Det er i motbakke det går oppover, sies det. Det er når terrenget blir bratt at ferdigheter spisses og vilje styrkes. Men i de franske fjellene til Tour de France, i juli hvert år, skjer det langt mer enn bare det.
Det er her helter blir født, mens tapere lider sine største nederlag. Det er her store tragedier og utrolige kuriositeter utspiller seg. Det er i fjellene til Tour de France at historie skrives og som gjør at fjellene i seg selv blir til mytiske steder.
Når Touren i år oppsøker sagnomsuste fjell som Mont Ventoux, Peyresourde, Tourmalet eller Luz Ardiden er scenen klar til nye helter, nye historier og uforglemmelige øyeblikk.
Men hvor skal slagene om den prestisjefulle gule trøya finne sted og hva har egentlig skjedd i de franske fjellene før? Finn ut mer i Sykkelmagasinets store fjelletappeguide. Del 2 tar for seg Pyreneene.
Etappe 15 – Céret – Andorre-la-Vieille
11 juli
Tour-karavanen er fremme i Pyreneene og for en dag vi har i vente! Med fire solide fjell på den 191 kilometer lange etappen fra Céret til Andorre-la-Vieille ligger alt an til en episk batalje mellom verdens beste klatrere.
Kampen om å komme seg med i dagens brudd vil være nådeløst og de første drøye seks milene til den innlagte spurten i Olette vil bare smelte hen som fransk Camembert i middagssola.
Senest i stigningen opp til Montée de Mont-Louis vil dog klinten skille seg fra hveten. Mens spurterne i feltet antageligvis allerede her vil slite, kommer klatregeitene bare til å vispe opp de 8,4 kilometer til toppen.
Men rolig nå. Etappen har bare så vidt startet. Etter en kort utforkjøring skal det klatres igjen. Denne gangen til fjellovergangen Col de Puymorens på 1900 meters høyde. Av de seks gangene Tour de France har lagt løypa innom, har spanske ryttere krysset fjellpasset først hele fire ganger. Godt mulig at spanjolene dikterer løpsutviklingen på etappen i år også.
Spansk, eller bedre sagt katalansk, blir det uansett. Senest når rytterne på sin vei opp til Port d’Envalira krysser grensen til fyrstedømmet Andorra. Fjelltoppen på 2400 meter over havet er den høyeste i årets Tour og førstemann her vil med rett bli belønnet med en ekstra pengepremie på 5.000 Euro til minne for den tidligere syklisten og første Tour-direktøren Henri Desgrange.
Det gjelder likevel å holde tunga rett i munnen, for på den krevende utforkjøringen ned til Encamp er det fort gjort å miste kontrollen over sykkelen og verdifull tid på konkurrentene. Ethvert sekund kan være avgjørende når rytterne skal brekke seg opp dagens siste stigning Col de Beixalis. Forvent et realt bikkjeslagsmål i den 6,4 kilometer lange og 8,5% bratte bakken. Ikke bare venter det bonussekunder på toppen for de første tre rytterne, men dagen derpå kommer også Tourens andre hviledag. Det er med andre ord ikke noe vits å spare på kruttet.
Etappens klatringer:
- Montée de Mont-Louis – 8,4 km à 5,7% (1. kat.)
- Col de Puymorens – 5,8 km à 4,7% (2. kat.)
- Port d’Envalira – 10,7 km à 5,9% (1. kat.) – Souvenir Henri Desgrange
- Col de Beixalis – 6,4 km à 8,5% (1. kat.)
Etappe 16 – Pas de la Case – Saint-Gaudens
13 juli
Med totalt 3250 høydemetre på etappen fra Pas de la Case til Saint-Gaudens ligger det an til nok en tøff dag på jobben. Selv om feltet har fått hvilt seg i Andorra, vil det være mange slitne bein på etappen som ringer inn denne tredje uken i Touren. Ryttere som har spart krefter og er fortsatt frisk, vil definitivt våge å gå i brudd – tett etterfulgt av de som fortsatt mangler en seier å vise frem til for sponsorene.
Før feltet forlater Andorra skal de først over Col de Port, som så tidlig som i 1910 var med i Tour de France. Denne gangen var det den 23 år gamle franskmannen Octave Lapize som vant både etappen og Touren. I dag huskes Lapize derimot mest for hans raserianfall opp til Col du Tourmalet, da han, pinet av intens smerte, kalte de offisielle for «drapsmenn». Tilsvarende injurier trenger Tour-sjefen Christian Prudhomme ikke å frykte i år, i og med at stigningen opp til toppen av Col de Port er kortere og et hakk mer moderat.
Hovedutfordringen venter først når rytterne etter drøye åtte mil er tilbake på fransk territoriet og skal klatre opp til Col de la Core. Med en lengde på 13 kilometer og en gjennomsnittlig stigning på 6,6% vil fjellet kunne føre til en første seleksjon i bruddet. Det er likevel ikke før dagens siste fjell Col de Portet-d’Aspet er krysset at mulige kandidater for etappeseieren vil vise seg frem. Men det gjelder å være forsiktig i utforkjøringen. Det var i den bratte nedoverbakken fra Col de Portet-d’Aspet at italieneren Fabio Casartelli i 1995 veltet og mistet livet sitt. Langs veien minner et lite monument om det tragiske dødsfallet til den olympiske mesteren fra 1992.
Etappens klatringer:
- Col de Port – 11,4 km à 5,1% (2. kat.)
- Col de la Core – 13,1 km à 6,6% (1. kat.)
- Col de Portet-d’Aspet – 5,4 km à 7,1% (2. kat.)
- Côte d’Aspret-Sarrat – 800 m à 8,4% (4. kat.)
Etappe 17 – Muret – Saint-Lary-Soulan
14 juli
Du verden for en etappe A.S.O. har lagt opp til på den franske nasjonaldagen! Etter drøye 100 flate kilometere skal rytterne klatre tre mektige fjell som kommer tett som hagl på den andre halvdelen av den 178 kilometer lange etappen fra Muret til Saint-Lary-Soulan i Pyreneene.
Først ut er ikoniske Col de Peyresourde, et fjellpass som er fast inventar i Tour de France. Mange heltehistorier har blitt skapt på vei opp de 13 kilometer til toppen på 1500 meters høyde, men minst like mange drømmer har blitt knust i den bratte fjellsiden. Riktignok har det ikke bare vært dramatikk oppover, også ned fra Col de Peyresourde har det vært skrekk og gru. Som i 2001, da Jan Ullrich prøvde å komme seg løs fra sin amerikanske erkerival Lance Armstrong i utforkjøringen, men feilbedømte en sving og havnet i grøfta.
Rytterne må altså følge godt med på vei ned fra Col de Peyresourde og rekker knapt å få tilbake pusten, før de igjen skal klatre. Denne gangen opp til Col de Val Louron-Azet. Fjellpasset er et ungt tilskudd i Touren, gitt at løypa ble lagt hit først i 1997, men lista over klatrekonger opp til Col de Val Louron-Azet vitner om at fjellet er en verdig representant for en første kategori stigning. Fra Marco Pantani til Laurent Jalabert og Julian Alaphilippe – ryttere som viser seg frem her, er sanne mestere av sitt fag.
Men Touren hadde ikke vært Touren uten målgang på toppen av nok et fjell. Den store finalen finner nemlig sted i de ubarmhjertige rampene og stupbratte hårnålsvingene til Col du Portet. Det er ikke usannsynlig at det vil utspille seg to kamper i sluttstigningen – én om etappeseieren og én om den gule trøya. Forrige gang Touren var innom Col du Portet i 2018, var det ingen ringere enn den colombianske klatregeita Nairo Quintana som triumferte på toppen av det 16 kilometer lange monsterfjellet. Uansett hvilken rytter som måtte storme opp fjellet først denne gangen er én ting klart allerede nå. Han vil bli hyllet på samme måte som de franske nasjonalheltene som stormet «Bastille» 14. juli 1789. Vive la France! Vive le Tour!
Etappens klatringer:
- Col de Peyresourde – 13,2 km à 7% (1. kat.)
- Col de Val Louron-Azet – 7,4 km à 8,3% (1. kat.)
- Col du Portet – 16 km à 8,7% (HC kat.)
Etappe 18 – Pau – Luz Ardiden
15 juli
Tour-arrangøren A.S.O. har spart det beste til slutt. På kongeetappen i årets Tour de France skal rytterne pine seg opp to av de mest beryktede fjell i rittets historie noensinne. Col du Tourmalet og Luz Ardiden. De to fjellene av utenfor-kategorien markerer samtidig rittets siste anledning til å samle viktige poeng for klatretrøya eller utkjempe de siste slag i sammendraget før søndagens avsluttende etappe i Paris.
Med bare 130 kilometer ligger alt an til at lagene til sammenlagtfavorittene setter høy fart allerede fra starten på etappen. Gjennom Lourdes, der Thor Hushovd i 2011 vant en episk fjelletappe i verdensmestertrøye, vil feltet nærme seg Tourmalet fra øst. Selv om det stiger jevnt og trutt, er det ikke før den lille landsbyen Sainte-Marie-de-Campan at den kategoriserte delen av fjellet starter. Det var for øvrig her at franske Eugène Christophe i 1913 stod og smidde seg en ny gaffel etter at den opprinnelige på sykkelen sin hadde knekt. Hjelp var det ikke lov å motta på denne tiden.
Den 17 kilometer lange og i snitt 7,3% bratte stigningen til Tourmalet leder rytterne opp til 2100 meters høyde. Veien over toppen er den høyeste i Pyreneene som er asfaltert, noe som ikke alltid har vært tilfellet. Tre år før Christophe skulle oppsøke en smie i Campan, syklet rytterne over Tourmalet for første gang. På denne tiden var veien en grussti og etter sigende fantes det flere bjørner i området enn tilskuere langs løypa. Tourmalet var også scenen der Eddy Merckx flere tiår senere skulle bli erklært som «kannibal». Istedenfor å forsvare den komfortable ledelsen i sammendraget, angrep Merckx i de bratte hengene til Tourmalet og demonstrerte sin overlegenhet. I dag deles det ut en pengepremie til første mann over toppen til minne for sportsjournalisten og tidligere Tour-direktøren Jacques Goddet.
Men så var det altså Luz Ardiden som gjenstår. Kan klatringen til skistedet i Pyreneene bli som et sist lite mintblad for Mr. Creosote i Monty Python’s «Meningen med livet»? Kan fjellet få rytterne til å sprekke? Definitivt! Med 13 kilometer og avsnitt på 12% er fjellet både lang og bratt nok til å skape trøbbel for ryttere som er på stålet. For trøbbel har det blitt før i Luz Ardiden. Bare husk 2003, da Lance Armstrong hekta i en langepose og dro ned Iban Mayo i velten, mens Jan Ullrich ventet på motstanderne. Langt hyggeligere minner om klatringen har derimot Dag Otto Lauritzen, som i 1987 vant Tourens kongeetappe opp til Luz Ardiden i ensom majestet. Lauritzens etappeseier, den første norske i Tour-historien noensinne, er bevis nok for at tro kan flytte fjell.
Etappens klatringer:
- Côte de Notre-Dame de Piétat – 2,6 km à 5,6% (4. kat.)
- Côte de Loucrup – 2 km à 7% (4. kat.)
- Col du Tourmalet – 17,1 km à 7,3% (HC kat.) – Souvenir Jacques Goddet
- Luz Ardiden – 13,3 km à 7,4% (HC kat.)
