(Sykkelmagsinet Gruppetto): Under E3 Saxo Classic i fjor var Paterberg utskytningsrampen for Christophe Laporte og Wout van Aert dypt inne i finalen. Duoen kom til slutt sammen inn til målområdet, og belgieren fikk æren av å krysse målstreken først.
Samme mann vant på nytt, og forsvarte dermed tittelen i Harelbeke, for bare to dager siden. Denne gang skjedd det dog i spurt mot Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar.
Søndag startet verken van der Poel eller Pogacar. Under Gent-Wevelgem var det mange som derfor forventet en ny dominant opptreden fra Jumbo-Visma. Stjernegalleriet sviktet heller ikke.
For litt over ett år siden ble Paterberg brukt til det avgjørende angrepet, søndag var 2. gangs passering av Kemmelberg det avgjørende punktet. Anthony Turgis kunne bare riste på hodet, da hans angrep over Monteberg ble spist opp av van Aert og Laporte over Kemmelberg.
Tredjemann nær toppen av bakken var faktisk Caleb Ewan, som opplagt hadde en god dag på sykkelen i griseværet.
Ga pusterom til van Aert
Laporte og van Aert hadde en litt forskjellig reise fram hit. Ved første gangs passering av Kemmelberg gikk franskmannen etter en kvartett som allerede hadde slitt seg løs med Nathan Van Hooydonck, Matej Mohoric, Florian Vermeersch og Ben Turner.
Bak i feltet, der også Alexander Kristoff befant seg, kunne van Aert spare krefter – inntil de to gruppene samlet seg på nytt før Monteberg.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
STKK AV: Kemmelberg er bakken som skiller klinten fra hveten under Gent-Wevelgem, og det visste Jumbo-Visma å utnytte seg av. FOTO: Skjermdump fra Discovery
Så ettersom Laporte alt hadde svidd av litt krefter, og van Aert vant for bare to dager siden – var det et åpent spørsmål hvem av de to det nederlandske laget forsøkte å spille opp til seieren.
van Aert tok i hvert fall mesteparten av tauejobben på vei inn til tredje – og siste – passeringen av Kemmelberg. At på til fra den tøffeste siden.
Ventet på lagkameraten
Fra bunnen av bakken var det tydelig at van Aert var den sprekeste av de to. Å gå solo inn til mål med 35 kilometer igjen av den brutale klassikeren, var kanskje ikke ideelt.
Så da bakken flatet ut over toppen, gjorde klassikerstjernen klokt i å vente på lagkameraten sin.
På ferden tilbake mot Porte de Menin, krigsminnesmerket i Ypres der rittet også startet, fortsatte bare den fantastiske lederduoen å øke ledelsen bakover. I feltet bak kjempet konkurrentene frenetisk om tredjeplassen. Ewan var ikke lenger å se, men Olav Kooij virket sterk og var faktisk andremann i feltet på toppen av Kemmelberg. Jasper Philipsen (måtte senere slippe gruppa), Rasmus Tiller, Pascal Ackermann, Fred Wright, Tim Merlier og Mads Pedersen var også blant dem som ønsket å pynte CV’en med et toppresultat fra Gent-Wevelgem.
I den gruppa var det selvsagt også en del ryttere som slettes ikke ønsket seg en spurt, som for eksempel Nils Politt, Sep Vanmarcke, Jhonatan Narvaez og Florian Vermeersch.
Laporte fikk seieren
Foran hadde van Aert og Laporte tatt fatt på de siste fire kilometerne, og hadde godt over to minutter til den jagende gruppa bak.
Der kom angrepene hurtig fra dem som aller helst ville unngå å spurte for tredjeplassen. Jhonatan Narvaez angrep inn i en rundkjøring og fikk angrepsvillige Matej Mohoric på hjulet. Sloveneren – en av verdens aller beste utforkjørere – havnet denne gangen på glattisen, og tok full telling da forhjulet slapp under ham.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
BLE ENIGE TIL SLUTT: Christophe Laporte fikk æren å vinne søndagens Gent-Wevelgem. FOTO: Skjermdump via Discovery
Det var diskusjoner blant duoen i front, men til slutt ble de enige om at franskmannen skulle få seieren, så da avsluttet de rittet – hånd i hånd – slik de også gjorde i E3 Saxo Classic året i forveien.
Bak klarte Mads Pedersen å få kontakt med Mikkel Bjerg, Sep Vanmarcke og Florian Versmeersch som hadde slitt seg løs med fire kilometer igjen. Vanmarcke tok likevel tredjeplassen, mens Pedersen ble nummer fem.
PS: Det var ingen norske blant de ti første rytterne, men Rasmus Tiller satt med i feltet inn etter 260 kilometer med blodslit i sprutregnet. Underveis mistet vi for øvrig også Filippo Ganna og Michal Kwiatkowski etter velt, men Ineos Grenadiers melder at rytterne deres ikke har pådratt seg alvorlig skader.
(Sykkelmagasinet): I etterkant av VM i Wollongong, har også Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i podcasten Gruppo Compatto gått litt i vinterdvale.
Nå er imidlertid den Sykkelmagasinet-produserte podcasten tilbake, og det med storfint besøk underveis i sendingen.
I et samarbeid med det norske softwareselskapet Visma har vi nemlig mottatt opptak gjort med Tobias Foss, Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes i forbindelse med Jumbo-Vismas kickoff i s’Hertogenbosch i slutten av forrige måned.
Lytt til episode 15 av Gruppo Compatto her:
Naturlig nok fikk Foss stor oppmerksomhet der nede etter at han kuppet tempotronen under VM i midten av september.
– Det er ikke altfor mye annerledes. Tro det eller ei. Jeg så kanskje for meg at det skulle være litt mer trykk enn det har vært. Det som er forskjellen er at det er litt mer folk som vil ha tak i deg og mer PR-ting å stille opp på. Men utover det må jeg opp klokka 07:00 om morgenen jeg og, som alle andre. Utover det har ikke livet mitt endret seg nevneverdig, svarer Foss på spørsmål om endringene i hverdagen etter at han kjørte seg inn i den ikoniske regnbuetrøya.
Endrer strategi neste sesong
Vingrom-mannen hadde en sesong som ikke gikk etter planen, inntil han rullet ut av startrampa i Wollongong. Etter først å ha gått på en nesestyver i høyden under forberedelsene til Giro d’Italia, spilte kroppen heller ikke helt på lag da han forsøkte å kickstarte seg selv inn mot målene utover høsten.
– Det var en tøff, men også veldig lærerik periode, bekrefter han.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
BLIDE KARER: Per Strand Hagenes og Johannes Staune-Mittet dukker også opp i Gruppo Compattos nyeste episode. FOTO: Team Jumbo-Visma.
På spørsmål om lengre opphold i høyden og få konkurranser er oppskriften han også ønsker å følge neste sesong, svarer han avkreftende:
– Nei, jeg ønsker å gå en litt annen vei. Jeg har ikke fått et rittprogram slått i stein ennå, men jeg ønsker uansett hvilken Grand Tour det blir å kjøre litt mer løp på våren. Og så ser jeg jo at jeg begynner å få en ganske giftig tempo etter hvert, så jeg ønsker å kjøre mer av korte etapperitt med tempo underveis. Å prøve og vinne eller å få en hederlig plassering i de rittene er en veldig fin vei å gå, føler jeg. Å utnytte de områdene mer. Det vil også være etappeløp og spesielt Grand Tours vil alltid være hoved-drømmen.
– Touren er litt vanskelig
Jumbo-Visma skal også sjonglere Sepp Kuss, Steven Kruijswjik, Primoz Roglic, Wout van Aert og Jonas Vingegaard i Grand Tour-oppstillingene sine, i tillegg vender Wilco Kelderman ”hjem” foran neste sesong.
Gruppo Compatto spør derfor Foss om han fremdeles ser på Tour de France-døra som litt stengt foran 2023-sesongen:
– Det med touren er et litt vanskelig tema. Jeg har veldig lyst til å få kjøre touren en gang. Men jeg er tross alt med på et lag og laget er til syvende og sist viktigst. Hvis laget trenger meg i giroen eller vueltaen, så går det kanskje dessverre over mine egne ambisjoner. Jeg er ganske trygg på at om jeg hadde signalisert at jeg skal kjøre touren. Det er ikke dermed sagt at jeg da blir tatt ut. Men hvis jeg sier at jeg vil gå for å bli tatt ut til touren og viser at jeg er sterk nok, vil jeg tro at en Tobias på 100 prosent er mer enn sterk nok til å komme seg inn på det laget, sier han.
Fersk rapport fra Sjusjøen
I episode #15 av Gruppo Compatto «Én verdensmester og to stortalenter» får du også høre mer fra Per Strand Hagenes og Johannes Staune-Mittet fra U23-satsingen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
SAMLING I NORGE: Jumbo-Vismas utviklingslag har hatt base på Sjusjøen i 12 dager i forbindelse med deres årlige langrennsleir. FOTO: Jarle Fredagsvik
I tillegg kommer rykende ferske rapporter fra lagets team camp på Sjusjøen den siste uka, der Fredagsvik har fulgt laget tett i bitende kulde.
Gruppo Compatto finnes for øvrig der du lytter til podcast. For eksempel hos Spotift, Apple Podcasts eller Google. Husk å abonnere på podcasten, slik at du ikke går glipp av nye episoder!
(Sykkelmagasinet): Tour de France 2022 står for meg igjen som et av de aller mest underholdende på mange, mange år. Jeg kan sikkert påberope meg kortidshukommelse, men som jeg kost meg siden rytterne rullet ut fra startrampen i København.
Det har vært mange høydepunkter, men hovedgrunnen for at rittet er blitt så severdig er i mine øyne duellen mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard.
Med to etapper igjen å sykle står førstnevnte igjen med med bare tre hjelpere. Rundt dansken har Primoz Roglic og Stephen Kruijswjik måttet melde pass.
COVID-19 har igjen ligget som et spøkelse over hovedfeltet. En potensiell fallgruve som kunne ha tatt brodden ut av begivenhetene. Da er det kanskje ekstra gledelig at vi i stedet har fått se det motsatte. Både Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates har kjørt på med alt av tilgjengelig mannskap i håp om å knekke hverandre.
JEG VAR TIDLIG kritisk til Tadej Pogacars beslutning om å følge angrepet fra Roglic over Col de Télégraphe tidlig på den første mammutetappen i Alpene.
Jeg sitter jo og synser om dette fra skjermen hjemme. Pogacar er en av de aller beste sykkelrytterne vi noensinne har sett. Han er mer enn kapabel til å ta slike avgjørelser selv. Noe fasitsvar på rett og galt er vanskelig å få, ettersom vi ikke får utspilt de forskjellige scenarioene etter hverandre.
I etterkant ble det klart at Roglic ofret seg for Vingegaard. At han fungerte som åte. At han ikke var sterk nok, og at han ble tvunget til å stå av foran etappe 15.
Da hadde skaden allerede skjedd: Pogacar tapte 2 minutter og 51 sekunder den dagen. Et forsprang som skulle vise seg svært vanskelig å karre tilbake.
DET VAR SAMTIDIG en gave til sykkelfansen. Der jeg fryktet at Pogacar kastet sitt eget lag under bussen – ved å haste etter Roglic, i stedet for å la Marc Solér, Rafal Majka og Brandon McNulty rydde opp, munnet den samme aggressiviteten ut i en veldig interessant batalje mot Vingegaard.
Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet over at angrepet aldri kom på vei opp Peyragudes. Det var dagen UAE-Team Emirates kollektivt sett slo tilbake, med imponerende bidrag fra både McNulty og Mikkel Bjerg.
Det viste seg likevel at både Vingegaard og Pogacar var kokt etter en lang, hard og varm dag på sykkelen. Slovenerens fokus skled over mot klatrepoeng og etappeseirer. Det lå en smak av nederlag i munnen da han spurtet fra dansken over toppen av Col de Val Louron-Azet med prikkete poeng som mål for øyet.
Med to Tour de France-triumfer i beltet og totalt 43 triumfer fordelt på fire sesonger siden han inntok WorldTouren i 2019, er Tadej Pogacar en seiersmaskin av de sjeldne. Det skal spennende å se hvordan han nå takler nederlaget mot Vingegaard.
HAN HADDE NOK ikke gitt helt opp foran etappen opp mot Hautacam. Sloveneren angrep gang på gang oppover 10,2 kilometer lange Col de Spandelles.
Hver gang kom dansken med svar på tiltale. I starten kunne han også nyte god service fra Sepp Kuss som spilte ut rollen som hjelperytter strålende.
(Kommentaren fortsetter under bildet)
TØR Å ANGRIPE: På vei oppover Col de Spandelles kom Tadej Pogcar med gjentatte angrep mot Jonas Vingegaard. FOTO: Pauline Ballet, ASO
Målet var helt klart å riste av seg Vingegaard og fortsette angrepet med dødsforakt på vei nedover mot Hautacam. Pogacar er del av en ny generasjon der angrep er sett på som beste forsvar. På godt og ondt. Det var altså den samme aggresjonen som skulle koste ham så dyrt opp til Col de Granon.
På vei ned fra toppen begynte resignasjonen å feste seg. Først unngikk Vingegaard et møte med asfalten, før hjulet til Pogacar mistet festet i løsgrusen.
VINGEGAARD SNUDDE seg og så konkurrenten ligge på siden. Deretter tok han foten av gasspedalen og skapte med det ro i rekkene igjen.
Med håndbrekket på førte det samtidig til at Tiesj Benoot og Sepp Kuss var del av den samme gruppe inn mot Hautacam. Med Wout van Aert plassert helt i spissen av bruddet, ble det en oppgave som var for stor selv for Pogacar å løse.
Dessuten har han brukt mye krefter hittil i årets Tour de France. Den aggressive kjørestilen koster, og deriblant alle forsøkene på å knekke konkurrenten opp Spandelles.
Det er godt å se.
I media er ting ofte svart-hvitt. Det munner ofte ut i en dragkamp mellom det gode og det onde. Men dette har vært en duell mellom to flotte idrettsutøvere og typer. Pogacar liker å lage litt show og behandler konkurrentene sine med respekt. Den gode tonen mellom de to bygget også opp til at Vingegaard tillot seg å vente inn konkurrenten på vei ned mot den avgjørende stigningen.
EN ANNEN TING vi nå har fått, er en dansk mester folket forhåpentligvis stiller seg helt og fullt bak. En sjanse til å ta et oppgjør mot tidligere juksemakere og i stedet omfavne en kultur som definitivt har endret seg over tid.
Jonas Vingegaard troner nå på toppen av den danske sykkelpyramiden. Og han har fortjent sin plass.
Han er en fordømt hyggelig fyr. Ikke bare har han vunnet (* nei, vi har ikke ankommet Champs-Élysées ennå, men likefullt) årets Tour de France fordi han har vært best, han har også gjort det med verdighet og klasse. Forpliktelser som egentlig instinktivt burde følge med gul trøye – men som i løpet av årenes løp nærmest har utviklet seg til en vits.
(Sykkelmagasinet): Fire kilometer unna toppen av Hautacam kunne ikke Tadej Pogacar lenger svare. Han hadde angrepet flerfoldige ganger på vei opp til Spandelles.
Han ga alt i utforkjøringen på vei ned, og endte selv opp i grøfta. På nytt ble han omringet av Jumbo-Visma-ryttere, og denne gangen kapitulerte ham.
Like før det skjedde, var det likevel et vakkert syn fem kilometer fra toppen av fjellet. Grønn, gul og hvit trøye samlet i front av rittet. Etter at Wout van Aert stanset opp og ventet da Sepp Kuss var i ferd med å avslutte sitt bidrag, var det ikke mye den sterke belgieren trengte å gjøre før Pogacar kapitulerte.
Derfra og opp handlet alt om Vingegaard. Og hvor mye tid han kunne sette på konkurrenten.
1 minutt og 4 sekunder ble det til slutt. Noe som betyr 3 minutter og 26 sekunder i sammendraget. Selv Tadej Pogacar klarer ikke å ta det tilbake over 40 kilometer tempo.
Bak sikret langt på vei Geraint Thomas tredjeplassen etter nok en god dag på sykkelen i Pyreneene.
– Ønsket å vinne for jentene mine
På toppen av Hautacam var det en lettet Vingegaard som ble intervjuet etter kraftanstrengelsen i Pyreneene.
– Det er utrolig. I morges fortalte jeg kona og datteren min at jeg ønsket å vinne for dem. Jeg er glad for at jeg klarte det. Dette er virkelig for de to jentene der hjemme, sa Vingegaard i seiersintervjuet.
– Hva tenkte du da nærmet deg toppen og skjønte at du kom til å vinne etappen?
– Jeg var glad for at det endelig var over. Det var utrolig hardt. Jeg er selvsagt veldig, veldig glad for at jeg vant etappen. Det er to dager igjen til Paris, så vi må holde fokus. Vi må ta det dag for dag igjen.
Så ble han spurt om duellen mot Pogacar, og velten til vinneren fra 2020 og 2021-utgaven av Tour de France.
– Jeg tror han bommet litt på svingen, og gikk ned i grusen. Han prøvde å rette seg opp, men sykkelen forsvant ned under ham. Jeg ventet på ham. I dag må jeg takke alle lagkameratene mine. Det var utrolig. Wout van Aert kjørte av Pogacar til slutt. Det var utrolig. De var alle utrolige i dag. Jeg kunne ikke ha gjort det uten dem.
– Og sammenlagtseier i Tour de France. Er det noe du fremdeles ikke snakker høyt om?
– Jeg vil ikke snakke om det ennå. Det er en dag i morgen og en ny etter det. Så la oss snakke om det etter det, når vi er i Paris.
Gikk i bakken
Dramaet mellom gul og hvit trøye kom i etterkant av en dramatisk ferd ned fra Spandelles. Først var det Vingegaard som havnet i trøbbel, da han fikk sleng på sykkelen på vei ned den tekniske utforkjøringen fra Spandelles.
Ikke lenge etter var det Tadej Pogacar som feilberegnet en sving. Der dansken litt tidligere klarte å redde situasjonen, gikk UAE-kapteinen i bakken.
I stedet for å holde momentum og legge ytterligere press på en stresset Pogacar, valgte Vingegaard å holde igjen og se seg bakover etter konkurrenten sin.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VENTET PÅ KONKURRENTEN: Jonas Vingegaard kikket seg bakover og stanset opp for å se hvordan det gikk med konkurrenten.
Da Pogacar – synlig forslått på den venstre skinka – kom seg opp igjen strakk han ut hånden til Vingegaard, og ga deretter tommel opp til kamera.
Første Tour de France-triumf
På Hautacam var Pogacar isolert, mens Tiesj Benoot og Sepp Kuss hadde gjenopprettet kontakt med gruppa. I front lå også Wout van Aert og vaket et steg mellom superdomestique og etappeseier.
At på til på Belgias nasjonaldag var det lederen av poengkonkurransen som fikk spille opp Vingegaard til det avgjørende støtet mot Pogacar.
Dermed må det uhell til for å hindre dansk sammenlagtseier. En flat etappe og en tempo venter før Champagne-ferden mot Paris på søndag.
Deretter skal 25 år gamle Vingegaard etter alle solemerker blir kronet som vinneren av årets Tour de France.
(Les fyldig referat fra etappen under resultatene)
143,5 kilometer mellom Lourdes og Hautacam. Brorparten av klatringen var plassert på de siste 85 kilometerne. Det ga en voldsom støtecup på flatene inn mot Col de l’Aubisque.
Det så ut til at flere forsøk først skulle materialisere seg. Andreas Leknessund, som virket veldig sprek på etappen mot Peyragudes, var igang på nytt. Tromsø-mannen satt i en gruppe sammen med Christophe Laporte (Jumbo-Visma), Stan De Wulft (Ag2r), Stefan Bisegger (EF), Floran Vermeersch (Lotto-Soudal) og Michael Matthews (BikeExchange).
Ingenting skulle dog være enkelt. Gruppa ble kjørt inn, og en større gruppe med 16 ryttere gikk kontra.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TETT DUELL: Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar har fulgt hverandre som skygger gjennom årets Tour de France. FOTO: Charly Lopez, ASO
Det roet seg ikke ned denne gangen heller. Etter at to større grupperinger kom seg opp og antallet var oppe i hele 36. Blant de siste som sluttet seg til var blant andre Leknessund, Wout van Aert, Bob Jungels, Dylan Teuns og Jasper Philipsen.
Fremdeles var det dog ingen Simon Geshke i tet. Tross flere forsøk. Cofidis hang med nebbet og fikk støtte av Quick Step-Alpha Vinyl. Det betød at ved den innlagte spurten med kun 85 kilometer igjen av etappen, så var fremdeles ikke avstanden tilbake til hovedfeltet avskrekkende.
Alle i brudd – utenom Geshke
Angrepsfesten? Den bare fortsatte. Bakover måtte en hel bråte ryttere slippe på vei oppover Col de l’Aubisque, mens det fremdeles gikk spredte angrep fra feltet. Til slutt gjorde det at sammenlagtfavorittene og en håndfull andre holdt stand, mens det ble opp til Sepp Kuss å holde et fornuftig tempo opp bakken.
Litt lengre framme var kampen om klatretrøya på vei mot sitt klimaks. Geshke forsøkte på nytt, men klarte ikke å komme seg unna feltet. Helt i tet jobbet Bauke Mollema for Giulio Ciccone, mens Hugo Houle og Carlos Verona også virket spreke. Bak kom det imidlertid opp en større gruppe der blant andre Van Aert, Leknessund, Thibaut Pinot, Valentin Madouas, Aleksei Lutsenko, Bob Jungels, Patrick Konrad, Dylan Teuns, Nick Schultz, Rigoberto Uran, Dani Martinez, Enric Mas, Max Schachmann og Andreas Kron. Det var i prinsippet alle som ønsket å gå i brudd på dagens etappe – med unntak av Geshke.
På toppen av HC-kategorien 1709 meter over havnivået, syklet Ciccone inn full pott i klatrekonkurransen. Det ga Trek-Segafredo 20 nye poeng. Bak ham fulgte Thibaut Pinot.
Groupama-FDJ hadde en liten utfordring å løse underveis på etappen, for bakfra hadde Louis Meintjes (Intermarché-Wanty Gobert) angrepet, og hadde klatret forbi David Gaudu på sammenlagtlistene.
Angrep fra Pogacar
Bak passerte favorittgruppa toppen uten dramatikk. De kjørte sitt eget tempo opp stigningen, og lot det være åpning for at etappevinneren kunne befinne seg blant de 26 rytterne i teten.
På vei ned fra Aubisque havnet Enric Mas i trøbbel. Movistar-kapteinen krasjet og opplevde deretter å bli hentet inn av gruppa til Louis Meintjes. Foran holdt Bauke Mollema et høyt tempo på vegne av Ciccone.
I bunnen av Tour de France-debutaten Spandelles, ble det vaktskifte i favorittgruppa. Brandon McNulty satte nå tempo for Tadej Pogacar og Nathan Van Hooydonck var nødt til å slippe.
Mens bruddet fremdeles hadde 39 kilometer igjen til mål, kom så angrepet til Pogacar. Danske Vingegaard parerte forsøket strålende, og bakfra greide faktisk Sepp Kuss å kjøre seg opp til de to. Da tok Pogacar i stedet en slurk av vannflaska og lot amerikaneren overta taktstokken inn til videre.
Et par kilometer senere hadde Geraint Thomas, David Gaudu og Nairo Quintana gjenopprettet kontakt, da Pogacar fyrte på nytt. Igjen kom Kuss seg opp – noe som provoserte fram et tredje angrep fra sloveneren. Hver gang virket det som Vingegaard hadde små problemer med å holde hjulet hans.
Pogacar i bakken på vei ned
Geraint Thomas fikk kontakt på nytt, og gjorde nå noe han ikke hadde gjort tidligere i årets Tour de France: Han angrep! Sepp Kuss måtte igjen til fronten, mens Pogacar la seg på bakhjulet til Vingegaard.
Der lå UAE-rytteren og ladet til det neste angrepet. Denne gangen klarte han å åpne en luke bakover til dansken. De tok seg forbi Geraint Thomas, og denne gangen hadde heller ikke Sepp Kuss noe motsvar.
Opp til toppen av fjellet holdt UAE-kapteinen et høyt tempo. Van Aert var førstemann over toppen av Spandelles på den belgiske nasjondaldagen, mens Dani Martinez og Thibaut Pinot fulgte på plassene bak.
Dramatikken var langt fra over. På vei nedover den tekniske utforkjøringen Spandelles, ble Vingegaard for ivrig med pedalene i en sving. Jumbo-Visma-rytteren fikk sleng på sykkelen, men greide akkurat å redde seg inn igjen. Pogacar holdt tempoet høyt, men det tok ikke lang tid før han kjørte seg opp igjen.
Så gikk det galt for Pogacar i en sving. Sloveneren gikk ned og skrapte opp den venstre skinka. Vingegaard viste stor sportsånd da han tok foten av gassen og ventet til konkurrenten var oppe igjen. Pogacar kvitterte med å gi ham et kjapt håndtrykk og tommel opp. Deretter var fighten mellom de to igang på nytt.
Jumbo-Visma med overtall på Hautacam
Etter at duellen mellom Vingegaard og Pogacar roet seg ned, kom det også opp flere ryttere bakfra. Blant dem Geraint Thomas.
I bunnen av Hautacam hadde Jumbo-Visma klart tallmessig overtak. Tiesj Benoot hadde kommet i retur fra bruddet, mens Sepp Kuss igjen hadde opprettet kontakt.
I front lå Wout van Aert fremdeles sammen med Thibaut Pinot og Dani Martinez.
Paradoksalt nok var det fremdeles Pogacar som var nødt til å angripe, dersom han skulle klore tilbake noe av håpet om å innta Paris iført la maillot jaune.
I tet fortsatte den fantastiske Tour de France-reisen for Wout van Aert. Han akselererte i de slakere partiene og kjørte Pinot av lasset. I stedet fortsatte han med Dani Martinez på hjulet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
GRØNT, GULT OG HVITT: I teten av rittet over ryggen av Hautacam.
Sepp Kuss skrudde opp tempoet i gruppa bak. Det var nok til å kjøre Geraint Thomas av lasset, i det Aleksei Lutsenko og Carlos Verona ble passert i det samme momentet.
Fem kilometer fra toppen var Martinez kokt. Det samme gjaldt Kuss.
Da var det jo veldig greit at Wout van Aert stanset opp, og kunne gjøre en siste jobb som hjelperytter for Jonas Vingegaard et stykke til mot toppen.
Gentleman på vei mot gult
Fire kilometer fra toppen var det nok for Pogacar, som ga en luke til konkurrenten. Van Aert tok sitt siste magadrag, før han også var ferdig med en heseblesende dag på jobben.
Vingegaard overtok nå jobben selv – og gjorde slik Bjarne Riis – dog under helt andre omstendigheter vant på toppen av Hautacam i 1996.
Nå ligger Jumbo-Visma-rytteren enda bedre an i kampen om å hente hjem den andre sammenlagttriumfen til Danmark i Tour de France-historien.
I tillegg gjorde han det som en gentleman ved å vente på Tadej Pogacar tidligere på etappen.
PS: Andreas Leknessund avsluttet etappen på 47.-plass. Til slutt litt over 23 minutter bak etappevinner Vingegaard.
(Sykkelmagasinet): Episode 12 av Gruppo Compatto starter med tilbakeblikk på det som har utspilt seg siden Tour de France forlot Danmark.
Brostein, «Ardenner-etappe» mot Longwy, La Super Planche de Belles Filles og kamp om bonussekunder i Lausanne.
Lytt til episode 12 her:
Den lange åpningsuka har i all hovedsak dreid seg om to mann: Wout van Aert og Tadej Pogacar.
Etappen mot La Planche de Belles Filles var et frampek mot det som skal komme, for her viste danske Jonas Vingegaard fram at han er i form til å sette selveste Pogacar under press i Alpene:
– Jeg tror ikke vi skal være i tvil om at Jonas Vingegaard og nivået han har vist fram til nå: Det setter seg hos Tadej Pogacar. Han merker at han ikke får noen ting gratis i årets Tour de France, sier Jonas Lindstrøm og fortsetter:
– Han kan ikke parkere Vingegaard når som helst. Det kommer til å koste enormt med tid og krefter å sakte, men sikkert slå Vingegaard, for det er det han må gjøre i år. Han må sakte, men sikkert slå Vingegaard. Hvis han får til i år igjen å parkere ham med flere minutter på én etappe, da tar jeg av meg hatten og alt mulig.
I Tour de France-preview-episoden var vi innom at en del av fjelletappene i årets rute åpner opp for en avventende strategi. Det er flat innledning på flere av dem, noe som vil gjøre det vanskeligere for durkdrevne klatrere å komme med i bruddet. Det er også få etapper med krevende fjell tidlig, som kunne ha bidratt til å legge ytterligere press på den gule trøya.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KONGEN AV HVITT OG GULT: Tadej Pogacar har tilsynelatende kontroll i årets Tour de France. FOTO: Charly Lopez, ASO
Det skal likevel sies at vi kun er ni etapper ut i årets Tour de France, og dermed er det svært lite som foreløpig er skrevet i stein.
Lytt til Gruppo Compatto her og få med deg mer om hvordan rivalene kan sette Tadej Pogacar under press, hva som venter og hva som plutselig gjør at Jonas Lindstrøm ikke lenger har lyst til å snakke om Tour de France-manager!
(Sykkelmagasinet): Jack Haig (Bahrain-Victorious) hadde ankommet Tour de France for å kjempe om en topp 10-plassering i sammendraget. I fjor veltet han stygt mot slutten av etappe 3 mot Pontivy.
Det gikk ikke så mye bedre denne gangen: Briten måtte nemlig stå av underveis på brosteinsetappen mot Arenberg – Port du Hainault.
Det bekrefter laget hans. Damiano Caruso holdt seg i gruppa med blant andre Jonas Vingegaard mot slutten av etappen. Der hadde han blant annet selskap av Matej Mohoric og Luis Leon Sanchez. Disse endte opp med å tape 13 sekunder til Tadej Pogacar i sammendraget.
Team Jumbo-Visma:
Det startet med at Wout van Aert gikk i bakken tidlig etter at ryttere i forkant ham bremset hardt ned i en sving. Den gule trøye kom seg heldigvis raskt opp igjen, og ble trygt hjulpet opp i feltet igjen av lagets følgebil og Steven Kruijswijk.
Verre var det da Jonas Vingegaard fikk trøbbel med kjedet med fem brosteinspartier igjen å sykle. Først byttet hans sykkel med Nathan Van Hooydonck. Den var altfor stor! Han så ut som et lite barn på en voksen manns sykkel.
Deretter byttet han til Kruijswijk sin, men omtrent samtidig dukket Jumbo-Visma-bilen opp og ga ham en sykkel som passet. Når hovedfeltet likevel kjører av gårde i 50-60 kilometer i timen, har man ikke tid til slike pit stops. Dermed ble det opp til Christophe Laporte, Kruijswijk og etter hvert Wout van Aert å taue ham opp i nærheten av Pogacar og hans gruppe.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KAN BRUKES TIL ALT: I går tok han etappeseier, i dag var han redningsmann for Jonas Vingegaard. Samtidig beholdt han den gule ledertrøya. FOTO: Pauline Ballet, ASO
Kort tid etter krasjet Primoz Roglic med en løypesperring av halm. Sloveneren fikk skuldra av ledd, og fikk hjelp av Van Hooydonck, Sepp Kuss og Tiesj Benoot til å kjøre seg opp igjen. Han endte likevel opp med et tidstap på nesten to minutter til flere av sammenlagtfavorittene, deriblant Vingegaard, Aleksandr Vlasov, Geraint Thomas, Daniel Felipe Martinez og Adam Yates. Roglic falt 37 plasser i sammendraget – ned til en 44.-plass.
Jumbo-laget greide å begrense tidstapet opp til Pogacar, og berget samtidig den gule trøya. Stas for van Aert – men hadde det vært like greit å slippe ansvaret?
Ineos Grenadiers:
Både for Geraint Thomas, Adam Yates og Daniel Félipe Mártinez må føles som en meget god dag på jobben for Ineos-laget. Var sammen med BORA-hansgrohe blant lagene med tilsynelatende kontroll underveis.
Da Roglic gikk ned, var både Yates og Thomas involvert. Men uhellet endte ikke opp med å koste tapt tid i sammendraget.
Tom Pidcock la ned et solid dagsverk og satt med feltet inn. Dylan van Baarle – Paris-Roubaix-vinneren – var også aktiv tidlig, men var til slutt over ni minutter bak sammen med Luke Rowe.
BORA-hansgrohe:
Aleksandr Vlasov satt mye i front av feltet, og virket frisk underveis. Han klarte ikke å henge med Jasper Stuyven og Tadej Pogacar over de siste partiene, men det kan man da heller ikke forvente.
Vlasov ble solid støttet av Maximilian Schachmann, Patrick Konrad og Nils Politt hele veien inn.
BORA-laget vil være styrket i troen etter Roubaix-etappen. Det viste seg også at å bunkre opp litt ekstra med klassiker-skyts i stedet for å ta med Sam Bennett foran massespurtene ser ut som en god avgjørelse.
Andre lag:
Ag2r: Ben O’Connor pådro seg mekanisk trøbbel like før sektor 9 (altså den tredje på menyen). En del av lagkameratene hans slapp seg raskt tilbake for å hjelpe ham opp igjen, men toget hadde allerede kjørt. I mål hadde australieren tapt over fire minutter til det beste. Det betyr nok endret strategi for Vincent Lavenus mannskap i Alpene.
Israel Premier Tech hadde en veldig god dag med etappeseier til Steve Clarke, og fordi Jakob Fuglsang virket solid underveis. Jeg vet ikke helt hva danskens plan for rittet er, men status per nå er at han ligger på 21.-plass i sammendraget, ett minutt og 20 sekunder bak Van Aert.
Samtidig har Michael Woods rast nedover listen. Det betyr at Fuglsang kan fokusere på sammenlagtposisjonen sin, så lenge det varer – mens Woods nok er mest aktuell i kampen om etappeseier de neste dagene.
Alpecin-Fenix: Onsdagens andre DNF (did not finish) var Michael Gogl. Jasper Philipsen viste at formen er strålende. Andreplass tirsdag og han tok Fabio Jakobsen i spurten på dagens etappe. Mathieu van der Poel var no show foran i feltet i dag. Han pådro seg blant annet en punktering, men ble også regelrett kjørt ifra. Han drømte sikkert om gul trøye etter dagens etappe – og hadde en strålende mulighet da Wout van Aert gikk over i en hjelperytter-rolle. Alpecin-Fenix-kapteinen skal ikke tape 3 minutter og 48 sekunder på en slik etappe. Spørsmålet er hvor mye krefter Giro d’Italia har kostet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
DAGENS MANN: Sammenlagtrytterne la både etappeseier og trøyer i potten. Simon Clarke og Israel Premier Tech takket og bukket. Den australske veteranen tok en overraskende – men fortjent – seier ved munningen av Arenberg. FOTO: Pauline Ballet, ASO
Team DSM: Klarte å få Romain Bardet helskinnet gjennom etappen. Hvor tungt han satser på sammendraget får vi svar på underveis, men han har i hvert fall muligheten fremdeles. Andreas Leknessund må få godkjent for sin Tour de France-Roubaix-edition-debut, med 66.-plass.
TotalEnergies: Var laget på start med flest Paris-Roubaix-opptredener seg imellom. Underveis var det lite som fungerte. Peter Sagan veltet i en sving på vei inn mot første brosteinsparti. Anthony Turgis veltet på nytt og befestet sin posisjon som årets Lanterne Rouge. Det eneste håpet var Edvald Boasson-Hagen i bruddet. Det var tappert kjempet, men 3.-plass der og tredjeplass i sammendraget, lukter mest plaster på såret for 35-åringen.
Enric Mas satt med den store gruppe med sammenlagtfavoritt inn, så Movistar Team kan si seg fornøyd. Quick Step er nok litt skuffet kollektivt sett. 9.-plass til Fabio Jakobsen er ikke all verden å slå i bordet med.
EF Education-Easy Post var veldig aktive, men sitter verken igjen med gul trøye eller etappeseier. Det blir kanskje et par runder rundt taktikkbordet der i kveld, ettersom både Magnus Cort og Neilson Powless satt i bruddet – mens Alberto Bettiol trakk som en gal i feltet bak med Tadej Pogacar på bakhjulet.
UAE-Team Emirates, da? Pogacar trengte ikke et lag rundt seg i dag. Han gjorde all jobben selv. Kanskje litt surt at samarbeidet mellom Jasper Stuyven og ham fadet ut på slutten, og det munnet ut i kun 13 sekunder tjent i duellen mot Jonas Vingegaard. «Pogi» kan likevel finne trøst i at Primoz Roglic har havnet på bakfoten siden sist.
Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.
Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?
Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.
«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»
(Sykkelmagasinet): Med verdensmestertittel fra juniorklassen i fjor høst, ville forventningene rundt Per Strand Hagenes bli vanskelig å tone ned. Inngangen til 2022-sesongen har likevel ikke helt gått slik Sandnes-gutten hadde sett for seg.
Sesongåpningen i Kroatia gikk fløyten på grunn av COVID-19. Først under U23-utgaven av Bredene Koksijde var tilbake med startnummer på ryggen. Derfra har det da også egentlig bare gått én vei.
Han tok den siste etappen under Le Triptyque des Monts et Châteaux i Belgia, og fulgte opp med en tur opp på podiet under Giro del Belvedere tidligere denne uka. Det ble tredjeplass for nordmannen, mens stjerneskuddet Romain Gregoire fortsatte sin seiersrekke for utviklingslaget til Groupama FDJ.
COVER: Per Strand Hagenes kan du lese mye om i vår nyeste utgave av Sykkelmagasinet. Her får du blant annet også møte Jonas Iversby Hvideberg, en fantastisk reise på historisk grunn i Flandern og mye annet!
Ledelsen i Jumbo-Visma har allerede sett nok, og har kommet til enighet med 18-åringen om en kontrakt som binder ham til WorldTour-laget ut 2026.
– Per er en spesiell og talentfull syklist. Med de langsiktige planene vi har for ham, utviser vi troen vi har på ham. Sammen med Per skal vi sette sammen et optimalt utviklingsprogram for å få ham til å nå sitt fulle potensial. Vi ønsker å gjøre ham kjent med profflivet i faser, og starter den jobben i 2024, sier utviklingssjef Robbert de Groot.
Den internasjonale sykkelsporten har et regelverk som gjør at ryttere fra utviklingsavdelingen kan hospitere hos profflagene i enkeltritt. Slik har ryttere som Mick van Dijke, Gijs Leemreize og Johannes Staune-Mittet alt fått prøve seg på nivået over.
Gruppo Compatto – Sykkelmagasinets egen podcast – hadde med Strand Hagenes under sending i fjor høst. Lytt her:
Staune-Mittet har skrevet under en gjeldende avtale, som gjør ham til Jumbo-Visma-proff fra 2024 og to år framover. Det er den samme muligheten Strand Hagenes nå får.
– I år og neste år er han fremdeles en del av utviklingslaget. Via «Young Team Jumbo-Visma»-programmet får talentfulle ryttere som Per en forsmak på profflivet, takket være integreringen som skjer via utviklingslaget, påpeker De Groot.
Hard kamp om talentene
Internasjonalt er det nå en trend i å oppdage ryttere tidlig, og signere dem på lengre sikt. Etter inntredenen til Uno-X på det skandinaviske markedet, har større profflag følerne ute tidlig.
I forrige uke ble det klart at Stian Fredheim hadde skrevet under en proffavtale hos Uno-X, og selv om Jumbo-Visma ikke snakker åpent om det selv, kan den norskdanske satsingen være en av grunnene til at både Staune-Mittet og nå Strand Hagenes sitter på langekontrakter.
I fjor opplevde den nederlandske talentfabrikken at Finn Fischer-Black forsvant videre til UAE-Team Emirates.
For Strand Hagenes sin del, spiller det liten rolle. Det viktigste er at 18-åringen ser ut til å ha funnet seg kjapt til rette hos sin nye arbeidsgiver.
– Denne langtidskontrakten gir meg muligheten til å utvikle meg i det samme miljøet over lang tid. Det er bra for utviklingen min og gir meg selvtillit. Forhåpentligvis kan jeg fortsette og vokse slik at jeg er klar for proff-feltet i 2024. Å ta steget fra utviklingslaget til profflag hos Jumbo-Visma er et flott perspektiv. Etter at jeg kom hit, har jeg funnet ut av laget passer meg veldig godt. Min erfaring hittil i dette systemet er helt strålende, og det er den perfekte plassen for min videre utvikling, mener han.
«Jeg fant ut at jeg ikke gadd å bli skiløper. Jeg ville bli syklist.»
Valget ble tatt av Per Strand Hagenes selv, da han var 14 år gammel og god i to forskjellige idretter. Egentlig var det resultat av en erkjennelse: Han syntes rett og slett det var enklere å motivere seg for en par timers treningsøkt på sykkelen enn i skisporet.
Det gikk også litt på konkurranseformen. Fjortenåringene fikk stort sett slippe løs i enkeltstarter. Det skjedde mer med en gang han ble sluppet fri med pedaler under føttene.
«I sykkel kan du slå ryttere som er bedre enn deg fysisk, men også tape mot dem,» starter Per Strand Hagenes i intervju med Sykkelmagasinet. «Du må gjøre de riktige, taktiske valgene. Jeg har etter hvert funnet ut at jeg liker å konkurrere lenge. Jeg følte at jo lengre konkurransen var, jo bedre gjorde jeg det.»
For hans egen del begynte ting å falle på plass på sykkelsetet når han fant fram til våpenet han benytter for å få motstanderne over på defensiven: ”one minute power!” I klartekst ”all out” på sykkelen i korte perioder. Ideelt sett i småkupert terreng.
«Det er noe det går an å bruke ganske mange ganger mot slutten av et ritt. I VM var det om å gjøre å komme med så billig som mulig med tetgruppa fram til den ene bakken (Wijnpers, vår anm.). Da prøver man jo å få til det,» forteller 18-åringen.
Hagenes møtte Sykkelmagasinet på Sjusjøen i vinter.
33 sekunder tok det for øvrig opp til toppen. Sekundet mer enn Wout van Aert brukte under rekognosering noen dager før proffenes fellesstart i belgiske Leuven. Som det også skulle gjelde for Julian Alaphilippe to dager senere, var det ingen som klarte å få kontakt med nordmannens bakhjul igjen før han hadde passert målstreken. Norge hadde fått sin aller første juniorverdensmester i fellesstart.
(Sykkelmagasinet): Hjemme i Andorra ligger snøen på bakken og det er minusgrader om nettene. Tobias Foss tok i starten av turen til Gran Canaria for å finne bedre forhold, og reiste derfra videre til Alicante for kick off med resten av lagkameratene.
Fra Spania gikk det ut bud om delt kapteinsansvar mellom Tom Dumoulin og ham foran årets Giro d’Italia. For nordmannens del ble valgt tatt alt på sensommeren i fjor.
– Jeg hadde en prat ganske tidlig med Merijn (Zeeman) i løpet av sensommeren i fjor. Vi er vel for så vidt enige om at bakkene i touren passer meg aller best. De er litt lengre og litt slakere. Jeg har fremdeles noen svakheter jeg må forbedre, og vi ser vel egentlig at mulighetene for å utvikle seg videre er større om jeg sykler Giro d’Italia. Jeg ønsker å ta nye steg som sammenlagtrytter, og jeg synes det er kult å sykle giroen. Sånn sett gjør det ikke meg noe å vente ett år til før jeg eventuelt prøver meg i Tour de France, sier han til Sykkelmagasinet.
Når giroen etter planen skal få sitt etterlengtede da capo i Budapest den 6. mai, får vi det endelige svaret på hvordan rollefordelingen mellom Foss og Dumoulin blir. I fjor ble det ganske tidlig klart at George Bennett ikke var i sin aller beste form.
Forventer at Dumoulin går for podiet
Dumoulin er imidlertid en langt større fisk i det nederlandske laget. Han vant Giro d’Italia tilbake i 2017, og Foss mener det er naturlig at han sikter mot sammenlagtpodiet igjen.
– Hvordan ser du for deg din egen rolle og arbeidsfordelingen mellom dere to?
– Jeg vil igjen ha en litt friere rolle. For oss som lag er det gunstig å ha flere som er med og kjemper i sammendraget. Jeg er også innstilt på å hjelpe til, men jeg regner med at jeg slipper å gjøre mye av forarbeidet inn mot den avgjørende stigningen. Da er det egentlig ikke så mye man trenger å bidra med. Da handler det egentlig mer å holde det gående opp til mål.
Foss imponerte mange da han som del av gruppa med sammenlagtkandidatene forsvarte 9.-plass under fjorårets La Corsa Rosa.
Nødt til å bruke tid
Fra junioralder har han vært klar på at målet hans er å vinne en Grand Tour, og aller helst Tour de France. Samtidig er han nøktern på egne vegne. Han vet det er konkrete ting han er nødt til å jobbe med over tid for å henge med de aller beste.
– I fjor fikk jeg svar på at det gikk greit å hevde seg høyt oppe i sammendraget i en Grand Tour. Samtidig så var jeg nok blant de desidert tyngste rytterne der framme. Jeg velger å se på det slik, at har jeg fremdeles muligheten til å gå ned en del. Jeg har jo ikke helt de samme forutsetningene som de som er født med en kroppsvekt lavt på 60-tallet. Jeg har også en fordel med å ha den motoren jeg har. Nå dreier det seg om å fintune den over lengre tid. Balansen er å ha trøkk til å gjøre gode tempoprestasjoner, mens man også skal ned til en konkurransedyktig vekt for å holde følge i fjellene.
– Hva annet sitter du igjen med etter 9.-plassen i fjor?
– Jeg synes jeg kjørte stabilt. Det var ingen dager som var veldig dårlig, og kanskje heller ikke veldig bra. Målet blir nå å heve nivået over tre uker. Jeg så selv at jeg har potensialet inne, laget så det og jeg føler selv at det er her (i Grand Tours, vår anm.) jeg hører hjemme. Det var godt for selvtilliten å få det bekreftet. Det er fremdeles drømmen min å vinne en Grand Tour, og nå klarte jeg å plassere meg blant de ti beste. Jeg føler fremdeles jeg har en del prosent å hente ut, sier han.
Hopper bukk over Tirreno
24-åringen på Vingrom starter sesongen i Algarve. Deretter sykler han de småkuperte Faun-Ardèche Classic og Drome Classic i Frankrike. I starten av mars bærer det videre til en italiensk bolk bestående av Strade Bianche, Settimana Internazionale Coppi e Bartali og Giro d’Italia. Det blir i tillegg et høydeopphold i Andorra i starten av sesongen og en tur til Teide før giroen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
PÅ EUROPAS TAK: Høydetrening har blitt et viktig moment for Grand Tour-jagende Tobias Foss. Her er han avbildet på Tenerife underveis i 2021-sesongen. Det blir nytt gjensyn etter årets Coppi e Bartali. FOTO: Charly Lopez, Jumbo-Visma
– Det er ikke mange ritt du sykler i oppkjøringen din?
– Jeg er egentlig helt trygg på at jeg har fått kjørt nok når sesongen er over, men jeg regnet kanskje med spørsmål rundt at jeg ikke drar til for eksempel Tirreno-Adriatico. Jeg kommer til å få min sjanse i Coppi e Bartali, der jeg reiser ned som kaptein. Giro d’Italia er hovedmålet mitt denne sesongen, og så har jeg noen fine ritt å se fram til utover høsten også.
Tross strålende innsats under fjorårets Giro d’Italia, opplevde nordmannen at han fadet litt ut etter en flott NM-dobbel på sørlandet i midten av juni.
– Egentlig er jeg godt fornøyd med totalen. Det var min første, hele Grand Tour, og det var full gass hver eneste dag. Jeg tror nok det kostet mer mentalt sett enn jeg hadde forestilt meg. Jeg følte jeg stanget litt etter det, og fikk kanskje ikke nok hvile i etterkant inn mot blant annet OL. Jeg skal være enige i at det var en litt trå avslutning på sesongen. Det ble en sesong jeg lærte ekstremt mye av når det gjelder hvordan kropp og hodet fungerer. I tillegg gikk jeg på et par bommerter. Ser du bort ifra 2020-sesongen, så var dette egentlig min første sesong i WorldTour. Det er viktig å lære av det, og unngå de samme feilene. Jeg er fornøyd med våren, og så ble det en del «gjørmestamping» utpå høstparten. Det er slike erfaringer man bare får ta med seg videre, sier Foss.
Danske drømmer
Under fjorårets Coppi e Bartali syklet for øvrig årets andremann i Tour de France, danske Jonas Vingegaard som kaptein, støttet opp av ryttere fra Jumbo-Visma Development. Dansken sto igjen som sammenlagtvinner etter de fem etappene.
Det hadde selvsagt vært stas om Foss kunne ha fått til noe liknende i år, men enn så lenge nøyer han med å la seg inspirere av det den nye, danske klatresensasjonen får til.
– Det var gøy å se på det. Det er inspirerende å se folk som er rundt samme alder og som har like mål som meg, viser at det faktisk er mulig. Det gir meg masse motivasjon og trygghet om at drømmene jeg selv har er fullt oppnåelige. Man er bare nødt til å fokusere og legge ned den nødvendige innsatsen, mener Foss.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
