Måned: desember 2019

To hjul, en ramme og drivverk. Genialt enkelt, elegant og nærmest uforandret i godt over 100 år. I sterk kontrast til sykkelens lettfattelige design, er det fascinerende mange former og subkulturer sykkelsporten har skapt. En av de minst kjente er kanskje den japanske keirin-sporten.

I øynene til en romantiker kan de lett oppfattes som hellige krigere; som trofaste tjenere indoktrinert til å følge en streng æreskodeks om tapperhet, selvbeherskelse og usvikelig lydighet. En kynisk realist derimot, vil nok karakterisere dem ganske så annerledes, med visshet om de drivende kommersielle kreftene som ligger bak fasaden.  

Så hva er disse keirin-rytterne egentlig? Svaret ligger nok et sted midt i mellom. Det er i alle fall inntrykket som skinner igjennom av begivenhetene på Kawasaki velodromen. Rytterne har på seg vakre, fargerike uniformer, og ter seg med en ytterst verdighet. Det bukkes og hilses respektfullt, og strenge seremonielle regler følges til punkt og prikke.

Og så er det den andre, mer moderne siden. Keirin er nemlig en av Japans fire ”offentlige sporter” hvor pengespill er legalisert. I sin tid den første til å få godkjenning fra myndighetene. Innenfor disse veggene – dekorert i fargerike, blinkende neonlys – spilles det for milliarder av yen hvert år.

Sånn sett kan keirin best forstås som kvintessensen av to store strømninger som gjennomsyrer det kontrastfylte japanske samfunnet i dag. Japanernes hang mot det tradisjonelle er sterk. Men den er nødt til å sameksistere i en høyst teknologisk og fremtidsrettet hverdag. Keirin virker å være en fin miks av begge disse fraksjonene, og finner sånn sett sin posisjon i samfunnet en eller annen plass mellom te-seremonier og roboter, mellom eldgamle templer og himmelhøye skyskrapere, og mellom samurai-kamp og casino. Sporten er en herlig blanding av tradisjon og modernitet.

Skolen

Og det samme er skolene som fostrer frem utøverne. Katsuaki Nakano er en pensjonert keirin-rytter, og møter oss utenfor Kawasaki velodromen. Det er fredag kveld og første runde av tre dager med konkurranse. Det er også starten på sesongen, og Katsuaki tenker at både rytterne og de spillelystne søker svar på sine mange spørsmål.

«Det er en del ferske som nettopp er uteksaminert her i dag,» sier Katsuaki «og de lurer nok på hvor de står etter mange tøffe måneder med trening og forberedelse. Utdanningen deres er voldsom og intens. Det er meningen at de skal være godt rustet til en lang karriere.»

«De kommer fra ulike idretter; kampsport, motorsport, og friidrett – men sjeldent fra sumo-verdenen, naturlig nok.»

Keirin kan være et stabilt og forutsigbart levebrød. De som virkelig lykkes, holder på til de når 50 års alderen. Noen få er aktive helt til 60. Er du blant de beste kan idretten også være meget lukrativ.

Derfor er søkertallene til skolene høye. Men bare ti prosent av søkerne kommer inn. Katsuaki forteller at både semesteravgifter, bøker og trenere dekkes av skolen. Studentene må imidlertid stå for egen sykkel til både landevei og bane, i tillegg til vedlikehold, mat, klær og ymse personlig utstyr. Et år ved skolen vil dermed koste rundt 10,000 kroner. Men det er lite i forhold til hvor mange timer arbeid som legges ned.

«En vanlig dag varer vanligvis 15 timer,» sier Katsuaki «og det er slitsomt. Fra jeg sto opp og til jeg la meg om kvelden, forbrente jeg normalt sett 4,500 kalorier daglig.»  

Katsuaki var i sin tid en av de heldige til å komme inn på skolen til det japanske keirinforbundet i Suzenji. På Izu-halvøya 200 kilometer sør for hovedstaden Tokyo, ligger skolen i idylliske, rolige omgivelser. Med den ruvende skikkelsen til Mount Fuji i bakgrunnen, hviler skoleområdet blant frodig furuskog, grønne wasabi-planter og små shiitake-gårder.

«Hver dag er lik den forrige og tonen er ganske militær. Revelje er klokken 06:30. Man har oppstilling, vask og trening før frokost. Det er viktig å spise mye, veldig mye – for ellers overlever man ikke til kvelden. Vår tropp hadde alltid en frokost på rundt 2000 kalorier. Det var mye gulping og sprengte mager i starten, men man blir vant til det.»

Mobiltelefoner er forbudt, t-skjorta skal være nystrøket og møysommelig stappet nedi buska, og håret kortklipt til over ørene til en hver tid – dette gjelder både gutter og jenter. Støter man på lærere eller trenere, stopper man opp og gir et ærbødig bukk før man går videre.

«Skolen fokuserer på å styrke oss som individ. For når året er omme, må vi klare oss helt selv.»

Treningen består blant annet av bakkeintervaller. I Suzenji-området hadde trenerne til Katsuaki funnet en bakke på 20 prosent som rytterne måtte forsere et utall ganger hver dag. Men dette var bare til oppvarming. To timer fartstrening i velodromen ble som regel presset inn før lunsj, deretter to timer undervisning i klasserom om keirins historie, regler og normer – det vil si all kunnskap de trenger for å bli ekte profesjonelle. Før dusj og middag venter to timer konkurransetrening og én time på rulla innendørs. Å mestre fart, teknikk og balanse på sykkelen er et absolutt must for disse samuraiene på to hjul. Klokken åtte er det middag og lysene slukkes kort tid etter.

«Skolen fokuserer på å styrke oss som individ. For når året er omme, må vi klare oss helt selv. Vi må planlegge vår egen trening, kosthold og vedlikeholde alt utstyr. Som profesjonell må man ha kunnskap og ferdigheter til å håndtere alt. Det eneste som legges til rette for oss er hjulene som lages av arrangørene, og det gjøres ikke for å være hyggelig, men for å legge til rette for like konkurransevilkår,» sier 45-årige Katsuaki – som nå har pensjonert seg og tatt opp treneryrket ved en idrettsskole utenfor Kawasaki.

«Vi trente mye i sko med myke såler – det gjorde ekstremt vondt til tider – og det gjøres ennå, og har vært en tradisjon lenge. Fokuset var rettet mot å øke styrke. Med myke sko, og ingen støtte, måtte vi tråkke hardere og fortere for å henge med og vi ble sterkere og sterkere. Balanse trente vi på rulla, men også på tengugeta (sandaler laget i tre, montert på en slak treklosse), som er en gammel japansk tradisjon man finner i mange andre sporter også.»

De som kommer inn på forbundsskolen i Suzenji har ikke alle bakgrunn som syklister. De kommer fra ulike idretter; kampsport, motorsport, og friidrett – men sjeldent fra sumo-verdenen, naturlig nok. Felles for dem alle derimot, er at de klarer å tilbakelegge én kilometer på under ett minutt og ti sekunder. Et opptaksgrav ved skolen.

«Vi er strengt adskilt, for ellers kan pengespillet påvirkes. Det var en sak tidligere, der det ble avslørt at ryttere kommuniserte med sokkene sine.»

Den tradisjonelle og disiplinerte tilnærmingen er bærebjelken i keirin-rytternes utdanning. Fokus på hardt arbeid og asketisk livslære gjør parallellene til kampsport flere.

«Vår lærer var en gammel historielærer, og han var veldig opptatt av bushidō, det vi kan kalle for ’krigerens vei’,» fortsetter Katsuaki «På samme måte som samuraiene var underlagt en streng moral og sett med regler, måtte også vi lære oss å følge de normer og regler som vårt yrke forfektet. For eksempel: Selv om vi taper 20 ganger på rad, skal vi ikke jukse på materialet, eller gi opp på treningsøkten hvis den blir for hard. Samuraien hadde sverdet som sitt som levebrød – vårt er sykkelen, og den må behandles med omtanke. Og hvis folk spiller penger på deg, så kan du ikke gi opp. Du må alltid gi alt. Hvis ikke vi respekterer den logikken, så faller hele systemet sammen. Og sporten kan ikke fortsette.»

Penger i spill

Sporten heter keirin, men ”money is the name of the game”. På lik linje med trav er keirin en sport født ut av og tuftet på pengespill. Keirin direkte oversatt til norsk blir «veddemålshjul». Det er altså en såkalt kōei kyōgi, en av fire offentlig godkjente idretter som japanske myndigheter har gjort tilgjengelig for veddemål. Det første rittet fant sted på en travbane i 1948. Etter en ødeleggende verdenskrig måtte landet bygges på ny. Gjennom tipping på sport skaffet man både penger i statskassen og befolkningen fikk en hendig distraksjon fra krigens ydmykelser.

Siden har ekspansjonen av utendørsvelodromer vært betydelig. På tvers av Japan finner man hele 70 av dem. Det gjør at keirin rangerer helt oppe på tredjeplass hva gjelder billettinntekter, kun slått av hesteløp og motorbåtløp. Årlig spilles det for svimlende 600 milliarder yen på keirin-ritt og besøkstallene bikker vanligvis fem millioner.

Sporten har også et visst fotfestet utenfor Japans landegrenser. Det internasjonale sykkelforbundet UCI har implementer keirin i VM-programmet, og IOC har funnet plass til øvelsen i de olympiske leker. Men selv om opphavslandet produserer utøvere på samlebånd, dominerer ikke japanske ryttere på olympisk nivå slik man kanskje hadde forventet. Den esoteriske kulturen som gjennomtrenger hele keirin-scenen i Japan, står nemlig i veldig stor grad i et motsetningsforhold til de internasjonale konkurransene. Et fokus på OL krever flere sesonger utenfor manesjen og vil derfor medføre et stor økonomisk tap for rytterne. Men med OL i Tokyo rett rundt hjørnet, vil nok keirinforbundet forsøke å skape insentiver til det motsatte, for å forsvare nasjonens ære på hjemmebane.

I takt med større internasjonal oppmerksomhet og økende mengder penger i spill, har interessen for japansk keirin hos europeiske ryttere skutt i været. Bare en opptreden i et av de store japanske konkurransene, sikrer dem rundt en kvart million kroner. Men med resultatene de fleste europeiske rytterne reiser hjem med, er det egentlige beløpet rundt en million. De beste keirin-rytterne tjener om lag 6 millioner årlig. Den gjennomsnittlige lønnen ligger rundt 800,000. Det er på ingen måte dårlig, med tanke på at en karriere kan vare opp mot 30 år.

Men det var på 1980-tallet at sporten virkelig hadde sine gylne år. Parallelt med Japans voksende økonomi, steg også antall penger i spill hvert år helt frem til midten av tiåret. Det var også i denne gullæraen at en av sportens aller største legender bedrev sine største bragder. Koichi Nakano dominerte den nasjonale scenen og var også å se på internasjonale UCI-stevner rundt om i verden. Keirin ble ratifisert som UCI-øvelse i 1980 og japanske utøvere ble invitert til store begivenheter i Europa, som et brudd på øystatens lange isolasjon etter den andre verdenskrig. Likedes startet tradisjonen med å invitere europeiske stjerner til Japan, der det nasjonale keirinforbundet spilte en sentral og innflytelsesrik rolle med å skaffe visum og lisens til utenlandske ryttere.

Men i dag er sporten i en viss resesjon. Siden den annen verdenskrig har Japan reist seg fra ruinene av nasjonale ydmykelser og sust inn det moderne, mens banesykling har havnet på utkantene av de post-industrialiserte byene. Brorparten av dagens tippere er i pensjonsalder og det sosiale stigma forbundet med pengespill stadig mer negativt. Keirin er ikke kult blant de unge, urbane som vokser opp i dagens Japan.

Casino og Samuraikamp

Nedgangen merkes. Denne kvelden på Kawasaski velodromen virker langt i fra den pump og prakt som man vanligvis finner i OL. Det er sparsomt med tilskuere på tribunene, og summingen i spillområdet nokså begrenset.

Reglene for keirin er strenge. Hvert heat består av ni ryttere. Alle har hvert sitt startnummer i tillegg til matchende trøyer og hjelmtrekk. Startnummer 1, 2 og 3 er vanligvis hvit, sort og rød, og som regel forbeholdt favorittene. Fargekombinasjonene gir sånn sett info om eventuelle nykommere eller underdogs med høye odds.

Utstyret er også strengt regulert. Alle utøverne sitter på standardiserte og forbundsgodkjente sykler. Rammer og hjulsett er likeledes standardisert, og skal være i stål. Her finnes det ingen moderne karbonløsninger eller det siste innenfor materialer.

Minuttene før selve startskuddet går seremonielt for seg. Oppstilt i numerisk rekkefølge bukker rytterne høytidelig foran instruktøren før de setter seg på syklene. Fôringen under de fargerike trøyene bygger opp under kampsport-inntrykket. Samuraiene hadde vel også god polstring, tenker man kanskje. Bjellen som henger ved målstreken, ser ut som noe arkeologer har gravet frem fra noen tempelruiner utenfor byen.

Med nøyaktig to sykkellengders mellomrom tar de ulike heatene en oppvarmingsrunde. Dette for å få en følelse av banen, men også for å la tilskuerne gjøre en eksteriørbedømmelse av «hestene» før de setter sine spill. Hvem er blank i pelsen og lett i steget? Og hvem er ikke? Men hvorfor ser rytterne rett ned i bakken?

«Det kan ikke være noen kommunikasjon mellom oss og dem,» forklarer Katsuaki. «Vi er strengt adskilt, for ellers kan pengespillet påvirkes. Det var en sak tidligere, der det ble avslørt at ryttere kommuniserte med sokkene sine. Noen ganger lave sokker, for å signalisere ”slik og slik”, og noen ganger høye sokker, for å signalisere noe annet. Så nå er lengden på sokkene strengt regulert.»

Men keirin er langt i fra bare høflige gester, fatning under press og streng seremoni. Sporten er notorisk for spisse albuer, hodestøt og høy risikotaking i kampen om posisjonene bak paceren. Blokkering er tillatt og de med ekstra polstring starter gjerne med en forventning om å krasje.

«Fylt av indre motsetninger kombinerer Keirin aggressive ritt med respektfulle seremonier, og brutale treningsmetoder med spirituell utvikling.»

Likesom en samurai-kamp er disse heatene både høytidelige og brutale. Så for å forsikre at det meste foregår regelmessig, er derfor alle velodromene utstyrt med overvåkningskamera. Rytterne som går for langt blir i første omgang gitt advarsler og mindre bøter. Større overtredelser, som for eksempel forårsaking av velt eller andre hendelser som påvirker utfallet, kan derimot medføre diskvalifisering og tap av hele lønnsslippen. Den jevne keirin-rytteren innkasserer vanligvis rundt 8000 kroner per kveld.

«De som tjener minst har automatisk et insentiv om å krige mest, ellers får de ikke spedd på lønna si,» forteller Katsuaki «men de har jo heller ikke råd til å risikere stor straff og dermed mistet alt. Så taktikken de må lære seg, er å kjenne grensene og vite nøyaktig hvor mye de kan slippe unna med. Det er en vanskelig balansegang, og det er dyrt om man ikke finner ut av det.»

Rittene har en mystisk aura ved seg. Men regelverket er i all hovedsak såre enkelt. I fire runder paces rytterne frem til de siste 600 meterne, hvorpå spurten mot målstreken drar seg til. Det er først og fremst taktikken mellom rytterne som kompliserer det hele. Geografi spiller faktisk en rolle også. Ryttere fra samme fylke danner som regel allianser mot andre og gjør opptrekk for hverandre. Disse usynlige strukturene er helt essensielle å kjenne til dersom man skal gjøre det skarpt på veddemålsbanen.

Primært er det tre typer spill som settes. For å få utbetaling på et nishatan-spill fordrer det at man forutser de to første rytterne i riktig rekkefølge over mål. Et nishatan krever de to første, men i hvilken som helst rekkefølge. Mens i et sanrentan-spill må man ha de tre første i riktig rekkefølge.

«Det er små marginer,» sier Juro, en av spillerne på Kawasaki velodromen denne kvelden.«Man må se an forholdene litt også. Er det motvind kan det være smart å tippe på en makuri, det er en rytter som venter på hjul og kommer frem i spurten. Er det regn og tøffe forhold, er det bedre for en senko, en tøffere type rytter med stor utholdenhet som angriper tidlig.»

Fortidens fremtid

Som et barn av etterkrigstidens fornyelse som er vokst opp med en eldgammel kultur fra en svunnen tid,  skiller keirin seg ut som en helt særegen sport. Fylt av indre motsetninger kombinerer den aggressive ritt med respektfulle seremonier, og brutale treningsmetoder med spirituell utvikling.

Det sies at den siste samurai, Saigo Takamori, var en ledestjerne for Japans modernisering i det 19.århundre, og på samme tid en staut forsvarer av de eldgamle verdiene som landet var bygget på. Kriger-kasten forsvant mens nasjonen gjennomgikk en identitetskrise og samfunnsstrukturer ble brakt ned. Men samurai-kulturen lever videre i det moderne Japan. Og til tross for synkende interesse for sportstipping og fremvekst av nye samfunnsverdier, tror Katsuaki at keirin vil holde seg relevant.

«Jeg ser ingen grunn til at keirin vil forsvinne, selv om samfunnet forandrer seg teknologisk og nye idretter kommer frem. For oss er keirin mer enn en sport. For utøverne er det en livsstil, en karriere og et levebrød. Og velodromene har en større rolle. En stor del av pengene som satses, kommer lokalsamfunnene til gode og føres tilbake. Og hvis en av våre menn gjør det stort i OL, kan det bety en ny storhetstid. Japanerne er kjent for å idolisere sine idrettshelter.»

 OL-suksess eller ei, Katsuaki føler seg uansett sikker på at keirin-sporten vil bestå. Så sikker er han, at han mer enn gjerne setter penger på det.