Idet jernteppet sto for fall og sykkelsportens egen perestrojka åpnet slusene for ryttere fra øst, dukket sovjeterne for første gang opp i Giro d’Italia. Alfa Lum hadde begrenset suksess i starten, men banet likevel vei for mange kruttsterke talent.
Forfatter: Espen J. Lee
Liège-favoritten som aldri skulle bli syklist
Fremtiden ser lys ut for Michael Woods i 2005. Den 18 år gamle kanadieren har nettopp satt en ny nasjonal rekord på 1600 meter på under fire minutter. I løping vel å merke! Han vinner gullmedaljen på 1500 meter i det Pan Amerikanske Juniormesterskapet og får tilbud om stipend på Universitetet i Michigan. «Rusty» Woods kommer til å bli Canadas beste løper noensinne.
Dette er det ingen tvil om. Men så setter gjentatte tretthetsbrudd i venstrefoten en brå stopper for drømmene til det unge løpetalentet, som plutselig ser seg nødt til å trene alternativt. Woods begynner å sykle uten å vite at han er i ferd med å starte sin egentlige idrettskarriere.
I mindre ritt kjører kanadieren inn det ene toppresultatet etter det andre og blir i 2015 proffsyklist i det amerikanske Cannondale-laget til Jonathan Vaughters. Siden har Woods tatt store steg for hvert år og regnes nå å være blant de beste ryttere i verden på enukersritt og kuperte klassikere. Så langt i karrieren kan Woods skilte med blant annet to etappeseiere i Vuelta a España, en andre plass i Liège-Bastogne-Liège og en bronsemedalje i VM.
Kanadieren anser ikke det som en ulempe at han hadde en annen inngang til proffsykling enn ryttere flest.
Tvert imot.
«Det at jeg startet sent med sykling har egentlig bare vært en stor fordel,» sier Woods til Sykkelmagasinet.
«Sykling er en fysisk enormt krevende sport, men den allsidige tilnærmingen jeg har hatt til idrett, enten det er løping, alpint eller ishockey, har hjulpet meg til å takle overgangen til syklingen mye raskere. Jeg er 35 år gammel nå, men opplever at jeg fremdeles utvikler meg som syklist både fysisk og mentalt,» påpeker Woods.
Etter at Chris Froome i fjor strevet med å komme tilbake fra omfattende skader han hadde pådratt seg i en velt i 2019, har kanadieren Michael Woods blitt utpekt til å lede an Israel–Premier Tech i årets sesong. Både stresset og forventningene som følger i kjølvannet av kapteinsrollen ser Woods tilsynelatende ikke ut til å ha problemer med.
«Jeg er klar for å være leder i laget. Jeg har sagt at jeg vil vinne store ritt, at jeg vil vinne et monument, og når du sier noe slikt, så må du stå inne for det og være villig til å utsette deg for presset og forventningene som følger av det. Jeg er ikke lenger den ukjente eller nye rytteren på laget vårt, men jeg sitter med en del erfaring som gjør at de andre rytterne henvender seg til meg for å få råd. De vil at jeg bokstavelig talt viser veien. Jeg må ærlig innrømme at jeg liker det, fordi jeg føler at jeg har gjort meg fortjent denne rollen. Jeg liker tanken om å vokse mer og mer inn i en lederrolle og formidle kunnskap og inspirere noen av de andre rytterne til å bli bedre,» sier han.
Selv om Woods retter hovedfokuset på å vinne en klassiker i løpet av sesongen, benekter ikke kanadieren at også årets Tour de France vil være en viktig milepæl for ham. Men istedenfor nok en gang å prøve å kjøre for sammendraget, vil Woods i årets utgave heller konsentrere seg om utvalgte etapper.
«Slik jeg ser det, imøtekommer ikke løypeprofilen til årets Tour de France meg i særlig grad. Så mitt mål er ikke å vinne Tour de France sammenlagt, men jeg er der for å vinne etapper,» understreker han.
Woods er tydelig på at han etter erfaringene fra Touren i 2021, der han måtte skrinlegge sammenlagtambisjonene etter en tidlig velt, ikke har forutsetningene til å kunne hevde seg blant de beste sammenlagtrytterne i verden. Han ser seg heller i rekken av kanadiske ryttere, enten det måtte være Steve Bauer, Ryder Hesjedal eller Svein Tuft, som gjennom årene har utviklet sykkelsporten i hjemlandet.
«Laget vårt har vært et kanadisk sykkelprosjekt ganske lenge allerede. Selv om prosjektet har «Israel» i navnet, så har Sylvan Adams skapt et rom for kanadiske syklister også. Jeg har sagt det før, men belgiere eller italienere er ikke nødvendigvis bedre syklister, de har bare infrastrukturen rundt, som gjør at de lykkes som sykkelnasjoner. Nå med Premier Tech som ny sponsor, og Sylvan som støtter opp under utviklingen, så mener jeg at vi begynner å få på plass en infrastruktur som gjør at vi kanadiske syklister kan vinne på øverste nivå, vi også. Jeg ser meg ikke som en kandidat til å vinne Tour de France, men kanskje jeg kan inspirere barn i Canada for å trene hardt nok til en dag å kunne vinne rittet sammenlagt,» sier Woods.
Podcast: Nedtelling til Flandern rundt
Gruppo Compatto lader opp til den helligste søndagen i året. Litt for å teste ut et japansk toalett, men mest for å trekke inn stemningen før den store dagen. Vi går gjennom favoritter, outsidere, før vi tipper vinneren. En gang med hjernen, en gang med hjertet.
Løven fra Flandern
Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.
Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.
«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.
«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.
Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.
«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.
Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?
Gjennombruddet
8850 høydemeter på Svalbard: – Mitt livs utfordring
Den 2.april starter jeg det som kanskje er mitt livs utfordring. 8850 høydemeter i arktiske omgivelser på Svalbard for å samle inn penger til Hope for Justice og deres arbeid for sikkerhet til ukrainske flyktninger.
Oppgaven er å gjøre en Everesting sykkelutfordring og sykle 8850 høydemeter i én bakke fra Gruve 3 til Ksat nær Longyearbyen.
Oppdraget er å samle kr 50.000 til arbeidet til Hope for Justice for å stoppe moderne slaveri og menneskehandel, noe som er ekstra tidskritisk nå som mange ukrainere er på flukt og er spesielt sårbare for utnyttelse av menneskesmuglere.
Vår ambisjon er å bruke denne utrolige utfordringen til å samle penger for for den gode saken, samtidig som vi skal lage en historie rundt utfordringen og dele denne med folk over hele verden.
Partnere for prosjektet er CCN Sports, Komoot, 101percent Training og Unis.
Hvorfor Svalbard?
Svalbard er en øygruppen, og Longyearbyen er største bebyggelse og verdens nordligste tettsted.
Her drar kun de tøffeste. Det er stort sett gruvearbeidere, fiskere og forskere på Svalbard. Stedet er meste kjent for sine lange vintre, kalde klima, utrolige landskap og et vilt dyreliv. Det er en reel risiko for å møte på isbjørn.
Jeg skal sykle i en bakke nær flyplassen, fra vei 400 opp til Gruve 3. Veien gir en utrolig panoramautsikt utover Isfjorden og passerer Verdens frøhvelv, en sikkerhetslager for frø til fremtiden. Bakken er 2,7 km lang og gir 190 høydemeter, og for å nå Mount Everest så trenger jeg å gjøre det omtrent 48 ganger.
Hvorfor Everesting?
Everesting er den ultimate personlige sykkelutfordring. Du må overkomme fysisk smerte, men det er like mye en mental prøvelse. Den er repetitivt, langt, føles til tider uendelig. Etter en runde er det bare å snu og sykle bakken enda en gang igjen.
Utvide grenser av hva jeg fysisk og mentalt kan klare motiverer meg. Jeg elsker å beviser for meg selv at jeg kan klare mer enn fornuften tilsier. Det er oppturer og nedturer i en slik utfordring, men man må pushe gjennom for å klare målet. Det er ofte sånn livet er. En roller coaster.
Denne gangen er det hele mer spesielt som mange europeere går gjennom hindringer vi aldri har opplevd før. Dette er en tid for å steppe opp, gå utenfor komfortsoner, aldri gi opp, og stå sammen for hverandre. Jeg dedikerer denne Everestingen til det ukrainske folk som er på flukt fra krig i sitt hjemland.
Innsamling av penger til Hope for Justice
I den Ukrainske krisen har mange kvinner og barn måtte flykte fra sine hjem og sine menn. De er slitne, desperate og sårbare. I en kaotisk situasjon vil mange være et potensielt lett bytte for menneskehandlere.
Dette ble presisert i en pressemelding fra FN 24.mars: «Ukrainske flyktninger er i stor risiko for utnyttelse.”
I en slik krise fortjener flyktninger å være trygg og ikke bli ofre for utnyttelse, tvangsarbeid eller prostitusjon.
Derfor ønsker jeg å løfte frem arbeidet til Hope for Justice som jobber med å sikre flyktningenes sikkerhet. Dette er en sak som ligger tett på mitt hjerte og jeg håper du vil hjelpe meg å samle inn kr 50.000,-
INNSAMLING: Facebook fundraiser for Hope for Justice
NB: Du kan også bruke Vipps: #695077
Følg Arctic Everesting
På Nordic Trailblazers landingsside for eventet finner mer info om prosjektet, ikke minst en livetracker.
Vi vil også poste på Sykkelmagasinets Instagram.
Milano-Sanremo: 5 legendariske utgaver
Ingen finaler i Milano-Sanremo er like. Man vet aldri hva som skjer.
Poggio di Sanremo – tortur og rulett
Med så mange troverdige utfordrere til seieren hvert år, er man fristet til å antyde at Milano-Sanremo er et regelrett sjansespill . Det er absolutt en passende analogi for et ritt som avsluttes i skyggen av det berømte kasinoet i Sanremo.
Men et raskt blikk på vinnerlisten viser at denne stolte, over hundre år gamle sykkelinstitusjonen huser ingen heldige vinnere.
– Sjarmen ved Milano-Sanremo er at man aldri kan ta noen favoritter for gitt. Man sitter som regel og venter på at noen ryttere skal dukke opp, og så plutselig er det noen andre som viser seg frem på slutten, sier Mauro Vegni, rittets direktør, i en video publisert av arrangøren.
Rittet er som kjent for de aller fleste uten store topografiske hindringer – men etter snaue 300 kilometer og sju timer i sykkelsetet kan traseens to siste bakketopper – Cipressa og Poggio – føles ut som en trans-alpinsk Tour de France-etappe.
– I det store og hele er Poggio et relativt kort øyeblikk i rittet, men så absolutt det øyeblikket med mest adrenalin, sier Paolo Bettini.
Milano-Sanremo-vinner i 2003, Bettini, vant rittet i det som da ble første bruddseier på seks år. Bettini kombinerte krefter til perfeksjon med lagkompis Luca Paolini etter at Saeco-raketten Danilo Di Luca hadde angrepet i bunn av Poggio. Med regnbuetrøya over skuldrene jublet «Il Grillo» for seier under vårsolen på Via Roma, og spolerte dermed bursdagsfeiringen til Mario Cipollini som ledet hovedfeltet over målstreken elleve sekunder etter.
– Poggio er verken bratt eller lang, men fordi man kommer inn i bakken etter seks-sju timer på sykkelen, blir den som tortur. Følelsen er som om noen pisker beina dine igjen og igjen, en smerter du kommer til å føle mange dager etter rittet, sier den tidligere Quick-Step-rytteren.
God posisjonering inn i Poggio er avgjørende for hvor mye krefter man må bruker i bakken, sier briten Mark Cavendish, vinner i 2009. For en spurter som Cavendish fordrer dette at man overlever Cipressa og har en eller flere ultra-solide hjelpere til å plassere en i feltet inn mot siste stigning.
– Man kan ikke kalle det en sving, man bare heller mot høyre av hovedveien inn på Poggio. Så man går fra en bred til en smal vei. Er man blant de første inn i bakken, sparer man enormt med krefter de første par hundre meterne, sier Cavendish.
– Er man ute av posisjon fra starten av, må man bruke mye ekstra krefter og watt, såpass mye at muligheten for å være i vinnerposisjon sannsynligvis er borte. Det stiger først slakt mot høyre, så kommer en krapp venstresving som man må spurte ut av, før det deretter går svakt mot høyre igjen og så flater noe ut i et parti der man alltid ser angrep.
Men mer enn noe annet, er rittet en årlig påminnelse om at slibrig taktisk spill, tålmodighet og et effektivt pokerfjes er svært potente våpen i et sykkelritt.
Fysisk styrke er langt i fra alt som trengs for å vinne, spesielt i Milano-Sanremo, hvor spurtere, klassiker- spesialister og angrepsvillige grand tour-ryttere alle er levnet en reell mulighet til å vinne.
Spør bare Fabian Cancellara, ofte den sterkeste opp Poggio; han sto på podiet hele fem ganger, men vant bare én tittel i Sanremo.
– Det unike med Poggio er at man sykler på storeskiva og sykler så fort oppover at man må bremse i svingene og akselerere ut av dem, sier Cancellara – vinneren i 2008.
– Så de siste halvannen kilometerne mot toppen, må man være klar for angrep. Her hvor det flater ut, kommer det alltid angrep, men man vet aldri helt når.
Og hva med Peter Sagan? Slovaken er ofte den som drar ut splinten på Poggio, sprenger feltet og er først gjennom høyresvingen og stuper ned mot målstreken med halsbrekkende fryktløshet – men mannen med tre regnbuetrøyer har aldri vunnet «La Classicissima».
– Utforkjøringen er ekstremt vanskelig. Det er et spørsmål om erfaring. Har man ikk kjørt rittet tre-fire ganger, så vet man kanskje ikke hvor fort man kan forsere svingene nedover, sier John Degenkolb.
Kanskje mer ofte enn ikke, utforkjøringen er mer avgjørende enn veien opp Poggio, sier Bettini. De krappe svingene ned til kasinobyen er som en ytterst farlig lek med liv og helse som innsats.
– Veien ned er ekstremt farlig, både taktisk og fysisk. Det er ofte her rittet avgjøres, hvilket var tilfellet i 2002. Vi hadde et lite forsprang, men ble tatt igjen. I 2003 hadde vi seks eller åtte sekunder på toppen, men tolv sekunder i bunn. Så vi avgjorde det der, sier italieneren.
Paradokset hvor overlegen styrke kan bli ens egen verste ende er intet uvanlig fenomen innenfor profesjonell sykkelsport, men i Milano-Sanremo er denne tilsynelatende urimeligheten mer synlig enn i noe annet ritt.
Og kanskje derfor er det vi elsker vårens første monument, sier Vegni.
– Man så det med Kwiatkowski spurtslo Sagan. Det er derfor man liker dette rittet, man klarer aldri å spå vinneren.
Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo
Som årets første monument signaliserer Milano-Sanremo at sykkelsesongen er i gang for fullt alvor. Den italienske klassikeren med sine nesten 300 km kommer bardus på noen, mens for andre er det sesongens høydepunkt. For den som vinner, har sesongen allerede blitt en ubetinget sukess.
Mot et vakkert bakteppe langs den italienske rivieraen er rittet langt, raskt og fysisk krevende, for ikke å si taktisk komplisert og ofte uforutsigbart. Det kan bli massespurt, bruddseier eller en tapper soloartist som lykkes. Ingen vet på forhånd, og det er magien ved La Classicissima!
Poggio
Strategi, sjakk og sykling
«Jeg fant ut at jeg ikke gadd å bli skiløper. Jeg ville bli syklist.»
Valget ble tatt av Per Strand Hagenes selv, da han var 14 år gammel og god i to forskjellige idretter. Egentlig var det resultat av en erkjennelse: Han syntes rett og slett det var enklere å motivere seg for en par timers treningsøkt på sykkelen enn i skisporet.
Det gikk også litt på konkurranseformen. Fjortenåringene fikk stort sett slippe løs i enkeltstarter. Det skjedde mer med en gang han ble sluppet fri med pedaler under føttene.
«I sykkel kan du slå ryttere som er bedre enn deg fysisk, men også tape mot dem,» starter Per Strand Hagenes i intervju med Sykkelmagasinet. «Du må gjøre de riktige, taktiske valgene. Jeg har etter hvert funnet ut at jeg liker å konkurrere lenge. Jeg følte at jo lengre konkurransen var, jo bedre gjorde jeg det.»
For hans egen del begynte ting å falle på plass på sykkelsetet når han fant fram til våpenet han benytter for å få motstanderne over på defensiven: ”one minute power!” I klartekst ”all out” på sykkelen i korte perioder. Ideelt sett i småkupert terreng.
«Det er noe det går an å bruke ganske mange ganger mot slutten av et ritt. I VM var det om å gjøre å komme med så billig som mulig med tetgruppa fram til den ene bakken (Wijnpers, vår anm.). Da prøver man jo å få til det,» forteller 18-åringen.
33 sekunder tok det for øvrig opp til toppen. Sekundet mer enn Wout van Aert brukte under rekognosering noen dager før proffenes fellesstart i belgiske Leuven. Som det også skulle gjelde for Julian Alaphilippe to dager senere, var det ingen som klarte å få kontakt med nordmannens bakhjul igjen før han hadde passert målstreken. Norge hadde fått sin aller første juniorverdensmester i fellesstart.
