tour de france – Sykkel

Røper én av grunnene til at han valgte Uno-X

(Sykkelmagasinet): Den 35 år gamle norske sykkelkongen og firebarnsfaren er en travel mann. Podcasten Gruppo Compatto har ved to anledninger tidligere denne sesongen forsøkt å få Alexander Kristoff i tale, men enten han er ute på reise eller hjemme hos familien, så er det ikke til å komme utenom at hverdagen er hektisk.

Dagen etter hans oppløftende triumf i Circuit Franco-Belge fant Intermarché-Wanty-rytteren likevel tid. Fra München. Der han nå er på tur med landslaget foran helgas EM.

Mens han og romkamerat Rasmus Tiller likevel satt og ventet på at syklene skulle fraktes over grensa til Tyskland, stilte han seg til disposisjon for Sykkelmagasinets egen podcast.

Hør hele podcasten med Alexander Kristoff her:

Den travle hverdagen hans ble også tema i podcasten. Med onsdagens ritt i beina er Kristoff alt opp i 70 rittdager på sykkelen.

Totalt har han kjørt nesten 12 000 kilometer på sykkelen. Det er bare Alberto Dainese som har kjørt mer med sine 76 rittdager og 12 270 kilometer. Det inkluderer også to Grand Tours.

– Ekstremt løpsopplegg

Det blir heller ikke stort bedre for nordmannen ut året. Søndag venter EM i München, deretter BEMER Cyclassics, Deutschland Tour, GP Fourmies, Primus Classic, Gooikse Pijl, VM i Australia, Binche-Cimay-Binche og Paris-Bourges.

Dersom han gjennomfører alt, kommer han opp i 82 rittdager. Det innrømmer selv Kristoff at begynner å bli i meste laget.

– Jeg har hatt et ganske ekstremt løpsopplegg i år. Jeg følger jeg blir litt, ikke rævkjørt, men hvis du ser på hvor mange rittdager folk har så er det en del Intermarché-ryttere på toppen. Kanskje ikke helt på toppen, for han (Alberto) Dainese har kjørt to Grand Tours. Jeg tror (Adrien) Petit og jeg er to og tre, med én Grand Tour. Så det blir veldig mye løp. Jeg har en familie med fire barn og en kone som sitter hjemme hver helg, sier 35-åringen i intervjuet med Gruppo Compatto.

HARDKJØR: Det kan bli for mye ritt. Selv for Alexander Kristoff. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

Han påpeker at om han hadde ligget rundt 55 rittdager nå, ville han fått cirka én måned mer til trening og mer tid med familien. Den store totalbelastningen i Intermarché-Wanty-laget er én av grunnene til at han valgte å skrive under en treårsavtale med norske Uno-X fram til 2025.

– Jeg har det litt i tankene og at jeg får et litt lettere løpsopplegg i Uno-X enn jeg har hatt i år. Det ser jeg også litt fram til. Jeg er jo fortsatt motivert for å kjøre løp og vil kjøre mye løp, men kanskje ikke 70 løp i begynnelsen av august. Det er litt overkill, kanskje.

Mistenker COVID-19-smitte

En ting som har preget nordmannen gjennom karrieren, er at han tåler mye bank. Både 2020 og 2021-sesongen bar litt preg av COVID-19-pandemien, eller etterdønningene av den. Ergo gikk også totalbelastningen noe ned.

Tilbake i 2019 – i rekkene hos UAE-Team Emirates – syklet Kristoff 86 rittdager og over 14 000 kilometer. Han klaget heller ikke nevneverdig over det.

Også i etterkant av årets Tour de France – der Kristoff i løpet av podcasten er innom at han mistenker han var noe redusert på grunn mye COVID-smitte i laget – har han også kommet veldig godt ut av det.

Sist helg ble han nummer tre i Tour of Leuven, mens han banket inn sesongens fjerde seier i Franco-Belge noen dager senere. Det har faktisk sendt ham helt opp i ryggen på Julian Alaphilippe på den individuelle rankingen.

Skifter ut Belgias beste lag for Uno-X

I podcasten blir Kristoff også utfordret på om det rent sportslig er gode nok grunner til å bytte ut Intermarché-Wanty-laget med Uno-X.

Belgierne har overbevist stort denne sesongen, og er oppe i 21 seirer. De har kjørt inn mer poeng enn både Quick Step-Alpha Vinyl, Alpecin-Fenix og Lotto-Soudal. Han forteller også at han tror egen framgang skyldes at utstyret han sykler på er bedre enn hva han var vant til UAE-Team Emirates.

– Det er alltid en gamble å bytte lag, innrømmer Kristoff.

Han tror samtidig noe av forklaringen er at Intermarché-laget stiller opp i veldig mange ritt. Selv har han alt syklet to flere endagsritt i år – enn han gjorde i hele fjor. I tillegg til sommerens Tour de France.

– Sier du deg enig i at strikken kanskje har begynt å strekkes litt langt?

– Jeg føler litt det. Jeg hadde sikkert kunnet snakke meg ned litt løp til neste år. Det er likevel hjemmebane i Belgia og veldig mange løp der. De kjører også alle løpene i Belgia. Sånn sett hadde det nok blitt vesentlig mer arbeid her enn neste år uansett. Ikke det at jeg tror det blir nok løp neste år, det blir sikkert mer enn nok. Jeg kommer jo ofte hjem, men det blir gjerne på ukedager. Det er ikke da man får gjort mest, da er jo ungene opptatt med skole og slikt. Det er i helgene man savner å kunne gjøre ting sammen med familien.

– Gleder meg til neste del av karrieren

Kristoff forteller at i forhandlingene med Uno-X, var det norske laget villige til å strekke seg lengre for å sikre seg 35-åringens signatur.

Til slutt ble det tredje året avgjørende. Nå vet han at karrieren i hvert fall fortsetter fram til han fyller 38 år.

Han avslører også at han opprinnelig ble tilbudt en toårig avtale med Intermarché-Wanty Gobert våren 2021 – men at han ikke var fornøyd med betingelsene i år to. Dermed ble det kun ett år hos det belgiske konseptet.

– Hvis vi ser litt kynisk på det, så er det vel også slik at Uno-X trenger deg mer enn det Wanty gjør?

– Ja, det tror jeg. Jeg får nok en viktigere rolle i laget. Når det gjelder alt, på en måte. Både i forhold til de unge og når det gjelder å levere. Intermarché har en del gode ryttere på plass allerede. De har Biniam (Girmay) som er på vei opp og som kan prestere bra. Han er ung og lovende. De har andre unge ryttere og som kommer til å prestere bra. Uno-X er også spennende. De har også en del gode ryttere nå. Jeg ble jo knust i NM blant annet (kikker seg bakover i rommet på romkamerat og NM-vinner Rasmus Tiller) blant annet, så vi får se hva vi får til neste år. Det blir veldig spennende. Jeg gleder meg til å ta fatt på den delen av karrieren.

Kristoff sier videre at han nok har mest kompetanse å bidra med inn mot klassikerne, og at han kanskje kan hjelpe Tobias Halland Johannessen med sin erfaring fra forberedelsene inn mot Grand Tours:

–  Det Tobias holder på med er en helt annen idrett føler jeg – med tanke på sammenlagt’en og fjell. Der føler jeg ikke at jeg har så mye å bidra med egentlig. Men kanskje på vei inn mot en Grand Tour og slike ting. Det har jeg vært med på en del ganger før, så da er det kanskje en fordel å ha noen ryttere som har gjort det før.

PS: Du finner Gruppo Compatto der du finner podcasts. Både hos Spotify, Google Podcast og Apple. Vi hørs!

Miguelón

For et bilde. For en rytter.

Miguel Indurain, kanskje tempodisiplinens ypperste eksponent. En tittel han kanskje levde opp til i 1994 på tempoen mellom Périgueux og Bergerac, der en viss Lance Armstrong ble nærmest blåst av veien da giganten fra Navarra innhentet og passerte amerikaneren. Lille Lance lå som vrakgods i bakspruten til den spanske ekspressen. 64 km i kampen mot klokka ble tilbakelagt på 1 time og 15 minutter, snittfarten var 50.548 km/t. Nærmeste rival, Tony Romniger, var hele to minutter bak. Senere det året satte Indurain ny timesrekord. For de innvidde var dette intet sjokk. To år tidligere vant han Tour-tempoen med over tre minutter. Den gamle reven Laurent Fignon ble innhentet av spanjolen som startet hele seks minutter bak.

Som et fysiologisk naturfenomen, ble Indurain flere ganger gjenstand for vitenskapelige studier. Hvilepulsen var 28, det maksimale oksygenopptaket på 88 prosent. Minuttvolum, lungekapasitet, anaerob terskel – alt var over snittet og rett og slett pas normal. Det samme var kanskje samarbeidet med Francesco Conconi, men det blir en annen historie.

I 2012, 14 år etter endte karriere, publiserte International Journal of sports physiology and performance et casestudie hvor man avdekket at Indurain, nå 46 år, fortsatt hadde oksygenopptak og kraft-output som overgikk dagens proff-felt.

I sine fem Tour-triumfer vant Miguel Indurain åtte av ti tempoetapper, og er kanskje, ved siden av en annen femdobbelt vinner, Jacques Anquetil, den beste temporytteren i rittets historie.

Den perfekte duellen

(Sykkelmagasinet): Tour de France 2022 står for meg igjen som et av de aller mest underholdende på mange, mange år. Jeg kan sikkert påberope meg kortidshukommelse, men som jeg kost meg siden rytterne rullet ut fra startrampen i København.

Det har vært mange høydepunkter, men hovedgrunnen for at rittet er blitt så severdig er i mine øyne duellen mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard.

Med to etapper igjen å sykle står førstnevnte igjen med med bare tre hjelpere. Rundt dansken har Primoz Roglic og Stephen Kruijswjik måttet melde pass.

COVID-19 har igjen ligget som et spøkelse over hovedfeltet. En potensiell fallgruve som kunne ha tatt brodden ut av begivenhetene. Da er det kanskje ekstra gledelig at vi i stedet har fått se det motsatte. Både Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates har kjørt på med alt av tilgjengelig mannskap i håp om å knekke hverandre.

JEG VAR TIDLIG kritisk til Tadej Pogacars beslutning om å følge angrepet fra Roglic over Col de Télégraphe tidlig på den første mammutetappen i Alpene.

Les også: Her gjør Pogacar en taktisk brøler

Jeg sitter jo og synser om dette fra skjermen hjemme. Pogacar er en av de aller beste sykkelrytterne vi noensinne har sett. Han er mer enn kapabel til å ta slike avgjørelser selv. Noe fasitsvar på rett og galt er vanskelig å få, ettersom vi ikke får utspilt de forskjellige scenarioene etter hverandre.

I etterkant ble det klart at Roglic ofret seg for Vingegaard. At han fungerte som åte. At han ikke var sterk nok, og at han ble tvunget til å stå av foran etappe 15.

Da hadde skaden allerede skjedd: Pogacar tapte 2 minutter og 51 sekunder den dagen. Et forsprang som skulle vise seg svært vanskelig å karre tilbake.

DET VAR SAMTIDIG en gave til sykkelfansen. Der jeg fryktet at Pogacar kastet sitt eget lag under bussen – ved å haste etter Roglic, i stedet for å la Marc Solér, Rafal Majka og Brandon McNulty rydde opp, munnet den samme aggressiviteten ut i en veldig interessant batalje mot Vingegaard.

Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet over at angrepet aldri kom på vei opp Peyragudes. Det var dagen UAE-Team Emirates kollektivt sett slo tilbake, med imponerende bidrag fra både McNulty og Mikkel Bjerg.

Det viste seg likevel at både Vingegaard og Pogacar var kokt etter en lang, hard og varm dag på sykkelen. Slovenerens fokus skled over mot klatrepoeng og etappeseirer. Det lå en smak av nederlag i munnen da han spurtet fra dansken over toppen av Col de Val Louron-Azet med prikkete poeng som mål for øyet.

Med to Tour de France-triumfer i beltet og totalt 43 triumfer fordelt på fire sesonger siden han inntok WorldTouren i 2019, er Tadej Pogacar en seiersmaskin av de sjeldne. Det skal spennende å se hvordan han nå takler nederlaget mot Vingegaard.

HAN HADDE NOK ikke gitt helt opp foran etappen opp mot Hautacam. Sloveneren angrep gang på gang oppover 10,2 kilometer lange Col de Spandelles.

Hver gang kom dansken med svar på tiltale. I starten kunne han også nyte god service fra Sepp Kuss som spilte ut rollen som hjelperytter strålende.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

TØR Å ANGRIPE: På vei oppover Col de Spandelles kom Tadej Pogcar med gjentatte angrep mot Jonas Vingegaard. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Målet var helt klart å riste av seg Vingegaard og fortsette angrepet med dødsforakt på vei nedover mot Hautacam. Pogacar er del av en ny generasjon der angrep er sett på som beste forsvar. På godt og ondt. Det var altså den samme aggresjonen som skulle koste ham så dyrt opp til Col de Granon.

På vei ned fra toppen begynte resignasjonen å feste seg. Først unngikk Vingegaard et møte med asfalten, før hjulet til Pogacar mistet festet i løsgrusen.

VINGEGAARD SNUDDE seg og så konkurrenten ligge på siden. Deretter tok han foten av gasspedalen og skapte med det ro i rekkene igjen.

Med håndbrekket på førte det samtidig til at Tiesj Benoot og Sepp Kuss var del av den samme gruppe inn mot Hautacam. Med Wout van Aert plassert helt i spissen av bruddet, ble det en oppgave som var for stor selv for Pogacar å løse.

Dessuten har han brukt mye krefter hittil i årets Tour de France. Den aggressive kjørestilen koster, og deriblant alle forsøkene på å knekke konkurrenten opp Spandelles.

Det er godt å se.

I media er ting ofte svart-hvitt. Det munner ofte ut i en dragkamp mellom det gode og det onde. Men dette har vært en duell mellom to flotte idrettsutøvere og typer. Pogacar liker å lage litt show og behandler konkurrentene sine med respekt. Den gode tonen mellom de to bygget også opp til at Vingegaard tillot seg å vente inn konkurrenten på vei ned mot den avgjørende stigningen.

EN ANNEN TING vi nå har fått, er en dansk mester folket forhåpentligvis stiller seg helt og fullt bak. En sjanse til å ta et oppgjør mot tidligere juksemakere og i stedet omfavne en kultur som definitivt har endret seg over tid.

Jonas Vingegaard troner nå på toppen av den danske sykkelpyramiden. Og han har fortjent sin plass.

Han er en fordømt hyggelig fyr. Ikke bare har han vunnet (* nei, vi har ikke ankommet Champs-Élysées ennå, men likefullt)  årets Tour de France fordi han har vært best, han har også gjort det med verdighet og klasse. Forpliktelser som egentlig instinktivt burde følge med gul trøye – men som i løpet av årenes løp nærmest har utviklet seg til en vits.

Le Tour: Nye veier

Med jevne mellomrom oppsøker Touren nye steder. Noen ganger med suksess, andre ganger blir det med det ene besøket. Hva som gjør en destinasjon godt egnet, er vanskelig å definere eksakt. Men det bør ikke skremme Tourens løypeplanlegger fra å prøve, igjen og igjen.

Continue reading «Le Tour: Nye veier»

Mannen bak linsa

I tre tiår har den tyske sykkelfotografen Mario Stiehl dokumentert verdens vakreste idrett. Han har reist kloden rundt for å fange inn syklingens historiske øyeblikk og vært midt i begivenhetene når sportens ikoner feiret store triumfer eller led knusende nederlag. Direkte og ufiltrert viser bildene til Stiehl sykkelsporten i all sin fascinasjon. Men hva innebærer det egentlig å være fotograf i feltet? Bli med bak kameralinsen til én av verdens mest anerkjente sykkelfotografer og få et eksklusivt innblikk i et yrke som handler om mye mer enn bare å ta bilder.

Continue reading «Mannen bak linsa»

Dødsruten i Pyreneene

I 1910 tok Tour de France stor risiko ved å sende rytterne opp i uoppdaget terreng. Den 10. etappen gikk over noen av de mest brutale fjelltoppene i Pyreneene. Mer enn 100 år senere ville vi gjenskape denne skjebnesvangre ferden på egenhånd.

Continue reading «Dødsruten i Pyreneene»

Hors catégorie: Riis opp Hautacam

Bjarne Riis. Dansken. Høyt hårfeste på et stort hode, innbitt i blikket, et snev av sorte streker under øyene. Skjærer grimaser med de store tennene sine godt synlige. Den gule trøya med T-Mobile-logo sentralt, henger noe løst om den senete overkroppen hans. En enkel, sort bib. Bare navnet Hautacam vekker nettopp dette bildet hos mange.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.

Den 16. Tour de France-etappen i 1996 ble historisk på flere måter. På sett og vis signaliserte hendelsene en ugjendrivelig slutt på Miguel Indurains dominans i maillot jaune, bare en kort sykkeltur fra spanjolens eget hjemland. I Pyreneene parkerte Riis den store Miguelón – tempomaskingen med fem Tour-titler – ettertrykkelig. Dernest ble det en historisk dansk dag i Touren. Aldri før hadde en representant fra det nordiske landet vunnet rittet, og nå hadde Riis forseglet sin skjebne i gult.

Men før dette var lite avgjort. Etter to uker med sykling skilte bare to minutter mellom første- og femteplass sammenlagt. Men i et ritt der vedvarende dårlig vær, påfølgende ruteendringer og bare tre fjellavslutninger totalt, kunne man ikke sitte tilbake å vente. Derfor måtte alle som én vise sine kort på den 199 km lange etappen fra Agen til Hautacam. Før dette siste fjellet, sto ingen andre stigninger på menyen. Rytterne suste derfor inn i den avgjørende stigningen med omtrent fulladede batterier.

Som forventet er farten høy fra bunn av. Allerede ved Arbouix strekker Alex Zülle på feltet med et hissig angrep. Sveitseren hankes inn igjen etter noen minutter, men Indurain er synlig bekymret når han prøver å sette et jevnt tempo i front. Men det lett gjenkjennelige, magentafargede toget av Team Telekom-ryttere hadde andre planer. Jan Ullrich tar nå fronten. Hans lagkompis, den gule trøya Bjarne Riis, siger bakover i favorittfeltet, idet som skulle bli en av 90-tallets mest famøse manøvere. Dansken hoverer litt, mens han beskuer rivalene. Liggende på halen smeller han kjedet opp på storeskiva, før han i dobbel så stor fart dundrer forbi dem alle. Riis er løs! En liten utforkjøring ødelegger imidlertid nok til at de andre kommer tilbake. Den gule trøya snur seg og ser de andre i hvitøyet. Han har mye krutt igjen. På nytt dra han ut splinten, og på nytt sprenges feltet.

Denne gangen er skaden uopprettelig. Luc Leblanc, Laurent Dufaux og Richard Virenque er det siste til å gi seg. Ingen kan tråkke dansken rytme, ingen kunne ta mål av en slik uvirkelig fart.

Prestasjonen var likesom stigningen, hors catégorie. Den regelrette nedsablingen av konkurrentene banet også vei for det som skulle bli Bjarne Riis uoffisielle kallenavn, ’Mr 60 %, en luguber referanse til hans angivelig skyhøye hematokrit.

Skal man tro den belgiske massøren Jef D’hont, burde det vært ’Mr 64 %. Team Telekom-soigneuren avslørte mange år senere at Riis – «egentlig en ganske middelmådig rytter som ble kjent fordi han dopet seg» – doblet dosen under Touren i 1996 og inntok 4000 EPO-enheter. D’hont sa at Riis skrøt og smilte da han oppdaget at blodprosenten var steget til nærmest et dødelig nivå på 64. For Riis selv var det dog ikke den høye blodprosenten som var tungen på vektskålen. Alle favorittene var tross alt dopet, og hans EPO-bruk var således nødvendig for å jevne ut konkurranseforholdene. Slik var iallfall den gjengse logikken. Det som imidlertid var den avgjørende faktoren, ifølge Riis, var hans valg av en mindre storeskive og den psykologiske effekten det hadde på konkurrentene.

«Det var det ‘hemmelige giret’ som gjorde det – såpass kunne jeg se i øyene deres. Hver gang jeg angrep, så gjorde jeg det på storeskiva, mens de andre strevde på lilleskiva. Det fikk dem til å tro at det var lett for meg å sitte i storeskiva, og at jeg derfor var mye sterkere enn dem,» skrev Riis i sin selvbiografi.

«Med mye igjen på tanken, full kontroll over situasjonen, akselererte jeg igjen og stakk på egenhånd. Ingen klarte å følge etter. Da var det gjort.»

Riis var på toppen av karrieren etter at han ble proff i 1989 med System U og Laurent Fignon. De to trente og syklet en del ritt sammen. Den franske mesteren bemerket sin danske lagkamerat i sin memoarer.

«Han hadde stor motor, men det må være klinkende klart: selv om han var en god rytter ville han aldri vært kapabel til å vinne Tour de France under normale omstendigheter».

Riis kontret.

«Sykkelritt var mye mer enn bare doping. Det var strategi, taktikk og mental styrke og evnen til å lide.»

Men i Riis’ tilfelle var det dog også kortison, EPO og Prozac.

Og tallene fra Hautacam ble: 13,5 km à 7,9 % på 34 minutter og 38 sekunder.

Rekord.

Hors Catégorie.

“Pas normal”.

Ørnen fra Toledo

Ingen trodde de galne rytterne fra feil siden av Pyreneene skulle vinne Touren. Men noen helt spesielle omstendigheter skulle omsider bane vei for den enigmatiske klatreren, Federico Bahamontes, Spanias første Tour-vinner.

Continue reading «Ørnen fra Toledo»

– Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om noen mener det er feil å dytte det vekk

«I fjor fikk vi gjøre mer av jobben selv, så da fikk min rolle skinne litt mer. Da føler også laget at de trenger en som kan taue mye.»

Det er slutten av mars. Sykkelmagasinet har fått en avtale med Vegard Stake Laengen på Park Hotell i lille Waregem, vest i Flandern. Med slovenske Tadej Pogacar i oppstillingen, er UAE-laget innkvartert et steinkast unna målstreken til Dwars door Vlaanderen.

Pressesjef Luke Maguire sørger for at utøver får sin tilmålte tid med journalisten, men vet like godt som alle andre hvor proff den høyreiste Asker-mannen er i alt han foretar seg. Derfor lar han like gjerne 33-åringen styre tiden han har inntil han skal videre på massasje selv. Det er midt i klassikerne, men sommerens Tour de France er hovedtema for samtalen. Når vi kommer inn på det nærmest ikke-eksisterende dagliglivet hans kommer han med andre interessante betraktninger òg.

«Stort sett dreier det seg bare om å reise rundt,» sier Stake Laengen. «Jeg er egentlig alltid med laget. Det går fra type januar til oktober/november. Det er fullt kjør. Så jeg føler egentlig aldri at jeg har bodd i Sanremo. Det er mer at jeg er innom, før jeg skal avgårde: Kort inn og kort ut. Det er ganske basic det jeg har der. Kjøleskapet står nesten alltid tomt, men det fungerer. Det er deilig at man ikke har noe å bekymre seg for òg. Plutselig er man i ferd med å avslutte et ritt, og så kommer sportsdirektøren inn og sier at du må være noen dager ekstra.»

«Ja, hvordan fungerer det der, egentlig? Hvor lang tid framover vet du hvilke ritt du kommer til å sykle?»

«Du har en slags kjøreplan. Hvis du står oppført som reserve til et ritt, så har jeg egentlig lært meg at det ganske stor sannsynlighet for at du skal sykle rittet. Det var mye skader og sykdom i fjor, og det ser ut til at det fortsetter slik i år. Jeg trodde jeg skulle reise videre etter Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussel-Kuurne, men da kom de til meg og sa at de trengte meg under La Samyn etter at Fernando Gaviria krasjet. Så var det videre til Strade Bianche med sykkelen på flyet, forteller han og smiler.»

«Du slår meg ikke som en veldig impulsiv type; hvordan trives du med et slikt opplegg?»

«Jeg tror det kunne ha vært en fordel å ha det mer ordnet. Da hadde det vært lettere å treffe med formen. Personlig tror jeg at jeg hadde truffet bedre om jeg hadde hatt mer trening, og ikke bare kjørt ritt. Jeg føler ofte at hvis det blir mye reising, så ender du opp med å bryte ned formen. Jeg vet også med klassikerne, jeg har aldri fått helt dreisen på det personlig. Jeg er egentlig her mer fordi laget ønsker det.»

Tok sykkelverdenen med storm. UAE-Team Emirates har også askerbøringen med i oppkjøringsplanene til Tour de France. Det betyr høydeleir i Sestriere, på italiensk side av grensa, men likevel med Col du Galibier, Croix de Fer, Alpe d’Huez og de andre toppene på fransk side innen rekkevidde. Deretter venter en opptreden i Slovenia som hjelper for vidunderbarnet Pogacar.

”Pogi” har tatt sykkelverdenen med storm siden han vant Tour de l’Avenir sammenlagt i 2018, og inntok WorldTouren for UAE-laget året etter. Avtalen ble for øvrig signert før han vant ”Ungdommens Tour de France”. Siden den gang har han kvittert ut 37 (!) proffseirer. Blant dem to triumfer under ”La Grande Boucle”, tatt totalt seks etappeseirer, vunnet Il Lombardia, Strade Bianche, Liège-Bastogne-Liège og i tillegg sjokkert tilskuerne over ryggen av Oude Kwaremont med et fantastisk forsering av det relativt sett flate brosteinspartiet.

Slovenerens inntreden på laget, gjorde også sitt til at brikkene falt mer på plass for satsingens nå eneste nordmann. Plutselig var det noen som kunne fullbyrde all jobbingen lagkameratene la ned underveis.

«Etter at Tadej kom inn ble det i hvert fall lettere å gjøre en sånn jobb som jeg gjør,» bemerker Stake Laengen. «Samtidig fikk laget også se betydningen av det. De var veldig fornøyde med jobben jeg gjorde i fjor. De har alt lagt en plan for det som skal skje i år, og da ligger det inne i de planene.»

Den første sammenlagttriumfen til Pogacar munnet ut et slags bakholdsangrep av landsmann Primoz Roglic. Et kupp som ble fullbyrdet med en helt ekstremt tempoprestasjon opp til La Planche des Belles Filles, etter at han i opptakten hadde vært et uromoment, og også vist at han var den sterke klatreren i uke to og tre av rittet.

Seieren sommeren 2021 var mer resultatet av at UAE-Team Emirates kom godt forberedt til jobben. I fjellene var de kraftig forsterket av Rafal Majka, Marc Hirschi og Brandon McNulty, mens Mikkel Bjerg og Stake Laengen gjorde en viktig jobb med å beskytte lagets interesser på flatene. Pogacar satte konkurrentene kraftig på plass da han angrep tidlig under den første etappen i Alpene. Sammenlagtseieren var i realiteten aldri truet, selv om han ble vippet over på defensiven av danske Jonas Vingegaard den siste gangen opp Ventoux.

I år er i tillegg Marc Soler og George Bennett hentet fra konkurrentene Movistar Team og Jumbo-Visma. Det gjør at stadig mer ansvar i hovedfeltet lesses over på UAE-Team Emirates som nå ankommer med tittelforsvareren hvert år.

Fra Kina til Midtøsten. Mauro Gianetti traff selve gullfuglen da helseproblemer hos toppsjefen i kinesiske TJ Sport Consultation brakte sponoratet in limbo, høsten 2016. Samme høst signerte for øvrig Stake Laengen med satsinga, da kjent som italienske Lampre. Fokus ble deretter vendt mot Midtøsten og fikk De forente arabiske emirater om bord, blant annet via flyselskapet Emirates og flere av landets største finansinstitusjoner. Den dag i dag er Lampre-tilknytningen vasket helt bort. Den italienske forhistorien er i dag mest synlig via service course i Bergamo, nord i Italia. Selv Ernesto Colnago valgte i 2020 å slippe brorparten av aksjene i livsverket sitt over til et arabisk investeringsfond.

«Har du gjort deg noen tanker rundt hvor disse pengene stammer fra? At dette er et regime som ønsker å sette seg selv i positivt lys via sports washing?»

«Det er mye snakk om det i media. Jeg føler vel jeg er i en posisjon der jeg ikke får gjort så mye med det. Enten har jeg et lag eller så har jeg ikke det. Jeg føler at laget ser jobben jeg har gjort og at det har blitt lagt merke til, så hvis jeg sier at jeg ikke ønsker en ny avtale, da står jeg fort uten jobb. Eventuelt en kontrakt med helt andre lønnsbetingelser, så da må du kanskje begynne helt på bar bakke igjen. Det begynner å bli en del år i dette laget (han signerte som nevnt med TJ Sport-Lampre, vår anm.). Jeg har bygd meg opp steg for steg, og hvis jeg bytter lag forsvinner mye av grunnlaget jeg har lagt.»

«Hva tenker du om diskusjonene som går rundt sports washing i media?»

«Jeg har fått med meg den diskusjonen. Samtidig er det også sånn at det så vidt meg bekjent ikke er sanksjoner mot Emiratene, Bahrain eller Israel for den sakens skyld. Jeg tenker at næringslivet da også burde hatt andre spilleregler. Slik jeg ser det per dags dato er jeg nøytral – hvis jeg kan si det sånn, ettersom jeg jo sykler for laget. Det er arbeidsgiveren min, så jeg kan ikke uttale meg negativt heller. Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om jeg vet noen mener det er feil å dytte det hele vekk. Jeg føler ikke jeg er i posisjon til å gjøre alle de rette, politiske valgene, og samtidig få det meste ut av min sportslige karriere. Jeg snakker jo jevnlig med agenten min, og det er ikke flust av andre muligheter. Det er UAE det snakkes om.»

«Det internasjonale samfunnet har stått samlet i restriksjonene mot Russland etter at krigen brøt ut. Er det den veien man må gå hvis man også skal få gjort noe med sports washing?»

«Ja, jeg synes det er bra måten det internasjonale samfunnet har stått opp mot Russland på, men det krever også at det er full oppslutning rundt det. Jeg synes ikke man kan forvente at alle vi som ansatte i et lag skal være de første som gjør oppgjør, når laget faktisk gir oss gode muligheter til å prestere og støtter oss med et godt sykkellag. Da blir vi mer trengt inne i et hjørne,» mener han.

Funnet sin nisje. I UAE-hierarkiet er Stake Laengen den første som kalles til front av feltet for å jobbe. I fjor sommer resulterte det i at han hadde ’følgebil 2’ i laget omtrent til egen disposisjon ettersom han var den første som datt av under mange av etappene.

«Jeg føler man må finne det man er flink på,» sier 33-åringen. «Det er hardt, men det er – hvis man sammenlikner det med andre – der jeg har mest å utrette. Det er alltid gøy å jobbe når du har en rytter som kan vinne hele rittet. Spesielt med Tadej. Han er en kul fyr og jeg trives godt på lag med ham. Alle sier det er en drittjobb å taue. Ja, det er en drittjobb hvis det ikke medfører noe og at innstillingen er at det er dritt, da er det vanskelig å motivere seg. Jeg velger å se på det annerledes og tenker at det er en jobb som alle andre. En jobb som blir verdsatt.»

Nordmannen er i tillegg blant rytterne som sykler flest ritt i løpet av året. Tidlig i karrieren, da han kombinerte Giro d’Italia og La Vuelta, ble det i underkant av 80 rittdager. Vanligvis ligger han et sted rett under 70.

«Har du takket nei til å stille i ritt for dette laget?»

«Det har vi ikke muligheten til.»

«Har dere ikke det?»

«Alt fra bryllup til å gjøre ting med venner. Det er slike ting man går glipp av. Kanskje er det annerledes i litt mindre lag, men her på laget finnes det ikke andre unnskyldninger enn sykdom. Jeg er vant til at jeg ikke kan legge planer.»

Selv tvillingbror Øysteins kommende bryllup er satt til en dato som skal matche Vegards kalender.

«Jeg tror nok han bevisst valgte å legge det til sesongen min var over. Jeg kan jo spørre pent hvis det skulle komme veldig nær et av de mindre rittene, og kanskje kan man få forståelse fra laget. Men dersom de ikke er andre som kan stille, så havner du fort i klypa. Det er vel ulempen.»

«Du har vært utenlandsproff i snart ti sesonger nå. Står det en Maserati og venter i oppkjørselen i Sanremo?»

«Jeg er egentlig veldig nøktern på det området det. Forbruket mitt har vært det samme fra jeg syklet for Bretagne og fram til nå. Det meste er forstyrrelser, sånn jeg ser det. Man reiser rundt på mange ritt og må bruke klær og utstyr fra laget. Da er det ikke så mye annet igjen å bruke penger på. Man kan velge å gjøre det, men jeg føler det er bedre ikke å ha så for mange forstyrrelser rundt meg. Da får man mye til sparing, og jeg har tenkt at det er bedre å ha noe etter karrieren. Da kommer en tid hvor man skal finne ut av hva vil gjøre. Jeg tenker at det er bedre å jobbe med noe man vil gjøre, enn bare å jobbe for å tjene penger. Hvis man velger å studere, er det også greit å ha litt midler, slik at man kan sette av tid til det.»

«Ser du for deg en karrieren innenfor sykkelsporten etter at du har lagt opp?»

«Jeg føler at jeg begynner å bli litt ferdig med syklinga. Skulle jeg ha blitt noe, hadde det kanskje vært trener innenfor et sykkellag. Sportsdirektør og være mye rundt på ritt, det tror jeg kanskje at jeg er litt ferdig med etter alle disse årene. Jeg har tatt det litt år for år og synes det har vært vanskelig å planlegge for framtida. Nå har jeg hatt noen år med ganske grei kontrakt, og tenker at det er litt mer bonus for framtida. Jeg trives godt som syklist, men hvis det skulle bli stopp nå, så føler jeg ikke at det er mislykket. Jeg føler at jeg har fått noe ut av det.»

«De pengene du har lagt av til etter karrieren, er det noen konkrete planer for hva de skal brukes til?»

«Nå har jeg faktisk dame i Oslo, og har hatt det i to år. Det er ikke så mange ukene siden vi kjøpte hus sammen, så jeg er ikke helt ut av det. Vi planlegger for framtida, og det er Norge som gjelder. Jeg kommer nok til å ha leiligheten i Sanremo ut året, men så blir det kanskje Oslo året etter.»

Tour de France 1911: Ble han forgiftet?

Som Tour de France-leder, er du ikke alltid like populær. Særlig når folket tror du har forgiftet konkurrenten.

Continue reading «Tour de France 1911: Ble han forgiftet?»