februar 2022 - Sykkel

Slik har de jobbet med opptrekket rundt Kristoff

(Sykkelmagasinet): På lista over lagene med flest innkjørte UCI-poeng hittil i år, er belgiske Intermarché-Wanty Gobert høytflygende med en fin-fin fjerdeplass.

Forvandlingen har ikke skjedd plutselig, men gradvis. Foran WorldTour-oppgraderingen i fjor, fikk man knapt med tid. Satsingens nye performance manager, nederlenderen Aike Visbeek, var ikke innenfor portene før oktober, 2020.

Det er først nå arbeidet han og teamet rundt ham har lagt ned, har vist seg i praksis.

– Jan Hirt, Alexander Kristoff og Biniam Girmay har vunnet allerede. Hva har du egentlig gjort med Wanty-laget?

– Jeg får det spørsmålet ofte nå, og det er hyggelig det. Generelt, på det tidspunktet jeg kom inn i satsingen, så fungerte egentlig ikke prestasjonsbiten. I fjor høst kom hadde kun 10 av rytterne som samarbeidet med en fulltidsansatt trener i regi av oss. Nå er det antallet 24 ryttere. Utøverne trengte å få satt treningen inn i system. Vi har også ansatt to ernæringsrådgivere. Disse grepene vi har gjort, har begynt å gi seg utslag på landeveien, sier Aike Visbeek til Sykkelmagasinet.

Opptrer som en kollektiv enhet

Nederlenderen forteller at de kom godt forberedt til den første treningssamlingen i Spania foran årets sesong. Direktivene om hvordan de skulle arbeide og hvordan ting skulle gjøres, var krystallklare. I stedet for å sette av tid til team-building eller ’overlevelses-tur’, ble det jobbet beinhardt. Tre til fire timers trening hver eneste dag. Møter utover ettermiddagen og kvelden, og deretter litt sosialt.

Vel over i månedsskiftet januar/februar, viste blant andre Kobe Goosens, Jan Hirt og Biniam Grimay vei for resten av laget. Alt den 27. januar klang det i bjellen: Grimay spurtet inn til årets første seier i Port d’Alcudia på Mallorca.

Der det belgiske laget kanskje har imponert oss mest er måten de jobber kollektivt for hverandre på. Under UAE Tour ble toget som satte opp Jan Hirt til sammenlagtseier sammenliknet med Team Sky i velmaktsdagene. Også spurtopptrekket rundt Alexander Kristoff har tatt mye plass i hovedfeltet i første del av 2022.

Visbeek påpeker at opptrekkstoget er noe de har jobbet metodisk med fram mot sesongstarten.

– Alt under samlingen vi hadde i desember, så hadde vi tre møter for spurterne i laget. Vi hadde også egne møter med rytterne som utgjør spurtopptrekket. Vi ønsket å få gjort dette før sesongen startet og satte oss ned for å bli enige om hvordan vi skulle gjøre det. Vi lagde oss en plan og begynte å trene på opptrekket. Da sesongen startet hadde vi alt utviklet rollene og begynte å gjøre skikkelig gode opptrekk. Jeg tror rytterne setter pris på slike ting. De ser mer fram imot rittene hvis de vet hvilke roller de har å forholde seg til i forkant. Og så hjalp det selvsagt at vi fikk en god start, sier Visbeek.

Minner om Katusha-dagene

Det var møter med den tidligere sportsdirektøren fra Team Sunweb og SEG Racing Academy som våren 2021 overbeviste Kristoff tidlig om å forlate UAE-Team Emirates.

Det var blant annet performance-biten det gikk på: Rolle i laget, ritt, utstyr og ernæring.

Etter hvert ble også Adrien Petit hentet inn fra Total Energies, og da begynte det nye opptrekket å ta form.

– Han er en god opptrekker og road captain. For oss var det en stor investering, men samtidig en viktig brikke. Det er andre områder vi ikke er like sterke på som lag, men vi valgte å bruke pengene for å lage et godt opptrekkstog. Andrea Pasqualon hadde vi i laget allerede. Han er god nok til å vinne ritt selv, og kommer til å få sine sjanser. Han har gått med på å være en del av opptrekket, fordi han får jobbe med Alexander.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GOD STEMNING: Trening og ernæring er satt i system av den nye performance manageren hos Wanty-laget. Det setter Alexander Kristoff pris på. (Photo by Alessandro Volders / @cyclingmedia_agency).

Et godt moment for Wanty er at spurtopptrekket også inntar klassikerne sammen. Det gjør at tankene enkelt går tilbake til Katusha-dagene, der Kristoff hadde Marco Haller, Jacopo Guarnieri og – etter hvert – Michael Mørkøv tett rundt seg.

Hittil har det gjerne vært Dimitri Claeys, Sven Erik Bystrøm eller Loic Vliegen som har fungert som fartsholder inn mot flamme rouge (banneret som indikerer starten på den siste kilometeren). De siste 800 meterne er det først Pasqualon som skal i aksjon, før det er Petits oppgave å lede ut nordmannen foran de siste 200 meterne.

Italieneren har gjort en strålende jobb for kapteinen sin hittil. Under Clásica de Almería tro han først ut av pedalen, men klarte likevel å kjempe seg opp igjen og gi opptrekkstoget den foretrukne posisjonen inne ved gjerdet inn i den siste svingen. Også under Volta ao Algarve jobbet Paqualon strålende for å tette luka den voldsomme fartsøkningen Remco Evenepoel gjorde i forkant av spurten.

– Veldig klar over at andre er raskere

Det finnes jo mange raskere spurtere der ute, så hvorfor satser man egentlig på en gammel ringrev som Kristoff? For det første er Wanty-laget lite i den store sammenhengen, å hente for eksempel Dylan Groenewegen hadde nok blitt altfor dyrt.

For det andre, så tenker Visbeek helt motsatt. Dersom spurteren hans ikke er blant de alle raskeste, da er det jo desto viktigere å bygge et godt opptrekk rundt ham:

– I Valencia så opptrekket bra ut, men Kristoff manglet toppfarten mot spurtere som Fabio Jakobsen og Matteo Moschetti. Hva tenkte du da du så det?

– Vi er veldig klar over at Alex ikke har den aller raskeste spurten, men derfor er det også å ha et sterkt opptrekk rundt ham. Det vi vet er at han er veldig stabil i prestasjonene og har en veldig god avslutning etter et hardt ritt og en hard finale. Det er helt klart andre ryttere der ute som er raskere, derfor prøver vi også å gi ham bedre posisjoner å åpne spurten sin fra. Han er en rytter som er nødt til å avleveres i høy hastighet. Adrien Petit er rask og det gjør at vi er i stand til å tette litt av luka opp til toppspurterne, påpeker han.

Kristoff: – Føler meg mer konkurransedyktig

Etter overgangen til Wanty, er den sportslige hverdagen snudd på hodet for 34-åringen fra Stavanger. I UAE-drakten var presset langt større, og fokuset på klassikerne druknet litt med den vanvittige framgangen til Tadej Pogacar i Grand Tours.

Det ble heller ikke investert rundt Kristoff, slik han hadde håpet på innenfor laget. Med overgangen til Wanty, ble han igjen hentet som kaptein. Dessuten har han fri passasje inn mot både brosteinsklassikerne og Tour de France.

– Er det litt morsommere å sykle igjen nå, enn det var i UAE-Team Emirates?

– Ja, det er morsommere når man føler seg mer konkurransedyktig, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.

NYTT UTSTYR: Rytterne har kommet med gode tilbakemeldinger på aero-rammen til det tyske merket CUBE. (Photo by Alessandro Volders / @cyclingmedia_agency).

– Kan du si litt om hvordan dere jobbet med opptrekket inn mot årets sesong?

– Vi har jobbet litt med det, men det beste samarbeidet får man av å kjøre ritt sammen. Jeg synes vi har gjort det bra i sesongstarten og tror vi skal levere på samme nivå videre også. Jeg gleder meg til fortsettelsen, sier han.

Skal ikke bli med på hardkjøret til Van Aert

Lørdag begynner den belgiske våren med Omloop Het Nieuwsblad med start i Gent og målgang i Ninove. Selv om Wanty-laget har startet sesongen godt, er det som vanlig Quick Step-Alpha Vinyl, Trek-Segafredo og Jumbo-Visma som må bære favorittstemplet.

I tillegg vil både Lotto Soudal og Alpecin-Fenix ha berettiget håp om en topplassering i etterkant av møtet med Muur van Geraardsbergen og Bosberg dypt inn i finalen.

I øyeblikket passer det Visbeek godt å tone ned forventningene rundt Kristoff & Co:

– Det vi ønsker oss fra klassikerne er consistency, sier han og forklarer:

– Vi håper å ta med oss topp 10-plasseringer underveis, og innimellom stikke av med en topp 5 eller en tur opp på podiet, aller helst i et av WorldTour-rittene. Det vil være bedre enn hva vi klarte i fjor. Vi tok fjerdeplassen i GP Scheldeprijs og hadde en hel plasseringer rundt 12-20. Jeg tror vi er nødt til å spørre oss litt om hva som er realistisk for en rytter som Alex. Jeg mener han kan henge med helt i toppen av ritt som Milano-Sanremo og Gent-Wevelgem. Det har jo også vist før. Hvis tendensen fortsetter slik vi så denne sesongen, at en gruppe på fire-fem mann med Kasper Asgreen, Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Sonny Colbrelli åpner finalen tidlig, så er ikke planen at vi skal være der sammen med dem. Men forhåpentligvis har vi flere ryttere i gruppe bak dem, som drar lasset i samme retning.

– Så målet foran Omloop Het Nieuwsblad blir?

– Igjen tror jeg vi skal være realistiske, selv om vi har åpnet sesongen bra. Dersom Jasper Stuyven, Wout van Aert og noen andre går til over Geraardsbergen, så skal vi være fornøyd hvis vi har ryttere med inn blant de ti beste, sier Visbeek.

PS: Til start under lørdagen Omloop Het Nieuwsblad stiller også Sven Erik Bystrøm. Haugesunderen klatret strålende på småkuperte etapper i Algarve nylig, og forsvarte faktisk en topp 10-plassering hele veien inn under WorldTour-rittet.

Grøndahl Jansen mister starten av klassikerne

(Sykkelmagasinet): Klassikeråpningen Omloop Het Nieuwsblad er kun seks dager unna på kalenderen, og fremdeles har ikke Amund Grøndahl Jansen vært i aksjon for Team BikeExchange-Jayco.

Det betyr at den tradisjonsrike åpningshelga også blir hoppet bukk over av 28-åringen fra Haga. Etter overgangen til det australske laget har utur og problemer dessverre blitt kjenningsmelodien for nordmannen.

2021-sesongen ble i stor grad spolert av helseproblemer: Influensa inn mot klassikerne, magesjau under Sveits rundt og velt med påfølgende ryggsmerter under Tour de France. Etter å ha avsluttet sesongen tidlig, og holdt fokus mot å starte årets sesong flyvende – endte så romerikingen opp med COVID-19-smitte i romjula.

I og for seg ikke noen krise i seg selv, men det plagsomme viruset har gitt BikeExchange-rytteren mer trøbbel enn han kunne forvente:

– Det er COVID-19-viruset som har plaget ham, men det har sittet i mye lengre enn hos noen andre jeg kjenner til, bekrefter sportsdirektør Matthew White i Team BikeExchange-Jayco overfor Sykkelmagasinet.

Tilbake på sykkelsetet

Helseproblemene utsetter sesongstarten i langt større grad enn han hadde sett for seg. Da Sykkelmagasinet var i kontakt med Grøndahl Jansen i midten av forrige måned innså han at Saudi Tour (1.-5. februar) nok kom for brått på.

I stedet håpet han på en retur under Ruta del Sol før klassikeråpningen helga etter.

Nordmannen er heldigvis tilbake på sykkelen nå, men er nødt til å sikre seg nok mengde på treningssykkelen før han kan kaste seg ut i konkurranse igjen.

– Jeg slet litt med Covid’en og utsetter sesongåpningen til etter åpningshelga i alle fall. Jeg trenger none gode treningsuker, forteller han Sykkelmagasinet på vei ut til trening mandag.

Bygges opp til andre halvdel av klassikerne

I tillegg til sykdommen har ryggproblemene fra fjorårets Tour de France gjort at han har mistet en del trening. BikeExchange ønsker derfor å bygge ham rolig opp igjen, noe som betyr at etapperittene Paris-Nice og Tirreno-Adriatico i midten av neste måned også er utenfor rekkevidde.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– MYE UFLAKS: Forberedelsene på Teide foran 2020-sesongen ble slukt av koronaen. Nå har viruset også spent bein på Amund Grøndahl Jansen inn mot årets sesong. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet.

– Han er helt frisk nå, og planen vår er å få ham tilbake i konkurranse i Italia i midten av mars. En trolig debut kan bli under Milano-Torino (15. mars). Det er synd, men slik er situasjonen akkurat nå, sier White.

Derfra er det ikke mer enn et par uker igjen til Flandern rundt, og i tillegg – kanskje litt oppmuntrende for nordmannen nå – ytterligere 14 dager til brosteinsdronningen Paris-Roubaix. Konkurransebolken kan også ende med å bli forlenget til og med La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.

Det aller viktigste nå – for rytteren som hadde sitt aller beste år på sykkelen høsten, 2019 – er å finne fram til godt gammel slag. Den jobben gjøres på treningssykkelen i skrivende stund.

– Amund har ikke hatt flyten hos oss fram til nå. Det har vært veldig mye uflaks og tilbakeslag. Men han er en utøver av høy kvalitet, og jeg er helt sikker på at han vil returnere på sitt beste, sier White.

Anbefalt lesestoff: Brosteinsåpningen

8 artikler om brostein, bière og brutalitet.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Brosteinsåpningen»

Overganger med ‘Wow-faktor’ – del 1

(Sykkelmagasinet): Overgangsmarkedet i sykkelsporten er relativt kaotisk materie. De aller fleste signerer to-årige avtaler – men det finnes også unntak.

Alexander Kristoff har for eksempel en avtale ut 2022 for Intermarché-Wanty Groupe Gobert. Mens Johannes Staune-Mittet er blant rytterne som leder an i den andre enden – med kontrakt hos Jumbo-Visma ut 2026 …

Og så har du lag som går under, endring av sponsornavn og alt det der. Jeg vil påberope meg å følge rimelig godt med. Det er likevel ikke fritt for at man får seg noen aha-opplevelser i starten av en ny sesong på landeveien.

Da tenker jeg for eksempel på:

ER IKKE HAN I …. ASTANA? Luis Léon Sánchez har flyttet på seg etter syv sesonger i Astana. Denne sesongen blir han å se sammen med Mikel Landa og Pello Bilbao i Bahrain-Victorious. FOTO: Faksimile Bahrain-Victorious

Luis León Sánchez -> Bahrain Victorious

Er han fremdeles i hovedfeltet? tenker du kanskje. Ja, det er han. I beste velgående. Luis León Sánchez er 83-modell og er følgelig bare tre år yngre enn Alejandro Valverde.

Det begynner å bli noen år siden de to syklet for Movistar sammen. Vi må helt tilbake til 2010-sesongen da laget fremdeles het Caisse d’Epargne. Etter tre år hos Rabobank og én sesong hos Caja Rural – har Luis Léon sju sesonger i Alexandre Vinokourov ledelse i Astana.

Det er jo egentlig derfor jeg finner det merkelig at han i år blir å se i de røde fargene der han nå er lagkompis med blant andre landsmennene Pello Bilbao og Mikel Landa. 38-åringen fra Mulla har alt startet sesongen bra: 5.-plass under dag 1 i Valcencia og 7.-plass sammenlagt.

 

KRISTOFFS OPPTREKKER? ELLER? Marco Haller har blitt en meget god klassikerrytter siden sist. Og det skal nå BORA-hansgrohe nyte godt av. FOTO: BORA-hansgrohe

Marco Haller -> BORA-hansgrohe

Jeg ser for meg at Marco Haller fremdeles er del av sprint-entouraget rundt Alexander Kristoff. Sannheten er at det har han ikke vært siden 2017-sesongen, da sistnevnte meldte overgang til UAE-Team Emirates. De siste to sesongene har østerrikeren syklet for Bahrain-Victorious. Der har han også hatt fin progresjon i klassikerne.

Han satt blant annet meget godt i det sammen med Markus Hoelgaard under E3 Harelbeke, og endte til slutt opp med 10.-plassen. I Flandern rundt satt han i tetgruppa sammen med lagkamerat Dylan Teuns, da Kasper Asgreen til slutt angrep og fikk selskap av Mathieu van der Poel inn til Oudenaarde.

Det var selvsagt Sonny Colbrelli som var det store stjernen i laget i fjor, men italieneren ble godt støttet av både Haller og evigunge Heinrich Haussler på veien inn til brosteinstrofeet i Roubaix. Haller ble igjen nummer ti. Etter at Peter Sagan forsvant videre til Total Energies, har Haller blitt hentet inn som en av erstatterne. Sammen med Sam Bennett og Danny Van Poppel. Det tar litt tid før jeg vender meg til det og.

 

SNIKENDE TIGER: Sergio Higuita har et par spennende egenskaper. Han er blant annet rå til å felle nordmenn på oppløpet etter en tøff stigning. FOTO: BORA-hansgrohe

Sergio Higuita -> BORA-hansgrohe

Apropos BORA-hansgrohe: Har du fått med deg at Serio Higuita har meldt overgang fra EF Education-EasyPost? Ja, du ble kanskje klar over det torsdag, da colombianeren bidro til å felle ned Tobias Foss på oppløpet i Algarve rundt. Rent bortsett ifra det, fikk colombianeren også vist fram sine beste egenskaper: Han kombinerer god klatrestyrke med en giftig avslutning.

Husker du for eksempel at han ble nummer fire under U23-VM i Yorkshire i 2019? I det selskapet hadde han ikke god nok avslutning, da Samuele Battistella (Nils Eekhoff) ble verdensmester foran Stefan Bisegger og Tom Pidcock.

Higuita vant fra bruddet under etappe 18 av GrandTour-debuten i Spania i 2019. Han gikk også til topps sammenlagt under Vuelta Colombia 2.1 foran navn som Egan Bernal, Esteban Chaves, Daniel Martinez og Torstein Træeen (!!) for å nevne noen. Avslutningen i EF-laget kunne kanskje vært bedre: Higuita fikk en solid smekk på lanken etter å ha inntatt off season-trening på en S-Works Tarmac SL7 i stedet for Cannondal SuperSix Evo som hans fremdeles amerikanske arbeidsgiver på det tidspunktet hadde kontraktsfestet at han skulle bruke.

HVOR ER BRODERN? En rekke Astana-ryttere meldte overgang til Movistar foran årets sesong. Men ikke Ion Izagirre. Han gikk til … eh – Cofidis! FOTO: Cofidis

Ion Izaguirre -> Cofidis

Denne synes jeg er veldig rar. Alex Aranburu, Gorka Izagirre og Óscar Rodriguez fulgte en strøm av spanske ryttere fra Astana til Movistar Team. Lillebror Izagirre, Ion, valgte imidlertid å skrive under for Cofidis.

– Cofidis kom med et godt tilbud til meg. De fortalte meg at de trengte en rutinert rytter og leder, sa Izagirre da han signerte for det franske laget.

Her vil han sykle sammen med et annet brødrepar: José og Jesus Herrada, i tillegg til tidligere Tour de l’Avenir-vinner Rub´n Fernándes (med Bingen Fernándes som sportsdirektør). Cofidis-laget er selvskrevne når ASO deler ut Tour de France-invitasjonene.

Det er sågar ingen debatt nå etter at de løste inn WorldTour-lisens foran 2020-sesongen. Den forrige etappeseieren i Tour de France kom helt tilbake i 2008. Kanskje noe Ion kan fikse? I 2016 vant han i Morzine under touren. For Movistar.

HM….: Mauro Schmid var en sensasjon da han tok sin første etappeseier i Giro d’Italia i debuten for Qhubeka-Assos. Nå venter enda større oppgaver. FOTO: Quick Step Alpha Vinyl-Team.

Mauro Schmid -> Quick-Step Alpha Vinyl

Mauro Schmid sjokkerte sykkelverden på en positiv måte i sin Grand Tour-debut for Qhubeka-Assos. 21-åringen gikk offensivt til verks på gruseetappen mot Montalcino. I bruddet på 11 mann satt også lagkamerat Bert-Jan Lindeman. At han skulle startet rittet fikk han vite kun et par uker før.

At han i det hele tatt fikk sjansen i WorldTour hos det sørafrikanske laget var også litt av en tilfeldighet. Som sveitser åpnet det seg dog en ledig plass i et lag som syklet på rammer fra BMC og med sveitsisk/italienske ASSOS som co-sponsor. Schmid hadde en bakgrunn blant annet fra cyclocross og 4 000 meters forfølgelsesritt på bane. Gino Van Oudenhove hadde lagt merke til ham som syklist mens han fremdeles var i juniorrekkene.

Den 19. mai sto han igjen som etappevinner i Giro d’Italia, etter å ha vært sterkere enn Alessandro Covi på den siste delen av den 162 kilometer lange med målgang i festningsbyen Montalcino. Ferden videre? Jo, til selveste Quick Step. At marginene er små i toppen av internasjonal sykkelsport, er unge Schmid et godt bilde på.

Dette var del 1 av denne artikkelserien. Del 2 kommer snart!

Lyst på sykkelen til Alexander Kristoff?

(Sykkelmagasinet): For den nette sum av 75 000 kroner kan du nå cruise rundt på treningssykkelen til Alexander Kristoff.

Slik han også har valgt å gjøre tidligere (den gang sykkelen han vant Tour de France-etappen på Champs-Élysèes i 2018 ) har han også denne gangen lagt ut sykkelen via en annonse hos finn.no (les annonsen her).

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LYST PÅ EN RÅ SYKKEL? Nå har du muligheten.

Etter overgangen til Intermarché-Wanty Groupe Gobert Materiaux, sykler Stavanger-mannen på Cube Litening C:68X.

Sykkelen han har avertert på finn.no er Colnago V3Rs. Han skriver han har hatt modellen som treningssykkel siden juli.

«Dette er samme ramme som Tadej Pogacar har vunnet Tour de France på de siste 2 sesongene. Også den type sykkel jeg har brukt de siste 2 sesongene, og vant 1. etappe i Tour de France», skriver han videre.

Paradoksalt nok gikk Kristoff tidligere i år ut og kritiserte rammeprodusent Colnago for at de ikke kunne tilby aero-rammer i UAE-Team Emirates.

– Colnago-sykkelen er fantastisk for klatrere, men for oss spurtere er det annerledes. Vi har ikke hatt en aero-ramme for sykling på flat mark, og hvis du ikke har en rask nok sykkel som spurter, har du et stort problem. Sykkelen til Cube er til sammenlikning svært aerodynamisk og rask. Jeg sier ikke at Colnago-sykkelen er dårlig, men den er ikke for spurterne, meldte han til Omloop Het Nieuwsblad.

Så: Dersom Jotunheimen rundt er målet ditt denne sesongen, er dette kanskje sykkelen for deg.

Eventuelt om du bare har lyst på en fet sykkel da, med Campagnolo Super Record EPS 12-speed-girsystem, skivebrems, Campagnolo-felger og Vittoria Corsa-dekk. Du kan vist også få med SRM krank med tilhørende sykkelcomputer, skriver Alex.

 

Podcast: Dypdykk i Boasson-Hagens karriere

(Sykkelmagasinet): Fenomenet Edvald Boasson-Hagen sto ikke tilbake for noen da han terroriserte ritt som ENECO Tour, Tour of Britain og Gent-Wevelgem tidlig i karrieren.

I 2009 tok han sin første etappeseier i en Grand Tour i Chiavenna under Giro d’Italia. Rudsbygdingen ble hentet til Team Sky på solid lønn, og gjorde unna det som kanskje var karrierens beste sesonger i 2011 og 2012.

Deretter kom en nedtur. Lønna i Team Sky steg utover 2013 og 2014-sesongen, men de gode resultatene tørket fullstendig opp.

– En ting som er litt trist. Nå har vi kommet til 2012, og vi har egentlig oppsummert de beste sesongene til Boasson-Hagen allerede. 2012 var den siste toppsesongen hans, sier Jarle Fredagsvik i podcasten.

– Og da er han 25 år. Da er det fremdeles opplest og vedtatt at syklister er på sitt beste når de er 30. Vi sitter og tenker: «Å, det er fem år til Edvald er på sitt beste, tenk hva han kommer til å levere». I ettertid tror jeg vi har blitt litt klokere, og vi vet at det ikke er en standard mal som fungerer for alle. Se på Peter Sagan, også: Peaker du så tidlig, så kommer nedturen. Noen peaker senere enn andre og får en fantastisk oppsving. Ta Jakob Fuglsang da. Han var best som 33-, 34-, 35-åring, påpeker Jonas Lindstrøm.

Helseproblemene

I episode #06 av Gruppo Compatto forsøker vi å komme fram til noen grunner til at Boasson-Hagens karriere aldri ble det mange hadde spådd.

Du kan høre hele episoden her:

Med overgangen til Team Sky i 2010 ble han omtalt i samme åndedrag som Eddy Merckx. Når hans eneste triumf i klassikerne, etter både ni forsøk i Paris-Roubaix, 11 i Flandern rundt og 12 i Milano-Sanremo, er seieren fra Gent-Wevelgem som 22-åring, kan vi trygt slå fast at det ikke skulle dreie seg om en ’norsk kannibal’.

En ting som har vært en utfordring for den norske sykkelstjernen har vært helsa. Han slet med mageproblemer alt fra starten av proffkarrieren, og fikk ikke påvist cøliaki før våren 2018. I forkant måtte han også operere bort galleblæren.

– Dette har jeg ikke fra legehold, men det er folk tett på Boasson-Hagen som fremdeles er usikker på hvor mye det hemmer ham, selv om den ble fjernet for snart fire år siden, sier Fredagsvik.

Lederegenskaper og krav til omgivelsene

En annen ting som diskuteres er nordmannens lagvalg og lederegenskaper. Sammenliknet med en rytter som Alexander Kristoff, var Stavanger-mannen som en ’nobody’ å regne.

Etter overgangen til Katusha i 2012, fikk likevel Stavanger-mannen ryttere som Rudiger Selig, Marco Haller, Jacopo Guarnieri, Michael Mørkøv og – etter hvert – også Luca Paolini til å ofre egne sjanser for ham.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GRUPPO COMPATTO: En podcast av Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i regi av Sykkelmagasinet. Her sammen med Johannes Staune-Mittet i forbindelse med innspilling i studio.

Boasson-Hagen har ikke vært like flink til å fortelle hva han trenger fra andre lagkamerater, og å knytte relasjoner og bånd til dem over lengre tid.

Da Mark Cavendish kom inn i Dimension Data-laget foran 2016-sesongen, hadde han både med seg Bernhard Eisel, Mark Renshaw og egne sponsoravtaler. Det er vanlig i sykkelsporten, også for langt mindre profilerte ryttere enn Boasson-Hagen, om å kreve å få med seg landsmenn, trenere, massører og liknende inn i laget – men for nordmannens del har det aldri virket å ha noe stor fokus.

Så sent som i år, da Peter Sagan signerte for Total Energies, hadde han samtidig en avtale med rammeprodusent Specialized i baklomma, samt at laget ryddet plass til Michal Bodnar, Daniel Oss og Juraj Sagan.

– Edvald har aldri hatt en hjelper. Han har vært Cavendish sin hjelper oppigjennom. Det er den relasjonen han har, men han har aldri hatt en fast hjelper som har dratt han fram og har samarbeidet med, sier Lindstrøm.

PS: I de første rittene denne sesongen har Boasson-Hagen kjørt inn flere topp 5-plasseringer og sittet godt med i sidevinden. Kan 2022 by på et lite EBH-comeback, likevel?

Mediesky belgier sentral del av Coops drømmesesong

(Sykkelmagasinet): Høsten 2014 så det ut til at Danny Schets var på vei inn som ny sportsdirektør for Team Øster Hus-Ridley. Mannen med bakgrunn fra utviklingslaget til Lotto Soudal endte likevel opp med å takke nei.

Via en belgisk mekaniker som alt var hyret inn av laget, ble navnet til Gilbert de Weerdt spilt inn i stedet.

En rutinert sportsdirektør som blant annet hadde jobbet i flere år for et australsk lag døpt Team Down Under, og som senere skulle bli kjent som Team Cyclingnews.com.

– Jeg kom dit blant annet etter å ha jobbet med Frank Vandenbroucke. Han syklet for meg i Cinelli-Down Under det siste året før han døde i Senegal. Det gjorde at jeg også vurderte å gi meg innenfor sykkelsporten, sier de Weerdt til Sykkelmagasinet.

Belgieren kom seg over sorgen, og endte i stedet opp med å begi seg ut på enda større eventyr. Han ble hyret inn av Marco Polo Cycling Team, som først var registrert i Hong Kong, og fokuserte på utviklingen av kinesiske og malaysiske ryttere. I 2012 ble laget så registrert i Etiopia, og da ble målet å integrere etiopiske ryttere på den europeiske sykkelscenen.

Har holdt seg i bakgrunnen

Etter at mannen som egentlig var utdannet fysioterapeut igjen hadde begynt å telle på knappene, kom forespørselen om å ta over kontrollen i et norsk lag.

– Jeg synes det var vanskelig å finne det rette prosjektet for meg. Jeg vurderte å gå ned på amatørnivået og nyte tilværelsen på mine eldre dager, men så kom dette forslaget fra Norge. Jeg kjente litt til Morten Hegreberg fra før av, og så tok jeg en prat med Jan Erik (Fjotland) om jobben. Det virket som strukturen rundt var både profesjonell og solid, så da takket jeg ja.

UT PÅ TUR: Gilbert de Weerdt estimerte at han hadde rundt 180 reisedøgn sammen med Team Coop Sykkel i fjor.

Årets sesong er altså den 8. sesongen han vil ha ansvaret for å styre Team Coop Sykkel på landeveien. Selv estimerte han at han hadde 180 reisedøgn i fjor. Likevel er dette omtrent første gang har lar seg intervju om hverdagen i det norske kontinentallaget.

– Hvordan har du trivdes i rollen som sportsdirektør i Coop-systemet?

– For meg har dette vært en veldig fin opplevelse. Jeg har vel prøvd å slutte de siste fem årene, men nå har jeg vel snart vært her i 8-9 år, ler han.

– Er du mediesky?

– Jeg liker å holde meg i bakgrunnen. Det er mitt valg at jeg ikke ønsker å få fokuset rettet mot meg. Jeg tror aldri jeg har gitt et intervju som har vart så langt som dette (ler igjen). Det har vært en veldig fin jobb, og jeg har møtte veldig mange fine mennesker. Når man reiser rundt med et lag sånn, er det veldig mange som kommer innom og sier hei. Sykkelsporten er som en stor familie, sier de Weerdt som fyller 68 år senere i år.

Sykkelsportens Old Boys

Continue reading «Mediesky belgier sentral del av Coops drømmesesong»

Diktatur, tortur og andre kameler

Bildene tikket inn over både Twitter, Instagram og Snapchat. Den ene sykkelstjernen etter den andre ble portrettert gjennom smartphonen: Fenomenet Fernando Gaviria, tidligere verdensmester Rui Costa, lynhurtige Dylan Groenewegen, den lille raketten Caleb Ewan. Bildene på sosiale media viste også nordmennene i Uno-X Pro Cycling, smilende og spente på sin første store utflukt i 2022-sesongen.

Åpningsseremonien var spektakulær. Med raketter i full fanfare over en storslagen scene. Den andre utgaven av Saudi Tour, «offisielt støttet av den kongelige høyhet, kronprinsen», var klar til å vise frem Saudi-Arabia fra sin beste side. Fem etapper på kryss og tvers av kongeriket, direktesendt til det sykkelsultne folk over hele verden. Arrangøren matet også sykkelfansen på sosiale medier. Ewan, Gaviria og Groenewegen poserer med kameler, historiske ruiner og viktige kortel-kledde menn fra høyt oppe i systemet. Bildene som bombarderte både Twitter og Instagram malte vitterlig et glansbilde av smilende idrettsstjerner under en gjestmild sol.

Men så var det baksiden av denne medaljen. Rittet i Saudi-Arabia falt nesten på ettårsdagen for dommen mot bistandsarbeideren Abdulrahman al-Sadhan. Våren 2021 ble al-Sadhan nemlig dømt til 20 års fengsel og påfølgende 20-års reiseforbud, for angivelig bruk av en satirisk Twitter-konto som delte hånfullt innhold om den saudiske regjeringen.

Regimet yter streng kontroll over internett. Rundt samme tid som dommen falt mot al-Sadhan, så man en koordinert kampanje med Saudi-baserte Twitter-kontoer som brukte falske profilbilder, repeterende formuleringer og andre taktikker, i forsøk på å minimere rollen til kronprins Mohammed bin Salmans i drapet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi. I januar 2021, ble en 26 år gammel saudi-kvinne drept av sine egne brødre; for å ha opprettet en Snapchat-konto.

Livet på sosiale medier i Saudi-Arabia er ikke for alle. Innholdet man deler blir strengt overvåket. Helst skal bilder og video stille land, regjering og kongefamilie i et godt lys. Og derfor er arrangement som Saudi Tour nyttige for regimet.

I 2021 ble vi godt kjent med sportsvasking. Gjennom året økte fokuset, såpass mye at det norske språkrådet kåret sportsvaske til årets ord for 2021. Ordet brukes i dag for å beskrive at myndigheter eller aktører i autoritære land bruker store sportsarrangement for å sette seg selv i bedre lys eller å oppnå dette ved å kjøpe opp eller sponse populære sportslag. Ifølge Amnesty International skjer sportsvasking når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer, klubber eller organisasjoner for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for. Sportsvasking er et nytt begrep, men praksisen er trolig like gammel som den moderne idrettsbevegelsen. Klassiske eksempler er hvordan Nazi-Tyskland brukte OL i 1936 til å markere sin tyske overmakt vis-a-vis andre nasjoner, eller hvordan de olympiske lekene ble en psudo-slagmark i den ideologiske kampen mellom USA og Sovjet under den kalde krigen. Åpningsseremonien i 1980 var stappmett på kommunistiske symboler.

Utfordringene oppstår når stater bruker arrangementene systematisk for å dekke over problematiske sider ved seg selv. Toppidretten blir således brukt til å renvaske et skittent rykte.

Med en slik definisjon til grunn, synes fenomenet sportsvasking å bre godt om seg i den profesjonelle sportsverdenen, ikke bare i sykkelsporten. Den Qatar-eide fotballklubben PSG kan skimte med tidenes angrepsrekke, og oljestatens posisjon og omdømme styrkes hver gang man hører nettsus fra enten Neymar, Lionel Messi eller Kylian Mbappé. Manchester City, Barcelona, Arsenal og senest Newcastle United er alle eksempler på store fotballklubber der land fra Midtøsten, eller aktører derifra, er tungt inne på eiersiden. På tampen av fjoråret hadde man trolig historiens mest spennende finale i Formel-1; med avslutningsrunder i Qatar, Saudi-Arabia og Abu Dhabi – alle sammen med regelmessige menneskerettighetsbrudd på samvittigheten. I senere år har Russland og dets diktator Vladimir Putin invitert til både OL og fotball-VM. Nestemann i køen er Qatar, der opp mot syv tusen migrantarbeidere fra India, Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka har dødd under byggingen av fotballstadioner. Den engelske avisen The Guardian, som først rapporterte om den skyhøye dødsraten, mener det er store mørketall. Til sammenligning døde 2977 døde under 11. september. Men la oss heller ikke glemme Kina som skal arrangere OL allerede i vinter. I det hele tatt er tendensen krystall klar: stadig flere store arrangementer og investeringer skjer i land med i beste fall tvilsomme demokratiske rulleblad.

Lave tanker om demokrati, gir ikke bare store sportsarrangement, men også høye bygninger. I den hellige byen Mekka i Saudi-Arabia ligger verdens tredje høyeste skyskraper. Det gylne spiret på Abraj Al-Bait Towers med en halvmåne øverst, er alene nesten like høyt som Oslo Plaza, og vil nesten kaste en skygge over Uno-X Pro Cycling når de deltar i Saudi Tour i begynnelsen av februar. Med sin deltakelse i ørkenstaten høstet det norske prokonti-laget kritikk fra Amnesty, som via TV 2 mente de bidro til sportsvasking. Amnesty håper laget og dets utøvere vil benytte anledningen til å rette oppmerksomhet mot det autoritære regimets forbrytelser.

Martin Urianstad for Uno-X Pro Cycling i brudd på 1. etappe av Saudi Tour 2022. Foto: Alex Broadway.

«Vi tror bestemt at utvikling av sykkelsporten må skje gjennom godt og ærlig samarbeid særlig med UCI og ledende rittarrangører,» sier Uno-X-sjef Jens Haugland til Sykkelmagasinet «Våre utøvere har naturligvis full ytringsfrihet for personlige meninger, men de har ingen plikt verken til å ha eller dele personlige syn.»

Om det blir noen politiske markeringer, gjenstår altså å se. Men rytterne til Uno-X er uansett langt i fra de første nordmennene til å sykle profesjonelt i Midtøsten. Sykkelsportens første bølge med sportsvasking i moderne tid, kan nemlig spores tilbake til 2002, med opprettelsen av Tour of Qatar. Frem til avviklingen i 2016 var ørkenrittet – med sine flate, vindeksponerte veier – en fast oppkjøringsarena i rytternes viktige forberedelser til vårklassikerne. Arrangøren gikk riktignok ad undas etter å ha stelt i stand VM i 2016, men Qatar var altså den første til å sportsvaske seg i sykkelhavet.

Den neste lille bølgen kom i 2007. I kjølvannet av dopingskandalen Operación Puerto kollapset det spanske laget Liberty Seguros-Würth. Inn for å overta lisensen kom et kasakhstansk konsortium. Team Astana ble bygget opp rundt den nasjonale helten Aleksandr Vinokurov som nettopp hadde vunnet Vuelta a España. Demokrati-indeksen til det internasjonalt anerkjente Freedom House, gir Kazakhstan i 2021 en score på 33 av 100, og oppsummerer situasjonen i den tidligere sovjetiske republikken med å betegne ytringsfriheten som svært begrenset, frihet til forsamling som fraværende og korrupsjonen som endemisk. Oppkalt etter landets hovedstad ble Astana-laget likevel en nasjonal merkevare med ikke ubetydelig suksess gjennom ryttere som Alberto Contador, Vincenzo Nibali, Fabio Aru, Maxim Iglinsky og Jakob Fuglsang. Til og med Lance Armstrong hadde en opptreden i den lyseblå trøya.

Nibali og Prins Nasser bin-Hamad av Bahrain hilser under Giro d’Italia.

Historien skulle senere gjenta seg med italienske Lampre, som etter flere tøffe økonomiske år i 2017 ble transformert til UAE Team Emirates. Likeledes måtte sveitsiske Team IAM bane vei for Bahrain-Merida. Sistnevnte nøt stor suksess flere av Nibalis triumfer i Il Lombardia og Milano-Sanremo, mens UAE soler seg i glansen av sykkelsportens nye superstjerne og Tour de France-vinner, Tadej Pogacar.

Bahrain-lagets de facto eier, prins Nasser bin Hamed al-Khalifa, er kanskje verdt å merke seg. Ifølge Bahrain Center for Human Rights har prins Nasser personlig deltatt i nedslåingen av protestene som oppsto i februar 2011. «Den arabiske våren» i Bahrain var kort, og vinteren som kom mer brutal enn noen gang. Khalifa-dynastiet, i likhet med mange andre monarkier i den arabiske verdenen, kneblet et håp om frihet med grusomme virkemidler. I funksjon av å være president for Bahrains olympiske komité og øverste råd for ungdom og sport, opprettet prins Nasser en etterforskningsenhet med mandat til å forfølge idrettsutøvere som hadde deltatt i opprøret i 2011. Om lag 120 utøvere på tvers av mange idretter ble suspendert. 22 skal ha blitt vilkårlig arrestert og flere torturert. Det internasjonale sykkelforbundet UCI omfavnet likevel prinsen med åpne armen da WorldTour-lisensen ble godkjent. Reaksjonene var selvsagt sterke.

«Det er utrolig synd at UCI tilnærmet seg dette så rutinemessig. Jeg er sikker på at det kommer til å være politiske og juridiske konsekvenser for UCI på grunn av dette,» sa Sayed Ahmed Alwadaei, direktør ved Bahrain Institute for Rights and Democracy.

Isreal Start Up Nation under Tour de France i 2021.

Astana, UAE og Bahrain har alle en temmelig lik struktur. Mens den daglige driften og det sportslige ansvaret ligger hos rutinerte eks-ryttere, står en sammenslutning av statseide selskap for finansieringen.

Israel Start-Up Nation er det seneste eksempelet. Laget gjorde sitt inntog i sykkelsporten på prokontinentalnivå i 2014. Angivelig uten store økonomiske overføringer fra staten Israel, fikk lagets eier og svært aktive pådriver, israelsk-kanadiske Sylvan Adam, huket inn tre etapper av Giro d’Italia til Israel i 2018. At det store italienske rittet kastet glans over ”hellig jord”, gikk selvsagt ikke uproblematisk for seg. Giro-starten gikk av stabelen bare to uker etter at israelske styrker, ifølge Amnesty International, brutalt slo ned palestinske demonstrasjoner på Gaza-stripen. Under hashtagen #ShameOnGiro ble det også bemerket at en av etappene passerte landsbyen Al Araqib, en beduinsk-palestinsk bosetning som israelerne hadde jevnet med jorden hele 120 ganger.

Kritikken til tross, laget vokste seg større og kjøpte i 2020 WorldTour-lisensen til Katusha. Samtidig sikret man seg signaturen til den firdobbelte Tour-mesteren Chris Froome, dette i tillegg til andre stjerne som André Greipel, Dan Martin, Mike Woods og Giacomo Nizzolo.

Laget avviser sterke koblinger til israelske myndigheter. Dette bildet av uavhengighet ble imidlertid vesentlig svekket da Chris Froome, i forbindelse med en publisitetsopptreden i oppkjøringen til den kommende sesongen, ble avbildet syklende på Golanhøydene. Området har vært okkupert av Israel siden 1967, og annektert av samme land siden 1981, noe som ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet. Syria anser området som syrisk. Froome var nå en politisk brikke i en internasjonal storkonflikt.

INEOS Grenadiers som vanlig i søkelyset under Tour de France. Foto Pauline Ballet.

Men sportsvasking er ikke bare forbeholdt statsmakter. Kommersielle aktører utnytter mulighetene til markedsføring, noen ganger på problematisk vis. Olje- gass og petrokjemi-giganten INEOS er hovedsponsor for det britiske storlaget tidligere kjent som Team Sky. Sykling er kjent som en miljøvennlig aktivitet, men produksjonen til INEOS er trolig alt annet enn. I 2020 produserte selskapet nesten 23 milliarder tonn petrokjemikalier. Innen 2025 har INEOS planer om at 325,000 tonn av denne totalen, altså skarve 1,5 prosent, skal fremstilles med resirkulert materialer. På ingen måte en ambisiøs målsetning fra INEOS, hvis sponsorat av sykkellaget i bestefall må stemples som grønnvasking. Ironisk nok heter laget nå INEOS Grenadiers, oppkalt etter en typisk bensinslukende, firehjulsdrevet offroader som syklister hater å møte på.

Russiske Gazprom, franske Total og norske Uno-X, alle sammen dynket i forurensende olje og gass, er vel heller ikke uproblematiske sponsorer i så måte. Eller hva med kreditt- og forbrukslån-haiene i Cofidis? Og hva med Orica? Sprengstoff- og tennmiddel-produsenten hadde trolig flere bøter for miljøvernsbrudd, enn de hadde triumfer med sykkellaget de sponset i perioden 2012 til 2017. Og mens psudo-farmasøyt OmegaPharma solgte alle helseproduktene du egentlig ikke trengte, har Lotto og FDJ holdt spilleglade belgiere og franskmenn i stramt grep i tiår etter tiår.

De moralske dilemmaene er altså mange. Så å si alle sponsorene i sykkelsporten kan problematiseres på en eller annen måte, avhengig av hvilket perspektiv man legger til grunn. Spørsmålet er hvor man legger lista for ”etisk idrett”, hvis et slikt fenomen i det hele tatt eksisterer.

Grega Bola i Bahrain sine farger under Tour of Oman 2017.

Tvilsomme eiere, korrupte selskaper og diktatoriske stater. Hvor bærer det egentlig hen? Frykten er at sykkelsporten – i kraft av sin svært så sårbare finansielle modell og tette befatning med doping – fremstår ekstra suspekt for å pådra seg flere lugubre aktører. Torturanklagene mot Prins Nasser benektes regelmessig av myndighetene i Bahrain, som verken fortviler eller nøler med å promotere sitt kongelige våpenskjold via «sportslig diplomati» og sykkellaget Bahrain-Victorious. Likevel er det få tegn til solidaritet med de arabiske folkene å finne i Vesten. At det internasjonale sykkelforbundet UCI, sesong etter sesong, innvilger en WorldTour-søknad fra prinsens eget lag, tyder på akkurat det.

Et avslag hadde nok ytterligere svekket UCI sitt eget skjøre produkt, WorldTouren, et økonomisk sort hull for de fleste medlemslagene. Et avslag hadde dessuten vært overraskende fra et moralsk standpunkt, fra en organisasjon som tidligere har tildelt store mesterskap til nasjoner som Qatar, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Hviterussland – land der menneskerettighetssituasjonen er avskyelig.

«Internasjonale særforbund er nødt til å holdes ansvarlige for menneskerettighetsbrudd under eller i forbindelse med sine arrangement, herunder den generelle situasjonen i valgte vertskapsland,» sier Mary Harvey, leder for Internasjonalt senter for sport og menneskerettigheter.

«Først når forbundene inkorporerer menneskerettigheter i sine egne særlover, og ikke minst iverksetter lovene med aktiv hånd, først da vil man se endring. Det handler om ansvarliggjøring av arrangører og sentrale aktører. Dette gjelder media, organisasjoner, nasjonale forbund, men også aktørene innenfor sporten som lag og utøvere. Men det vi opplever, er at man trenger en skikkelige krise, før man virkelig ser endring.»

Vinokurov avbildet i Astana-drakt i 2011.

Flere vil imidlertid hevde at en sport med såpass frynsete rykte som sykkelsporten (Festina, Puerto og Armstrong et al.), ikke kan påkoste seg å være moralens høye vokter i den geopolitiske sammenheng. Lag som IAM, HTC Highroad, Lampre, Euskaltel-Euskadi, Liquigas, Rabobank, RadioShack – alle har det til felles at de ha lagt ned bedriften de siste årene. Alle har de oppgitt samme hovedgrunn: ”For mye doping, for få sponsorer”.

Men hvis dette så er det generelle bildet, hva i så fall skal sykkelsportens høye herrer gjøre? Søke investering der den finnes? Må UCI bare fortsette å svelge kamel etter kamel? Rik sjeik etter rik sjeik? Diktatur etter diktatur?

I høst ble VM i landevei 2025 tildelt Rwanda. UCI-president David Lappartient synes å ha tette forbindelser til landets president, Paul Kagame, som med sitt parti Rwandan Patriotic Front (RPF) har hersket Rwanda siden 1994, og fortsetter å ha streng kontroll over landets politiske system. Kagame-regjeringen, et militærstøttet autokrati, skyr ikke banen for å likvidere sine motstandere.

I 2016 deltok IAM og Sondre Holst Enger i Tour de France. Sesonger etter, var laget borte. Foto: ASO

I ettertankes kalde lys, ble trolig januar 2017 en skjebnesvanger tid. Etter mange sesonger sa Lampre farvel til sykkelsporten. Helt siden 1991 hadde det italienske stålselskapet Lampre vært hovedsponsor for Giuseppe Saronnis mannskap. Men ikke nå lenger. For aller første gang sto Italia, et av syklingens kjerneområder, uten et lag i toppdivisjonen.

Som et brudd med den europeiske sekundærnæringen, historisk sett den viktigste kilden til sykkelsportens «extra-sportif»-sponsorer, ble bruddet med Lampre og den lojale Galbusera-familien et viktig tegn i tiden. Ingen kan benekte at den doping-befengte sykkelsporten måtte i enda større grad, søke nye sponsorer utenfor sine kjerneområder.

Sammen med Lampre, forsvant også IAM Cycling på samme tid. Eier av det sveitsiske WorldTour-laget, Michel Thétaz, sa han grunnet syklingens lange dopinghistorikk ble møtt skepsis og motbør i jakten på nye sponsorer.

Men hvis manglende troverdighet er et av flere kvelende belter i sykkelsportens økonomiske tvangstrøye, så kan umulig en faustisk pakt med en torturanklaget prins eller ymse oljerike diktatur være løsningen. I så fall er UCI på randen av eksistensiell krise.

Forvent derfor flere tilfeller av sportsvasking fremover.

Tilbyr unik mulighet for banesyklister

(Sykkelmagasinet): Norge og Vestlandet har fått sin nye storstue for banesykling på Sola. Nå ruster også den lokale videregående skolen opp med tanke på treningsfasiliteter vi ikke har hatt innenfor landegrensene våre tidligere.

I den forbindelse har Magnus Børresen fått i oppdrag å starte opp et nytt tilbud for elever ved Sola videregående skole: En egen linje for banesyklister.

Er du interessert i å søke: Les mer om tilbudet her!

– Den nye velodromen har kommet på plass, og Sola videregående skole føler et ansvar med tanke på at vi faktisk ligger plassert 100 meter unna det nye bygget. Er det noe som skal starte et slikt tilbud, så er det oss. Den ligger perfekt til i forhold til skolen vår, der man allerede har liknende tilbud for håndball, turn og fotball. Det er en flott mulighet til å kombinere idrett og skolegang på, sier Børresen til Sykkelmagasinet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SLUTTET I COOP: Magnus Børresen har fått ansvar for å bygge opp en ny toppidrettsslinje som fokuserer på banesykling. Den nye velodromen ligger et steinkast unna Sola videregående skole. FOTO: Rune Helliesen.

Om du drar kjensel på navnet hans, er det kanskje ikke så rart. Den tidligere toppsyklisten gikk over i en rolle som sportsdirektør i Team Coop fra 2017-sesongen. Nå fortsetter han yrkesveien som lærer.

Født 10 år for tidlig

Det er utvilsomt et spennende oppdrag han har påtatt seg. Historisk sett har det omtrent ikke kunnet gå an å satse på banesykling her til lands, uten at det stanset for eksempel Anders Oddli og Anita Yvonne Stenberg fra å gjøre nettopp det.

Hadde disse utøverne vært født en fem eller ti år senere, hadde utvilsomt en helt annen verden åpnet seg.

– Det er mye som er nytt rundt banesykling i år. Vi skal ta inn det første kullet nå, og siden det ikke er blir gjort før er jo dette en mulighet for utøvere som har planer om å kombinere banesykling med for eksempel landevei. Samtidig ser jeg jo også på dette som en stor mulighet. Det er ikke usannsynlig at neste generasjons olympiere har bakgrunn fra Sola videregående skole en gang i framtida. Den nye velodromen har i hvert fall alt av fasiliteter og er tilrettelagt for at det skal kunne skje.

Høy anerkjennelse internasjonalt

For oss som liker sykling, er det viktigste å vite at Sola Arena har en 250 meters bane som tilfredsstiller internasjonale mål. Det splitter nye anlegget åpnet for øvrig i fjor høst.

Men Sola Arena er i tillegg så mye mer. I midten av hallen ligger en topp moderne flerbruksbane med skillevegger som gjør at brukerne kan holde på med håndball, badmington, basketball, volleyball, innebandy eller tennis. Det finnes også en egen turnhall, i tillegg til to treningssentre, møte- og kontorlokaler.

Banesykling har som kjent lenge blitt neglisjert i Norge. Internasjonalt er idretten likevel en stor greie. Filippo Ganna, Elia Viviani, Michael Mørkøv, Lasse Norman Hansen, Corbin Strong, Roger Kluge, Simone Consonni, Benjamin Thomas, Lisa Brennauer, Chloe Dygert, Kirsten Wild, Elinor Barker, Letizia Paternoster, Mieke Kröger, Lotte Kopecky og Amy Pieters er bare noen av utøverne vi først og fremst forbinder med landeveien – men som også har kjempet om medaljer i bane-VM de siste årene.

Pionér – og noen etternølere

På starten av 70-tallet ble Knut Knudsen verdensmester og olympisk mester i individuelt forfølgelsesritt. Likevel måtte man altså vente helt til høsten 2021 før den første innendørsvelodromen av internasjonal standard ble åpnet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STORFINT BESØK: Alexander Kristoff (i front) har tatt banesykling i bruk som en del av treningen sin foran den nye sesongen. FOTO: Kjetil Birkedal Pedersen

Det er likevel aldri for sent å snu trenden. Etter åpningen har både Uno-X Pro Cycling Team, Alexander Kristoff, Sven Erik Bystrøm og mange andre landeveissyklister vært innom anlegget for å teste. Også de lokale idrettslagene Team Coop Sykkel, Team Coop Hitec, Stavanger SK og Sandnes SK sykler nå mer på bane enn noensinne.

– Både Alex og Sven Erik har brukt den en del i vinter og vært innom regelmessig. Det har både dreid seg om konkurranser på kvelden eller egen intervalltrening. Team Coop er innom her og Uno-X Pro Cycling har gjort unna litt testing med tanke på sittestilling og aerodynamikk, sier Børresen.

– Hvordan utvikler du deg som syklist ved å sykle på bane?

– Først og fremst får du veldig god forståelse av det taktiske aspektet. Det går mye på posisjonering. Du får også et veldig fint og rundt tråkk, så rent teknisk er det god lærdom. Utover det, dreier det seg blant annet om eksplosivitet og intensitet. Dette er jo mye kortere enn vanlig landeveissykling. Du utvikler hurtig og eksplosiv muskulatur som er godt å ha med seg videre over på landeveien, i tillegg til det taktiske egenskapene. Jeg vil påstå at banesykling er ganske enkelt overførbart til landeveien.

– Hvordan har interessen vært for å starte opp for linja for banesykling til høsten fram til nå?

– Utfordringen er vel at det ikke er så mange som kjenner til tilbudet ennå, men den tilbakemeldingen vi har fått hittil har vært positivt. Det virker på meg som folk synes det er spennende. Dette er et helt nytt tilbud, så vi er litt usikre på hvor stor oppslutning det kommer til å få. Med unntak av noen enkeltutøvere, har det ikke eksistert satsing på bane på verken klubb- eller forbundsnivå fram til nå. Tanken bak dette tilbudet er å få satsingen på banesykling opp og gå. Dersom det er 15-16-åringer der ute som er interessert i dette, er muligheten her nå. Vi har banen og vi har en skole som ønsker å legge til rette for toppidrett og utdanning, avslutter Børresen.

Er du interessert – eller kjenner du andre som kan være det? Les mer om tilbudet på Sola Videregående skole her. Fristen for å søke er 1. mars.

Den lange veien til Roubaix

Sykkelsportens kvinnelige elite måtte vente lenge på å slippe inn på brosteinen i Paris-Roubaix. Mens herrenes utgave så dagens lys i 1896, drøyde det altså helt frem til høsten 2021 før damene fikk prøve seg i den store klassikeren. Britiske Lizzie Deignan dro i land en imponerende triumf etter å ha først og fremst holdt unna for en desperat jaktende Marianne Vos over de svært så krevende 116 kilometerne. Det var hardt, utmattende, mange velt og særdeles spennende – akkurat slik et Paris-Roubaix skal være.

«Jeg er bare så utrolig stolt. Damesyklingen er ved et viktig veiskille, og dagen i dag er en del av den historien. Jeg er veldig stolt for å være med på dette,» sa Deignan direkte på den store sportskanelen Eurosport.

Etter et ytterst spesielt ritt — som grunnet koronasituasjonen var utsatt til oktober — ble det også et seiersintervju utenom det vanlige. Momenter som lojale lagvenninner, godt utstyr og grundige forberedelser måtte nemlig spille annenfiolin til et klart og tydelig politisk budskap.

«Alle fans som ser på, er også med og skriver historie i dag. Det er beviselig en appetitt for damesykling der ute, og utøverne som var med her i dag evner å gjøre dette til det hardeste rittet i verden. Å være den første vinneren, gjør meg derfor utrolig stolt,» slo Deignan fast.

Elisa Balsamo i trøbbel.

Paris-Roubaix er kanskje sykkelsportens største og mest sette endagsklassiker, og arrangøren ASO, er utvilsomt blant sykkelsportens mektigste aktører, kanskje den aller mektigste. At rittet attpåtil ble direktesendt på fjernsyn over hele Europa, så vel som hos våre transatlantiske venner i USA og Canada, ga anledningen alle solemerker av å være en svært vellykket dag for kvinnenes landeveissykling. Det ga også sportens høye herrer anledning til å gi seg selv et selvtilfreds, politisk korrekt klapp på skulderen.

Alt var likevel ikke rosenrødt. Det var nemlig etter tidenes første Paris-Roubaix Femmes at debatten om de påfallende forskjellene i premiepenger mellom kjønnene, slo gnist på nytt. For mens Lizzie Deignan mottok 1,500 euro, kunne vinneren av herrenes Paris-Roubaix, italieneren Sonny Colbrelli, innkassere 30,000 euro – altså 20 ganger mer enn sin kvinnelige kollega. Og selv om Deignans lag, Trek-Segafredo, i ånden til en slags moralsk kapitalisme, valgte å utligne forskjellen med penger fra egen lomme, er det ikke til å stikke under en stol at de mannlige utøverne har en langt mer innbringende hverdag enn de kvinnelige. Så mens støvet var i ferd med å legge seg over brosteinen, og landeveisesongen 2021 gikk mot slutten, begynte sykkelsportens forståsegpåere å undre seg følgende: Er økte premiepenger det viktigste grepet for å utvikle kvinnelige sykkelsport videre? Eller er dette lite konstruktiv symbolpolitikk?

Høna og egget Continue reading «Den lange veien til Roubaix»