Mathieu van der Poel Archives - Sykkel
Close Form Button

SØK

Stikkord: Mathieu van der Poel

Omdiskutert manøver da van der Poel vant i Roubaix

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Det var den 120. utgaven av Paris-Roubaix, og som vanlig manglet det ikke på velt, punktering og dramatikken.

Den kanskje største kontroversen kom med 12 kilometer igjen, da John Degenkolb smalt i bakken etter at Jasper Philipsen og Mathieu van der Poel endte opp med å blokkere passasjen foran ham.

– Det er en ritt-hendelse, for under Paris-Roubaix er det alltid en luke. Det er bare så synd at han (John Degenkolb) går ned, sa Robbie McEwen i sendingen til GCN.

Australieren fikk etterpå støtte fra Daniel Lloyd og Adam Blythe i studio, som ikke mente det lå noe intensjon bak handlingen til de to Alpecin-rytterne.

Det var uansett fryktelig trist for Degenkolb, som hadde slitt seg løs sammen med Stefan Küng, van der Poel, Wout van Aert og Christophe Laporte. Alexander Kristoff var for øvrig kun noen små meter unna å få kontakt med gruppa, som gikk løs på sektoren i forkant av Arenberg.

Utur for Jumbo-Visma

I Arenberg veltet blant andre Dylan Van Baarle ut av rittet. Uflaksen var ikke brukt opp for Jumbo-Visma som mistet Christophe Laporte i gruppa på den andre siden av skogholtet.

I mellomtida hadde Mads Pedersen vist fryktinngytende styrke da han kjørte seg opp til teten over brosteinen.

I finalen som fulgte satt van der Poel i teten med 13 mann, og hadde fått opp selskap av Gianni Vermeersch og Jasper Philipsen. I den samme gruppa satt nå Pedersen, Küng, Ganna og van Aert isolert.

Van der Poel med initativet

Avgjørelsen ble altså av den litt kjedelige sorten, men før den tid bød van der Poel og van Aert opp til fyrverkeriet de har gjort oss bortskjemte med de siste sesongene.

Nederlenderen var den mest offensive av de to, mens Van Aert holdt hodet kaldt – fram til han pådro seg den kjedelig punkteringen over Carrefour de l’Arbre. Inn mot den velkjente velodromen i Roubaix klarte selv ikke van Aert å hente inn sin nemesis. Avstanden lå og pumpet rundt halvminuttet.

Det var imidlertid ett veldig avgjørende øyeblikk igjen, da van der Poel endte for langt ut i en sving og med en nødskrik dro forhjulet unna en barriere langs sektor 2 ved Hem.

– Jeg gjorde noen forsøk tidligere, men det var vanskelig å kjøre av konkurrentene. På den siste sektoren (Carrefour de l’Arbre). Først var det krasjen med Degenkolb, og så måtte jeg tette luka opp til Wout. Jeg tror han punkterte, og plutselig var jeg alene foran. Da kjørte jeg så hardt jeg kunne fram til målstreken, sa van der Poel etterpå.

– Du trenger gode bein og litt flaks

Da han han kjørt inn til sin fjerde momumentseier. Tidligere har han vunnet både Milano-Sanremo og Flandern rundt (ved to anledninger). Bak gjorde Philipsen dagen komplett for Alpecin-Deceuninck ved å spurtebeseire en skuffet van Aert.

– Det var utrolig hvordan laget syklet i dag. Jasper Philipsen ble andremann. Det går ikke an å gjøre det bedre enn dette, sa van der Poel etterpå.

– Du trenger gode bein og litt flaks, og jeg hadde begge deler i dag, lag han til.

Kristoff fikk aldri kontakt med gruppa til van Aert og van der Poel igjen, men kvitterte ut en 15.-plass. Søren Wærenskjold satt i den samme gruppa og ble nummer 22. Mads Pedersen sikret seg for øvrig 4.-plassen, mens John Degenkolb ble nummer 7.

Slik gikk det til:

Både Alexander Kristoff og spesielt Edvald Boasson-Hagen var framme og snuste på muligheter i bruddet i løpet av de første milene av Paris-Roubaix. Det skulle dog ikke materialisere seg for den norske duoen.

Fint, varmt vær i Roubaix og medvind fra sør/sør-øst, gjorde tempoet høyt, og da trengs det noe helt spesielt for å komme seg unna.

Det var ikke før etter snaue 85 kilometer sykling at det skulle lykkes. Sjoerd Bax (UAE-Team Emirates) gjorde mye av jobben da også Jonas Koch (BORA-hansgrohe), Derek Gee (Jayco-AlUla) og Juri Holmann (Movistar Team) slet seg løs.

Bak forsøkte en rytter fra Trek-Segafredo og EF Education First å involvere seg, men duoen fikk selskap på bakhjulet av Tim Declercq – og det er som oftest dårlig nytt. Da Jumbo-Visma, Soudal-Quick Step, Bahrain-Victorious og Lotto-Dstny la seg bredt og indikerte at dette så greit ut, grep Niels Eekhoff sjansen og angrep fra høyresiden. Dessverre var det ikke lenge til det første brosteinspartiet, og der ble den «uoffisielle U23-verdensmesteren» fra Yorkshire hentet inn igjen.

Brostein og velt

På sektor 28 kom det første betydelige veltet. Peter Sagan gikk hardt ned på den ene siden av feltet. Involvert var også ryttere fra Lotto-Dstny (Grignard) og Cofidis (Allegaert). Sagan sto siden av rittet.

Deretter gikk det galt for unge Josh Tarling ned i andre posisjon for Ineos-Grenadiers i høyresving, og endte opp med å klippe forhjulet til roadcaptain Luke Rowe. Bak der igjen fløy Bert van Lerberghe over styret. Også Pascal Ackermann var involvert.

Foreløpig hadde Jumbo-Visma holdt seg unna trøbbel, og det nederlandske storlaget tok nå kontroll i tet av feltet med fire ryttere.

Over Saint-Python tok van der Poel klokelig teten. Over sektoren var det sølepytter, og Dusan Rajovic og Kelland O’Brien var blant rytterne som inntok brosteinen med et smell. Fremdeles var det 25 sektorer igjen, deriblant Arenberg-skogen (nummer 19).

Uhell for Asgreen, Küng og Mohoric

Med bare 30 kilometer igjen til Arenberg, ble Stefan Küng nødt til å bytte sykkel. Det var selvsagt elendig timing, men sveitseren hadde i hvert fall støtte fra to lagkamerater rundt seg.

I forbindelse med sykkelbyttene, falt Groupama-kapteinen ned til den bakre delen av feltet. Der satt en fortvilet Matej Mohoric og trakk i teten. Sloveneren var sikkert bare glad for å se Küng, men var nok satt tilbake av uhell underveis, også han.

Ikke lenge etter ble feltet samlet igjen. Det betød også at Kasper Asgreen og Florian Sénèchal, som begge hadde blitt distansert tidligere, kom opp igjen. Uno-X Pro Cycling tatt fremdeles veldig godt i det på dette tidspunktet, men alle rytterne sine intakt.

Angrep fra van Aert

Foran sektor 20 – Haveluy á Wallers – forsøkte Anthony Turgis, Miles Scotson, Madis Mikhels, Luke Durbridge og Jens Reynders å få seg litt pusterom fra feltet. Rasmus Tiller lå langt fremme i feltet og snuste, men gikk ikke etter i gruppa.

Bak måtte Wout van Aert bytte sykkel, men han fikk kontakt med feltet igjen før den neste sektoren startet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SÅ NÆRE: Alexander Kristoff forsøkte desperat å tette luka opp til Wout van Aert og Mathieu van der Poel. FOTO: Skjermdump via Discovery/GCN

Belgieren hadde også en liten overraskelse i ermet. 28-åringen fra Herentals fikk opptrekk av Nathan van Hooydonck inn på Haveluy á Wallers, og valgte deretter å angripe fra bakhjulet hans. Med på manøveren ble også Christophe Laporte, John Degenkolb og Stefan Küng. Ti-femten meter bak der igjen klarte Alexander Kristoff akkurat ikke å tette den luka. I stedet ble han liggende i en gruppe med blant Mads Pedersen, Anthony Turgis og Yves Lampaert.

Brosteinsstrekket i Arenberg-skogen er beryktet. Og ikke uten grunn. Van der Poel ledet den lille elitegruppa inn, som også inneholdt Madis Mikhels (Intermarché-Circus Wanty) som hadde klamret seg fast. Posisjonert bak bruddet, kunne stjernene velge sporvalg selv, og holde seg unna velt. Bak i feltet gikk det flere av dem inne på strekket. Kristoffer Halvorsen og Kasper Asgreen var blant rytterne som gikk ned. Det samme var Dylan van Baarle som fikk et ublidt møte med underlaget.

Van der Poel fikk støtte

Et annet moment som stakk seg ut var Mads Pedersens angrep for å ta seg opp til van Aert og van der Poel. I 2021 endte danskens drøm der, da han kolliderte med Luke Rowe.

Søndag klarte han å kjøre seg opp til gruppa rett i etterkant av sektoren. Det ble som vanlig en omgruppering, der Koch, Bax og Hollmann i bruddet ble kjørt inn. Mens Pedersen, G Vermeersch, Jasper Philipsen (begge Alpecin-Deceuninck), Laurenz Rex (Intermarché) og Filippo Ganna klarte å kjøre seg opp bakfra. Totalt satt det 13 ryttere i teten.

Laporte forsvant ut av gruppa med punktering, noe som nå ga Alpecin-Decuninck momentum i duellen mot Jumbo-Visma. Biene mistet altså Van Baarle i forbindelse med passeringen av Arenberg.

Feltet hentet inn Laporte, og var nesten to minutter bak teten. Der var også Rasmus Tiller, Søren Wærenskjold og Alexander Kristoff plassert. Van Hooydonck tok ansvar i front i håp om å redusere avstanden opp, der van Aert satt i undertall.

Van der Poel vs van Aert

Jumbo-Visma var synlig stresset. Van Baarle sto av med skade. Van Hooydonck endte i en kort periode opp med å jage gruppa foran seg på egenhånd. Over sektor 15 fikk han selskap av Florian Vermeersch (Lotto-Dstny) og Laporte.

På de siste fem-seks milene begynte det å spille seg opp mot duellen alle ventet på: Mathieu van der Poel som pådriveren, og en oppmerksom Wout van Aert på bakhjulet hans.

Over Mons-en-Pévèle – ett av de tre partiene med fem stjerner fra arrangøren – overbeviste Jasper Philipsen ved å plassere seg på hjulet til van Aert. Først på rekka: van der Poel, som vanlig.

Bak forsøkte Laporte, Van Hooydonck og Vermeersch forgjeves å vinne terreng. Trioen fikk Bax og Gianni Veermersch i retur fra gruppa foran, men avstanden minket ikke nevneverdig.

Kostbar punktering

Over Carrefour de l’Arbre kulminerte det hele. Mathieu og Wout lekte katt og mus. Ettersom belgieren alltid satt på bakhjulet hans, forsøkte Alpecin-kapteinen å utnytte ferdighetene på sykkelen til å riste ham av seg.

Da han så en luke mellom lagkamerat Jasper Philipsen og John Degenkolb, måtte noe vike. Da Philipsen angrep det samme rommet, endte han og van der Poel skulder mot skulder, mens Degenkolb som hadde tatt et sidesteg ut på veiskulderen, fikk forhjulet klippet.

Det momentet benyttet van Aert til å sette inn et angrep. Mens en ulykkelig Degenkolb ble stående igjen og børste støvet av seg, tok van der Poel opp jakten. Han fikk kontakt og passerte på utsiden, før van Aert begynte å sakke akterut. Det var ikke fordi Jumbo-Visma-stjernen var kokt, men han hadde pådratt seg en bakhjulspunktering. Da rytterne svingte av til høyre etter sektoren, fikk han byttet hjul med en gang. Det var imidlertid nok til at van der Poel var løs i teten, mens van Aert ble nødt til å kjøre seg opp igjen til Jasper Philipsen og Mads Pedersen.

Konkurrentene så aldri van der Poel igjen, som syklet hjem sin fjerde seier i et monument. Den første i Paris-Roubaix. Jasper Philipsen tok spurten om andreplassen foran en slukøret van der Poel.

Mest skuffet var nok 2015-vinner John Degenkolb, som fikk drømmen knust av en litt uvøren manøver fra dagens klare vinner.

– Jeg kan legge opp i morgen og være stolt av karrieren min

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Tidligere har han vunnet Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia (at på til ved to anledninger), men søndag klarte Tadej Pogacar noe han aldri har maktet før: Han erobret selveste Flandern rundt.

Mye var sagt og skrevet i forkant om måten 24-åringen var nødt til å gjøre det på. Å holde Wout van Aert og Mathieu van der Poel fra livet, er enklere sagt enn gjort.

En hard start på rittet, mange velt og en fryktinngytende gruppe favoritter som slet seg løs i etterkant av Molenberg – var alle faktorer som spilte i favør av UAE-Team Emirates-kapteinen.

Knockout over Kwaremont

Van Aert måtte kapitulere over Hotond, og den avgjørende turen over Oude Kwaremont ble knockout-punchen fra «den slovenske kannibalen».

Mathieu van der Poel manglet 15 sekunder på toppen av Paterberg, og etter å ha vært involvert i noen uhell underveis – manglet han det siste for å hente inn forspranget på de siste 13 kilometerne.

– Det var fantastisk samarbeid av laget i dag. Dette er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg visste at jeg måtte gå solo fra Oude Kwaremont. Jeg ga alt jeg hadde. Jeg visste Paterberg ville bli tøft, men jeg visste at jeg bare måtte holde det gående der og inn, fortalte han i et intervju vist på Discovery (+) etterpå.

– Jeg kan si at jeg kan legge opp i morgen og være stolt av karrieren min, uttalte Pogacar etterpå – da han ble fortalt at kun Eddy Mercxk og Louison Bobet har kombinerte seier fra Tour de France med Flandern rundt tidligere.

Bak der igjen samlet ryttere som Kasper Asgreen, Wout van Aert, Mads Pedersen, Neilson Powless, Stefan Küng, Fred Wright og Matteo Jorgenson seg. Sammen klarte de likevel ikke å hente inn suverene Pogacar.

Van der Poel tok andreplassen. Mads Pedersen ble tredjemann etter heltemodig innsats, mens Wout van Aert nok ikke var fornøyd på fjerdeplass.

Velt for Kristoff

Alexander Kristoff lå brukbart plassert over Molenberg, men var en av rytterne som gikk ned i ett av flere stygge velt. Stavanger-mannen kom seg opp i feltet igjen, men brukte for mye energi til å følge de avgjørende angrepene.

Tidlig var polske Filip Maciejuk skyld i en velt som blant annet sendte Peter Sagan, Ben Turner og Tim Wellens ut av rittet. Bahrain-rytteren ble disket, og tok siden til Twitter der han ba om unnskylding.

Slik gikk det til:

Dramatikken lot ikke vente lenge på seg i den 107. utgaven av Flandern rundt. Med over 235 kilometer igjen til Oudenaarde, satte Bahrain-Victorious tre mann foran inn i et sidevindsparti, og trioen skapte splittelser bakover i feltet.

Mathieu van der Poel ble sittende i den bakre delen av feltet. Heldigvis for ham med flere hjelperyttere rundt seg, blant annet Søren Kragh. Det var dog neppe planen til Alpecin-Deceuninck at dansken skulle bruke krefter allerede der for å få kapteinen sin opp til feltet igjen.

30 kilometer senere sprakk det opp i feltet igjen. Denne gangen etter en velt som blant annet involverte Danny Van Poppel. BORA-hansgrohe-rytteren sto av, og Tadej Pogacar var blant rytterne som ble hindret.

Bahrain-rytter skapte diger velt

I denne perioden var det veldig mange ryttere som kjempet om å komme seg i bruddet. Movistar, Uno-X, Total Energies, Q36,5 Pro Cycling, Team Flanders Baloise og Lotto Dstny var blant de mest aktive. Edvald Boasson-Hagen, Martin Urianstad Bugge og Rasmus Tiller var blant rytterne som angrep flerfoldige ganger.

Bruddet slet seg imidlertid ikke løs før det var syklet over 100 kilometer. Van Keirsbulck, Colombo, Reinders og Hoole var den opprinnelige kvartetten, før Jasper De Buyst (Lotto Dstny) kjørte seg opp til dem. Over det første brosteinspartiet klarte også Jonas Rutsch, Tim Merlier og Hugo Houlé å støte seg opp til bruddet.

Mens Van Aert endelig fikk seg en tissepause, veltet lagkamerat Tosh van der Sande hardt rett bak ham.

Det skulle imidlertid også gå enda verre enn det. Bahrain-rytteren Filip Maciejuk kjempet om posisjoner ute på venstresiden av feltet. Mens Tim Wellens klarte å få plass på veistrekket foran ham, kjørte Maciejuk inn i et bløtt parti med gress, og mistet kontrollen over sykkelen. Uheldigvis ble han nødt til å svinge inn mot feltet igjen, og endte opp med å rive ned en hel haug med ryttere bak seg.

Selv hang 23-åringen med hodet da han innså hva han hadde gjort. Bak ham lå ryttere som Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Peter Sagan, Tim Wellens, Oier Lazkano og Ben Turner igjen på asfalten, sammen med en rekke andre ryttere. Flere av dem ble nødt til å stå av, mens også Maciejuk ble fjernet av rittjuryen.

Van der Poel på etterskudd

Feltet fortsatt ufortrødent videre mot bakkene. Tempoet ble dratt fullstendig ned av Team DSM over Kortekeer, før fire av rytterne deres økte farten betraktelig. Det minnet om manøveren Trek-Segafredo dro i Waregem.

Igjen satt Mathieu van der Poel dårlig plassert, og havnet i bakleksa. Det gjorde igjen at Søren Kragh måtte investere nye krefter for å få kapteinen opp igjen.

Og slik fortsatte det egentlig for nederlenderen. Med 114 kilometer igjen gikk en ny velt på den sleipe brosteinen. Tiesj Benoot og Magnus Sheffield var blant rytterne som gikk ned, og igjen ble van der Poel hindret.

Pogacar involverte seg tidlig

Over Kerkgate på vei inn mot Molenberg, begynte flere grupper å rive seg løs i feltet. Mads Pedersen angrep, og fikk med noen sterke menn i Florian Versmeersch, Trentin, Nathan van Hooydonck, Kevin Geniets, Jhonatan Narvaez, Yves Lampaert, Krists Neilands og – trommevirvel – Tadej Pogacar.

Med sloveneren involvert ble det dog vanskelig å komme seg unna. Alarmen gikk selvsagt i hovedfeltet med en gang, og Uno-X satte rytterne i front sammen med EF Education for å nøytralisere angrepet.

Over Molenberg begynte nye utfordrere å vise seg fram. Kasper Asgreen tok initiativ og fikk med seg Stefan Küng, Matteo Trentin, Nathan Van Hooydonck, Florian Vermeersch, Neilson Powless og Fred Wright. Jonathan Narvaez og Mads Pedersen klarte også å kjøre seg opp fra feltet. Over Molenberg lå også van der Poel godt plassert – men valgte  ikke å involvere seg da Trentin dro igang på nytt. Fremdeles var det 100 kilometer igjen av rittet.

Tungt slag for Alpecin

Over Berendries angrep Benoît Cosnefroy og Matteo Jørgensen fra feltet og tok seg opp til bruddet. Det kom nok et skudd for baugen for Van der Poel, ettersom Søren Kragh ble tvunget til å stå av rittet.

Berg Ten Houte og Kanarieberg er viktige på grunn av plasseringen i forkant av tur to opp Oude Kwaremont. Her smeltet mellombruddet og det opprinnelige bruddet, og dannet en usedvanlig sterk koalisjon der framme.

Bak i feltet posisjonerte Wout van Aert, Mathieu van der Poel og de andre stjernene, deriblant Alexander Kristoff, se foran de to bakkene i forkant av sykkelsportens helligdom. Uno-X-kapteinen hadde Rasmus Tiller foran seg, mens William Blue begynte å sige bakover på halen av hovedfeltet.

Kristoff i bakken

På veien inn mot Kanarieberg satte Jumbo-Visma opp tempoet i feltet. Biniam Girmay gikk i bakken langt fram i feltet, og dro med seg 8-10 mann mens han selv rullet rundt flere ganger.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KRISTOFF I BAKKEN: Biniam Girmay tok asfalten først, og fikk hard medfart. Kristoff kom seg på sykkelen igjen. FOTO: Skjermdump via Discovery

Dessverre var Alexander Kristoff og Matej Mohoric blant rytterne som gikk ned i velten. Stavanger-mannen holdt seg til høyrearmen, mens Girmay i hvert fall klarte å reise seg igjen etter den voldsomme velten.

Fra bunnen av Oude Kwaremont gjorde UAE et rent opptrekk for Tadej Pogacar. Sloveren skuffet ikke, og hadde et forsprang på 20-25 sekunder tilbake til Wout van Aert, Mathieu van der Poel, Christophe Laporte, Tom Pidcock og Nils Politt.

Taktisk spill

Etter Paterberg var det fremdeles 15 sekunder mellom Pogacar og gruppa til van Aert og van der Poel. Fremdeles hadde sloveneren 1:38 opp til bruddet, der 12 menn fremdeles holdt stand.

UAE-laget hadde fått plassert Trentin der, mens van Aert kunne stole på hjelp fra både Christophe Laporte og Nathan Van Hooydonck i løpet av de siste 50 kilometerne inn til Oudenaarde.

Franskmannen tok ansvar og tetta luka opp til Pogacar. Det gjorde samtidig at van Aert kunne slappe mer av bak, og la det bli opp til van der Poel og Picock å tette luka.

Over Koppenberg utkrystalliserte «de tre store» seg. Pogacar ledet an, van der Poel og van Aert fulgte på hjul – mens Pidock og Laporte ble distansert. Bruddet hadde fremdeles 45 sekunder, og ble lost over toppen av Asgreen, foran Wright, Küng, Trentin og de andre. På vei nedover mot Oudenaarde, samlet bruddet seg igjen.

Bak måtte Pogacar, van Aert og van der Poel komme fram til en måte å samarbeide på, om gruppa fram til de 11 foran skulle holdes på et akseptabelt nivå.

Pedersen solo – angrep fra van der Poel

Over Taaienberg – med 40 kilometer igjen – fikk van der Poel problemer med kjedet på vei inn i bakken. Da det var løst, hadde Pogacar og van Aert alt fått en luke.

Han reiste seg opp fra sadelen og tråkket det Canyon-sykkelen tålte, og kjørte seg opp i ryggen på stjerneduoen igjen. Imponerende!

Den brosteinslagte bakken endret ikke stort mellom de to gruppene, men bidro til å mørne leggene enda litt mer inn mot den avsluttende Oude Kwaremont/Paterberg-kombinasjonen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STAKK AV: Tadej Pogacar klarte til å slutt å riste av seg van der Poel/van Aert. FOTO: Skjermdump fra Discovery

Inn mot de energitappende Kruisberg/Hotond-strekket, hadde Mads Pedersen fått nok av det taktiske spillet og valgte å fortsette på egenhånd. Da lå gruppa til Pogacar rundt 40 sekunder bak, og dansken – som hadde syklet offensivt hele dagen, klarte å øke.

Bak angrep van der Poel, og klarte med det støtet å få van Aert over på defensiven. Pogacar og van der Poel kjørte avgårde uten selskap av den dominante Jumbo-Visma-kapteinen.

Spiste opp forspranget til Pedersen

Krutt-tønna Pedersen hadde halvminuttet inn i Oude Kwaremont, men det var langt ifra nok. Bak kom nemlig Pogacar-lokomtivet. På den siste delen av den 2,3 kilometer lange bakken ble dansken også hentet inn av van der Poel.

Van Aert så kokt ut, selv om Nathan Van Hooydonck slapp seg ned fra bruddet for å hjelpe.

Sloveneren hadde 15 sekunder inn i Paterberg, og avstanden mellom han og van der Poel var tilnærmet uendret over toppen. 13 kilometer – og motvind – sto nå mellom Pogacars første seier i Flandern rundt.

Det var dog ingen som klarte å hente inn sloveren. Nærmest var Mathieu van der Poel, som syklet inn til andreplass 17 sekunder bak den slovenske trollmannen. Bak ble det uhyre jevnt mellom Mads Pedersen og Wout van Aert i kampen om 3.-plassen.

Herjet med konkurrentene i tøff Flandern-test

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): «Kleine Ronde», eller mini-utgaven av Flandern rundt, kalles E3 Saxo Classic. 204 kilometer vs over 270 i Belgias aller største sykkelritt.

Men mange av bakkene som går igjen er de samme. Selv om Paterberg og Oude Kwaremont har byttet rekkefølge.

Mye vind og en del regn (de kraftigste regnskurene ble dog unnagjort tidlig i rittet), gjorde forholdene krevende, og skapte mange velt underveis.

Ikke helt uventet startet hardkjøret over Taaienberg. Slik Jumbo-Visma også gjorde i fjor, kjørte de omtrent lagtempo inn mot bunnen av bakken. Først inn fra feltet gikk likevel Mathieu van der Poel. Milano-Sanremo-vinneren avslørte igjen at han er i solid form. Selv Wout van Aert klarte ikke helt å ta bakhjulet hans.

Fra utbruddet klarte Martin Urianstad Bugge å klore seg fast, da flere grupper gjenvant kontakten med van der Poel og van Aert inn mot de neste kneikene.

Uno-X tok ansvar i gruppa bak

I gruppa bak lå Alexander Kristoff plassert, noe som fikk Anders Skaarseth og Rasmus Tiller til å ta fronten for å få Stavanger-mannen opp igjen i det gode selskap.

På vei inn mot Eikenberg begynte de små angrepene blant forhåndsfavorittene å skje. Kasper Asgreen økte tempoet i front, og dro med seg navn som van der Poel, Pogacar, Christophe Laporte og Matej Mohoric.

Det gjorde at van Aert var nødt til å reagere bak, og heldigvis hadde han Nathan Van Hooydonck rundt seg til å tette luka.

Etter at et forsøk fra van der Poel ble nøytralisert, gikk Søren Kragh kontra. Matej Mohoric og van Hooydonck klarte å få kontakt med dansken. Mens Tadej Pogacar fullstendig feilberegnet en sving, og gikk fra å følge hjulet til Mohoric til å ende opp sist i gruppa.

Stjerneduell mellom van der Poel og van Aert

En hektisk periode med flere angrep fulgte. Dessverre også noen velt. Bugge Urianstad, Florian Sénèchal, Dylan van Baarle og Anders Skaarseth var dessverre blant de involverte.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MØRBANKET: Anders Skaarseth slo kneet inn i fortauskanten, og pådro seg i tillegg støt mot rygg og hofte etter «touch of wheels» på vei inn mot Stationsberg. FOTO: Skjermdump fra Discovery

Skaarseths hjul kom borti en annen rytters, og han ble slengt inn i fortauskanten med rygg/hofte først. Den smellen så ikke god ut.

På vei over stationberg fortsatte van der Poel den offensive kjøringa. Han satte inn et voldsomt angrep, og fikk van Aert på bakhjulet. De tok seg opp til bruddet, og fikk selskap av Pogacar. Dermed satt de to duellantene foran med hver sin hjelper, mens Matej Mohoric kunne følge hjul som ensom svale i teten.

Litt av en gruppe med super-ryttere! De som nå satt bak i gruppe to, skjønte nok også at det ville bli vanskelig å sveive denne gjengen inn igjen.

Pogacar hindret av «moto»

Ved Paterberg gresset kuene rolig som vanlig, og på venstresiden var allerede party-teltet til Flandern rundt rigget opp. Pogacar tok styringa over det 400 meter lange partiet, og holdt ledelsen hele veien over toppen.

Bak ham var de to kombinerte cx- og landeveisstjernene, van der Poel og van Aert, som hang tettest på. Mohoric måtte gi noen meter i den bratteste delen før toppen. Bahrain-rytteren gjenopprettet kontakten, men noen få kilometer senere ventet altså Oude Kwaremont.

Pogacar hadde to angrep over den ikoniske stigningen. Det første begynte idet underlaget går fra asfalt til brostein helt nederst. Van Aert hadde et lite feiltråkk, og det var nok til at det åpnet seg en luke. I midtpartiet, der stigningsprosenten faller dramatisk, kjørte den sterke belgieren seg opp igjen.

Nær slutten av det 2,2 kilometer lange strekket, dro 24-åringen til igjen. Da ble han faktisk litt hindret av en motorsykkel som veltet foran ham, noe som hjalp van Aert med å holde kontakten med den opplagt sterkeste duoen denne fredagen.

Vanskelige å hente inn

I forfølgergruppa forsøkte Filippo Ganna, Matej Mohoric, Stefan Küng, Valentin Madouas, Ivan Garcia, Krists Neilands og Matteo Jorgenson å finne en vei tilbake i kampen om seieren. Søren Kragh (Alpecin-Deceuninck) og Christophe Laporte hadde lite å tjene på å trekke gruppa opp til sine to kapteiner.

Med 25 kilometer til Harelbeke hadde tettrioen økt forspranget til godt over minuttet. Pogacar lette fremdeles etter situasjonen der han kunne vriste av seg de to andre.

Tiegemberg var den siste bakken på menyen. Van Aert akselererte like før toppen, men støtet var ikke nok til å kjøre av verken Pogacar eller van der Poel. Så trioen jobbet seg ufortrødent videre gjennom de siste 20 kilometerne tilbake til Harelbeke.

I gruppa bak begynte Matteo Jorgenson og Stefan Küng å legge press på, noe som gjorde at de rev løs en kvartett som også inkluderte Ivan Garcia og Matej Mohoric. Med åtte kilometer igjen var avstanden nede i minuttet og det blåste hardt side/-motvind.

Van Aert holdt hodet kaldt

Tilbake i Harelbeke, der Kurt Asle Arvesen tok en stor seier tilbake i 2008, gjorde Pogacar en fartsøkning med 3,4 kilometer igjen. Van Aert nøytraliserte kjapt.

Et nytt, kort støt med 1,2 kilometer igjen ble avvæpnet av van der Poel.

UAE-rytteren ledet rytterne ut på oppløpet. Van Aert åpnet spurten først bakfra, gikk på utsiden av van der Poel og økte. Alpecin-Deceuninck-rytteren kapitulerte, og van Aert forsvarte dermed tittelen fra i fjor.

– Wout van Aert, folk vil sannsynligvis si at dette er det flotteste podiet noensinne i E3 Harelbeke, hva tenker du om det?

– Ja, jeg er enig fordi jeg står i midten, hehehe.

– Med to store mestere ved hver din side var det en skikkelig fight, men det var ingen skikkelig angrep på de siste kilometerne?

– Med styrken til oss tre der framme, var det vanskelig å prøve seg på noe. Tadej forsøkte to små angrep, men jeg ønsket å fokusere på spurten og holde meg til en plan. I en gruppe med tre mann, er det alltid vanskelig å overraske noen, sa Van Aert i et intervju vist hos Discovery.

Pogacar måtte ta til takke med tredjeplass, mens Matteo Jorgenson hentet hjem fjerdeplassen for Movistar Team.

– Kunne ikke sett for meg et bedre scenario enn dette

Posted on by Jarle

(Sykkelmagainet Gruppetto): I forkant var det snakket mest om Tadej Pogacar og Wout van Aert, men da monumentklassikeren Milano-Sanremo skulle konkluderes, var det en annen rytter som ville ha et ord med i laget.

Etter et øyensynlig skuffende Tirreno-Adriatico, hadde Mathieu var der Poel likevel godt med trøkk i beina over ryggen av Poggio. I en sving, i det skiltet som markerer den ikoniske stigningen dukket opp på høyre side, dro nederlenderen til og klarte å slite seg løs fra Tadej Pogacar, Filippo Ganna og Wout van Aert.

Av de tre andre, var det kanskje mest overraskende at Ganna hang med. Italieneren bidro til å nøytralisere angrepet til Pogacar litt tidligere i bakken. At de to klassikerstjernene van Aert og van der Poel hang på – var egentlig ikke mer enn man hadde forventet.

Økte ledelsen på vei nedover

van Aert hang med hodet da hans nemesis fra cyclocrossbanen la inn angrepet sitt. Da de to andre heller ikke hadde noe å svare med, fikk 28-åringen luka han ønsket på vei nedover mot Casino-byen. Nedover den lumske utforkjøringen maktet han også å øke forspranget bakover.

Ut på flata, med 2,3 kilometer igjen til mål, samarbeidet de noe motvillig i gruppa bak. Men det likevel for sent. Alpecin-Fenix-rytteren holdt unna hele veien inn til mål, og kopierte dermed seieren til bestefar Raymond Poulidor fra 1961.

– Jeg kunne ikke ha sett for meg et bedre scenario enn dette. Jeg følte at beina var gode over Cipressa, sa Van der Poel etterpå.

– Jeg visste at jeg ønsket å gjøre et sent angrep på Poggio, og klarte å skape en luke tilbake til van Aert og Pogacar, fortalte han i et intervju vist på Discovery etterpå.

Slik gikk det til:

Starten var flyttet bort fra sentrum av Milano og vakre Catelle Sforzesco til fordel for Abbiategrasso. Rittet var likevel Milano-Sanremo, og selv om feltet ble holdt igjen en kort stund ved kilometer 0 – kom 175 ryttere seg trygt av gårde.

Blant dem kun to nordmann i dag: Sven Erik Bystrøm i aksjon for Intermarché-Cirus Wanty og Markus Hoelgaard for Trek-Segafredo. RCS Sport og Uno-X har ikke vært så veldig interessert i hverandre foreløpig, noe som gjør at det norske laget heller ikke ble innvilget invitasjon til rittet.

Det ble tidlig klart at Jayco-AlUla, Bardiani og Eolo Kometa var interessert i å preget bruddet. Da syv mann slet seg løs etter at Alessandro Tonelli (Green Project Bardiani) og Mirco Maestri (Eolo Kometa) hadde åpnet showet, ble det til slutt ni mann som skulle vise fram trøyene der framme på vei ned mot kysten av Liguria og vakre Sanremo.

Tonelli og Mastri fikk selskap av Samuele Zoccarato (Bardiani), Alexandre Blamer og Jan Maas (Jayco AlUla), Samuele Rivi (Eolo Kometa), Alois Charrin (Tudor), Negasi Haylu (Q36,5) og Aleksandr Riabushenko (Astana).

Selv om feltet sa seg fornøyde med denne komposisjonen, fikk de heller lite slingringsmonn. Avstanden opp ble nemlig holdt under fire minutter av feltet som ble styrt av Trek-Segafredo, Jumbo-Visma og Alpecin-Fenix.

Trøbbel for Alaphilippe

Ferden mot Sanremo handler først og fremst om distanse og slitasje, derfor er også mesteparten av dramatikken pakket sammen i den siste tredelen av de 294 kilometerne.

Da feltet nærmet seg Turchino gikk den velt på halen av feltet. Julian Alaphilippe (vinner av 2019-utgaven av rittet) var blant de som ble hindret, men franskmannen hadde små problemer med å kjøre seg opp til feltet igjen.

Milano-Sanremo går for å være monumentet som er det enkleste å sykle, men likevel det vanskeligste å vinne. «Spurternes klassiker» har da også begynt å bli litt vannet ut, etter at ryttere som nettopp Alaphilippe, Wout van Aert og Tadej Pogacar har begynt å dominere dem. Sloveneren og hans UAE-mannskap satte opp et voldsomt trøkk over Cipressa i fjor.

På vei inn mot tre capi og litt over seks mil igjen av monumentet, begynte tempoet for alvor å tilta i spiss av feltet. Jan Tratnik, en viktig bidragsyter bak triumfen til Matej Mohoric i 2022, tok feil side av en rundkjøring, og endte opp bakerst på rekka. 33-åringen har siden meldt overgang til Jumbo-Visma, og fikk nå en lang vei opp for å yte service til van Aert foran starten på finalen.

Bennett i asfalten

Over Capo Mele – med rundt fem mil igjen til Sanremo – var det ikke mer enn minuttet igjen opp til bruddet. Alois Charrin (Tudor Pro Cycling) var den første som kapitulerte.

På vei opp til Capo Berta begynte de første rytterne å slippe også i hovedfeltet. Blant dem 2009-vinner, Mark Cavendish.

Med 33 kilometer igjen gikk det en stygg velt, da Sam Bennett hektet sykkelen sin i et sykkelstativ langs veien. Sammen med den irske spurteren gikk Cesare Benadetti ned, samt Pavel Bittner og Matthew Dinham fra Team DSM.

I posisjoneringskampen inn mot Cipressa, gikk så Jan Tratnik ned. I det samme momentet, måtte også Michal Kwiatkowski klikke ut av pedalen.

UAE startet hardkjøret

Med 27 kilometer igjen ble bruddet hentet inn, omtrent på slaget idet hovedfeltet tok fatt på Cipressa. Luke Rowe lå selvsagt i spiss av feltet. Caleb Ewan (Lotto-Dstny) var en annen som lå langt framme på rekka sammen med en hjelper.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOK ALT ANSVAR: Tim Wellens gjorde et solid opptrekk for Tadej Pogacar på Poggio. Sloveneren ga alt han hadde i spiss av feltet, men klarte ikke å riste av seg Wout van Aert og Mathieu van der Poel. FOTO: Nico Vereecken/PNi/SprintCyclingAgency

En kilometer lenger opp i åsen tok UAE-laget kontroll med Diego Ulissi og Tim Wellens foran Tadej Pogacar. Matteo Trentin lå bak sloveneren, og da Felix Grosschartner dukket opp fra dypet, lå det fem UAE-ryttere i spiss av feltet.

Langt framme i feltet hadde ryttere som Alaphilippe, Van Aert, Pedersen, Van der Poel og Cort plassert seg rett i bakkant av UAE-lokomtivet. På toppen var gruppa fremdeles ganske stor, i hvert fall sammenliknet med i fjor da kun 25-30 mann satt igjen til foten av Poggio. Det viste seg også at man hadde kjørt ti sekunder saktere opp Cipressa en tilfellet var i fjor.

Pogacar sprengte feltet

Nils Politt forsøkte en flyger på vei inn mot Poggio – kun 9 kilometer unna målgang i Sanremo – men ble hentet inn på vei inn dit. Fra toppen er det som kjent ikke mer enn fem kilometer igjen til målgang på Via Roma.

På Poggio tok det for alvor av da Tim Wellens tok teten med Pogacar på bakhjulet. Da sloveneren gikk til selv, var det kun van der Poel, van Aert og Filippo Ganna som kunne holde hjulet.

Van der Poel angrep så innenfor de siste 500 meterne av Poggio, og inntok utforkjøringen først. Deretter fulgte Van Aert, Ganna og Pogacar – før det var nok en luke ned til Pedersen, Kragh og Mohoric.

Kunne ikke hente van der Poel

Van der Poel økte forspranget på vei nedover, så nå måtte Pogacar, Van Aert og Ganna samarbeide hvis de ønsket å se nederlenderen igjen før mål.

Det skulle vise seg å være umulig. I stedet suste 28-åringen inn til monument-seier og kopierte samtidig bestefar Raymond Poulidor som vant Milano-Sanremo i 1961.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SOLOSEIER: For Mathieu van der Poel. FOTO: Skjermdump fra Eurosport Norge/Discovery

– Det var dette rittet jeg fokuserte på da jeg startet treningen igjen i etterkant av VM. Tirreno var ikke helt slik jeg hadde håpet på. Det var ett av rittene jeg virkelig ønsket å vinne, forklarte van der Poel.

Da han ble spurt om det var spesielt å kopiere den eneste monument-seieren til Poulidor, svarte han:

– Det var helt klart spesielt. Ikke bare fordi han vant det, men fordi det er et monument – og jeg tror det er et ritt alle ryttere ønsker å vinne, sa han. Tidligere har van der Poel vunnet Flandern rundt ved to anledninger.

Overraskelsen Ganna ble nummer to, mens Wout van Aert sikret tredjeplassen for Jumbo-Visma. Tapre Tadej Pogacar ble nummer fire.

Bak der igjen spurtet Søren Kragh inn til femteplass med Mads Pedersen på plassen bak. Neilson Powless ble sju, Matej Mohoric åtte, Anthony Turgis ni og Jasper Stuyven nummer ti. Sven Erik Bystrøm ble beste norske deltaker på 62.-plass.

Podcast: Hvem får skryt for vårsesongen?

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet): Vår sykkelkyndige duo i Gruppo Compatto er tilbake med episode #09 – Våre vårfavoritter. Hvem av rytterne i WorldTour har tatt nye steg, gått litt under radaren eller rett og slett hatt en liten vårforløsning så langt i 2022-sesongen?

Denne gangen tenker vi faktisk ikke på Mathieu van der Poel, Tadej Pogacar og Wout van Aert som har hatt lift off for lengst – og bare fortsetter å bygge på et allerede skyhøyt nivå.

Vil du abonnere på Sykkelmagasinet? Les her!

Team Jumbo-Visma startet klassikerperioden som en sort og gul virvelvind. Da monumentene tiltok i styrke, våknet Mathieu van der Poel fra dvalen – mens Team Ineos vokste fram som det kanskje aller sterkeste kollektivet, og blåste konkurrentene av banen fra De Brabantse Pijl, via Amstel Gold Race og ut i selveste Paris-Roubaix:

– Jeg synes at etter Flandern rundt, er det Ineos-dominansen som har vært det store, påpeker Jarle Fredagsvik i podcasten.

– Under Paris-Roubaix tok de det før de kom til brosteinen. Det tok det i sidevinden. De tok de under de få kilometerne hvor van Aert og van der Poel faktisk tar det piano, og hvor selvtilliten nesten bikker over i naivitet. Du har det kollektivet. Og det som er så imponerende der er at de går rundt med alle mann. Det er ikke én kaptein som trekkes fram. De går inn og så kjører de hele laget fram og går på rulle med hele laget i to-tre mil før de begynner å spare noen litt, istemmer Jonas Lindstrøm.

Du finner hele episoden her:

Så da blir vel egentlig spørsmålet: Hvor mange Ineos-ryttere er det egentlig plass på lista over vårfavorittene?

Har det blitt plass til noen nordmenn, eller har Uno-X kollektivt vist fram litt for lite under det som er selve krona på verket av hektisk sesong med brosteinsklassikerne?

Lytt til Gruppo Compatto – og følg gjerne podcasten vår via Twitter – og du vil få svar.

PS: Vi hadde også en konkurranse gående i forbindelse med episode #09. Her var det Tor-Øyvind Teigen som stakk av med trøya Per Strand Hagenes brukte under fotoshoot med Sykkelmagasinet.

 

Podcast: Nedtelling til Flandern rundt

Posted on by Espen J. Lee

Gruppo Compatto lader opp til den helligste søndagen i året. Litt for å teste ut et japansk toalett, men mest for å trekke inn stemningen før den store dagen. Vi går gjennom favoritter, outsidere, før vi tipper vinneren. En gang med hjernen, en gang med hjertet.

Foss mister Strade Bianche

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet): Lørdag sykles vakre Strade Bianche for 16. gang siden oppstarten i 2007, men med kun én nordmann på startstreken.

Sammen med franske Julian Alaphilippe er Tadej Pogacar den største forhåndsfavoritten. Sloveneren har trofaste Vegard Stake Laengen med på et UAE Team Emirates-mannskap som har åpnet sesongen forrykende. Også Alessandro Covi – Ruta del Sol-vinneren – vil være å se på startstreken i Siena.

I utgangspunktet var det planlagt at både Odd Christian Eiking og Tobias Foss skulle starte det spektakulære grusrittet. Begge to har dessverre blitt hindret av Covid-19-viruset.

Eiking ble tvunget til å utsette sesongstarten sin helt fram til Gran Camiño i slutten av februar. Askøy-mannen har nå reist til høyden på Tenerife, der han klargjør seg til Katalonia rundt med oppstart 21. mars.

Tar ingen sjanser

Foss ble rammet av Covid-19-viruset i etterkant av Volta ao Algarve. Også Tom Dumoulin har slitt med sykdom og fikk nylig påvist korona-viruset.

– Jeg testet positivt etter Portugal. Jeg er tilbake i trening denne uka, men laget og jeg tok ingen sjanser og bruker heller litt ekstra tid på å komme tilbake til normalen, sier Foss til Sykkelmagasinet.

– Kjedelig å miste nettopp Strade Bianche?

– Det er det fineste rittet i året, så det er kjett (kjedelig) å sitte hjemme, svarer Fosser’n.

Stjernenavn mangler

For Jumbo-Visma har også Wout van Aert blitt innvilget hvile foran høyere mål senere i klassikerne. Van Aert vant rittet i 2020.

I tillegg uteblir Mathieu van der Poel, Egan Bernal og Tom Pidcock av forskjellige årsaker fra årets utgave av grusklassikeren.

Det kan åpne opp for andre ryttertyper. I fjor klarte østerrikeren Michael Gogl og henge med favorittgruppa lenge. Den nåværende Alpecin-Fenix-rytteren ble nummer seks.

Quinn Simmons (Trek-Segafredo) var en annen rytter som taklet grusen meget godt, inntil han punkterte ut av favorittgruppa og til slutt kjørte inn til en anonym plassering. Covi er allerede nevnt – i tillegg var det en rytter som forbauset mange under Omloop Het Nieuwsblad, nemlig Tiesj Benoot.

– Jeg tror det er gode muligheter for ham på lørdag, sier Foss som i utgangspunktet ikke kjente til det store mannefallet på startlistene.

Kvinnenes Strade Bianche Donne skal i aksjon tidligere lørdag. Her er det god norske deltakelse med Stine Borgli hos FDJ, Katrine Aalerud hos Movistar Team og Amalie Lutro og Mie Ottestad for Uno-X Pro Cycling. Lutro har for øvrig gjort sine saker meget godt som hjelperytter for Susanne Andersen under Le Samyn og Omloop van Het Hageland nylig.

PS: Neste ritt for Tobias Foss blir Settimana Internazionale Coppi e Bartali i slutten av mars.

«Den fantastiske trioen»

Posted on by Espen J. Lee

Jarle setter pris på Gruppo Compatto mer enn noensinne etter møtet med belgisk brostein. Bedre å la Julian Alaphilippe, Mathieu van der Poel og Wout van Aert slippe til. Trioen vi mener definerer sykkelsporten akkurat nå. Her angripes det fra start!

Anbefalt lesestoff: Tourens helter og skurker

Posted on by Espen J. Lee

6 artikler om triumf, doping og venner som ble fiender. Les anbefalt lesestoff fra den rike Tour de France-historien.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tourens helter og skurker»

Tour de France: 5 ting vi gleder oss til

Posted on by Espen J. Lee

Dette er noe av det vi ser aller mest frem til under årets Tour de France.
Mathieu van der Poel
Nå skal det skje: The Mathieu van der Poel circus is in town! Sykkelsportens supermann og multitalent setter endelig ned skoene på fransk jord for å utfordre den største scenen av dem alle.
Han kommer til å sette fyr på årets Tour de France!

Den første etappen avgjøres opp Côte de la Fosse aux Loups i Landerneau.

Den har en høyre-venstre kombinasjon inn mot en trang inngang til bakken. Den første kilometeren stiger 10 prosent i snitt og skyter opp i 14 prosent.

En skikkelig test for 26-åringens bein. Dette er en småkupert dag på sykkelen rundt i Finistère-departementet. Deler av ruta sveiper innom fjellområdet Monts d’Arrée.

Jeg tenker litt på etappen mot Épernay i Champagne-området fra 2019. Der Julian Alaphilippe angrep og gikk etter Tim Wellens i en stupbratt bakke 16 kilometer fra mål. Det er vågalt, men det gir potensielt stor pay off.

Sett at Van der Poel skulle tvile litt på om han henger på Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Primoz Roglic, Richard Carapaz og de andre storhetene i det steile partiet i bunnen, og bestemmer seg for å ta saken i egne hender?

Det er nemlig småkupert hele veien inn under åpningsetappen. Ukategoriserte knoller man kan benytte som en utskytningsrampe dukker opp underveis.

En tilsvarende aggressiv rytter som Alaphilippe kan finne på å gå selv, eller følge etter Van der Poel.

Med den iboende aggressiviteten gir disse rytterne touren en ny dimensjon.

Mathieu i gult som et homage til Raymond Poulidor. Det hadde absolutt latt seg høre!

2. Signal d’Uchon

Dersom det ikke har lyktes arrangøren å få Alaphilippe i gul trøye før denne etappen, blir den 249,5 kilometer lange mammut-ferden mot Le Creusot siste sjanse i åpningsuka.

Løypesjef Thierry Gouvenou har funnet sitt nye alter på Mont Julien. Andrekategorien opp til mektige Signal d’Uchon i Morvan, fjellmassivet i Bourgougne-Franche-Comté, blir en tøff prøvelse.

5,7 kilometer á 5,7 prosent i snitt er i beste fall en hvit løgn. Snittprosenten faller nemlig drastisk da bakken er bygd opp av flere trappetrinn, og det faktisk også er partier med utforkjøring underveis.

De siste kilometerne stiger 9,4 og 13,1 prosent i snitt. Maks 18 prosent. Fra toppen og inn til målgang i Le Creusot er det ikke mer enn 18 kilometer til mål.

Denne Liège-Bastogne-Liège-aktige saken vil definitivt mane fram det beste hos hjemmeheltene Loulou, David Gaudu og über-offensive Benoit Cosnefroy.

For å granske åpningsuka i detalj, la Ineos-sjef Gabriel Rasch ut på road trip til og med denne etappen i forkant av Critérium du Dauphiné. Her er hans rapport fra området:

– Det skjer ingenting de første 160 kilometerne. Så er det åtte mil på smale veier. Det blir en Ardenner-liknende type etappe. Opp og ned på små veier. Uoversiktlig. Det kommer litt an på hvem som sitter i trøya, men dette kan bli kaotisk. Det er også den siste etappen før vi tar fatt på fjellene.

3. Sidevind

Med åtte flate spurtetapper, kunne monotonien fått feste i årets Tour de France.

Plassert på etappe 3, 4, 6, 10, 12, 13, 19 og 21 brytes det hele opp slik at andre ryttertyper skal få vise seg fram.

Et annet element ASO aktivt har vært på søken etter er sidevind. Det fascinerende med vind er at du aldri vet helt sikkert, før den aktuelle dagen. For å volde mest skade skal helst vinden komme side/med (-vind).

Bretagne er et område som kan være utsatt for kastevind om sommeren. Ettersom løypa krenger hit og dit, vil det uansett dreie seg om kortere, utsatte partier.

Etappe to skal vise fram den vakre Côte de Granit-rose-kysten med start i Perros-Guirec.

Det gjør like fullt at halve etappen som ender på Mûr de Bretagne foregår ute ved Atlanterhavskysten. Dag tre starter også ute ved det samme havet, omtrent helt til man treffer på fiskelandsbyen La Trinite-sur-Mer.

Etappe fire mot Fougéres passerer på utsiden av studentbyen Rennes, og etter at feltet har kurs østover mot den innlagte spurten i Vitré – dreier løype så nordover de neste to milene. Dersom vinden kommer inn fra Atlanterhavet i sørvestlig retning denne dagen, kan viftekjøring bli en realitet også her.

På papiret er etappe seks fra Tours til Châteauroux en gave for spurterne. Samtidig er de siste 7-8 milene av etappen lagt til områder som er svært eksponert for sidevind.

Den samme muligheten finner du på etappe 13. Spesielt de siste to milene inn mot Nímes er vindutsatt, og en voksen park med vindmøller vendt ut mot Middelhavet gir en grei indikasjon på nettopp det.

Også etappe 19, nordover mot Libourne i nærheten av Bordeaux, vil passere tett på Atlanterhavskysten.

Jeg er ingen meteorolog, så jeg kan selvsagt ikke garantere deg at alt dette slår inn. Det er likevel to ting som gjør sidevinds-elementet så spennende.

For det første vil det være en livline for BORA-hansgrohe, Bahrain Victorious og Mitchelton-Scott dersom de bestemmer seg for å gjøre livet surt for noen av spurterne.

For det andre kan det fort være at avgjørelsen av sammendraget ligger i nettopp disse detaljene.

I fjor var sammendraget til Tadej Pogacar all but lost, fordi han havnet bak splitten på den i utgangspunktet trauste etappen mellom Millau og Lavaur.

Den ble alt annet en traust da BORA-hansgrohe pushet på i tet hele veien for å holde den innlagte spurten og poengene ved målpassering utenfor Sam Bennetts rekkevidde.

Det faktum, kombinert med et åpent parti ved Castres, tre mil før mål, var alt som skulle til for å lage en Tour de France-etappe man vil huske lenge.

Sidevind er et våpen både Ineos Grenadiers og Jumbo-Visma kan utnytte for å gjøre livet surt for Pogacar på nytt. Sloveneren er bedre rustet i fjellet, men har ikke mange klassikertyper med for å passe på ham denne gangen.

Anquetil og co under hviledagen i Andorra.

4. Port d’Envalira

Dette var åsted for en intens duell mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor i 1964.

Faktisk skulle den bestiges to ganger. Først på etappen mellom Perpignan og Andorra der Julio Jimenez vant etappen med åtte minutter tilbake til de to rivalene.

Etter hviledag i fyrstedømmet som er mest kjent for fravær av avgifter, inntektsskatt på ti prosent og Europas billigste brennevin, gikk turen på nytt over Envarila på etappen mot Toulouse.

Poulidor pisket hele Mercier-laget til front og det lyktes å kjøre Anquetil av lasset relativt enkelt. Før touren startet hadde Marcel Belline, en person som livnærte seg på å spå andres skjebner, hevdet at Anquetil ville miste livet under nettopp denne etappen.

Om den firfoldige Tour de France-mesteren fikk med seg spalten i France Soir, skal jeg ikke spekulere i, men halvveis opp fjellet kunne han omtrent føle livskraften sive ut av legemet.

Moralen var lav, og fysisk følte han seg kjørt et sted langt under potetkjelleren akkurat her. En desorientert Anquetil fikk faktisk hjelp av en lagkamerat som skubbet ham over toppen. Noe han for øvrig fikk tidsstraff for i etterkant av etappen.

Underveis snudde (som vanlig) lykken for Poulidor. Først fikk han ødelagt en eike i hjulet, men kunne ikke stanse opp med en gang ettersom Anquetil hadde havnet i bakleksa.

På vei ut av fjellkjeden ble problemet endelig tatt hånd om, men en overivrig mekaniker ender opp med å dytte ’Poupou’ av sykkelen.

Med Anquetil tilbake i teten på det tidspunktet, kunne ’Monsieur Chrono’ i stedet angripe rivalen sin i foretrukne tempoposisjon. Det var ikke mer enn litt over to mil igjen inn til Toulouse, men Poulidor endte likevel opp med å tape over to og et halvt minutt, da også sidevinden slo inn.

Anquetil overlevde dagen og kunne åtte dager senere juble for sin femte Tour de France-tittel.

Dette øyeblikket får ikke mindre signifikans av at nylig avdøde Poulidors barnebarn står på startstreken for aller første gang. På grunn av OL i Tokyo har han ventelig stått av lenge før feltet ankommer Andorra på dag 15 av årets tour.

5. Tourmalet & Luz Ardiden

En klassisk kraftanstrengelser i Pyreenene med Col du Tourmalet som antipasto og den nydelige stigningen opp Luz Ardiden til slutt.

Tourmalet omtales av rytterne selv som en av de aller mest krevende klatringene i Frankrike. En gjenganger av et fjell som har blitt klatret flest ganger i Tour de France-historien etter sin inntreden med Henri Desgrande i spissen 1910.

Den gangen som et ledd i skille sprinteren Francois Faber og klatreren Octave Lapize gjennom et intrikat poengsystem.

Tour de France-feltet inntar den fra Sainte-Marie-de-Campan fra øst, og da venter 17 kilometer opp til toppen. Fra det falmende skistedet la Mongie venter 12 kilometer med smerte. På toppen blinker det i 5000 euro til førstemann for å hedre sportsjournalist og Tour de France-direktør, Jacques Goddet.

Tourmalet. Selv navnet spiller på at du bokstavelig talt styrer rett imot en kilevink. A bad trip.

I 2010 ble det markert at det var et århundre siden Desgrange ledet feltet inn i fjellkjeden mellom Frankrike og Spania. Selvsagt med dobbel dose Tourmalet.

Den første turen endte med en populær bruddseier til Pierrick Fedrigo. I Norge husker vi kanskje best at Thor Hushovd overlevde i feltet hele veien inn med både Peyresourde og d’Aspin i forkant.

På vei oppover Tourmalet angrep Grimstad-mannen fra feltet på sin jakt etter flere poeng i jakten på grønn trøye. Det sinnssyke stuntet ble belønnet med 10.-plass i mål og seks nye poeng til trøya.

Det var nok til å overta den igjen fra Alessandro Petacchi. På de siste to spurtetappene skulle dog både italieneren og Mark Cavendish passere ham på nytt.

På etappe 17, da feltet inntok fjellet fra øst etter oppstart i Pau, fikk Andy Schleck sin hevn over Alberto Contador ved å sykle inn til etappeseier på toppen. To dager tidligere hadde nemlig spanjolen angrepet sammen med Alexandre Vinokourov i front, etter at lillebror Schleck fikk trøbbel med kjedet på vei over Port de Bales.

Etter toppen av Tourmalet bærer det ned forbi Barèges og videre til Luz-Saint-Sauveur. Her står fremdeles broen Napoleon Bonaparte fikk reist over juvet. Umiddelbart svinger man til venstre og tar fatt på de siste 13 kilometerne opp til Luz Ardiden.

Som i Dolomittene er det et naturlig amfiteater som åpenbarer seg på vei opp mot toppen. Ved passering Grust skyter profilene ubarmhjertig opp i ti prosent.

Mosjonistene sliter seg opp serpentinersvingene mens de tar notis av skiltene som markerer gjennomsnittprosenten for hver kilometer mot toppen.

Proffene har for lengst koblet inn autopiloten og lar det briste eller bære mot toppen.

Dette er et utrolig vakkert område, og har vært lekegrind for noen av sykkelsportens aller største profiler.

Kanskje noe overraskende må man tilbake til 2011 for å finne forrige triumfator her: Den baskiske kruttlappen Samuel Sánchez. Lance Armstrong, Roberto Laiseka, Richard Virenque, Miguel Indurain, Laudelino Cubino, Dag Otto Lauritzen og Pedro Delgado har alle erobret dette fjellet.

I touren er fjellet kanskje aller mest kjent for velten som rev ned Lance Armstrong og Iban Mayo, og en ventende tysk jernmann litt lengre opp i lia.

Muligheten til å knekke amerikaneren dukket uventet opp, men Jan Ullrich vist stor sportsånd den aktuelle dagen. Deretter så han bare ryggtavla til en forbannet amerikaner forsvinne i horisonten foran seg på de siste kilometerne opp til der veien stanser ved skistedet på toppen.

Luz Ardiden skaper magiske sykkelminner og svulstige legender. En seier for Richard Carapaz her, kan gi oss thriller-avslutningen vi ønsker oss foran den avgjørende tempoetappen i Libourne. Det er i hvert fall lov å håpe.