Emilie Moberg skriver i Team Hitec Products´ første blogginnlegg om skuffelsen som etter hvert ble til etterlengtet glede på hjemmebane i Ladies Tour of Norway.
Landeveissesongen 2015 er et avsluttet kapittel. Sykkelåret er evaluert og jeg ser tilbake på en god sesong på Hitec Products og landslaget. Det har vært mange høydepunkter og et av de beste denne sesongen var «Ladies Tour of Norway». Det er det eneste UCI-rittet for kvinner i Norge og det går tilfeldigvis i min hjemby, Halden. Før sesongen skrev jeg en stor ring rundt dette rittet i kalenderen, for her skulle jeg prikke inn toppformen og prestere mitt beste foran byen min. Jeg husket fra i fjor hvor spesielt det var å sykle ritt i min egen by sammen med store stjerner som Marianne Vos, Lisa Brennauer og Emma Johansson. I år ville jeg ta et steg opp og være med å kjempe om de beste plasseringene. Å være hjemmefavoritten gir meg ekstra motivasjon, men det er også utfordringer med det og hvordan takler man dette forventningspresset på en god måte?
Ladies Tour of Norway er et etapperitt som går over tre dager. I mange år har de norske herresyklistene hatt flere UCI-ritt i Norge og i fjor fikk vi endelig et kvinnelig, norsk UCI-ritt på kalenderen også. I år bestod rittet det av et gateritt i Halden sentrum fredag og to fellesstarter som gikk på begge sider av norsk/svensk riksgrense, men med målgang i Halden begge dager. Rittet betyr mye for oss norske kvinnesyklister, men spesielt for meg i og med at det er min egen far, Roy Moberg, som er initiativtaker og rittdirektør. Jeg har virkelig fått et innblikk i hvor mye jobb det er å arrangere et UCI-ritt for damer. Mange spør om det er jeg som designer løypene, men det gjør jeg faktisk ikke. Eller, joda, jeg skal innrømme at jeg har kommet med noen forslag til fine spurtoppløp. Noen fordeler skal man jo ha på hjemmebane.
Med mine UCI-seiere denne sommeren og en tredjeplass i et verdenscupritt kun to uker før Ladies Tour of Norway startet, så var forventingene skyhøye. Jeg visste at jeg var i god form og hadde en ekte tro på gode resultater denne helgen. Den indre dialogen med meg selv var positiv. Jeg var godt kjent med løypene og hadde kjørt spesifikke hardøkter i traseene ukene før. Min egen lille pre-camp ble gjort hjemme på pikerommet med en ganske stresset familie i hus. Hele gjengen jobbet 24/7 for at rittet skulle bli en suksess. Farfar stilte til og med opp på en gammel Corvette-moped for at jeg skulle få en pace-økt dagen før rittet. Det var ingenting å si på forberedelsene.
Hjelp fra farfar: Her er jeg på trening med farfar som sjåfør på mopeden. Foto: Privat
Det ble selvfølgelig mye snakk om rittet i forkant, om hva mine egne og lagets ambisjoner var. Halden er en liten by og de som leser lokalavisa hadde fått med seg resultatene mine. Alle som var interessert håpet at den lokale deltakeren skulle lykkes. De gledet seg til å se norske syklister og verdenseliten kappsykle i byens gater. Jeg gledet meg til å vise frem byen til verdens beste syklister. For hele verdenseliten, minus to lag, var faktisk på plass i lille Halden. Hele havna var fylt opp med lagbiler og campere. Jeg møtte konkurrenter på de gamle, vante treningsveiene mine på økten før start. Det var gøy å ha lagvenninnene mine og støtteapparatet i Hitec Products i min egen by. Jeg følte meg litt som en vert samtidig som jeg var deltaker. Jeg ville vise frem byen på best mulig måte og håpet at rittet skulle bli en suksess for alle, både for deltagere, publikum og arrangør. For min egen del som syklist, sånn helt egoistisk, så ville rittet være en suksess kun om jeg klarte en podiumplassering.
På startstreken fredag kveld var det god stemning. Det var mange som hadde møtt opp og heldigvis var værgudene med oss; det var et upåklagelig sommervær. Jeg var jeg veldig klar, men nervøs. Jeg likte løypen, men visste at jeg måtte komme meg i det riktige bruddet for å få til et godt resultat. Vi stilte med fire norske jenter fra Hitec Products; Thea, Miriam, Vita og meg.
Rittet ble knallhardt som forventet med mye støting og et fire-rytters brudd ble etablert uten noen fra oss. Da jeg skulle gjøre et forsøk på å støte meg opp skjer det noe rart. Bakhjulet mitt faller ut av rammen. Jeg setter det inn igjen og får stå over en runde, men løpet er over. En skuffende start på helgen. Jeg får noen trøstende ord etter målgang fra venner og familie. Det er ikke spesielt moro å bli intervjuet når man ikke presterer, men det må man finne seg i. Det var spesielt mye trøkk siden jeg syklet på hjemmebane og det var mer norsk media tilstede enn normalt. I intervjuene fokuserer jeg på at uhell kan skje og at det kommer flere sjanser i løpet av helgen. Inni meg tenker jeg at dette ikke var godt nok, men graver meg ikke ned etter et uhell og jeg vet at jeg har mer å komme med.
Lørdagen var det start i Strømstad og avslutning i Halden med tre lokale runder før målgang. På veien til Norge kjørte vi over tre harde bakker og det var mye aktivitet. Det var mange ulike bruddsammensetninger i front og heldigvis hadde jeg gode hjelperyttere som dekket det meste. Hvis det var 30 forsøk, så var Charlotte Becker i 28 av dem. Jeg hadde fått beskjed av DS Karl Lima at jeg var fri og kunne spare krefter til avslutningen. Det betyr mye for meg at sjefen gir meg tillit og bygger opp et lag rundt meg på hjemmebane. Etter 50 km ble det endelige bruddet satt da Megan Guarnier og Amanda Spratt kjørte avgårde. Jeg satt i feltet bak bruddet og var fornøyd med å være der.
Over den siste bakken før vi kjørte ned til Halden kjente jeg at det var noe galt med sykkelen min og så skjer det samme som dagen før. Hjulet falt ut av rammen og det stopper helt opp. Jeg hadde sjekket den koblingen sikkert ti ganger og skjønner ingenting. Jeg setter hjulet på igjen, kjører meg opp til gruppen, men så skjer det igjen på første lokale runde i Halden. Jeg må bytte hjulet og ser feltet forsvinne for godt. Det var ikke spesielt gøy å sykle de tre rundene helt alene bak tetgruppen da så mange folk i Halden hadde møtt frem. Eller, det var jo rørende å se alle som heiet meg frem til tross for uhellet, men jeg ville så gjerne vise for meg selv og for dem hva jeg var god for denne dagen. For å vise at hvor takknemlig jeg er for støtten vinker jeg langs hele oppløpet.
Etter målgang prøver jeg å holde masken, men klarer det ikke helt. Det kommer noen tårer og heldigvis har jeg lagvenninner som kommer med en klem og noen støttende ord. Når man stiller til start med så høye forventninger er det vanskeligere å takle nederlaget. Det var ikke sånn jeg hadde sett det for meg. Dag to med uhell og negative tanker begynner å snike seg på. Skulle hele helgen bli en fiasko for min egen del? Journalister spør hva som skjedde og igjen må jeg forklare hvorfor jeg ikke presterte. Jeg liker ikke når andre syns synd på meg og det var en del av dem denne ettermiddagen. «Stakkars deg som er så uheldig. Også på hjemmebane da». Jeg forsøkte å riste det av meg, rettet blikket på morgendagen og fokuserte på det som var positivt: den fysiske formen var jo der, jeg hadde lagvenninner som støttet meg og det var en sjanse igjen! Mekanikerne på laget holdt på med sykkelen og testet hjul hele natten for å finne ut hva som var feil før den siste etappen.
Søndagen stod jeg revansjesugen på startstreken, på selveste Svinesundbroa. Mekanikerne har gjort en strålende jobb og sykkelen fungerer perfekt. Hode og kropp er også på topp. Jeg kjører offensivt og vant den spektakulære grensespurten på Svinesundbrua foran Emma Johansson. Jeg sitter med i tetgruppen på de harde, lokale rundene i Halden og får god hjelp av lagvenninnene mine i avslutningen. Det var igjen mange som hadde møtt opp og heia-ropene, inkludert speakers entusiastiske røst, hjalp meg til å bite meg fast. Hjemmebanefordelen er ikke oppskrytt. Det er bitte litt enklere å gi det aller siste, og litt mer, når hele kroppen skriker av syre. Det var en teknisk finale, noe jeg liker godt, og spurter inn rett bak Shelly Olds og Anna van der Breggen. Det var utrolig jevnt om tredjeplassen mellom Emma og meg. Da speaker roper opp at Moberg ble nummer tre, så var det mildt sagt god stemning i Halden sine gater. Jeg må innrømme at sjelden har en tredjeplass smakt så godt. Jeg innfridde målsetningen min, jeg fikk en kul norsk-svensk-trøye på podiet og det lokale publikumet var fornøyd. Det at ei lokal jente skulle opp på podiet gjorde at flere ble igjen til premieseremonien, og det var gøy for både vinnerne og arrangøren. De utenlandske syklistene var strålende fornøyd med organiseringen av rittet og Halden, eller generelt Norge, var «amazing». Jeg kjente jeg var stolt av Halden som hadde laget i stand en så bra sykkelfest. Kjente og ukjente syntes det hadde vært gøy å se på Ladies Tour of Norway og håpet at arrangementet var kommet for å bli. De var imponert over hvor fort damene syklet og hvor gøy det var å se kvinnesykling. For de fleste var første gang de hadde sett damesykling live. Det beviser hvor viktig et slikt ritt er for å vekke interessen for sporten og hvor stor betydning mediedekning har.
Ladies Tour of Norway er også viktig for norsk damesykling. Team Hitec Products har betydd mye for min utvikling som syklist nettopp fordi laget har gitt meg internasjonal matching. Ladies Tour Norway gir norske ryttere en sjanse til å smake på nivået der ute blant verdens beste syklister og det er en gulrot for unge talenter å jobbe mot. Det er som nevnt en god mulighet til å vise oss frem på hjemmebane og for både folket og norsk media en anledning til å se hva internasjonal kvinnesykling er. Jeg har merket økt interesse fra media i år og mer mediedekning er med på å bygge opp kvinnesporten i landet. Det er også viktig for norsk damesykling rent økonomisk. Sponsorer vil ha reklame i media og uten tv-sendte ritt stiller vi svakere på sponsormarkedet. I år ble alle rittene i Ladies Tour sendt på live-stream og oppsummeringer ble sendt på TV 2. Interessen øker og jeg håper flere ritt for damer vil komme på tv-skjermen fremover. En stor takk til arrangøren og forbund som har gitt oss et norsk, kvinnelig internasjonalt ritt i høy klasse!
Sykkelmagasinet inviterer til debatt kommende lørdag.
Hva er det som kjennetegner Norges viktigste og beste utøvere gjennom tidene? Er det slik at man må satse knallhardt fra barnealder for å bli verdensmester? Hva skal til? Dette er spørsmål vi stiller når vi inviterer til debatt på SykkelExpo og SkiExpo lørdag 31. oktober klokken 12:30. I et samarbeid med bladet Skisport ønsker vi å diskutere hvordan aktive barne- og ungdomsutøvere legger opp treningen, og ikke minst å diskutere foreldrenes rolle. Skal foreldrene pushe på for at barna skal nå målene uansett? Eller skal de fungere som rådgivere ved å sørge for at den aktuelle utøveren matches etter boka? Og hva er fasiten?
I panelet sitter Mads Kaggestad, Knut Nystad, Fredrik Aukland, Susanne Andersen og Martine Engebretsen. De to sistnevnte er selv unge utøvere og har satset knallhardt mot å komme der de er i dag. Og de er langt fra ferdige.
Vi ønsker gjerne å høre publikums erfaringer og innspill på temaet. Derfor inviterer vi nettopp våre lesere til å komme med spørsmål, både før og under debatten. Kontakt oss på e-post for å sende inn spørsmål på forhånd.
Torsdag 5. november møter Sykkelmagasinet Alexander Kristoff hjemme i Stavanger for et intervju. Der ønsker vi å benytte muligheten til å blant annet stille lesernes spørsmål, noe Kristoff selv har godkjent. Seansen hvor sykkelesset svarer på spørsmålene vil bli filmet og sendt live på vår Periscope-konto, @Sykkelmag. Opptaket vil bli lagt ut på våre nettsider.
Vi rekker garantert ikke å stille alle spørsmålene, men vil gjøre en selektering ut fra hvor kreativt spørsmålet er. Her kan man sende så mange spørsmål man bare vil. Du kan enten kommentere under denne artikkelen, sende spørsmål til oss på Facebook eller e-post: kjetil@sportmedia.no.
Grip muligheten, kanskje er det ditt spørsmål som blir stilt.
Susanne Andersen (17) kunne trolig valgt og vraket blant en rekke profflag. Likevel forlover hun seg til Hitec Products i sitt første år som junior.
Norges største talent på kvinnesiden kunne trolig badet i profftilbud om hun hadde tatt et år til som junior og avventet med å signere proffkontrakt. Da vi møtte den blodseriøse Stavanger-jenta i Richmond i september pratet vi blant annet om valg av profflag, hvor Susanne var åpen om sine tanker.
– Jeg føler meg ikke tvunget til å velge Hitec, men det er et bra lag som frister, sa hun, og la til at hun håpet å ha flere profftilbud når tiden for å velge lag kom.
En tid hun ikke så for seg komme før om en god stund. Likevel er partene enige når kalenderen viser 22. oktober 2015, hvertfall et år før ungjenta måtte ha tatt et valg.
Så hvorfor velger hun Hitec allerede nå? Karl Lima har klart å skape noe unikt i det norske laget som lenge har kunnet flagge med tittelen som et av verdens beste kvinnelag. Det faktum at det faktisk er norsk hjelper også garantert, på samme måte som norske herreryttere synes det er interessant å sykle for Thor Hushovds blivende WorldTour-lag. Og tro ikke at Lima ikke har vært og fisket hos supertalentet. Susanne røpet selv overfor oss at de jevnlig har hatt kontakt.
Hva betyr så dette for Hitec? Mye! Susanne Andersen kan bli Norges nye sykkeldronning og har et potensial som gjør at regnbuestripene igjen kan slynge seg over landet en gang i fremtiden. Hun legger heller ikke skjul på at det er bra for Hitec å sikre seg hennes signatur ettersom hun er lokal. Selv har hun gjort research på egenhånd og visste hva de forskjellige lagene sto for og hvem som syklet der.
Andersens potensial ble bevist under VM i Richmond hvor hun leverer en sterk femteplass på fellesstarten og 19. på tempoen. Hun har samtidig herjet i andre konkurranser i år og vil garantert gjøre det neste år. Nå har ikke bare pappa Steen regien, Stein Ørn er inne, landslaget er inne og Hitec kommer inn.
Tekst: Ørjan Madsen, fagkonsulent utholdenhet på Olympiatoppen
Høydetrening, også kjent som hypoxitrening, kan defineres som idrettslig aktivitet i et miljø hvor partialtrykket for oksygen er lavere enn på havnivå. Dette skjer i økende grad når vi beveger oss oppover i naturlig høyde, der høydetrening vanligvis gjennomføres. Et redusert O2-partialtrykk kan også skapes kunstig, for eksempel i høyderom eller –telt der en enten reduserer trykket i rommet eller tilfører en gassblanding med mindre oksygen. Som de fleste kjenner til er bruk av høydehus, eller –rom forbudt i Norge. Uansett er virkningen på kroppen den samme, og det fører til at O2-metningen i det arterielle blodet faller. På havnivå er blodet normalt 98-99 % mettet med oksygen. I 2000 m høyde faller metningen til ca. 85 %. Dette stimulerer umiddelbart utskillelsen av hormonet erytropoietin (EPO) fra nyrene, som igjen fører til økt produksjon av røde blodceller.
I tillegg øker hjerte- og pustefrekvensen i hvile, mens hjertets slagvolum, VO2maks, og blodets plasmavolum reduseres.
For den samme ytre belastningen, øker laktatkonsentrasjonen mens Ph-verdien reduseres, immunforsvaret er nedsatt og væsketapet øker. Disse og andre fysiologiske og kroppslige reaksjoner kan ved akutt høydeeksponering oppleves som utfordrende for utøveren, og krever at treningsprosessen og konkurransestrategien tilpasses individuelt.
Litt historikk
Systematisk høydetrening innenfor idrett hadde sin spede begynnelse i forbindelse med, og i økende grad i etterkant av OL i 1968, som ble gjennomført i Mexico City i 2400 m høyde. Det var særlig de tidligere Østblokklandene som begynte å forske på virkningen av å trene i høyden, og som samlet praktisk erfaring fra bruken av høydetrening. Antagelsene den gang var at høydetrening skulle forbedre yteevnen i konkurranser i lavlandet gjennom et over tid utviklet treningsregime, der varigheten av høydeoppholdet, høyde over havet og ikke minst innholdet og metodene i treningen i høydeleiren ble prøvd ut og fastlagt.
Det var i første rekke selvsagt utholdenhetsidrettene som tok i bruk høydetrening, men også andre asykliske og mer sprint- og kraftavhengige idretter prøvde etter hvert ut høydetrening, uten at man kunne konkludere med at disse utøverne hadde noen gevinst av å trene i høyden.
Siden den gang har mange land begynt å bruke høydetrening som et virkemiddel i treningsprosessen. I Norge var det i første rekke vinteridrettene langrenn, litt senere skiskyting, kombinert og skøyter som brukte høydetrening, ofte som en konsekvens av at de trente på høytliggende breer på tidspunkt i sesongen der en ikke hadde gode nok snøforhold andre steder. Av sommeridrettene er det særlig roing som har lang erfaring med bruk av høydetrening. I de siste 10-15 årene har også svømming, friidrett og padling brukt høydetrening regelmessig, i tillegg til noen enkeltutøvere i andre utholdenhetsidretter.
Litt fakta om høydetrening
Høydetrening er jo egentlig det som høydehoppere driver med. Det riktige begrepet i vår sammenheng er «trening i høyden». Da blir det tydeligere hva dette handler om, nemlig å trene i høyden. Treningsprosessen blir gjennomført på et sted som ligger på mellom 1800-2500 m, der de ytre rammebetingelsene er forandret sammenlignet med i lavlandet (se innledning).
Det er helt avgjørende å forstå at det alltid er innholdet i treningen og måten den gjennomføres på, som gjør utøveren bedre. Dersom treningen gjennomføres individuelt tilpasset, i riktig høyde, over lang nok tid, så kan utøveren, i tillegg til treningseffekten, få en såkalt høydeeffekt i form av en økning av røde blodceller (erytrocytter), som forbedrer evnen til å ta opp oksygen fra innåndingsluften.
Trening i naturlig høyde er da et virkemiddel for å forbedre prestasjonsevnen i konkurranse, og/eller trening, først og fremst i lavlandet.
Det er viktig å påpeke at trening og opphold i høyden ikke er helsefarlig. Noen utøvere kan imidlertid få mer eller mindre symptomer på høydesyke i starten av en høydeleir. Det gir seg uttrykk i hodepine, kvalme, neseblødning.
Ved konkurranser i høyden er det tvingende nødvendig å være akklimatisert til forholdene der gjennom trening i høyden. Dette gjelder særlig for noen av vinteridrettene, som ofte konkurrerer i høyder over 1000 m, men selvsagt også for syklister i etapperitt der en ofte skal over pass som ligger langt over 1000 m.
Trening i høyden er ikke en snarvei til bedre resultater, ei heller et virkemiddel som er effektivt under enhver omstendighet. Høydetreningen må passe inn i den helhetlige årstreningsplanen, og innholdet i treningen må samsvare med det som er hensiktsmessig å trene i høyden, i første rekke aerob trening med lav til middels intensitet.
I den grad utøveren ikke er fysisk og psykisk godt forberedt før treningen i høyden starter, og treningen i høyden ikke styres individuelt riktig, vil den virke mot sin hensikt, og erfaringsmessig få dramatiske, negative konsekvenser for formoppbyggingen. Det kan skje dersom oppstarten er for hard/intensiv, ved dårlig ernæring, feil metoder eller på feil tidspunkt i sesongen. Hver for seg, eller i summasjon, kan det føre til dårligere formutvikling enn ved trening i lavlandet, i verste fall til feil-/overtrening.
Litt fysiologi Det var, som nevnt innledningsvis, først og fremst de tidligere Østblokklandene med DDR i spissen, som forsket på virkningen av høydetrening. I de siste 20 årene har utallige forskningsprosjekter på temaet blitt publisert. Det som de fleste forskere er enige om er at det i første rekke er blodets evne til å ta opp oksygen i større grad som er effekten av å trene/oppholde seg i høyden. Det kan også være andre effekter, men disse er mer omstridt. Forklaringen på hvorfor opphold/trening i høyden påvirker blodet som nevnt er følgende:
I lavlandet består innåndingsluften av 21 vol % oksygen. I en høyde av 2000 m er det redusert til 16,2 vol %. Det er altså den redusert tilgangen på oksygen, på grunn av det reduserte partialtrykket i høyden, som stimulerer nyrene til å produsere mer EPO (se fig. 1).
Fig. 1. Forenklet fremstilling av virkningsmekanismene for øket produksjon av røde blodceller, under opphold i høyden (hypoksi).
Oppholdet i høyden reduserer altså tilgangen på oksygen, blant annet til nyrene, som reagerer med å produsere mer EPO, som igjen stimulerer produksjonen av røde blodceller i beinmargen. Det øker den totale mengde av røde blodceller (RBL, rød cellemasse, hemoglobinmasse), som igjen øker blodets evne til å ta opp mer oksygen. Dermed øker det maksimale oksygenopptaket. VO2-maks er den mest avgjørende prestasjonsbegrensende faktoren i alle utholdenhetsidretter, og regnes for å være bruttokriteriet for en persons aerobe kapasitet. En økning i hemoglobinmassen på 3-8 %, øker VO2maks med 3-5 % og dermed prestasjonsevnen på mellom 1,8 % og 2,5 % (Wilber et al., 2007; Saunders et al., 2010). Se også fig. 2.
Figur 2: Sammenheng mellom økning i rød blodcellemasse (hemoglobinmasse) og økning i maksimalt oksygenopptak (Stray-Gundersen, 2001).
Det er altså åpenbart at dersom en gjennomfører trening i høyden på riktig måte, vil det kunne øke VO2-maks og dermed prestasjonsevnen til utholdenhetsutøvere betydelig.
Litt om rammebetingelsene for å oppnå en høydeeffekt. På samme måte som responsen på en gitt «treningsdose» varierer individuelt, er også reaksjonsmønsteret på en gitt «høydedose» forskjellig fra person til person. I praksis betyr det at noen utøvere kan øke sin røde cellemasse ved lavere høyde/r, eller med kortere opphold i høyden enn det gjennomsnittet av alle utøvere som bruker høydetrening gjør. Det er viktig å ha i mente, at de verdiene og tallene som oppgis her er gjennomsnittsverdier for større grupper.
Både forskning og erfaring fra mange utholdenhetsidretter viser at «høydedosen» for gjennomsnittsutøveren må være (se fig. 4):
– høydeoppholdet må ha en varighet på ca. 21 dager, kortere varighet gir mindre effekt.
– bohøyden (eventuelt også treningshøyde) må være minst 2000 m. Lavere høyde gir mindre effekt.
Effekten øker som regel opp til en høyde på ca. 2500 m. Deretter blir totaleffekten (høydeeffekt + treningseffekt) mindre. Høydeeffekten vil som regel øke, men fordi treningsintensiteten må reduseres så mye at det påvirker særlig den spesifikke teknikken negativt over tid, vil treningseffekten reduseres.
Figur 4 viser hvor stor betydningen høydeleirens varighet har på blodeffekten, og hvor stor økning en kan oppnå med riktig gjennomført høydetrening. Legg merke til at et fire ukers høydeopphold i gjennomsnitt fører til en økning på 7,9 %, nesten like mye som en oppnår med å gi utøvere lave EPO-doser. Her er vi tilbake til innledningen og det korte svaret på hvorfor høydetrening. Jo det kan virke, riktig utført, tilnærmet like godt som (ulovlig) tilførsel av lave doser med kunstig EPO.
I tillegg er det viktig å påpeke at utøveren må være frisk før avreise til høyden. Jo bedre trent han/hun er, desto større blir utbyttet – ikke minst treningsutbyttet.
For å registrere effekten av en høydetrening bør utøverne gjennomføre spesifikke fysiske tester for å se hvor mye prestasjonsevnen har forbedret seg. I tillegg bør en gjennomføre tester for å registrere i hvilken grad rød cellemasse har forandret seg (blodvolumsmålinger). Da er det i etterkant mulig å vurdere både i hvilken grad treningsgjennomføringen har vært effektiv, men også om rammebetingelsene som bohøyde og varighet av leiren har vært riktig valgt. Først da er det mulig å gjøre nødvendige tilpasninger i fremtidige høydeleire.
Når man drar til en høydeleir påvirkes kroppen umiddelbart av miljøet der. Det reduserte oksygentrykket fører til at produksjonen av EPO øker, mens yteevnen reduseres med 7-10 % i 2000 m høyde, først og fremst fordi VO2-maks reduseres. Som figur 5 viser (metadata fra 11 forskjellige undersøkelser) reduseres VO2-maks allerede ved 500 m høyde, og er i gjennomsnitt redusert med 10-11 % i 2000 m høyde.
Pulsfrekvensen i hvile og ved submaksimale belastninger øker med gjennomsnittlig 8 – 10 % i 2000 m høyde. Den maksimale pulsfrekvensen er imidlertid redusert med ca. 2-3 %. Årsaken er at hjertets slagvolum er redusert både i hvile og opp til maksimal belastning i høyden.
Pustefrekvens og pustedybde øker særlig i de første 5-7 dagene i høyden. Dette fører til en økt utskilling av CO2, som igjen fører til et tap av bufferkapasitet (standardbikarbonat) og en øking av Ph-verdien. Etter 5-7 dager normaliserer dette seg, og utøveren har akklimatisert seg til høyden.
Elimineringen av laktat er redusert, derfor må pauselengden i serier økes i forhold til lavlandet. Ved intensiteter opp til 3 mmol/l kan pausen være den samme. Intensiteter mellom 4 – 7 mmol/l krever en forlengelse av pausene med ca. 15%, over 7 mmol/l med ca. 30 %.
Restitusjonstiden er forlenget i høyden. Det krever at utøveren hviler mer mellom treningsøktene og sover mer enn i lavlandet.
Mangel på appetitt, særlig i første halvdel av høydeoppholdet, forekommer ofte. Faren for underernæring er derfor til stede. Ca. 55 – 65 % av det totale kaloribehovet bør dekkes av karbohydrater (10 g per kg kroppsvekt). Proteinstoffskiftet er også øket. Derfor bør proteininntaket tilsvare ca. 2 g per kg kroppsvekt.
Det økte proteinstoffskiftet sammen med den vanligvis reduserte muskulære belastningen i høyden kan føre til redusert styrke. Målrettet styrketrening er derfor viktig for å motvirke dette.
Væsketapet øker betraktelig gjennom svetting, pusting og urinutskillelse, og kan lett føre til dehydrering. Utøveren føler ikke større tørst enn i lavlandet. Det totale væsketapet kan utgjøre 2 l/time i harde treningsperioder. Utøverne må derfor ta til seg minimum 1 – 2 l/dag mer enn i lavlandet, jevnt fordelt over hele dagen. I tillegg bør utøveren supplere med 1-2 gram C-vitaminer, 100-200 mg E-vitaminer og 60-100 mg jern per dag. Mangel på jern (ferritin) vil i verste fall føre til at kroppen ikke klarer å produsere flere nye røde blodceller. Derfor må ferritinlagrene sjekkes i god tid før avreise til en høydesamling, slik at en kan tilføre ekstra jern i form av tabletter eller lignende.
Hodepine og neseblødninger oppstår relativt hyppig, særlig i første del av høydeoppholdet.
Det er viktig å forsikre seg at tennene er i orden! Betennelser vil redusere nydannelsen av røde blodlegemer. Blir en utøver syk er det som regel best å sende ham/henne hjem for å bli frisk! Erfaring viser at sykdom eller skader ikke bare fører til at treningsopplegget må forandres, men det gjør også at kroppen ikke klarer å danne flere nye røde blodceller fordi den har mer enn nok med å ta seg av helingsprosessen.
Ikke alle utøvere reagerer positivt på opphold i høyden. De føler seg ikke vel, får ikke trent ordentlig eller produserer ikke særlig mer røde blodlegemer enn i lavlandet. Slike utøvere vil sannsynligvis ha større utbytte av å trene hjemme.
Klimaet kan være relativt ekstremt pga. høyden. Derfor er det viktig å ha med klær/treningstøy for enhver situasjon, samt solkrem med høy faktor.
Sosiale forhold må tilrettelegges med tanke på at høydetrening ofte gjennomføres på steder som kan være avsidesliggende med få muligheter til underholdning.
Litt om gjennomføring av trening i høyden. Det er hensikten med treningen i høyden som bestemmer på hvilket tidspunkt den skal gjennomføres, hvilket innhold den skal ha, og hvilke metoder som skal brukes. Høydetreningen må være en integrert del av den totale treningsstrategien eller årsplanen for at den skal ha den ønskete virkningen. Det betyr som regel at man må planlegge minst to eller flere høydeleire i løpet av en sesong. Disse må passe inn når det gjelder alle andre forhold som er viktige for utøveren (konkurranser, reiser, sosiale forhold, etc.). Trening i høyden kan gjennomføres for å være bedre forberedt/akklimatisert til en konkurranse i høyden, eller for å kunne trene bedre, med større fart i lavlandet etter tilbakekomst, eller for å prestere bedre i en konkurranse etter høydeleiren.
Individuell styring av treningen, er kanskje det viktigste suksesskriteriet i alle utholdenhetsidretter. Dersom en ikke får det til i lavlandet, vil en i alle fall ikke få det til i høyden, og da blir høydetrening et sjansespill på, bokstavelig talt, høyt plan. Styring av treningen innebærer ikke bare at en vet hvor fort utøveren skal bevege seg (fart) i en gitt intensitetssone i høyden sammenlignet med i lavlandet. En må også finne ut forskjellene i tåleevne (hvor mye trening totalt sett og fordelt på de forskjellige intensitetssonene) hos de aktuelle utøverne. På disse områdene kan det være mye større forskjeller i høyden sammenlignet med i lavlandet.
Ved å bruke Olympiatoppens Intensitetssoner (her 5-delt skala) kan vi tydeliggjøre forskjellene på hvordan belastningsfaktorene må forandres når en trener det samme innholdet i lavlandet sammenlignet med i 2000 m høyde. Eksempelet i tabell 1, er hentet fra en 5000 m løper på internasjonalt nivå. Det er viktig å ha klart for seg, at verdiene ikke uten videre kan overføres til andre idretter, men det gir et bilde av innholdet i løpetreningen i de forskjellige intensitetssonene, med metoder, konkrete serier samt pauser, og hvilke forskjeller det er for disse parameterne i lavlandet og i 2000 m høyde.
Tabell 1: Forskjeller i løpsfart og pauselengde ved trening på ulike I-soner i lavlandet og i 2000 meters høyde hos en mannlig 5000 meter løper Tønnessen, 2012).
Lavlandet
I-sone
2000 meters høyde
Modell
Tid / fart
Pause
Modell
Tid / fart
Pause
15 km
60:00 min / ~ 4min/km
Ingen
I-sone 1
15 km
61:30 min / ~ 4:10min/km
Ingen
15 km
52:30min / ~ 3:30min/km
Ingen
I-sone 2
15 km
55:00min / ~ 3:45min/km
Ingen
10 km
32:30min / ~ 3:15min/km
Ingen
I-sone 3
10 km
35:00min / ~ 3:30min/km
Ingen
6x3000m
9:00min / ~ 3:00min/km
2 min
I-sone 3
6x3000m
9:45min / ~ 3:15min/km
3 min
5x2000m
5:30min /~ 2:45min/km
2 min
I-sone 4
5x2000m
6:00min /~ 3:00min/km
3 min
18x600m
1:30 min / ~ 2:30min/km
45 sek
I-sone 4
18x600m
1:45 min / ~ 2:40min/km
75 sek
5x1000m
2:30 min / 2:30min/km
2 min
I-sone 5
5x1000m
2:50 min / 2:50min/km
4 min
16 x 300m
42 s / 2:20min/km
30 sek
I-sone 5
16 x 300m
45 s / 2:30min/km
60 sek
En av de store utfordringene med å trene i høyde er å klare å holde en høy nok fart ofte nok. Reduksjonen i VO2-maks fører, som nevnt, til at farten i de forskjellige I-sonene er lavere enn i lavlandet. Det gjør på den ene siden at den muskulære belastningen også reduseres, og på den andre siden til at (for) mye av treningen foregår til dels betydelig langsommere enn i konkurransefart, som igjen kan få negative konsekvenser for teknikken. Reduksjonen i muskulær belastning kan man til dels kompensere for ved å øke den totale varigheten av utholdenhetstreningen (I-1 og I-2) med ca. 10 % sammenlignet med i lavlandet. Farten i treningen kan man øke til det som er vanlig i lavlandet, dersom det er mulig, ved raskt å forflytte seg til en lavere høyde enn der man bor. Gjennomfører man særlig treningen i I-3 og høyere på f eks 1000 m høyde, og bor på 2000 m høyde, vil farten kunne være omtrent som i lavlandet. En slik modell kalles «live high – train low», og stammer fra Levine/ Stray-Gundersen fra midt på 90-tallet. Ved riktig valg av treningssted, vil man, særlig i en idrett som sykkel, kunne bruke en slik modell.
Litt om klassisk høydetrening En klassisk høydetreningsleir har en varighet på 21 dager. Da har en nok tid til å tilpasse seg høyden (akklimatisering) til å få trent ordentlig, og til å redusere treningen mot slutten av leiren (forberede re-akklimatiseringen) (se fig. 7).
Hvor mange dager akklimatiseringen tar er individuelt forskjellig, avhengig av høyde og utøverens erfaring med høydetrening. Vanligvis er akklimatiseringsfasen (fase 1) 2-4 dager lang (se fig. 8). Dette gjelder uavhengig av hvor lang høydeleiren totalt sett er. Det er helt avgjørende at treningen gjennomføres med lav intensitet (I-sone 1 à2) i denne fasen. Selv om utøverne føler seg bra, bør en legge en tydelig begrensning på hvor intensivt de får belaste seg de første dagene, f.eks. ikke over 130 i puls. Dersom treningen blir for intensiv i starten, og det er den feilen som oftest gjøres, kan det få dramatiske konsekvenser for utøveren. I verste fall oppstår en feiltrening som gjør at leiren må avbrytes.
Fase 2 har en varighet på 7-10 dager i en leir på 28 dager (25-35 % av den totale lengden), 5-7 dager dersom leiren varer i 21 dager. I denne fasen bør treningen være generell og hovedsakelig gjennomføres i intensitetssonene 1-3. Gjennom hele leiren er det mulig, og hensiktsmessig å gjennomføre hurtighetstrening (I-8) der belastningsvarigheten per drag ikke overskrider 10 sek.
Fase 3 er hovedtreningsfasen. Nå er utøveren godt akklimatisert, og kan stort sett trene som i lavlandet, altså så spesifikt som ønsket, og i alle intensitetssoner. Fordi restitusjonsevnen er redusert i høyden og laktateliminasjonen går saktere, må den anaerobe treningen også reduseres grovt sett med 30 %, sammenlignet med i lavlandet. Fase 3 har en varighet på 10-12 dager i en 28 dager lang leir (ca. 35- 45 % av total lengde)
Fase 4 skal brukes til restitusjon, og har en varighet på 1-2 dager med trening hovedsakelig i I-sone 1-2. Det sikrer at utøveren tar seg igjen før avreise. Ofte gjennomføres høydeleire på steder med lang reisetid, ofte også med flere timer tidsforskyving. Da er det erfaringsmessig viktig at denne reisebelastningen samt re-akklimatiseringen til lavlandet skjer uten at utøveren blir syk. Redusert treningsbelastning gjør immunforsvaret bedre i stand til å sikre at utøveren holder seg frisk.
Litt om re-akklimatiseringsfasen Re-akklimatiseringsfasen og treningsstrukturen etter høydeleiren kan inndeles i 3 faser (se fig. 9).
Fase 1 består av den akutte re-akklimatiseringen. Erfaring viser at det på dag 1 og ofte også på dag 2 etter en høydeleir, er mulig å prestere godt i en endags konkurranse. Treningsmessig er det vanlig å forholde seg som ved inngangen til høydeleiren, altså trene med lav intensitet (I-1-2), men gjerne med forholdsvis stor mengde.
Fase 2 varer vanligvis i 5-8 dager. I denne fasen er prestasjonsevnen ofte ustabil, dvs. den varierer fra god til dårlig. Det er omstillingene i kroppen som mest sannsynlig er årsaken til dette, i første rekke en re-hydrering. Selv om utøverne er svært påpasselig med å drikke regelmessig og mye under høydeoppholdet, blir kroppen dehydrert, plasmavolumet blir redusert. Det tar flere dager i lavlandet før væskebalansen er gjenopprettet.
I fase 2 kan treningsmengde være som den vanligvis ville vært i lavlandet på dette tidspunktet. Intensiteten bør ligge i I-sone 1-3. Hurtighetstrening er mulig.
Det er imidlertid store individuelle forskjeller på reaksjonsmønsteret i denne fasen, som også avhenger av hvilken idrett det er snakk om. Her er det særlig konkurransevarigheten som er avgjørende. Som tommelfingerregel kan man si at jo lenger konkurransevarighet, desto større sannsynlighet er det for at utøveren kan prestere godt i en konkurranse i denne fasen. Årsaken er at jo lenger konkurransen varer, desto mindre betydning har den anaerobe kapasiteten. Idretter med lang varighet, som f.eks. sykkel, trener mindre i I-sonene 4-7 (I-4 og 5 i en 5-delt skala), konkurranseresultatet avhenger i større grad av kapasiteten i I-1à3, og den kan man utmerket godt trene i denne fasen. I tillegg er det slik at en eventuelt oppnådd øking i rød cellemasse kun varer en begrenset tid. Også her som en tommelfingerregel kan man si at har man vært på en høydeleir i tre uker, så vil rød cellemasse være tilbake til utgangsnivået etter tre uker i lavlandet. Her er det imidlertid også store individuelle forskjeller. I fase 2, altså 5-10 dager etter en høydeleir vil utøveren fortsatt ha en god høydeeffekt. Derfor er det viktig å teste ut i hvilken grad utøveren føler seg vel i dette tidsrommet for å gjennomføre en konkurranse.
Fase 3 varer i 5-12 dager og er den fasen som for de fleste utøvere er best egnet for konkurranser. Da er riktignok høydeeffekten gradvis redusert, men de 12-15 dagene med trening i lavlandet gjør det mulig å trene spesifikt og med konkurransefart, noe som er vanskeligere å få til i høyden. For idretter med konkurransetid under 10 min må en avveie hvor viktig det er å utvikle den anaerobe kapasiteten mot at høydeeffekten da gradvis reduseres.
Ja, det spørsmålet får en jo ofte. Stadig oftere, ettersom årene går, og joda, det er kanskje ikke så rart det da. Toppidrett er jo noe en holder på med i ungdommen.
Vo2max er høyest rundt 20-års alderen, og fra 25 synker den med 1% i året leser jeg på skiaktiv.no. Hmm. Som 22-åring testa jeg 79, så i en alder av 35 er det vel i nærheten av 72? Og neste år blir det lavere? Huff. Hvorfor signerte jeg den kontrakta for 2016?
Detaljer som virker
Jeg har et inntrykk av at det å gi seg på topp er et ideal for mange. På mange måter har jeg forståelse for det, for da slipper en å oppleve nedturene som sannsynligvis vil komme. Men siden jeg i utgangspunktet er optimistisk, så tenker jeg da at du legger opp før du har nådd toppen. For hvorfor skal du ikke kunne bli bedre neste år? Har du gjort alt riktig dette året? Har du unngått sykdom og skader? Har du virkelig fått ut alt potensialet på alle områder? Hadde det ikke vært spennende å finne ut hva det er i opplegget til Stein Ørn som gjør at Kristoff, Bystøm og Galta tar nye steg for hvert år? Hva de gjør med terskeltrening på NTG Lillehammer? Bolklegging av Vo2 max-trening som de tester ut på Høgskolen på Lillehammer? Kunne styrketrening gitt meg et løft? Det er utrolig mange ting en kan gjøre annerledes, og som kanskje kan gi et løft. Og mitt utgangspunktet er at ingen, selv ikke blant verdens aller ypperste atleter, har nådd sitt fulle potensiale på alle aspekter av idretten sin.
Jeg tror det kommer ned til hva det er som gjør at en driver med idrett i utgangspunktet. Og det er selvfølgelig mange grunner til det.
Hvorfor man sykler
Er det anerkjennelse så er det kanskje nok å bli verdensmester en gang, da har en jo bevist at en er best. Den grunnen er nok større i andre idretter hvor det er VM eller OL som er det absolutt største. I sykling er det så mange monumenter å vinne, og så mange helter å leve opp til, at det funker ikke på samme måten å bare komme inn, bli olympisk mester og så legge opp. Det holder ikke, skal du bli historisk må du vinne mange ritt, og det tar mange år. Kan det forklare hvorfor det er såpass mange godt voksne syklister? Men uansett, vinner du alle tre Grand Tours så vil jeg si at du kvalifiserer til å legge opp. Men hvorfor fortsetter Alberto Contador likevel?
Det må være noe mer enn anerkjennelse. Jeg tror de færreste starta med sykling fordi de søkte anerkjennelse. Jeg tror de fleste starta å sykle fordi det var gøy! Hvem husker ikke når de lærte å sykle? Og den følelsen det var å beherske denne balansekunsten på to hjul? Det er så mange momenter ved sykling og sykkelritt som er gøy, at det er vanskelig å liste opp alle. Men det er et skikkelig kick å starte et sykkelritt med 200 gærninger rundt seg, alle fullt innstilt på å sørge for at jeg eller laget mitt skal vinne denne dagen. På gode dager gjør adrenalinet sitt til at det nesten ikke gjør vondt i beina heller, ihvertfall ikke mer enn de andre. Og det er en fantastisk følelse.
Karrierens beste minner
For meg er troen på at jeg kan bli bedre en av de store drivkreftene. Prøve nye ting, sette meg mål, snu noen flere steiner og forhåpentligvis finne ut noen ting som gjør at jeg blir sterkere og mer utholdende. Derfor liker jeg også treningssesongen, for det er da jeg utvikler meg. Noen av de beste minnene fra idrettskarrieren så langt er fra treningssamlinger med kamerater. Ikke alle av oss ble gode, men vi hadde drømmer og hadde det gøy mens vi sleit oss ut. Jeg er nok en drømmer, men av og til kommer realiteten litt hardt i konkurransesongen. Men neste år, da skal jeg fly!
Et av mine forbilder er skøytelegenden Edel Therese Høiseth. Hun deltok i sitt første OL i 1984, og sitt andre i 1988, og da Norge samme år ble tildelt OL på Lillehammer i 1994 tenkte Edel «Huff, så langt fram i tid! Skal jeg holde på så lenge?». Likevel ga hun seg ikke før 2002, da hun i en alder av 36 akkurat ikke kvalifiserte seg til OL i Salt Lake City. Legge opp på topp? Nei hvorfor det, når idrettsgleden, drivkraften og mulighetene er der?
Tilbake til min fallende Vo2max. Med et fall på 1% i året fra mitt toppnivå på 79, så er det ikke før jeg blir 38 at den dupper under 70. Muligens blir det vanskelig å hevde seg med under 70 i O2, men fram til da satser jeg på å finne treningsmetoder som kan kompensere for den manglende oksygentransporten.
Vegard Stake Laengen var lei av å bli trent feil og tok saken i egne hender. Etter ett år hjemme i Norge hvor han har fungert som sin egen trener, tar den lange mann igjen turen ut i proffverden.
Først fikk han ja, deretter ble det nei. Asker-syklisten sto uten kontrakt etter 2014-sesongen, det var sent på året og ingen andre lag på samme nivå som Bretagne Séché meldte interesse. Da var veien enkel tilbake til Team Joker i Norge, men med en klar baktanke: Han skulle bli proff igjen etter ett år.
Slik ble det. Fra 2016 utgjør han stallen til IAM sammen med blant andre Sondre Holst Enger, og har store forventninger både til seg selv og laget.
– Jeg regner ikke med å få bestemme over eget treningsprogram, men jeg vet hva som funker for meg nå og jeg vet at jeg vil få gjennomslag for egne meninger, sier han selvsikkert.
Han vil beholde varemerket sitt. Han har blitt betegnet som dieselmotoren fra Norge. Damperen Stakan. Han kan sitte lenge foran et felt og male det i stykker, dampe i motbakke som et lokomotiv. Den store forskjellen fra trenerregien i Bretagne Séché til eget program har vært at han trener mer lange intervaller nå. Programmet han fikk i det franske laget skulle blant annet gjøre han bedre i korte motbakker. Men det funket ikke. Stake Laengen ble ikke bedre på det han skulle bli bedre på.
Ble raskt god Det har han imidlertid gjort nå som han har vært sin egen trener – noe som er ganske unikt i norsk sammenheng. De færreste kontinentalrytterne er sine egne trenere, men trenes av andre.
Han er likevel klar til å legge seg i IAMs hender. Som alle andre i det sveitsiske laget, får han bare kontrakt for ett år om gangen. Dermed må han gjøre jobben han blir fortalt, og vet at laget ikke ser på resultater og UCI-poeng når ny kontrakt skal vurderes. Stikk i strid med hvordan det var i Bretagne.
– Jeg er en ganske lojal rytter. Jeg fikk ikke igjen for det i Bretagne. Det var ganske urettferdig, sier han mens han stirrer ned i gulvet og banker fingertuppene sammen.
Han har alltid vært sulten på profflivet. Etter 2011-sesongen da han ble nummer fire sammenlagt i Tour de L´avenir tok agent Mattia Galli kontakt over Facebook for å forhøre seg om situasjonen rundt nordmannen. Kort tid før sesongen var over ble det omsider kontrakt med Team Type 1. Toårskontrakten ble etter hvert kansellert etter ett år da Novo Nordisk som sponsor forlanget at laget kun skulle bestå av ryttere med 100 prosent diabetes. Stake Laengens vei førte til Bretagne Séché som fikk hele lønnen overført fra Team Type 1 ettersom Asker-gutten hadde kontrakt ett år til.
Resten er som kjent historie. En historie som kanskje ikke kunne ha vært skrevet – av ulike årsaker. Stake Laengen har nemlig stått overfor flere valg som kunne ha satt en effektiv stopper for hans rivende utvikling. Hvertfall ifølge seg selv.
Joker: Vegard Stake Laengen ble en av Norges viktigste menn på fellesstarten under VM i Richmond. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagasinet
I ungdomsalderen ble det en glidende overgang først fra fotball til ski, før deretter over i sykling. Sommeren 2008 syklet han for Asker Ck og deltok i ett UCI-ritt: Ringerike GP. Det var dette som skulle være inngangsbilletten til den virkelige sykkelverden. Rune Antonsen fra Trek Adecco ville ha ”Stakan” inn som stagiaire i Trek Adecco. Utpå høsten fikk han en overraskende telefon fra Steffen Kjærgaard som ville ha med talentet til VM i Italia. Der utgjorde Stake Laengen den norske fellesstartlaget sammen med Christer Rake, Sondre Sørtveit og Alexander Kristoff, tre kontinentalryttere som for tiden tok plass i Team Sparebanken Vest og Team Joker Bianchi. ”Stakan” ble nest beste nordmann bak Kristoff.
– Jeg kjørte verken NM eller EM det året, men fikk likevel sykle i VM, ler han.
Og det tok ikke lang tid før Gino Van Oudenhove fra Joker-laget tok kontakt for å sikre seg hans signatur.
Men året etter, i 2010, kunne Jokers og Laengens veier blitt skilt. Asker-syklisten var forespeilet en viktig rolle i laget, men ble vraket til Ringerike GP. Det gjorde at han etter hvert så seg om etter andre muligheter i andre lag, og veien virket kort og enkel til tvillingbror Øystein Stake Laengen i Plussbank Cervélo – laget Thor Hushovd var eier for. Hushovd selv engasjerte seg faktisk også i kampen om å sikre seg Laengens signatur, og de to møttes i Australia hvor temaet blant annet ble diskutert. Van Oudenhove i Joker fikk etter hvert med seg Laengens planer og kom etter hvert med et tilbud som holdt ham til belgierens lag.
– Det hadde nok vært vanskelig å komme seg ut i proffverden om jeg hadde gått til Plussbank, erkjenner Stake Laengen som er glad han valgte Joker.
Lagkompiser: Sammen med Vegard Breen og Truls Engen Korsæth er Vegard Stake Laengen et produkt av Team Joker. Foto: Kjetil R. Anda / Sykkelmagsinet
Drømmer om Giro d´Italia At han nå blir proff i IAM gjør han enda mer sulten på å gjøre det bra som syklist. I sommer ble han forespeilet en viktig brikke i lagets spurttog, men tipper selv at det kan ha endret litt på inntrykket når han vant Tour Alsace sammenlagt i år. Et etapperitt av høy kvalitet. Og det er gjerne etapperitt han vil sykle i året som kommer også – gjerne en grand tour. Han legger ikke skjul på at det er Tour de France som er gjevest, men er ydmyk og vil ikke foreslå seg selv som en selvskreven kandidat til IAMs sterke mannskap. Giro d´Italia er imidlertid noe han sikter seg mot. Et etapperitt han mener kan passe ham godt, og et ritt IAM ikke satser veldig på.
– Vuelta a Espana kan bli farlig å vente på med tanke på at jeg bare har kontrakt ett år. Da kan det bli nervøst på slutten, sier han.
Tenkeren Vegard I et blogginnlegg fra 2011 skriver Reidar Borgersen følgende om Stake Laengen:
”Stakan tenker mye og har mange teorier, og liker å diskutere. Noen vil kalle ham kverulerende. Men Stakan er en gjennomsolid fyr som du kan stole på i tykt og tynt.
– Er du en tenker?
– Ja, jeg er nok det. Jeg er ganske teoretisk av meg og glad i tall og teorier. Noen ganger blir det kanskje for mye, smiler han.
– Man blir nervøs og jeg er kanskje ikke den mest avslappede typen, legger han til.
Likevel har han lært seg å få kontroll på nervene og konsentrer seg fullt om oppgaven når han sitter på sykkelsetet. Hva tenkeren, dieselmotoren, treneren og mest av alt syklisten Vegard Stake Laengen skal finne på i fremtiden er imidlertid uvisst. Han vil ikke spekulere i om han får ny proffkontrakt i 2017, men skal konsentrere seg 100 prosent om de oppgavene han blir tildelt i IAM.
Jeg, som mine foreldre har gitt navnet Oscar Emil Landa, har fått æren av å avduke en ny spalte i Sykkelmagasinet; en ukentlig beretning fra særlig utvalgte syklister fra norske kontinentallag.
Jeg har levd i 22 glade år, og Stavanger er min by. Jeg startet min sykkelkarriere allerede som niåring, og har overlevd og kjempet gradene opp til kontinentalnivå. I de første årene bekledde jeg drakten til Stavanger SK. I de tre siste har jeg stolt båret fargene til Team Coop Østerhus. Slik blir det også neste år.
Sviktet i benken
Nå er det er «offseason», og de fleste syklister har senket skuldrene og sunket ned i sofakroken. For min del gjelder det å gjøre ting jeg ellers ikke får anledning til. Så denne ukes agenda var noe utover det normale. Det definitive høydepunkt var benkpress-test.
På tirsdag ble våre minst trente kroppsdeler testet. Fredrik S. Galta, Sven Erik Bystrøm og meg, satte for første gang denne høsten føttene innenfor Sats Elexia sine dører. For å unngå stive lår tok vi knebøy med beskjedne 20 kilo på skuldrene. Etter den ydmykelsen var det på tide å vise hva vi var gode for på benken. Sven Erik var først ute. Han var veldig selvsikker med 50 kilo på stangen. Til min store ergrelse hadde han få problemer. Nå hadde jeg to valg; løfte 60 kilo eller innse at Sven Erik eller Citypower som noen liker å si, er vassere som meg. Dessverre maktet jeg ikke å leve opp til mitt tilnavn The Green Giant (Det er en alt for lang historie til å fortelle hvorfor her). Så var det tur for Fredrik aka Albatraoz (the largest wingspans of any extant birds). Det ble med sørgelige 40 kilo (vist på bildet undet). Men ære være Fedda, han ble proff denne dagen! Gratulerer!
På maks: Fredrik Strand Galta ga alt han hadde i benken, her med støtte fra Oscar Landa. Foto: Privat
Bystrøm=Messi?
Det tok oss ikke mer enn litt over en uke før konkurransesuget ble større enn vi maktet å stå i mot. Det bare måttet finnes et alternativt. Dermed ble det gjort klar til fotballkamp i ballbingen på Eiganes skole onsdag ettermiddag. Mange meldte fravær grunnet skade og forsinket fly, men vi ble en god og passe gjeng på seks stykker. Lagene ble opplagte når tre av oss var aktive syklister, og de øvrige var det vi kaller overengasjerte mosjonister (inklusiv politikonstabelspirer). Til tross for Sven Eriks kjøp av Messis fotballsko, endte det med et sviende nederlag.
Torsdag ble en ren restitusjonsdag før en forventet brutal fredag. I «offseason»-perioden er det lett å få en litt døgnvill rytme, så å komme seg opp kl 09.00 var langt hardere enn det burde være. Dagen begynte med en styrkeøkt, før jeg beinfløy over til ishallen for å ta en runde ishockey. Der er det en fast gjeng som møter opp for å ha en litt mindre seriøs runde hockey. Der bar jeg stolt Washington Capitals-trøyen med draktnummer åtte (Aleksandr Ovetsjkin). Skulle jeg drevet noe annet enn sykling, måtte det vært ishockey. Jeg er lite i tvil om at mine gener er fylt opp med fart og kraft. Men må innrømme at jeg ble rundspilt til tross for at jeg spilte med hockeykølla til Kristian Forsberg.
Iskrigere: Fra høyre: Finn Christian Midbøe, Alexander Ekornes og Oscar Landa. Foto: Privat
Dance-Kristoff
Uka ble avsluttet på best mulig måte da herr Bystrøm inviterte til innflyttingsfest. Jeg tror alle har godt av å løsne opp snippen i blant. Det ble mange høydepunkter i løpet av kvelden, men tror dance battlen mellom Alexander Kristoff og Tormod Hausken Jacobsen nådde høyest.
Nå begynner forberedelsene mot neste sesong, og jeg kommer til å legge ned det nødvendige arbeidet for at utviklingen fortsetter. I Stavanger kan man i alle fall ikke skylde på manglende stimuli.
Selv om de norske ikke levde opp til forventningene, var vi vitne til en rekke fine øyeblikk i USA. Sykkelmagasinet var tilstede og deler gjerne våre beste bilder med deg.
For en sann glede det er å endelig lansere vår helt nye nettside. Endelig kan vi virkelig skyte startskuddet for «Nye Sykkelmagasinet» hvor nettet blir en svært viktig del av satsingen. Continue reading «Velkommen til sykkelmagasinet.no»
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
