Paris-Roubaix Archives - Sykkel

Petit guidet Kristoff gjennom ukjente Roubaix-partier

(Sykkelmagasinet): Tre ganger siden Thor Hushovd hevet armene over hodet ved munningen av Arenbergskogen i 2010, har brosteinsetapper gjort sitt inntog i Tour de France-sirkuset.

Verken i 2015 eller i 2018 klarte brosteinshinderet å skape det helt store oppstyret. I 2015 var det målgang på Mur de Húy dagen i forveien, før en 223,5 kilometer lang, klassikerliknende etappe gjennom Belgia og Nord-Frankrike, inneholdt syv brosteinsstrekker mot slutten. Tony Martin vant etappen foran en skokk klassikerstjerner, og kjørte seg samtidig inn i gul trøye.

I 2018 utgjorde det ikke den helt store forskjellen mellom sammenlagtrytterne, da John Degenkolb spurtet inn til seier og Greg Van Avermaet forsvarte gult med bravur.

Hvis målet var dramatikk og kaos, traff arrangøren langt bedre i 2014. Det var en våt og gjørmete affære mellom Ieper og Arenberg. En etappe flere av sammenlagtrytterne kviet seg for å legge ut på.

Chris Froome hadde skadet håndleddet i en velt dagen i forveien. Sky-kapteinen gikk i bakken på nytt etter tre mil, og sto av sykkelen alt før det første brosteinspartiet var inntatt. Ufyselig regnvær gjorde for øvrig at arrangøren la ruta utenom Mons-en-Pevele og Orchies, noe som reduserte antall brosteinskilometer til 13.

Det var Lars Boom som vant etappen, med Vincenzo Nibali helt opp på en tredjeplass. Etter en fantastisk kollektiv innsats fra Astana, forsvarte italieneren sin gule trøye.

Hushovds revansj

Som i 2014, ble også målgangen lagt til utkanten av Arenberg-skogen i 2010. Etter at brosteinsetapper figurerte i Tour de France på 70- og 80-tallet, ble dette det store comebacket på 2000-tallet.

I forkant hadde Peter Van Petegem agert som læremester for Alberto Contador for å vise spanjolen hvordan man best forserte brosteinen. Det var imidlertid lillebror Andy Schleck som imponerte mest, mens Fränk Schleck – kjent som en dårlig ’bike-handler’ endte sitt Tour de France i fosterstilling langs veikanten.

Thor Hushovd var adrenalinsint etter at han mistet sjansen for å angripe for etappeseier da Fabian Cancellara tok til fronten og nøytraliserte etappen dagen i forveien etter velt. Inn på oppløpet kunne ingen stagge ’Oksen fra Grimstad’ denne dagen, på tross av at Cancellara, Geraint Thomas, Cadel Evans, Ryder Hesjedal og Andy Schleck fulgte ham hele veien inn.

I Tour de France-sammenheng er brostein både elsket og hatet. Kanskje aller mest det siste, ettersom rene klatrere – som kanskje aldri før har dristet seg ut på dette underlaget i konkurranse, er nødt til konkurrere side om side med Marco Haller og Peter Sagan.

Det er også viktig å skille mellom de to tingene, først og fremst fordi brosteinsetapper i Grand Tours:

* Ikke er i nærheten av like lange som de største endagsrittene. 255,8 kilometer i årets Paris-Roubaix mot 155 kilometer på etappe 5 av årets Tour de France.

* Ikke på langt nær har like mye brostein: 54,8 kilometer i Paris-Roubaix mot 20 kilometer i touren. Dette har selvsagt også med totalbelastningen rytterne som deltar i en Grand Tour er nødt til å håndtere.

Ble guidet av Petit

Etappe 5 i årets Tour de France starter i Lille, nordvest for Roubaix. Det betyr at kjøreretningen er snudd i forhold til hva rytterne er vant til under Paris-Roubaix.

I 2014 var været en vesentlig faktor for at etappen ble såpass krevende. I tillegg er det en litt annen opplevelse å innta franske bondeveier i juli enn i starten av april.

– Jeg kjente meg ikke helt igjen på noen av de vanlige sektorene fordi det var vesentlig mer vegetasjon der nå, sier Alexander Kristoff til Sykkelmagasinet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LE BISON: Lokalkunnskapen til Adrien Petit blir god å ha for Intermarché-Wanty Gobert mot slutten av åpningsuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

35-åringen tok turen innom sammen med blant andre Dmitri Claeys, Adrien Petit og Baptiste Planckaert i mai.

– Da syklet jeg Grand Prix de Morbihan og Tro-Bro Leon i forkant, så da passet det godt å ta turen innom. Adrien Petit kommer fra området, så han er jo godt kjent, sier Kristoff.

Svinger unna de verste partiene

At nordmannen ikke kjente seg igjen i første del av løypa, er ikke så rart. To av de første seks sektorene (Monchecourt og Emerchicourt) har nemlig ikke dukket opp verken i Tour de France eller Paris-Roubaix tidligere. Flere av dem blir derimot benyttet under «Firedagers i Dunkerque» som i år ble vunnet sammenlagt av Philippe Gilbert.

De første sektorene er alle mellom 1,3 til 1,6 kilometer og har fått gradering to eller tre stjerner av arrangøren.

Under Paris-Roubaix er det tre sektorer med fem stjerner hvert år: Arenberg, Mons-en-Pévèle og Carrefour de l’Arbre. Sistnevnte ble benyttet i 2014, men i år er ingen av de antatt hardeste sektorene med.

Totalt dreier det seg om 19,4 kilometer brostein fordelt på 17 kilometer. Fire av de siste fem sektoren var imidlertid med under årets Paris-Roubaix. Wandignies og Tilloy-les-Marchiennes á Sart-et-Rosières er henholdsvis 2,8 og 2,4 kilometer lange og er begge belønnet med fire stjerner.

Den siste sektoren heter d’Hasnon à Wallers i rittboka, men dreier seg om etter hvert legendariske Pont Gibus. Det var her Lars Boom satte inn det avgjørende støtet i 2014, er parti som den dag i dag hedrer Gilbert Duclos-Lasalle som vant Paris-Roubaix i 2013.

– Jeg kjente meg igjen ved den gamle togovergangen (Pont Gibus), men vi kjører motsatt retning enn vi pleier etter Arenberg, og tar en slags halvsirkel, slik at vi ender opp rett før inngangen til skogholtet, sier Kristoff.

– Hva slags inntrykk fikk du under gjennomkjøringen; er det hardt nok til å skape store utskillelser i Tour de France-feltet?

– Hvis det blir regn, kan det nok det. Brosteinsstrekkene er i hvert fall lange nok, men det er ikke så mange av dem som jeg er vant til under Paris-Roubaix. Det er nok en etappe som blir vanskelig å vinne, men muligheten er alltids der, sier Kristoff.

Oppkalt etter Petit

Den aller første sektoren, 1400 meter lange de Fressain à Villes-au-Tetre, ble tidligere i år kalt opp etter «Le Bison», Adrien Petit – som fungerer som opptrekker for nordmannen i Intermarché-Wanty Gobert.

30-åringen er fra Arras en snau times kjøring unna velodromen i Roubaix. Han er en dreven klassiker-rytter og har to ganger blitt topp 10 under klassiker-dronningen. Senest i år endte han på 6.-plass.

Som lokalkjent rytter har han blitt spurt om hva han tenker om denne brosteinsetappen av franske Vélo Magazine, et svar som kanskje kan berolige Alexander Kristoff:

– I realiteten er ikke dette en veldig hard løype. Arrangøren kunne ha økt vanskelighetsgraden i (Auchy-les-Orchies á) Berseé eller Mons-en-Pévèle. Jeg tror ikke denne dagen vil endre mye i sammendraget, selv om en eller to favoritter kan miste vinnermulighetene her. Jeg kan se for meg en større gruppe, på opp imot 50 ryttere, vil kjempe om seieren her.

PS: Brosteinsetappen i årets Tour de France dukker opp onsdag 6. juli.

Kristoffs sjef mener Roubaix er lagets største sjanse

(Sykkelmagasinet): Alt onsdag ettermiddag satte Alexander Kristoff seg på flyet ned til Amsterdam og første del av reisen ned til brosteinsslitet i Roubaix.

Denne gangen uten hans vante reisepartner, Sven Erik Bystrøm – som blir igjen i Stavanger for å trene seg opp igjen etter sykdom.

– Det er hyggeligere å reise sammen med noen, men det blir greit å sette på en film når jeg først kommer meg inn på flyet, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.

For et lag basert i Binche, foregår selve brosteinsdronningen i deres egen bakgård. Det er ikke mer enn 100 kilometer mellom hovedkontoret til Wanty-gruppen og Roubaix. Laget overlater heller ikke noe til tilfeldighetene i inngang til klassikeren som avslutter vårsesongen for nordmannens del. 

– I morgen blir det en skikkelig langtur. Vi skal teste partiene underveis og sykle de siste 140 kilometerne av løypa. Det blir jo så å si alle de viktigste partiene, kommenterer han.

Rittet starter som vanlig i Compiègne, men det første av totalt 30 brosteinspartier dukker ikke opp før det gjenstår 161,4 kilometer av rittet.

– Har noe uoppgjort med Roubaix

Kristoff mener selv han ikke har gjort noe utenom det vanlige for å erobre rittet der 9.-plassen fra 2013 fremdeles peker seg ut som karrierebest. I nordmannens omgivelser er det likevel et sterkt ønske om at spøkelset nå skal røykes ut:

– Paris-Roubaix var fra starten av en del av diskusjonene vi hadde både rundt Alexander Kristoff og for oss som lag. Det er et ritt som aldri har vært det helt store for oss, selv om det praktisk talt går gjennom lagets satsingsområde, sier performance manager i Wanty-laget, Aike Visbeek til Sykkelmagasinet, og fortsetter:

– Derfor føler vi at vi har noe uoppgjort med nettopp dette rittet. Paris-Roubaix har sammen med Gent-Wevelgem og Flandern rundt vært de tre største målene våre. Min personlige følelse har vært at Roubaix er vår aller største sjanse. Når det er sagt, kan jeg ikke gi et godt svar på hvorfor Alexander aldri har klart å ta steget opp på podiet.

Søndag ankommer et syvmannslag fullt av selvtillit starten ved Château de Compiègne. For Intermarché-Wanty Gobert er klassikerperioden en suksess allerede, etter seirer under både Gent-Wevelgem og GP Scheldeprijs.

– Vi har ikke lenger et stort press, og kan se på Roubaix som en mulighet. Dette er viktig fordi dersom rytterne er for nervøse, er det et skikkelig tøft ritt. Det er en veldig god kjemi blant ryttere og vi har skapt et veldig godt miljø, sier Visbeek.

Kristoff: – Bedre enn forventet

Kristoff mener selv han var i godt slag alt under Milano-Sanremo, men 26.-plassen skjuler det faktum at verdiene hans over ryggen av Cipressa var hans beste noensinne. Seierskampen foregikk uansett utenfor hans rekkevidde.

Han gir seg selv godkjent pluss etter noen uker som kulminerte med at han spilte ut alle under den ærverdige spurtsklassikeren GP Scheldeprijs:

– Det gir meg en trygghet at jeg har noe i bagasjen fra klassikerne. Jeg fikk et godt resultat i Wevelgem. Vi vant rittet og kjørte bra. Jeg hadde også en god følelse etter Flandern rundt, samt seier i Scheldeprijs og én fra tidligere i sesongen (Clásica de Almería, vår anm.). Det var i hvert fall vesentlig bedre enn i fjor, selv om det ikke har vært på høyde med den beste sesongen min. Det har vært godkjent pluss, og sånn sett bedre enn jeg hadde forventet.

Rent fysiologisk er det ikke noe godt svar på hvorfor han kommer bedre til sin rett i Flandern rundt enn nettopp Paris-Roubaix. Ettersom det ene konseptet inneholder en rekke korte, steile bakker – burde flate bondeveier med ugrei brostein egentlig passet ham langt bedre.

– Føler meg bedre på brostein

Det som har stått mellom nordmannen og suksess i Roubaix har vært tekniske problemer, punkteringer og velt. Slike faktorer er vanskelig å utradere, fordi hele rittsituasjonen endrer seg i løpet av ett sekund.

Kristoff er i tillegg ærlig på at rekognosering i løyper han alt har kjørt igjennom flere titalls ganger tidligere ikke er det aller morsomste han bruker tida si på. Det finnes likevel nok av ryttere som vil hevde at det er den beste måten å forberede seg på til rittperioden i Belgia og Nord-Frankrike.

KOPIERER VINNEROPPSKRIFT: Da Sonny Colbrelli vant Paris-Roubaix i fjor, syklet han på 32 millimeter brede dekk. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Når det kommer til utstyrsbiten, er imidlertid 34-åringen mer på glid. Han var selv ikke fornøyd med Colnago-sykkelen som ble stilt til rådighet av UAE-Team Emirates, og stilte klare krav fra start av da han skulle over på CUBE hos Intermarché-Wanty Gobert.

– I vinter satte vi oss ned og snakket om utstyret og dekkene vi hadde. Du kunne se på Alex at han nå føler at han er det rette utstyret og oppsettet som gjør ham konkurransedyktig, sier Visbeek.

Det kan også Flandern rundt-vinneren fra 2015 bekrefte selv:

– Jeg føler meg bedre på brostein denne sesongen. Inntrykket mitt er at sykkelen ruller bedre på flat brostein enn det har gjort før, sier han.

Kopierer Colbrelli-løsning

En av tingene Wanty-laget skal sjekke ut denne uka, er helt nye NewMen-dekk.

– Vi skal bruke 32 millimeter brede dekk. Det er tilsvarende bredde som Sonny Colbrelli vant med i fjor. Da syklet jeg på 28 millimeter, som jeg også har brukt i de belgiske rittene. I Scheldeprijs syklet jeg på 25 millimeter, som er helt normale dekk. Det er litt annerledes i Roubaix, men dette er jo nesten cyclocross-dekk, kommenterer han.

Nye, bredere dekk gir ingen garanti for noe som helst, men håpet er at nordmannen skal komme seg helskinnet igjennom Arenberg-skogen og partiene som følger deretter.

De to årene han ikke har blitt hjemsøkt av uhell, har han blitt nummer ni og nummer ti. I fjor gikk det også ganske greit, med unntak av at han syklet de siste partiene inn mot Arenbergskogen uten bremser, og byttet sykkel rett før den fryktede sektor nummer 19. Da gikk han for øvrig ned én størrelse, til 25 millimeter brede dekk på reservesykkelen.

– Hva tenker du selv om muligheten til å vinne Paris-Roubaix? Det går jo ikke om du ikke har troen på det selv?

– Jeg har mer tro på det om jeg henger med uten velt underveis. Det er ingen bakker å dette av i, så sånn sett bør det passe meg bedre. Det er vanlig å ryke på grunn av beina, men i Roubaix ryker man gjerne av på grunn av utstyr eller krasj. Jeg følte at jeg hadde bra trøkk i Scheldeprijs, men tidligere har det vært slik at om ender opp i problemer – sliter jeg med å komme meg tilbake. Jeg er god nok til å henge med uten velt eller punkteringer, men sliter når jeg havner bakpå. Jeg har ikke hatt kapasiteten til å kjøre inn de beste igjen. Det er lettere sagt enn gjort, men under begge topp 10-plasseringene mine, slapp jeg unna uhell underveis.

PS: Intermarché-Wanty Gobert gjør noen endringer foran søndagens Paris-Roubaix. Inn kommer brosteinsspesialistene Baptiste Planckaert og Taco Van der Hoorn. I tillegg har nordmannen med seg Adrien Petit og Andrea Paqualon.

Løven fra Flandern

Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.

Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.

«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.

«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.

Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold

Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.

«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.

Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?

2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.

Gjennombruddet

Continue reading «Løven fra Flandern»

Strategi, sjakk og sykling

«Jeg fant ut at jeg ikke gadd å bli skiløper. Jeg ville bli syklist.»

Valget ble tatt av Per Strand Hagenes selv, da han var 14 år gammel og god i to forskjellige idretter. Egentlig var det resultat av en erkjennelse: Han syntes rett og slett det var enklere å motivere seg for en par timers treningsøkt på sykkelen enn i skisporet.

Det gikk også litt på konkurranseformen. Fjortenåringene fikk stort sett slippe løs i enkeltstarter. Det skjedde mer med en gang han ble sluppet fri med pedaler under føttene.

«I sykkel kan du slå ryttere som er bedre enn deg fysisk, men også tape mot dem,» starter Per Strand Hagenes i intervju med Sykkelmagasinet. «Du må gjøre de riktige, taktiske valgene. Jeg har etter hvert funnet ut at jeg liker å konkurrere lenge. Jeg følte at jo lengre konkurransen var, jo bedre gjorde jeg det.»

For hans egen del begynte ting å falle på plass på sykkelsetet når han fant fram til våpenet han benytter for å få motstanderne over på defensiven: ”one minute power!” I klartekst ”all out” på sykkelen i korte perioder. Ideelt sett i småkupert terreng.

«Det er noe det går an å bruke ganske mange ganger mot slutten av et ritt. I VM var det om å gjøre å komme med så billig som mulig med tetgruppa fram til den ene bakken (Wijnpers, vår anm.). Da prøver man jo å få til det,» forteller 18-åringen.

Hagenes møtte Sykkelmagasinet på Sjusjøen i vinter.

33 sekunder tok det for øvrig opp til toppen. Sekundet mer enn Wout van Aert brukte under rekognosering noen dager før proffenes fellesstart i belgiske Leuven. Som det også skulle gjelde for Julian Alaphilippe to dager senere, var det ingen som klarte å få kontakt med nordmannens bakhjul igjen før han hadde passert målstreken. Norge hadde fått sin aller første juniorverdensmester i fellesstart.

En taktisk genistrek Continue reading «Strategi, sjakk og sykling»

Den lange veien til Roubaix

Sykkelsportens kvinnelige elite måtte vente lenge på å slippe inn på brosteinen i Paris-Roubaix. Mens herrenes utgave så dagens lys i 1896, drøyde det altså helt frem til høsten 2021 før damene fikk prøve seg i den store klassikeren. Britiske Lizzie Deignan dro i land en imponerende triumf etter å ha først og fremst holdt unna for en desperat jaktende Marianne Vos over de svært så krevende 116 kilometerne. Det var hardt, utmattende, mange velt og særdeles spennende – akkurat slik et Paris-Roubaix skal være.

«Jeg er bare så utrolig stolt. Damesyklingen er ved et viktig veiskille, og dagen i dag er en del av den historien. Jeg er veldig stolt for å være med på dette,» sa Deignan direkte på den store sportskanelen Eurosport.

Etter et ytterst spesielt ritt — som grunnet koronasituasjonen var utsatt til oktober — ble det også et seiersintervju utenom det vanlige. Momenter som lojale lagvenninner, godt utstyr og grundige forberedelser måtte nemlig spille annenfiolin til et klart og tydelig politisk budskap.

«Alle fans som ser på, er også med og skriver historie i dag. Det er beviselig en appetitt for damesykling der ute, og utøverne som var med her i dag evner å gjøre dette til det hardeste rittet i verden. Å være den første vinneren, gjør meg derfor utrolig stolt,» slo Deignan fast.

Elisa Balsamo i trøbbel.

Paris-Roubaix er kanskje sykkelsportens største og mest sette endagsklassiker, og arrangøren ASO, er utvilsomt blant sykkelsportens mektigste aktører, kanskje den aller mektigste. At rittet attpåtil ble direktesendt på fjernsyn over hele Europa, så vel som hos våre transatlantiske venner i USA og Canada, ga anledningen alle solemerker av å være en svært vellykket dag for kvinnenes landeveissykling. Det ga også sportens høye herrer anledning til å gi seg selv et selvtilfreds, politisk korrekt klapp på skulderen.

Alt var likevel ikke rosenrødt. Det var nemlig etter tidenes første Paris-Roubaix Femmes at debatten om de påfallende forskjellene i premiepenger mellom kjønnene, slo gnist på nytt. For mens Lizzie Deignan mottok 1,500 euro, kunne vinneren av herrenes Paris-Roubaix, italieneren Sonny Colbrelli, innkassere 30,000 euro – altså 20 ganger mer enn sin kvinnelige kollega. Og selv om Deignans lag, Trek-Segafredo, i ånden til en slags moralsk kapitalisme, valgte å utligne forskjellen med penger fra egen lomme, er det ikke til å stikke under en stol at de mannlige utøverne har en langt mer innbringende hverdag enn de kvinnelige. Så mens støvet var i ferd med å legge seg over brosteinen, og landeveisesongen 2021 gikk mot slutten, begynte sykkelsportens forståsegpåere å undre seg følgende: Er økte premiepenger det viktigste grepet for å utvikle kvinnelige sykkelsport videre? Eller er dette lite konstruktiv symbolpolitikk?

Høna og egget Continue reading «Den lange veien til Roubaix»

Uno-X-sjefen etter Het Nieuwsblad-invitasjon: – Positiv overraskelse

(Sykkelmagasinet): Tirsdag offentliggjorde mektige Flanders Classics at Uno-X Pro Cycling Team er blant de 25 utvalgte til å sykle Omloop Het Nieuwsblad i slutten av februar.

Det var nok en fjær i hatten for konseptet som styres av herrene Vegar Kulset og Jens Haugland.

Tidligere er det klart at laget også blir å se på startstreken av Katalonia rundt, Paris-Roubaix, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège. Alle fire ritt er del av sykkelsportens lukrative WorldTour. De neste ukene vil det også bli klart om E3 Saxo Bank-Classic, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt, De Brabantse Pijl og Amstel Gold Race kan legges til lista.

Uno-X imponerte da de fikk sjansen i både E3, De Brabantse Pijl og Amstel Gold Race i fjor, noe som gir berettiget håp.

Sykkelmagasinet tok en prat med Jens Haugland for å høre om hvordan dialogen med rittarrangørene har vært hittil, og hva han forventer i nær framtid, når også de siste invitasjonene til Tour de France og Giro d’Italia ligger i potten:

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MEDVIND: Invitasjonene renner inn for Uno-X Pro Cycling Team etter positive vibrasjoner langs landeveien i fjor. Teamsjef Jens Haugland vurderer nå å legge Kwaremont’en på kjølen, etter at Flanders Classics tirsdag offentliggjorde at de gule og røde blir invitert til deres ritt om drøyt én måned. FOTO: Word Up-Projects/Uno-X

– Er det krevende å sikre optimale forberedelser inn mot sesongen, når dere ikke vet med sikkerhet hva slags ritt dere får lov til kjøre før nå i månedsskiftet januar/februar?

– Ja, det er jo en utfordring. Vi er betinget av å motta invitasjoner. Systemet fungerer slik at du kan motta positive signaler, men vi visste ikke at de ville offentliggjøre vår deltakelse i Omloop Het Nieuwsblad akkurat i dag, selv om det kom et forhåndsvarsel (om at de var inne, vår anm.) for noen dager siden. Det er ikke slik at vi bestandig får beskjeden god tid i forkant, og det er en utfordring. Jeg tror ikke vi hadde gjort så veldig mye annet i de fysiske forberedelsene, men det tar også tid å gjøre unna rekognosering og andre ting, booke hotell og all annen logistikk rundt det.

– Er det stor forskjell i måten arrangørene har møtt dere på foran årets sesong, kontra responsen dere fikk i fjor?

– Det er veldig stor forskjell. Det har vært noe av det morsomste i høst, den tilbakemeldingen vi har fått fra arrangørene. Det er mange om beinet, men vi får høre at vi skiller oss ut sportslig sett, og at de liker at vi er skandinaver med en tydelig måte både å sykle og være på. Så kan det også komme spørsmål om hva slags ryttere vi har tenkt å stille med. Johannesen er et navn man lærer seg veldig fort etter å ha vunnet Tour de l’Avenir. De husker ryttere som har tatt steget opp på podiet i belgiske cupritt, og vet godt at vi har Rasmus Tiller. Vi var ikke i nærheten av de samme invitasjonene i fjor, men vi opplever at arrangørene er veldig opptatt av at vi har langsiktige planer rundt laget. De ønsker ikke å dele ut døgnflue-invitasjoner, og er opptatt av at vi skal ha et godt forankret syn på hva slags type lag vi ønsker å bli, sier Haugland.

Det kan være lurt å i det minste å sette en flaske Kwaremont på kjølen

– Jens Haugland, Uno-X Pro Cycling

– Hvis jeg trekker fram noen av høydepunktene fra våren i fjor, kan jeg nevne Kuurne, Le Samyn, De Panne, E3, Brabantse Pijl, Scheldeprijs og Amstel, noe som var et ganske bra program. Men sesongen sett under ett, er du skuffet over hva rittarrangørene endte opp med å kaste i retning av dere?

– På ingen måte. Vi fikk som fortjent i fjor. Vi hadde ikke vunnet noe stort og vi må forstå at det er et nasjonalistisk oppbygd hierarki vi er på vei inn i. Vi startet med Jonas (Iversby Hvideberg) i brudd sammen med Mathieu (van der Poel), Erik (Resell) topp ti og med Markus (Hoelgaard) på 14.-plass i Kuurne. Uka etter holdt (Rasmus) Tiller på å ta det i Le Samyn, men ble passert av Tim Merlier på de siste 30 meterne. Da hadde vi på en måte satt momentum allerede. Så var det litt av en prestasjon av Markus (Hoelgaard) i E3. 8.-plassen der gjorde at det allerede var en suksess, uansett hvordan vi måtte gjøre i resten av det som ventet. Vi har med rette fått bedre invitasjoner, men det krever også at vi hever lista rent sportslig. Så er det også sånn, at hvis vi var gode nok i fjor – kommer vi til å være enda bedre i år. Samtidig vet vi at sykkel er en idrett med små marginer. En punktering på feil sted, eller et kjede som lugger inn på et viktig brosteinsparti – og det hele kan være over. Det er derfor man må vurdere resultatene over tid og vurdere utvikling på lag og ryttere ut ifra det.

– I år er det alt klart at det blir Omloop, Kuurne, Le Samyn, Katalonia, Paris-Roubaix, Fléche Wallonne og Liège. Det er minst et par hakk opp?

– Vi har fått et program vi bare kunne drømme om. Vi knytter stor spenning til de neste ukene når det skal deles ut invitasjoner til Flanders Classics på løpende bånd. Hvis vi matcher invitasjonene der, med det vi allerede har fått, har vi det råeste programmet skandinavisk sykling har sett med unntak av Tinkoff-Saxo. Dersom vi blir stående med det vi har nå, kan vi også si oss fornøyde med det.

– Kan vi nå forvente oss et ras av invitasjoner til flamske klassikerne i tida som kommer?

– Det er et godt spørsmål. Jeg ble spurt av en journalist om hva en manglende Paris-Nice-invitasjon gjorde for Tour de France-sjansene våre, og da svarte jeg at det kanskje var det første litt negative vi hadde opplevd med tanke på sesongen som venter. Da må jeg også si at Omloop Het Nieuwsblad var en positiv overraskelse med tanke på å sykle flere ritt i regi av Flanders Classics. Det er et ritt i deres regi og det er et WorldTour-ritt. Det er ikke langt unna Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og De Brabantse Pijl i prestisje. Det kan være lurt å i det minste å sette en flaske Kwaremont på kjølen.

– Dere reiste ned til Belgia og presenterte konseptet for Flanders Classics i fjor høst. Har det hatt noe å si her?

– Det er fremdeles slik i både 2021 og 2022 at å møte folk ansikt til ansikt er en god måte å bygge relasjoner på. Selv om det ikke er mer enn «Hei, jeg heter Jens. Og han heter Gino», så føler jeg at det er verdt det. Jeg tror ikke man skal undervurdere virkningen av å bruke tid på å bli bedre kjent med hverandre, og jeg er glad for at verden fremdeles fungerer sånn. Hvis ikke kunne vi ha sittet og gjemt oss bak Excel-ark og Twitter-kontoer hele gjengen.

– Helt til slutt, Haugland. Er du styrket i troen på at dere også mottar en invitasjon til Tour de France?

– Jeg har fremdeles et realistisk syn på det. Jeg håper vi får en invitasjon og jeg synes vi har fortjent det. Jeg forstår likevel at ASO som fransk arrangør føler et ekstra ansvar for å ta vare på franske lag, og skal ikke gjøre noe mer ut av den diskusjonen. Dersom vi ikke får Tour de France, kan vi få en side-pott med Critérium du Dauphiné. Det kan være like topp for oss det, som å kjøre en full Grand Tour der vi er som lag i dag.

PS: Bekrefte ritt for Uno-X Pro Cycling Team i 2022:

1. januar: Grand Prix Cycliste la Marseillaise (1.1)
1.-5 februar: Saudi Tour (2.1)
2.-6 februar: Étoile de Bessèges (2.1)
26. februar: Faun-Ardèche Classic (1.Pro)
26. februar: Omloop Het Nieuwsblad (1.UWT)
27. februar: Kuurne-Brussel-Kuurne (1.Pro)
27. februar: Royal Bernard Drôme Classic (1.Pro)
1. mars: Le Samyn (1.1)
21.-27. mars: Volta Ciclista a Catalunya (2.UWT)
17. april: Paris-Roubaix (1.UWT)
20. april: La Flèche Wallonne (1.UWT)
24. april: Liège-Bastogne-Liège (1.UWT)

Ikke del av Kristoffs spurt-entourage

(Sykkelmagasinet): Etter å ha feiret jul og nyttår i hjemlandet, er Sven Erik Bystrøm denne uka i full gang med sin første treningsleir for Intermarché-Wanty Gobert.

WorldTour-mannskapet har installert seg på Albir Garden Resort i Alfaz del Pi, langs kysten av Alicante. Denne uka her det belgiske laget innkalt til Media Day, men haugesunderen tar en prat med Sykkelmagasinet rett i forkant.

Via diskusjoner på Twitter har vi plukket opp at det knyttes større forventninger rundt navnet hans inn mot 2022-sesongen etter lagskiftet. Konfrontert med dette, sier han følgende:

– Jeg synes egentlig det har vært ganske stille rundt meg, jeg. Men det er uansett hyggelig å bli nevnt. Jeg håper jo at jeg skal klare å ta et steg. Det var jeg som tok valget med å komme hit, og da må jeg stå for det, sier Bystrøm.

Prestisjemessig er nemlig Intermarché-Wanty Gobert og UAE-Team Emirates som to forskjellige verdener å regne. Mauro Gianetti lyktes med å plassere sugerøret dypt inn i statskassa til De forente arabiske emiratene på sin frierferd høsten 2016. Siden har omtrent verdensstjernene veltet inn i konseptet i kraft av Tadej Pogacar, Fernando Gaviria, Marc Hirschi, Joao Almeida, Pascal Ackermann, Marc Solér og stortalentet Juan Ayuso.

Mer fastlåst som UAE-rytter

At det ble trangt om plassen, fikk også Bystrøm og treningskompisen Alexander Kristoff til å se seg om etter nye jaktmarkeder for den kommende sesongen.

Spesielt for U23-verdensmesteren fra Ponferrada i 2014, kan overgangen vise seg å bli banebrytende.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BESKYTTET: Sven Erik Bystrøm har tatt steget opp fra spurt-entouraget rundt Alexander Kristoff. Denne sesongen får han jakte egne sjanser hos Intermarché-Wanty Gobert. (FOTO: Alessandro Volders/ @cyclingmedia_agency).

– Det blir nok litt mer «prøv å få til noe», «gjør så godt dere kan». Det er litt lavere skuldre her enn i UAE, der presset på kjøre inn resultater er ganske stort. For min del blir det spennende å innta rittene med litt lavere forventninger.

I satsingen som blant annet rommer Pogacar har det ofte vært uaktuelt å begi seg ut i brudd. Enten på grunn av interne arbeidsoppgaver i laget, men også fordi man som rytter på et storlag lett blir et offer for det taktiske spillet mellom lagene. I 2022, den andre sesongen i WorldTour, er Wanty-laget mer etablert i systemet. Man skal likevel ikke langt tilbake i tid da vallonerne ble sett på som et «eksotisk innslag» med mandat til å sette farge på rittene de syklet.

I sum endrer det forutsetningene til Bystrøm nokså mye:

– Intermarché-Wanty har signert meg for at jeg skal kjøre inn resultater selv. Så da håper jeg jo at jeg klarer vinne noen ritt. Samtidig gir det meg muligheten til å kjøre noen av de største rittene på kalenderen. Tour de France er et løp man ønsker å sykle fordi det er største. Min beste mulighet til å bli med der, er med dette laget her. UAE stiller med den regjerende mesteren og har en haug med andre kapteiner. Derfor mener jeg dette er den beste muligheten til å få oppfylt mine ambisjoner.

– Du er 29 år, og har trolig noen av de beste årene i karrieren foran deg. Var det et moment da du tok denne avgjørelsen?

– Jeg tenker jo også at det nå er «på tide», men det er jo ikke sånn at jeg ikke har forsøkt så godt jeg kan tidligere heller. Det er ikke like enkelt når du er låst til taktikken av enten en toppspurter eller sammenlagtrytter. Det er selvsagt enklere i en rolle der du kan gå for etappene selv, og i tillegg får lov til å gå i brudd, sier han.

Foreløpig nei til Roubaix

Det blir noen endringer på rittprogrammet til nordmannen denne våren. Den største er kanskje at perioden strekkes helt ut til Liège-Bastogne-Liège den 24. april.

Å holde på formen i to måneder fra brosteinsåpningen Omloop Het Nieuwsblad i slutten av februar, er så godt som umulig. Dermed tvinger det seg på å la noen godbiter fare på veien mot vårens siste blant monumentene:

– Jeg har sagt fra meg plassen i Roubaix. Jeg får se det litt an underveis og. Det kan jo ende med at jeg skifter mening, men det nytter ikke å kjøre alle brosteinsrittene, inkludert Ardennene. Vi hadde i utgangspunktet planlagt med at jeg skulle innom Milano-Sanremo, men vi endte opp med å droppe det. Det er jo egentlig ikke et ritt som passer meg veldig bra, så vi fokuserer heller mot Harelbeke, Wevelgem, Dwars door Vlaanderen og Flandern rundt, sier han.

På det foreløpige programmet hans ligger det også noen ritt han aldri har syklet før: Grusklassikeren Strade Bianche i opptakten til etapperittet Tirreno-Adriatico.

– Ikke laget folk ser til først

En annen forskjell fra tidligere, er at han nå har tatt steget bort fra den nærmeste kretsen rundt Alexander Kristoff. Signert til laget i en beskyttet rolle, er det nå opp til andre å skjerme Stavanger-mannen mot vind og dra ham i rett posisjon foran massespurtene.

– Hvis du og Alex reiser sammen til Tour de France da, vil det innskrenke din egen frihet på noe vis?

– Jeg tror ikke det vil ha så mye å si for mine egne sjanser. Hadde det vært for UAE hadde ting vært mer låst. For Wantys del … Vi er ikke det første laget folk ser mot i de største rittene. Det er fremdeles storlagene som skal begynne å jobbe først.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MANGE ÅRS SAMARBEID: Alexander Kristoff åpnet porten for Sven Erik Bystrøm inn i Katusha-systemet på sensommeren i 2014. Siden har de to vært lagkamerater i UAE-Team Emirates og kommende sesong i Intermarché-Wanty Gobert.

Etter at han ble proff hos Katusha tilbake i 2015, går han i år inn i sin 8. sesong på samme lag som Kristoff. Denne gangen står han mer på egne bein.

– Litt mer tilfeldig, mener Bystrøm selv.

– Det blir litt så man veier opp fordeler og ulemper i slike prosesser. Hadde jeg sett på det som en ulempe å fortsette med Alex, så hadde jeg jo valgt et annet lag. Men denne gangen var vi ikke én pakke. Han signerte med Wanty to måneder før jeg gjorde det, påpeker han.

– Hvordan vil du si at du plasserer deg i forhold til ham i det interne hierarkiet?

– Alex er i sin vante posisjon som laget spurter og er kaptein foran klassikerne. Han har et spurt-entourage rundt seg, men jeg er ikke en del av det. Jeg er plassert i en litt annen bås med mer individuelle muligheter og andre mål.

– Hvordan vil du selv beskrive din egen rolle?

– En beskyttet rolle. Jeg får styre litt mer selv enn jeg er vant til. Det er ikke slik at det er bygd opp noe lag rundt meg. Det hadde jeg heller ikke forventet. Men jeg kommer til å sykle med mer frihet, avslutter han.

PS: 2022-planen til Sven Erik Bystrøm ser foreløpig slik ut: 2.2, Valencia, 16.-20.2, Algarve rundt, 26.2 Omloop Het Nieuwsblad, 27.2 Kuurne-Brussel-Kuurne, 3.3 Strade Bianche, 7.3 Tirreno-Adriatico, 25.3 E3 Saxo Bank Classic, 27.3 Gent-Wevelgem, 30.3, Dwars door Vlaanderen, 3.4 Flandern rundt, 10.4 Amstel Gold Race, 24.4 Liège-Bastogne-Liège

En vårdag i helvete

Dokumentaren «En forårsdag i helvede» forteller historien om Paris-Roubaix og rittets utgave i 1976. Regissøren Jørgen Leth elsker dette klassiske sykkelrittet og det skinner i gjennom hele produksjonen. Rittet har alltid sine skurker og helter, sin egen dramatikk og barske poesi. Ikke siden dokumentarens premiere for 40 år siden, er dette helvete blitt bedre fanget på film.

Continue reading «En vårdag i helvete»

Boka om Edvald og Kristoff: Intervjuet med forfatteren

To rivaler, en trone. Kampen om hegemoniet i norsk sykkelsport er knalltøft. «Edvald og Alexander» er fortellingen om Norges to største syklister det siste tiåret. Skrevet av den rutinerte sykkeljournalisten Jarle Fredagsvik.

Fra feltet i storritt som Paris-Roubaix, Tour de France og VM har forfatteren jobbet tett opp mot dem begge i mange år. Få journalister kjenner disse to kamphanene bedre enn Fredagsvik. I boka beskriver han to svært ulike typer, med svært ulike folkelig appell og to ulike tilnærminger til sitt arbeid.

Dramaet som utspilte seg på oppløpet i VM i Doha i 2016, der Boasson Hagen skulle trekke opp Kristoff i kampen om gullet, er selvsagt viet stor plass i den kommende boka.

Sykkelmagasinet: Hvorfor valgte du å skrive om Kristoff og Boasson Hagen i samme
bok?

Jarle Fredagsvik: Idéen var i utgangspunktet smalere og kretset rundt dramatikken
mellom de to i Doha, og et slags dypdykk ned i materien om hva som
faktisk foregikk. Etter hvert kom forlaget mer inn i bildet, og vi ble
vel enige om at det kanskje var på tiden med en helaftens bok om norsk
sykkelsport igjen. Boka om Thor Hushovd kom tilbake i 2014, og det er jo
en god stund siden. Ved å gjøre tema litt bredere, når man jo også
bredere ut. Jeg synes jo deres lange konkurranse- og vennskapsforhold i
utgangspunktet er en spennende historie.

SM: Hva skiller dem som utøvere og som personer synes du?

JF: Det som skiller dem mest er kanskje ledertypene. Alex er konsis, klar
og nådeløs. Som mange kapteiner i sykkelsporten før ham, gir han
tydelige beskjeder om hva laget kan forvente av ham og hva de må gjøre
for ham. Alex er fokusert, går dypt inn i bobla og jeg opplever han
grenser mot å være selvsentrert. Edvald har mer blitt en leder i kraft
av hans renommé, resultater og popularitet. Han er veldig lojal mot
laget, utfører oppgavene han er satt til og håper i retur at han får
hjelp når han trenger det, dersom han blir satt til å hjelpe andre. I
mine møter med Boasson-Hagen og slik jeg oppfatter ham etter å ha dykket
inn i hans lange karriere, sitter jeg egentlig igjen med inntrykket av
at han er altfor snill for den internasjonale sykkelsporten.

SM: Bruker du mye plass på VM i 2016 i boken din?

JF: Siden utgangspunktet var å skrive om det, i tillegg til at jeg har
journalistisk bakgrunn og mener dette er et av de største dramaene i
norsk sykkelhistorie, så ja! Det er refleksjoner derfra jeg kanskje ikke
mener har fått den oppmerksomheten og plassen det fortjener i dagens
moderne medieverden, og det kommer fram opplysninger som ikke tidligere
er kjent. Mange vil sikkert hevde at «gone is gone», og at vi er ferdig
med dette for lengst, mens jeg gjerne vil vite mer!

SM: Opplever du at Kristoff og Boasson Hagen har ulike oppfatninger om hva som skjedde på oppløpet i Doha?

JF: Ja, det gjør jeg. Edvald har hele tiden vært åpen på at han ikke
utførte noe godt opptrekk, men det var det han prøvde på og at målet
hans ikke var å ødelegge for Alex. Da hadde han heller tatt noen andres
hjul, og gått for det selv. Når Alex ser den spurten om igjen, er det
nettopp det han ser: En rytter som ikke går fram og tar teten når de
hadde planlagt og når han roper «kjør!», og en VM-medalje som muligens
går fløyten i det samme dragsuget. Disse to guttene har shaket hands, og
i så måte gått videre. Men det er ikke det samme som at de har tilgitt
hverandre. Det tror jeg aldri Alexander kommer til å gjøre.

SM: Slik du kjenner dem begge, hva er din analyse av hva som skjedde i Doha-finalen?

JF: Det er mange før meg som har prøvd å finne et svar på det, og jeg
skulle gjerne ha kunngjort nå at jeg har det. Hvorfor Edvald agerer som
han gjør, og hva som skjedde mellom de to på det oppløpet svarer de
aller best på selv. Det var slitasje rundt det norske laget etter det
som skjedde i Richmond i 2015, og det ble lagt ytterligere ekstern press
på foran mesterskapet i Doha. Det er vanskelig å håndtere flere, store
stjerner samtidig og denne jobben lyktes ikke Norges Cykleforbund helt
med. Når man skal vurdere dette fra utsiden blir man veldig lett farget
av fasit man har i hånd. I utgangspunktet er det helt uproblematisk å
kjøre for Alex begge ganger, med tanke på sesongene han hadde i den
perioden. Det mange glemmer er at også Edvald maktet å kjøre seg i
strålende form inn mot VM. Og det gjorde det vanskeligere. Det var først
i 2017 man valgte en strategi der man kjørte med ett opplegg rundt
Edvald og ett rundt Alex. De fikk hver sin sjanse. Og det fungerte
superbra. Problemet var bare at dette var ikke noe man valgte selv. Nå
var tilliten mellom dem brutt, og det fantes ikke andre løsninger igjen.
Og så slår det meg jo – dersom Edvald syntes det var helt pyton å sitte
der foran Alex i den finalen, hvorfor gikk han ikke etter Tom Leezer?
Akkurat dét gir ikke mening for meg. Leezer lå i front omtrent ut på
oppløpet. Hvor lenge hadde de holdt unna om også Edvald hadde kastet seg
på. Eller hvordan hadde man i det hele tatt reagert i gruppa bak? Det
skulle jeg gjerne hatt svaret på. I sum får opplevelsene i Richmond og
Doha meg til å tro at beskjeden rundt det taktiske opplegget ikke var
klart nok. Det var definitivt to meget gode medaljesjanser som ble
skuslet bort. Så skal man også huske på at det på podiet i Doha sto tre
tidligere verdensmestere: Peter Sagan, Mark Cavendish og Tom Boonen. Det
var ikke tre karer to nordmenn som ikke hadde for vane å trekke opp for
hverandre bare kunne knipse bort heller!

SM: Det faktum at Kristoff har lyktes bedre i klassikerne enn Boasson Hagen, er det kun et spørsmål om fysisk talent?

JF: Jeg tror Alex dro veldig nytte av å komme ut på verdensscenen som
underdog. Det tok fram ham noen sjanser og muligheter i starten, men det
gjorde ham kanskje enda litt mer sulten. Sterkere. Veldig mange nordmenn
hadde rett og slett avskrevet ham. Det var Boasson-Hagen og Thor Hushovd
alt dreide seg om. Jeg finner karrierekurvene og utgangspunktet til
disse to veldig interessante. Edvald ut som en superstjerne som gjør hva
han vil, og som leker seg til seier i Gent-Wevelgem og etappeseier i
Giro d’Italia. Men deretter blir han også kraftig markert og får alltid
en hale av ryttere på bakhjulet sitt. Alex har svært sjelden vært den
som angriper. I stedet sitter han smart plassert i hovedfeltet og
konserverer krefter hvis han mot alle odds skulle sitte i finalen når
det spurtes om topplasseringer. På mange måte er Alex en rytter man
glemmer å passe litt på, inntil det for sent. UAE-laget har et internt
utsagn om ham: «Alex is the first one to suffer, but the last one to
drop». Den egenskaper har gitt ham en palmarés som egentlig er helt
sinnssykt imponerende.

SM: Hvorfor tror du EBH virker å ha en større folkelig appell enn Kristoff?

JF: Det er et interessant moment. Jeg tror det har litt å gjøre med at
Alex er i bobla fra han setter seg inn på flyet og reiser ut på ritt, og
til ham lander igjen på Sola. Jeg tror han tenker sykkel 24 timer i
døgnet og snakker omtrent tilsvarende lenge om det. Og så har det litt
med hva vi journalister spør om, da: Dersom du ikke vinner, får du
spørsmålet: «Ja, Alex. Hva var det gikk som galt i dag». Så det blir jo
det han ender opp med å svare på hver gang. Dønn ærlig. Og da tror jeg
folk mistolker det litt og hører at han bare kommer mer unnskyldninger
når han ikke vinner hver gang. Edvald er på sin side mer empatisk og en
tvers igjennom god type. Det skinner også igjennom når han intervjues.
Utgangspunktet var så himla bra, og det fikk også mange med seg. Så når
Edvald sliter og ikke får til ting, så tenker ikke folk automatisk:
«Nei, nå kommer han med unnskyldningene sine igjen». De tenker:
«Stakkars, Edvald. Nå hadde han uflaks igjen». Det er litt pussig, for
begge to er veldig bra folk med fine personligheter. Når du likevel kun
blir kjent med folk gjennom TV-skjermen, så kan slike misoppfattelser
forplante seg.

SM: Hva tenker du om Kristoffs sjanser i VM i Flandern?

JF: Jeg var blant minoriteten som ikke avskrev Alex foran VM i Bergen.
Jeg liker aldri å gjøre det, men jeg må si at jeg ikke har ham oppe
blant medaljekandidatene per nå. Jeg opplever egentlig at det er en bra
drive i det norske laget. Det er en større bredde der enn tidligere, så
det blir ikke vanskelig å ta ut 6 ryttere som fortjener plassene. Jeg
tror det er en løype som krever skikkelig spisskompetanse. Alex har
fremdeles sin djevelske avslutning mot slutten av denne type ritt, men
jeg tror medaljene deles ut før han ankommer målområdet. Jeg har
Danmark, Frankrike og Belgia som mine ypperste favoritter. Det kan være
en Remco Evenepoel, Kasper Asgreen eller Julian Alaphilippe som tar
dette. I tillegg har du raske menn utover dette, som mer enn gjerne
duellerer i en spurt et steinkast unna barndomshjemmet til Jasper
Stuyven.

SM: Som journalist i mange år, hva har du likt best å jobbe med?

JF: Jeg var i utgangspunktet fotballjournalist, og ville omtrent ikke ta
i andre ting. Etter hvert ble jeg mer rundere, og holdt i ganske vidt
forskjellige ting som håndball, skiskyting, sykling og fotball. Det var
først i 2010 jeg begynte å jobbe med sykling på heltid. Jeg har ingen
bakgrunn som syklist, så det var jo en hel del å sette seg inn i. Jeg er
egentlig veldig glad for måten norsk sykkelsport har tatt meg imot på.
Jeg føler meg alltid velkommen når jeg reiser ut på sykkelløp, og har
møtt veldig mange fine mennesker de siste 11 årene. Det aller kuleste
for meg er nok klassikerne. Å sette seg ned to søndager på rappen og
følge Flandern rundt og Paris-Roubaix fra start til mål, er det aller
råeste for meg som sykkeljournalist.

«Edvald og Alexander» utgis 15. september på Kagge forlag.

Leksikon om legende & lidelse

I godt over 100 år har Paris-Roubaix vekket frykt og lidenskap blant ryttere, samt entusiasme og begeistring hos fansen. Som et av de mest unike rittene på kalenderen, fortjener ”Helvete i Nord” sin helt egen leksikon.

Continue reading «Leksikon om legende & lidelse»