Jakob Fuglsang tok Danmarks første seier i et av sykkelsportens monumentritt på 22 år da han smadret konkurrentene i Liège – Bastogne – Liège søndag.
Fuglsang kom alene til mål i Liège etter 256 våte og kraftkrevende kilometer på sykkelsetet. Underveis hadde han kvittet seg med samtlige konkurrenter på en meget overbevisende måte.
På målstreken kunne den 34-årige veteranen strekke hendene i været og koste på seg et bredt smil. Etter flere nesten-opplevelser kom seieren han har ventet på.
– Laget mitt var der for meg i alle de avgjørende øyeblikkene, sa Fuglsang, som hadde god støtte fra de andre Astana-rytterne helt til det avgjørende bruddet gikk. De to siste milene syklet han alene i front.
Det holdt på å ende galt da han skle på veimarkeringen i den regnglatte veien fem kilometer før slutt. På mirakuløst vis fikk han kontroll over sykkelen igjen og unngikk å velte.
– Det ga meg adrenalinrushet jeg trengte for å orke helt til mål, sa han.
Så sent som onsdag denne uken var Fuglsang svært nær ved å vinne Flèche Wallonne, men da måtte han strekke våpen i seierskampen mot den sterke franskmannen Julian Alaphilippe.
Sist søndag var han også med i kampen om seieren i Amstel Gold Race, men også der ble det stang ut etter et dårlig samarbeid med Alaphilippe i brudd.
– Kona mi sa til meg at jeg skulle glemme alle 2.-plassene, for i dag kom jeg til å vinne. Jeg må nok høre på henne heretter, sa Fuglsang.
Odd Christian Eiking var eneste nordmann på start i Liege-Bastogne-Liege søndag. Han tråkket inn til en sterk 37.-plass, slått med 3.34 minutter.
Liège – Bastogne – Liège i Belgia søndag, 256 km, verdenstouren (20 av 38):
1) Jakob Fuglsang, Danmark (Astana) 6.37.37, 2) Davide Formolo, Italia (Bora) 0.27 min. bak, 3) Maximilian Schachmann, Tyskland (Bora) 0.57, 4) Adam Yates, Storbritannia (Mitchelton) samme tid, 5) Michael Woods, Canada (EF Education) s.t., 6) David Gaudu, Frankrike (FDJ) s.t., 7) Mikel Landa, Spania (Movistar) s.t., 8) Vincenzo Nibali, Italia (Bahrain) 1.00, 9) Dylan Teuns, Belgia (Bahrain) 1.05, 10) Wout Poels, Nederland (Sky) 1.26.
Øyriket har ikke tilnærmet så mange turister som Lofoten i sør, og mye bedre sykkelmuligheter. Man kan sykle runder på Andøya, Hadseløya og Langøya. Mest spennende er det likevel å utforske de mange blindveiene til mer eller mindre fraflyttede fiskevær og smågrender. Veiene følger i hovedsak kysten og er lettsyklede. Aktuelle turmål kan være Nyksund, Hovden, Ringstad, Skjoldehamn, Søberg eller Stø. Store og små strender dukker opp langs veien og ikke sjelden har du dem helt for deg selv. Hurtigruta kan bringe deg og sykkelen videre på enkelte delstrekninger. Den stopper i Stokmarknes og Sortland og Risøyhamn på Andøya.
Østerdalen
Sykler man fra Rena og nordover mot Alvdal, Tynset og Røros er man et stykke utenfor allfarvei, men likevel i et kremområde for sykkel. Det går en baksidevei på motsatt side av Glomma i forhold til rv. 3 og fv. 30 hele veien oppover. Baksideveien er i det store og hele lettsyklet og med veldig liten biltrafikk. Flere strekk er helt bilfrie, for eksempel fra Atna til Hanestad og fra Bjøreggen ved Tolga til Håmmålvoll stasjon. Det er mange teltmuligheter i nærheten av Glomma, og flere sidedaler å utforske for som den som har tid og krefter til det.
Indre Østfold
Indre Østfold havner utenfor radaren for mange. Her er verken strandliv, fjelltopper, vidder eller dramatisk landskap. Men denne delen av fylket har mye attraktivt; velholdt kulturlandskap, trivelige bygdeveier og ikke minst den vakre Haldenkanalen. Det er fine sykkelforhold på begge sider av kanalen, men minst trafikk på vestsiden. Langs kanalen fins flere fine serveringssteder, et kanalmuseum i Ørje og gapahuker som står åpne for overnattingsgjester uten store komfortkrav. Nord for Ørje ligger den store Rødenessjøen, med særs flott kulturlandskap på begge sider. Siden det høyeste punktet i fylket bare er 336 moh (Slavasshøgda, nordøst i fylket), er det lett å tro at Østfold er flatt – men det er det ikke! Raviner, morenerygger, åser og høydedrag setter sitt preg på landskapet, så være forberedt på at samlet stigning på en langtur kan bli merkbar.
Finnmarkskysten
Nakent, værbitt, kjølig, store avstander og lite folk. Om dette er noe du syns høres lovende ut, kan Finnmarkskysten være noe for deg. Med Hurtigruta, ferger og hurtigbåter kan du reise til tettsteder og småsamfunn langs kysten og ute på noen av de mange øyene. Med unntak av strekningen Honningsvåg-Nordkapp kan ingen av kystveiene sies å være turistifisert eller kommersialisert, så det lønner seg å være mest mulig selvberget og selvforsynt. Da kan du til gjengjeld få oppleve en kystlinje du ikke finner maken til noe sted. Noen aktuelle strekk å sykle på fastlandet er Russelv-Havøysund, Kjøllefjord-Mehamn, Berlevåg-Båtsfjord og Vardø-Kiberg-Hamningeberg. Blant øyer du kan sykle på er Loppa, Seiland, Rolvsøy og Ingøy.
Finnskogen
Beliggende øst for Glomma og rimelig tilgjengelig på Østlandet, er Finnskogen likevel en hvit flekk på kartet for mange. Dette skogshavet er hele 6000 kvadratkilometer stort, nesten folketomt (kun tre matbutikker), og for syklister særlig attraktivt med mange skogsbilveier uten biltrafikk. Bruker man de få asfalterte veiene gjennom skogen, er også de med lite trafikk. Naturen preges av store åser (eller bærj som de sier her), mange innsjøer, myrer og flere lange vassdrag. Veiene går ofte over digre flate furumoer med bærlyng, røsslyng og lav. Og det som kanskje gjør området mest eksotisk; den store Stillheten råder. Her kan man rekke å tenke lange uavbrutte tanker, og bare la sykkelen, kilometerne og tiden gli forbi.
Det så lenge ut til at danske Jakob Fuglsang (Astana) eller Julian Alaphilippe (QuickStep) skulle stikke av med seieren i søndagens Amstel Gold Race. Begge hadde ligget lenge i tet, men det var til slutt Mathieu van der Poel (Corendon – Circus) som først krysset målstreken etter det som ble en vanvittig spennende avslutning i Valkenberg.
24-åringen ristet på hodet og kunne knapt tro at triumfen var et faktum. Nederlenderen lå nemlig et snaut minutt bak lederne da det gjensto fem fattige kilometer, men etter siste forsering av Cauberg-bakken klarte han på utrolig vis å spise opp forspranget og spurte til seier med ti ryttere på hjul.
Triumfen kom 29 år etter faren Adri van der Poel vant endagsrittet. Sykkelkross-verdensmesteren har dermed vært en av vårsesongens store sensasjoner, med seire i Dwars door Vlaanderen, De Brabantse Pijl og Grand Prix de Denain, samt 4.plass i Flandern rundt før søndagens storseier.
Simon Clarke tok annenplassen, mens Fuglsang ble nummer tre. Alaphilippe måtte ta til takke med den skuffende fjerdeplassen.
Odd Christian Eiking var Norges håp i rittet. Han hadde ambisjoner om å bli blant de ti beste, men var ikke med i plasseringskampen i likhet med August Jensen. Askøyværingen har slitt med pollenallergi og slet med pusten i søndagens ritt.
– Dagen var litt tung. Det er ikke helt det jeg hadde håpet, sa en skuffet Eiking til TV 2 etter målgang.
Kasia Niewiadoma fra Polen vant kvinnenes ritt foran hjemmehåpet Annemiek van Vleuten.
Hotel Malpertuus ligger midt i hjerte av en av Belgias mange pulserende sykkelregioner. Hotellets rom nummer 11 – lykkebringeren i rytternes overtroiske mani – har dessuten sin egen merkelige rolle i sykkelhistorien.
Fra vår base i Genk har vi kjørt sørover på A13 og svingt inn på Tongersesteenweg. Flankert av brune murhus, industritomter og grønne marker fortsetter vi helt til den røde Katusha-bussen plutselig gløder opp vår høyre side. Ny sving.
Helt øst i Flanderns rurale idyll ligger Hotel Malpertuus. Det er dagen etter vårklassikeren Flèche Wallonne, og bare tre dager til den eldste av dem alle, det store monumentet i Ardennene, Liège-Bastogne-Liège. I den anledning har WorldTour-lag gjort grådig beslag på parkeringsplassene utenfor. Astanas turkise flåte har også kastet anker her.
Ikke noe spesielt ved første øyekast. Tilsynelatende et
helt vanlig hotell på utkanten av Riemst. Legenden vil derimot ha det til at dette
er plassen å bo dersom du skal vinne stort. Dette
hotellet har nemlig flere klassikerseiere på samvittigheten. Pluss en
VM-tittel.
Kobling til sykling går helt tilbake til hotellets første
dager. Yvo Molenaers var selv en habil syklist på 50- og 60-tallet. Etter avsluttet
karriere flyttet han hjem til Riemst, og fort oppdaget han tomten som skulle
bli hans nye næringsvei. Et gammelt diskotek ble omvandlet til hotell, og vips
var Malpertuus realitet.
En italienske
«famiglia»
Men det var ikke før hans datter fant kjærligheten hos en
proffsyklist, at legenden om «Rom nummer 11» oppsto.
– Jeg tror historien om rom nummer elleve begynte med Valerio. Det var da italienerne begynte å komme, sier Emile Molenaers, søsteren av Danielle som er gift med Valerio.
Valerio er Valerio Piva, tidligere proffrytter i Bianchi
og Ariostea, og nåværende sportsdirektør med WorldTour-laget BMC. I 1988 giftet
han seg med hotelldirektørens datter og profflagene begynte å strømme til.
Allerede året før, i 1987, bodde Moreno Argentin her da
han vant Liège-Bastogne-Liège.
– Da vi faktisk sjekket opp i det, viste det seg at
vinneren ofte bodde på rom nummer elleve. Dette skapte litt oppstandelse etter
hvert, sier Emilie.
Ikke rart ordet spredte seg. For italieneren Argentin
skulle vinne ytterligere tre Liège-utgaver, i tillegg til tre titler i Flèche
Wallonne. Alt sammen mens han hvilte hode på dunputene til Malpertuus om
natten.
Så kom Michele Bartoli på besøk. Toskanerens opphold resulterte i to Liège-titler, en i La Flèche og en i Amstel Gold Race. Det var også her Mario Cipollini bodde da han vant VM i Zolder i 2002. Siden den gang har den italienske la famiglia skygget banen for en spansk armada.
For mens vi småprater med hotelldirektørens datter,
kommer en lett gjenkjennelig, småvokst skikkelse spankulerende forbi oss i
lobbyen. I går tok han den forsmedelige fjerdeplassen i La Flèche. I dag virker
han mer bekymringsløs, der han trasker ut døren med sykkelskoene i hånden og
roper til Daniel Moreno at hanskene hans ligger igjen oppe på rommet.
Rommet er så klart rom nummer elleve, der Katusha-kapteinen
Joaquim «Purito» Rodriguez har bodd under Ardennerklassikerne de fire siste sesongene.
Utbytte ble en seier i La Flèche til både han selv og romkameraten Moreno.
– Jeg tror vi liker å sove på et rom som har en viktig
plass i sykkelhistorien, smiler katalaneren – nå sittende ute på
parkeringsplassen mans han venter på at mekanikeren klargjør sykkelen til
dagens trening.
– Men det er også mye tåpelig som svever rundt i hodene til syklister. Vi er manisk opptatte av detaljer og jeg tror der er her denne historien passer inn.
«Purito» spøker det litt bort. Men det er også tydelig at
Katusha tar overtroen på alvor. For da det sveitsiske laget IAM Cycling i
vinter prøvde å booke sitt Ardenner-opphold til nummer elleve på Malpertuus,
fikk de vite at Katusha allerede hadde sendt inn en reservasjon – flere uker tidligere.
Det var da Piva jobbet hos Katusha, at laget begynte å bo
her. Nå jobber altså italieneren for BMC, men Rodriguez og hans venner har ikke
latt seg jage bort av den grunn. Hva som nå skjer med «rom 11», ettersom
katalaneren har lagt opp, er imidlertid usikkert. Riften om reservasjonen er
sikkert stor.
Et belgisk Toscana
En liten Katusha-kvartett triller etter hvert ut på tur. En rolig, restitusjonsøkt post-La Flèche står på programmet. En varmende sol og behagelige temperaturer holder dem med selskap.
Valgene er mange. Bare 20 kilometer sørover finner man
startbyen til Liège-Bastogne-Liège. Amstel Gold Race sin startby, Maastricht,
er bare åtte kilometer østover. Mens Marche-en-Famenne, der La Flèche Wallonne
begynner hvert år, ligger kun en snau time unna. Hotel Malpertuus er derfor en
ideell base for profflagene i Ardenner-uken.
– Plasseringer er meget bra, sier Torstein Schmidt –
sportsdirektøren hos Katusha, som har plassert seg inn i lagbilen, klar for å
kjøre ut.
– Man kan velge de harde rutene nedover mot Liège, eller noen mindre tøffe ruter andre steder, når man trener mellom rittene. Det er perfekt for oss.
Ideelt er det også for aktive fans. De som vil oppleve
Ardenner-klassikerne, suge til seg profflivets atmosfære om kvelden og teste ut
veiene på egenhånd.
For Limburg er et paradis for alle syklister. Den
østligste provinsen i Flandern kan by på mer enn 2000 kilometer med sykkelsti, alt
fra pittoreske elvebredder til trappebratte åser. Landskapet er variert,
vakkert og frodig. Og langt mindre industrialisert i forhold til vestlige deler
av Flandern. En del av Limburg kalles faktisk Belgias eget Toscana.
Veinettet er også enkelt å følge, enten med eller uten
GPS. Her finnes nemlig et system som kalles «Fietsroutesnetwerk», der hvert
kryss har sin egen unike tallkode, eller «Knoopunt». Et rikholdig nettverk av
skilter viser deg alltid veien til neste holdepunkt. Limburg var faktisk den
første regionen til å ta i bruk et slikt system.
Så forestill deg et sted hvor du kan sykle i det
uendelige, gjennom slående vakker natur, trygt og langt borte fra biler, over
brede veier uten humper og jettegryter, og hvor folk hilser deg gemyttlig på
veien. Kontrastene er nok store i forhold til din vante pendlerrute til jobben.
Svinger du ut på A-veien fra Hotel Malpertuus, enten til
venstre eller høyre, havner du midt i paradis uansett hvor du peker nese. Om
kvelden kan du menge deg med proffene, og om natten sove i samme seng som
Cipollini gjorde natten før han ble verdensmester. En hemmelig drøm du kanskje
ikke tør å innrømme før etter et par Leffe.
Og våkner du på rom nummer elleve, føler du deg garantert som en vinner.
Denne artikkelen ble først publisert i Sykkemagasinet 1-2016.
Den colombianske proffsyklisten Jarlinson Pantano er tatt for EPO-bruk. Han er suspendert av Trek-laget i påvente av hva B-prøven viser.
Det opplyste Trek i en pressemelding mandag. Kort tid etter bekreftet Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) at 30-åringen har testet positivt for EPO (bloddoping), skriver procycling.no.
Prøven ble tatt under en kontroll gjort utenfor konkurranse 26. februar i år. Pantano, som vant en etappe i Tour de France i 2016, har ikke syklet siden åpningsdagen i Catalonia rundt forrige måned. Han har rett til å be om å få B-prøven analysert.
Trek-laget uttrykker skuffelse over nyheten. I tråd med eget reglement er Pantano utelukket fra å konkurrere på ubestemt tid.
«I overensstemmelse med vår policy om nulltoleranse er han blitt suspendert», skriver Trek og fortsetter:
«Vi holder våre ryttere og vår stab til den høyeste etiske standard, og vi vil håndtere og kommunisere i tråd med dette etter hvert som det kommer mer informasjon».
Pantanos siste seier kom i mars i fjor. Da snøt han Vegard Stake Laengen for en etappetriumf i Catalonia rundt. I to sesonger var colombianeren på lag med Sondre Holst Enger i IAM. Også Laengen var i en periode en del av stallen med Pantano.
Alexander Kristoffs kontrakt med UAE går ut etter sesongen. Blant dem som er aktuelle som neste stopp er franske Total Direct Energie.
TV 2 skriver mandag at Kristoffs agent Joona Laukka møtte TDE-sjef Jean-René Bernaudeau lørdag kveld.
– Det er samtaler med diverse lag. Total er interessant, så får vi se hva som skjer, sier Kristoff selv til kanalen.
Total Direct Energie er for øyeblikket på nivå to, men ønsker å søke om World Tour-status fra 2020-sesongen. Med nye midler er målet å bli et stort lag, og TV 2 skriver at laget også snuser på franske Julian Alaphilippe, som har hatt en fantastisk sesong så langt.
Selv om Kristoff har hatt store triumfer denne sesongen, blant annet seieren i Gent-Wevelgem i slutten av mars, har ikke alt vært som han ønsker i UAE. Før sesongen hentet laget stjernespurteren Fernando Gaviria, noe som av mange ble sett på som negativt for Kristoff.
En eventuell overgang vil ikke kunne offentliggjøres før 1. august.
Alexander Kristoff var søndag igjen uheldig i sykkelrittet Paris – Roubaix og punkterte tre ganger. Den norske favoritten var sjanseløs da Philippe Gilbert (36) vant.
I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.
Dette er tredje og siste av intervjuet med Jørgen Leth.
“En forårsdag i helvede” – Tidenes beste sportsdokumentar. Les mer HER
Del 1: Lévitan var høflig, men ren mafia. Les del 1 HER
«Den tredje motorsykkelen gikk til Jacques Loiseleux. Han var dyktig og samvittighetsfull, og den eneste vi kunne forutse, på grunn av filmen om Eddy Merckx. Men han hadde et uhell på motorsykkelen allerede før rittet startet. Jeg har den dag i dag mistanke om at Constantini hadde ordnet en dårlig motorsykkel til Loiseleux. Han var sjalu for at to franske fotografer kunne gjøre det samme. Han var litt gangster, og det er en fryktelig mistanke som jeg på ingen måte kan bevise. Det var temmelig demoraliserende at en av totalt tre motorsykkelfotografer var ute av rittet fra starten av. Og Constantini, som lagde nesten ingen ting.»
—HORS CATÉGORIE-BILDER —
«Dan Holmberg skulle konsentrere seg om store bilder, og de to andre dekke detaljene. Dan Holmberg endte med å lage noen av de aller viktigste opptakene, allerede på første pavé. Bilder som ikke kan lages bedre. Vi hadde tillatelse til å stille opp så mange faste kamera som vi ville, så fremt de ikke kom innpå selve ruten og de måtte transporteres utenfor ruten. Vi identifiserte steder man med sikkerhet kunne lage gode bilder, og hvor det var gode veier som folkene kunne komme videre til neste innstilling på. Det var jo uøkonomisk hvis de kun kunne stå et enkelt sted – optimalt skulle hvert kamera lage fra tre til fire punkter. Vi hyret en hel hær belgiske motorsyklister til den jobben. De kjente alt om sykkelritt, området og ruten. De var uredde og ga oss mange fordeler.»
«Jeg insisterte på å ha Henning Camre med på laget. Han var min venn og hoffotograf og hadde filmet Det Perfekte Menneske og Livet i Danmark for meg. Henning var kjent for å være langsom, og jeg ville bruke ham på noen utvalgte punkter, der jeg ville ha bruk for nettopp hans fornemmelse for bilder. Det er han som har laget oversiktsbilde over torget på morgningen av rittet. Jeg ba ham være på plass før soloppgang. Det ble et veldig fint opptak. Han skulle lage langsomme bilder, det var hans spesialitet.»
«I den store planen vår, hadde vi et begrep for slike bilder. HC-bilder. Henning Camre bilder. Hors catégorie. Utenfor kategori. Han skulle ikke filme detaljer, men utelukkende oversiktsbilder. Han kommer og spør meg om å skaffe en motorsykkel. Det ordner han etter hver selv, og fikser en belgisk motorsyklist til å gjøre jobben.»
«Han klarer alle tre (steder) og lager veldig gode ting. Han var en verdensmester i å ‘frame’. Det store eksempelet var på en av de siste og meget vanskelige pavéer, der rytterne kommer ut av en støvsky. Marc Demeyer, Roger De Vlaeminck, Hennie Kuiper og Francesco Moser. Kvartetten som senere avgjør løpet. Jean-Pierre Danguillaume følger kvartetten, cirka 45 sekunder etter. Deretter Merckx, Godefroot, Poulidor og andre. I den frame, som Henning Camre har valgt, hvor han står blant tilskuerne, ser man en støvsky komme mot kameraet. Fire ryttere materialiserer seg ut av den støvskyen. Demeyer, De Vlaeminck, Kuiper og Moser. Henning Camre fastholder bildet. Han panorerer ikke med rytterne, så banal er han ikke. Han blir værende i innstillingen, som jeg har fortalt ham å gjøre. Vi skulle jo måle tiden.»
«Og det er den sanne løsningen på bildet og dramatikken. Etter at de fire rytterne har passert igjennom, faller støvet – det får man se. Man opplever det. Jeg begynte å telle sekundene på speaken. Ti sekunder. Tyve. Tretti sekunder. Så kommer en ny, mindre støvsky. Det er Danguillaume. Han passerer igjennom. 45 sekunder. Og så venter kameraet igjen. Feltet, med Merckx og Godefroot, kjører gjennom. Det er dette som er dramaet. At kameraet venter. Det var den dramaturgi jeg hadde diktert til fotografene, men som kun Henning Camre oppfylte.»
— VI VAR PIONERER —
«Vi var pionerer på mange fronter. Jeg hadde 24 filmfotografer i gang den dagen. Og to stillfotografer. Vi filmet fra helikopter og brukte ekte slow motion. Det var ikke sett før. Men bildene var helt fra start, av aller største betydning. Jeg ville skape et tydelig narrativt forløp, en art spillefilm, og bildene skulle være det bærende element i narrativet. Jeg ser jo et sykkelritt som en roman. Det er helt fundamentalt for mitt arbeid.»
«Det var en scene i filmen som senere ble beskrevet i franske aviser som en referanse til dikteren og filminstruktøren Jean Cocteau. Han benyttet seg av sterke symboler og surrealistiske bilder i sine filmer. Scenen de refererte til var et one-take. En slow motion filmrull i full lengde. Den er helt urealistisk, som en surrealistisk drøm. Man ser rytternes armmuskler riste og bevege seg når de kommer i fokus. Man hører Gunner Møller Pedersens musikk til filmen. Det ser ut som at motorsyklene svæver gjennom bildet. Det er veldig vakkert.»
«Musikken er en meget original del av filmen. Jeg engasjerte Gunner Møller Pedersen til oppgaven. Han var banebrytende innenfor den tidlige elektroniske musikken, og jeg kjente han i forkant. Han var veldig opptatt av avantgarde tanker om musikk og film, og vi var enige om mange ting. Jeg fortalte ham at jeg ikke ville ha musikk som ledet frem mot høydepunkter. Jeg ville det skulle være en kontrast til bildene, og at musikken skulle skape følelser. Det var han enig i. Han var ikke i det minste interessert i sykkelritt, men da han så vår første klipping av filmen, følte han fortellingen kalte på et korverk.»
«Jeg holdt på å falle av stolen i forbauselse, men han var meget sikker i sin sak, så jeg sa ja. Jeg respekterte hans kunst og stolte på hans evner. Tilliten betød også at jeg ikke ba ham lage musikkstykker til forutbestemte scener i filmen. Jeg ga ham helt frie hender, og rollen hans var ikke begrenset til å forsterke utvalgt skjønnhet eller grusomhet. Det var et meget viktig poeng for meg, men det var et høyst usedvanlig grep i filmverdenen.»
— MYTE OG LEGENDE —
«Han spurte meg hva teksten til korverket skulle være. Jeg ba ham kun bruke ord som relaterte seg tett til rittet. Paris. Roubaix. Og den franske ordlyden av ‘en søndag i helvete’. Un Dimanche en Enfer. Gunner Møller Pedersen fant et operakor og gikk i gang. Jeg var nervøs og bekymret for at musikken skulle bli for dominerende og påvirke fortellingen for mye. Men det virket, og løfter faktisk filmen og skaper en form for høyt tak over det hele. Musikken stjeler ingenting fra bildene, den tilføyer bare. Vår metode ble ansett som eksperimentell i 70-årene, men når jeg ser filmen i dag, synes jeg den fortsatt fungerer. Det er kraftfullt og meget potent materiale.»
«Det er åpenbart at materialet i En forårsdag i helvede er like enestående i dag som det var på premieredagen, og det er på grunn av vår grundige plan og det store arbeidet vi la ned i den.»
«Og så er det selvfølgelig på grunn av rittet. Paris-Roubaix. Det er et ritt som fortsetter å gi. Til oss kommentatorer. Til journalistene, forfatterne og fotografene. Og til publikum. Ikke minst. For publikum er en stor og viktig del av dette rittet. Folk kommer ut, år etter år, for å se sykkelrytterne kjøre det de oppfatter som deres ritt, på deres veier. I deres område. Det er ikke uten betydning, og det er grunnen til at vi overhodet tør omtale Paris-Roubaix som myte og legende.»
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
