(Sykkelmagasinet Gruppetto): I fjor var det 24 lag med seks ryttere til start i kvinnenes Tour de France. Invitasjonene ble gitt til AG Insurance-NXTG Team, Arkéa Pro Cycling, Cofidis Women Team, Le Col-Wahoo, Plantura-Pura, Stade Rochelais Charente-Maritime og St. Michel Auber93 WE.
I år er antall ryttere per lag økt til sju, og feltet strammet inn med to lag. Det gjorde sitt til at Karl Lima fryktet at det store høydepunktet – igjen – skulle foregå uten hans jenter.
Lettelsen, og gleden, var derfor enorm da han ble oppringt av arrangør ASO fredag formiddag. Beskjenden var klar: Dere er med!
– Jeg er sjokkert ennå. Jeg holdt på å ramle av stolen, sier teamsjef Karl Lima til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Norske ryttere aktuelle
Han rakk så vidt å poste bildet av de inviterte lagene via Whats App-gruppen der lagets ryttere og støttepersonell er med. Reaksjonene lot ikke vente på seg.
– Det har kommet masse, masse kommentarer, bekrefter han.
– Dette er jo ganske nytt, men har du allerede begynt å tenke på hvilke ryttere som er aktuelle til Tour de France mellom 23.- og 31. juli?
– Vi har norske ryttere som vil være høyaktuelle, men det er sju norske jenter i satsingen vår. Så det blir ikke bare norske med på det laget. Magdalena Lind har kommet inn på laget vårt i våres, så jeg er litt spent på henne. Det er ei jente jeg har tru på for framtida. Mari Hole Mohr vil være høyaktuell, og så har vi Sigrid Haugset, som kanskje har vært vår beste i bakkene i år, forteller han.
– Enorm inspirasjon
Hitec-laget åpnet sesongen solid under både Tour Down Under og UAE Tour, men ble rammet voldsomt hardt av skader under vårklassikerne.
Mens de i fjor gikk glipp av en del saftige invitasjoner, er det egentlig Flandern rundt og Paris-Roubaix som står igjen blant unntakene denne gangen. Laget sykler Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège den neste uka. De to sistnevnte styres av ASO, så det var således kanskje et lite frampek om hva som var under oppseiling.
– Hva betyr Tour de France-invitasjonen for dere?
– Det betyr helt klart veldig mye mer blest og publisitet. I øyeblikket er vi i markedet for å få inn en tredje partner til satsingen sammen med Coop og Hitec. Jeg tror dette vil gjøre den jobben enklere. Og så er det selvsagt en enorm inspirasjon for alle oss som jobber med dette. Vi begynte sesongen bra, men har nå slitt med mye sykdom og skader. Det har gjort at vi har hengt litt med leppa en stund, så dette var fantastiske nyheter, sier han.
Cordon-Ragots-satsing raknet
Det har stormet rundt Zaaf Cycling Team den siste tiden, etter at det ble kjent at det nystartede laget ikke hadde betalt ut lønninger.
Stjernerytteren Audrey Cordon-Ragot har allerede meldt overgang til Human Powered Health, mens de øvrige rytterne også er blitt fristilt av UCI. Følgelig forsvant det trolig også en Tour de France-invitasjon ned i det dragsuget.
– Vi har nok kanskje blitt «litt reddet» av Zaaf-laget, om vi kan si det sånn. De mottok mange invitasjoner inntil det nå viste seg at de ikke hadde betalt rytterne sine. Jeg vil tro de hadde blitt foretrukket foran oss. Sånn sett har vi vært litt heldige. Samtidig er det 50 UCI-lag å velge blant når du skal dele ut 5 wild cards. Tre av dem har gått til franske lag, og så har AG Insurance- Soudal Quick Step fått i tillegg til oss.
– Hvor legger dere lista sportslig sett i forhold til å prestere under Tour de France?
– Vi skal jo ikke prøve å vinne det, men vi har alltid en målsetting om å sanke poeng og gjøre vårt beste. Hvis vi få inn den rette partneren, vil det være naturlig å sikte mot en plass innenfor de 15 beste lagene igjen. I fjor var vi ranket som nummer 18.
– Resultatmessig vil vi prøve å henge med et sted rundt topp 10 og topp 20. Det klarte vi i ritt som Tour of Scandinavia, Women’s Tour og La Vuelta i fjor. Dersom vi får være med, klarer vi som regel å vise oss fram. De siste to sesongene har vi vært blant de 18 høyest rankete lagene, men vi kjører jo bare 1/3 av av rittene som noen av de andre lagene gjør. Dermed er det en ganske god prestasjon, presiserer han.
PS: I kraft av å være en del av World Tour skal også norske Uno-X Pro Cycling til Tour de France. De øvrige inviterte lagene er:
Canyon SRAM Racing, EF Education Tibco, FDJ-Suez, Fenix Deceuninck, Human Powered Health, Israel Premier Tech-Roland, Liv Racing Techfind, Movistar Team Women, Team DSM, Jayco-AlUla, Team Jumbo-Visma, SD Worx, Trek-Segafredo, UAE Team-ADQ, Uno-X Pro Cycling Team.
Wild card via ranking: Ceratizit WNT-Pro Cycling, Lifeplus Wahoo.
Invitasjon: Arkéa Pro Cycling, Cofidis Women Team, St Michel Mavic-Auber93, Team Coop Hitec Products.
Uten invitasjon: Parkhotel Valkenburg (kvalifisert via ranking i fjor) og Stade Rochelais (invitert i fjor).
(Sykkelmagasinet): Slutten av februar markerer starten av UAE Tour på den internasjonale sykkelkalenderen, samtidig som stadig flere øyne vendes mot klassikeråpningen i Gent og kommende helgs Omloop Het Nieuwsblad.
Det samme kan ikke sies å være gjeldende for Amund Grøndahl Jansen, som i stedet er fullt opptatt med å underholde to år gamle sønnen Nils på besøk hos ’svigers’ i Spania.
– Jeg har blitt hjemmeværende småbarnspappa. Det hadde jeg ikke forventa. Akkurat nå er jeg vel blant dem som har aller mest hjemmetid av fedrene i proffsirkuset, men det er jo også veldig hyggelig, sier Grøndal Jansen mens det kommer barnlige utrop og lekelyder i bakgrunnen.
Sykkelformen hans kan han nemlig se langt etter på den andre siden av et halvår uten normale treningsdoser for en toppidrettsutøver. Romerikingen varsler at skjermen neppe vil vise belgiske klassikere når det drar seg mot ’het openingsweekend”.
– Det er ikke så veldig oppbyggende å se på noe sånt for min del, så jeg følger ikke så mye med og heller tar litt avstand fra det. Jeg havnet tilfeldigvis over noen highlights fra Tour Down Under på en av kanalene her i forrige måned, og ble sittende og se litt på det. Jeg tror ikke jeg kommer til å se så mye nå. Om noen måneder kan jeg kanskje se noen ritt igjen, forteller han.
Problemer med blodkar rundt lysken
Han er ikke nedstemt tross at han nylig fikk dårlige nyheter under sitt andre sykehusopphold i Eindhoven på hver side av julehøytiden.
I fjor høst ble det nemlig slått fast at Grøndahl Jansen er del av en stadig voksende klubb av spesielt syklister og skøyteløpere og trialeter, i noen tilfeller også vintersportsutøvere og løpere. Det er i utgangspunktet unge, topptrente utøvere som likevel sliter med det man på folkemunne kunne kalt ”røykebein”. Det er verken høyt blodtrykk, kolesterol eller sigarettrøyking som setter sitt avtrykk i arteriene som frakter blodet rundt i kroppen over tid, men snarere arbeidsstillingen.
Å sitte framoverbøyd med rygg og hofte, og holde på med høyintensiv trening som pumper blodet i ekspressfart gjennom disse arteriene, har vist seg å kunne være en dårlig kombinasjon. I hvert fall når treningsdosene overskrider 10 000 kilometer årlig.
– Hvis du ikke driver på og velter for ofte, er det sjelden det går veldig galt med oss syklister. Mens en alpinist omtrent vil være ødelagt for livet på grunn av slitasje på knær og andre kroppsdeler, fortoner sykkelsporten seg som relativt skånsom sammenliknet med det. Men så viser det seg altså at så mange som én av fem sykkelryttere kan få problemer med pulsårer og blodkar rundt lysken.
Mange toppsyklister rammet
Steven Kruijswijk, Antwan Tolhoek, Sam Oomen, Marianne Vos, Annemiek Van Vleuten, Bert Grabsch, Amanda Spratt, Joe Dombrowski, Bjørn Selander, Pauline Ferrand-Prevot, Tony Gallopin, Theo Bos, Stuart O’Grady, Fabio Aru og Travis Meyer: Lista over ryttere som har fortalt om helseplagene med arterier som er i ferd med å tette seg igjen, og dermed gir smerter i beina og dels kraftig nedsatt yteevne, er i ferd med å bli lang.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
LANG LISTE: Marianne Vos (helt til høyre) har blitt operert i arteriene rundt lysken tidligere, og skal under kniven nok en gang i inneværende måned. Her er hun fotografert i forbindelse med Tour of Scandinavia. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet
Vos gjennomgikk et inngrep foran 2020-sesongen, og skal under kniven på nytt i innværende måned.
To nylige tilfeller i herrenes WorldTour involverer Jonas Rickaert (Alpecin-Deceuninck) og Bob Jungels (Ag2r-La Mondiale). Rickaert ble tatt ut av konkurranse i etterkant av Paris-Nice i fjor, og gjennomgikk en operasjon i juni – og var tilbake på sykkelen nesten tre måneder senere. Det viste seg dessverre at problemet ikke var løst, men en ny operasjon i Eindhoven i desember skal ha vært vellykket. Alpecin-Deceuninck-rytteren håper å være tilbake i konkurranse i månedsskiftet mars/april.
Jungels fikk påvist endofibrosis i begge beina etter å ha kriget seg igjennom Tour de Suisse, sommeren 2021. Å legge seg på operasjonsbordet gjorde at bolken med det nasjonale mesterskapet, Tour de France og OL i Tokyo gikk fløyten. Han uttalte i etterkant at det kjentes ut som han hadde beina til ’en junior’ igjen – og tok en følelsesladd seier i Châtel les Portes du Soleil på 9. etappe av Tour de France året etter.
Rytterne som rammes klager over små kramper, tap av kraft, fatigue eller kjemper mot store smerter i beina. En måte å diagnostisere problemene på, er å måle blodtrykket i begge anklene i forbindelse med fysisk aktivitet.
– At det langsomt tærer på blodkar rundt lysken, er noe som skjer med overraskende mange syklister. Du kan kanskje sammenlikne det litt med ”røykebein” og arrvev som danner seg inne i blodkarene og som gjør at de ikke klarer å utvide seg. Samtidig er det vanskelig å fange det opp, og det er en litt ugrei diagnose. Det er bare kirurgi som hjelper og det kan altså ikke reverseres eller behandles på noe annen måte, forteller han.
Velt og sykdom kompliserte bildet
Når det er en såpass utbredt lidelse blant utøvere på toppnivå, kan man undre seg hvorfor problemene nordmannen opplevde på sykkelen ikke ble avdekket tidligere.
Han veltet hardt under åpningsetappen av Tour de France i 2021 og skadet albuen. Deretter pådro han seg prolaps, og trodde det dreide seg om dårlig sittestilling og andre deler av kroppen som kompenserte.
2022-sesongen åpnet så med lengre komplikasjoner etter COVID-19. Han var ikke tilbake i konkurranse før under Milano-Torino i midten av mars. Det var nesten litt «mot alle odds» da ble han tatt ut i touren etter å ha kommet seg greit igjennom Critérium du Dauphiné – men heller ikke den gangen opplevde han å ha en kropp som spilte på lag.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
HAR SLITT MED ARTERIENE: Antwan Tolhoek som i dag sykler for Trek-Segafredo. FOTO: Trek-Segafredo
Det var til slutt en lege i Team Jayco AlUla som satte ham i kontakt med en spesialist på området i Nederland.
– Tidligere hadde tre ryttere fra damelaget blitt utredet der, og to av dem endte opp med å bli operert.
Skjønte noe var alvorlig galt
Grøndal Jansen forteller om noen veldig dårlige dager under Tour de France i fjor sommer. Da skjønte han at noe var alvorlig galt.
– I ettertid er det lettere å nøste opp i at det ikke var ryggsmertene i seg selv som var grunnen til at jeg underpresterte. Det var et bein som ikke fungerte, og når man kompenser for det tar man i bruk andre muskler som kanskje heller ikke får nok oksygen. Da blir det mye rar belastning.
– Så problemet skriver seg tilbake i tid for din del?
– Det er noe jeg egentlig har merket langsomt over mange år. I starten var jeg jo ikke klar over det, men i ettertid kan jeg se tilbake på symptomer siden 2019. I 2020-sesongen var egentlig symptomene veldig tydelig, og da tror jeg at en lege som hadde hatt det som sitt spesialfelt hadde plukket det opp. Men det er jo litt typisk at når man først er på sykehuset, så er det kanskje i forbindelse med en velt. Og selv om det vonde foten kan komme av den velten, så har man vært i tilsvarende velt tidligere uten at det gjorde så vondt.
– Lei av å måtte forholde deg til å ha helseproblemer, eller godt å få et svar?
– Det er egentlig godt å få en diagnose som stemmer overens med problemene jeg har hatt på et bredt plan, og som forklarer symptomene: Vondt i ryggen, vond muskulatur, dårligere prestasjoner og en litt skremmende oppdagelse av at man begynte å miste litt muskelmasse på den ene siden av kroppen. Det var fint å få en bekreftelse på at man ikke hadde blitt lat eller svak i hodet. Hvis man ikke får nok blod ut i hele beinet, er det ikke lett å prestere godt.
Kan ikke sykle bakker eller gå tur i fjellet
Mens han pusler på hjemmebane med lille Nils, er Grøndahl Jansen egentlig veldig langt unna hardkjøret som pleier å drive ham gjennom overgangen fra vinter til vår i Belgia, Frankrike og Italia.
På det verste surnet høyrefoten bare han løftet beinet opp en trapp, og bare kunne glemme å gå en tur i fjellene i nærheten av leiligheten hjemme i Andorra. Sykle noen av motbakkene i området, er helt utelukket.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KOS PÅ HJEMMEBANE: Amund har med sønnen Nils på fjelltur i fjor høst. Etter det første inngrepet i Eindhoven har han ikke klart å opprettholde det samme aktivitetsnivået. I juli blir får den lille familien i Andorra selskap av nok et familiemedlem. FOTO: Privat
Akkurat nå er det usikkert når han kommer seg tilbake på landeveissykkelen igjen. I verste fall er det ikke sikkert han kommer tilbake på det øverste nivået i det hele tatt.
– Per dags dato er det vanskelig å si når jeg er tilbake på sykkelen. De har ikke hatt den komplikasjonen jeg har nå tidligere, sier han og forklarer:
– Under inngrepet tar de ut en bit av arterien og legger inn en vene fra beinet i stedet. Vener har ett lag og arterien har tre. Det innerste av dem kan løsne, og det hadde de ikke sett før. Da jeg kom tilbake og tok en scan, så de at det var en blodpropp under det ene laget noe som gjorde at det var cirka 50 prosent nedsatt framkommelighet i den arterien.
– Hva skjer videre nå?
– De prøvde å ordne opp i det, men det var mye arrvev der og de ble nok tatt litt på senga av det. Det var mye blodtap, og de endte opp med å gi seg så det ikke skulle være farlig for liv og helse. De sydde opp igjen uten å få bort problemet, så nå må jeg vente til det stabiliserer seg igjen. De ser på muligheten for å gjøre noe med ballongkateter i løpet av april.
Jeg tror sønnen min gir beng i om jeg sykler eller ikke
Hvis den andre operasjonen blir vellykket, kan han være tilbake i lett trening fra månedsskiftet april/mai. Med over et halvt års tapt treningsinnsats, ser han det ikke på som veldig sannsynlig at han vil være tilbake i akseptabelt slag før inn mot klassikerne i 2024.
– Det er vanskelig å si om det er verken karriere eller kontrakt igjen med et slikt tidsperspektiv, men man håper jo i det lengste at det skal gå seg til.
Han legger også til at han får full støtte av arbeidsgiveren sin, og i utgangspunktet sitter med kontrakt ut 2024.
– Sønnen min gir beng i om jeg sykler eller ikke
Usikkerheten er han som familieforsørger nødt til å ta innover seg. Derfor har han så smått begynt med noe han aldri har sett behov for å gjøre tidligere.
– Jeg har et dokument oppe hvor jeg skriver CV for første gang i livet. Det har jo med å gjøre at jeg har begynt å tenke litt på hvilke muligheter som finnes utenfor idretten, innrømmer han.
Av alle svar han kunne ha fått fra leger og spesialister, er nemlig ikke endofibrosis noe å spøke med. Alvoret understrekes av at han har to lengre opphold i Eindhoven bak seg, rett og slett fordi det er knapt med tid om noe skulle gå galt med kroppens pulsårer. I den perioden fungerte hans lillesøster som ’au pair’ hjemme, mens han selv var stasjonert i Nederland.
– Hvis det kommer inn en ung mann i 20-åra med magesmerter, så er det ikke sikkert det første man gjør er å åpne buken for å sjekke om du blør ut, sier han alvorlig.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
DEN STØRSTE SCENEN: Amund Grøndahl Jansen har blitt tatt ut til Tour de France hvert år siden 2018, men i øyeblikket er han langt unna matchform. Avhengig av hvordan det går med neste operasjon, vender han fokus mot brosteinsklassikerne i 2024. FOTO: Charly Lopez/ASO
Potensielt havner man raskt i en avgjørelse der toppidretten må veies opp mot et langt, aktivt liv. Det er et ubehagelig dilemma å bli stilt i når livet fram til nå i stor grad har kretset rundt «livet på landeveien».
– Hvordan takler du det den nye situasjonen din?
– Jeg tror jeg takler det ganske bra. Jeg er glad for at jeg har en liten familie i en slik situasjon, med en toåring som holder meg våken til nesten alle døgnets tider. Jeg tror han gir beng i om jeg sykler eller ikke. Sånn sett er det greit nok. Jeg tror det hadde vært surere ikke å drive med det jeg vil uten familien. Det er OK å være hjemme med guttungen. Jeg kan gå med ham til barnehagen, så får jeg meg en spasertur hver dag og kan ta meg en svømmetur i bassenget.
Vurderte å avslutte karrieren
Da han ble stilt overfor valget om å legge seg under kniven i fjor høst, innrømmer han at å legge opp var et av alternativene han vurderte.
Man er nødt til å reise inn til sjekk resten av livet, og hvis det ryker har man kort tid på å komme seg til sykehus før man stryker med
– Om jeg kommer meg tilbake på sykkelen avhenger ikke bare av meg. De siste månedene har jeg visst at jeg ikke kan gjøre mer enn å stole på at legene får orden på det. Nå vet jeg at den andre operasjonen ikke gikk slik den skulle. Det er ikke noe man kan ta lett på fordi det er farlig å tukle med store pulsårer. Jeg tenkte på om jeg skulle legge opp i fjor høst, i stedet for å operere. Man er nødt til å reise inn til sjekk resten av livet, og hvis det ryker har man kort tid på å komme seg til sykehus før man stryker med. Kirurger og leger sier at deres fremste anbefaling er å slutte med sykling på grunn av risikoen det innebærer. Det er kanskje litt annerledes når du skal forsørge familien med den samme aktiviteten. For min del har jeg syklet så mye med det og det har gått såpass langt, men jeg har kommet til den konklusjonen at det var rett å gjennomføre det inngrepet, likevel.
I 2019 valgte portugiseren Nuno Bicu og italienske Eugenio Alfaci å avslutte sine karrieren med tilsvarende helseplager. Alfaci hadde da vært igjennom fem operasjoner uten å bli kvitt problemet.
Aktivt liv og familieforøkelse
I et lengre perspektiv – og det tror han sønnen Nils har hjulpet ham med å se, er det den generelle livskvaliteten som kommer til å veie tyngst.
– For å kunne ha et aktivt liv, hadde jeg måttet ta den operasjonen uansett. Jeg vil gjerne gå på ski og sykle, og være aktiv med ungene også etter karrieren.
– Hvis dette ender med at sykkelkarrieren stanser, hva ønsker du holde på med da?
– Jeg er åpen for det meste. Jeg har ikke lyst til å bli en sportsdirektør, selv om det sikkert er det jeg er best egnet for. I dag sliter jeg med å svømme i én time, så tror jeg nok også jeg vil slite med å sitte fem-seks timer bak i følgebilen. Det er sikkert mange som synes det der er artig, men jeg synes det artig så lenge man sykler selv. Jeg har lyst til å studere, og det er egentlig mange ting jeg kunne ha jobbet med. Går det dithen at jeg må finne noe annet, er det bare å fyre ut noen åpne jobbsøknader og se om det blir noe napp.
PÅ SKI MED SØNNEN: Familien trives godt i Andorra, der Amund Grøndahl Jansen for første gang har begynt å forfatte en CV med tanke på en potensiell karriere uten landeveissykkel som sitt viktigste arbeidsredskap. FOTO: Privat
– Det er viktigere å kunne fungere aktivt i hverdagen livet ut, og ikke bare nødvendigvis de årene du har igjen som toppidrettsutøver?
– Ja, det er litt der vi er nå. Det finnes forskjellige løsninger på problemet, men som kanskje ikke lar seg kombinere med en toppidrettskarriere. Det går for eksempel an å blåse opp blodkaret med en ballong og presse blodproppen ut. Hvis man da setter inn et metall-stent, betyr det slutten på syklinga for den vil ikke holde seg i ro med all den aktiviteten. Der vi er nå ser vi fremdeles etter løsninger som gjør at jeg kan fortsette å sykle, men det kan munne ut i et valg mellom helse og idrett – og da vil jeg veie det å være funksjonell høyere enn å drive med profesjonell sykling. Jeg kan ikke reise rundt og risikere liv og lemmer, men sånn jeg går rundt nå, kan man heller ikke leve på lengre sikt. Det var ikke slik jeg hadde sett for meg å avslutte 20-årene, sier han med snev av galgenhumor.
På privaten ser det heldigvis alt mer rosenrødt ut for 29 år gamle Grøndahl Jansen. I fjor giftet han seg med Berta som til daglig jobber som fysioterapeut.
Paret stortrives i Andorra, og vil ikke flytte på seg snarlig med mindre det dreier seg om store endringer i arbeidslivet. Det som alt er klart, er at juli måned for første gang siden 2018 ikke blir reservert for Tour de France.
Kona har nemlig termin mot slutten av måneden, og paret venter sitt barn nummer to.
FLANDERN, 2022. Uno-X Pro Cycling hadde invitert til sykkelfest. Anledningen var profflagets debut i Flandern rundt, kronjuvelen i den belgiske klassikerpyramiden.
– Let’ get this show started. Supporters from Scandinavia – book your tickets, messet teamsjef Jens Haugland via egen blogg i forkant.
Selskapet hadde investert tungt i VIPområdet vis-a-vis selveste Kwaremont. Uno- X-bannere var heist langs løypa på den falske flaten Tadej Pogacar noen timer senere skulle benytte til å kjøre konkurrentene av bakhjulet. Det skummet i glassene og summet langs løypa. Folket var tilbake, og med den festen – etter to år med oppfordringer om å syklistene være i fred.
Ambisjonene var selvsagt høye, tross nybegynnerstempel og vissheten om at det 272,5 kilometer lange rittet er blant de mest brutale endagsrittene på moder jord. Kun vlaanderens moiiste overlever her. Sportslig sett ble det også en liten punktering.
Tobias Halland Johannessen ankom rittet rett fra sykesenga etter et ublidt møte med peloton flu under Volta a Catalunya. Rasmus Tiller var uvanlig kraftløs, og ga i stedet road captain Anders Skaarseth mandat til å kjøre for egen sjanse. Alexander Kristoff virket solid over Koppenberg for sitt Intermarché-lag, og syklet til slutt med selvfølge som feltet beste nordmann på 10.- plass. Skaarseth var det norske Pro Teamets beste på 28.
TETT PÅ: Innkvarteringen var bokstavelig talt kun et steinkast unna Koppenberg, da Uno-X Pro Cycling inntok Flandern.
Ned på bakken
Isolert sett var det ikke det helt store å juble for. I et større perspektiv var det dog et vitnesbyrd på hvor langt dette prosjektet egentlig har kommet.
Skuffelse over stang-ut i Flandern rundt. Tenk at vi i det hele tatt skulle få en satsing med røtter fra norsk jordsmonn inn i det aller mest celebre selskapet i sykkelsporten? I 2017 hadde Joker-Icopal svingt fanen for norsk sykkelsport, men forsøket ebbet egentlig ut med en enslig De Panne-deltakelse samme år.
I spiss for den konstellasjonen hadde belgieren Gino van Oudenhove fungert som strateg og brobygger. Vear-mannen har en know how som overgår de fleste i norsk sykkelsport. Etter VM i Bergen 2017, hadde han sågar fungert som sportsdirektør i vannfilmen rundt Doug Ryder og hans WorldTourmannskap, Dimension Data
Alt i fjor høst hadde Van Oudenhove reist ned til Belgia sammen med Jens Haugland og lagt fram planene for prosjektet for rittarrangøren Flanders Classics. Det hjalp tydeligvis, for den påfølgende vinteren trillet invitasjonene inn fra den kanten: Omloop Het Nieuwsblad, Gent- Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Scheldeprijs.
På utsiden ser det kanskje ut som Uno-X Pro Cycling vokser i rykk og napp, men det handler først og fremst om å holde seg i vekst i et tempo omgivelsene tillater:
– I år endret programmet seg inn mot åpningshelgen og klassikerne. Skal du være med der, skal du helst ha en del ritt i beina på høyere nivå enn vi har hatt tidligere. Den store endringen var at vi stilte til start i Etoile de Bessèges og Oman i februar, i en periode det ikke var noen løp for laget året i forveien. Da startet vi først med Kuurne. I år er det utvidet til både Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne og Le Samyn. I fjor var målet Nokere, Denain og Handzame, før det plutselig dukket opp en invitasjon til De Panne og Harelbeke. I år har vi fått alle, så det er en helt annen situasjon, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.
Fokus mot aso
Den neste oppgaven blir å holde på invitasjonene. Det gjøres selvsagt best ved å leve opp til forventningene når man først er sluppet inn i det gode selskap. 6.-plasser til Rasmus Tiller i Het Nieuwsblad og Nokere, 9.-plass i Le Samyn. 7.-plass til Søren Wærenskjold i Bredene Koksijde. Tobias Halland Johannesen ble nummer 7 sammenlagt i Volta a Cataluyna. Alle gode bidrag i resultatregnskapet.
En annen mektig rittarrangør som må blidgjøres, er franske ASO. Tidlig på året ble TotalEnergies og B&B Hotels foretrukket foran det norske laget under Paris-Nice. Et forvarsel om en historie som gjentok seg til sommeren da de samme lagene mottok invitasjon til Tour de France.
Jentefraksjonen fikk dog sin første smak av Le Grand Boucle. Organisasjonen, anført av Haugland i spissen, dro til på storeskiva. På fransk jord ble nye kontakter i ASO-systemet knyttet, og selv om det singlet i champagne-glass under feiringen var innslippet i Tour de France Femmes noen skritt i retning både for jentene og prosjektet som helhet.
På herresiden skulle da også invitasjoner til Flèche Wallonne, Liège-Bastogne-Liège og Critérium du Dauphiné falle deres vei. Med en viss realisme i vekstplanene og kanskje også med fasit i hånd, var det et ganske ideelt oppsett i utviklingen av en ung, uerfaren ryttergruppe.
Det er kanskje ikke alltid så lett å se seg selv utenfra, men lagets belgiske anker var ikke blant dem som satt med blikket stivt fokusert kun Tour de France.
– Når man først får sjansen til å vise seg fram under ritt som Tour of Catalunya og Critérium du Dauphiné, er det viktig å få fram at vi har ryttere som kan være med å prege løpet. Det er basisen for invitasjonene neste sesong som legges nå, påpeker han.
– Det virker ikke som at du på død og liv var så opptatt av at dere skulle få innpass i Tour de France denne sommeren?
– Å kjøre ukelange ritt i WorldTour passer veldig fint i utviklingsløpet vårt. Det hadde selvsagt vært stas å starte sommerens Tour de France. Det er ikke sånn at det hadde ødelagt for oss, men det er et nyt steg opp. Akkurat som Flandern rundt er et steg opp fra Nokere og Handzame. Kanskje også fra et ritt som Harelbeke. Både sportslig og som organisasjon er vi ikke helt klar for det, mener Van Oudenhove.
– Hva mener du mangler?
– Erfaringen og kjørestyrken. Det er også forskjell på å kjøre etappeløp over én og tre uker. Vi har mange i støtteapparatet og folk som har vært der selv, men det er nok godt for oss at vi tar det steg for steg. Det mest ideelle for oss hadde vært å kunne velge om vi skulle ha deltatt i en Grand Tour, og da hadde valget falt på La Vuelta.
– Hvorfor?
– Det hadde vært bedre for oss fordi vi da allerede hadde kjørt de andre store rittene. Plasseringen mot slutten av sesongen hadde også gitt oss en base inn mot neste år.
SYKLING I HORISONTEN: Hovedfeltet ligger strukket ut på én lang linje under innledningen av Dwars door Vlaanderen.
Voksesmerter
På lengre sikt vil behovene presse seg fram. Også for Uno-X Pro Cycling Team. På noen områder har konseptet har kanskje vokst mer enn det tålte selv de siste sesongene. Likevel, man skal ikke langt tilbake i tid for å finne norske og danske toppnavn som har forlatt satsingen. Tobias Foss flagget banebrytende ut til Jumbo-Visma, Andreas Leknessund skrev tidlig under for Team DSM. Jonas Iversby Hvideberg forsvant samme vei, Markus Hoelgaard til Trek- Segafredo. Danskene Julius Johannessen og Fredrik Rodenberg var også innom, men også for dem ble ledige plasser i WorldTour for fristende å kassere inn.
Høsten 2022 er det heller ingenting som tilsier at Uno-X skal slå kloa i 1 av de 18 WorldTour-lisensene som skal deles ut fram til 2026. Det er likevel et konsept som har kommet for å bli. Som skal fortsette å ta nye steg, pushe på og flytte våre tanker om hvilke begrensninger en skandinavisk bataljon kan møte ute i det store Sykkel-Europa.
Van Oudenhove er ikke den som stresser mest i søken etter å plassere laget på den øverste hylla internasjonalt. Det han imidlertid brenner for er å videreutvikle utøverne, og her vil også behov for enda større belastninger presse seg fram.
– Etter hvert vil vi komme til et punkt der vi trenger å kjøre Grand Tours. Vi vet det gjør rytterne sterkere. Hvis man tar Rasmus Tiller som et eksempel. Det kan være den lille biten han mangler og som Tiesj Benoot hadde, som gjorde at han ikke helt orket å følge de beste over Steenbekdries eller Kwaremont. Kanskje kunne det hullet ha blitt lukket om han hadde kjørt Paris-Nice eller Tirreno-Adriatico i forkant? Vi er ikke hundre prosent sikre, men det kan være en årsak. Det skal også sies at Rasmus har kjørt en Grand Tour tidligere i karrieren (La Vuelta i 2019, vår anm.) og det ser vi veldig godt på nivået hans.
NESTE RITT: Etter et skuffende ritt for hans del, er fokus alt flyttet to uker lengre fram i tid, mot Paris-Roubaix, for Rasmus Tiller.
Hjemkomst
”En av de beste, norske syklistene gjennom tidende kommer hjem. En virkelig profesjonell rollemodell”, annonserte Uno-X selv via Twitter den 1. august. På selve åpningsdagen av det internasjonale overgangsvinduet.
– Heller ti for én enn én for ti, har vært et mantra teamsjef Haugland har brukt flittig om ressursbruken på overgangsmarkedet.
Van Oudenhove uttalte selv underveis i klassikerne at ”vi vil ha veldig stort fokus mot å utvikle våre egne ryttere, i stedet for å hente en rytter som kanskje koster 1,5 millioner euro, og som kanskje kan kjøre inn resultater for oss”.
Da det i løpet av vårparten likevel gikk fram av samtalene med 35-åringens agent at en overgang kunne materialisere seg, fantes det ikke mange innenfor satsingen som ikke tente på idéen.
Å få inn vinneren av ritt som Flandern rundt og Milano-Sanremo, en ener i treningsarbeidet og en champion som tross alderen leverte bedre for Intermarché- Wanty Gobert i innværende år, enn han hadde gjort på flere av hans foregående sesonger, var rett og slett en no-brainer. Økonomisk kostet det flesk, og det måtte nok både telefoner og møter med Reitangruppen for å få avtalen over målstreken.
Selv med Kristoffs navn som gallionsfigur på 2023-rosteren, endrer det for så vidt ikke framtidsvyene seg all verden:
– For meg er det litt todelt, men også noe som henger sammen. Vi vil helt klart at Alexander skal kjøre inn resultater for oss, samtidig som jeg har tro på at det kan ta mange av rytterne våre opp til det neste steget. Med den potensielle oppsiden, føler jeg at det er verdt det, sier Van Oudenhove.
STOLT BELGIER: Gino van Oudenhove legger sin personlige stolthet i Uno-X-prosjektet. Spesielt når det dreier seg om framgang i brosteinsklassikerne.
Nærhet til løypene
Belgieren er klassikermann av hele sitt hjerte. Da laget debuterte i Flandern rundt, holdt de base ved et koselig bed & breakfast hotell et steinkast unna den mektige Koppenberg.
På den måten ville rytterne være ute i det intrikate, flamske nettverket av små bakker og trange bondeveier, med en gang de klikket inn i pedalene på vei ut av gårdsrommet.
Der inne sto bilene og lastebilen, drapert i merkevarens gule og røde, linet opp ved siden av hverandre. Å få innpass i klassikerne er én ting. Å knekke de mange kodene som skal til for å være en dominerende faktor i dem, er en livsoppgave.
Det vet sykkelglade Gino bedre enn noen. Og ambisjonene er skyhøye:
– Vi må jobbe hardt med andre- og tredjeoppstillingen. Rytterne vi har der skal takle disse rittene godt og skal hjelpe kapteinene våre på best mulig måte. Der kommer #development (emneknaggen sykkellaget gjerne klistrer på sine meldinger på Twitter, vår anm.) inn. Det handler ikke bare om å utvikle ryttere, det handler om å utvikle oss som lag. Det er mange ting som skjer rundt oss og. Alt av logistikk, vi har flere folk og flere biler. Vi er i denne prosessen til den dagen kommer at vi kjører til Kemmelberg, og at det sitter tre mann fra oss foran i det dragracet som pågår ved siden av Ineos, Trek og Quick Step. Det er det vi må jobbe med, sier han.
Allerede har han latt seg imponere av kunnskapen rytterne har sugd til seg. Under taktikkmøtene foran rittene trenger man ikke alltid lenger å zoome seg inn via Google Street View for å vise den lille løypestubben som har blitt snudd grunnet veiarbeid, og som gjør at du inntar neste hellingen sørfra i stedet for nordfra, slik tilfellet var året i forveien.
– Jeg merker helt klart at de begynner å huske disse bakkene, og sånn er denne prosessen. Det er en bit av å komme til et fullverdig klassikerlag.
TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.
Kom i retur
Kristoffs inntreden er på mange måter en game changer. Det er kanskje litt for enkelt hele tiden å peke mot rytterne som valgte å bytte ut Uno-X mot et ’lykkeligere liv’ i WorldTour.
At Alexander Kristoff faktisk velger å gå motsatt vei, bør være et tydelig signal for samtlige norske sykkelproffer.
Blant den neste generasjonen som alt er innenfor satsingen finnes alt enn mann ved navn Søren Wærenskjold. I fjor våres ble han forsøkt hentet til Wanty-laget blant annet fordi han skulle lære av Stavanger-mannens forberedelser inn mot ritt. Mandalitten avslo tilbudet og viste prosjektet lojalitet. Ett år senere kan han som U23-verdensmester i tempo motta de samme rådene og fremdeles sykle for et norsk lag. Et viktig signal om at hjemlige ryttere ikke lenger må ut for enhver pris.
Van Oudenhove tror signeringen vil gi ryttergruppa et kollektivt løft:
– For min del er jeg overbevist om, og det har også historien vist tidligere, at et lag som kjører på vårt nivå og som utvikler ryttere som trenger det siste, lille løftet – vil få en positiv effekt av en slik signering. Du har på det ene siden den biten med erfaring og alt annet en slik ressurs tar med seg inn i satsingen. Så har du også momenter som respekt fra rytterne i laget, respekt fra rytterne i andre lag, respekt fra rittarrangører. Du må ikke misforstå meg, det er ikke slik at vi vil at våre egne ryttere skal skjerpe seg, men det handler om å få de siste prosentene når det gjelder selvtillit, det fysiske, det mentale og erfaring. Disse bitene kan vi begynne å utforske videre nå, ved å ha med en ressurs som Alex på laget.
TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.
Veien videre
Avstanden fram til Grand Tours virker enda kortere med Norges mest meritterte syklist gjennom tidende på laget, men det trenger heller ikke å være en garanti for noe som helst.
I Frankrike har nemlig også Jérôme Pineau blitt nyrik med ny sponsorkontrakt med dagligvarekjeden Carrefour på kroken. Ikke lenge etter begynte rykter om at det var prominente proffsyklister på vei inn i satsingen å svirre.
For Uno-Xs del er nok fremdeles poengsporet den sikreste veien inn mot Grand Tours. Kristoff har på egenhånd omtrent hentet inn like mye poeng som Uno-X Pro Cycling har skrapet inn totalt sett. Med en enda bedre poengfangst neste år, kan man fort klatre et par plasser til på Europa Tour-rankingen som igjen kan utløse både invitasjoner til Grand Tours og de største klassikerne.
I Van Oudenhoves hode er stegene laget hans tar kollektivt sett det aller viktigste. Da vil andre goder komme som en direkte følge av det.
Å bli invitert til de største rittene er nemlig én ting. Noe helt annet er å faktisk prestere med fokus først er rettet mot deg:
– Jeg tror vi fort snakker neste år, og så enda et år til. Vi har fremdeles litt smårusk å rydde opp i, sier Van Oudenhove om når han ser for seg at de blir konkurransedyktige i ritt som Flandern rundt og Paris-Roubaix.
– I 2025 er vi nødt til være klare. Da er det noen av rytterne vi alt nå hadde med oss til Flandern som skal stå ved siden av Kristoff og Rasmus Tiller, sier han og tenker på William Blume, Wærenskjold, Stian Fredheim og Tord Gudmestad.
Neste år vil den norske klassikerkongen sykle i gul og rødt, med arveprinsen ved hans side. Tiller tok store steg i år ved å gå etter ryttere som Matej Mohoric, Wout van Aert, Christophe Laporte og Kasper Asgreen i de avgjørende partiene av Omloop Het Nieuwsblad og Gent-Wevelgem.
Det neste punktet blir å få plassert ham enda bedre inn i partiene, kanskje og med lagkamerater rundt ham i finalen og nok krefter igjen til å måle seg mot dem spurten.
– Det snakkes mye om hvem som skal bli den første, norske Tour de France-vinneren og slike ting. Jeg tror den neste som vinner en stor klassiker, blir Rasmus Tiller, sier van Oudenhove.
(Sykkelmagasinet): Han tok steget av sin Pinarello Dogma etter å ha fullført Paris-Roubaix for sjette gang i karrieren, satte holeværingen Gabriel Rasch seg i stedet inn i følgebilen til Team Sky. Siden har han aldri sett seg tilbake.
– Det blir en ny utfordring. Jeg trengte noe nytt på en måte. Etter åtte år på samme sted, så blir man litt satt, sier 46-åringen til Sykkelmagasinet.
– Var sjefene dine i Ineos Grenadiers forberedt på dette, eller dukket avgjørelsen opp som troll av eske?
– De var nok litt forberedt på det, ja. I hvert fall ikke overrasket. Jeg har hatt kjempefin dialog med både Rod (Ellingworth) og Dave (Brailsford). Jeg er veldig fornøyd med det, og at jeg nå kan reise videre og vi fremdeles er venner. De forstår godt avgjørelsen min. Det var litt sånn de startet selv, også, sier ”Gabba”.
Steg i Ineos-gradene
Team Sky dukket opp, heller ikke det som troll av eske, men med fynd og klem, og en dash britisk eleganse og arroganse. Det var foran 2010-sesongen og både Bradley Wiggins og Ben Swift ble kjøpt ut av sine eksisterende avtaler.
Rasch ankom først i 2013 og i god Brailsford-ånd ble han huket inn i sportslig ledelse etter litt over ett år innenfor konseptet. Slik hadde han også gjort det med Marcus Ljungqvist, Kurt Asle Arvesen, Nicolas Portal og flere andre etter dem.
Siden har nordmannen blitt vist stor tillit spesielt under brosteinsklassikerne, men i løpet av de siste sesongene har han også tatt rollen som head sports director under Tour de France og La Vuelta.
– Da du startet opp som helt uerfaren innenfor Team Sky utpå vårparten i 2014, var det med det mål for øyet at du skulle styre laget gjennom Tour de France en vakker dag?
– Jeg så ikke for meg det, altså. Da jeg startet i Sky var jeg helt uten erfaring, og jeg kjente ikke Dave Brailsford så godt. Men du får noen læremestre i løpet av livet. Birger Hungerholdt er en stor del av det, og jeg vil også nevne Dave og Rod, som begge er en stor del av livet mitt. Den vinner- og lederkulturen de står for, og tenkemåten man tar med seg videre fra en slik jobb. Det er en del av å vokse opp, selv om man alt har rukket å bli 46 år. Man utvikler seg videre når man blir utfordret hele tiden. Det er ikke lett å jobbe med noen av dem, for de er veldig kravstore. De setter deg ut på planken nesten daglig, i hvert fall under Tour de France, sier han.
Hardt presset av UAE og Jumbo
De tre siste årene har han ledet Ineos-stjernene underveis i Tour de France. Først i 2020-utgaven der Egan Bernal trakk seg med ryggsmerter underveis, men også da Michal Kwiatkowski og Richard Carapaz syklet hånd i hånd over mål i La Roche-sur-Foron.
Så i 2021 da Carapaz tok steget opp på podiet, men likevel måtte se Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar på trinnene over seg – og sist denne sommeren, der Geraint Thomas syklet en nærmest plettfri Grand Tour, og de to antatt beste klatrerne i verden igjen utkjempet bataljen om Le Grand Boucle.
Den foreløpig siste Tour de France-triumfen til Ineos Grenadiers kom ved Egan Bernal i 2019. Siden har det britiske storlaget blitt tvunget til å gi fra seg hegemoniet etter massivt trykk fra Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates.
– Hvor mye har det faktum at dere har falt ned fra tronen preget dere internt i laget?
– Jeg vil si det har vært både negativt og positivt. Vi har måttet se litt mer offensivt på det, og har åpnet øynene for en litt annen måte å tilnærme oss det på. Det er forholdsvis enkelt når du har den beste rytteren på start og det beste laget rundt ham. Med Chris Froome var det for eksempel ikke så vanskelig da han leverte en knock out på den første fjellavslutningen, og så visste du i tillegg at han var den beste temporytteren i feltet. Da dreier det seg mer om å forsvare den ledelsen. Med Richard Carapaz vet vi for ekesempel at han kommer til å tape tid på tempoen, så da må man kjøre litt mer offensivt underveis også. Det er litt sånn i sykling at man må vente til muligheten åpner seg.
For Ineos-laget var det selvsagt et slag da Bernal hadde en nær-karrieretruende-ulykke under trening hjemme i Bogota. Men Rasch har fremdeles ikke gitt opp håpet for 2019-vinneren som fremdeles bare er 25 år.
– Det blir spennende å se hva Egan kan få til, og om han kommer tilbake på 2018-2019-nivået. Sånn det ser ut nå, er han den eneste som kan hamle opp med Remco Evenepoel, Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard i fjellene.
– Tre lag dikterer Tour de France
Selv om samlingen av gule trøyer har stanset litt opp i Ineos-leiren, har Gabba pådratt seg livserfaring fra en annen verden.
Med Ellingworth og Brailsford på hver sin skulder underveis, er det også et slag for Ineos at både han og co-pilot Servais Knaven nå er på vei ut av konseptet.
– Det er litt tilfeldig egentlig. Jeg tok min avgjørelse før jeg visste at han også skulle videre. Men det lå litt i kortene for ham og da kona hans styrer et damelag (AG Insurance-NXTG) og han selv har flere døtre som sykler på de aldersbestemte lagene.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
HAR STEGET I GRADENE: De siste årene har Gabriel Rasch hatt hovedansvaret som DS for Ineos-rytterne under Tour de France. FOTO: Ineos Grenadiers
– Kan du si litt om erfaringene du selv har fått oppleve som ledende sportsdirektør under Grand Tours?
– Jeg vil påstå at det er veldig annerledes å lede under en Grand Tour, enn det er å være andre- eller tredje sportsdirektør. Det er natt og dag, egentlig. I et lag som Ineos er det også veldig annerledes å være førstedirektør enn i et lag som EF Education.
– Fordi det er så mye større forhold?
– Du reiser ned til ritt og så er man ett av tre lag som bestemmer hvordan løpet skal utvikle seg. Egentlig hva som skal skje underveis i rittet, mens de andre lagene mer er følgere. Det er sånn det, er. Ineos, Jumbo og UAE dikterer hele løpet. Da må man også tenke seg litt mer om. Du kan jo ta NM som et eksempel da. Hvis man har det beste laget på starten der og vet at man kan vinne hvis man bruker hodet, da må man tenke litt mer igjennom hvordan man skal gjøre det enn om man bare skal gamble på at om jeg følger den og den rytteren, så har man en sjanse. Eller om man bare skal vente til spurten, om man har en god spurt, forklarer han.
Fordi kravene er såpass høye og fordi graden av forberedelser omtrent aldri tar slutt, så bestemte han og Knaven seg for å kjøre igjennom løypene foran den første Tour de France-uka i 2021 med bil for å se utfordringene med egne øyne.
– Mer enn 50 prosents Grand Tour-sjanse
Det er altså en såpass dedikert type Uno-X Pro Cycling Team får inn portene foran klassikersesongen i 2023.
Rasch forteller at han har snakket mye med Arvesen underveis om det stadig voksende, norskdanske sykkelkonseptet. Under Tour of Norway fantes det også tid og rom for samtaler med Jens Haugland i forbindelse med etappen mot Stavanger.
– Det er en avgjørelse jeg har tenkt mye på. Jeg har hatt det kjempebra i Ineos. Jeg har vært der lenge og har lært veldig mye, så jeg er utrolig takknemlig for den tida der. På den andre siden synes jeg det var for fristende og for spennende å jobbe med Uno-X. Jeg får nok litt mer påvirkningskraft og litt mer mulighet til å gjøre ting jeg mener er smart. I Ineos er det et veldig stort apparat med mange involverte, mens hierarkiet er litt mer flatt i Uno-X. Jeg kjenner jo Kurt og alle de andre veldig godt. Det er et veldig kult prosjekt.
Ute på mange sykkelløp har han også opparbeidet seg et godt overblikk over hva de gule og røde presterer på landeveien rundt omkring. Det har også imponert 46-åringen.
– Cro Race i Kroatia ble mitt siste ritt som sportsdirektør for Ineos. Der var det jo Ineos som kjørte på den ene siden av veien og Uno-X på den andre. Begge to lagene holdt kanten av veien og hjalp hverandre. Det er jo noe også alle andre legger merke til, at Uno-X har kommet langt når det gjelder å opptre som et lag.
– Det snakkes høyt i ledelsen om å få innpass i Grand Tour, hva tenker du om det?
– Jeg ser vel for at det er mer enn 50 prosents sjanse for at det kan skje neste år. Jeg blir i hvert fall ikke overrasket om det skjer nå. Noen mener sikkert det er litt tidlig, samtidig som det er den aller største arenaen innenfor sykkelsporten. De beste på dette laget er gode nok til å sykle Tour de France, og i tillegg vil det hjelpe laget til å bli enda mer attraktivt, spår han.
Uno-X: – Rått konsept
Han er også imponert over resultatene et lag som er bygd opp av kun skandinaviske ryttere leverer.
– Det er jo noe jeg synes er rått med laget: At norske og danske ryttere presterer så bra der. De får være i trygge omgivelser, og hadde jeg vært et ungt talent i Norge eller Danmark, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ha gjort. Jeg hadde ikke gått til at WorldTour-lag og druknet i mengden, hatt det ubehagelig og blitt fort voksen: Jeg hadde heller dratt til Uno-X og utviklet meg med frie tøyler og fortsatt å være ung.
En ting han lar seg engasjere seg litt av, er nemlig trenden i WorldTour-lagene om å hente rytterne så tidlig som overhodet mulig.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VANT SOM 22-ÅRING: Egan Bernal og Geraint Thomas har vært to viktige brikker, selv om Ineos Grenadiers nå ikke har vunnet Tour de France siden 2019-sesongen. FOTO: Alex Broadway, ASO
Et eksempel han trekker fram er Egan Bernal.
– Jeg tror ikke folk helt tenker over at dette gutter på 18, 19, 20 år. Så fort de gjør noen resultater, så forventer alle rundt dem – inkludert mediene – at man plutselig er voksen og kan svare for seg på en god måte, eller ikke finner på noe sprell på fritida. Så dukker også presset opp om at de skal gjenskape de prestasjonene. Jeg har sett det på unge ryttere før som er sinnssykt gode. Ta Bernal da, som vant Tour de France som 22-åring. Så reiser han hjem til Colombia, og så dukker det opp 150 000 som forventer at han skal holde en tale og si noe fornuftig. Jeg sier ikke at han ikke er det, men ta en hvilken som helst annen 21-åring som studerer i Oslo og som er ute og fester hver helg, og la ham eller hun holde en tale foran 150 000 mennesker, sier han.
– Kristoff har blitt rævkjørt …
Foran 2023-sesongen dukker det også opp et annet velkjent fjes rundt Gabbas sfære i vårklassikerne. Han er ikke purung, men Hole-mannen er likevel svært imponert over hva 35 år gamle Alexander Kristoff fremdeles presterer fra sykkelsetet.
– Det er en stor signering som er litt sånn … Du skal ha litt baller og for å signere ham i den alderen på en treårig kontrakt. Slik jeg kjenner Alex, har han uansett en arbeidsmoral ut av en annen verden. Det er nesten ingen andre jeg vært borti, annet enn kanskje Geraint Thomas og Bradley Wiggins.
– Hva slags innvirkning tror du han får i ryttergruppa?
– Det er veldig betryggende å få inn en kapasitet som kan vise resten veien videre. Han er sinnssykt tøff i hodet og har all erfaring man kan tenk seg. En lederskikkelse som kan lære de yngre mye rundt opptrekk og klassikerne. Han har et sinnssykt renommé i klassikerne og VM. Med det programmet hans i år, så har han blitt litt rævkjørt for å si det mildt.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
SIGNERING MED BALLER: Gabriel Rasch synes det er et statement å gi Alexander Kristoff (35) en treårig avtale hos Uno-X. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet
– Forbedringspotensial der, altså?
– Han har kjørt vanvittig mye løp, så det er helt sikkert mulig å finne et mye bedre løpsprogram. Heller spisse det litt, og gi ham det lille ekstra tilbake i perioder han trenger det. Det han har gjort i år er imponerende egentlig, når jeg leser og hører hvor mange ritt han har kjørt. Men samtidig kan jeg skjønne at det er vanskelig å ankomme Tour de France med mål om å prestere.
(Sykkelmagasinet): Den 35 år gamle norske sykkelkongen og firebarnsfaren er en travel mann. Podcasten Gruppo Compatto har ved to anledninger tidligere denne sesongen forsøkt å få Alexander Kristoff i tale, men enten han er ute på reise eller hjemme hos familien, så er det ikke til å komme utenom at hverdagen er hektisk.
Dagen etter hans oppløftende triumf i Circuit Franco-Belge fant Intermarché-Wanty-rytteren likevel tid. Fra München. Der han nå er på tur med landslaget foran helgas EM.
Mens han og romkamerat Rasmus Tiller likevel satt og ventet på at syklene skulle fraktes over grensa til Tyskland, stilte han seg til disposisjon for Sykkelmagasinets egen podcast.
Hør hele podcasten med Alexander Kristoff her:
Den travle hverdagen hans ble også tema i podcasten. Med onsdagens ritt i beina er Kristoff alt opp i 70 rittdager på sykkelen.
Totalt har han kjørt nesten 12 000 kilometer på sykkelen. Det er bare Alberto Dainese som har kjørt mer med sine 76 rittdager og 12 270 kilometer. Det inkluderer også to Grand Tours.
– Ekstremt løpsopplegg
Det blir heller ikke stort bedre for nordmannen ut året. Søndag venter EM i München, deretter BEMER Cyclassics, Deutschland Tour, GP Fourmies, Primus Classic, Gooikse Pijl, VM i Australia, Binche-Cimay-Binche og Paris-Bourges.
Dersom han gjennomfører alt, kommer han opp i 82 rittdager. Det innrømmer selv Kristoff at begynner å bli i meste laget.
– Jeg har hatt et ganske ekstremt løpsopplegg i år. Jeg følger jeg blir litt, ikke rævkjørt, men hvis du ser på hvor mange rittdager folk har så er det en del Intermarché-ryttere på toppen. Kanskje ikke helt på toppen, for han (Alberto) Dainese har kjørt to Grand Tours. Jeg tror (Adrien) Petit og jeg er to og tre, med én Grand Tour. Så det blir veldig mye løp. Jeg har en familie med fire barn og en kone som sitter hjemme hver helg, sier 35-åringen i intervjuet med Gruppo Compatto.
HARDKJØR: Det kan bli for mye ritt. Selv for Alexander Kristoff. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
Han påpeker at om han hadde ligget rundt 55 rittdager nå, ville han fått cirka én måned mer til trening og mer tid med familien. Den store totalbelastningen i Intermarché-Wanty-laget er én av grunnene til at han valgte å skrive under en treårsavtale med norske Uno-X fram til 2025.
– Jeg har det litt i tankene og at jeg får et litt lettere løpsopplegg i Uno-X enn jeg har hatt i år. Det ser jeg også litt fram til. Jeg er jo fortsatt motivert for å kjøre løp og vil kjøre mye løp, men kanskje ikke 70 løp i begynnelsen av august. Det er litt overkill, kanskje.
Mistenker COVID-19-smitte
En ting som har preget nordmannen gjennom karrieren, er at han tåler mye bank. Både 2020 og 2021-sesongen bar litt preg av COVID-19-pandemien, eller etterdønningene av den. Ergo gikk også totalbelastningen noe ned.
Tilbake i 2019 – i rekkene hos UAE-Team Emirates – syklet Kristoff 86 rittdager og over 14 000 kilometer. Han klaget heller ikke nevneverdig over det.
Også i etterkant av årets Tour de France – der Kristoff i løpet av podcasten er innom at han mistenker han var noe redusert på grunn mye COVID-smitte i laget – har han også kommet veldig godt ut av det.
Sist helg ble han nummer tre i Tour of Leuven, mens han banket inn sesongens fjerde seier i Franco-Belge noen dager senere. Det har faktisk sendt ham helt opp i ryggen på Julian Alaphilippe på den individuelle rankingen.
Skifter ut Belgias beste lag for Uno-X
I podcasten blir Kristoff også utfordret på om det rent sportslig er gode nok grunner til å bytte ut Intermarché-Wanty-laget med Uno-X.
Belgierne har overbevist stort denne sesongen, og er oppe i 21 seirer. De har kjørt inn mer poeng enn både Quick Step-Alpha Vinyl, Alpecin-Fenix og Lotto-Soudal. Han forteller også at han tror egen framgang skyldes at utstyret han sykler på er bedre enn hva han var vant til UAE-Team Emirates.
– Det er alltid en gamble å bytte lag, innrømmer Kristoff.
Han tror samtidig noe av forklaringen er at Intermarché-laget stiller opp i veldig mange ritt. Selv har han alt syklet to flere endagsritt i år – enn han gjorde i hele fjor. I tillegg til sommerens Tour de France.
– Sier du deg enig i at strikken kanskje har begynt å strekkes litt langt?
– Jeg føler litt det. Jeg hadde sikkert kunnet snakke meg ned litt løp til neste år. Det er likevel hjemmebane i Belgia og veldig mange løp der. De kjører også alle løpene i Belgia. Sånn sett hadde det nok blitt vesentlig mer arbeid her enn neste år uansett. Ikke det at jeg tror det blir nok løp neste år, det blir sikkert mer enn nok. Jeg kommer jo ofte hjem, men det blir gjerne på ukedager. Det er ikke da man får gjort mest, da er jo ungene opptatt med skole og slikt. Det er i helgene man savner å kunne gjøre ting sammen med familien.
– Gleder meg til neste del av karrieren
Kristoff forteller at i forhandlingene med Uno-X, var det norske laget villige til å strekke seg lengre for å sikre seg 35-åringens signatur.
Til slutt ble det tredje året avgjørende. Nå vet han at karrieren i hvert fall fortsetter fram til han fyller 38 år.
Han avslører også at han opprinnelig ble tilbudt en toårig avtale med Intermarché-Wanty Gobert våren 2021 – men at han ikke var fornøyd med betingelsene i år to. Dermed ble det kun ett år hos det belgiske konseptet.
– Hvis vi ser litt kynisk på det, så er det vel også slik at Uno-X trenger deg mer enn det Wanty gjør?
– Ja, det tror jeg. Jeg får nok en viktigere rolle i laget. Når det gjelder alt, på en måte. Både i forhold til de unge og når det gjelder å levere. Intermarché har en del gode ryttere på plass allerede. De har Biniam (Girmay) som er på vei opp og som kan prestere bra. Han er ung og lovende. De har andre unge ryttere og som kommer til å prestere bra. Uno-X er også spennende. De har også en del gode ryttere nå. Jeg ble jo knust i NM blant annet (kikker seg bakover i rommet på romkamerat og NM-vinner Rasmus Tiller) blant annet, så vi får se hva vi får til neste år. Det blir veldig spennende. Jeg gleder meg til å ta fatt på den delen av karrieren.
Kristoff sier videre at han nok har mest kompetanse å bidra med inn mot klassikerne, og at han kanskje kan hjelpe Tobias Halland Johannessen med sin erfaring fra forberedelsene inn mot Grand Tours:
– Det Tobias holder på med er en helt annen idrett føler jeg – med tanke på sammenlagt’en og fjell. Der føler jeg ikke at jeg har så mye å bidra med egentlig. Men kanskje på vei inn mot en Grand Tour og slike ting. Det har jeg vært med på en del ganger før, så da er det kanskje en fordel å ha noen ryttere som har gjort det før.
PS: Du finner Gruppo Compatto der du finner podcasts. Både hos Spotify, Google Podcast og Apple. Vi hørs!
Miguel Indurain, kanskje tempodisiplinens ypperste eksponent. En tittel han kanskje levde opp til i 1994 på tempoen mellom Périgueux og Bergerac, der en viss Lance Armstrong ble nærmest blåst av veien da giganten fra Navarra innhentet og passerte amerikaneren. Lille Lance lå som vrakgods i bakspruten til den spanske ekspressen. 64 km i kampen mot klokka ble tilbakelagt på 1 time og 15 minutter, snittfarten var 50.548 km/t. Nærmeste rival, Tony Romniger, var hele to minutter bak. Senere det året satte Indurain ny timesrekord. For de innvidde var dette intet sjokk. To år tidligere vant han Tour-tempoen med over tre minutter. Den gamle reven Laurent Fignon ble innhentet av spanjolen som startet hele seks minutter bak.
Som et fysiologisk naturfenomen, ble Indurain flere ganger gjenstand for vitenskapelige studier. Hvilepulsen var 28, det maksimale oksygenopptaket på 88 prosent. Minuttvolum, lungekapasitet, anaerob terskel – alt var over snittet og rett og slett pas normal. Det samme var kanskje samarbeidet med Francesco Conconi, men det blir en annen historie.
I 2012, 14 år etter endte karriere, publiserte International Journal of sports physiology and performance et casestudie hvor man avdekket at Indurain, nå 46 år, fortsatt hadde oksygenopptak og kraft-output som overgikk dagens proff-felt.
I sine fem Tour-triumfer vant Miguel Indurain åtte av ti tempoetapper, og er kanskje, ved siden av en annen femdobbelt vinner, Jacques Anquetil, den beste temporytteren i rittets historie.
(Sykkelmagasinet): Tour de France 2022 står for meg igjen som et av de aller mest underholdende på mange, mange år. Jeg kan sikkert påberope meg kortidshukommelse, men som jeg kost meg siden rytterne rullet ut fra startrampen i København.
Det har vært mange høydepunkter, men hovedgrunnen for at rittet er blitt så severdig er i mine øyne duellen mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard.
Med to etapper igjen å sykle står førstnevnte igjen med med bare tre hjelpere. Rundt dansken har Primoz Roglic og Stephen Kruijswjik måttet melde pass.
COVID-19 har igjen ligget som et spøkelse over hovedfeltet. En potensiell fallgruve som kunne ha tatt brodden ut av begivenhetene. Da er det kanskje ekstra gledelig at vi i stedet har fått se det motsatte. Både Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates har kjørt på med alt av tilgjengelig mannskap i håp om å knekke hverandre.
JEG VAR TIDLIG kritisk til Tadej Pogacars beslutning om å følge angrepet fra Roglic over Col de Télégraphe tidlig på den første mammutetappen i Alpene.
Jeg sitter jo og synser om dette fra skjermen hjemme. Pogacar er en av de aller beste sykkelrytterne vi noensinne har sett. Han er mer enn kapabel til å ta slike avgjørelser selv. Noe fasitsvar på rett og galt er vanskelig å få, ettersom vi ikke får utspilt de forskjellige scenarioene etter hverandre.
I etterkant ble det klart at Roglic ofret seg for Vingegaard. At han fungerte som åte. At han ikke var sterk nok, og at han ble tvunget til å stå av foran etappe 15.
Da hadde skaden allerede skjedd: Pogacar tapte 2 minutter og 51 sekunder den dagen. Et forsprang som skulle vise seg svært vanskelig å karre tilbake.
DET VAR SAMTIDIG en gave til sykkelfansen. Der jeg fryktet at Pogacar kastet sitt eget lag under bussen – ved å haste etter Roglic, i stedet for å la Marc Solér, Rafal Majka og Brandon McNulty rydde opp, munnet den samme aggressiviteten ut i en veldig interessant batalje mot Vingegaard.
Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet over at angrepet aldri kom på vei opp Peyragudes. Det var dagen UAE-Team Emirates kollektivt sett slo tilbake, med imponerende bidrag fra både McNulty og Mikkel Bjerg.
Det viste seg likevel at både Vingegaard og Pogacar var kokt etter en lang, hard og varm dag på sykkelen. Slovenerens fokus skled over mot klatrepoeng og etappeseirer. Det lå en smak av nederlag i munnen da han spurtet fra dansken over toppen av Col de Val Louron-Azet med prikkete poeng som mål for øyet.
Med to Tour de France-triumfer i beltet og totalt 43 triumfer fordelt på fire sesonger siden han inntok WorldTouren i 2019, er Tadej Pogacar en seiersmaskin av de sjeldne. Det skal spennende å se hvordan han nå takler nederlaget mot Vingegaard.
HAN HADDE NOK ikke gitt helt opp foran etappen opp mot Hautacam. Sloveneren angrep gang på gang oppover 10,2 kilometer lange Col de Spandelles.
Hver gang kom dansken med svar på tiltale. I starten kunne han også nyte god service fra Sepp Kuss som spilte ut rollen som hjelperytter strålende.
(Kommentaren fortsetter under bildet)
TØR Å ANGRIPE: På vei oppover Col de Spandelles kom Tadej Pogcar med gjentatte angrep mot Jonas Vingegaard. FOTO: Pauline Ballet, ASO
Målet var helt klart å riste av seg Vingegaard og fortsette angrepet med dødsforakt på vei nedover mot Hautacam. Pogacar er del av en ny generasjon der angrep er sett på som beste forsvar. På godt og ondt. Det var altså den samme aggresjonen som skulle koste ham så dyrt opp til Col de Granon.
På vei ned fra toppen begynte resignasjonen å feste seg. Først unngikk Vingegaard et møte med asfalten, før hjulet til Pogacar mistet festet i løsgrusen.
VINGEGAARD SNUDDE seg og så konkurrenten ligge på siden. Deretter tok han foten av gasspedalen og skapte med det ro i rekkene igjen.
Med håndbrekket på førte det samtidig til at Tiesj Benoot og Sepp Kuss var del av den samme gruppe inn mot Hautacam. Med Wout van Aert plassert helt i spissen av bruddet, ble det en oppgave som var for stor selv for Pogacar å løse.
Dessuten har han brukt mye krefter hittil i årets Tour de France. Den aggressive kjørestilen koster, og deriblant alle forsøkene på å knekke konkurrenten opp Spandelles.
Det er godt å se.
I media er ting ofte svart-hvitt. Det munner ofte ut i en dragkamp mellom det gode og det onde. Men dette har vært en duell mellom to flotte idrettsutøvere og typer. Pogacar liker å lage litt show og behandler konkurrentene sine med respekt. Den gode tonen mellom de to bygget også opp til at Vingegaard tillot seg å vente inn konkurrenten på vei ned mot den avgjørende stigningen.
EN ANNEN TING vi nå har fått, er en dansk mester folket forhåpentligvis stiller seg helt og fullt bak. En sjanse til å ta et oppgjør mot tidligere juksemakere og i stedet omfavne en kultur som definitivt har endret seg over tid.
Jonas Vingegaard troner nå på toppen av den danske sykkelpyramiden. Og han har fortjent sin plass.
Han er en fordømt hyggelig fyr. Ikke bare har han vunnet (* nei, vi har ikke ankommet Champs-Élysées ennå, men likefullt) årets Tour de France fordi han har vært best, han har også gjort det med verdighet og klasse. Forpliktelser som egentlig instinktivt burde følge med gul trøye – men som i løpet av årenes løp nærmest har utviklet seg til en vits.
Med jevne mellomrom oppsøker Touren nye steder. Noen ganger med suksess, andre ganger blir det med det ene besøket. Hva som gjør en destinasjon godt egnet, er vanskelig å definere eksakt. Men det bør ikke skremme Tourens løypeplanlegger fra å prøve, igjen og igjen.
I tre tiår har den tyske sykkelfotografen Mario Stiehl dokumentert verdens vakreste idrett. Han har reist kloden rundt for å fange inn syklingens historiske øyeblikk og vært midt i begivenhetene når sportens ikoner feiret store triumfer eller led knusende nederlag. Direkte og ufiltrert viser bildene til Stiehl sykkelsporten i all sin fascinasjon. Men hva innebærer det egentlig å være fotograf i feltet? Bli med bak kameralinsen til én av verdens mest anerkjente sykkelfotografer og få et eksklusivt innblikk i et yrke som handler om mye mer enn bare å ta bilder.
I 1910 tok Tour de France stor risiko ved å sende rytterne opp i uoppdaget terreng. Den 10. etappen gikk over noen av de mest brutale fjelltoppene i Pyreneene. Mer enn 100 år senere ville vi gjenskape denne skjebnesvangre ferden på egenhånd.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
