februar 2021 - Sykkel
Close Form Button

SØK

Måned: februar 2021

Hærføreren

Posted on by Espen J. Lee

«Jeg vet at jeg aldri vil være en kaptein her, men jeg er likevel fornøyd». Skal du gå i utbrudd i WorldTouren, trenger du velsignelsen til Tim Declercq. Hvis ikke kan du banne på at 30-åringen kjører deg inn igjen.

Da jeg var på fotballtur til England for å se favorittlaget mitt Liverpool spille på Anfield for første gang, våren 2002, var det ’Arthur the Doorman’ som formidlet billettene fra sin post i døra på den lokale puben. Etter hvert som sesongkortinnehaverne som ikke skulle på oppgjøret mot Charlton Athletic tok kontakt med Arthur, tok det ikke lang tid før han formidlet billettene videre mellom hendene på tre mer enn takknemlige nordboere.

Den internasjonale sykkelsporten har også dørvakter som infiltrerer den fremre delen av hovedfeltet. Til forskjell for rollen Arthur hadde på den lokale puben på Merseyside, dreier det seg her ikke hvem som skal få innvilget inngang på stedet – men snarere tvert imot: Hvem skal få lov til å slippe ut, eller mer presist; stikke av gårde.

Under fjorårets Tour de France steg debatten om hvor langt ’The Marshalls of the Peloton’ skal ha lov til å gå i iveren etter å komponere det ideelle bruddet. Først var det Kasper Asgreen som skubbet Cees Bol ut på veiskuldra etter at Deceuninck-QuickStep-laget åpenbart mente at vinduet (for utbryterne) nå var lukket. Deretter mottok storlagene QuickStep (Yves Lampaert) og Jumbo-Visma (George Bennett) både sveitserfrancs, tidsstraff og minuspoeng i retur etter at Chad Haga (nok en Sunweb-rytter) fysisk ble blokkert da han ønsket seg noen timer ekstra i TV-ruta.

En Suksessfaktor

Belgiske Deceuninck-QuickStep har vært det mestvinnende laget innen WorldTouren hvert eneste år siden 2013. Det betyr også at hjelperytterne deres er nødt til å holde de konkurrerende lagene i hovedfeltet i et slags jerngrep for å sette opp egne, angrepsvillige ryttere i de beste posisjonene når det hele skal avgjøres.

I spissen for den defensive strukturen i laget, er det ofte Tim Declercq som er sjefen. Gjennom vårklassikerne er ansiktet og kroppen til den 190 centimeter lange 30-åringen fra Leuven godt synlig i TV-ruta der han krummer kroppen for å tyne de siste kreftene ut etter 10-15 mil som trekkdyr i front av hovedfeltet.

Den lojale arbeidsetikken hans har gitt ham det lite glamorøse tilnavnet ’Traktoren’. Overfor Sykkelmagasinet beskriver sportsdirektør Tom Steels ham som en ´énmannshær’. Den rolige, vennlige kjempen er akkurat hva QuickStep trenger for å sette sin egentlige agenda ut i live. Declercqs posisjon der fremme er en ulv i fåreklær-taktikk som langt på vei er perfeksjonert:

«Vi trenger en rytter som han,» forteller Steels «Tim er veldig viktig for oss. Det er ikke så mange ryttere som har kapasiteten til å gjøre dette dag ut og dag inn. Vi er nødt til å legge et høyt tempo for dagen, for det legger også press på bruddet.»

Steels sier at fartsholdinga til Declercq er en av nøklene bak lagets suksess, fordi: «Du ikke kan vinne dersom alle i utbruddet ikke blir kjørt inn.

Et utsagn det ligger en skremmende presis logikk bak.

En Trofast Traktor

Under møtet med Sykkelmagasinet forteller Tim om oppveksten sin i Izegem, vest i Flandern. Som 12-åring begynte han som så mange andre belgiske barn å sykle aktivt.

«Det er mange syklister i det området. Jeg befant meg vel cirka 10 kilometer unna Patrick Lefevere (fra Moorslede) og 15 kilometer unna service course,» sier Declercq og snakker om lagets hovedbase i Wevelgem.

Det var Johan Museeuw som framfor alt var mannen som fikk tankene til unge Tim til å pense over mot sykkelsporten. Som alle andre unggutter var målet selvsagt å vinne sykkelrittene han stilte opp i. Etter hvert innså han det som alle andre visste: At en traktor er en god og trofast arbeidshest, men at diesel aldri vil bli et like spektakulært drivstoff som andre Formel 1-biler durer rundt på.

«Jeg ble hentet til dette laget for å utføre denne jobben. Jeg har alltid sagt at jeg er god til dette, og det er kanskje jobben jeg utfører aller best: Å sykle lenge tett oppunder maksnivået. Det er noe jeg takler godt. Det er ikke sånn at det aldri dukker opp noen sjanser for min del. Jeg er veldig glad for å være en del av dette laget. Jeg vet at jeg aldri vil være en kaptein her, men jeg er likevel fornøyd,» sier han.

Det er etter at rittdirektøren vifter med flagget som markerer at rittet offisielt har startet, at den viktigste delen av arbeidsdagen starter for Declercq. De fleste skjønner nok at hvis du lar typer som Thomas De Gendt, Mads Pedersen, Sep Vanmarcke og Stefan Küng danne dagens brudd, så ser du dem ikke igjen før én av dem har passert målstreken før deg. Men i samtalen vår med Declercq forklarer han oss også andre aspekter ved å gjøre jobben som en slags sheriff i front av hovedfeltet.

I denne fasen av rittet foregår det mye kommunikasjon internt i lagene. Sportsdirektørene i følgebilen sitter med listene bak i bilen og hyler ut dersom det er ryttere på vei framover som potensielt er truende i sammendraget eller noen av de andre konkurransene. Følgelig heves tempoet i front av feltet betraktelig, og utbryterne blir som oftest kjørt inn.

«Tim er en enmannshær»

Det vil også ligge strategiske vurderinger med hensyn til hvem som prøver å gå, eller lar være, i dagens utbrudd. Etappeprofilene vil ofte være avgjørende. Altså vil ikke lag som har ambisjoner i en eventuell massespurt være på offensiven.

Declercq forteller at han også gjør en vurdering når det gjelder hvilke lag som er kapable til å samarbeide med QuickStep underveis på etappene.

«Vi håper at noen av lagene som vi forventer at blir med å taue med oss ikke går i bruddet, slik at de kan hjelpe oss senere. Vi vil heller ikke ha for mange ryttere eller for gode ryttere i bruddet, hvis det er mulig. Det er i hvert fall det ideelle scenariet. Vi gjør så en beregning av hvor sterke vi tror bruddet er og hvor sterke vi er når vi skal holde dem på en avstand vi tror er mulig å hente inn. Og så håper vi selvsagt at også andre lag støtter oss.»

Dersom Declercq blir sittende å jobbe helt på egenhånd, betyr det vanligvis trøbbel. Der framme kan det gjerne sitte en fire-fem ryttere som rullerer på tauejobben i front. Da kan man jo tenke seg til at det er vanskelig for én ryttere bak der å gjøre fortere enn de fem i front.

Steels peker også på at kvaliteten på rytterne i WorldTouren har hevet seg betraktelig over tid. Ryttere som grovt sett har den samme kunnskapen, utstyret og treningsmengdene, vil det ikke skille mye imellom rent kvalitetsmessig.

«Jeg liker å si at Tim er en énmannshær,» sier Steels «Han kan virkelig kjenne på kroppen hvor hardt han trenger å sykle for å kjøre inn bruddet. I dagens sykkelsport, dersom bruddet får lov til å gå, så er det vanligvis veldig gode ryttere som sitter der. Det er ikke så enkelt som at man kan si at om de er nede i ett minutts forsprang ved 10-kilometersmerket, så er det hele over. Du er nødt til å være tett på dem, og legge dem under press, ellers går de hele veien inn.»

QuickStep-laget er som regel fartsholderne i hovedfeltet. Det er en trend at snittfarten i feltet øker og øker, presumptivt fordi lagene optimaliserer alle de lovlige sidene av sykkelsporten.

Den 17.-etappen i årets Vuelta a Espana var 220 kilometer lang. Etappeutviklingen ble veldig frenetisk ettersom det var mye sidevind den dagen, og det som i utgangspunktet skulle være en flat og ukomplisert affære, ble utspilt som en slagscene fra de krigsherjede Ardennene. Snittfarten var på utrolig 50,63 kilometer i timen. Den raskest kjørte etappen på over 200 kilometer noensinne.

På slike dager kommer ofte ’The Wolfpack’ til sin rett. I Guadalajara kunne Philippe Gilbert strekke armene triumferende over hodet. Selvsagt godt hjulpet av lagkameratene sine, deriblant Declercq underveis.

Etter at England ble slått ut av Tyskland i semifinalen under fotball-VM i 1990, uttalte Gary Lineker det som nå er et berømt sitat og en slags sannhet: «Fotball er et enkelt spill. 22 menn jager ballen i 90 minutter, og tyskerne vinner alltid.» Med 70 seirer i fjor kan man lage et lignende sitat når det gjelder landeveissykling og QuickStep.

Den snille kjempen fra Leuven fikk sjansen under Le Samyn og dundret inn til 7.-plass etter å ha virket svært sterk underveis. Seieren holdt det belgiske laget selvsagt internt, da Florian Sénéchal fikk sin hittil største dag på sykkelen. Vi ber Steels vurdere kvaliteten på Declercq og spør ham hvorfor han ikke bare finner seg et annet lag å sykle for?

«Jeg tror rollen han har her passer ham bra. Det som på et fotballag: Du har forsvarsspillere og du har angripere. Det er det samme på et sykkellag. Jeg mener han i den rollen han har, er en av de beste som finnes. Det kler egenskapene hans. Hvis han hadde byttet lag og rolle, tror jeg ikke egenskapene hans hadde kommet til sin rett på samme måte selv om han er såpass sterk. For oss er verdien der. I tillegg tror jeg det gir ham en tilfredsstillelse å være med på et lag som vinner. Det gir en god følelse. Det er en vinn-vinn-situasjon for ham.»

QuickStep til jeg dør

Tilbake på Anfield denne høstdagen for snart 18 år siden, hyller jeg og min kompis Liverpool etter 2-0 over Charlton og scoringer av Vladimir Smicer og Michael Owen. Det er selvsagt målgjørerne som får mesteparten av oppmerksomheten fra journalistene etter seieren, som sendte laget på toppen av tabellen foran erkerivalene Manchester United. Ikke like mye oppmerksomhet blir det for stopperparet Sami Hyypiä og Stephane Henchoz, definitivt et av de bedre på årevis, men hvordan hadde matchen endt om de ikke hadde gjort jobben sin?

Dét svaret får vi aldri, men det Steels har rett i er at likhetene mellom sykkelsporten og fotball ikke er helt ulikt når det gjelder å bygge lagfølelse og finne typene som kompletterer hverandre.

Declercq har skjønt at han aldri kan følge en rytter som Philippe Gilbert opp motbakkene, og har slått seg til ro med at hans viktige bidrag i stedet dukker opp i den tidlige fasen av rittet. Gjør det ham noe mindre viktig, eller drømmer han fremdeles om å finne lykken andre steder?

Svaret er et definitivt nei. Hvorfor ikke?

«Fordi jeg trives mye bedre i QuickStep,» svarer Declercq «Det er det beste laget i verden. I et annet lag kunne jeg nok kanskje ha kjørt mer for egne muligheter, men det hadde uansett vært veldig vanskelig å vinne ritt. Jeg foretrekker heller å hjelpe andre.»

«Hvor lenge blir du i Quick Step?»

«Jeg håper karrieren ut.»

«Foran feltet?»

«Det er jobben min.»

Baroudeur på bygdeveier

Posted on by Espen J. Lee

Grusveier, storslåtte daler og pittoreske fjorder – bli med til eventyrlige Osterøy.

«Jeg sykler for å hvile og for å trette meg selv ut; jeg sykler for å gjøre meg selv godt og gjøre meg selv vondt». Et av syklingens store paradoks. Et som har holdt den franske forfatteren Paul Fournel forundret i tiår.

I sin essaysamling Besoin de vélo (Behov for sykkelen) postulerte Fournel denne motsetningsfylte grunnsetnin- gen – og med det, bevisst eller ei, fanget han trolig kvintessensen av den syklisten vi alle ønsker å være på et eller annet tidspunkt i vår utvikling: Baroudeuren.

En baroudeur, ifølge Fournel, er feltets kriger, den fryktløse opportunisten, den som forpurrer ro og orden, eventyreren som går alene, den som i et uventet grep tar luven av alle andre i feltet, stort eller lite.

Ikke alltid godt likt og ofte til irritasjon, en baroudeur kan angripe hvor som helst; i en kneik, i et svingete utforkjøring eller ved en hver anledning feltet slakker litt av, ofte inne på siste kilometeren foran nesen på en slukøret spurter.

Med instinkter som dette i hans natur, blir det også vanskelig å de nere egenskapene til en baroudeur. Verken en klatrer eller en spurter, ikke tempospesialist eller klassiker-rytter – men snarere en hybrid av alle disse smeltet sammen. Kapabel til det meste, bruker baroudeuren sin kløkt til å komme i forkant, overraske og vite hvor han kan gjemme seg bak en sving.

Baroudeuren er ikke spesialist på noe; foruten å trette seg selv ut, gjøre seg selv vondt, og derigjennom innkassere overskudd og godfølelse. Det er i alle fall et resonnement som uforklarlig nok opptar tankeprosessen min på vei opp en superbratt og svingete grusvei. Kossdalsvingene, og de eventyrlige veiene omkring, er nemlig et typisk baroudeur-terreng.

På Osterøy, hvor denne turistattraksjonen befinner seg, virker dessuten designet for en baroudeur-type. Her nnes grusveier, stigninger, svingete utforkjøringer, lange daler med falsk ate, smale veier klistret ut mot fjordkanten og mørklagte tunneler med kjølig vann dryppende i hodet. Alle steder yndet for å forsvinne ut i intet.

Typer som Thomas De Gendt, Jens Voigt, Thomas Voeckler eller Alessandro De Marchi hadde trolig elsket å ha Osterøy som fast treningsgrunn. I seige bakker, den ene seigere enn den forrige, kan de gampe på tunge gir i timesvis; angripe ned spiralformede utforkjøringer; forsere stadig skiftende typer terreng og bygge styrke der de trives best: bortenfor allfarvei.

I Mjøsvågen gjør man akkurat det. Sving av hovedveien retning Kossdalsvingnene, inn på en smal, tidvis overgrodd grusvei. Før skiftet i underdekke inntreffer, og innkjøringen til stigningen begynner, må jo være øyeblikket til å angripe, kjøre alene, skaffe seg et forsprang.

«Det riktige øyeblikket å angripe, for meg, var som regel alltid!» sa Jens Voigt, den tyske bruddspesialisten. «Da jeg i starten av karrieren som regel alltid var på ettårskontrakt, og måtte bevise meg overfor lagsjefene hele tiden. Å stikke i brudd var måten jeg kunne vise meg frem.»

Voigt var for mange den ideelle brud- dkongen, en baroudeur par excellence, en av feltets harde slitere. Hans hengivne fans sto bak hyllesten jensvoigtfacts.com, en nettsiden som publiserte egenkomponerte Jens Voigt-fakta, av typen «Some people wear Superman pajamas. Superman has Chuck Norris pajamas. Chuck Norris has Jens Voigt pajamas».

Den såkalte Chapattes lov truet på sett og vis baroudeurens eksistens. Regelen som tilsier at feltet har kontroll på bruddet med en mil per minutt, oppkalt etter dens opp nner, eks-proff og TV-journalist Robert Chapatte, gjorde faktisk sitt for at typer som Sylvain Chavanel – det vil si mye styrke, ikke fullt så mye taktisk teft – ble analoge ryttere i en digital virkelighet.

Fôret av nyvinninger innenfor teknologi, moderne treningsmetoder, jevnere konkurransenivå blir tendensen i WorldTouren klar: Stadig flere ritt blir avgjort i samlet spurt. I Tour de France virker lagene å foretrekke en anonym 15.plass sammenlagt, enn å gamble på etappeseire i form av heftige bruddforsøk. Er baroudeurens tid forbi? I så fall trist, mente Groupama-FDJ- sjef Marc Madiot.

«Kommer man til Tour de France uten lyst til å forsøke seg, kan man like gjerne gi opp og skaffe seg jobb på fabrikken,» sa den fargerike og sta franskmannen.

For Jens Voigt ble den første bruddseieren altavgjørende. Etappeseieren i Touren i 2001 ble en dramatisk vending i hans karriere.

«Det endret alt. Lønna gikk opp, lederne så hva jeg var god for, jeg fikk større tillit, og ikke minst selvtillit. Det var også viktig for meg personlig. Ja, jeg var profesjonell, men jeg hadde jo også familie og måtte skaffe mat på bordet. For meg var bruddet eneste muligheten til å vinne.»

Dette er et utdrag fra en reportasje i Sykkelmagasinet 2020-3.

Dirty cash

Posted on by Espen J. Lee

Hvor mange kameler klarer sykkelfansen å svelge?

Trenden er klar. Flere og flere lag selger sjela si til stadig mindre attraktive sponsorer. Rittarrangører leter etter å etablere seg i etiske tvilsomt terreng. Eksemplene hoper seg opp som mørke oljeflekker i sanddynene.

Dubai og Abu Dhabi, begge jevnlig vertskap til WorldTour-ritt, scorer høyt hva gjelder menneskerettighetsbrudd, ifølge ourworldindata.org. Samme gjør Bahrain, som sponsor et WorldTour-lag, og ikke minst Saudi Arabia, hvor syklingens adel, ASO, har rykket inn og stablet på plass et nytt ritt.

Tour de France-arrangøren siste trekk kommer selvsagt i forlengelsen av en lengre pågående trend. I Midtøsten har RCS og ASO satt i gang en kald krig i kamp om innflytelse og penger. Det arabiske kjærlighetsforholdet er også et resultat av landeveissportens økende desperasjon for å sanke bærekraftige inntektskilder.

Den triste sannhet er at faktisk ganske få av rittene til ASO og RCS er bærekraftige. Stor sett er det inntektene fra henholdsvis Tour de France og Giro d’Italia som holder dem i live. Uten dem hadde man ikke hatt tradisjonsrike arrangementer som Paris-Nice og Tirreno-Adriatico.

Av samme grunn var det derfor heller aldri et alternativ å si nei, da RCS ble tilbudt store penger for å flytte sitt største ritt til Israel i 2017, selv om det da skulle foregå i et land mange mener står i strid med internasjonale konvensjoner.

Den rosa sykkelfesten gjorde forresten ingenting for å oppmuntre til debatt rundt det vanskelige spørsmålet om palestinske rettigheter. På sitt eget vis, tråkket arrangementet seg gjennom, uten bemerkelsesverdig mye kontrovers. Giroen er tross alt et relativt lite arrangement, sett opp mot et massivt fotball-VM, som etter planen skal avvikles i Qatar i 2022.

Faktum er at sykkelsportens kjerneområder ikke ønsker eller evner å støtte sporten de skapte. I kampen for å overleve har de besluttet å holde seg for nesen mens de inngår den ene lugubre avtalen etter den andre. Som pirater på det åpne hav søker de rikdom der de måtte finne den.

Ta Nasser bin Hamed al-Khalifa for eksempel. Sykkelsportens kanskje mektigste lageier, Prinsen av Bahrain, har lenge hatt en leksikonlang liste av torturanklager rettet mot seg.

Så er det opp til oss fans og TV-seere, hvor lenge skal vi tolerere disse mørkere kreftenes økende innflytelse før vi sier i fra? Hvor mange kameler klarer vi å svelge?

– Jeg vil bli Norges første profesjonelle grussyklist

Posted on by Espen J. Lee

Flykt fra trykkende eksos og travel trafikk, inn der villmarkas øde veier kaster sin kappe av stilhet over dine skuldre. ”Gravel” vokser som disiplin mange steder i verden. Er dette syklingens ”next big thing”? Ja, sier Jonas Orset.

«Grussykling vokser mer og mer. I USA er ’gravel cycling’ stort, arrangementer som Dirty Kanza er kjempestort. I fjor fikk jeg lyst til å satse skikkelig på disiplinen, men uten mange konkurransen og uten mulighet til å reise, så har det blitt vanskelig».

Jonas Orset snakker med stort engasjement i stemmen. Det er tydelig at dette er noe han brenner for. Orset beskriver grussykling som en disiplin i takt med tidsånden. På syklene sine ønsker folk å koble av, få en god treningsøkt, komme seg bort fra eksos og trafikk, legge ut på eventyr.

«Det er en disiplin i stadig vekst, som kommer mer og mer til Europa også. Tilnærmingen er litt annerledes enn i landevei. I grussyklingen har man litt mer fokus på fellesskap, eventyr og opplevelser, og litt mindre på konkurranse. Selvsagt er det et konkurranseaspekt i det også, hvor man får utfordret seg selv, men spekteret er bredt og veldig inkluderende.»

Foreløpig er grussykling ikke så stort i Norge, men det kommer flere og flere aktører, miljøet er voksende og flere arrangementer vil komme etter hvert, sier Orset.

Eventyrer

Dere som kjenner Jonas Orset, vet nok at han har mange meritter og prosjekter bak seg. Profesjonell syklist, eventyrer og aktivist med Green Cycling Norway. Han har syklet i hele 30 land, vunnet Trondheim-Oslo to ganger og satt en rekke oppsiktsvekkende sykkelrekorder.

Det nyeste prosjektet heter ”The Nordic Trailblazer”, og med det vil 30-åringen bane vei for økt interesse for grussykling i Norge. Orset vil bli Norges første profesjonelle grussyklist.

«Å sykle på grus handler mye om de unike løypene man finner, og eventyrene det bringer med seg. Man når frem til nesten ubebodde strøk og urørt natur, det er lite trafikk, og ganske åpne, nye veier med masse muligheter,» sier en filosoferende Orset.

Orset har mange år bak seg som landeveisrytter. Han har syklet i Kina, USA og ”alt” i mellom, han har engasjert seg i miljøsaken, og satt verdensrekord i 10000 høydemeter.

I fjor sommer syklet han ”Oslo Gravel Grinder” i Nordmarka. Selv på asfalt er 260 kilometer en formidabel utfordring for de fleste. Enda mer krevende blir det på grus, særlig med stier og skogveier kastet inn, og ikke minst når det er 5200 høydemeter det er snakk om. Men Orset beskriver opplevelsen som ”episk”, en opplevelse som forsterket hans elsk for gravel.

«Grussykling gir dessuten ganske god fartsfølelse også,» sier han videre «ikke like mye som på landeveien selvfølgelig, men ganske lik feeling egentlig. I terrengsykling mister man den følelsen. Derfor er dette en trend som smitter ganske lett. Med økt trafikk og mettet på maset fra storsamfunnet, trekker man mer ut mot naturen. Å komme bort fra det travle, er rett og slett veldig deilig og gir en stor frihetsfølelse.»

«Next big thing»

I en artikkel for et par år siden omtalte Financial Times grussykling som sykkelsportens «next big thing». Siden den gang har en rekke landeveisproffer meldt overgang til grusdisiplinen, deriblant Ian Boswell, Peter Stetina og Laurens ten Dam. Det amerikanske WorldTour-laget EF Education har dessuten en egen, alternativ kalender med deltakelse i flere av de største grusrittene i verden. Samtidig planlegger det internasjonale sykkelforbundet, UCI, en WorldTour for grussykling.

Her hjemme er landskapet nokså ubebodd, men Styrkeprøven AS har de senere år arrangert Oslo-Mysen, et ritt med flere grussektorer. Stadig flere landeveisritt har lagt inn elementer av grus, som for eksempel Gylne Gutuer, et ritt som har vokst seg veldig populært. Noen typiske MTB-ritt har egen klasse for de som ønsker å sykle med Gravel-sykkel eller CX.

I Skandinavia er det Nordic Gravel Series som gjelder. I 2021 ønsker arrangøren å få på plass ni ritt fordelt på Norge, Sverige og Finland.

Første runde skal etter planen avvikles 15.mai utenfor Oslo, i Follo-området, men lite tyder på at det skal gå som normalt grunnet korona-situasjonen. Håpet er at rittet på Nesbyen, for hvilket Orset arrangerte et test-event i fjor, vil gå som planlagt fjerde september i år. Her kan de påmeldte velge mellom distanser på 20, 80 og 180 kilometer, for som arrangøren skriver: «This event welcomes riders from all levels and fitness and is not a timed race». Et tilhørende barneritt vil arrangeres av Orsets Green Cycling Norway.

«Stemningen skal være tilbakelent og sette det sosiale i fokus, mer det enn å sykle konkurranse. Mer eventyr og personlig mestring. På grus har man mindre felt, og det er mer lavterskel enn landevei. Faller du av i et landveissritt, er det ofte ingen vei tilbake,» sier Orset.

«Jeg synes det er stor interesse og nysgjerrighet rundt grussykling. I Oslo er det stadig voksende satsning og flere aktører som spesialiserer seg på området. Så jeg tror dette vil spre seg videre i tiden som kommer.»

Anbefalt lesestoff: Klassikerne

Posted on by Espen J. Lee

5 historier om brostein, klosterøl og fanatiske sykkelfans.

Kwaremont, Koppenberg og Duvel

Vil du vinne Flandern rundt, bør du ikke vinne dette rittet

«Tomboonistan»

Flandern: Klassikernes vugge

Gino – med hjertet i Flandern

Tok utradisjonelt rulle-valg. Så kom meldingen fra Arvesen.

Posted on by Espen J. Lee

For å være best mulig forberedt til sitt første ritt som proff, tok Sindre Kulset et utradisjonelt treningsvalg. En melding fra sjefen Kurt Asle Arvesen gjorde ham imidlertid litt usikker på det valget.

Jeg heter Sindre Kulset og er 22 år. I 2021 sykler jeg min fjerde sesong på Uno-X Pro Cycling Team. Denne sesongen skal jeg også blogge for Sykkelmagasinet. Meninger du leser i bloggen, er mine personlige.

Jeg sov lenge nok i dag til å høre vekkeklokka. Benyttet muligheten til å høre ferdig sangen jeg har som alarm før jeg sto opp.

Værmeldingen fra kvelden i forveien meldte om ti minusgrader. På planen sto seks timer, en lang dag med andre ord, særlig på dag fire i bolken.

Mat, flaskeblanding og klesskift. Alt tar lengre tid når behovet for en hviledag melder seg. Allikevel, like før klokka viste 9:30 var jeg klar for å starte langturen.

Det ble ikke en kald dag. For akkurat som alle andre økter jeg kommer til å ha i februar, foregikk også dagens økt på rulla. 656 timer loggførte jeg innendørs i 2020, men jeg ville ikke gitt veldig høye odds på om det blir flere denne sesongen.

Sindre Kulset, Uno-X Pro Cycling Team.

Mer trening

Høsten 2019 var en spennende tid som syklist i det som da het Uno-X Norwegian Development Team. Laget skulle ta steget opp som “Pro Team” og bli Norges første profflag på herresiden.

Hvordan skulle jeg klare å ta det steget? Hva skulle jeg gjøre de neste fem månedene, for å stille godt nok forberedt til mitt første ritt som proffsyklist 1. mars? Jeg gikk for den enkleste løsningen: Mer trening.

Dette var faktisk den samme “løsningen” som jeg hadde kommet frem til ett år tidligere. Etter en sesong (2018) preget av motgang på eget sykkelsete, bestemte jeg meg for å gjøre som mange andre nordmenn, og dra til sydligere strøk gjennom vinteren.

Sammen med mine tidligere skole og lagkamerater, fra NTG og Ringerike SK, Sondre Midtsveen, Tore Andre Aase Vabø og August Nerland, dro jeg til Calpe for flere timer og bedre kvalitet i treningsarbeidet.

For å få sykle zwift premier league måtte vi gjennom en verifiseringsøkt. Etter økten fortsatte de andre langturen på veien, mens jeg benyttet muligheten til å få noen ekstra timer på rulla.

Det var her nede hvor tanken om å gjennomføre nesten alt av treningsøkter på rulla ble skapt. I idretten letes det alltid etter måter å bli flinkere, og når det kommer til fysisk forbedring er det to ting som umiddelbart kommer i mine tanker. Mer kvalitet på de timene som trenes, eller mer trening/TSS (training stress score).

Det kreves ikke enormt god argumentasjon for å hevde at kvaliteten på en 30/15 økt blir bedre på rulla enn ute. Du slipper overtenning første 30 sekunder, du får tråkket rolig i 15 sek, og du får akkurat den pausen du vil uten å bekymre deg for at bakken ikke er lang nok.

Jeg overførte denne logikken til alle treningsøkter. 5 timer rolig langtur, 1 eller 2 stopp for å fylle flasker? 0, jeg blander 10 flasker før økta, så er jeg godt rustet. Stoppe på lyskryss? Får ikke tråkket utfor? Kanskje bruker kroppen ekstra energi fordi det er varmt eller kaldt i løpet av økta? Hva med regn? Snø? Velt?

Melding fra Arvesen

Så da sesongen 2019 ble evaluert, og planen for 2020 ble lagt, var jeg tydeligere enn jeg noensinne hadde vært. Nå skulle vi satse på rulla, nettopp for å tåle en solid økning i antall timer.

Det ble mange timer inne på rulla, faktisk så mange at 20. januar, nøyaktig én uke før avreise til lagets sesongoppkjøring-camp, tikket det inn en melding fra Kurt Asle Arvesen.

“Hei du, sjekket din TP. Mye god trening … Men tenkte på en ting, hva med å ta en tur ut på CX?”

Uproblematisk melding? Ja, strengt tatt. Imidlertid, Kurt har ansvaret for 50 ansatte i Uno-X Pro Cycling Team. Samt at han ikke har noe direkte med min trening å gjøre, jeg trodde faktisk ikke han var innom trainingpeaksen min i det hele tatt.

Meldingen fra Kurt tolket jeg derfor som et signal på at han var veldig uenig i mitt valg om å gjøre alt på rulla. Og det er tross alt snakk om en av Norges største syklister gjennom tidene, så det burde helt klart være verdt å lytte til råd som kommer fra ham.

Jeg er enig med Kurt. Det er lurt å ta seg en tur ut, helst mer enn én tur også. Men nå var dette mitt tredje år på laget, og jeg hadde ennå, kun med sporadiske unntak, til gode å vise meg fra en positiv side i sykkelritt. Så jeg valgte å stole på min egne ideer og argumenter, og omsider tok jeg mot til meg og svarte Kurt.

“… Tatt et veldig utradisjonelt valg, som jeg ikke vil anbefale noen, når jeg trener alt i vinter på rulla … Jeg håper at når jeg har troen på det jeg driver med, og har det kjekt, så blir det bra når sesongen starter. Så blir det en ny evaluering til neste år …”

Til unge håpefulle syklister som ser frem til en ny sesong, vil jeg komme med to anbefalinger.

Den første er å beholde sykkelgleden. Ikke prøv deg i mine “rullespor”, og ihvertfall ikke dersom du ikke elsker rulla. Kvaliteten på øktene dine blir bedre hvis du liker det du gjør.

Den andre, som forsåvidt gjelder eldre, håpefulle syklister også, er å følge @unoxteam på instagram, for å få et bedre innblikk i vår hverdag.

Se opp for de blå draktene

Posted on by Espen J. Lee

Fjorårets siste ritt var Madrid Challange, altså «damenes Spania Rundt». Det var et tredagers ritt med avsluttende etappe midt i Madrid sentrum. Det var mitt siste ritt med Hitec, etter over seks år på laget.

Etter målgang ble det raskt klesskifte i camperen og kattevask med babyvipes, klemmer og noen tårer – dette var også karrierens siste ritt for lagvenninnen Lucy Garner.

Noen minutter senere satt jeg i bilen til mitt nye lag, Massi Tactic, og var på vei til Girona-området der laget holder til og har en leilighet. 8 timer i en full bil med ukjente spanjoler var ganske overveldende, men heldigvis snakker de nye lagvenninnene godt engelsk og er utrolig hyggelige.

Siden november i fjor har jeg vært her i Spania. Først hadde jeg to uker uten treningsplan, der jeg syklet når jeg hadde lyst og for å bli kjent med området.

Siden slutten av november har jeg utnyttet de gode treningsmulighetene til det fulle, føler jeg. I et par måneder var jeg ganske alene i den store leiligheten med unntak av besøket av mannen min rundt jul.

Jeg ble kjent og trente med noen syklister i området. Men kveldene var veldig stille og rolige – da var jeg alene. Byen jeg bor i heter Palamos, og er en typisk turistby ved sjøen. Om vinteren er det stille her, noe som er ganske deilig egentlig.

Den siste uken i januar hadde vi en ni dagers samling med laget. Det gikk fra 0 til 100, fra alene og rolig, til sosialt og fullt program med trening, interne møter og sponsortreff.

Massi er forresten et sykkelmerke fra Barcelona, og er godt kjent innenfor terrengsykling. Tactic er en klesprodusent fra Girona, som er kjent for sin høye kvalitet og at hele produksjonen foregår lokalt.

Du har neppe hørt om laget – det er bare to år gammelt og har vokst fra et katalansk klubblag. Først hadde de bare lokale ryttere, men de «utvider» og «oppgraderer» for hvert år, og har ambisjoner om å bli et WorldTour-lag, hvilket bare åtte kvinnelag er det per dags dato.

Alle jentene var tilstede på samlingen – fem spanske og sju utenlandske (Norge, Nederland, England, to stk fra Canada, Slovenia og Paraguay). Det var krevende for flere av jentene å komme hit pga. korona – mye papirarbeid, omfattende testing.

Laget ordnet tester for alle ved ankomst til samlingen, og vi fulgte nøye rutiner med munnbind, avstand osv. Hvis det kom noen fotografer for å ta bilder av oss, ble det gjennomført hurtigtest på dem før de fikk lov til å komme inni huset.

For oss utenlandske ble det veldig mange nye inntrykk. Vi ble veldig godt mottatt, inkludert og de spanske er veldig generøse.

Det er en del kulturforskjeller. For eksempel middag spiser vi i 21-22 tiden som var veldig uvant for noen. Ledelsen er ekstremt hyggelige og omgjengelige, men kan også være strenge og autoritære.

I vinter fikk alle treningssykler. På den første treningsdagen hadde vi en rolig langtur, der vi testet konkurransesyklene og justerte på innstillingene.

Allerede den andre treningsdagen var 165 km med flere lange bakker. Vi ble utdelt radioer og det endte opp med konkurranse opp bakkene. Ingen ble ventet på.

Ble du frakjørt, måtte du finne veien hjem selv. Formen min var heldigvis bra nok og jeg satt i «vinnerbruddet». Snittfart 32 km/t i kupert terreng. Laget holder generelt høyt nivå, spesielt i bakkene.

Neste dag, 167 km og 3000 høydemetre fordelt på tre bakker – Mare de Deu del Mont, Rocacobra, Els Angels. Vi ble egentlig ikke instruert om intensitet, men noen satt farten i bakkene, og så ble det kniving oppover igjen. Litt mer spontant enn hva jeg er vant til, men det er også litt gøy å ta seg ut litt.

Det roet seg heldigvis etter denne dagen, i hvert fall fra sportsdirektørens side. Han sa han hadde sett nok, dannet seg et inntrykk. Så fikk vi noen roligere dager med kortere turer, før det igjen ble noen lengre turer der vi kunne sykle rolig, men likevel ble det konkurransefart opp bakkene.

Vi hadde også en dag med mye vind, der vi trente på viftekjøring. Etterpå studerte vi videoene som ble tatt fra både bil og flere GoPro kameraer på syklene.

Middagene laget vi selv. Vi skulle egentlig rotere på hvem som laget mat og hvem som ryddet, men alle hjalp til med alt. Vi er allerede en veldig sammensveiset gjeng og det er veldig kult.

Sportsdirektøren sier jeg skal få muligheten til å være kaptein i de største rittene, og at jeg må være bestemt som leder. Det øvde vi på også under viftekjøringen. Jeg er i grunn ydmyk av natur, men det er kjekt å få denne muligheten og tilliten.

Hverken sportsdirektøren eller mekanikere snakker engelsk. Kun en av de to øverste sjefene forstår og snakker engelsk. Jeg har begynt å lære spansk, men det hjelper bare delvis, fordi språket her er katalansk, ikke spansk og det er ganske annerledes, preget av fransk.

Folk er veldig patriotiske her. Katalonia har lenge kjempet om uavhengighet fra Spania. Det er vanlig at syklister har et klistermerke med navn og flagg på sykkelen og hjelmen.

De lokale her har katalansk flagg på sykkelen, ikke spansk. «Jeg er fra Katalonia, ikke fra Spania» er innstillingen her. Gruppechat og kommunikasjon foregår på tre språk samtidig – katalansk, spansk (fordi ei spansk jente er fra en annen del av Spania) og engelsk, men det sklir ofte ut og det blir kun på katalansk.

Takk og lov for at det finnes Google Translate!

Jeg trives veldig godt i laget så langt. Vi er nå flere som oppholder oss i lagets leilighet og som trener sammen. Det er veldig god stemning blant jentene og mellom jentene og støtteapparatet.

Det første rittet for laget er Strade Bianchi – rett på et av de tøffeste World Tour rittene. Se opp for de blå draktene!

Paris-Roubaix 1920: En fullkommen horribel utgave

Posted on by Espen J. Lee

Roger Labric var ikke bare journalist. Dette mangslungne fenomenet var også pilot, rallysjåfør og syklist med deltakelse i både Tour de France og Paris-Roubaix. Dette er hans fortelling fra ”Helvete i Nord” 1920, en 280 kilometer lang og horribel utgave fra Chatou til Roubaix.

 Før jeg skrev om dette ritttet, ønsket jeg å oppleve det selv. Oppleve lidelsen og kraftanstrengelsen rytteren utsetter seg selv for, på en sykkel altfor tung, på veier helt horrible etter krigens ødeleggelser.

Vi var 140 til start. Like foran Belle Gabrielle café sto en samling hardbarkete menn på en iskald morgen i Paris sitt Suresnes-nabolag. Feltet gikk i oppløsning allerede i første stigning, opp til Pecq, og før ankomst skogen ved Saint-Germain var rytterne dekket i gjørme. Det hadde regnet gjennom hele natten. Like før Lens, ruinert av krigen og et tragisk syn, tok vi en hardfør og humpete vei langs den gamle slagmarken. Store hull og krater satte hjul og felger virkelig på prøve.

: Et sårt etterlengtet øyeblikks hvile ved registreringsposten i Amiens.

Min første punktering, like etter Meru, sendte meg hodestups i grøfta. En rytter sto og skriftet dekk på samme sted. Han hadde en trøye i tre farger, og en oljete vest som han brukte som regnjakke. Det var Costante Girardengo, den regjerende Giro d’Italia-mesteren. En sviktede pumpe forsterket problemene hans. Jeg lånte ham min egen og sammen dro vi mot neste destinasjon, på jakt etter et felt oppløst i vifteformasjoner. Vinden var som isende piler mot kroppen. Jeg hadde ikke samme kadens som den italienske mesteren og det gikk ikke lenge før jeg slapp hjulet hans. Like før langesonen i Amiens fikk han dessverre kontakt igjen med feltet uten meg.

Etter hvert som kilometerne gikk, og en truende mørk himmel dekket oss i snø, trakk rytterne seg én etter én. Selv store mestere. Med å fullføre som min eneste ambisjon, fant jeg motet til å kjempe videre. Etter Arras klorte jeg meg fast i dragsuget til en blond kjempe som fablet på en eller annen uforståelig dialekt. Dette var en flamsk rytter jeg aldri fant ut av hvem var.

En gjørmedekket tetkvartett på Côte de Doullens.

Han kjørte også fra meg. Derfor ankom jeg stadion i Roubaix helt alene. Dette etter å ha fulgt en rekke små, kompliserte veier mellom to tykke rekker av stoiske tilskuere som heiet oss frem.

Den obligatoriske runden rundt banen, hvor Paul Deman hadde triumfert en god stund tidligere, slapp jeg å fullføre. Selv Deman hadde ankommet etter det tregeste tidsestimatet. En funksjonær overrakte meg fort en pen til å skrive meg inn.

Dessverre var jeg så kald at pennen glapp gang på gang. Skriften min var derfor fullstendig uleselig.

Rittet ble sett på som hardt, fryktelig hardt. Dels på grunn av det fryktelig været, dels på grunn av de horrible veiene, sleipe som isbaner.

Fire punkteringer til tross, jeg fullførte en av de hardeste utgavene av Paris-Roubaix som sykkelsporten har opplevd. På vegne av journalistenes fellesskap, kunne jeg ikke bedd om mer.

Denne artikkelen sto på trykk i L’Equipe i 1950 og er gjengitt med tillatelse.

Black lives matter: Kommer det virkelig endring?

Posted on by Espen J. Lee

Kun én mørkhudet rytter syklet i Tour de France-feltet i 2020. Gjør sykkelsporten nok for at det antallet skal øke?

Det sies ofte at sykkelsporten (les den profesjonelle landeveissporten) er en verden helt for seg selv. Fastgrodd, tradisjonsbundet, skeptisk til modernisering og endring. Ta en titt på utviklingen andre idretter har hatt de siste 30 årene, som for eksempel fotball, golf eller Formel 1 – på områder som TV-inntekter, merkevarebygging og organisering – så er det nærliggende å tenke at tiden har stått relativt stille i sykkelsporten. Dommedagsprofetiene som kom på løpende bånd under COVID-19-krisen i 2020, viser kanskje hvor lite robust og utviklet fundamentet til denne sporten er. Mens verden omkring den går fremover, liker sykkelsporten å være den anakronistiske særingen med sine gamle metoder. Strømningene i samfunnet for øvrig, slår således ikke alltid rot i den gamle grinebiteren, sykkelsporten.

Ta «Black lives matter»-bevegelsen (BLM) for eksempel. Sommeren 2020 demonstrerte utøvere på tvers av idrettsverdenen sin støtte til den anti-rasistiske aksjonen. Blant de større idrettene som glimret med sitt fravær i diskursen, var nettopp den profesjonelle sykkelsporten. For eksempel innenfor fotball, rugby, amerikansk basketball og baseball var det en klar og organisert mobilisering og melding til omverdenen. Dette i kontrast til da syklingens WorldTour 2020 startet med Strade Bianche 1. august, hvor verken markeringer eller støtteerklæringer var del av den offisielle begivenheten. Fra verken arrangøren, rytterne eller øvrige styringsmyndigheter i sporten, kom det noe initiativ til å markere et standpunkt i forhold til BLM.

Kevin Reza merket hvor lite Black lives matter spilte en rolle under Tour de France i fjor. Her i brudd for sitt franske lag B&B Hotels p/b KTM.

Til tross for at sykling på mange måter aspirerer til å bli en internasjonal sport som strekker seg til alle kanter i verden; til tross for at flere av syklingens grener står på OL-programmet; og til tross for at mangfoldet på mange områder åpenbart svikter (bare én svart utøver, Kevin Reza, deltok i fjorårets Tour de France), virker det ikke som at den profesjonelle sykkelsporten har tenkt å endre seg betydelig på dette området med det første.

Stille Tour

Ta sportens største begivenhet, Tour de France, som fremstående bevis i så måte.

«Ifølge Frankrikes republikanske idealer er begreper som ’etnisitet’ ikke noe som eksisterer. Denne fornektelsen er grunnen til at man fra Tour de France-arrangørens side, ikke så noen støtte til den verdensomspennende anti-rasistiske protesten,» hevdet Marlon Moncrieffe, professor ved Universitet i Brighton.

«Som Opplysningstidens opphavsland og menneskerettighetenes vugge, er dette særdeles skuffende,» la professoren til.

Etter tre uker uten å ha grepet muligheten skikkelig, var det riktignok en mindre gruppe ryttere som valgte å stille med anti-rasistiske budskap på sine COVID19-munnbind før den siste etappen. Markeringen ble stort sett stemplet som «for lite» og «for sent». Bradley Wiggins, ekspertkommentator for Eurosport, kalte det «patetisk».

Kevin Reza var den eneste mørkhudete rytteren i Tour de France i fjor. Rytteren hos det franske laget B&B Hotels p/b KTM var skuffet over hvor lite oppmerksomhet og støtte som ble rettet mot BLM under 2020-rittet.

Berhane opplevde selv rasismen i feltet på kroppen.

«Nå har jeg vært profesjonell rytter i ti år, og aldri har jeg sett mye solidaritet på dette området,» sa Reza til cyclingnews.com på spørsmål om sine egne erfaringer med rasisme. I 2017 var Reza del av en hendelse med Gianni Moscon, da rytter hos Team Sky, nå hos Ineos Grenadiers. Moscon ble suspendert for å ha rettet rasistiske kommentarer mot Reza. Italieneren ble derfor sent på kurs om mangfold. Moscon ble dog ikke straffet av det internasjonale forbundet, UCI.

«Dette er ikke ment som kritikk, bare en observasjon. Jeg har nok ikke like mye innflytelse i sportsverdenen som Lewis Hamilton fra Formel 1 eller LeBron James i NBA. Jeg føler meg fri og klar for å kjempe videre,» la den franske rytteren til.

I Formel 1 har superstjernen Louis Hamilton frontet BLM i mange sammenhenger. Det britiske storselskapet Ineos sponser både Hamilton og det som lenge har vært sykkelsportens ypperste lag, Team Ineos Grenadiers. Men hvorfor BLM har tatt så lite plass innenfor sykkelsporten, sliter Team Ineos-manager Dave Brailsford med å forklare.

«Man kan ikke nekte for at en samlet reaksjon på tvers av hele sporten har uteblitt,» sa Brailsford til den engelske avisen Guardian under Tour de France. «Men jeg vil ikke si av den grunn at lagene eller enkelt individ ikke har sterke følelser om tema.»

Brailsford antyder at syklingen mangler en frontfigur som Hamilton, samtidig som et tydelig politisk lederskap uteblir.

«Vi er alle enige om at rasisme ikke kan få eksistere, og vi må være frempå for å motkjempe dette. Det er kanskje et spørsmål om lederskap, i sykling er det ikke en klar og tydelig enhet som styrer alt sammen,» sa Brailsford.

«Tror man Formel 1 hadde reagert på samme måte, dersom Lewis ikke var der? Sannsynligvis ikke. En kunne kanskje sett en større innvirkning dersom syklingen hadde en type som Lewis med samme profilering og engasjement. Jeg vegrer meg for å si at folk er ambivalente, det er de nok ikke, men vi kunne gjort mer, det er det ingen tvil om».

Den olympiske helten Grégory Baugé åpnet opp om rasisme før han la opp.

Protester

Men helt taust har det heldigvis ikke vært. I kjølvannet den internasjonale «Black lives matter»-protesten som brøt ut etter at George Floyd ble drept av en politi i den amerikanske byen Minneapolis, har noen refleks-reaksjoner kommet. Blant annet fra det internasjonale forbundet.

«Sykling er en universell aktivitet, og vi må hele tiden sørge for at den i alle former forblir tilgjengelig på alle mulige nivå over hele verden. Mens dødsfallet til George Floyd har resultert i en bølge av sinne over hele verden, har vitnesbyrd om rasisme mot svarte utøvere i vår sport påminnet oss om vårt eget ansvar,» skrev UCI i en rapport sist sommer.

BikeCo, leverandør av Fuji Bicycles i Nord-Amerika, viste sin klare støtte til BLM. Selskapet suspenderte salget av Fuji-sykler til politiet etter at det ble kjent at syklene ble brukt til å slå ned protestene rundt om i USA. Den store, amerikanske sykkelfabrikanten Specialized lovet ti millioner dollar til støtte for større mangfold og inkludering i sykkelsporten. Et stort beløp som vitnet om sportens dyptliggende utfordringer på området, mente mange.

UCI på sin side la imidlertid ikke frem nye strategier. Det internasjonale forbundet pekte derimot på tiltak fra tidligere år, hvilket det mener skal ivareta mangfold og motkjempe rasisme. Først og fremst trakk det fram dets egen grunnlov, som krever «likhet blant alle medlemmer, utøvere, lisensinnehavere og funksjonærer, og fravær av etnisk, politisk, religiøs eller kjønnsbasert diskriminering». Mye av det samme innholdet finnes også i UCIs etiske regelverk som nylig ble revidert i 2018.

”Si nei til rasisme” var en markering noen ryttere gjorde under fjorårets Tour.

Likevel har flere utøvere stått frem etter dødsfallet til Floyd og fortalt historier om egenopplevd rasisme, deriblant den meriterte franske banesprinteren Grégory Baugé, som ytret at historiene deres ikke blir tatt på alvor. Etterforskning av saken mot Moscon, der ingen sanksjoner ble satt i verk, er således et godt eksempel. Reza ble også offer for rasistiske kommentarer fra Michael Albasini, da de to var del av et brudd i Tour de France i 2014. I en liknende sak samme år ble Branislau Samoilau anklaget for å ha krenket MTN-Qhubeka-rytter Natnael Berhane. Samoilau ble bøtelagt med én månedslønn av CCC Polsat Team, et beløp laget donerte til Qhubeka-veldedigheten. UCI tok derimot ikke affære i noen av sakene.

Lider i stillhet

Alessio Frabotta jobbet i mange år ved UCI World Cycling Centre i sveitsiske Aigle. Her har det internasjonale forbundet invitert talent fra hele verden, for å trene og utvikle seg som ryttere under gunstige og tilrettelagte forhold. Fireganger Tour de France-vinner Chris Froome, blant flere andre senere meriterte stjerner, tilbrakte sine tidligere år ved denne skolen. Frabotta ser prosjektet så alltid prosjektet som noe positivt, et godt grep for en dypere integrering av utøvere med opphav utenfor Europa. Men den italienske treneren opplevde også mange hinder for sine elever.

«Både da de var hos oss, eller med andre profesjonelle eller semi-profesjonelle lag, var det aldri enkelt å være en rytter fra Sør-Afrika, Eritrea eller Marokko,» sier Fabotta.

«På flyplasser ble de stoppet, holdt igjen og avhørt. Visumsøknader dratt ut, ignorert eller ikke prioritert. Over hele verden ble mange mørkhudede utøvere møtt med systemisk motstand, kall det gjerne rasisme, men det er strukturelle hindringer som vedlikeholdes hver eneste dag. Klart en mørkhudet utøver har langt flere hindringer enn hvite. Hvordan kan du prestere i et ritt, når du har ladet opp med et tolv timers avhør hos tollvesenet.»

«Dette skjedde med stort sett alle våre utøvere på et eller annet tidspunkt, og for mange ble det tungen på vektskålen, de gav opp. Hvorfor skulle de ta denne kampen også? Ved ikke å hjelpe disse talent ordentlig, går sykkelsporten glipp av mange fremtidige stjerner. Og det stopper ikke der… dersom en lite gutt eller jente bare ser hvite utøvere på TV-skjermen i Tour de France, kommer han eller henne aldri til å spør pappa om en racersykkel i bursdagsgave. Altså, sykkelsporten har et systemisk problem,» slår 60-åringen fast.

Natnael Berhane leder an for Cofidis i et brudd under Tour de France for to år siden.

Den olympiske stjernen Baugé valgte å bruke sin stemme før han la opp. Baugé kom fra drabantbyen Maisons-Laffitte nordvest for Paris, og vokste opp til å bli den mest fremgangsrike, franske banerytterne i sin generasjon. Den eksplosive sprinteren tok i tillegg til flere olympiske medaljer hele fem gull i VM. Medaljens bakside har imidlertid vært kampen som mørkhudet utøver.

«Rasisme har alltid vært en del av livene våre. Vi lærer å leve med det, selv om det ikke burde være sånn,» sa Baugé til Cyclism’actu.

«Vi lider alene. Jeg vet at Kevin Reza hadde det vanskelig sine første år som proff, og han fikk ikke noe skikkelig støtte. Vi lider, og vi er alle alene. Vi ser det i fotball, og de sier at de er imot rasisme, men gjør ingenting med det. Myndighetene ser ikke på det som et problem så lenge pengene strømmer inn,» sa franskmannen.

I den sendrektige sykkelsporten sier franskmennene ofte plus ça change… plus c’est la même chose. Jo mer ting endrer seg, desto mer forblir ting de samme. En kort, fyndig og ofte satirisk observasjon om hvor tungrodd sporten er. Baugés langvarige og store karriere strakk seg over nesten to tiår. Idet han la opp var sikkert håpet at sporten han forlot skulle være bedre enn den han startet i for mange år siden. Men plus ça change…

«Jeg føler ikke at ting endrer seg. Jeg prøver å være positiv, og man er bare nødt til å være positiv, men det smerter meg stort.»