Sykkelsport Archives - Sykkel

Milano-Sanremo: 5 legendariske utgaver

Ingen finaler i Milano-Sanremo er like. Man vet aldri hva som skjer.

Continue reading «Milano-Sanremo: 5 legendariske utgaver»

Poggio di Sanremo – tortur og rulett

Med så mange troverdige utfordrere til seieren hvert år, er man fristet til å antyde at Milano-Sanremo er et regelrett sjansespill . Det er absolutt en passende analogi for et ritt som avsluttes i skyggen av det berømte kasinoet i Sanremo.

Men et raskt blikk på vinnerlisten viser at denne stolte, over hundre år gamle sykkelinstitusjonen huser ingen heldige vinnere.

– Sjarmen ved Milano-Sanremo er at man aldri kan ta noen favoritter for gitt. Man sitter som regel og venter på at noen ryttere skal dukke opp, og så plutselig er det noen andre som viser seg frem på slutten, sier Mauro Vegni, rittets direktør, i en video publisert av arrangøren.

Rittet er som kjent for de aller fleste uten store topografiske hindringer – men etter snaue 300 kilometer og sju timer i sykkelsetet kan traseens to siste bakketopper – Cipressa og Poggio – føles ut som en trans-alpinsk Tour de France-etappe.

– I det store og hele er Poggio et relativt kort øyeblikk i rittet, men så absolutt det øyeblikket med mest adrenalin, sier Paolo Bettini.

Milano-Sanremo-vinner i 2003, Bettini, vant rittet i det som da ble første bruddseier på seks år. Bettini kombinerte krefter til perfeksjon med lagkompis Luca Paolini etter at Saeco-raketten Danilo Di Luca hadde angrepet i bunn av Poggio. Med regnbuetrøya over skuldrene jublet «Il Grillo» for seier under vårsolen på Via Roma, og spolerte dermed bursdagsfeiringen til Mario Cipollini som ledet hovedfeltet over målstreken elleve sekunder etter.

– Poggio er verken bratt eller lang, men fordi man kommer inn i bakken etter seks-sju timer på sykkelen, blir den som tortur. Følelsen er som om noen pisker beina dine igjen og igjen, en smerter du kommer til å føle mange dager etter rittet, sier den tidligere Quick-Step-rytteren.

Bettini jubler i Sanremo i 2003.

God posisjonering inn i Poggio er avgjørende for hvor mye krefter man må bruker i bakken, sier briten Mark Cavendish, vinner i 2009. For en spurter som Cavendish fordrer dette at man overlever Cipressa og har en eller flere ultra-solide hjelpere til å plassere en i feltet inn mot siste stigning.

– Man kan ikke kalle det en sving, man bare heller mot høyre av hovedveien inn på Poggio. Så man går fra en bred til en smal vei. Er man blant de første inn i bakken, sparer man enormt med krefter de første par hundre meterne, sier Cavendish.

– Er man ute av posisjon fra starten av, må man bruke mye ekstra krefter og watt, såpass mye at muligheten for å være i vinnerposisjon sannsynligvis er borte. Det stiger først slakt mot høyre, så kommer en krapp venstresving som man må spurte ut av, før det deretter går svakt mot høyre igjen og så flater noe ut i et parti der man alltid ser angrep.

Men mer enn noe annet, er rittet en årlig påminnelse om at slibrig taktisk spill, tålmodighet og et effektivt pokerfjes er svært potente våpen i et sykkelritt.

Fysisk styrke er langt i fra alt som trengs for å vinne, spesielt i Milano-Sanremo, hvor spurtere, klassiker- spesialister og angrepsvillige grand tour-ryttere alle er levnet en reell mulighet til å vinne.

Spør bare Fabian Cancellara, ofte den sterkeste opp Poggio; han sto på podiet hele fem ganger, men vant bare én tittel i Sanremo.

– Det unike med Poggio er at man sykler på storeskiva og sykler så fort oppover at man må bremse i svingene og akselerere ut av dem, sier Cancellara – vinneren i 2008.

– Så de siste halvannen kilometerne mot toppen, må man være klar for angrep. Her hvor det flater ut, kommer det alltid angrep, men man vet aldri helt når.

Og hva med Peter Sagan? Slovaken er ofte den som drar ut splinten på Poggio, sprenger feltet og er først gjennom høyresvingen og stuper ned mot målstreken med halsbrekkende fryktløshet – men mannen med tre regnbuetrøyer har aldri vunnet «La Classicissima».

– Utforkjøringen er ekstremt vanskelig. Det er et spørsmål om erfaring. Har man ikk kjørt rittet tre-fire ganger, så vet man kanskje ikke hvor fort man kan forsere svingene nedover, sier John Degenkolb.

Kanskje mer ofte enn ikke, utforkjøringen er mer avgjørende enn veien opp Poggio, sier Bettini. De krappe svingene ned til kasinobyen er som en ytterst farlig lek med liv og helse som innsats.

– Veien ned er ekstremt farlig, både taktisk og fysisk. Det er ofte her rittet avgjøres, hvilket var tilfellet i 2002. Vi hadde et lite forsprang, men ble tatt igjen. I 2003 hadde vi seks eller åtte sekunder på toppen, men tolv sekunder i bunn. Så vi avgjorde det der, sier italieneren.

Paradokset hvor overlegen styrke kan bli ens egen verste ende er intet uvanlig fenomen innenfor profesjonell sykkelsport, men i Milano-Sanremo er denne tilsynelatende urimeligheten mer synlig enn i noe annet ritt.

Og kanskje derfor er det vi elsker vårens første monument, sier Vegni.

– Man så det med Kwiatkowski spurtslo Sagan. Det er derfor man liker dette rittet, man klarer aldri å spå vinneren.

Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo

Som årets første monument signaliserer Milano-Sanremo at sykkelsesongen er i gang for fullt alvor. Den italienske klassikeren med sine nesten 300 km kommer bardus på noen, mens for andre er det sesongens høydepunkt. For den som vinner, har sesongen allerede blitt en ubetinget sukess.

Mot et vakkert bakteppe langs den italienske rivieraen er rittet langt, raskt og fysisk krevende, for ikke å si taktisk komplisert og ofte uforutsigbart. Det kan bli massespurt, bruddseier eller en tapper soloartist som lykkes. Ingen vet på forhånd, og det er magien ved La Classicissima!

Poggio

Poggio di Sanremo – tortur og rulett

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Milano-Sanremo»

Boka om Edvald og Kristoff: Intervjuet med forfatteren

To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.

Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.

Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.

Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?

Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.

SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?

JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.

SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?

JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!

SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?

JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.

SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?

JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!

SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?

JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.

SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?

JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.

SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?

JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.

SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?

JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.

«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.

Leksikon om legende & lidelse

I godt over 100 år har Paris-Roubaix vekket frykt og lidenskap blant ryttere, samt entusiasme og begeistring hos fansen. Som et av de mest unike rittene på kalenderen, fortjener ”Helvete i Nord” sin helt egen leksikon.

Continue reading «Leksikon om legende & lidelse»

5 måter å vinne Milano-Sanremo

«Ingen vinner i rulette, så fremt de ikke stjeler pengene på bordet når croupieren ikke ser», skal Albert Einstein ha liret fra en gang. I så fall får vi tro at fysikeren ville hatt samme type aversjon for Milano-Sanremo.

I dette rittet hvor ingen formelbok finnes ligger kasinoet bare et terningkast unna oppløpet, Via Roma, hvor ruletten spinnes hvert år med tilsynelatende tilfeldig utfall for rytternes taktikk, styrker og svakheter.

En spurt, et angrep i bakkene, eller et desperat soloforsøk på flatene. Det virker kanskje vilkårlig og kaotisk. Men hører du med vinnerne, hadde de alltid en plan. En seiersoppskrift.

Vær iskald

For Alexander Kristoff, en taktisk brilliant vinner i 2014, handlet det om å bevare ro og energi i den siste stigningen, Poggio.

– Som spurter er det avgjørende å være ganske langt foran inn i Poggio. Så kan man slippe seg bakover og la andre ta vinden. For meg handler det om å komme over Cipressa. Poggio vet jeg går greit, for den er ikke så tøff og en del kortere, har Kristoff fortalt etter han ble Norges første vinner i Milano-Sanremo.

– Da jeg vant, var jeg kanskje en av de aller siste over Poggio. Så man kan fint vinne selv om man er ganske langt bak, så lenge man holder kontakten og kjører seg opp på de siste kilometerne. Er det motvind på Poggio, så er det enda mer perfekt for spurterne.

Kristoff og Paolini i varm omfavnelse etter seieren.

Alltid ha troen

Milano-Sanremo tok sin moderne form i 1982, da arrangøren bestemte seg for å legge løypa over Cipressa-bakken. Poggio ble lagt inn i 1960. Ruteendringene kom som en reaksjon på klagestormen som mente at rittet hadde blitt for enkelt.

Siden 1982 har 15 utgaver blitt avgjort i en spurt, 3 etter angrep på flatene etter Poggio, 2 etter halsbrekkende angrep i utforkjøringen fra Poggio, 10 etter angrep opp Poggio, og 2 etter angrep mellom de to siste bakkene. Kun en gang har et angrep i Cipressa holdt inn.

Ironisk nok skulle et tidlig brudd, lenge før den nye bakken, holde inn da Cipressa-bakken hadde sin debut (en bragd som ble kopiert to ganger til i ettertid).

Marc Gomez var neo-proff da han pilte av gårde i et tidlig 13-mannsbrudd, og lite ante debutanten at dette var dagen at et brudd skulle holde helt inn i Milano-Sanremo – for første gag siden 1927.

Fremme ved Cipressa var bruddet redusert til to ryttere. Gomez og landsmannen Alain Bondue. Bak kranglet lagene seg i mellom om hvem som skulle ta ansvar, siden storfavoritt Giuseppe Saronni hadde stått av med sykdom og Del Tongo-laget dermed forholdt seg passivt.

Duoen i front holdt sammen frem til Poggio, men Gomez kunne sykle inn til mål alene da landsmannen Bondue falt i en sleip sving på vei ned.

Eddy Merckx knuser til på Poggio di Sanremo.

Ha kontroll på vinden

Sean Kelly, vinner av rittet i 1986 og 1992, gjorde alltid to ting ved ankomst Milano. Han gikk i kirken, tente et lys og ba en bønn om godt hell. Etterpå sjekket han vinden. Den altavgjørende vinden.

Frisk pålandsvind fra siden herjet godt med 1990-utgaven, da Gianni Bugno fyrte sitt vinnerangrep i Cipressa sammen med Angelo Canzonieri. Med feltet sprengt i biter, holdt Bugno unna.

Hennie Kuiper tok full nytte av en sjelden medvind da han drev frem et avgjørende brudd mellom Cipressa og Poggio i 1985. Kuiper ble distansert på Poggio, men kom tilbake og vant solo på flata inn til mål.

Medvind var også en avgjørende faktor da franskmannen Laurent Fignon vant i 1989. Sammen med nederlenderen Frans Massen rev Fignon seg løs fra feltet før Poggio. Et nytt angrep i bakken ga den tidligere Tour de France-vinneren en pen soloseier.

Jakten: Sean Kelly på vei opp til Beccia og LeMond på Poggio.

Angrip på Poggio

I fjor ga Vincenzo Nibali oss det tidende, vinnende angrepet i Poggio siden 1982. I likhet med Poggio-kongen Eddy Merckx, som formet alle sine sju Sanremo-triumfer med et angrep i denne bakken, har Nibali vunnet monument er i tillegg til Grand Tours som Tour de France, Giro d’Italia og Vuelta a España.

Bakken er kun 3.7 kilometer med myke fire prosent i snitt, men etter snaue 290 kilometer i sadelen, kan denne lille knollen ta luven av hvem som helst.

På midten av 90-tallet hadde sykkelsporten begynt å endre seg, og klatretidene på Poggio gikk bemerkelsesverdig ned. I 1993, 1994 og 1995 skulle alle vinnerne i Sanremo krones etter utrolige tider opp bakken.

Mens Bugno brukte sju minutter i 1990, skulle Giorgio Furlan suse opp på fem minutter og 45 sekunder i 1994. Gewiss-rytterens vinnende angrep i Poggio ble timet av lagets lege, Michele Ferrari. Noen uker senere i Fleche Wallonne, skulle tre Gewiss-ryttere ta de tre første plassene. Moreno Argentin, Giorgio Furlan og Eugeni Berzin angrep og syklet de siste 70 kilometerne alene i front.

– Slik skal ikke være mulig, men de klarte det. Det gikk rykter om at italienerne brukte EPO, sa WorldPerfect-rytter Atle Kvålsvoll, som ble nummer 21 den dagen.

2004: Oscar Freire overrumpler Erik Zabel.

Gewiss-trioen bekledde podiet, med over ett minutt ned til fjerdeplassen. Berzin, som også startet hardkjøret på Poggio og satte opp Furlan til seier, skulle noen måneder senere vinne Giro d’Italia.

Gjennomsnittlige klatretid på Poggio de siste ti utgavene er rundt 6 min og 20 sek.

Behold roen, behold posisjonen

Nye bakker, lettere utstyr og sterkere antidoping-fokus. Milano-Sanremo har beholdt sin essens trass alle disse endringene.

I dag er det fremdeles et langt ritt uten store topografiske hinder; et ritt på raske veier, et ritt med stor spenning og uforutsigbarhet, et ritt der farene lurer bak enhver sving.

Da Jan Raas fløy over parapetet på vei ned Cipressa i 1983, tenkte nederlenderen inni seg:

– I dag, Jan, i dag er dagen du dør.

– Jeg vant aldri Milano-Sanremo. Det var altså så nervøst, og man har kun en sjanse. En feil, og du mister 20 posisjoner.

Den fargerike flokken ryttere ser kanskje harmonisk ut, idet den glir behersket nedover langs rivieraen. Tidligere proff Gabriel Rasch sier stemningen i feltet er alt annen enn avslappet.

– Det er 300 kilometer langt, men likevel ikke så mye tid til å slappe av som man kanskje skulle tro. Man må konsentrere seg så å si hele tiden, sier den tidligere Team Sky- og Credit Agricole-rytteren.

– Allerede 20-30 kilometer før Cipressa er det full gas og alle kjemper om posisjonene, alle vil være i front før bakken. Det er galskap i feltet.

Liguria-kysten er på mange måter feltets første møte med våren i sesongen.

Få timingen rett

Milano-Sanremo er spurternes monument. Men det finnes flust av store spurtere som aldri har vunnet det. André Darrigade, Marino Basso, Freddy Maertens, Johan Museeuw, Thor Hushovd og Robbie McEwan. Peter Sagan, vinneren av 11 Tour-etapper, seks grønne poengtrøyer, Flandern rundt, Paris-Roubaix og tre VM, har heller aldri vunnet.

Tom Boonen ble aldri bedre enn nummer to, og tror «ruletten i Sanremo» handler mye om tilfeldigheter og flaks. Og timing.

­– Det er et vanskelig ritt å vinne. Mye handler om posisjonering, spare krefter og time spurten helt perfekt. Man har ikke råd til å gjøre noen feil. Hvis de bare var snakk om sterke bein, hadde jeg vunnet det tre eller fire ganger, sa den belgiske mesteren.

Å vinne i en spurt fra felt eller gruppe er den vanligste måten nå om dagen (15 ganger siden 1982). Men flat eller ei, ingen ryttere vet helt hvordan beina reagerer etter 295 kilometer. Vinneren er ofte den våken nok til å velge best strategi under raskt skiftende omstendigheter.

Det skjedde i 2009 da Mark Cavendish så faren ved Heinrich Hausslers tidlige spurt, og det skjedde igjen i 2012 da Simon Gerrans bløffet seg til en kløktig seier via en gratisreise på Fabian Cancellaras hjul.

Cavendish er et hårstrå foran Haussler.

Lørdag er det igjen målgang på Via Roma, oppløpet i sentrum av Sanremo gjort notorisk for sin lumske helling. De siste 500 meterne som stiger slakt har knust mange hjerter.

Også Kristoffs. Gazzetta dello Sport kalte det «en bom på åpent mål fra fem meter» da nordmannen skulle forsvare sin tittel, men kun ble nummer to etter et glimrende opptrekk av Luca Paolini i 2015.

Verre var det for Erik Zabel i 2004. Tyskeren hadde vunnet fire ganger tidligere og var en skikkelig Sanremo-ekspert. Denne gang lå han på hjulet til rittets store favoritt, Alessandro Petacchi, italieneren som med sitt fryktede Fassa Bortolo-tog hadde vunnet 15 grand tour etappeseire året før.

Zabel spurtet rundt Petacchi, heiste armene over hodet og jublet for sin femte triumf. Men prematurt. Rundt ham bykset Oscar Freire som kastet hjulet sitt foran Zabels akkurat i tide. Den iskalde spanjolen trakk det lengste strået.

Zabels tunnelsyn ble hans bane. Petacchi feilet fordi han tilnærmet seg Via Roma som en hvilken som helst spurt.

Black lives matter: Kommer det virkelig endring?

Kun én mørkhudet rytter syklet i Tour de France-feltet i 2020. Gjør sykkelsporten nok for at det antallet skal øke?

Det sies ofte at sykkelsporten (les den profesjonelle landeveissporten) er en verden helt for seg selv. Fastgrodd, tradisjonsbundet, skeptisk til modernisering og endring. Ta en titt på utviklingen andre idretter har hatt de siste 30 årene, som for eksempel fotball, golf eller Formel 1 – på områder som TV-inntekter, merkevarebygging og organisering – så er det nærliggende å tenke at tiden har stått relativt stille i sykkelsporten. Dommedagsprofetiene som kom på løpende bånd under COVID-19-krisen i 2020, viser kanskje hvor lite robust og utviklet fundamentet til denne sporten er. Mens verden omkring den går fremover, liker sykkelsporten å være den anakronistiske særingen med sine gamle metoder. Strømningene i samfunnet for øvrig, slår således ikke alltid rot i den gamle grinebiteren, sykkelsporten.

Ta «Black lives matter»-bevegelsen (BLM) for eksempel. Sommeren 2020 demonstrerte utøvere på tvers av idrettsverdenen sin støtte til den anti-rasistiske aksjonen. Blant de større idrettene som glimret med sitt fravær i diskursen, var nettopp den profesjonelle sykkelsporten. For eksempel innenfor fotball, rugby, amerikansk basketball og baseball var det en klar og organisert mobilisering og melding til omverdenen. Dette i kontrast til da syklingens WorldTour 2020 startet med Strade Bianche 1. august, hvor verken markeringer eller støtteerklæringer var del av den offisielle begivenheten. Fra verken arrangøren, rytterne eller øvrige styringsmyndigheter i sporten, kom det noe initiativ til å markere et standpunkt i forhold til BLM.

Kevin Reza merket hvor lite Black lives matter spilte en rolle under Tour de France i fjor. Her i brudd for sitt franske lag B&B Hotels p/b KTM.

Til tross for at sykling på mange måter aspirerer til å bli en internasjonal sport som strekker seg til alle kanter i verden; til tross for at flere av syklingens grener står på OL-programmet; og til tross for at mangfoldet på mange områder åpenbart svikter (bare én svart utøver, Kevin Reza, deltok i fjorårets Tour de France), virker det ikke som at den profesjonelle sykkelsporten har tenkt å endre seg betydelig på dette området med det første.

Stille Tour

Ta sportens største begivenhet, Tour de France, som fremstående bevis i så måte.

«Ifølge Frankrikes republikanske idealer er begreper som ’etnisitet’ ikke noe som eksisterer. Denne fornektelsen er grunnen til at man fra Tour de France-arrangørens side, ikke så noen støtte til den verdensomspennende anti-rasistiske protesten,» hevdet Marlon Moncrieffe, professor ved Universitet i Brighton.

«Som Opplysningstidens opphavsland og menneskerettighetenes vugge, er dette særdeles skuffende,» la professoren til.

Etter tre uker uten å ha grepet muligheten skikkelig, var det riktignok en mindre gruppe ryttere som valgte å stille med anti-rasistiske budskap på sine COVID19-munnbind før den siste etappen. Markeringen ble stort sett stemplet som «for lite» og «for sent». Bradley Wiggins, ekspertkommentator for Eurosport, kalte det «patetisk».

Kevin Reza var den eneste mørkhudete rytteren i Tour de France i fjor. Rytteren hos det franske laget B&B Hotels p/b KTM var skuffet over hvor lite oppmerksomhet og støtte som ble rettet mot BLM under 2020-rittet.

Berhane opplevde selv rasismen i feltet på kroppen.

«Nå har jeg vært profesjonell rytter i ti år, og aldri har jeg sett mye solidaritet på dette området,» sa Reza til cyclingnews.com på spørsmål om sine egne erfaringer med rasisme. I 2017 var Reza del av en hendelse med Gianni Moscon, da rytter hos Team Sky, nå hos Ineos Grenadiers. Moscon ble suspendert for å ha rettet rasistiske kommentarer mot Reza. Italieneren ble derfor sent på kurs om mangfold. Moscon ble dog ikke straffet av det internasjonale forbundet, UCI.

«Dette er ikke ment som kritikk, bare en observasjon. Jeg har nok ikke like mye innflytelse i sportsverdenen som Lewis Hamilton fra Formel 1 eller LeBron James i NBA. Jeg føler meg fri og klar for å kjempe videre,» la den franske rytteren til.

I Formel 1 har superstjernen Louis Hamilton frontet BLM i mange sammenhenger. Det britiske storselskapet Ineos sponser både Hamilton og det som lenge har vært sykkelsportens ypperste lag, Team Ineos Grenadiers. Men hvorfor BLM har tatt så lite plass innenfor sykkelsporten, sliter Team Ineos-manager Dave Brailsford med å forklare.

«Man kan ikke nekte for at en samlet reaksjon på tvers av hele sporten har uteblitt,» sa Brailsford til den engelske avisen Guardian under Tour de France. «Men jeg vil ikke si av den grunn at lagene eller enkelt individ ikke har sterke følelser om tema.»

Brailsford antyder at syklingen mangler en frontfigur som Hamilton, samtidig som et tydelig politisk lederskap uteblir.

«Vi er alle enige om at rasisme ikke kan få eksistere, og vi må være frempå for å motkjempe dette. Det er kanskje et spørsmål om lederskap, i sykling er det ikke en klar og tydelig enhet som styrer alt sammen,» sa Brailsford.

«Tror man Formel 1 hadde reagert på samme måte, dersom Lewis ikke var der? Sannsynligvis ikke. En kunne kanskje sett en større innvirkning dersom syklingen hadde en type som Lewis med samme profilering og engasjement. Jeg vegrer meg for å si at folk er ambivalente, det er de nok ikke, men vi kunne gjort mer, det er det ingen tvil om».

Den olympiske helten Grégory Baugé åpnet opp om rasisme før han la opp.

Protester

Men helt taust har det heldigvis ikke vært. I kjølvannet den internasjonale «Black lives matter»-protesten som brøt ut etter at George Floyd ble drept av en politi i den amerikanske byen Minneapolis, har noen refleks-reaksjoner kommet. Blant annet fra det internasjonale forbundet.

«Sykling er en universell aktivitet, og vi må hele tiden sørge for at den i alle former forblir tilgjengelig på alle mulige nivå over hele verden. Mens dødsfallet til George Floyd har resultert i en bølge av sinne over hele verden, har vitnesbyrd om rasisme mot svarte utøvere i vår sport påminnet oss om vårt eget ansvar,» skrev UCI i en rapport sist sommer.

BikeCo, leverandør av Fuji Bicycles i Nord-Amerika, viste sin klare støtte til BLM. Selskapet suspenderte salget av Fuji-sykler til politiet etter at det ble kjent at syklene ble brukt til å slå ned protestene rundt om i USA. Den store, amerikanske sykkelfabrikanten Specialized lovet ti millioner dollar til støtte for større mangfold og inkludering i sykkelsporten. Et stort beløp som vitnet om sportens dyptliggende utfordringer på området, mente mange.

UCI på sin side la imidlertid ikke frem nye strategier. Det internasjonale forbundet pekte derimot på tiltak fra tidligere år, hvilket det mener skal ivareta mangfold og motkjempe rasisme. Først og fremst trakk det fram dets egen grunnlov, som krever «likhet blant alle medlemmer, utøvere, lisensinnehavere og funksjonærer, og fravær av etnisk, politisk, religiøs eller kjønnsbasert diskriminering». Mye av det samme innholdet finnes også i UCIs etiske regelverk som nylig ble revidert i 2018.

”Si nei til rasisme” var en markering noen ryttere gjorde under fjorårets Tour.

Likevel har flere utøvere stått frem etter dødsfallet til Floyd og fortalt historier om egenopplevd rasisme, deriblant den meriterte franske banesprinteren Grégory Baugé, som ytret at historiene deres ikke blir tatt på alvor. Etterforskning av saken mot Moscon, der ingen sanksjoner ble satt i verk, er således et godt eksempel. Reza ble også offer for rasistiske kommentarer fra Michael Albasini, da de to var del av et brudd i Tour de France i 2014. I en liknende sak samme år ble Branislau Samoilau anklaget for å ha krenket MTN-Qhubeka-rytter Natnael Berhane. Samoilau ble bøtelagt med én månedslønn av CCC Polsat Team, et beløp laget donerte til Qhubeka-veldedigheten. UCI tok derimot ikke affære i noen av sakene.

Lider i stillhet

Alessio Frabotta jobbet i mange år ved UCI World Cycling Centre i sveitsiske Aigle. Her har det internasjonale forbundet invitert talent fra hele verden, for å trene og utvikle seg som ryttere under gunstige og tilrettelagte forhold. Fireganger Tour de France-vinner Chris Froome, blant flere andre senere meriterte stjerner, tilbrakte sine tidligere år ved denne skolen. Frabotta ser prosjektet så alltid prosjektet som noe positivt, et godt grep for en dypere integrering av utøvere med opphav utenfor Europa. Men den italienske treneren opplevde også mange hinder for sine elever.

«Både da de var hos oss, eller med andre profesjonelle eller semi-profesjonelle lag, var det aldri enkelt å være en rytter fra Sør-Afrika, Eritrea eller Marokko,» sier Fabotta.

«På flyplasser ble de stoppet, holdt igjen og avhørt. Visumsøknader dratt ut, ignorert eller ikke prioritert. Over hele verden ble mange mørkhudede utøvere møtt med systemisk motstand, kall det gjerne rasisme, men det er strukturelle hindringer som vedlikeholdes hver eneste dag. Klart en mørkhudet utøver har langt flere hindringer enn hvite. Hvordan kan du prestere i et ritt, når du har ladet opp med et tolv timers avhør hos tollvesenet.»

«Dette skjedde med stort sett alle våre utøvere på et eller annet tidspunkt, og for mange ble det tungen på vektskålen, de gav opp. Hvorfor skulle de ta denne kampen også? Ved ikke å hjelpe disse talent ordentlig, går sykkelsporten glipp av mange fremtidige stjerner. Og det stopper ikke der… dersom en lite gutt eller jente bare ser hvite utøvere på TV-skjermen i Tour de France, kommer han eller henne aldri til å spør pappa om en racersykkel i bursdagsgave. Altså, sykkelsporten har et systemisk problem,» slår 60-åringen fast.

Natnael Berhane leder an for Cofidis i et brudd under Tour de France for to år siden.

Den olympiske stjernen Baugé valgte å bruke sin stemme før han la opp. Baugé kom fra drabantbyen Maisons-Laffitte nordvest for Paris, og vokste opp til å bli den mest fremgangsrike, franske banerytterne i sin generasjon. Den eksplosive sprinteren tok i tillegg til flere olympiske medaljer hele fem gull i VM. Medaljens bakside har imidlertid vært kampen som mørkhudet utøver.

«Rasisme har alltid vært en del av livene våre. Vi lærer å leve med det, selv om det ikke burde være sånn,» sa Baugé til Cyclism’actu.

«Vi lider alene. Jeg vet at Kevin Reza hadde det vanskelig sine første år som proff, og han fikk ikke noe skikkelig støtte. Vi lider, og vi er alle alene. Vi ser det i fotball, og de sier at de er imot rasisme, men gjør ingenting med det. Myndighetene ser ikke på det som et problem så lenge pengene strømmer inn,» sa franskmannen.

I den sendrektige sykkelsporten sier franskmennene ofte plus ça changeplus c’est la même chose. Jo mer ting endrer seg, desto mer forblir ting de samme. En kort, fyndig og ofte satirisk observasjon om hvor tungrodd sporten er. Baugés langvarige og store karriere strakk seg over nesten to tiår. Idet han la opp var sikkert håpet at sporten han forlot skulle være bedre enn den han startet i for mange år siden. Men plus ça change…

«Jeg føler ikke at ting endrer seg. Jeg prøver å være positiv, og man er bare nødt til å være positiv, men det smerter meg stort.»

Snø – Bastogne – Snø

Det startet ille, og ble bare verre. I 1980 sto Bernard Hinault for en av de mektigste triumfene i sykkel-historien.

Continue reading «Snø – Bastogne – Snø»

Jotunheimen, himmelfart med brøytekant

Spektakulær natur, kontrastfylte landskap og uovertrufne  sykkelruter. Alt sammen kan oppleves i Jotunheimen.

Jotunheimen er et eldorado for sports- og friluftinteresserte. Den lange vinteren gjør at man i slutten av mai kan gå på randonee, mens Sognefjellet Sommarskisenter akkurat har hatt sesongåpning. Nede ved Sognefjorden kan man nyte nasjonalromantiske omgivelser og padle på vannet.

Eller du kan gjøre som oss: Sykle ræva av deg i majestetiske og brutale klatringer, i skyggen av mektige topper og med brøytekanter både to og tre ganger høyere enn deg selv.

Vår tur starter på toppen av Sognefjellet, hvor vi har overnattet i telt. Men det er mange muligheter. Du kan starte ved fjorden i Skjolden eller Øvre Årdal, fra Turtagrø, eller om du vil ha en ekstra brutal tur: start fra Lom, for så å klatre over fjellet fra nordøst aller først. Vår tur er rundt 145 kilometer og skal ta oss opp nærmere 4500 høydemeter. Mer enn nok for to avdanka elitesyklister.

Veien over Sognefjellet slynger seg rundt knauser og går opp og ned hele veien. Vi spurter opp knekkerne og får svært god fart oppover. De høye brøytekantene gir en herlig fartsfølelse. Vi holder imidlertid et godt grep rundt bremsene, da det er umulig å se hva som skjuler seg rundt neste sving.

Tindevegen

Vi har svingt av på Tindevegen. Den tar deg fra Turtagrø til Øvre Årdal. En privateid vei på 32 kilometer som er krevende i begge retninger, hvilket vi etter hvert skal få erfare. Fra Turtagrø stiger den inn i himmelen og forsvinner rundt høyde. Fire kilometer med åtte prosent i snitt.

Langs veien møter vi mange smil, det nikkes og hilses anerkjennende. Sola steiker, som den skal gjøre hele dagen, og rundt 500 høydemeter lavere enn vårt startpunkt er det også en varm bris som omfavner oss. Kadensen er god og vi danser oppover dagens første klatring.

Øvre Årdal

Rundt oss er det begynt å bli svært frodig. Veien er smal, det er nylagt asfalt. Ved siden av oss renner elven og vi suser forbi idylliske gårdstun.

Vi kan se den siste biten av dalføret som stuper ned til Øvre Årdal nå og over bygda henger Eldegardsnosi med hvitkledde topper. De siste tre kilometerne ned teller intet mindre enn 15 serpentinere.

Veien er tett omkranset av trær og tidvis kan vi skimte fjorden. Du ønsker det skal være i en evighet, men plutselig er tre kilometer med eufori over og vi er nede.

Det koker i Øvre Årdal og kanskje heten spiller oss et lite puss, men vi bestemmer oss for å klatre et lite stykke oppover den gamle veien til Tyin. Mer serpentinere!

Les hele reportasjen i Sykkelmagasinet 2020-3. Se link under.

https://sykkelmagasinet.no/premium-2/her-er-det-hoyt-her-er-det-stille/

Froome og Thomas utelatt fra Tour de France-troppen

Team Ineos har vraket både Geraint Thomas og Chris Froome fra årets Tour de France.

Det bekrefter sykkellaget i en  pressemelding onsdag.

Team Ineos går derfor for fjorårsvinner Egan Bernal som kaptein til touren som starter i Nice 29. august. 

De som får sjansen i Tour de France er Andrey Amador, Richard Carapaz, Jonathan Castroviejo, Michal Kwiatkowski, Luke Rowe, Pavel Sivakov og Dylan van Baarle.

– Egan vil nok en gang jakte den gule trøya i Frankrike, og vi er veldig glade for å gi fjorårets Giro-vinner, Richard Carapaz, hans TdF-debut, sier Ineos-sjef Dave Brailsford.

Han legger til at Geirant Thomas vil sikte seg inn mot Giro d’Italia, mens Froome skal delta i Vuelta a España.

Froome har tidligere har vunnet Tour de France fire ganger (2013, 2015, 2016 og 2017), men sto over fjorårets løp etter å ha falt stygt under trening i juni. Froome pådro seg da brudd i nakken, lårbein, albue, hofte og ribbein. 

Briten bytter også lag til Israel Start-Up Nation etter sesongen.

– Froome er en legende i idretten vår, en ekte mester som på et utrolig vis har jobbet målrettet for å komme tilbake etter skaden i fjor. Vi ønsker å støtte han til å konkurrere om en annen Grand Tour-tittel, og vueltaen gir han mer tid til å fortsette framgangen, sier Brailsford 

Geraint Thomas vant Tour de France i 2018.