Månedene uten konkurranse ble brutale for Kristoffer Halvorsen, og etter hvert gikk hele sesongen i vasken. Nå velger han bort millionlønn og sportens øverste nivå, for å gjenreise karrieren i norsk sykkelsports nye flaggskip.
Kristoffer Halvorsen har på mange måter hodet til en tradisjonell spurter. Det som driver han er adrenalinrushet de siste kilometerne, hvor det kjempes om posisjoner og knuffes, før man skal lange ut mot målstreken. Euforien ved å vinne, frustrasjonen ved å tape, det er drivstoffet. Da koronapandemien sablet ned sykkelsesongen, var det ikke lenger noen målstrek som skulle jages. I stedet måtte 24-åringen sykle rundt hjemme i Kristiansand. Mål og mening fantes ikke lenger.
Etter to år i Team Sky/Ineos skulle nemlig proffkarrieren endelig skyte ordentlig fart i det frittenkende og mangfoldige EF Pro Cycling, men skjebnen ville det ikke slik.
God følelse
For umiddelbart så det ut som en god match. Den avslappede stilen til begge parter var som hånd i hanske. Etter VM-gullet på U23-fellesstarten i Doha i 2016, har kristiansanderens navn vært ettertraktet.
Derfor var EF Pro Cycling-laget villige til å betale millionlønn til nordmannen, samt plassere ham helt øverst i spurterhierarkiet.
«Jeg hadde litt flere valg, men følte EF var et veldig bra lag for meg,» sier Halvorsen til Sykkelmagasinet «Det er det forsåvidt ennå, så jeg var veldig fornøyd da jeg fikk komme dit. De hadde mange ryttere i Girona, mange av de folkene som jobber i laget bor der og de hadde service course der, som passet veldig bra for meg, siden jeg bor der. Jeg fikk en god magefølelse på det, og da var det bare å gå for det.»
Etter hvert som oppkjøringen til 2020-sesongen kom i gang, ble det også klart at han skulle få sin Grand Tour-debut, trolig i Giro d’Italia. Sesongens første ritt kom i Australia, med Tour Down Under, hvor proffkarrieren hadde fått en brå start i 2018. Under oppvisningsrittet People’s Choice Classic veltet han i sperregjerdene og pådro seg et brudd i hånden.
2020-utgaven gikk en del bedre, med to topp ti-plasseringer. I Race Torquay og Cadel Evans Great Ocean Road Race var han også nær toppen. Her fikk han testet opptrekket sitt for første gang.
«Jeg synes vi gjorde en del bra der nede,» husker Halvorsen «Vi hadde litt mer terping på det på samling etter Australia, hvor vi trente ganske mye på opptrekk. Det handlet om å finne ut hvordan jeg vil ha det, men jeg har synes det har vært litt vanskelig. Da jeg syklet i Joker, egentlig helt siden jeg begynte å sykle, så kjørte jeg ofte min egen stil eller linje på slutten. Men jeg tror vi hadde noe skikkelig bra på gang.»
Når klassikersesongen ble åpnet med Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussel-Kuurne i månedsskiftet februar/mars, følte Halvorsen seg bedre enn noen gang. Med litt mer handlekraft kunne det blitt en del bedre enn ellevteplassen det til slutt ble, i sistnevnte ritt.
«Jeg tror kanskje jeg ble litt for passiv og forsøkte å spare litt krefter. Jeg burde brukt litt mer krefter. Jeg burde egentlig bare ha gønnet litt mer på,» forteller han, men konkluderer likevel med at han var «superhappy» med formen.
Med den strålende formen skulle veien egentlig bære videre til «La Primavera», Milano-Sanremo, spurternes klassiker, hvor EF Pro Cycling hadde høye forhåpninger til debutanten.
Men samtidig hadde koronapandemien funnet veien til Europa, med Italia som episenteret. Etter hvert ble rittene avlyst på løpende bånd, og det italienske monumentet var blant de første som måtte krype til korset.
COVID-19
Plutselig var verden snudd på hodet. «Doffen» befant seg hjemme igjen i Kristiansand, mens det dag for dag ble tydeligere at sykkelsesongen ble satt på vent, og det nye viruset herjet verden over.
Og da kommer vi til dette med å ha en målstrek. For plutselig var det ingen lenger. Gjennom mars var ingenting definitivt. Sykkelsesongen kunne starte opp igjen når som helst, for ingen visste hvordan den neste dagen så ut.
Men så begynte de langvarige konsekvensene å bli klare. Først ble alle ritt ut april avlyst og etter hvert ble det klart at det ikke kom til å bli ritt igjen før på sensommeren.
For mens «Doffen» hadde klart å holde hjulene greit i gang i starten, ble det stadig tyngre og tyngre. Å legge ned den nødvendige treningen, når det var så mye uvisshet og man egentlig ikke visste når neste ritt var, ble vanskelig for den rastløse sørlendingen. Det gikk sakte nedover, forteller han, og til slutt ble han ordentlig deprimert. I stedet for å trene kunne han bruke timevis på å spille PlayStation.
«Det var jo ikke noe gøy,» sier han «Syklingen betyr så mye for meg at når den ikke går bra blir det litt sånn. Jeg har aldri opplevd det før, så det var en helt ny ting. Jeg følte at dette er en læringsprosess for meg. Jeg tror jeg blir en bedre syklist etter dette. Det er jo ingen som går igjennom livet uten å møte noen ordentlige vegger en gang iblant. Nå fikk jeg en midt i trynet, så er det veldig viktig å lære så mye som mulig av det også. Når du er ferdig med det kapittelet der så sitter du igjen med en del lærdom og har vokst på det.»
«Når du sitter midt oppi det, og det er følelser du er litt ukjent med, føler du deg skikkelig i villrede da?»
«Når du sitter midt oppi det så gjør du nok det. Når jeg sitter her nå, tenker jeg at det nesten er litt flaut, at det ble så dramatisk, men det er litt annerledes når du sitter midt oppi det. Men jeg visste at jeg måtte bare bruke god tid på det, så kom det til å bli bra. Det visste jeg hele tiden.»
Dårlig form
Etter hvert fikk han også hjelp av en idrettspsykolog hos Olympiatoppen. Samtidig hadde han god dialog med EF, som støttet ham hele veien.
«Jobben min er jo å sykle ritt og være i best mulig form hele tiden, men noen ganger møter du en liten vegg i livet. De hjalp meg egentlig bare hele veien og ville meg det beste. Det setter jeg veldig stor pris på.»
Halvorsen tok seg god tid før han var tilbake på sykkelen, for å finne tilbake til gleden. Rundt august tok han fatt igjen på treningen.
På spørsmål om hvor dårlig formen var flirer han og sier at «den var ganske dårlig». Norgesmesterskapet på Røyse, i slutten av august, var egentlig det første målet. Men hvor enn godt det nå sto til med viljen, var ikke kroppen på samme linje.
I stedet jobbet han videre, fast bestemt på å komme tilbake i konkurranse så raskt som mulig, men det viste seg å være vanskelig.
«Form er virkelig ferskvare,» sier U23-verdensmesteren fra 2016. «Jeg kunne kjørt noen ritt på slutten, men det var ikke noen vits. Du må være 100 prosent for å kjøre de rittene vi hadde igjen. Det er ikke noe vits å stille i de rittene da. EF kjørte også bare WorldTour-ritt. Det hadde vært noe annet hvis vi kjørte litt mindre ritt og korona hadde vært helt borte. Hvis det var mindre ritt man kunne brukt som trening, men jeg følte at det ikke var vits å stille å klassikerne, hvor det er beinhardt fra første kilometer. Å være helt på limit de første 100 kilometerne, og så slippe feltet. Da er det bedre å bruke skikkelig god tid til å komme tilbake og ha fullt fokus mot 2021.»
Veien videre
Samtidig hadde tankene om fremtiden begynt å kverne. 24-åringen hadde vært langt nede, kanskje aller lengst ned mentalt. Samarbeidet med EF Pro Cycling hadde vært veldig fint, og de hadde støttet ham hele veien. Han visste imidlertid at om han ønsket en plass i det norske profflaget Uno-X Pro Cycling, så kunne han få det.
«Jeg fikk en veldig god magefølelse på at kanskje dette er riktig nå, for å bli den rytteren jeg har ønsker å bli,» sier Halvorsen
«Ta et steg tilbake, få litt flere folk som jeg kjenner godt, rundt meg. Jeg var ikke redd for at jeg ikke hadde kommet i godt nok slag igjen, men det var mer det å utvikle seg og ta noen ekstra steg. Da følte jeg at hvis det går, da har jeg veldig lyst til det. Så satte vi bare i gang den prosessen.»
Det eneste som sto i veien var bare kontrakten med EF. «Doffen» fortalte om sine tanker rundt fremtiden til sin agent, Joona Laukka, og finnen tok kontakt med EF, for å høre hva de tenkte.
«De sa de kom til å støtte meg uansett. De syntes også at tankene mine hørtes fornuftig ut, selv om de hadde lyst til at jeg skulle sykle der neste år også. Hvis jeg følte det sånn, så var det greit for dem. Det sier jo mye om det laget og de folkene som jobber der. De har vært veldig greie og hjelpsomme hele veien.»
Når den lune sørlendingen spurtet inn til seier på U23-fellesstarten under VM i Doha, var det Pascal Ackermann som fulgte nærmest. Tyskeren er siden blitt proff i BORA-hansgrohe, hvor han har vunnet to etapper i både Giro d’Italia og Vuelta a España.
«Han har jo syklet bedre enn meg jevnt over,» innrømmer Halvorsen «Han har akkurat klart å ta det siste steget, med å vinne ritt og være der oppe. Det er det det handler om. Det er dit jeg jobber for å komme ut.»
«Hva er de viktigste faktorene som du vil prøve å finne igjen, for å få riktig utvikling?»
«Jeg tror kanskje blant annet å roe alt ned litt. Senke skuldrene litt, men å fokusere på det jeg har gjort før også. Endre litt på småting, men samtidig tror jeg den jobben jeg har gjort er bra. Nå skal vi endre på noen ting for å komme opp på et bedre nivå. Jeg føler jo egentlig hvert år at jeg har blitt litt bedre til å sykle og litt sterkere. Spesielt i fjor og starten i år. Bare å finne flyten, er det jeg tenker. Så er jeg helt sikker på at det kommer. Jeg håpet at det kom allerede i 2018, men det gjorde det ikke. Så får man bare fortsette å ha ståltro på det man gjør, så er jeg helt sikker på at jeg tar de stegene. Også etter det jeg har vært igjennom nå, siden man lærer mer om seg selv.»
«Har du følt på forventningspresset, med tanke på at du vant VM, at du skulle begynne å prestere i toppen i proffrekkene umiddelbart?»
«Det er jo selvfølgelig viktig å ha forventninger, men mine egne forventninger er de som betyr noe. Så har jeg også følt at jeg har kommet nærmere og nærmere hele tiden. Det er stor forskjell på et U23-gull og å vinne et WorldTour-ritt. Jeg visste jo at jeg kanskje kom til å bruke litt tid på det.»
«Nå tar du et steg tilbake, men er det en målsetning for deg at du skal komme så raskt som mulig tilbake til WorldTouren?»
«Jeg tenker først og fremst at nå er det Uno-X som gjelder. Det er jo et norsk lag, men når jeg har signert for de så er det ett mål: det er å vinne sykkelritt – og så mange som mulig. Få laget til å bli enda bedre. I år har de jo kjørt vanvittig bra, og i fjor også, men mine personlige tanker er jo å vinne så mange sykkelritt som mulig. Om jeg går ut i WorldTouren i et annet lag eller blir værende i Uno-X, og de får kjøre større og større ritt, det får vi ta litt etter hvert. Sånn jeg opplever det nå, er det ikke noen forskjell på Uno-X og et WorldTour-lag. Den eneste forskjellen er at de kjører litt andre ritt, selv om jeg tror vi får kjøre mange gode ritt neste år. De er litt mindre folk i laget, men profesjonaliteten og alt rundt laget er minst like bra som på et WorldTour-lag.»
«Hvis du skal se inn i spåkulen: hvordan vil 2021-sesongen gå for Kristoffer Halvorsen?»
«Det vil tiden vise,» ler Halvorsen «så holder jeg kortene litt tett til brystet nå. Men jeg skal love deg at jeg kommer til å være i min beste form når rittene starter. Jeg kan ikke gjøre noe mer enn det, så får vi se hvordan resultatene blir. Hvis jeg er i min beste form så pleier i hvert fall resultatene å bli sånn noenlunde.»
