«Snille, små og stumme.» Lenge var colombianerne i Tour de France underholdende og ufarlige. Laget Café de Colombia kom som en eksotisk del i den drivende utviklingen på 1980-tallet, da colombianerne for alvor gjorde sitt store inntog i det profesjonelle feltet mens også sykkelsporten lot seg globalisere. Men de var også et stadig irritasjonsmoment, angivelig en evig kilde til velt og ble ofte trakassert. José Beyaert, en fransk-colombiansk eks-bokser som ble syklist og senere radioreporter for den colombianske stasjonen RCN, havnet nesten i håndgemeng med selveste Laurent Fignon, da han etter en etappe overhørte hvordan den franske stjernen omtalte vennene hans. «Små indianere», «usiviliserte barbarere». Dette var noen av de virulente ukvemsord som fløy rundt ørene på søramerikanerne, hundset rundt i feltet av etablerte europeere.
«Klumsete kriminelle. Gode oppover, men lite annet». Lenge var colombianerne akkurat det; dømt til fyr og flamme opp fjellpassene, men aldri mer enn kjølig aske i jakten på den gule trøyen – og enda verre, ble de tett assosiert med all narkotika, vold og kriminalitet som tærte på landet deres i mange tiår.
Et av de første lyspunkt var Martín Ramírez som vant Critérium du Dauphiné i 1984. Men seieren ble ikke godt tatt i mot av rytterne i feltet. Den siste etappen av rittet tilbrakte han på hjulet til Bernard Hinault.
«Han svarte med å bremse hardt slik at jeg falt, mens lagkameratene hans bombarderte meg med albuer og knyttnever,» sa Ramírez til forfatteren Matt Rendell.
35 år senere, i 2010, da Nairo Quintana vant Tour de l’Avenir, avslørte han i etterkant at flere av de europeiske rytterne kom med svært nedsettende uttalelser om hans colombianske opphav, og at de prøvde å dytte ham av sykkelen med vilje.
Sykkelsporten har sett store endringer siden Fignon og Hinaults tid, men… plus ça change.
Og nå, Egan Bernal. Den 22-årige Tour de France-vinneren er den yngste rytteren i gult på mer enn et århundre. Etter 106 utgaver har et fremadstormende land endelig fått sin første vinner. Et land med en rik historie av fattige ryttere. Et land der sykkelpedalene er en naturlig forlengelse av folks føtter. Et land der sykkelsport er mer populært og viktigere enn fotball.
«I storhetstiden på 80-tallet satt 15 millioner og lyttet til Tour de France og Vuelta a España,» sier Hector Urrego, landets mest kjente radioreporter. «15 millioner! Det utgjorde en tredje del av hele befolkningen. Sykling er altså den viktigste sporten i Colombia.»
Ut av disse dype, betydningsfulle tradisjonene kommer altså Egan Bernal. En moderne rytter som gjør heder på landets stolte sykkel-arv, samtidig som han bryter med den og går sine egne veier.
FRA ANDES TIL ALPENE
Col de l’Iseran. 2770 meter over havet. Tourens høyeste punkt skulle peke ut vinneren, dog under kontroversielle omstendigheter. Rytterne kommer seg opp til toppen, men på andre siden av fjellet truer et voldsomt uvær. Et jordskred har gjort veien opp etappens siste stigning til målgang i Tignes ufremkommelig, og arrangøren har intet valg enn å nøytralisere rittet. Etappen stoppes, avstandene på Iseran skal bli gjeldende.
Samtidig, 9000 kilometer unna, flimrer bildet på et gammel TV-apparat i Zipaquirá. På 2600 meters høyde i Andesfjellene har lokalbefolkningen strømmet til ut i gatene og innatt kafeene. Fjellbyens nye, store sønn dukker opp på skjermen. Bernal er alene i front, han leder… han tar gult. To dager senere har avisen El Espectador en fullstendig gulkledd forside med en enkel overskrift i store bokstaver: «EGAN».
Navnet var en selvoppfyllende profeti – men også en språkmessig misforståelse. Doktoren som undersøkte moren og bekreftet graviditeten, var freidig nok til å foreslå seg selv som gudfar og at navnet skulle være «Egan», hvilket doktoren hevdet var gresk for «mester». Moren takket ja, selv om navnet faktisk var irsk keltisk, og betydde «liten flamme».
Historien om Egan Bernal står i sterk kontrast til de romantiserte eventyrene om hans forgjengere. Fortellingene om de store, colombianske klatrerne er alle blitt så like hverandre, at de trolig veksler ukritisk mellom fabel, fakta og nedlatenhet. Hvor ofte har vi ikke hørt «eldst av stor søskenflokk, sønn av bonde, oppvokst i fjellene, kurert av mystisk sykdom, kjørte taxi som 13-åring, og streber på den sosiale rangstigen»?
Bernal kommer også fra Andesfjellene, født og oppvokst 2600 meter over havet. Men han vokste ikke opp blant kyr og høner. Familien var faktisk fra middelklassen, moren ute på nellik-plantasjen og faren kirkevokter i Zipaquirá katedralen – en vakker, blå mosaikk blant byens mørke gruver. Bernal var en tenkende ung gutt, drømte om å bli journalist og foreldrene hadde midler nok til å sende han på privatskole i hovedstaden Bogotá. Sabana Universitetet er en prestisjefylt institusjon under det hellige og kontroversielle formynderskapet til Opus Dei.
«Bernal er på flere måter en europeisk colombianer,» sier Luis Enrique Ramos, en journalist som følger rytteren tett. «Han snakker engelsk, flere andre språk og har europeiske trenere. Han er egentlig ganske motsatt av Quintana, som er mer tradisjonell i tilnærmingen, veldig introvert og ikke fullt så ambisiøs. Bernal blir ikke så fort fornøyd hvis ting går nokså bra. Han vil alltid bli bedre. Bli best.»
I motsetning til de fleste av sine forgjengere, har Bernal sin bakgrunn fra terrengsykling. En dag han var ute og syklet alene, kom han tilfeldigvis over et terrengritt. Han bestemte seg for å delta, og vant. Som 18-åring ble han rekruttert til det italienske laget, Androni, som da hadde den kontroversielle Franco Pellizotti som leder. Michele Bartoli var Bernals første europeiske trener. Som 20-åring vant han Tour de l’Avenir. Team Ineos ventet ikke lenge med å signere talentet. Det gjorde det britiske storlaget med en makeløs, femårig kontrakt – angivelig verdt 12 millioner pund. Han flyttet til Andorra med sin far, mens moren ble værende i Zipaquirá for å se etter lillebroren hans. I 2018 syklet han sin første Grand Tour. Som hjelper for Chris Froome og Geraint Thomas ble han nummer 15 sammenlagt i Tour de France.
Denne sesongen har fremgangen bare fortsatt. Før Touren vant han både Paris-Nice og Tour de Suisse.
«Bernal-æraen har begynt,» sier Gianni Savio til det italienske magasinet Tuttobici. «Han er en sterk atlet og en fantastisk person. Ydmyk og fokusert, han vil vinne mange ritt i årene som kommer,» sier eieren av Androni-laget – som etter sigende fikk 300,000 euro da Bernal brøt kontrakten og gikk til Team Ineos.
EN SEIER FOR COLOMBIA
Bernals Tour de France-seier betyr så klart mye for colombiansk sykkelsport. Seieren knytter ham til nasjonens gamle sykkelhelter, samtidig som den en gang for alle knuser de intolerante fordommene mot colombianske ryttere. Bernal «revansjerer» både Nairo Quintana og Rigoberto Urán, som mellom seg har stått tre ganger på podiet i Tour de France siden 2013; Victor Hugo Peña, første colombianer i gul trøye i 2003 og lagkamerat av Lance Armstrong; Santiago Botero, den ’unormalt’ temposterke, verken ren klatrer eller tidligere bonde, men økonom; Alfonso Flórez, vinner av Tour de l’Avenir i 1980, del av Medellíns giftige narkomiljø og myrdet i 1992; «Cochise» Rodríguez, første colombianer i Touren i 1973 og selverklært «Bolívar»; hele 47-generasjonen som ble avvist av Touren da de søkte om å delta; Dauphiné-vinner og Hinault-offeret Ramírez; og spesielt Lucho Herrera, vinner av to polkadot-trøyer, en mytisk fjellengel fra Andes-toppene og La Vuelta-vinner.
Etter uavhengigheten fra sine spanske koloniherrer, har Colombia vært en skjør og splittet nasjonalstat. Før Spanias kolonisering var området for det meste bebodd av indianere som da hadde en befolkning på mellom tre og fire millioner fordelt på flere hundre forskjellige stammer. Ulike forsøk på å samle nasjonen har ofte vært voldelige og blodige.
«Colombia forble en nasjon av mange nasjoner, helt frem til riksdekkende radio samlet landet med en delt oppfatning av tilhørighet til samme geografiske område og felles kultur,» observerte den colombianske filosofen Jésus Martín-Barbero.
I så fall må radio-overføringene fra Tour de France, som hadde øret til en tredjedel av befolkningen, ha hatt en enrom betydning for nasjonsbyggingen i landet. Hele 15 millioner colombianere satt altså fengslet foran radioen og hørte Urrego skildre Lucho Herreras herjinger i fjellene.
For i Colombia har sykkelsporten alltid vært tett sammenvevd med denne samfunnsutviklingen. Først i form av støvkledde, streberaktige bønder på farlige grusveier da Vuelta a Colombia ble grunnlagt i 1951, midt under borgerkrigen som tok 300,000 liv. Sporten ble raskere og inntok fjellene for alvor på 70- og 80-tallet da veiene ble forbedret parallelt med landets voksende økonomi. Kaffe ble en viktig eksportvare, og sykkellaget Café de Colombia en sentral metode for markedsføring. På 90-tallet syklet colombianerne ”på felgen” da kaffeprisen og eksporten stupte, ”skytsengelen” Pablo Escobar forsvant og FARC-geriljaen herjet videre. I dag er sykkelsporten er instrument for fred og forsoning. Siden fredsavtalen ble undertegnet i november 2016 har den colombianske regjeringen brukt sykling til å pryde postkort, fremme turisme og å samle den opprevde bilbombe-nasjonen.
På tvers av generasjoner og sosial rang, er derfor Egan Bernal og hans historiske gule trøye enda en samlende faktor. Den moderne, flerspråklige og utrolig talentfulle rytteren er kanskje den viktigste faktoren av dem alle for sykkelfrelste og fremadstormende Colombia.
