desember 2017 - Sykkel

«Veien er målet»

TEKST: Emma Kristine Skjerstad

Til dere som følger bloggen min; Hei bloggen og alle mine tusenmillioner lesere.  Til dere som er nye lesere: Hei og velkommen til min skriveverden om livet som syklist og «veien er målet».

Som ivrig syklist/idrettsutøver, student, skribent og deltidsarbeider ble jeg nylig spurt av redaksjonen i Sykkelmagasinet om å begynne og blogge på deres nye hjemmeside. Det er naturligvis noe jeg takket gledelig ja til, da formidling, skriving og det å (forhåpentligvis) spre idrettsglede er noe jeg liker godt som restituerende aktivitet innimellom slaga.

Før vi for «alvor» sparker i gang bloggingen tenker jeg at det er greit å dele i korte trekk hvem jeg er.

Mitt navn er Emma Kristine Skjerstad, jeg er 27 år gammel, bor i en rimelig fancy kjellerleilighet på dollaråsen i Nittedal og vier store deler av livet mitt til idretten og sykkelen. For at hjulene (bokstavelig talt) skal gå rundt er jeg student ved siden av idretten, i tillegg til at jeg jobber som hovedtrener for de unge og lovende i CK Nittedal, frilans-journalist (i ny og ne) og daglig leder (som det så fint heter) av Grenaderløpet.

Årene flyr, og i skrivende stund går jeg inn i mitt tolvte år på landeveien (med startnummer på ryggen), før den tid bar oppveksten og barndommen min preg av det min far så fint (i ettertid) kalte «luretrening». Skitrening, skikonkurranser, terrengtrening, terrengkonkurranser og etter hvert landevei, som jeg som 16 åring bestemte meg for å satse mer på. Med tidvis mark i rumpa og et høyt energinivå har idretten vært og blitt en viktig arena for meg, og lidenskapen for fysisk aktivitet og bevegelse er stor.

Som 16-, 17- og 18-åring ble jeg ungdomsmester og norgesmester som junior (to år på rad) på tempo, vant norgescupen sammenlagt, var fast på landslaget, satt en saftig norgesrekord på 10 kilometer tempo, 13.plass i EM-tempo, noen internasjonale topplasseringer og fremtiden så lys ut. Mine to første år som senior var jeg fortsatt «oppadgående» og som 20-åring signerte jeg min første (og kanskje siste?) proffkontrakt med et italiensk UCI-lag.

Jeg ble boende ett år i Italia/Lucca og det var vel her vendepunktet i sykkelkarrieren kom, da jeg reiste hjem med mye erfaring, læring, italienske strofer, kyssesyken og mycoplasma. Fra 2011 og frem til 2015 bar årene preg av månedsvis på sofaen med sykdom, en kropp som ikke ville spille på lag, sykdom i nær familie, stanging i veggen og ujevne resultater og treningsperioder.

Mange mener, tror og tenker kanskje «var hun bare en juniorstjerne?», men hvorfor skal man høre på hva alle andre mener, tror og tenker til en hver tid? Selv vet jeg at potensialet er der, men på samme måte som man får «kunnskapshull» ved å ikke delta nok i skolen, får man «treningshull» ved å ikke få trent kontinuerlig over en lengre periode. Trening og fysisk form er tross alt ferskvare, og man må øve, øve, øve. Feile, feile, feile. Lære, lære, lære. Ta gode valg, ofre, risikere og finne treningsmetoden som passer deg selv.

Det letteste, etter flere år med motgang, er å kaste inn håndkleet og heller «bli normal», men sta som jeg er er jeg fortsatt fast bestemt på at jeg ikke skal gi meg før jeg står øverst på pallen som norsk mester igjen. I Team Skjerstad.net er visjonen «veien er målet», med motbakker, utforbakker, humper, gode og vonde opplevelser. På den veien er jeg evig takknemlig for at jeg har verdens beste støttespillere rundt meg som tror på meg.

I stedet for å si «Emma Kristine, nå har du stanga i veggen så lenge at vi kan ikke støtte deg noe mer» eller «Emma Kristine, du bør begynne å leve et normalt liv nå, vi kan ikke forholde oss til dette mer» får jeg heller høre «Emma Kristine, vi støtter deg og backer deg alltid, uansett, og vi tror på deg».

Så, her sitter jeg, som 27-åring. Full av motivasjon og inspirasjon til å gjøre en helhjertet jobb og finne min vei tilbake på toppen av pallen. De to siste årene har jeg endelig fått lagt ned en god dose treningsarbeid igjen, resultatene kommer sakte men sikkert, jeg befinner meg jevnt over blant topp ti beste damer i Norge og fikk i fjor og i år resultater som gir meg svar på at jeg faktisk har noe «uforløst» i meg.

Gjennom de neste ukene og månedene vil det jevnlig komme blogginnlegg fra denne kanten om alt fra trening til kosthold, utstyr, tanker, meninger og innblikk i hvordan livet som idrettsutøver er gjennom tekst, bilder og video. Har du spørsmål eller tips til innlegg – ta kontakt.

Snap/Insta @emmakristine

Shimano Ultegra R8000: Hevder seg mot de beste

TEKST: Gerhard Slick FOTO: Wouter Roosenboom

Ultegra-komponentene 60800 og 6870 var begge store hits verden over. Nå kommer altså etterfølgerne, R8000 (mekanisk) og R8070 (elektronisk Di2-variant).

Her er det flere elementer som er nye. Den største nyheten er kanskje Ultegras egne hydrauliske skivebremser, nye hjulsett og en oppdatert versjon av SPD-SL karbonpedaler. Det nye bakgiret er også kompatibelt med 11-34-kassett, for de av oss som liker store mengder stigninger.

De mest sentrale forbedringene er ikke like synlige. Lavere vekt og økt stivhet kommer som et resultat av snedige teknologiske løsninger som preger den nye komponentgruppen. Hvilket er til å forvente av Ultegra som lever godt i skyggen av Shimanos flaggskip Dura Ace.

Ikke så overraskende har nye Ultegra R8000 mange teknologiske likheter med Dura-Ace R9100-gruppen som ble presentert sist januar. Nye Ultegra speiler Dura-Ace også sett rent estetisk. Farge-tema er mørkere og krankarmen mye kraftige enn sin forgjenger.

R8000 er utstyrt med mekanisk gir og felgbremser. Til tross for den økte populariteten til elektroniske girsystem, har Sykkelmagasinet testet og sett nærmere på det mekaniske.

Mykere giring

Man flyter grasiøst mellom utvekslingene. Å gire med R8000-bakgiret føles litt lettere sammenliknet med tidligere utgaver Ultegra. Forbedringen er liten, men merkbar, og har ikke kommet på bekostning av den gammeldagse, metalliske girskiftelyden mange liker. Girets hurtighet er mer eller mindre som før.

 

Bakgiret i R8000-serien er utformet med det såkalte «Shadow design». Dette betyr at store deler det mekaniske bakgiret er plassert nedenfor kassetten og kjedestaget, og inn i en mer beskyttet posisjon. Å skade bakgiret på landeveien er sjeldent en stor fare. Men dette blir fort en fordel dersom man tar turen til krossbanen eller ut på grusveier.

I teorien er oppsettet også mer aerodynamisk, med mekanikken plassert under kjedestaget. Placebo eller ei, tanken er fin å ta med seg ut på veien.

«Shadow Design» gjør også R8000 kompatibel med Shimanos DRD, girøre-systemet som strammer opp koblingen mellom bakgiret og rammen, og dermed gjør giringen mer presis.

Med tanke på girjustering har Shimano allerede en stund brukt innvendig sekskanthodet unbrakoskruer i Di2-systemet. R8000 er ikke noe unntak. Borte er stjerneskruene og derfor er det viktig å bruke riktig nøkkel. Ellers kan det innvendige mønsteret slipes ned og justeringen bli vanskelig over tid.

Vaiertønnene på bakgiret har også nytt design. Men om den slankere utformingen gir bedre funksjonalitet, er vi imidlertid ikke overbevist om. Uten de kraftige vingene som kjennetegnet tidligere versjon, kan finjusteringen bli en utfordring etter hvert som mekanismen strammer seg til. Vaiertønnene som tilhører bremsene er heldigvis uendret.

Betydelig endringer er gjort på krankgiret som er blitt vesentlig tynnere, og speiler dermed den skjelettaktige Dura-Ace-versjonen. Dette bidrar til en generelt sett mykere giringsopplevelse. Det nye innebygde spenningskablene var også enkle å justere og utgjorde en fin estetisk touch.

Flere forbedringer på hendlene foran fant vi i tillegg. De nye Ultegra ST-R8000 er nesten identiske med utformingen på nyeste Dura-Ace 9100 hendlene. De er dessuten mindre avrundet enn Ultegra 6800 og utstyrt med en ruglete hette.

Form og hette gir en annerledes og bedre grepfølelse, sammenliknet med forrige Ultegra. Funksjonaliteten er også forbedret. Det nye designet gjør det enklere å rekke frem til hendlene mens man har hendene i bukken. Trykket for å skifte både foran og bak er dessuten blitt vesentlig mindre. Dette er nok en gledelig nyhet for de som ikke har store hender.

Stivere bremser

Selv om 6800-bremsene hadde få mangler i seg selv, er R8000-versjonen en markant forbedring. Kanskje den største raffineringen i generasjonsskifte 6800/R8000.

Igjen ser vi likheter til 9100. Vinklingen av bremsearmene og den spisse fronten matcher nemlig fint med Dura-Ace-versjonen. Nå er avstanden mellom armene noe mindre, for å gi økt trygghetsfølelse og effektiv bremsing.

Utformingen er tydelige stivere enn før. Dette fordi en tynn, forsterkende metallplate er plassert mellom bremsearmene, som tetter rommet mellom dreiepunktene. Dette gjør at bremsene holder formen og skaper forutsigbare bremsemønster.

Ifølge Shimano er 9100-bremsene 40 prosent stivere enn sin forgjenger. Et prosenttall er ikke oppgitt på R8000, men forbedringen merkbar og parallellene til Dura-Ace påfallende.

Bremsingen er nemlig mer effektiv og forutsigbar enn før. Selv når man bremser hardt, føler man aldri tap av kontroll og det er lett å unngå å låse hjulet. R8000 er også kompatible med 28mm dekk, som flere og flere virker å foretrekke.

Hurtigkoblingen er dog noe begrenset. Å løse ut bremsene er begrenset til kun to posisjoner. Dette vil nok ikke falle i smak hos gamle sjeler som foretrekker en justerbar hurtigkobling.

Krank og kassett

I likhet med bremsene har R8000-kranken sine likheter med Dura-Ace 9100 også. Krankarmen er oppdatert med bredere diameter og krankdrevet omformet med ny profil på tennene.

Det siste innebærer større gap mellom kjede og tenner, og skal medføre økt yteevne og stillere funksjonalitet. Dette var imidlertid vanskelig å etterprøve.

I motsetning til Dua-Ace er det ingen integrert kraftmåler tilgjengelig for R8000-kranken.

Den nye kassetten som kommer med R8000 er helt lik den forrige, etter hva vi kan se. Den fungerer iallfall på samme måte og veier ganske det samme som 6800-versjonen.

Konklusjonen

Den nye generasjonen Ultegra er som sagt ingen revolusjon. Men det finnes flere snedige oppgraderinger og innovasjoner som gjør R8000 til et bedre fungerende og langt mindre sårbart gruppesett enn 6800-versjonen.

Både bremsing og girskifte er klart forbedret og gjort til en sann glede. Opplevelsen er til forveksling svært lik yteevnen til Dura-Ace 9100. R8000 presterer faktisk på samme nivå som Shimanos flaggskip.

Sammenliknet med 9100 er R8000 noe tyngre. 264 gram for å være helt presis. Den vekten kan man imidlertid lett kvitte seg med andre steder på sykkelen, og samtidig spare seg en pen sum penger.

For hva gjelder funksjonalitet, er det nå blitt uhyre vanskelig å skille Dura-Ace fra Ultegra.

Trent for verdenstoppen

Susanne Andersen er det største talentet på kvinnesiden på flere tiår. Nå kommer sesongen hvor treningstalentet skal bli vinneren.

Continue reading «Trent for verdenstoppen»