Måned: januar 2020

Glem Harzen, dropp turen til Dolomittene og avbestill billettene til Skottland. Madeira er nåtidens hotteste MTB-destinasjon. Og det med god grunn.

«Jeg trodde dette skulle være min lille hemmelighet.» Ramon smiler litt oppgitt. «Men så kom dere turister og ødela det hele.» Han snakker om Madeiras utvikling; fra helt ukjent MTB-land for et snes år siden, til øyens nåværende status som hele verdens MTB-paradis.

Vi har akkurat skjært gjennom en håndfull svinger i det frodige landskapet. Nær naturreservatet sentralt på øya, tar vi en kort pause. Kulissene rundt oss er som tatt ut av en BBC-naturfilm. Blomster i klare farger og interessante fasonger omkranser et ytterst innbydende singletrackspor. Bak oss ruver øyens høyest punkt, Pico Ruivo, en stolt skikkelse med sine 1.836 meter. Under oss henger en eventyrlig hvit duk av perforerte skyer. Og over Ramons ene skulder glitrer Atlanteren, som et teppe med isblå paljetter. Det er nesten som jeg hører David Attenboroughs lune fortellerstemme forklare oss TV-seere om hvor fantastisk denne paradisflekken er, posisjonert nesten midt i verden.

«!Vamos!» Ramons utbrudd bringer meg tilbake til virkeligheten. Han er allerede på vei ned det steinete sporet. Jeg kaster meg tilbake på Meridaen, i jakt på min nye venns bakhjul.

Cristianos hjemby

Det var ved en tilfeldighet at jeg fikk øye på Ramon og hans støvete mountainbike. På sentraltorget i Funchal for to dager siden tilbydde han å vise meg de beste sporene på øya. Og nå er vi altså her; i det kuleste terrenget jeg har prøvd på lenge. Ikke siden jeg som fersking kjørte med 26 tommerhjul, V-bremser og tre klinger foran i min lokale akebakke, har jeg hatt det så gøy.

MTB-destinasjonene rundt i Europa er med årene blitt mange og profesjonelle. Harzen i Tyskland, Dolomittene i Italia og Skottland er alle nydelige på mange måter. Men mine beste MTB-dager har jeg faktisk tilbrakt på denne kuperte, portugisiske vulkanøya utenfor kysten av Marokko.

Her får du vintersol i en langt mer elegant innpakning enn for eksempel på Gran Canaria som ligger femti mil lenger sør. Faktisk, Madeira ble nylig kåret til verdens beste øy under World Travel Awards – reisebransjens svar på Oscar-utdelingen. Dette er andre året på rad Madeira går av med seieren, i hard konkurranse med alle verdens øyer. At Cristiano Ronaldo vokste opp i fattige kår i Funchal, og startet sin berømte fotballkarriere som fireåring i den lokale klubben Andorinha, er en mye hørt funfact om øya. Kanskje mindre kjent er de mange MTB-løypene i verdensklasse som finnes her. Vi snakker slyngende, svingete og innbydende trails, smidd ned i dramatisk natur og pakket inn i panoramautsikter ad libitum. Tilbudet er som man sier i reiselivsbransjen, all inclusive, ulikt alt annet du tidligere har prøvd.

Inngangsbilletten til paradis har dog sin pris. Madeira er nemlig ikke for nybegynnere. Løypene er nokså krevende, så grunnleggende ferdigheter bør være på plass før ankomst. Platået på vestsiden av øya har det snilleste terrenget, men de fleste og beste sporene på Madeira kan sammenliknes med klassiske, norske xc-spor.

Ramon og jeg stopper ved en parkeringsplass mellom to spor. På plassen ligger en kafé der mange møtes før de legger ut på tur. Varebiler og minibusser kjører shuttletrafikk opp hit, over de hissige bakkene nord for hovedstaden Funchal, for å bringe syklistene tett inn på øyens mest ettertraktende terreng.

29-årige Steven fra Manchester, vellpolstret både på knær, albuer – og mage, er en av turistene som tråkker ut av en minibuss denne formiddagen.

«Vi er fire gutter som har kommet hit hvert år de siste fire årene. Fri fra stresset hjemme, her leker vi som små barn.»

Steven er nå tilbake på Madeira sammen med sine tre venner. De drar en uke om gangen og leier både sykler og guide i Funchal. For som Steven sier:

«Selv med en GPS er det for vanskelig å finne veien til de gode sporene. Det er bedre å leie en guide, og da kan vi også leie sykler beregnet til terrenget her. Og ved å sette oss i bussen blir vi kjørt opp hit hvor all moroa starter.»

Steven slår ut med armene og smiler: «What’s not to like?»

Verken jeg eller Ramon har noe godt svar på Stevens retoriske spørsmål. Faktisk så slår vi følge med den blide, engelske kvartetten og deres guide. Sammen gjør vi det terrengsykling i bunn og grunn handler om og glemmer alt om verden omkring oss; ni til fire jobben, barn og middagen til uka. Vi bare er, flyter med, og prøver å være helt tilstedeværende på den 20-50 cm brede fugen av et spor, som med sine seige svinger, ymse småhop og drops hele tiden, utfordrer oss.

Vi kjører sørover og inn til Parque Ecológico, enda et naturreservat, et 1000 hektar stort området nord for Funchal. Ramon er foran, og snart har han ført oss til det ytterste sporet på platået. Vi, sju gutter i 40-årene, skynder oss over den løse grusen, ser opp og utover Atlanterhavet, som virker så nært at hvis vi nådde ut, ville vi fått våte hansker. Sporet har vi nesten for oss selv, det er iallfall langt i fra trafikkert. Madeira makter tydeligvis det mange andre destinasjoner ikke får til: Å finjustere turismen slik at den aldri blir overveldende. Øyas tradisjoner og historie er lett tilgjengelig, og det finnes ingen soner der turistene er i flertall. På et sted med bord og benker legger vi syklene ned. Vi hopper rundt som kalver ut av fjøset, mens vi klapper hverandre på skuldrene og huier.«Awesome!, «The best trail I have ever ridden!», «Yeah, yeah, yeah!». Vi har gjort regress til tenårene og føler oss uovervinnelige.

Alltid tilbake

Idet euforien legger seg og endorfinene flater ut, tar vi farvel med våre fire, engelske spradebasser. Fortsetter alene på det siste stykket mot Machico. Dette er en historisk kystby og øyens opprinnelige hovedstad, lokalisert ca 10 km øst for Funchal. Det var her, på en usedvanlig vindstille dag i 1419, at de to portugisiske sjøfarerne João Gonçalves Zarco og Tristão Vaz Teixeira, kom i land og Madeiras skjebne som portugisisk koloni ble beseglet.

I dag er Machico et sjarmerende bekjentskap. Med sine særegne, historiske bygninger og en liten strand har byen en autentisk atmosfære. Ramon og jeg deler et par Ponchas, den tradisjonelle madeira-drikken laget med sukkersnapsen aguardente de cana, honning, sukker, appelsin og forskjellige fruktjuicer. Som et barn oppdratt i møblert hjem, nikker jeg høflig og anerkjennende, men brekker meg stille mellom hver slurk med ”sirupvæsken”.

Ramon bor i Machico. Flere ganger har han prøvd å forlate den frodige øyen, hvor han er født.

«Jeg har studert i Lisboa og jobbet i Porto,» forteller han. «Det var fint, men hver gang har jeg lengtet hjem til Madeira, og nå har jeg innsett at jeg aldri kommer meg bort herfra. Heldigvis.»

«Slik er det for mange på øyen. De søker til fastlandet på jakt etter bedre utdannelse og jobb. De kommer ofte tilbake. Vi kan ikke være Madeira foruten.»

Snart ser jeg heldigvis bunnen av min gule drink. Jeg takker Ramon for turen, før jeg som en førerløs hund forsøker å finne hjemover til hotellet gjennom smågatene i Funchal. Jeg passerer frodige markedsgater der fargerike grønnsaker bogner, eldre herrer huier og hoier rundt brettspillene sine, og fruene henger opp klesvasken på liner over de smale bygatene. Forsiktig navigerer jeg meg forbi fotballspillende unggutter og jenter hoppende mellom paradis-rutene tegnet i hvitt kritt. Inn mot Funchal sentrum, byens velassorterte marked, får nesen mange lukter å jobbe med. Det imponerende ferskvaremarkedet Mercado Lavradores i Funchal har en særdeles fascinerende fiskeavdelingen på bakkeplan hvor alt fra brannbilrød papegøyefisk, massive tunfiskfiléter og dypvannsfisken espada er til salgs.

Madeira er Portugal med vind i håret. Alltid blomstrende, alltid avslappet, alltid spennende. I motsetning til mer moderniserte MTB-destinasjoner er denne «Oscar-verdige» plassen et sted der tiden på mange måter har stått stille, lengst ute i havgapet.