sykkelritt – Sykkel

Mannen bak linsa

I tre tiår har den tyske sykkelfotografen Mario Stiehl dokumentert verdens vakreste idrett. Han har reist kloden rundt for å fange inn syklingens historiske øyeblikk og vært midt i begivenhetene når sportens ikoner feiret store triumfer eller led knusende nederlag. Direkte og ufiltrert viser bildene til Stiehl sykkelsporten i all sin fascinasjon. Men hva innebærer det egentlig å være fotograf i feltet? Bli med bak kameralinsen til én av verdens mest anerkjente sykkelfotografer og få et eksklusivt innblikk i et yrke som handler om mye mer enn bare å ta bilder.

Continue reading «Mannen bak linsa»

Hors catégorie: Riis opp Hautacam

Bjarne Riis. Dansken. Høyt hårfeste på et stort hode, innbitt i blikket, et snev av sorte streker under øyene. Skjærer grimaser med de store tennene sine godt synlige. Den gule trøya med T-Mobile-logo sentralt, henger noe løst om den senete overkroppen hans. En enkel, sort bib. Bare navnet Hautacam vekker nettopp dette bildet hos mange.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.

Den 16. Tour de France-etappen i 1996 ble historisk på flere måter. På sett og vis signaliserte hendelsene en ugjendrivelig slutt på Miguel Indurains dominans i maillot jaune, bare en kort sykkeltur fra spanjolens eget hjemland. I Pyreneene parkerte Riis den store Miguelón – tempomaskingen med fem Tour-titler – ettertrykkelig. Dernest ble det en historisk dansk dag i Touren. Aldri før hadde en representant fra det nordiske landet vunnet rittet, og nå hadde Riis forseglet sin skjebne i gult.

Men før dette var lite avgjort. Etter to uker med sykling skilte bare to minutter mellom første- og femteplass sammenlagt. Men i et ritt der vedvarende dårlig vær, påfølgende ruteendringer og bare tre fjellavslutninger totalt, kunne man ikke sitte tilbake å vente. Derfor måtte alle som én vise sine kort på den 199 km lange etappen fra Agen til Hautacam. Før dette siste fjellet, sto ingen andre stigninger på menyen. Rytterne suste derfor inn i den avgjørende stigningen med omtrent fulladede batterier.

Som forventet er farten høy fra bunn av. Allerede ved Arbouix strekker Alex Zülle på feltet med et hissig angrep. Sveitseren hankes inn igjen etter noen minutter, men Indurain er synlig bekymret når han prøver å sette et jevnt tempo i front. Men det lett gjenkjennelige, magentafargede toget av Team Telekom-ryttere hadde andre planer. Jan Ullrich tar nå fronten. Hans lagkompis, den gule trøya Bjarne Riis, siger bakover i favorittfeltet, idet som skulle bli en av 90-tallets mest famøse manøvere. Dansken hoverer litt, mens han beskuer rivalene. Liggende på halen smeller han kjedet opp på storeskiva, før han i dobbel så stor fart dundrer forbi dem alle. Riis er løs! En liten utforkjøring ødelegger imidlertid nok til at de andre kommer tilbake. Den gule trøya snur seg og ser de andre i hvitøyet. Han har mye krutt igjen. På nytt dra han ut splinten, og på nytt sprenges feltet.

Denne gangen er skaden uopprettelig. Luc Leblanc, Laurent Dufaux og Richard Virenque er det siste til å gi seg. Ingen kan tråkke dansken rytme, ingen kunne ta mål av en slik uvirkelig fart.

Prestasjonen var likesom stigningen, hors catégorie. Den regelrette nedsablingen av konkurrentene banet også vei for det som skulle bli Bjarne Riis uoffisielle kallenavn, ’Mr 60 %, en luguber referanse til hans angivelig skyhøye hematokrit.

Skal man tro den belgiske massøren Jef D’hont, burde det vært ’Mr 64 %. Team Telekom-soigneuren avslørte mange år senere at Riis – «egentlig en ganske middelmådig rytter som ble kjent fordi han dopet seg» – doblet dosen under Touren i 1996 og inntok 4000 EPO-enheter. D’hont sa at Riis skrøt og smilte da han oppdaget at blodprosenten var steget til nærmest et dødelig nivå på 64. For Riis selv var det dog ikke den høye blodprosenten som var tungen på vektskålen. Alle favorittene var tross alt dopet, og hans EPO-bruk var således nødvendig for å jevne ut konkurranseforholdene. Slik var iallfall den gjengse logikken. Det som imidlertid var den avgjørende faktoren, ifølge Riis, var hans valg av en mindre storeskive og den psykologiske effekten det hadde på konkurrentene.

«Det var det ‘hemmelige giret’ som gjorde det – såpass kunne jeg se i øyene deres. Hver gang jeg angrep, så gjorde jeg det på storeskiva, mens de andre strevde på lilleskiva. Det fikk dem til å tro at det var lett for meg å sitte i storeskiva, og at jeg derfor var mye sterkere enn dem,» skrev Riis i sin selvbiografi.

«Med mye igjen på tanken, full kontroll over situasjonen, akselererte jeg igjen og stakk på egenhånd. Ingen klarte å følge etter. Da var det gjort.»

Riis var på toppen av karrieren etter at han ble proff i 1989 med System U og Laurent Fignon. De to trente og syklet en del ritt sammen. Den franske mesteren bemerket sin danske lagkamerat i sin memoarer.

«Han hadde stor motor, men det må være klinkende klart: selv om han var en god rytter ville han aldri vært kapabel til å vinne Tour de France under normale omstendigheter».

Riis kontret.

«Sykkelritt var mye mer enn bare doping. Det var strategi, taktikk og mental styrke og evnen til å lide.»

Men i Riis’ tilfelle var det dog også kortison, EPO og Prozac.

Og tallene fra Hautacam ble: 13,5 km à 7,9 % på 34 minutter og 38 sekunder.

Rekord.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.

– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg

Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.

Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?

Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.

«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»

Tour de Vingrom

Continue reading «– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg»

Liège-favoritten som aldri skulle bli syklist

Fremtiden ser lys ut for Michael Woods i 2005. Den 18 år gamle kanadieren har nettopp satt en ny nasjonal rekord på 1600 meter på under fire minutter. I løping vel å merke! Han vinner gullmedaljen på 1500 meter i det Pan Amerikanske Juniormesterskapet og får tilbud om stipend på Universitetet i Michigan. «Rusty» Woods kommer til å bli Canadas beste løper noensinne.

Dette er det ingen tvil om. Men så setter gjentatte tretthetsbrudd i venstrefoten en brå stopper for drømmene til det unge løpetalentet, som plutselig ser seg nødt til å trene alternativt. Woods begynner å sykle uten å vite at han er i ferd med å starte sin egentlige idrettskarriere.

I mindre ritt kjører kanadieren inn det ene toppresultatet etter det andre og blir i 2015 proffsyklist i det amerikanske Cannondale-laget til Jonathan Vaughters. Siden har Woods tatt store steg for hvert år og regnes nå å være blant de beste ryttere i verden på enukersritt og kuperte klassikere. Så langt i karrieren kan Woods skilte med blant annet to etappeseiere i Vuelta a España, en andre plass i Liège-Bastogne-Liège og en bronsemedalje i VM.

Kanadieren anser ikke det som en ulempe at han hadde en annen inngang til proffsykling enn ryttere flest.

Tvert imot.

«Det at jeg startet sent med sykling har egentlig bare vært en stor fordel,» sier Woods til Sykkelmagasinet.

«Sykling er en fysisk enormt krevende sport, men den allsidige tilnærmingen jeg har hatt til idrett, enten det er løping, alpint eller ishockey, har hjulpet meg til å takle overgangen til syklingen mye raskere. Jeg er 35 år gammel nå, men opplever at jeg fremdeles utvikler meg som syklist både fysisk og mentalt,» påpeker Woods.

Etter at Chris Froome i fjor strevet med å komme tilbake fra omfattende skader han hadde pådratt seg i en velt i 2019, har kanadieren Michael Woods blitt utpekt til å lede an Israel–Premier Tech i årets sesong. Både stresset og forventningene som følger i kjølvannet av kapteinsrollen ser Woods tilsynelatende ikke ut til å ha problemer med.

«Jeg er klar for å være leder i laget. Jeg har sagt at jeg vil vinne store ritt, at jeg vil vinne et monument, og når du sier noe slikt, så må du stå inne for det og være villig til å utsette deg for presset og forventningene som følger av det. Jeg er ikke lenger den ukjente eller nye rytteren på laget vårt, men jeg sitter med en del erfaring som gjør at de andre rytterne henvender seg til meg for å få råd. De vil at jeg bokstavelig talt viser veien. Jeg må ærlig innrømme at jeg liker det, fordi jeg føler at jeg har gjort meg fortjent denne rollen. Jeg liker tanken om å vokse mer og mer inn i en lederrolle og formidle kunnskap og inspirere noen av de andre rytterne til å bli bedre,» sier han.

Selv om Woods retter hovedfokuset på å vinne en klassiker i løpet av sesongen, benekter ikke kanadieren at også årets Tour de France vil være en viktig milepæl for ham. Men istedenfor nok en gang å prøve å kjøre for sammendraget, vil Woods i årets utgave heller konsentrere seg om utvalgte etapper.

Nizzolo, Fuglsang og Michael Woods. Foto: Noa Toledo Arnon.

«Slik jeg ser det, imøtekommer ikke løypeprofilen til årets Tour de France meg i særlig grad. Så mitt mål er ikke å vinne Tour de France sammenlagt, men jeg er der for å vinne etapper,» understreker han.

Woods er tydelig på at han etter erfaringene fra Touren i 2021, der han måtte skrinlegge sammenlagtambisjonene etter en tidlig velt, ikke har forutsetningene til å kunne hevde seg blant de beste sammenlagtrytterne i verden. Han ser seg heller i rekken av kanadiske ryttere, enten det måtte være Steve Bauer, Ryder Hesjedal eller Svein Tuft, som gjennom årene har utviklet sykkelsporten i hjemlandet.

«Laget vårt har vært et kanadisk sykkelprosjekt ganske lenge allerede. Selv om prosjektet har «Israel» i navnet, så har Sylvan Adams skapt et rom for kanadiske syklister også. Jeg har sagt det før, men belgiere eller italienere er ikke nødvendigvis bedre syklister, de har bare infrastrukturen rundt, som gjør at de lykkes som sykkelnasjoner. Nå med Premier Tech som ny sponsor, og Sylvan som støtter opp under utviklingen, så mener jeg at vi begynner å få på plass en infrastruktur som gjør at vi kanadiske syklister kan vinne på øverste nivå, vi også. Jeg ser meg ikke som en kandidat til å vinne Tour de France, men kanskje jeg kan inspirere barn i Canada for å trene hardt nok til en dag å kunne vinne rittet sammenlagt,» sier Woods.

En vårdag i helvete

Dokumentaren «En forårsdag i helvede» forteller historien om Paris-Roubaix og rittets utgave i 1976. Regissøren Jørgen Leth elsker dette klassiske sykkelrittet og det skinner i gjennom hele produksjonen. Rittet har alltid sine skurker og helter, sin egen dramatikk og barske poesi. Ikke siden dokumentarens premiere for 40 år siden, er dette helvete blitt bedre fanget på film.

Continue reading «En vårdag i helvete»

Postkort fra Carrefour de l’Arbre

Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”

Continue reading «Postkort fra Carrefour de l’Arbre»

Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix

En brutal brosteinsvei skjærer igjennom folkehavet. Som et bitende spøkelse svever konjakk-brunt støv i luften mellom nakne, overhengende trær, mens et godstog av ryttere stormer over den sylskarpe granittsteinen i halsbrekkende hastighet. Sporene etterlatt av bondens traktor minner om fotavtrykk fra pre-historiske monster, hvorpå rytterne blir som flytende fossiler. Dette er Arenberg, den moderne sykkelsportens siste ekstravaganza.

På en tørr dag blir Arenberg en støvete tunnel, hvor rytterne forsvinner inn som blinde kavalerisoldater. Øyne røde som blodhunder. I regnet blir underlaget såpeglatt og rytterne må danse mellom himmel og helvete. Uansett forhold følges motorsykkelens lanternelys med oppsiktsvekkende tillit, i håp om å komme ut like hel på den andre siden.

Med sine 2.4 km er Arenberg-skogen hjertet til Paris-Roubaix, vårens største endagsklassiker. De om lag 30.000 tilskuerne som valfarter hit hver gang, står som et urokkelig vitnesbyrd til brosteinssektorens betydning for rittet som ble arrangert for første gang i 1896. Arenberg-skogen ble imidlertid ikke penslet inn på løypekartet før i 1968.

Innføringen markerer et vendepunktet i rittets historie, og en frelsende reaksjon på moderniseringen som var i ferd med å blåse bort essensen ved klassikernes dronning. I etterkrigsårene var flertallet av ordførerne i Nord-Frankrike opptatt av fornye sine småbyer. Med solid støtte fra amerikanernes Marshall-hjelp gikk Frankrike inn i Les Trente Glorieuses (Det glamorøse tretti: 1945-1975), en periode hvor landet opplevde markant økonomisk fremgang. Den raske veksten gikk parallelt med økende urbanisering, mens Det europeiske økonomiske fellesskapet krevde effektivisering av jordbruket.

Marc Madiot, Arenberg, 1983.

Gammel, upraktisk brostein ble erstattet med ny og effektiv asfalt. Moderne og forbedret infrastruktur ble symbolet på den gamle industriregionens avansement. Dette var imidlertid dårlig nytt for Paris-Roubaix, som baserte sin identitet på det tradisjonelle veidekket. Det såkalte Helvete i Nord var i ferd med å miste sin brodd og brutalitet – og derfor også sin attraktivitet.

I perioden 1943 til 1967 endte 16 utgaver i en spurt fra en større gruppe. Bare 9 utgaver ble vunnet solo. I 1945 besto rittet av 60 km brostein. 17 år senere var antallet nede i 22 km. Rik van Steenbergen satte ny fartsrekord i 1948. Det samme gjorde Peter Post fra Nederland, da han i 1964 vant med 45.1 km/t. En rekord som fortsatt står ved lag og som mest sannsynlig aldri kommer til å bli slått.

I kjølvannet av 1967-utgaven, vunnet av Jan Janssen, foran Rudi Altig og Rik Van Looy, inntraff vendepunktet. Dagen etter rittet, på organisasjonens hovedkvarter ved Faubourg Montmatre i Paris, innkalles teknisk ansvarlig, Albert Bouvet, til møte hos rittdirektør Jacques Goddet. Beskjeden fra sjefen er like subtil som en brostein.

Paris-Roubaix est foutu! (Paris-Roubaix er rævkjørt!)

Flere brosteinspartier måtte avdekkes før Paris-Roubaix ble hetende Paris-Valenciennes. Bouvet visste heldigvis råd og kontaktet Jean Stablinski, den tidligere verdensmesteren og en av Anquetils mest betrodde. Stablinski fant sektorene ved Famars og St-Saulve, men fremfor alt viste han frem til Fôret d’Arenberg. «Stab» hadde en sykkelbutikk i Valenciennes. Der jobbet også Pelforth-rytteren Édouard Delberghe, som kom med anbefalingen om å legge ruten østover og nærmere den belgiske grensen.

 

Stablinski var sønn av polske immigranter som hadde slått seg ned i Nord-Frankrike. Som guttunge jobbet han med sin far i gruvene rundt Wallers, like ved Arenberg-skogen. Skogen var områdets grønne lunge. Hit kom arbeiderne en sjelden gang de hadde fri fra ryggknelende gruvearbeid – for å fiske, jakte og, viktigst av alt, for å være fri.

Veien gjennom skogen kobler sammen landsbyene Wallers, Hanson og St-Amand-les-Eaux. Den falt ut av bruk da andre veier ble skikkelig asfaltert. Enkelte amatørritt hadde gjort nytte av veien, men stort sett lå den ubrukt. Av god grunn.

I 1968 – etter Stablinskis anbefaling og Goddets bifall – ble Arenberg-sektoren tatt i bruk for første gang i Paris-Roubaix. De lokale gruvearbeiderne stod ved inngangen til skogen ikledd arbeidsuniform og hjelm. De hadde sympati for blodslitet rytterne hadde foran seg. Stablinski var ingen spesialist på dette ubarmhjertige underlaget, likevel var han tredjemann i rekken som kom ut på andre siden. Etter rittet stod han på utsiden av dusjlokalet, avventende og redd for å møte reaksjonen til de andre rytterne i feltet. Frykten var også berettiget. Kollegaene var langt ifra nådig med Arenberg-skogens oppdager.

­– Paris-Roubaix vinnes ikke i Arenberg, men her dannes gruppen med vinneren, fortalte Stablinski senere. En svært presis beskrivelse fra den eneste som har arbeidet både under og opp de grusomme steinene.

Allerede i de første utgavene satte det 2.4 km lange brosteinspartiet sitt preg på rittet. I 1968, 1969 og 1970 endte lederen ved Arenberg opp som vinner i velodromen. Etter 1967 og frem til 2013 har bare 19 utgaver endt med spurt fra en gruppe. Hele 27 ganger har vinneren kommet til mål alene.

I moderne tid er Arenberg sjeldent rittets avgjørende punkt. I motsatt rekkefølge av totalt 26 sektorer, er Arenberg nummer 15 fra mål. Med andre ord, den kommer lenge før sektorene ved Orchies, som med sine profetiske navn – Chemin des Prières (Bønnens bane) og Chemin des Abattoris (Slakterhusets vei) – tradisjonelt åpner opp rittet inn mot finalen.

Wilfried Peeters, Paris-Rouabaix 2001.

Likevel inntar store folkemengder denne grå og ufasjonable skogen hvert år, som en påminnelse om Arenberg-sektorens historiske betydning. Omsvøpt i sin opprinnelige kappe, ble Paris-Roubaix født på nytt da Arenberg og andre sektorer på den nyervervede, østlige ruten ble tatt i bruk.

Vegard Stake Laengen er sist i rekken av mange norske profesjonelle som har forsert gjennom grøften ved Wallers. Den høyreiste Asker-syklisten fikk Paris-Roubaix-debuten for sitt Bretagne-Séché Environnement i 2013. Og 24-åringen var faktisk mer rystet over den høye farten inn mot skogen, enn selve brosteinsopplevelsen.

– Jeg har kun syklet sektoren to ganger. En gang på gjennomkjøring og en gang under løpet. Jeg har hørt mye om Arenberg, men ble egentlig positivt overrasket. Jeg trodde brosteinen skulle være verre enn det den var. Det er likevel et vanskelig parti på grunn av at det er smalt og høy fart i forkant. Når noen velter eller får problemer blir det fort full stopp. Jeg hektet av kjedet der i fjor, og måtte stoppe opp. Det ble grupetto etterpå, sier Stake Laengen – som har bedt sin franske lagledelse om å få slippe Roubaix i 2014.

PARIS/ROUBAIX
KAS-rytter Alfred Achermann krasjet i Arenberg i 1988.

På slutten av 1980-tallet, lenge før regionale myndigheter brukte millioner av kroner på å restaurere brosteinen, dundret en annen nordmann gjennom Arenberg. Også han på oppdrag fra en fransk arbeidsgiver. I sitt første år som profesjonell for Peugeot-laget kjørte Atle Kvålsvoll Paris-Roubaix i 1988. Roubaix-spesialisten fra Pyreneene, Gilbert Duclos Lassalle, var kaptein på laget og krevde nordmannens fulle oppmerksomhet. «Duclos» dediserte nærmest hele sin karriere til dette ene rittet, og i en alder av 37 og 38 (i sin 14. og 15. deltakelse) lykkes han ved å vinne både i 1992 og 1993. Franskmannen stilte til start hele 17 ganger (fullførte 15), ofte som trofast hjelperytter.

1988 var året en sjumannsgruppe ingen fryktet kom frem til Arenberg med fire minutters ledelse. Dirk Demol ble tatt inn på ADR-laget i tolvte time og stakk i brudd for å minske presset på lagets kaptein, Eddy Planckaert. Men Demols improviserte utflukt gikk helt inn i himmelen, da hans siste bruddkamerat, Thomas Wegmuller, fikk en plastikkpose opp i hjulet, og Demol kunne kjøre inn på velodromen alene.

Raymond Poulidor, Arenberg, 1969.

Kvålsvoll kom dessverre aldri så langt. Førsteinntrykket trønderen fikk av grøften ble brutalt, og debuten endte like etter, i langesonen. Året etter kom han heller ikke til mål. Da startet han Roubaix tre uker etter et kragebeinsbrudd.

– Jeg har kjørt Paris-Roubaix to ganger, men aldri kommet til mål. Første gangen var i 1988, da var jeg med første hovedfelt inn i Arenberg. Jeg husker det var en vill kamp før brosteinen startet og min jobb var å få fram Gilbert Duclos Lassalle. Omtrent midt på sektoren stivnet jeg fullstendig i armene og klarte nesten ikke å holde i styret på slutten. Det var publikum tett på oss. Noen så tett på at vi måtte svinge unna. Det var om å holde seg midt på veien fordi publikum stengte for stiene på siden av brosteinen som vi hadde syklet på da vi trente i løypa. Jeg havnet i tredje eller fjerde gruppe og løpet var kjørt når jeg kom til langesonen noen kilometer senere, sier Kvålsvoll.

Drøye 15 år etter kom Mads Kaggestad, også han for et fransk lag, også han under Roger Legeays ledelse. I tjeneste for Thor Hushovd og Crédit Agricole ble andreårs-proff Kaggestad kastet inn i Arenberg-stormen. 18 grader, solrikt og tørt. Hastigheten var morderisk. På veien inn skrudde Lotto på alle sylindre for å posisjonere fjorårsvinner Peter Van Petegem. Inne på brosteinen strøs rytterne ut som soldater i et av Napoleons felttog. Kaggestads første møte med Arenberg er spekket med kollisjoner og kanonader. Gjennomsyret av forvirring og frykt.

­– Fullstendig galskap! Jeg entret skogen med sjokk og det eneste jeg kunne tenke var at dette er ikke mulig. Det ristet så hardt at jeg hadde problemer med å puste. En skulle tro at steinene var sluppet ned fra et fly, uten noen mer innsats for å jevne det ut, sier Kaggestad – som fikk sin ene deltakelse året da brosteinsspesialist par excellence, Johan Museeuw, takket av i 2004.

Den belgiske mesteren Museeuw har et ambivalent forhold til grøften ved Wallers. Hans tre triumfer i Paris-Roubaix gav han en helt spesiell plass i hjertene til den flamske fansen. Men etter en spektakulær og grotesk ulykke i 1998, en uke etter triumfen i Ronde Van Vlaanderen, hadde ingen klanderet ham hvis Mapei-kapteinen aldri returnerte til Helvete i Nord.

Museeuw dundret i bakken like etter inngangen. Kneet traff siden til en av de kvasse steinene og kneskålen ble delt i to. En smadret kneskål peker rett ut idet Løven fra Flandern brøler ut i smerte. Vondt ble til verre da en infeksjon satte seg i skadeområdet og legene ble tvunget til å vurdere amputasjon. Det ble også rapportert at livet til Museeuw sto i fare. Heldigvis beholdt han både beinet og livet. Ti måneder senere var han tilbake på veien og i 2000 heiset han kneet over styret idet han krysset målstreken først inne på velodromen i Roubaix.

Arenberg, 1968.

De to påfølgende utgavene etter Museeuws grusomme ulykke ble Arenberg-skogen forsert fra motsatt side, i et forsøk på å unngå den frenetiske farten inn mot brosteinen. Arenberg-opplevelsen var derfor en ekstra raritet da Thor Hushovd fikk sin ilddåp i 2000 og fullførte som 63. mann, nesten 20 minutter bak vinneren. I år står Oksen fra Grimstad overfor sitt ellevte forsøk på å kapre det prestisjetunge brosteinstrofeet, som til tross for fullstendig hengivenhet og endeløs dedikasjon, har unnsluppet nordmannen i en ellers seiersspekket karriere. Hushovd har alltid vært en autentisk spesialist som gir seg hen til rittets strabasiøse prøvelser. Ofte har han sett seg tvunget til å akseptere at underlaget er sterkere enn rytteren. 36-åringen må se tilbake på uflaks, feilgrep og flere hjerteskjærende nesten-opplevelser i rittet som har blitt hans Moby Dick.

– Arenberg er helt spesielt. Det er den hardeste og røffeste sektorene som finnes. Vi holder kanskje 65 km/t når vi kjører inn, og du føler at mannen foran deg kan bremse når som helst. Noen hundre meter senere er farten nedi 40 på grunn av motstanden. Partiet som stiger oppover mot andre enden er kanskje det verste jeg vet om. Man føler seg sjeldent god nok til å vinne der. Og at dekkene overlever på de elendige steinene er nesten utrolig. Ikke en eneste meter er enkel eller komfortabel, skildrer Hushovd – som ennå har til gode å bryte en utgave av Paris-Roubaix.

Hvis Hushovd er en aldrende konge, fremstår Alexander Kristoff som den utvalgte kronprinsen. I 2013 var han vårsesongens norske fenomen, med 8. plass i Milano-Sanremo, 4. plass i Flandern Rundt og 9. plass i Paris-Roubaix. I likhet med Hushovd har også 26-åringen fra Stavanger vunnet hjertene til den flamske fansen.

Kristoff har fått egen fanklubb i Wervik, en mellomstor by i Vest-Flandern helt på grensen til Frankrike, bare noen kilometer unna Roubaix. For dem er nordmannen en vassekte Flandrien. En fransk betegnelse adoptert i det flamske ordforrådet for å uttrykke beundring for de robuste krigerne, som hvert år kjemper seg gjennom klassikerne. Kristoff har bare startet Roubaix fire ganger (fullført halvparten), men har allerede funnet en mental tilnærming for å takle den fryktinngytende Arenberg-skogen.

– Først og fremst tenker jeg kun på å komme meg gjennom den dritt-skogen. Det er vill kamp inn mot skogen og jeg prøver bare å holde hjulet foran. Hvis jeg har fått en god posisjon, er det egentlig en lettelse når man kommer seg inn i skogen, sier Kristoff – som i fremtiden må bære norske forventninger på sine skulder post-Hushovd.

Men Katjusja-rytteren virker å leve godt med et større forventningspress, idet han finner seg til rette med den feberaktige kjørestilen i brosteinsklassikerne. Gjennom Arenberg er fronten av feltet et Dantes inferno, en eksklusiv affære reservert kun for de sterkeste. Det er på dette barbariske og usentimentale underlaget – som en gang ble forsøkt erodert bort under moderniseringens fane, men som nå er blitt verneverdig kulturarv i det nordlige rural-Frankrike – at Kristoff skal kreve sin posisjon blant eliten.

Continue reading «Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix»

En dag i bilen til Joker Icopal

TEKST & FOTO: Kjetil Rakkenes Anda

Å sykle mot de aller beste er noe enhver ung syklist drømmer om. For gutta i Joker Icopal er det ikke uvanlig at man får prøve seg mot flere proffer gjennom sesongens løp, selv om de fleste rittene sykles på et lavere nivå enn hvor vi normalt sett ser Alexander Kristoff og de andre stjernene.

Men å bli invitert som ett av fire lag fra sportens tredje øverste nivå til De Panne Tredagers, det er ikke hverdags for Joker Icopal. De fire etappene over tre dager brukes som en viktig oppkjøring til Flandern rundt påfølgende søndag, og denne uken fikk det norske mannskapet bryne seg på stjerner som Philippe Gilbert, Kristoff og Marcel Kittel. Sportsdirektør Gino Van Oudenhoves ord før start på den første etappen, illustrerte det meste:

– Det var litt stille på frokosten i dag og litt mindre liv enn i går kveld. En viss spenning er det nok i gruppen, forteller belgieren, som er født i sykkelreligionens tempel selv, nemlig Flandern.

På den avsluttende dagen ble det kjørt to etapper, hvor Sykkelmagasinet tok plass i bilen til belgieren på den 118 kilometer lange fellesstarten. Blant yrende folkeliv i De Panne, står Van Oudenhove og slår av en prat med sykkelagent Joona Laukka i påvente av at etappen skal starte. De to utveksler en uformell og hyggelig samtale, før vi plutselig får beskjed om å hoppe i bilen. Rytterne står klare til start. Intense blås i fløytene til koordinatorene av rittet, forteller at publikum må stå stille og at det er syklister i bevegelse.

«Drie, twee, een», pang!

Startskuddet går, og Van Oudenhove baner bilen gjennom folkemengden og får et bekreftende nikk fra løypekoordinatoren at han kan kjøre inn på rekka med de andre lagbilene. Gaten i De Panne er fylt til randen av skuelystne belgiere som jubler rytterne frem.

– Dette er sykling i Flandern, vet du. Det er helt sykt, skryter Gino.

Kaffen i halsen

De Panne Tredagers ble ikke akkurat slik Joker Icopal hadde sett for seg. Med regjerende U23-verdensmester på laget, Kristoffer Halvorsen, var superspurteren tenkt til å utfordre Kristoff og Kittel på dagens flate spurt. Men «Doffen» måtte kaste inn håndkledet allerede på den første dagen med sykdom. Derfor er utbrudd Jokers eneste sjanse til å prege rittet.

– Okey gutter, i dag skal morgenkaffen i halsen allerede fra start. Her er det bare å kjøre på.

Van Oudenhove maner sine elever til kamp. Etter at offisiell start går etter to kilometer, settes det opp et voldsomt tempo. Her er det flere som vil i brudd. Den interne radioen til Joker vitner om at mye skjer i front av feltet.

«Kjør, kjør, kjør», ropes det.

Markus Hoelgaard har klart å få en luke ned til feltet sammen med tre andre. Skal dette bli dagens brudd? Katusha-Alpecin, laget til Kristoff, er ventet å kontrollere tempoet på dagens etappe sammen med Quick-Step Floors ettersom de besitter den andre store favoritten til å vinne etappen, nemlig Kittel. Derfor kjører en av de andre jokerne opp til sin norske rival, og sier at her må bruddet til Hoelgaard få lov til å gå. Den 29 år gamle superstjernen virker å være enig, men får ikke overbevist de andre lagene. Derfor krymper de dyrebare sekundene feil vei for Hoelgaard, og kort tid etter at bruddet kom løst, er det tilbake i hovedfeltet.

Det går imidlertid ikke lenge før radiokommunikasjonen starter igjen.

«Ingen reaksjon her bak. Bare fortsett, Anders! ropes det.»

En ny gruppe har kommet løs, og sammen med åtte andre har Anders Skaarseth klart å danne et brudd. Avstanden øker: Ti sekunder, 15 sekunder, 30 sekunder. Ett minutt! Bruddet er satt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Lang, lang rekke: Bilenes plassering i rekken, avhenger at hvordan det aktuelle laget ligger an tidsmessig mot de andre lagene. På denne etappen må Joker ta til takke med nummer 16 i køen. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet
Lang, lang rekke: Bilenes plassering i rekken, avhenger at hvordan det aktuelle laget ligger an tidsmessig mot de andre lagene. På denne etappen må Joker ta til takke med nummer 16 i køen. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet

Lang karriere

Gino Van Oudenhove er for de sykkelkyndige i Norge et kjent navn. Belgieren kom til landet i begynnelsen av 20-årene, og har vært innom både klubb, landslag og nå sportsdirektørrollen i Joker Icopal. Han regnes som selve hjernen bak suksessen laget har hatt siden oppstarten i 2005. Han er med andre ord en rutinert sjåfør bak rattet i bilkortesjen.

– Første gang jeg kjørte følgebil var vel da jeg var 23 år.

– Har du aldri høy puls når du sitter her?

– Aldri.

Han sjonglerer hektisk bilkjøring med avlesing av kart og etappeprofil. Et par telefoner rekker han også å svare mens rittradioen spraker i bakgrunnen. Den britiske mekanikeren i baksetet får også flere oppgaven underveis, men må tåle at Gino rister oppgitt på hodet når han ikke har postet mer enn to Twitter-meldinger de første fem milene av rittet.

Å oppleve et sykkelritt på denne måten, kan være både spennende og skummelt på samme tid. For mange ganger går det galt. Det er ikke kjørt mange kilometer av etappen før det uler i sirenene til ambulansen bak oss. En rytter har krasjet lenger fremme og bilkortesjen blir bedt om å ta det svært rolig forbi den uheldige. Bildene vitner om at det har gått hardt utover Direct Energie-rytteren.

Bilkortesjen-1

Dette er langt fra det eneste bilsjåførene må passe på. Ryttere som punkterer eller av andre årsaker må kjøre seg opp til hovedfeltet, bruker bilkøen til å komme tilbake. I en fart på 50 kilometer i timen, hopper rytterne fra bil til bil. Plutselig kan det oppstå en bråbrems. Som da Luke Durbridge og Nils Politt ligger klistret på støtfangeren til Van Oudenhove og bilen foran gjør en plutselig oppbremsing. De to syklistene skriker i frustrasjon og kommer med en kraftsalve mot Jokers bil. Van Oudenhove svarer med å kjøre opp på siden av bilen som forårsaket bråbremsen, og kaller sjåføren en amatør med et lurt smil om munnen.

– Dette er en liten verden hvor alle kjenner alle. Vi er gode venner, beroliger han.

Situasjoner som med Durbridge og Politt er ikke uvanlig i bilkortesjen. Van Oudenhove kan fortelle at man ikke trenger noe form for bevis eller kurs for å være sjåfør på dette nivået. Kun på sykkelsportens øverste nivå, WorldTouren, trenger man et eget kurs i regi av UCI.

– Det er egentlig for jævlig at hvem som helst kan kjøre bilene her uten kurs, forteller han.

I november skal både Gino og kollega i Joker Icopal, Svein Erik Vold ta prøven som sikrer dem kompetanse til å kjøre bil i WorldTouren. Kanskje kan det bli aktuelt ettersom Joker Icopal planlegger å gå opp en divisjon til pro kontinentalnivå. Da kan man bli invitert til ritt som for eksempel Tour de France.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Nestenkrasj: Nils Politt har akkurat skreket i frustasjon over at Gino måtte gjøre en plutselig oppbremsing. Tyskeren passerer Joker-bilen og fortsetter jakten på hovedfeltet. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet
Nestenkrasj: Nils Politt har akkurat skreket i frustrasjon over at Gino måtte gjøre en plutselig oppbremsing. Tyskeren passerer Joker-bilen og fortsetter jakten på hovedfeltet. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet

Tilbake på de flate slettene i Flandern har ting roet seg etter at bruddet med Skaarseth har fått gå. På grunn av etappens korte distanse, gis de ikke mer enn rundt et minutt, og når bruddet nærmere seg De Panne og de lokale rundene i byen, spiser hovedfeltet seg innpå.

– Kom igjen, Anders. Ingen grunn til ikke å få ut alt. Det er bare å kjøre, motiverer Gino over radioen.

Hjemme i Norge er vi vant til å se kontinentallagene krige seg til et brudd for å få mest mulig TV-tid. Stor verdi for sponsorene av laget. Dette har selvfølgelig sin fordel når Skaarseth sitter der han gjør, men som Gino forteller handler dette om å prege sykkelritt.

– Vi er ikke med bare for å sykle. Vi ønsker å vinne, og med Anders i brudd er sjansen større enn om vi bare hadde sittet i feltet, forteller han.

– Brudd har jo gått inn før, legger han til.

Og plutselig, ut av en sving noen kilometer før mål, får plutselig Skaarseth en luke. Gjennom folkehavet i De Panne er det nordmannen som jubles fram aller først, og Skaarseth sykler det remmer og tøy kan holde. Kan dette bli hans store dag?

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Norsk i tet: I solskinnet kan Anders Skaarseth kjenne duften av øl og grillmat der han forserer folkemengden på oppløpet i De Panne. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet
Norsk i tet: I solskinnet kan Anders Skaarseth kjenne duften av øl og grillmat der han forserer folkemengden på oppløpet i De Panne. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet

Drømmen står nok sterkere enn hva realiteten kan matche. Nordmannen får besøk av flere ryttere etter hvert, og når det nærmer seg målgang har Katusha-Alpecin og Quick-Step Floors gjort det nødvendige arbeidet for å hente inn bruddet. Marcel Kittel vinner etappen like foran Kristoff.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Spurtkongen: Marcel Kittel har god historikk i De Panne. Han vant tilsvarende etappe i fjor. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet
Spurtkongen: Marcel Kittel har god historikk i De Panne. Han vant tilsvarende etappe i fjor. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet

I mål sier imidlertid Skaarseth seg fornøyd med dagen. Den aktive kjøringen blir attpåtil belønnet med en tur på podiet hvor han premieres som etappens mest offensive rytter. Ikke dagligdags for en 21-åring fra Lillehammer å stå på samme podie som verdensmester Philipe Gilbert, Alexander Kristoff og Marcel Kittel.

Bilkortesjen-8
Gøy: God opplevelse for Skaarseth. Her er det miss Belgia som gratulerer Lillehammer-gutten med innsatsen. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet