Måned: juni 2020

I en sesong lammet av pandemi, restriksjon og usikkerhet, har Emilie Moberg oppdaget nye sider ved seg selv og blitt tryggere på livet etter sykkelkarrieren. Men først kommer VM i Belgia.

«Det føltes helt feil å ta bussen bort til Gardermoen. Du satt og så på nyhetene, og tenkte ’hvorfor er jeg her?’ Det kommer jo ikke til å bli noe.»

Den 12. mars var Emilie Moberg på vei til Nederland. Der skulle hun sykle Ronde van Drenthe, tre dager senere. Covid-19-pandemien hadde allerede sørget for flere avlyste ritt, men på daværende tidspunkt var det fremdeles planlagt at rittet skulle gå som normalt.

«Venninnene mine ringte meg, og sa ’jeg tror ikke du skal reise, for du kommer ikke hjem igjen, de kommer til å stenge hele Gardermoen.’ Jeg stod ved ombordstigningen og tenkte ’skal jeg gå om bord eller ikke? Nei, så ille blir det vel ikke’.»

Moberg møter Sykkelmagasinet i vårsola utenfor Odeon kino på Storo i Oslo. Situasjonen utviklet seg raskt i løpet av disse dagene i mars, og da hun landet på Schiphol flyplass i Amsterdam var det med et drøss av meldinger på telefonen. Statsminister Erna Solberg hadde på en pressekonferanse varslet «de mest inngripende tiltakene vi hatt i fredstid i Norge». Foreløpig var det derimot fremdeles ikke noe nytt fra den nederlandske rittarrangøren. Det tok imidlertid ikke lang tid fra Moberg hadde blitt plukket opp av en nederlandsk venninne på flyplassen, før den endelig beskjeden kom.

«Etter 20 minutter hører vi på radioen at alt av kultur- og idrettsarrangementer er avlyst frem til 1. april,» husker Moberg. «Vi kjørte til hotellet og sa hei, og så tok jeg med en bag hjem med litt tøy og slikt, i tilfelle det ble en stund til jeg skulle se dem igjen. Jeg fikk booket om flyet og dratt hjem samme kveld – og det er det siste jeg har sett av sykkelritt og lagvenninner egentlig,» sier Moberg.

Det «vanlige» livet

Den reviderte UCI-kalenderen ble presentert i mai. Håpet nå er en planlagt oppstart i løpet av juli og WorldTour-start i august. Hvor mye av den planen som blir mulig å gjennomføre, gjenstår å se. Ingen vet egentlig hvordan verden ser ut når den tid kommer.

I tillegg til å teste seg selv på trening, har derfor «virtuelle ritt» etter hvert blitt et hyppig brukt verktøy for å få et snev av konkurranseelement i en ellers unormal hverdag for mange ryttere.

«Jeg trodde jo heller aldri jeg skulle kjøre Zwift-ritt,» innrømmer Moberg «men så ble laget sponset nå i vår, og vi kjørte ritt for noen uker siden. Da måtte jeg jo være med. Det var jo sykt kult, fordi det var noe som skjedde. Det var noe vi gjorde sammen med laget, og det var en ekte konkurranse. Selv om jeg ikke er kjempefan av Zwift, så var det plutselig gøy, fordi du ikke har noe annet. Hæ, sitter jeg her og sier at jeg synes det var kult? Men det var en konkurranse da, og det var deilig,» sier hun med en smittende latter.

Har hun blitt frelst av Zwift?

«Jeg har ikke blitt frelst. Jeg synes det er så deilig å sykle ute, og det slår Zwift uansett. Men jeg må innrømme at rittene er gøy, og så er det veldig bra trening.»

Laget hennes, det fargerike kontinentallaget Drops, bruker Zwift til å gjennomføre ukentlige treningsturer sammen. Samtidig arrangeres ukentlige lagmøter for å holde rytterne informert om situasjonen videre. Likevel er det naturligvis rytterne selv som må styre det meste av hverdagen sin, og uten ritt er det en ganske annerledes hverdag.

«Det er den største forskjellen, at man ikke reiser og er hjemme hele tiden. Man har virkelig fått testet det vanlige livet, og det går overraskende bra,» sier Halden-kvinnen. «Jeg tenker at det skal gå fint etter karrieren, men jeg kjenner jeg blir rastløs av å bo på ett sted lenge. Jeg har en kjæreste som bor i Asker, så vi har byttet litt på å bo her (i Oslo), i Asker og i Halden – for å få litt miljøskifte. Man merker at det er rart at det ikke er slik at man skal til Frankrike eller Belgia til helga, men det samme uke etter uke. Jeg tror kanskje jeg må ha en jobb hvor jeg reiser litt når jeg er ferdig, for jeg tror jeg blir rastløs.»

Moberg er kjæreste med Jo Sondre Solhaug, en av Norges beste padlere. Med hver sin hektiske idrettshverdag, har de normalt sett ikke vært sammen i så lange perioder som nå.

«Det ble en veldig annerledes vår enn hva vi hadde sett for oss. Han var i USA da dette skjedde, og jeg hadde ikke sett ham på seks uker. Så skulle han egentlig bare være hjemme i fem dager, før han skulle reise videre og være borte i fem uker igjen. Jeg hadde sett for meg en vinter og vår hvor jeg nesten ikke så ham, men så endte vi opp med å se hverandre i åtte uker. Så jeg har fått testet ut det å se hverandre over lang tid også, og det går bra,» sier hun humrende.

Snart slutt

Moberg fyller 29 år i sommer, og med 30-årene snikende rundt hjørnet har hun et visst perspektiv på den videre karrieren, utdanning, kommende yrkesvei og familieliv.

«Jeg har vel egentlig sagt at neste år er det siste året jeg skal satse fullt. Jeg har veldig lyst til å satse frem mot VM i Belgia neste år, og kanskje avslutte karrieren med det. Det er målet mitt, å bli tatt ut til å kjøre VM. Jeg har holdt på i ti år nå, og synes jo fortsatt det er gøy. Jeg blir 30 år neste år, så det er kanskje greit å få den masteren i boks og begynne å tjene litt penger da. Jeg tror jeg kunne holdt på i lang tid, men det er så mye annet jeg kjenner at jeg har lyst til å gjøre,» sier Moberg og utdyper:

«Jeg har først lyst til å bli ferdig med den masteren i klinisk ernæring. Det kan godt være at jeg har lyst til å fortsette innenfor idretten, for jeg har jo i hvert fall mye erfaring. Så har jeg lyst på familie en gang også, og det er ikke så lurt å vente til man er 50,» sier hun med et stort smil.

At mulighetene knuses under vekten av pandemien, betyr noe annet for en lovende neo-pro enn for Moberg som nærmer seg karriere-punktum. Den påtvungne ritt-pausen har i det minste gitt tid for ettertanke og kontemplering av andre muligheter i fremtiden – og i nærområdet.

«Det er kjipt at dette året forsvinner litt. Jeg håper vi kan få en god høst, men det blir jo likevel ikke den sesongen jeg hadde sett for meg,» sier Moberg. «Det er noe annet når man er 20 år, og har all fremtid foran seg. Det er litt kjipt, men det kommer en ny sesong neste år, som jeg tror skal bli bra. Men jeg har tenkt at hvis det kommer en velodrom på Asker, så hadde det vært gøy å prøve litt på banen. Det har ikke vært aktuelt tidligere, siden jeg har ønsket å satse på landeveien, men hvis det er mulig å kombinere med masterskrivingen, så hadde det vært gøy,» sier hun.

Moberg har tross alt en allsidig sykkelbakgrunn. Hun drev aktivt med langrenn i ungdomsårene. Som junior ble hun slått med rundt tre minutter over fem kilometer av de to relativt habile langrennsløperne Ragnhild Haga og Heidi Weng. Hun hevdet seg også i vintertriatlon, med to stafettgull og en individuell sølvmedalje i junior-VM.

«Jeg drev vel med terrengsykling, landeveissykling, langrenn og litt vintertriatlon da jeg var junior, og jeg visste ikke helt hva jeg ville satse på. Da satset jeg kanskje like mye på alt, men sykkel har nok alltid vært første prioritet fordi jeg kommer fra Halden. Der er det ikke så veldig mye snø. Vi har en kunstløype på 500 meter. Den jeg har gått mange runder i, men jeg så nok aldri for meg at jeg skulle bli verdensmester på ski. Det var nok alltid sykkel, men det var ikke noe bevisst valg da jeg var ung. Da hadde jeg bare lyst til å teste alt og se hva man kunne bli god i. Etter hvert så jeg at jeg hadde mer talent for syklingen, og det var litt enklere å satse på sykling i Halden enn langrenn. Hitec kom jo også inn da jeg var junior, og sa at de ville ha meg med. Da var det veldig enkelt å velge landeveien,» sier hun.

Gode prestasjoner gjorde at hun allerede som førsteårssenior fikk sjansen til å kjøre VM i Australia i 2010. Året etter, kom også de første UCI-seirene og hun hadde nok kunne luktet på en topp ti-plassering i VM om hun ikke hadde veltet fra hjulet til gullvinner Giorgia Bronzini på de siste kilometerne. Kurven pekte videre oppover med OL-deltakelse i 2012, bare 21 år gammel, og hun har nå i en årrekke vært blant Norges beste syklister.

Til tross for det, og at hun i åtte år var en del av Team Hitec Products, har hun aldri klart å dra i land NM-gullet på fellesstart.

«Ja, jeg har jo prøvd noen ganger. Jeg har bronse og sølv, men har aldri fått det gullet. Det er mye på grunn at jeg har vært på Hitec, og taktikken til (teamsjef) Karl Lima har vært den samme hvert år. Det er å få av gårde én i brudd alene, for da er vi sikret gullet. Jeg som spurter kan jo også forsøke meg, men det er jo ingen som vil kjøre med meg, og jeg er jo heller ingen tempospesialist som kjører fra de andre. Det er ikke slik jeg vinner ritt, jeg vil helst ha en mindre gruppe å spurte fra. Så da har vi stort sett slitt ut de andre frem til en Hitec-rytter kan gå alene. Det er fortjent det, men jeg har aldri vært den ene som har kommet alene. Kanskje ikke Karl Lima har tro på at jeg kan vinne en spurt i en gruppe. Jeg tror mest av alt at han er kjempenervøs for å mislykkes i NM, så da må man kjøre den taktikken hver eneste gang,» sier hun med glimt i øyet.

Hitec kan vise til gull i åtte av de siste ti NM-utgavene og hvert år siden 2015. Taktikken har åpenbart fungert bra, og som Virtu-rytter i 2018 og 2019 og nå Drops-rytter, har det blitt enda vanskeligere for Moberg. Selv om hun skulle legge opp uten NM-gullet, kan hun se tilbake på en karriere med mange høydepunkt.

Den første seieren i Trophée d’Or Féminin, OL-deltakelsen, VM i Bergen i 2017, Ladies Tour of Norway på hjemmebane i Halden og etappeseieren i Healthy Ageing Tour, etter strålende lagarbeid, foran Lucinda Brand og verdensmester Amalie Dideriksen er noe av det hun selv fremhever.

«Den første gangen jeg vant et UCI-ritt, er det kanskje sterkeste minnet. Jeg var i brudd hele dagen. Vi var fem stykker, og det var ganske store stjerner i bruddet, men det var ingen som visste hvem jeg var. Så hadde jeg en god spurt på slutten og slo alle sammen.»

«Jeg hadde vanskelig for å tro det som skjedde, og da jeg ringte hjem til pappa sa han ’slutt og tull’. Han trodde ikke på det en gang, så det ble jo en opplevelse man husker,» sier Moberg om etappeseieren foran Chantal van den Broek-Blaak og Loes Gunnewijk.

Kvinnesyklingen fremtid

I løpet av de siste ti årene har Moberg tatt del i den store utviklingen av kvinnesyklingen, både i Norge og internasjonalt. Her til lands har man også fått etablert Ladies Tour of Norway, Norges eneste WorldTour-ritt, ledet av Emilies far, Roy Moberg. Et toppritt på norsk jord er på ingen måte ubetydelig bemerker Moberg.

Med Emilies resultater internasjonalt og farens arrangørrolle i Ladies Tour, har Moberg-familien betydd mye for norsk kvinnesykling.

«Jeg tror det har vært kjempebra for damesyklingen i Norge, for det startet jo som et ritt hvor klubblagene kunne være med og møte Marianne Vos. Da var det mange som fikk kjenne på nivået, og jeg husker en hendelse fra én av de tøffeste bakkene i rittet: Der var det en klubbrytter som, i hvert fall i starten av bakken, satt ved siden av Marianne Vos. Etterpå sa hun: ’Fy fader, nå skjønner jeg nivåforskjellen. Der satt jeg og dunket alt jeg kunne, og så kom Marianne Vos opp på siden og spiste en brødskive’. Du får kjenne på nivået da, og unge kan jo også se det på TV. Jeg tror absolutt det har vært med på å fremme kvinnesyklingen i Norge, og en viktig motivasjon for rytterne,» sier hun.

Moberg er klar på at hun nok ikke hadde vært syklist, uten støtte fra foreldrene, Roy og Gry.

«Jeg tror alle damesyklister, i hvert fall i Norge, er avhengig av støttespillere. Mamma og pappa har alltid vært veldig støttende til at jeg har syklet, men det er nesten så jeg noen ganger har tenkt at de kunne ’pushet’ meg hardere. Det har alltid vært slik at det er jeg som skal ha lyst til det, så det er ikke noe ’Gjert’, sier hun, med referanse til Norges kanskje mest kjente trener-pappa. 

Selv om det har vært mange oppturer, har det naturligvis i løpet av karrieren også vært noen mindre gode perioder. Det fikk hun virkelig kjenne på etter at hun pådro seg en hjernerystelse i Prudential RideLondon Classic i 2018.

«Jeg hadde aldri hatt hjernerystelse før, så jeg visste ikke hvordan man reagerte på det. Jeg visste jo at jeg hadde slått hodet hardt, for jeg så på videoen at jeg krasjet med hodet først i 60 kilometer i timen og hjelmen var helt rød på grunn av den røde asfalten i London. Etterpå fikk jeg kjenne at det ikke var det som skulle. Det tok lang tid å komme tilbake, og det var det som var frustrerende. Man visste ikke omfanget, og jeg hadde vondt i hodet i tre måneder. Da tenkte jeg: ’Blir jeg bra igjen? Kanskje jeg aldri kan kjøre sykkelritt igjen?’ Så gikk det heldigvis over på vinteren, men så krasjet jeg igjen i mars i fjor. Da fikk jeg et tilbakeslag. Det snakket jeg ikke så mye om, men da var jeg ute av konkurranse i én måned. Da var det enda verre psykisk. Da tenkte jeg: ’Er det tilbake igjen? Kanskje jeg har kjørt mitt siste sykkelritt.’ Det er ikke som å knekke et bein og så kan du vente i seks uker.»

Frykten for velt og skader er dessverre til tider en yrkesmessig farsott for profesjonelle syklister, og en følelse man må lære seg å konkurrere med i visse perioder, sier Moberg.

«Jeg hadde det litt av og på noen ganger, rett etter at det hadde skjedd. Nå tenker jeg ikke på det lengre, og det er skikkelig deilig. Du er jo redd for det, når du har så mye vondt. Men etter at du har hatt det, så setter du også mye mer pris på det å være frisk igjen. Ladies Tour i fjor var jo bare sykt gøy, fordi jeg visste jeg ikke kunne være med året før på grunn av skaden (Moberg måtte bryte etter den første etappen i 2018). Man setter mer pris på det.»

Hva 2020 bringer, vet de færreste akkurat nå. Med 2021 ikke langt unna, har Moberg også noen tanker om det som kan bli hennes siste sesong og ambisjonene i VM i Belgia.

«Jeg synes vi skal ha som mål å ta medalje med det norske landslaget. Det er mange som kan gjøre det bra der.»

«Deg selv inkludert?»

«Ja, jeg mener vi har et godt nok lag til å klare det,» sier hun, og lar ordene henge i noen sekunder.

«Hvis det blir noe VM neste år da. Vi får håpe det blir som normalt neste år.»