Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo

Som årets første monument signaliserer Milano-Sanremo at sykkelsesongen er i gang for fullt alvor. Den italienske klassikeren med sine nesten 300 km kommer bardus på noen, mens for andre er det sesongens høydepunkt. For den som vinner, har sesongen allerede blitt en ubetinget sukess.

Mot et vakkert bakteppe langs den italienske rivieraen er rittet langt, raskt og fysisk krevende, for ikke å si taktisk komplisert og ofte uforutsigbart. Det kan bli massespurt, bruddseier eller en tapper soloartist som lykkes. Ingen vet på forhånd, og det er magien ved La Classicissima!

Poggio

Poggio di Sanremo – tortur og rulett

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo»

Den glemte løven

I 1955 går Leo-Chlorodont inn med brask og bram i italiensk sykkelsport. Den italienske kosmetikkprodusenten Leo og det tyske tannpasta-merket Chlorodont etablerer et lag med samme navn.

Dets store stjerne er Gastone Nencini. Så måtte det heller bare briste og bære at mannen som faktisk skulle fronte disse skjønnhetsproduktene, en noe lurvete landsbygutt fra det toskanske ingenmannsland, røykte som en skorstein, hadde hud som en lærhanske og labbet rundt med kronisk skitt bak ørene.

Et av kallenavnene hans er faktisk Faccia di fatica, som ganske enkelt kan oversettes til Slitetryne. Overflod som fuktighetskrem og generell velvære er dessuten en verden milevis unna Nencinis røtter og oppvekst på bondelandet i Toscana der tilsynelatende grenseløs fattigdom råder.

Men mot slutten 1950-tallet, fôret med amerikanernes Marshall-hjelp, blomstrer økonomien i Italia. Plutselig er industri og næringsliv utenfor sykkelsporten, interessert i å bruke penger innenfor sykkelsporten. Såkalte extra-sportif sponsorer som Nivea (hudprodukter), Brooklyn (tyggegummi), Leo og Chlorodont blir alle del av propaganda-karusellen, som i form av en reklamekaravan og fargesprakende drakter, lyser opp foran elleville tifosi langs landeveien.

En ny symbiose mellom profesjonell sport og reklame akselerer dog ikke bare på grunn av strømmen av innkommende dollar og cents. I 1952 kringkastes nemlig den første TV-sendingen på italienske fjernsyn. En medial og kulturell revolusjon er i emning.

Det er Coppi, Bartali, Magni – sykkelsportens gullalder, og nå kan plutselig superstjernenes eventyrlige bragder beskues hjemme i ens egen stue. Folk trodde knapt det var mulig. Millioner av italienere tilbringer time etter time foran skjermen. Livet er godt, Mussolini nesten glemt.

En kriger

Men før solen, var det masse regn. I 1930 kommer Gastone Nencini til verden i Bilancino. Det lille tettstedet ved Barberino di Mugello ligger bare 25 km fra Firenze.

Livet på landsbygda er en helt annen verden enn det i storbyen. På landet vokser barna opp i elendighet. Skolegang er langt i fra vanlig, og få av de som faktisk går, lærer noe mens de er der.

Arbeidslivet kommer tidlig for Nencini. Faren hans er hestehandler og forsørger for familien én uke om gangen. Unge Gastone vil dog opp og frem i livet. Landsbyens gater blir for smale og ensformige.

Det lille han tjener etter slitsomme dager i pukkverket, sparer han derfor til en sykkel. Foreldrene stiller seg dog uforstående til sønnens grandiose planer: ’Sykling? Hva skal det være godt for? Et leketøy uten fremtid’. Men likesom i De Sicas neoliberalistiske mesterverk, Sykkeltyvene, som inntok de italienske kinosalene i 1948, får tohjulingen skjebnesvanger betydning for en fremadstormende Gastone Nencini.

Etter krigen ligger jordbruket brakk. Jernbane, veier og skipshavner, alt spylt bort av bomber. Byene ligner forhistoriske ruiner. Arbeidsledigheten stiger mot himmelen, mens verdien av liraen synker mot avgrunnen. I 1946 er levekostnadene 20 ganger større sammenliknet med tiden før krigen. Manglene er store og utsiktene dystre.

Nencini under Giroen i 1958.

Livet gjør Nencini hardbarket og stilltiende. Den unge huden på hendene hans er grov, tørr og sprukket. De daglige strabasene har krummet nakken og gjort ryggen trett, men kroppen er fortsatt sterk, og hodet hans fylt av tanker om en lysere fremtid.

Uten sin fars samtykke og viten, kjøper Gastone en lyseblå Pinzani. I all hemmelighet oppbevarer han doningen hos sin onkel, andre ganger hos en venn. Ingen i nær familie må vite om den nye tohjulingen – billetten hans ut. En kort periode som keeper for det lokale fotballaget Borgo San Lorenzo bare bekrefter at det sykling han virkelig vil drive med.

A.S Tavarnuzze er hans første skikkelige sykkellag og 1948 hans første sikkelige sesong. Av 15 ritt vinner han tre, alle med imponerende margin. Allerede som amatør høster han glitrende omtaler i lokalpressen, som rytteren som aldri gir seg, alltid er energisk og alltid er på offensiven, sterk både oppover og nedover.

I 1949 rykker han opp til Filam Firenze-laget, og etter en tøff start på sesongen, får han en forløsende seier i oktober foran sitt eget publikum i Bilancino. Venner og kjente hyller Gastone i målområdet, men faren Attilio glimrer med sitt fravær.

I takt med sønnens voksende celebritet er det desto vanskeligere for Attilio å ignorere den spirende sykkelkarrieren. På et arbeidsoppdrag i Ponte a Ema venter han ved målgang når Nencini den yngre tar nok en seier.

I gult under Touren i 1960.

Men noen stolt far, er Attilio ikke. Han er ikke der for å gi et velment klapp på skulderen. Han er der for å avlevere en skarp advarsel til sin førstefødte. I stedet for å slutte seg til de fremmøttes applaus og hyllest, kommer han med et utvetydig direktiv: «Du skal slutte med dette, og selge sykkelen umiddelbart. Ser jeg deg med den sykkelen igjen, brekker jeg den i to».

Heldigvis for sykkelverdenen, velger Gastone å se bort ifra sin fars trusler.

***

I 1950 legger Gastone Nencini det gamle, kummerlige landsbylivet bak seg for godt, og drar til storbyen. I Firenze slutter han seg til datidens sterkeste amatørlag i Toscana, SS Oltrano. I likhet med andre ryttere fra tøffe kår, blir Nencini berømmet for sin tæl, kraft og ukuelige stå på-vilje.

«Toskanerne elsket ham for den rytteren han var: generøs og uforutsigbar,» skriver Riccardo Nencini, Gastones nevø og biograf.

«Samtidig var han stoisk og hard. Ansiktet hans var røft og værbitt, sjeldent lå der et smil på lur.»

Nencini går gradvis gradene, og hans mentale egenskaper vekker beundring og oppsikt.

«Han ga alt fra start til slutt, og var alltid i angrepsposisjon. Noen ganger gikk han tom for krefter før finalen… han røykte tross alt tjue sigaretter daglig og levde ikke spesielt sunt».

Den legendariske, italienske landslagssjefen Alfredo Binda så dessuten en rytter med øye for det taktiske.

«Han var utholdende, modig … en regelrett kriger … han vant ved å være sterk, men i kampene brukte han hodet så vel som beina sine.»

Utover sesongen blir det mer og mer åpenbart at lovordene har noe for seg. S.S Oltrano bestiller en skreddersydd sykkel fra Pinzani og Nencini får rådgivning av Ivo Faltoni, mekanikeren til legenden Gino Bartali. Forventningene er store til 20-åringen.

Den unge amatøren innfrir. 15. juli, i et tøft og kupert ritt i Appenninene med målgang i Pavullo nel Frignano i Emilia-Romagna, vinner Nencini med fem minutter, til tross for tre punkteringer.

Gaul, Bobet og Geminiani under Giroen i 58.

’Løven fra Mugello’ er kanskje det mange mistenker: fuoriclasse. Det vil si et helt spesielt talent. Nencini ender opp med ti seiere denne sesongen, åtte av dem på rad. I temporittet Grand Prix Firenze viser han tilmed garvede spesialister hvor skapet skal stå.

Den sterke avslutningen på sesongen baner vei opp til proff-rekkene. Planen er at han skal være hjelper for Bartali, men Nencini nekter og velger i stedet å satse mot amatør-VM, som i 1951 skal arrangeres i Varese.

Stortalentet foretrekker derfor enda en sesong som amatør. Men VM på hjemmebane ender i fiasko for Nencini som bommer totalt med de taktiske valgene i rittet. To punkteringer i finalen hjalp heller ikke.

1952 preges av dårlig form og stagnasjon. Det er derfor en revansjesulten Nencini som tar fatt på sesongen i 1953. Han vinner jevnt og trutt gjennom sesongen og tas ut til VM som skal avholdes i Lugano i Sveits. Der vinner Fausto Coppi proffenes ritt, mens Riccardo Filippi tar gullet i amatørrittet, foran Nencini. 23 år gammel, mer erfaren og atskillig mer taktisk klok, er Nencini endelig klar for det profesjonelle feltet.

Giro-drama

Gastone Nencini gjør en relativ akseptabel debutsesong for det legendariske, italienske laget Legnano. Han vinner G.P de Porretta Terme og Coppa Campagni à Barberino, innkasserer fjerdeplasser i G.P di Prato og Giro dell’Emilia, og sniker seg inn blant de seksten beste i Giro d’Italia. Ikke ueffent for en neopro.

Sesongen etter ser man markant bedring, ikke bare i prestasjonene til Nencini, men også i den italienske økonomien. BNP per innbygger vokser raskere enn noe annet sted i Europa, forbrukersamfunnet er i ferd må å slå rot, kvinner tar større plass på skolebenkene innenfor høyere utdanning, og unge, urbane mennesker nyter større frihet på sine scootere og biler.

Sykkelens praktiske, så vel som kulturelle betydning for den jevne italiener, er i ferd med å minskes. I 1950 mangler omtrent halvparten av alle italienske hjem innlagt vann. Bare ett tiår senere er dette dagligdags.

Nencini i maglia rosa foran, Bobet på hjul.

Amerikansk konsumerisme går Italia som en svært velkommen farsott. Men den økonomiske boomen er altså ikke bare godt nytt for ’arbeidersporten’ sykling og dens posisjon som landets mest populære fritidssyssel. I takt med moderniseringen, økonomisk vekst og urbanisering, nyter fotball og bilsport stadig økende popularitet.

Tidene er i endring. Kontrakten med Leo-Chlorodont markerer også et hamskifte i Nencinis karriere. Triumfene blir mektigere og lønnslippen større.

I 1955 er Nencini nære en sammenlagtseier i Giroen. Han leder rittet frem til den 20. etappen, hvor en kostbar punktering sørger for at både Coppi og Magni distanserer ham på et avgjørende grusparti. Nencini vinner dog to fjelletapper og klatretrøya underveis, og viser seg dermed ordentlig frem som en effektiv Grand Tour-rytter, både fysisk og taktisk.

I 1957 er Coppi ute av drift etter en stygg velt og påfølgende femurbrudd i Giro di Sicilia tidlig i sesongen. Til start er derimot Charly Gaul, fjellengelen på jakt etter sin andre strake Giro-seier.

Det samme er Frankrikes største rytter etter krigen, Louison Bobet, den tredobbelte Tour-vinneren, som etter en disputt med Tour-arrangøren bestemmer seg for å satse på Giroen.

I feltet er det flere som anser Bobet for å være både pedantisk, fisefin og overinteressert i livets luksuriøse goder. Gaul, evig kontrær og sterk mostander av snobberi, er definitivt en av dem. Med et sterkt, gjensidig hat for hverandre, var det kanskje ikke overraskende at en tredjepart skulle utnytte de unngåelige kalamiteter til sin fordel. Den tredjeparten skulle bli Gastone Nencini.

Dramaet når sitt crescendo på den 18. etappen. Målgang ligger på Monte Bondone, fjellet der Gaul pulveriserte rivalene i sin Giro-seier året forut. Nå sitter han i rosa og lover å gjøre det samme igjen.

Nencini er 59 sekunder bak, og Bobet snaue to minutter bak fjell-spesialisten fra Luxembourg. Den 245 km lange etappen er forholdsvis flat før det siste, avgjørende fjellet opp til mål. Med en tredjedel unnagjort, tenker derfor Bobet det trygt å stoppe, for å gjøre sitt fornødende.

Jålebukken Bobet var en av få som stort sett måtte stoppe for å tisse. Det samme gjør derfor Nencini i dette tilfellet. Gaul fortsetter et par kilometer til, før han også stopper for å late vannet. Bobet og Nencini gjør seg ferdig og passerer Gaul lenger oppe på veien.

Nencini i gult, med Henry Anglade og Imerio Massignan.

Gaul ser de to komme, og gjør ifølge en rekke tidsvitner en obskøn manøver med sine edle deler i retning Bobet. Den kultiverte Bobet er selvsagt rystet i sine grunnvoller, og aldeles rasende. Den uskrevne regelen om ikke å angripe i ’naturlig pauser’ går rett ut vinduet idet franskmannen sender alle mann til pumpene.

Nencini aner faren nesten før den oppstår, og gjør det samme. De neste 100 km holder de et snitt på 45 km/t, mens Gaul havner mer og mer i bakleksa. Etter målgang er Nencini rittets nye leder.

På de gjenstående etappene er en fandenivoldsk Gaul mer opptatt av at Bobet skal tape, enn han er selv av å vinne. Derfor legger han seg i selene for å hjelpe Nencini. Den rosa trøyen går til slutt til ’Løven fra Mugello’, mens den såkalte ’Fjellengelen’ Gaul ender opp med en nytt kallenavn, ’Chéri Pipi’, eller ’Kostbar tissepause’, om du vil.

Le Tour

I 1959 signerer Gastone Nencini for et annet extra-sportif basert lag, Carpano. Den aller største triumfen kommer selvsagt i 1960-utgaven av Tour de France.

For Nencini var Giroen det gjeveste rittet; fansen, fjellene og stemningen i hans hjemlige Grand Tour var noe helt spesielt for italienerne, og Nencini var intet unntak i så måte.

Men for sponsorer med internasjonale ambisjoner er det utenfor en hver tvil at Touren er den aller viktigste reklamearenaen, og til tross for at rittet utkjempes under landslagsordningen, så ønsker Carpano selvsagt at deres største merkevare skal vise seg frem der. Den Torino-baserte aperitiff-produsenten sponser dessuten poengkonkurransen.

I 1960 mønstrer italienerne et fryktinngytende lag. Ercole Baldini, Nino Defilippis, Arnaldo Pambianco, Imerio Massignan, som kommer til å vinne klatrekonkurransen, og Graziano Battistini, som blir annenmann sammenlagt. Dirigenten for dette formidable orkesteret heter Alfredo Binda i det som skulle bli legendens siste store show som landslagssjef.

Den 47.utgaven av Tour de France går av stabelen i Lille uten de største stjernene på startstreken. Ingen Jean Robic, Louison Bobet, Raphaël Géminiani, Charly Gaul eller Jacques Anquetil. Og heller ingen Fausto Coppi. Italias største idrettshelt pådro seg malaria under en publisitetsreise til Burkina Faso og døde like etter nyttår.

Riviere og Nencini.

Italiensk sykling, så vel som Touren, stiller dermed med ganske så blanke ark. Den regjerende mesteren Federico Bahamontes stiller til start med sin spanske klatrearmada i ryggen, men reiser hjem i god tid før Paris.

Tyskerne, britene og nederlenderne er også til start. Som vinnerne av lagkonkurransen de to siste årene er også de sterke belgierne på plass med et formidabelt mannskap. Det franskelandslaget allierer seg som ventet med de mindre, regionale lagene, og mobiliserer styrkene bak Roger Rivière, til tross for at Henry Anglade mente han var et sterkere kort.

Rivière og Anglade er langt i fra perlevenner. Selv om timesrekordholderen Rivière vinner den første tempoen i Brüssel, er det Anglade som sitter i gult på den sjette etappen. Der kvitterer Rivière med å angripe 110 km fra mål i en manøver som kommer bardust på landsmannen Anglade. En lumsk Rivière tjener tolv minutter på sin interne rival og starter en liten borgerkrig i samme slengen.

Nencini aner muggen stemning i den franske leiren, og skal som han gjorde i Giroen for tre år siden, utnytte andres bulder til egen fordel.

Franskmennene vet godt hvilken type rytter de må hamle opp med. Giro-vinneren fra ’57 er ikke bare solid i klatringene og robust på flatene, han er også en fenomenal utforkjører.

Hva gjelder fart nedover, teknikk, evne til å lese svingene og fryktløshet, er Nencini en kunster å regne. Kanskje feltets aller ypperste i så måte. Anglade, kjent som en av feltets større skrytepaver, aspirerte selv til den tittelen, og hadde noen år tidligere utfordret Nencini til en utforkonkurranse. På hviledagen i Giroen satte de to kamphane utfor en svingete fjellside i Dolomittene.

Nencini og Jean Adriaenssens i fjellene.

«Jeg kunne bare ikke tolerere at Nencini var feltets beste utforkjører,» sa Anglade senere. «Vi ble enige om at den som kom sist, skulle kjøpe drinkene den kvelden. Veien var hardpakket grus og vi hadde en ardoisier til å holde tiden. Vi kjørte full gass. I starten lot jeg Nencini ta fronten, slik at jeg kunne se hvordan han tok svingene. Mot slutten dro jeg skikkelig til, og tok ham med 32 sekunder. Jeg hadde slått Nencini! Jeg så ham ikke igjen før på hotellet senere på kvelden, og der hadde han nettopp kjøpt meg en aperitiff».

Ernesto Colnago er også forbløffet over Nencinis utforegenskaper. Den legendariske sykkelfabrikanten hadde som sponsor av Leo-Chlorodont gått inn for å skreddersy en blendende hvit ramme til lagkapteinen. Det viste seg å være en utakknemlig oppgave.

«Det var uhyre vanskelig. Nencini var som en syklon på sykkelen når han tråkket. Både i tråkket og i svingene la han ekstremt press på ramma med den enorme kraften han pumpet gjennom kranken.»

Etter samarbeidet med Colnago, sverger nå Nencini til forsterkete rammer og helt unike geometriske spesifikasjoner, for å kunne presse mest mulig på i nedoverbakkene.

Samtidig er han en av til første til å ta i bruk girskiftere på styret fremfor undertuben, dette for å ha mer kontroll når det går fort nedover. For få tar krappe svinger med samme djervhet nedover, som Nencini. Raphaël Géminiani beskriver det ganske enkelt og brutalt:

«Den eneste grunnen til å prøve å følge Nencini utforkjøringene, var om du gikk rundt med et dødsønske».

På Tourens 10. etappe går det nesten troll i ord. Nencini sitter i gult, men fotfølges av Rivière som allerede har vunnet fire etapper, og nå bare må holde italieneren innenfor to minutter til den avgjørende tempoen i tredje uke for å sikre seg seieren i Paris.

Riviere side og side med Nencini.

Mellom Millau og Avignon forserer Touren upløyd mark når rytterne sendes opp Col de Perjuret, en særdeles svingete stigning i Massif Central. Utforkjøringen er like svingete som den er hasardiøs, og Nencini bestemmer seg for å dra ut splinten. I halsbrekkende fart ned fjellsiden detonerer Nencini en bombe i sammenlagtkampen. Rivière, fanget i en røyklagt slagmark, forsøker å følge – men plutselig, er han borte.

Eneste spor av franskmannen er en maltraktert sykkel i veikanten. Lagkamerat Louis Rostollan finner sykkelen og skotter engstelig over veikanten nedover i ravinen. Rivière har åpenbart truffet en lav murkant og stupt utenfor.

«Roger har falt! Roger har falt!» roper Rostollan for full hals mens han løper oppover fjellsiden.

Ingen har sett Rivière krasje, og ingen ser nå hvor han er. Tiden i Touren står stille. Senere i sportsavisen L’Equipe leser man følgende dramatiske gjenfortelling:

«I fem, tilsynelatende endeløse minutter, trodde vi han hadde forsvunnet, enkelt og greit forduftet fra jordens overflate, mot et kaotisk og intenst landskap som bare aksentuerte spenningen vi alle følte på. Derimot lå han drøye 20 meter nedi ravinen, med brukket rygg og fullstendig stille, som om hans siste time var kommet. Hodet hans hvilte på en seng av steiner, øyene vidåpne mot de fjellrike omgivelsene som omfavnet ham».

Rivière hadde beviselig syklet på en cocktail av amfetaminer og andre forbudte stoffer da han to år tidligere hadde satt ny timesrekord på Vigorelli velodromen i Milano.

Ikke ulikt andre ryttere i feltet er nok franskmannens konsentrasjon og bevissthet preget når han febrilsk jakter Nencinis bakhjul nedover Perjuret og plutselig flyr utfor skråningen. Lommene hans er iallfall fulle av sterke smertestillende når han omsider dras opp av ravinen og flyr med helikopter til sykehuset i Montpellier.

Marginene mellom gull og grav er syltynne i slike paniske situasjoner, veien fra glitrende tinder til bekmørk dal over på et blunk. Mens Rivière må innfinne seg i å tilbringe resten av livet i rullestol, sykler Nencini inn til Paris med gul trøye om skuldrene.

Etter 21 etapper og 4174 kilometer er vinnertiden rekordhøy, 37,528 km/t. På spørsmål om Rivières ulykke svarer Nencini, en elev fra livets harde skole, ganske så lakonisk:

«Sånn er livet. Man må bare gjøre det beste ut av det.»

I Paris tar Nencini godt vare på vinnerbuketten. Blomstene sendes videre til sykehuset i Montpellier hvor Rivières vakre kone setter dem i vann. I baklommene til sin ektemann finner hun Palfium, kraftige opioider som i den skjebnesvangre nedkjørselen fra Col de Perjuret hadde gjort hendene hans numne og ute av stand til å skikkelig manøvrere bremsehendlene.

Ulovlige midler og metoder er den profesjonelle rytterens de rigueur, det som skiller rytterne fra syklistene, men det ble også Rivières bane.

Nencini er også en vassekte profesjonell. Med den gule trøya mer eller mindre ferdig innkassert observeres han av Tourens egen lege, Pierre Dumas, henslengt i hotellsengen med intravenøst drypp i begge armer, ganske så avslappet med en sigarett i munnviken.

Dumas, mannen som frontet innføringen av dopingprøver i Touren, gremmer seg av synet av italieneren. Dette er bare bekreftelsen på at Nencini var en av de verre. Ryktene om at han delte ut ’supplementer og vitaminer’ til andre ryttere når han trengte et farlig brudd kjørt inn, hadde falt Dumas for øret også. Nencini er også en av de første til å ta i bruk blodtransfusjoner.

Epilog

En astronomisk klassereise er komplett. Fra pukkverket i Barberino di Mugello, til gul trøye i Paris. Etter endt sykkelkarriere skulle mannen med slitetryne prøve seg som billedkunster, med godt under middels suksess.

Men før den tid, i 1961, krasjer han stygt og blir aldri den samme rytteren igjen. Gastone Nencini er i en kort og intens periode det ypperst av hva den stolte sykkelnasjonen Italia kan by på.

Han vinner Giroen, klatretrøya, og sju etapper; han vinner Touren, klatretrøya og fire etapper. I 1957, når han vinner Giroen, er han også nummer ni i Vuelta a España og nummer seks i Touren. En slik robusthet i Grand Tours har nok sykkelsporten ikke sett siden. Nencini var en sliter.

Sykkel var alltid arbeiderklassens fremste symbol på frihet, muligheter og drømmer – og Nencini det perfekte eksempelet på at drømmer kan bli virkelighet gjennom hardt arbeid.

Men når Nencini er på sitt beste, er også Italia i stor demografisk, sosial og økonomisk endring, og med Coppis død begynner det å synke inn for det fleste at sykkelsportens gullæra, går mot slutten.

Coppi, Bartali og Magni var alle på sitt beste da sykling var main stream. Den glemte ’Løven fra Mugello’ vant de samme rittene, men høstet aldri samme legendestatus.

Mannen som endret sykkelsporten for alltid

I år ville Fiorenzo Magni fylt 100 år. Vi utforsker livet og ettermælet til det enorme sykkelikonet fra Toscana som endret sykkelsporten for alltid, på mer enn én måte.

Han hadde visst vært fascist, Fiorenzo Magni. Patriotisme og fascisme var nemlig to sider av samme sak, hevdet de. Han ble lurt, som millioner av andre sultne italienere. Han ble lurt av Mussolinis retorikk, og som millioner av andre italienere ble han medlem av partiet. Etter krigen sto han tiltalt for å ha deltatt i en massakre av motstandsfolk i Toscana. Han ble funnet uskyldig, men evig eies et dårlig rykte og den visa der… Etterkrigstidens Italia var nemlig en nasjon av løgnere, hyklere og revisjonister.

Foruten sykkelrytteren Fiorenzo Magni, var det ingen som ville innrømme at de hadde vært fascister.

Magni hadde handlet og tenkt på sviktende grunnlag, men han var på ingen måte noen løgner.  Det var også en del av problemet. For alle andre ble Magni en påminnelse om deres dobbeltmoral, og uansett hva de sa eller gjorde kunne de ikke distansere seg fra det. De som avskydde Il Duce, hatet den lojale følgeren Magni. De som helt enkelt latet til å ha en anti-fascistisk holdning, hatet ham enda mer. Å late som om man ikke hadde danset til Mussolinis pipe, ble bekvemt og praktisk, men så definitivt umoralsk, og Magni ble påminningen om hvem de egentlig var. En nasjon med selvbetjenende hyklere, revet i stykker av sitt eget hubris…

Dessuten, Italias stjernehimmel var allerede tettpakket. Gino Bartali og Fausto Coppi hadde vært folkehelter siden før krigen, i langt lykkeligere tider. Bartali var bondelandets apostel og katolsk, den alminnelige toskaneren gjenkjennelige for alle. Han vant Tour de France under nesen på franskmennene, og Coppi var så vidt ferdig med tenårene da han vant sin første maglia rosa i 1940. I krig for sitt hjemland ble han tatt til fange av britene, mens Magni kjempet for en annen ideologi. At de alle lurte seg selv, var noe helt annet.

Men ingenting av dette var av stor betydning så lenge Magni ikke preget toppen av resultatlistene. Men så begynte han å vinne. Giroen i 1948 skulle være en ren kamp mellom Coppi og Bartali, mellom Bianchi og Legnano. Men i løpet av vinteren hadde Magni gått ned syv kilo. Han hadde funnet sine klatrebein og spolerte duellen alle hadde gledet seg til. ’Mottakelsen’ i Milano var alt annet enn vennlig, og Magni måtte avbryte æresrunden på velodromen. Italia hadde en Giro-vinner oppløst i tårer. Gud bevare oss alle.

Giro furore

Magni hadde blitt dyttet opp til Passo Pordoi, og Coppis Bianchi-lag levert en formell klage. De straffet Magni med to minutter, men Bianchi reiste likevel hjem fra rittet i protest. Magni innrømmet av fri vilje at han ble dyttet, men det ble jo alle andre også. Så hvorfor ble han gjort eksempel av, om det ikke var fordi han ødela duopolet til Coppi og Bartali?

Fiorenzo Magni under Tour de France 1951.

Senere på sommeren vant Bartali enda et Tour de France, før han og Coppi kranglet så busta føk i Tre Valli Varesine. Coppi vant, men etter hvert som den italienske delegasjonen ankom Valkenburg i Nederland før VM, tålte de ikke trynet på hverandre i det hele tatt. Alle kommunikasjon var brutt. Coppi bodde hos en venn i forkant av mesterskapet; alt for å unngå den skinnhellige Gino.

Valkenburg-rittet gikk på nokså flate veier, ideelt for en hurtig passista som Fiorenzo Magni. Alle så det klart og tydelig, og Bartali sørget for at Magni, den italienere flest ønsket skulle vinne, ble sittende å vente. Da rittet startet satt Coppi og Bartali og markerte hverandre ut av gullkampen, og sto av idet belgierne, franskmennene og regnbuetrøya forduftet bortover veien. Bedre for Legnano og Bianchi å tape enn å risikere at han der andre vant, og bedre at Magnis Wilier-lag, deres felles fiende, ble holdt på armlengdes avstand. For selv om Coppi og Bartali var alt annet enn perlevenner, forsto de begge at sykling var business. Ja, det var underholdning, men først og fremst var det business, og enda et innrykk fra Magnis side kunne jo overbevise publikum om at han ikke var djevelen likevel. Coppi og Bartali var ikke enige om mye, men for hvert ritt som gikk skjønte de godt at denne Magni kom til å koste dem heder, ære og, fremfor alt, penger.

Flyktet til Flandern

Fiorenzo Magni var likevel i en vanskelig situasjon. Han fryktet fansens fordømmelse dersom han slo deres helter, Coppi og Bartali, og kunne vente seg en proffkarriere i middelmådighetens mørklagte dal, og følgelig fattige kår, dersom han ikke gjorde det. Så han måtte finne ut en måte å slå dem på, men han turte ikke å slå dem skikkelig.

«Han motet og intelligensen til å bryte ned det tilsynelatende uangripelige duopolet Coppi-Bartali.»

Da det italienske forbundet publiserte sin kalender for 1949, merket Magni seg en ikke ubetydelig omstokking. Et hull hadde oppstått etter den tradisjonsrike trioen Milano-Torino/Milano-Sanremo/Giro Piemonte. Ingen ritt etter andre helgen av april, betydde ingen inntekt. Coppi skulle fylle vakuumet med å sykle på bane, mens Bartali håvet inn på startbonuser ellers. ’Gino den Fromme’ melket sin makeløse popularitet, mens det store flertallet ellers, allmuen i italiensk sykling, måtte klare seg med det lille de hadde. Men nå fikk Fiorenzo Magni en idé.

Magni vinner Flandern rundt.

Av de 32 utgavene av Flandern Rundt som hadde vært, hadde flamske ryttere vunnet 31. Italienerne kunne ikke en gang vise til en topp ti plassering, hovedsakelig fordi ingen fornuftige italienere våget å delta. Med horribelt vær og grusomme bakker, var dette et flamsk ritt forbeholdt flamske ryttere.  Det var viden kjent at de syklet som galninger, og konvensjonell visdom hadde det til at det var ingenting å hente ved å reise opp dit bare for å bli ydmyket. Reisen var dessuten kostnadsfull og tidkrevende – kort oppsummert: meningsløs. De korttenkte nok til å forsøke seg på reisen, kom som regel hjem uten resultater og, enda verre, uten penger.  

For å skaffe seg midler til turen la Fiorenzo Magni inn forespørsel hos Wilier. Ikke uventet, fikk han blankt avslag. Man han lot seg ikke stoppe og dro rett til togstasjonen i Monza, for å booke retur-billett til Gent til seg selv og sin gregario Tino Ausenda. Sammen tok de fatt på en rekke 350 km lange treningsturer.

Den plutselige omstillingen i rittplanen var ikke noe problem for Fiorenzo. Fiorenzo var av et helt spesielt kaliber. Han dro til Flandern og slo de flamske hardhausene; Impanis, Schotte og Caput. Han slo 250 andre ryttere også, og vant Flandern Rundt uten lag, uten mekanisk støtte, uten noe som helst.

Tilbake i Italia uttalte han at å vinne gjorde han til «selve definisjonen av en idrettsutøver», hvilket var en absolutt, kategorisk og utvetydig sannhet. Flandern-seieren plasserte han på alle forsider i italiensk presse. Han hadde tross alt klart det alle trodde ikke var mulig. Magni sto intet mindre for et betydelig paradigmeskifte i sykkelverdenen.

Året etter reiste han igjen og forsvarte tittelen. Magni var en mester, enten de likte det eller ei. Sakte men sikkert begynte han å vinne over italienske hjerter, og således spalteplass i avisene og gamle fordommer. I Tour de France vant han etappen til Niort, og kunne ikle seg den gule trøyen etter første etappe i Pyreneene. Samme kveld hevdet Bartali – på uriktig grunnlag – at han ble angrepet av en rabiat, fransk tilskuer på toppen av Aspin. Gino hadde vunnet etappen den dagen, men han forsto at en sammenlagtseier var godt utenfor rekkevidde for hans del. Yngre og langt råere klatrere var på plass i rittet. Nå krevde han at den italienske delegasjonen dro hjem. Den italienske landslagssjefen, Alfredo Binda, var maktesløs overfor Bartali, likeledes var rittets maillot jaune, Fiorenzo Magni. Bartali var en italiensk institusjon, og hans ord var lov. Det siste han ønsket seg var en gulkledd Magni i Paris, så dett var dett.

VM-skandalen

Tapet av den gule trøyen frembrakte sympati blant italienere flest. Mye fordi Magni var klok nok til ikke å ta til motmæle. Magefølelsen var at Bartali hadde ivaretatt sine egne interesser, men Magni artikulerte aldri sine mistanker i det offentlige. Han holdt munn og hodet kaldt, og inntok Giroen i 1951 i sitt livs form.

Magni sammen med Coppi under Tour de France 1951.

Året før ble rittet for første gang vunnet av en utlending. Sveitseren Hugo Koblet stakk av med tittelen, noe italienerne så på som kjetteri. Coppi, den store Campionissimo, manglet denne gangen både oppkjøringsritt og form. I Milano-Torino brakk han kragebeinet og ingen forventet at han skulle hevde seg i toppen. Bartali, på sin side, hadde fylt 36; Vito Ortelli slet med et vondt kne; mens en rekke talentfulle stranieri truet med å ødelegge den italienske festen for andre året på rad. Koblet var tilbake, nå sammen med Sveits’ andre store stjerne, Ferdi Kübler. Kübler var han som overtok den gule trøya fra Magni i Pyreneene og forsvart den helt til Paris. Den unge franskmannen Louison Bobet viste konturene av en stor Grand Tour-rytter, og den belgiske klassikerkongen Rik Van Steenbergen hadde slanket seg inn i favorittsjiktet. Et slik blendende sett av stjerner hadde Giroen aldri sett, mens hjemmenasjonen hadde nokså lite å stille opp med, foruten Magni.

På vei inn i den siste, store etappen i Dolomittene, ledet Van Steenbergen Giroen med 90 sekunder på en Magni med hele Italia i ryggen. Med de store fjellpassene Pordoi og Falzarego avlyst grunnet snø, virket det sikkert at belgieren skulle forsvare trøya. Men så risikerte Magni liv og lemmer i utforkjøringen fra Costalunga. Van Steenbergen måtte følge, men fikk plutselig skrekken og lå mer og mer på bremsene. Magni tok dermed en dramatisk sammenlagtseier, in extremis. Riktignok hadde han ikke vunnet noen etapper underveis, men selv de største Magni-skeptikerne måtte nå innrømme at han var en verdig vinner – og den beste, smarteste og, fremfor alt, den modigeste i rittet.

Fremme ved 1955 hadde den nye «Flandern-løven» vunnet tre italienske mesterskap. Bartali hadde lagt opp, og Magni – den såkalte tredje mannen i italiensk sykkelsport, var dermed nummer to. Etter hans eget syn var han ikke like talentfull som Coppi, men har var mer robust, raskere og uendelig mer slu. Magni var den fullkomne proffsyklisten, drevet av grenseløs ambisjon, bunnløst mot, og et forrykende konkurranseintellekt. Aldri var en treningsøkt verken for lang eller for hard, enhver stein ble snudd i jakten på bedre prestasjoner. Alt dette beviste han til gangs på det som trolig var hans største dag, i den 38. utgaven av Giro d’Italia.

En spøkefull Magni lytter på Gino Bartalis lunger.

Før den nest siste etappen lå han 1.29 bak den unge maglia rosa, Gastone Nencini, med Raphaël Géminiani presset imellom dem. Det hele virket fortapt, siden all logikk tydet på at de 210 km fra Trento til San Pellegrino Terme skulle foregå uten store hendelser. En paddeflat percorso duket for bruddspesialister, ikke sammenlagtfavoritter, og det hele skulle gå rolig for seg. Magni sa seg imidlertid ikke enig i disse antagelsene. Ei heller hadde han til hensikt å ta nederlaget for gitt før det hele virkelig var over. Veiene vest for Trento var han nemlig godt kjent med, etter mange timer med trening i området. Med god lokalkunnskap var han smertelig klar over at et 35 km lang grusparti kunne skape et hav av punkteringer. Klok av skade instruerte han derfor mekanikeren sin til å utruste han med ekstra solide dekk, de han hadde for vane å bruke i Flandern Rundt. Magni tipset Coppi om å bruke det samme. Ifølge folkloren innkalte han også sine gregari til hotellrommet. Her ble de fortalt at det var 86 ryttere igjen i Giroen, og at av disse syklet 81 ikke på Nencinis lag. I teorien betydde dette at de var åpne for tilbud. Alt de trengte å gjøre var å slippe hjulet foran og lage luker tidlig på etappen. Samtidig som de sørget for at Nencinis menn ikke var i posisjon til å tette lukene og at de selv ikke bidro til å tette dem.

For luker ble det, og ingen virket ivrige til å tette dem. Dermed satt stakkars Nencini isolert i front, sammen med en frekk, velvitende Magni og mesternes mester, Coppi. I troen på at feltet skulle kjøre seg opp igjen, hang Nencini seg på de to. Men de bak kom selvsagt ikke opp – selvsagt ville de ikke det. Magni og Coppi hadde mannen i rosa akkurat der de ville ha ham. Nencini hadde selvsagt ikke hatt framsyn nok til ta i bruk ekstra robuste dekk, og da han punkterte som forventet fløy Magni og Coppi av gårde. På en av sykkelhistoriens virkelig store dager, kjørte de par-tempo inn til San Pellegrino, mens millioner av italienske fans sto langs veien vitne til at gullæra gikk mot slutten med et voldsomt brak. Coppi vant sin siste Giro-etappe, Magni sin tredje og siste Giro. Sykling, så vel som mange andre sporter, har selvsagt en hang mot overdrivelser og sensasjonalisme, men dette var så definitivt århundrets utbrudd. Et fullkommen legendarisk dag. 

Magni på offensiven under Gioren i 1956.

Nye tider

Drevet frem av Marshall-hjelpen og amerikanske lån var det nå full fart i den italienske økonomien. Den vokste med åtte prosent hvert år, hvilket var ekstremt dårlig nytt for sykkelindustrien. Folk kjøpte nemlig mopeder i stedet for sykler, ganske enkelt fordi de var enklere, raskere og mer fasjonable. Med Bartali pensjonert og Coppi på vei inn i solnedgangen, var det mer og mer tydelig at overflodsæraen gikk mot slutten. Litt etter litt var det fotball som preget avisenes forsider. Summen av alt dette ble som den perfekte storm. Mellomstore sykkelprodusenter hadde ikke lenger de økonomiske musklene til å sponse lag, et faktum som fratok dem livsgrunnlaget. De høye herrer i italiensk sykling og UCI hadde forbud mot sponsorer fra utsiden av sykkelsporten, hvilket presset flere lag utenfor stupet. Mange ryttere mistet jobben.

Laget til Magni, Ganna, var et av flere til å legges ned. Han gikk derfor i dialog med entreprenøren Paolo Zimmermann og hans far, Willy. De produserte styreteip og plugger. Varemerket Gaslo ble brukt av så å si hele det italienske feltet. Nylig hadde de dog begynt å importere et nytt produkt. Italias boom economico ga uant rikdom og helt nye levestandarder i befolkningen, noe som åpnet dørene for andre måter å bruke penger på. Zimmermann signerte en avtale med NIVEA. De lagde fuktighetskremer og måtte finne en god måte å promotere sine produkter. De så også at sykling var en kostnadseffektiv metode for å eksponere sine varer, og at tredobbelt Giro-vinner Magni hadde nyhetsverdi.

Magni gikk direkte til Adriano Rodoni. Presidenten i det italienske sykkelforbundet måtte overbevises om at regel som forbød sykkel-eksterne sponsorer ville ta livet av sykkelsporten. Noen liberalisering av regelverket kom imidlertid ikke på tale fra det franske sykkelforbundets side, og dermed fulgte en ordkrig uten sidestykke i internasjonal sykkelsport. Fiorenzo Magni hadde dog ikke for vane å tape. Han fikk med seg selveste Coppi på laget, og verdens mest kjente syklist kunne opplyse det franske forbundet om at han ville boikotte alle rittene deres om de sto i veien for Magni. Ikke uventet ga de etter, laget NIVEA-Fuchs så dagens lys, og andre sykkel-eksterne sponsorer fant veien inn i sykkelsporten. Fiorenzo Magni hadde stått for enda et paradigmeskifte.

Magni og Charly Gaul under Giroen i 1956.

Hans siste Giro kom i 1956, da han på celebert vis brakk kragebeinet og skulderbladet. Bildet av Magni under bakketempoen, på vei opp San Luca-bakken i Bologna, er et av sykkelsportens mest ikoniske. Kraftig smertepåvirket, og ikke i stand til å styre skikkelig, festet han styret til munnen ved hjelp av teip. Han dro og sleit med tennene gjennom hele tempoen, bare for å overleve og kjempe videre dagen etterpå i rittet over alle ritt. Bildet er verdt sin vekt i gull; det forteller alt om hvilken rytter og mann han var. Han hadde en unik kapasitet til å holde ut, noen han beviste til gangs ved å overleve snøstormen på Monte Bondone og dermed bli nummer to i sammendraget.

«Magni var den fullkomne proffsyklisten, drevet av grenseløs ambisjon, bunnløst mot, og et forrykende konkurranseintellekt.»

Året etter tok han over styringen i laget til Nencini. I Giroen dro det seg til med en veritabel krig mellom Bobet og den fremragende klatreren Charly Gaul. Mens de to tråkket mot syklingens svar på ’garantert gjensidig ødeleggelse’, klekket Magni ut en smart plan for Nencini. Den typen feller han selv unngikk på veien til San Pellegrino år tidligere, geleidet han Nencini unna med stødig hånd, slik at han vant Giroen med 19 sekunder. Mange av de som rangerer 1957-utgaven som den beste etter krigen, mener også at Nencini aldri hadde vunnet uten Magni.

Mer enn bare en rytter…

Magni skulle senere bli sjef for det italienske landslaget. Han ble også sykkelprodusent, en meget holden bilselger og entreprenør. Den siste, store bragden i sykkellivet hans – kanskje det mest ekstraordinære av alle sykkelliv – var planleggingen, finansieringen og realiseringen av sykkelmuseet på Madonna di Ghisallo. Museet står over Comosjøen, som et monument til hans karakter, hans intellekt og, ikke minst, hans ukuelige kjærlighet til sykkelsporten.

Magni på hjulet til Raphael Geminiani.

Fiorenzo Magni døde i oktober 2012, seks uker før sin 92. bursdag. Ennå lever forestillingen om Magni som en uheldig syklist. I likhet med alle i sin sykkelgenerasjon ble karrieren hans undergravd av krigen og de sterke reaksjonene i den italienske befolkningen da han kom tilbake. Han så seg nødt til å konkurrere mot de to fuoriclasse, Coppi og Bartali. De hadde både mer talent og ressurser, et faktum han alltid var klar over. Ikke bare var de utstyrt med et gudbenådet talent, men også formidable industrielle krefter i from av storhetene Bianchi og Legnano. Det er ingen overdrivelse å si at de nøt beundring fra titalls millioner italienere i en tid der sykling var den aller største sporten.

Det var i denne konteksten at Magni måtte slite. Dette var bakteppe for hans uendelig kamp for å komme frem i lyset og ut av de lange skyggene til de to store aktørene. Bartalis manglende vilje til å inngå kompromiss kostet nok Magni både Tour de France-tittelen i 1950 og regnbuetrøya i 1948. En seier i Giro di Lombardia i 1953 ville også vært hans, hadde det ikke vært for at han ble sendt feil vei på de siste kilometerne. Det finnes uttalelige slike eksempler på hestehandler, intriger og regelrett juks. Og likevel, på uransakelig vis, klarte han å vinne tre Giri, tre maglie tricolore, tre Flandern Rundt og dusinvis andre ritt. Han – og han alene – hadde drivkraften, motet og intelligensen til å bryte ned det tilsynelatende uangripelige duopolet Coppi-Bartali.

Selv var jeg heldig nok til å tilbringe tid med ham før han døde. I hjemmet hans ved Monza, spurte jeg om han følte seg som et offer for vanskelige omstendigheter. Han svarte ikke direkte på spørsmålet, men pekte mot et bilde på veggen. I huset var dette bilde den eneste klare referansen til sykkelkarrieren hans, og det viste sju syklister på en stigning i Dolomittene i 1951-Giroen. På det ser vi Magni, med Coppi og Bartali, med Van Steenbergen og Bobet, og med den sveitsiske duoen Koblet og Kübler. Her henger bildet fremfor alle som representerer sykkelsporten i sin absolutte høytid, der alle sju motiver i rammen er ekte ikoner. Fiorenzo Magni sa det ikke rett ut, at han er den mest heldige mannen i live – for både han og jeg visste at det trengte han ikke.

Sykkelsport er en gammel sport. Det har vært mange storheter gjennom tidene. Coppi, Bartali, Koblet og Bobet var alle store syklister, men likevel bare syklister.

Fiorenzo Magni var en stor syklist også, men likevel så mye mer. Magni var en stor mann innenfor sykling – og når man tenker seg som, er det noe helt annet.

Coppi, bomber og storpolitikk

Da et desillusjonert Italia lå i ruiner og trengte en samlende helt mer enn noen gang, syklet Fausto Coppi opp fra askene og trollbandt ikke bare en hel nasjon, men også en hel sykkelverden.

Continue reading «Coppi, bomber og storpolitikk»

Evangeliet etter Bartali

Kirken på Ghisallo er en av stigningene i høstklassikeren Giro di Lombardia, og hver gang rytterne krysser toppen ringer klokkene som et nostalgisk nikk til den historiske koblingen mellom sykling og religion som Italia har.

Continue reading «Evangeliet etter Bartali»