Stikkord: Piemonte

Italia bogner over i vakre sykkeldestinasjoner. Langhe-dalen er kanskje ikke den mest kjente, men det vesle vindistriktet i Piemonte kan skilte med det meste av hva syklistens hjerte måtte begjære.

De traff hverandre før krigen. Med dansefoten løs. Han var den beste danseren i hele dalen, og stakkars Angiolina, hun hadde ikke sjans til å motstå. Det var kjærlighet ved første blikk. En stormfull forelskelse ble fort et høybåret ekteskap – onkelen hennes var pastor, tross alt. Maria ble født i oktober 1914. To år senere dro han til fronten, men ikke uten å legge noe igjen – en liten gave som holdt henne opptatt. Hun var snill og god, og ga ham en sønn, Livio.

Ved Caporetto ble over ti tusen regelrett slaktet. Han kom hjem med ødelagt bein, men han kom hjem like fullt. Hellet bar han med seg, for kort tid etter kom enda en liten engel. De kalte henne Claudina. Faren hennes jobbet lange dager i vinmarkene, helt til solen gikk ned. Vinmaking skulle man ikke ta lett på. Tilbake i det 15. århundre var straffen for å kutte ned en vinplante å få armen hugget av eller å bli hengt. Arbeidet var tungt, og vinen kraftig. Blod, svette og tårer bar frukter, snart kunne han bygge et hus til dem alle på toppen av åsen. Helt nede i dalen, i Novi Ligure, var det reist en stor, praktfull villa. Eieren var syklisten Costante Girardengo, den store Campionissimo, han hadde gjenreist Italia. De kom fra hele Piemonte for å hylle ham; fra Alessandria, fra Alba, fra Ovada, og fra Castellania.

Så kom det enda en gutt. Hun ville kalle ham for Angelo, men for en gangs skyld ville han velge navnet. Basta! Gutten ble oppkalt etter sin onkel, Fausto. Fausto ble født under innhøstingen i september idet solen gitt ned over vinmarkene. Faren tok en sjelden fridag og slaktet en gris. De drakk vin.

Innhyllet i bønder, motstandsfolk og uendelige strabaser vokser Fausto Coppi opp i Piemonte. Som i en novelle av Beppe Fenoglio vekslet livet mellom tunge tak, støvete skinnsko og svetteperler i pannen på den ene siden; og kjærlighet, håp og drømmer på den andre. Sykdom, lidelse og død var alltid et tema – krigstid eller ei. Fausto var mye syk og likte seg bedre på sykkelen enn på skolen. Den var gammel, rusten og hadde ingen bremser, men alt var bedre enn klasserommet. En dag i Novi Ligure fikk han jobb. Slakteren trengte noen til å hente og levere varer. Nå ga livet mening for Fausto, som utforsket verdenen rundt seg. Et kall var funnet.

Om Sommeren

En forhøyet fornemmelse av mening og hensikt kjente vi også på. Å sykle på ’Coppis veier’, over bølgende åser grønne og vakre, gjennom historiske landsbyer gjemt blant edle vinmarker, virket for oss som noe av det mest naturlig man kan gjøre i livet. Det sørlige Piemonte har et krevende, men ytterst innbydende landskap. Vi er i en av dalene i Langhe, bare et par timers sykling fra Coppis Castellania. Området ligger klemt mellom de liguriske Appenninene, de maritime Alpene og Monferrato-regionen. Veier som skjærer gjennom stramt strukturerte vinranker og slynger seg oppover bratte åser, er helt klart de karakteristiske trekkene ved området. Iallfall sett fra syklistens synsvinkel.  

Hvis syklister og vinmakere har noe som helst til felles, så må det være en patologisk trang til å sjekke værvarselet. Mens vi nokså uskyldig justerer klær, utstyr og lufttrykk i henhold til forholdene, legger bonden all sin lit i hendene til værgudene i håp om gunstige vekstvilkår for sine druer. De siste årene har de ikke hatt stor grunn til å klage. De seneste årgangene barolo, 2015 og 2016, har alle høstet betydelig fanfare hos eksperter så vel som allmue.  

På en restaurant i landsbyen Serralunga d’Alba, med praktfulle utsikter over dalen, nyter vi et par flasker før morgendagens klassiker, Classica delle Langhe. I dette turrittet har man tre percorsi å velge mellom; Giro del Barolo er den korteste (79 km), med minst klatring (1550 høydemetre) og minst innslag av strade bianche. Giro del Barbaresco er en medium krevende tur (133 km, 3050 høydemetre), mens Giro delle Nocciole er den absolutt tøffeste, med sine 250 km, 5300 høydemetre og flere grusparti.

«Giro delle Nocciole utforsker hele Langhe, både Barolo og Barbaresco, helt opp til Alta Langa,» sier Sara fra organisasjonen i Classica delle Langhe. «Alta Langa er på en måte den minst kultiverte delen av dalen. For å høste hasselnøtter og skog er den blitt ganske uberørt.»

Alta Langa er den kuperte delen av dalen i nord. Italienerne sier Langhe, et samlebegrep, som faktisk er flertall av Langa. For det er flere å skille mellom. Alta betyr høylandet. Bassa Langa er lavlandet. Så har man Langa etter de ulike vinsortene; Langa Barolo, Langa Barbaresco og Langa Dolcetto. Hasselnøtten, trøffelen og de ulike ostene har også sine egne Langa. Uansett, vi har til hensikt å utforske store deler av Langhe, men ikke alt på en og samme dag. Derfor nøyer vi oss med den korteste, Giro del Barolo, og kan derfor med god samvittighet bestille en ny flaske til bordet. I natten som nå har senket seg, ligger landsbyene som små, lysende planeter i et bekmørkt verdensrom. Når morgenen kommer, skal vi ut å utforske denne vakre galaksen.

Barolo-krigen

Giro del Barolo starter i provinshovedstaden Alba, en 20 minutters biltur fra hotellet vårt i Serralunga. I løpet av dagen skal vi innom ni av de totalt elleve kommunene som utgjør den verdenskjente vinappellasjonen Barolo. Mellom eikefylte lunder og velduftende daler, som de lokale kaller rittani, forbi beiteområder for fasan og villsvin, og gjennom steinlandsbyer med historiske kirker, går turen vår sammen med et medium stort felt. For det meste italienere fra Torino og Milano, og en og annen straniero. Bak oss ligger snødekte Alper, som holder Langhe trygg for kjølige vinder fra nord, mens pålandsvinden fra Liguria gir varme og glød. Summen av hvilket skaper et spesielt, flerdimensjonalt mikroklima mellom åsene der disse uforlignelige vinene dyrkes. For selv om landsbyene ligger tett på hverandre, med få kilometers mellomrom, kan man av druetypen nebbiolo lage barolo i svært ulike stiler. Og definisjonskampen bøndene imellom om hva en god barolo skal være, har tidvis fortegnet seg like forrykende som de episke duellene mellom Coppi og Bartali.

Etter startskuddet i Alba klatrer vi opp til Diano og videre til Montelupo. Arrangøren har funnet rolige bakveier, litt grus og alltid pen brostein. Den lille trafikken som finnes i Giro del Barolo er traktor og kyr. Vi tråkker opp den svingete veien til landsbyen Serralunga på Barolo-områdets østlige flanke. ’Ciccio Centro Storico’ er vinbaren vi tilbrakte kvelden i går, og fikk servert et vell av ulike årganger, i tillegg til en laudabel innføring i baroloens verden av innehaveren, Alessio.

«I all hovedsak skiller man mellom to typer jordsmonn; her i øst har vi en høyere andel rød sandstein og kvarts. Det gir fastere viner med solide tanniner og god lagringsevne,» forklarer den velbeholdne italieneren – som med sitt arsenal av syrlige replikker og avslappede holdning, fremsto som en typisk langhetto.

«Mens de på andre siden har mer kalkholdig jord, som gir friskere og rundere viner.»

«Det sies at de faktisk kan lage viner på andre siden av dalen også, men ikke vet jeg…» fleiper Alessio med raspende, sigarpreget latter.

Det er hovedsakelig landsbyene i øst, Serralunga, Monforte og  Castiglione Faletto, som tilhører førstnevnte kategori. Mens de mange vinmarkene på vestsiden rundt La Morra og (selve landsbyen) Barolo gir altså fruktigere og mer delikate viner. Således var også skillet mellom tradisjonalistene og modernistene. Den såkalte «barolokrigen» på 80- og 90-tallet var striden mellom det klassiske Barolo og en internasjonalt orientert vinstil laget med stort innslag av franske eikefat. Mens tradisjonalistene ville bevare arvegodset fra sine forfedre, ved å lage tørre og kraftige viner som måtte lagres i flere tiår før de ble drikkbare, var modernistene opptatt av å lage drikkeklare viner, gjerne tilpasset amerikanske ganer. Ideologier om «det gamle» braket sammen med tankegods om «det nye», i en opprivende konflikt som på mange måter gjenspeilte skillelinjene i rivaliseringen mellom Coppi og Bartali flere tiår tidligere. Coppi ble tross alt den urbane superstjernen, som elsket Hollywood og brøt med tradisjonelle familieverdier da han skilte seg fra sin kone i all offentlighet. Mens Bartali levde som en munk (eller iallfall ga inntrykk av at det var slik han levde).

Ved utkanten av Monforte tråkker vi forbi restauranten Trattoria della Posta, en Langhe-institusjon med 150 år historie bak seg, og et absolutt kulinarisk must når man besøker området. Noen dager senere deler vi et måltid med Alan fra den tradisjonelle vinmakeren Bartolo Mascarello. Han forteller hvordan «barolokrigen» satte sitt preg på lokalsamfunnet.

«Familier gikk i oppløsning, venner ble uvenner og opportunistisk sabotasje av hverandres produksjon foregikk. Det var på mange måter en krig. En borgerkrig i vårt lille land, Langhe. Konflikten var veldig bitter. Fordi det handlet om identitet, ikke bare om vin, men om hvem vi var som folk,» sier Alan og påminner oss om hvor viktig regional identitet er i den relativt unge nasjonalstaten Italia.

Bartolo Mascarellos historiske lokaler holder til i Barolo. Vi sykler nedover fra Monforte, via Castiglione Falletto og ned til bunnen av dalen. Landsbyen Barolo er det kommersielle sentra for vinturismen. Her ligger museum, de dyreste vinbutikkene, og mange av konsertene og arrangementene som avholdes i området finner sted her. Vinappellasjonens kanskje mest celebre vinmark, Cannubi, ligger også her. Barolo er altså den historiske kjernen i vindistriktet. Grunnlaget for dagens Barolo ble lagt av slekten Marchesi Falletti som regjerte på slottet Castello di Marchesi, og det er her vinen har fått sitt navn og rykte. Kommunen står for ca. 15 prosent av den samlede produksjonen. På sentraltorget klikker vi ut av pedalene og tar oss en runde i alle bodene som for anledningen står oppført. Vin, brød og ost serveres over en lav sko, og alt smaker magisk.

Toppen av Langhe

En liten tur innom langesonen passet oss ypperlig. Neste post på ruten i Giro del Barolo var La Morra, den høyest liggende landsbyen i Barolo-området. La Morra ligger i den nordvestlig delen av dalen, og står for den største vinproduksjonen i distriktet. Etter et par pene hårnålsvinger, kommer vi opp på et platå der utsikten over Barolo åpenbarer seg. Som en grønn Toblerone ligger toppene innhyllet i et praktfullt panorama.

Som vi lærte på forelesningen til Alessio i Serralunga, er vinene fra La Morra karakterisert som relativt lettere enn vinene på andre siden av dalen. En av de mer anerkjente produsentene herfra, heter Elio Altare. På slutten av 1970-tallet gikk han i bresjen for å modernisere produksjonen og ble kjent for mye bruk av franske eikefat – såkalte barriques – som tidvis ga en overflod av aromaer som tradisjonalistene mente ikke hørte hjemme i en barolo. Bartolo Mascarello politiserte konflikten ytterligere ved å lage en etikette som simpelthen lød: ”No barriques , no Berlusconi”. Franske eikefat av størrelsen 225 liter var noe helt annet enn det barolovin vanligvis ble lagret på; såkalte botti laget av slavonsk eik som gjerne rommet 500 til 1000 liter. Slike modernistiske krumspring i et sterkt tradisjonelt miljø, var såpass kontroversielt at Altare ble gjort arveløs ved farens død i 1985. Hans skjebne forteller mye om hvor viktig vinproduksjonen er for Langhe-folket.

Fra La Morra går Giro del Barolo nedover til landsbyene Verduno og Roddi, før et flatere parti leder oss over mål i Alba, hvor rittet startet for noen timer siden.

Reisen i Langhe går mot slutten. Vi tenker at en tur til Mombarcaro vil være en verdig avslutning. Landsbyen er kjent som ’toppen av Langhe’ og stigningen opp dit kalles ’Colle delle Fausto Coppi’. Faustos etterkommere driver vingård i området. Utsikten over det helt spesielle landskapet er fantastisk. Bratte åser i hopetall, små landsbyer bygget på toppen, og vinmarker nydelig ordnet i det vertikale. For et blodslit som må ligge bak.

Tre kilometer à 7.5 prosent opp Coppi-bakken var krevende nok for oss, etter bedagelige dager med pasta, kalvekjøtt og barolo. Kosten i Langhe er kraftig og rik, og vinen laget deretter. Slik er tradisjonene i denne vesle, stolte nasjonen. Tradisjoner født ut av hardt arbeid, utholdenhet og selvoppofrelse. Da Langhe etter den annen verdenskrig ble tildelt gullmedaljen i tapperhet for sin sterke og glødende motstandsbevegelse, reflekterte områdets store forfatter, Beppe Fenoglio, følgende: «Tyskerne og fascistene gikk på mange sviende nederlag. Det var ikke på grunn av våre evner, eller fordi fienden var dumskaller. Det var på grunn av landet vårt, med dets steiner, skoger og åser. Langa. Vår store moder Langa.»