august 2018 - Sykkel

Sender flere medaljekandidater til terreng-VM

Norge kan være med å kjempe om flere medaljer under terreng-VM i september, mener landslagssjef Eddy Knudsen Storsæter.

Continue reading «Sender flere medaljekandidater til terreng-VM»

Den Gode, Den Onde og Den Grusomme

En sen sommerdag i 2018 sykler åtte barske menn ut fra Hjerkinn, med et mål for øye; de skal overvinne både den gode, den onde og den grusomme.De er forberedt i ulik grad. De kaller seg alle barske, men sliter daglig med bæsjebleier, overtidsmat, Netflix og sofakos. Det og mere til gjør at de er usikre på om de er klare for utfordringene som er i vente.

Hjerkinn skinner sammen med sola når de åtte syklistene ankommer Hjerkinn sammen med sine to trofaste følgesvenner i Caravelle’n. Hadde det ikke vært for alle smarttelefonene som florerte kunne man her føle settingen til Clint Eastwood sin klassiker fortsatt gjaldt.

Eirik og Stein Thore, som av mange er ansett som lederne i denne gjengen, hadde i månedsvis i forveien planlagt hvordan disse majestetiske fjellskapningene skulle bekjempes.

For å få opp tenningen blant de åtte syklende var det lagt ut små inspirasjonsbonuser i form av spurter; 12 i tallet. Disse var nøye planlagt ved hjelp av NAFs veibok og skulle sikre at gjengen holdt
tilstrekkelig høyt tempo gjennom hele den ventede utfordringen.

 

 

 

 

Den Onde, sykkeltur over Rondane

Rondane var første test for gjengen. Det som gjorde disse 200 kilometrene så onde var det voldsomme regnværet og vinden som hele tiden kjempet mot de syklende. Yr og Storm hadde spådd alt fra 10-50 mm regn i timen. 12 timer med det og badebassenget ditt er fylt opp.

Olav var hærfører og lovet å geleide sine medsammensvorne gjennom kampen mot den Onde. Vinden slo i mot, regnet pisket og takket være tempoet på gruppen kom det omtrent like mye vann fra hjulet til mannen foran som det gjorde fra himmelen. Etter 10 minutter var hanskene klissvåte. 15 minutter etterpå var skoa omgjort til drivhus for nye sopparter, og hverken enlags, tolags eller utvendig og innvendig plastpose kunne stoppe vannet fra å komme seg til fram til de utsatte tærne.

Etter ca en time måtte også Gabba-jakker og andre varianter gi tapt. Gutta var gjennomvåte. Der og da takket alle hverandre for at en sårt oppspart fridag ble brukt på noe slikt. Enda gjensto det 15 mil. Ting kunne ikke vært bedre. Og Rondeslottet er ikke å se for å si det sånn. Den har pakka seg, så det vi får øye på er god vekst av bartrær langs veien.

 

 

 

Kenneth, regjerende mester som trekker raskere enn Lucky Luke og Blondie, tar selvfølgelig de to første spurtene ved Folldal og Solbergplass. Praten begynner å gå i gjengen, og det kan på et tidspunkt virke som den gode lagfølelsen er i ferd med å rakne. Flere vil fremstå som gruppens leder og kunne dra på seg den grønne cowboyvesten.

Skal intern splid ødelegge for gruppens hovedmål?

Da trår Olav frem, som gruppens eldste og viseste, og trekker de syklende med seg i en kraftanstrengelse ned mot Ringebu og en sårt tiltrengt hvile ved Vinstra. De åtte kommer ridende inn i byen og søker tilflukt ved en taverna som bød på hamburgere, colabrus og varmende kaffe. Kjelleren ble brukt som omkledningsrom, og vil slite med fuktskader i all overskuelig fremtid.

Etter endt måltid og med tørr utrustning har det i tillegg sluttet å regne. Alt ser nå ut til å gå de syklende sin vei. Det varer i 20 minutter. Da begynner regnet igjen, og 20 minutter etterpå er de der de var før klesskiftet. Olav, glemmer sin lederrolle et lite øyeblikk, og stikker av gårde og vinner spurten ved Kvam.

Det samme gjør Eirik ved Sjoa. All ekstra inspirasjon er dermed delt ut, og det er fortsatt 4 mil igjen til Den Onde er beseiret. Regnet har ikke tenkt å gi seg, temperaturen faller og vinden tiltar. Stormkastene gjør de siste klatringene og nedkjøringen til Vågåmo utfordrende.

Klokka 19.06 triller de første gutta inn i Vågåmo, og den første jobben er unnagjort. Pizza og brødrene Ingebrigtsen på en «råmoderne» 16-tommers tv samler alle 10 rundt bordet. Jubelen kan stå i taket.

Den Grusomme, klatringen opp til Juvasshytta

Intet navn kan passe bedre for klatringen til Juvasshytta. Dette er altså bakken som overgår både Alp dHuez og Tourmalet. Denne bakken er Norges Mont Ventoux, en bakke med kjente skjebner i sykkelverden. De åtte syklistene prøver å trille rolig inn mot foten av fjellet, men en spurt like før Lom får blodpumpa i gang og sikrer et godt grunnlag for senere melkesyreproduksjon hos alle sammen. Stein-Thore vinner den i beinhard kamp med syv andre overtente cowboyer.

Et par porsjoner med boller på Lom Bakeri gjør alle de syklende klare for kamp. 13 kilometer med 1300 høydemeter. Allerede etter 400 meter er alle på førstegiret, og det begynner å bli tungt. Etter en kilometer er alle overbeviste om at vi må ha tatt unna de verste bakkene, og at brattheten vil gå litt ned.

Cirka halvveis kommer man til Raubergstulen og her er det flatt. I det minste oppleves det som det. Og det er godt. Men med det voldsomme beistet av en bakke ventende foran seg er det ikke mye å hente på å vente der for lenge. Noe lettere opp blir det uansett ikke. Mens den første delen inneholdt tilnærmet rette veier, er det mer svinger i den andre halvdelen, og man kan se den snirkler seg opp mot toppen. Det golde landskapet sender tankene til Mont Ventoux. Den syklende gjengen skal ikke la seg knekke, og kampen herfra og opp kjempes hver for seg. Hver og en finner et tempo som det er mulig å holde. Må man stoppe er man nødt til å trille nedover i en U-sving for å ha sjans til å komme seg på sykkelen igjen.

 

 

Noen kjente bakker for syklister. Juvass er altså hakket bak Mont Ventoux
Følg veien til Juvass

 

 

 

LES SISTE DEL AV KLATRINGEN OG SOGNEFJELLET PÅ TUNGEGIR.COM

 

En liten pause på Juvasshytta med utsikt mot Galdhøpiggen etter endt klatring

 

 

LES SISTE DEL AV KLATRINGEN OG SOGNEFJELLET PÅ TUNGEGIR.COM

 

 

Fagerhaug vant verdenscuprunden

Med en solid margin på 14 sekunder vant Petter Fagerhaug den avsluttende runden i rundebaneverdenscupen i franske La Bresse søndag.

Fagerhaug fulgte dermed opp den fine seieren fra Val di Sole i juli. Med dagens seier i en gjørmete og svært teknisk utfor-løype betyr at 21-åringen vinner U23-verdenscupen sammenlagt.

Joshua Dubau ledet verdenscupen før den avsluttende runden, men franskmannen måtte skuffe egne fans på hjemmebane, og klarte ikke å hamle opp med vikingen Fagerhaug. Dubau havnet til slutt på fjerdeplass 33 sekunder bak.

En sterk norsk dag så også førsteårsjunior Tobias Johannessen ta karrierebeste med sin 5.plass og Martin Siggerud på 6.plass.

Erik Hægstad var mer uheldig og punkterte, men klarte likevel en 12.plass.

1. Petter Fagerhaug (Nor) en 1.23’22
2. Jofre Cullell Estape (Esp) à 14″
3. Simon Andreassen (Dan) à 33″
4. Joshua Dubau (FRA) à 33″
5. Tobias Johannessen (Nor) à 56″

 

Gikk i bakken og mistet setet. Vant likevel Birken overlegent

Borghild Løvset falt og mistet sykkelsetet, men tok likevel en overlegen seier i Birkebeinerrittet. Orkla-syklisten vant også i 2013 og 2014.

Continue reading «Gikk i bakken og mistet setet. Vant likevel Birken overlegent»

Tour de France-arrangør vurderer monsterbakke på 24 %

Støvet etter årets sykkelfest i Frankrike har såvidt lagt seg, og arrangørene er i sluttfasen med å planlegge neste års løype. Den kan komme til å innholde en krevende nyvinning.

Continue reading «Tour de France-arrangør vurderer monsterbakke på 24 %»

Hvordan spise sunt, uten å bruke en formue?

Mange kvier seg for å gå på butikken og kjøpe mat, nettopp fordi det er blitt så dyrt. Prisene har steget og mange vil finne det vanskelig å spise sunt på budsjett. Derimot er mat noe vi alle trenger, og det å spise sunt behøver ikke nødvendigvis å være så dyrt. Her kommer en rekke enkle tiltak du kan innføre i hverdagen som gjør det lettere og billigere å spise sunt.

Om du likevel føler at pengene ikke strekker til for at du kan oppnå det du ønsker i ditt matbudsjett, har du mange alternativer. Et alternativ er å søke om et såkalt forbrukslån lån uten sikkerhet. Et slikt lån krever ikke at du panter dine eiendeler. Likevel kan du bruke pengene på hva du vil! Matchbanker.no er en online sammenligningstjeneste som sammenligner forbrukslån uten sikkerhet, og som produserer en liste med lån. Hos Matchbanker.no kan du lese mer om forbrukslån uten sikkerhet og finne lånetilbydere som passer dine behov så du kan oppnå det du vil i ditt matbudsjett.

 

Skriv handleliste og lag en matplan

Ved å ha en plan for hva man skal spise til middag hver dag, kan man spare penger. Først å fremst i butikken, da man har en helt konkret handleliste. Da minsker man risikoen for spontankjøp, og kan forholde deg til de sunne matvarene som står på listen.

 

Se etter tilbud, kjøp mye og frys det ned

Ved å følge med i tilbudsaviser, kan du spare mye penger. Hvis du finner noen gode tilbud, kan det være lurt å kjøpe en del, for så å fryse det ned. Dermed slipper du å kjøpe det til full pris. Dette kan for eksempel være lurt for produkter som kyllingfileter og andre produkter, som er dyrt, men som man likevel ønsker og som kan brukes til mye.

 

Se etter kilopris

Det er ikke alltid at det produktet som ser ut til å være det billigste produktet faktisk er det billigste. Det er derfor viktig å se etter kilopris og ikke pris per enhet, da det er kiloprisen som viser den riktige prisen. Det er lettere å sammenligne prisen på produktene ved å se på kiloprisen og ofte er det de store pakkene som har billigst kilopris. Kjøp derfor de produktene som har den billigste kiloprisen, og ikke la deg lure av hva selve produktet koster på prislappen. Del pakkene opp og frys det ned i porsjoner så har du fryseren full av billigere og sunne alternativer.

 

Best før og siste forbruksdato

Vi kaster ekstreme mengder med mat i Norge i dag, og dette er både dårlig for miljøet og for lommeboken din. Ofte holder matvarer seg mye lengre enn den datoen som matvarene er merket med. Det er også verdt å merke seg at det faktisk er forskjell på best før dato og siste forbruksdato. Mange har en dårlig vane med å se på datoen, og om den har gått ut så bare kaster de den. Dette kan fort bli veldig dyrt, da du kan ende med å kaste matvarer som er helt fine. Lukt og smak derfor på maten før du kaster den. Og ikke minst pass på å ikke kjøpe mere mat enn det du klarer å spise opp før den blir dårlig.

 

Ta med matpakke

Ved å ta med matpakke er det vanvittige store summer å spare. 50 kr her, og 50 kr der, virker kanskje lite, men 50 kr hver dag i et år, blir mere enn du tror. Et kjapt regnestykke viser at om du kjøper lunsj hver ukedag i et helt år, utenom ferier, blir dette over 10 000 kr på bare lunsj! Tenk så bare på hvor mye penger dette blir på 10 år. Gå derfor heller i matbutikken, kjøp inn deilige matvarer som du kan bruke for å lage fristende lunsj. Da kan du også lage  Et annet alternativ er å ta med middagsrester til lunsj. Perfekt for å unngå å kaste mat og perfekt for lommeboken din!

 

Gå til grønnsakshandleren

Ofte kan man finne billigere og like så gode produkter hos grønnsakshandlere som hos dagligvarekjedene. Mange tror at billigere betyr dårligere, men dette er ikke nødvendigvis sant.  Grønnsakshandlere har også ofte et større utvalg av frukt og grønnsaker, og andre spennende varer. Så hvorfor ikke gå innom grønnsakshandleren for å prøve noe nytt til en billigere penge?

Norsk duo skal hjelpe Aru til Vuelta-triumf

Fabio Aru seiler opp som én av favorittene til å vinne Vuelta a España. Vegard Stake Laengen (avbildet i midten) og Sven Erik Bystrøm skal hjelpe italieneren gjennom brasene.

Continue reading «Norsk duo skal hjelpe Aru til Vuelta-triumf»

Det alminnelige ved å ha Russland som nabo

Passeringen av Russermonumentet i Kirkenes sentrum var en påminnelse om viktigheten av å lytte til erfaringer fra Finnmark i norsk utenrikspolitikk.

Continue reading «Det alminnelige ved å ha Russland som nabo»

Et utemmet Tour de France

Det årlige, åtte dager lange Cape Epic er ikke bare en formidabel utfordring for amatører. I verdens største terrengritt får garvede proffer sitt pass påskrevet også.

Continue reading «Et utemmet Tour de France»

Drømmeveien i Alpene

Plassert mellom Tyskland, Liechtenstein og Sveits, hviler Vorarlberg på Østerrikes vestlige flanke. Med mange ruvende fjelltopper er dette en populær skidestinasjon, men når kvikksølvet stiger og snøen smelter, inntas det vakre alpinlandskapet av syklister fra fjern og nær. Den fjellrike regionen er både variert og mangfoldig, og gjenspeiler på mange måter sitt lands historie, kultur og folk.

Furkajoch

1761 meter
Fra Au: 17.3 km , 5.6 %, maks 14.2 %
Fra Rankweil: 21.5km, 6%, maks 13.8%

Geografien er viktigere enn du tror. I mer enn tusen år har ikke Østerrike for ingenting blitt kalt “riket mot øst”. Riket blottlegger seg fra naturens side for de asiatiske steppefolk, som utallige ganger har gjort sine inntog, plyndret landet og ridd hjemover. Den slags setter merker på sjelen.

Men høyde er ikke alt. I motsetning til fjellpassene i Sentral-Alpene, når ikke Furkajoch opp til de mektige og steinete lendene som ligger over 2000 meter. Dette er grønnere landskap. Men det er minst like skulpturelt og kanskje enda rikere i farger, former og teksturer – og best av alt, passet som ligger på den nordlige kanten av alpene i Bregenzerwald-området, ser vanligvis mye mindre trafikk.

Fra den mer pittoreske østsiden starter klatringen opp Furkajoch ganske bratt. Snaue 18 km er totallengden, regnet fra den vesle byen Au, en perle omkranset av skogkledde bakker og imposante kalksteinklipper som tårner imponerende opp mot himmelen. Veien stiger gradvis inn i en opphevet dal, der en lang, men åpen tunnel baner vei til Faschinajoch-toppen og Damüls, et populært skisted med alle tenkelige fasiliteter. Veien mot Furkajoch skjærer ut mot høyre og herfra er det fortsatt fem km til toppen.

Et dramatisk panorama mot sør inn i Grosses Walsertal åpnes opp. Med sine rike flora av ask, bøk, gran og frodige alpine enger av urter og ville blomster, er denne v-formede dalen som en Edens hage å regne. Like rik og mektig som den lokale signaturosten, Ländle Weinkäse, som vi fikk servert i solide porsjoner i den lille, primitive restauranten som tok oss imot på toppen. Innehaveren på ‘Zum Charly’, som besynderlig nok het Johnny, tilbydde oss både nydelig essen und drinken til en rimelige penge, før vi syklet ned fra passet som har vært i bruk siden 1400-tallet. En gang konstruert som en forsvarsfestning mot østen. Nå er det bare gjestmilde Johnny som holder fortet.

Bödele (Losenpass)

1139 meter
Fra Schwarzenberg: 5.7km,7.7%, maks 10.7 %
Fra Dornbirn: 8.3 km, 8.4 %, maks 12.5 %

Fra Dornbirn er Bödele den direkte forbindelsen mellom Rhindalen og Bregenzerwald. Dette er områder som siden tidenes morgen har tiltrukket seg folk på jakt etter frodig natur, gamle tradisjoner og genuin gjestfrihet. Heldigvis for oss syklister har bilistene for vane å foretrekke B200 fremfor den mer tidkrevende fjellveien. Et deilig faktum som sørger for svært begrenset trafikk på hovedveien over Bödele, også kalt Losenpass.

L48-ruten strekker seg mer eller mindre parallelt med den sørlige ferden over Furkajoch. Faktisk er Bödele mer en naturskjønn «sti» enn et vaskeekte fjellpass. Over selve passet ligger den egentlige toppen, Geißkopf på 1198 meter. I sør dominerer spissen av Hochälpele, som strekker seg opp til 1463 meter. Dog er det nok av tøffe parti. Fra begge sider passet kan bestiges fra, ligger stigningsprosenten rundt 8, og fra begge sider bikker den tidvis 11 på det bratteste. Fra Rhindalen forserer man solide 702 vertikale meter.

Men Bödele er først og fremst et skisted. Ikke minst fordi et av de store hotellene her oppe ble drevet av den tidligere stjernealpinisten, Marc Girardelli. Men det var også her at Alpene på sett og vis ble ‘åpnet opp’ for skigåere. For etter et renn på Bödele i 1912, fikk den østerrikske skiinstruktøren Hannes Schneider solgt inn teknikken «stem-christie», som etter dette skulle skvise ut Telemark-stilen, og blant annet overbevise den norske legenden Lauritz Bergendahl om at selv det mest utfordrende terrenget i Alpene kunne nå forseres på to treplanker.

Vår tur til Bödele ble ikke på langt nær like revolusjonerende, heist på våre respektive karbonhester. Men også i dag er dette fjellet som en port mot nye eventyr. Riedbergpass (21 km mot øst), Landerblick (12 km nordøst) og Rohrmoossattel (19 km øst) er bare noen av de bayerske toppene som kan kombineres med dette skistedet. For alle syklister er planleggingen av ruter en spennende øvelse. Enda en mulighet til å oppleve nye eventyr og bygge opp formen. Med Bödele penslet inn på kartet, har man et perfekt utgangspunkt.

Silvretta

2036 meter
Fra Partenen: 22 km, 6.9 %, maks12%

Da fredsdiktatet fra Saint-Germain skulle skrives ferdig etter den første verdenskrig i 1919, kom følgende løsslupne slengbemerkning fra Frankrikes statsminister, den alltid utålmodige Le Tigre ( Tigeren), Georges Clemenceau: ”Resten får bare være Østerrike”. Av det habsburgske imperium, en av Europas mest fremgangsrike og levedyktige stater, var det blitt ‘en tysk rest’ som ikke fant noe fotfeste.

En riktignok så nydelig rest. Bare navnet er en sterk indikasjon på at denne veien er noe uvanlig vakkert. ‘Silvretta’ kunne like så gjerne vært den vakre jenta i skolegården som alle hadde et godt øye til. Silvretta- Hochalpenstraße har nemlig også sine attraktive former. Det vil si 34 spektakulære serpentinersvinger, som forbi to storslagne innsjøer fører oss opp til 2036 meters høyde. Kjennere med rikelig fjellerfaring kaller dette ‘drømmeveien i Alpene’. Ingen dårlig merkelapp det, når du tenker på hvor uendelig mange perleruter som finnes rundt om i dette enorme fjellmassivet.

Vi stopper ved de svarte tollbodene. Det koster penger å komme opp hit, men du får med et turistkart på kjøpet. Privatiserte veier er dyre, men flotte. Foran oss ligger en feilfri asfaltert vei som glinser lett når solen treffer en våt film av vann på overflaten. Dette er vestsiden av Silvretta, og like bak oss ligger den vesle landsbyen Partenen, men omgivelsene gir ikke fra seg et kvekk. Bare stillhet, og den svake svisj-lyden av oss som drar på oss vindvester. Men når vi skuer oppover den bratte fjellsiden, innser vi fort at klærne skal av igjen om ikke lenge. 34 praktfulle serpentinere i løpet av 22 km med 6.9 prosent i snitt. 9.3 prosent de første 6 km.

Gradienten til tross, det er en fornøyelse å klatre. Hårnålsvinger ser ikke bare dramatiske ut, de er på mange måter syklistens venn, etter min mening. Et minutt eller to med anstrengelse der laktatet bruser, deretter noen få sekunder fysisk pusterom når tyngdekraften slipper taket, før musklene får hvile et blunk idet veien løkker seg tilbake på seg selv. Men selv om det er bratt, føles farten høy. Silvretta er laget med Alpe d’Huez-type hinder, i formen av Lago di Sauris og med atmosfæren av Gaularfjellet. Man kan vel ikke kreve så mye mer, fra Clemenceaus ‘tyske rest’.

Hahntennjoch

1884 meter
Fra Brennbichl: 16 km, 7 %, maks 14 %
Fra vest/B198: 15km,6%, maks 14 %

Mange flirer litt av østerrikerne, deres regelrytteri, deres mozartkuler, deres påfuglfjær. I en verden hvor man tenker klasseforskjellene fordufter idet man tiltaler hverandre med ’du’, står østerrikerne ved sitt. Her er det kanskje ikke så mye vennlighet, men til gjengjeld mye, mye høflighet.

Når vi spør om å bruke en liten gressplen til å pumpe luft, justere setepinner og finpusse gir, får vi bifall fra huseieren. Om enn med et strengt, uttrykksløst, og litt motvillig ansiktsuttrykk.

Et forbausende høyt antall stigninger begynnertøft, går over i det milde og avslutter brutalt. Velkommen til en av dem, Hahntennjoch. Vi passerer fjellhytter med blomsterkasser fylt til randen med fargesprakende flora idet veiensteiler opp. Ut av en svak sving ruver en kort, rett bakke som tatt ut av en eller annen Ardenner-klassiker. Brutalt og nærmest uten forvarsel er stigningsprosenten tosifret og neste trekk gir seg selv: Vi må opp fra sadelen, pumpe armer og bein, og unngå rød sone for lenge. Det gjenstår tross alt 14 km.

Heldigvis synker prosenten idet husene forsvinner. Ute blant noen furutrær er vi tilbake i sadelen og spinner beina. Det er fortsatt bratt, men den friske luften fra vegetasjonen sørger for fornyet energi og åpnere lunger. «Naturens egen Ventoline», tenker vi begge og bryter ut i latter. Vi prater om girvalg, hva vi skal spise til middag og nyter omgivelsene. Helt frem til vi plutselig innser at vi ikke har flere gir å gå på. Nesten umerkelig har bakken forsiktig destillert ut smerte og trærne forduftet. Skog har banet vei for en stor steinrøys til venstre og dype kløfter til høyre.

Opplevelsen er veldig forskjellig fra Silvretta. Ravinen fryktinngy-tende bratt, vindkastene tidvis kraftigere og landskapet robust. Veien i seg selv er heller ikke innbydende. Ikke en eneste hårnål å se, og 7 km inn i bakken er stigningsprosenten tilbake på tosifret nivå. Hvis Silvretta er den populære blondina, må Hahntennjoch være bølla ingen våger å se i øyene.

Hahntennjoch er notorisk for sine jordskred. På toppen må steinene gi vei for talus og grove avsetninger som tegn på den bratte fjellsidens forvitring i de ugjestmilde omgivelsene. Men toppen er det heller ikke. Passende nok etter denne drepende klatringen oppdager vi at det gjenstår 2 km til den sanne toppen. Partier på 10 prosent syklet vi med bly i skoene. Ikke veldighøflig akkurat.

Flexen Pass

1773 meter
Fra Bludenz 32 km, 3.7 %, maks 11.9 %
Fra Steeg: 23.8 km, 2.7 %, maks 9.4 %

Idet Hitlers stormtropper rykket inn i 1938 var Østerrike nedlagt, glemt og skrevet i glemmeboken. Men miraklet skjedde: Som en Fugl Fønix opp av krigens grusomme asker, gjenoppsto Østerrike som et moderne demokrati, og den eneste av Sørøst-Europas stater som ga sine borgere en relativ trygg tilværelse. Taktisk sett smarte spilte østerrikerne offerrollen, samtidig som de unngikk kommunismen og tok imot Marshallhjelpen med åpne armer.

Med millioner av amerikanske dollars for hånd, ble både rasfare og ufremkommelige veier en ting for fortiden på Flexen Pass. Trodde man iallfall. I dag er veien åpen året rundt, men den lange skredtunnelen bygget på USAs regning har med tidens tann inntatt en skrøpelig forfatning. Tunneltaket bygd med gammel eik innbyr til spesielt lite tillit, mens vi søker ly fra himmelens kalde regndråper. Men asfalten er eksemplarisk. De brede svingene myke og raske, og hele tiden er man omringet av grenseløs vakker natur. Vi tenker det særdeles fortjent at fjellandsbyen Lech ble kåret til ”Europas vakreste landsby” i 2004.

Den ligger omtrent 7 km fra toppen av Flexen Pass, men dit kommer vi ikke. Iallfall ikke i første omgang. For veien sperres av ’Almabtried’. Det vil si høstens ku-tog (?). Blomsterdekorerte kyr i stort antall føres oppover fjellsiden i høytidelig prosesjon, ledet av en eldre kar med stor bart, lederhausen og vandrestokk.

Som en av mange stolte tradisjoner østerrikerne trykker til sine bryst, må dette være en av de rareste og mest komiske. Kanskje bare overgått av ’Brautraub’, tradisjonen der venner av brud og brudgom er tvunget til å kidnappe bruden. Uten at bryllupsgjestene oppdager det, rømmer de fra bar til bar, før brudgommen selv må legge ut på let.

Det er lett å undervurdere østerrikerne. Lederhosen, konetyveri og ku-karneval. Det er lett å stemple dem latterlige. Men da glemmer man at de har overlevd i en del av Europa hvor land oppstår og forsvinner med kolossal hurtighet. I en latterlig vakker plass av verden, har de funnet seg godt til rette.

Continue reading «Drømmeveien i Alpene»