(Sykkelmagasinet Gruppetto): Han er tilbake igjen, Doffen. I fjor fislet sesongen ut med noen enkeltopptredener i Belgia i starten av juni.
– Jeg fikk med meg et godt resultat fra Boucles de Mayenne i slutten av mai, men samtidig sleit jeg meg igjennom hele tiden. Jeg fikk aldri noen god følelse. Så ble jeg syk på nytt i etterkant av det, og fikk egentlig aldri til god trening over tid, sier Kristoffer Halvorsen til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Inn i det nye kalenderåret ser alt så meget bedre ut. Foran 2022-sesongen lå han slått ut av sykdom i jula, og testet deretter positivt på COVID-19 i etterkant av den franske sesongåpningen.
Spol ett år fram i tida, og pipa har fått en helt annen lyd:
– Nå er det veldig bra. Jeg har ikke vært syk én eneste gang, utbryter Doffen.
Det ser man også på resultatlistene. Med unntak av at han sto av Le Samyn, har han fullført 14 av 15 rittdager og alt fått to etapperitt i beltet.
Under Grand Prix Criquelion tok han steget opp på podiet sammen med Milan Menten og Sam Welsford. Det var første gang siden andreplassen i Boucles de Mayenne.
Treneren beholder roen
De tettest på ham, blant andre trener Espen Aareskjold, er betinget optimist foran det som skal skje i Belgia de kommende uker.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
PLEIER Å VÆRE GOD I MARS: Kristoffer Halvorsen har ofte vært i godt slag rundt disse tider av året. Denne gangen kommer han helt frisk ut av en god periode med vintertrening, og fulgte Sam Welsford helt inn til streken under GP Criquielion nylig. FOTO: Gaëtan Flamme, Sportspic Agency/Uno-X Pro Cycling
På vei inn i «Halvorsen-uka», der han tidligere har notert seg for 2.-plass i Nokere Koerse og ved tre ganger har stått på podiet i Bredene Koksijde Classic (han vant rittet tilbake i 2017), strekker Aareskjold seg til å si følgende:
– Du kan skrive at jeg ikke har sett ham mer stabil i treningsarbeidet så lenge vi har samarbeidet.
Det samarbeidet strekker seg for øvrig tilbake til høsten 2020.
– Hvilke ambisjoner har du foran rittrekken som venter?
– Når kroppen spiller på lag og ting flyter litt, da er målet å kjøre inn noen gode resultater. Det er det som er viktig og det er det som er gøy. Det er jo derfor vi holder på med der, sier han.
– Viktig for hele laget
Uno-X Pro Cycling Team har kommet godt i gang denne sesongen. Det er det liten tvil om.
Alexander Kristoff åpnet kontoen sin i Algarve, og var i tillegg nære på i Almería. Søren Wærenskjold vant i Saudi-Arabia, og har vist fram sin klasse som opptrekker.
I Paris-Nice nylig uteble etapperesultatene, men laget fikk likevel vist seg fram ved å kjøre inn klatretrøya for Jonas Gregaard. I sum er det ganske mange grønne piler rundt konseptet, og de er nødt til å ta med seg triumfene som materialiserer seg langs landeveien. Det har også Kristoff påpekt overfor Sykkelmagasinet Gruppetto tidligere i sesongen.
– Jeg tror det er viktig for hele laget at man får inn noen resultater tidlig. Det gjør noe med selvtilliten, påpeker Halvorsen.
Studerer Kristoff på nært hold
Når tema penser inn på Alexander Kristoff, snakker han seg varm. Kanskje fordi han er litt lei fokus mot selv og – den siste tiden – mangelen på egne prestasjoner.
– Det viktigste med å få Alex inn på laget, er rutinen og standingen han har. Jeg tror alle har lyst til å få gode resultater i hvert løp han starter. Det er målet, sier Halvorsen.
– Hans inntreden, tar det litt press av dine skuldre?
– Press og press … Det handler jo mest om å få inn gode resultater, og ja – han tar nok av litt av den byrden. Han har jo også startet rimelig bra.
– Du nevnte standingen hans, hva tenkte du på da?
– Først og fremst så er han knallhard i hodet. Det er egentlig, det. Selv om han er syk og sånt, så stiller han opp i løp med antibiotika i kroppen og alt mulig. Man legger merke til hvorfor han har fått resultatene han har fått. Han er et vanvittig arbeidsjern.
– Det sitter vel en ganske bra vinnerskalle på deg og?
– Ja, det gjør det. Men jeg tror nesten ikke jeg hadde syklet løp med antibiotika i kroppen og nesten med feber. Men jeg merker at det er veldig positivt at han har kommet inn. Det utgjør en stor forskjell i en gruppe med såpass mange unge ryttere.
Sikter seg inn mot Gent-Wevelgem
Mens Kristoff hviler ut i etterkant av Paris-Nice (og for en gangs skyld står over Milano-Sanremo der Uno-X ikke er invitert), så skal Halvorsen i aksjon under Nokere Koerse onsdag og Bredene Koksijde Classic to dager senere.
Deretter fortsetter det med Brugge-De Panne og Gent-Wevelgem fram mot Flandern rundt og Paris-Roubaix. I hvert fall for Doffens del. Så ser han for seg å gjøre en jobb for Stavanger-mannen litt senere ut i klassikerne.
– Jeg kommer til å stå over E3 Saxo Bank Classic, og så ser vi an litt hva vi gjør med Flandern rundt og Paris-Roubaix. Jeg tror jeg skal kjøre noen av dem, men det er også litt harde ritt for min del. Kanskje kan jeg være litt hjelperytter for Alex.
Tour de France-drømmen
Etter vårklassikerne er planen foreløpig ikke lagt. Men ett ritt ligger allerede og glimrer i det fjerne.
– Når det gjelder Tour de France handler det kun om én ting: At man sykler såpass bra at man blir tatt ut. Man får ta det litt som det kommer. Det er utrolig stort for hele laget og i tillegg et viktig ritt for merkevaren vår. Det er vanvittig eksponering i sykkelsporten, men veldig mye av det stammer fra det løpet der.
– Du sitter selv på utgående kontrakt. Er planen å forlenge oppholdet i Uno-X med noen år?
– Jeg har ikke tenkt på det. Uno-X er et fantastisk lag og jeg trives veldig godt. Jeg synes konseptet tar steg for steg og det er egentlig så bra som det kan få blitt. Jeg fokuserer på å sykle fortest mulig å få flest mulig gode plasseringer, så får vi ta de greiene der etter hvert, avslutter Doffen.
FLANDERN, 2022. Uno-X Pro Cycling hadde invitert til sykkelfest. Anledningen var profflagets debut i Flandern rundt, kronjuvelen i den belgiske klassikerpyramiden.
– Let’ get this show started. Supporters from Scandinavia – book your tickets, messet teamsjef Jens Haugland via egen blogg i forkant.
Selskapet hadde investert tungt i VIPområdet vis-a-vis selveste Kwaremont. Uno- X-bannere var heist langs løypa på den falske flaten Tadej Pogacar noen timer senere skulle benytte til å kjøre konkurrentene av bakhjulet. Det skummet i glassene og summet langs løypa. Folket var tilbake, og med den festen – etter to år med oppfordringer om å syklistene være i fred.
Ambisjonene var selvsagt høye, tross nybegynnerstempel og vissheten om at det 272,5 kilometer lange rittet er blant de mest brutale endagsrittene på moder jord. Kun vlaanderens moiiste overlever her. Sportslig sett ble det også en liten punktering.
Tobias Halland Johannessen ankom rittet rett fra sykesenga etter et ublidt møte med peloton flu under Volta a Catalunya. Rasmus Tiller var uvanlig kraftløs, og ga i stedet road captain Anders Skaarseth mandat til å kjøre for egen sjanse. Alexander Kristoff virket solid over Koppenberg for sitt Intermarché-lag, og syklet til slutt med selvfølge som feltet beste nordmann på 10.- plass. Skaarseth var det norske Pro Teamets beste på 28.
TETT PÅ: Innkvarteringen var bokstavelig talt kun et steinkast unna Koppenberg, da Uno-X Pro Cycling inntok Flandern.
Ned på bakken
Isolert sett var det ikke det helt store å juble for. I et større perspektiv var det dog et vitnesbyrd på hvor langt dette prosjektet egentlig har kommet.
Skuffelse over stang-ut i Flandern rundt. Tenk at vi i det hele tatt skulle få en satsing med røtter fra norsk jordsmonn inn i det aller mest celebre selskapet i sykkelsporten? I 2017 hadde Joker-Icopal svingt fanen for norsk sykkelsport, men forsøket ebbet egentlig ut med en enslig De Panne-deltakelse samme år.
I spiss for den konstellasjonen hadde belgieren Gino van Oudenhove fungert som strateg og brobygger. Vear-mannen har en know how som overgår de fleste i norsk sykkelsport. Etter VM i Bergen 2017, hadde han sågar fungert som sportsdirektør i vannfilmen rundt Doug Ryder og hans WorldTourmannskap, Dimension Data
Alt i fjor høst hadde Van Oudenhove reist ned til Belgia sammen med Jens Haugland og lagt fram planene for prosjektet for rittarrangøren Flanders Classics. Det hjalp tydeligvis, for den påfølgende vinteren trillet invitasjonene inn fra den kanten: Omloop Het Nieuwsblad, Gent- Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Scheldeprijs.
På utsiden ser det kanskje ut som Uno-X Pro Cycling vokser i rykk og napp, men det handler først og fremst om å holde seg i vekst i et tempo omgivelsene tillater:
– I år endret programmet seg inn mot åpningshelgen og klassikerne. Skal du være med der, skal du helst ha en del ritt i beina på høyere nivå enn vi har hatt tidligere. Den store endringen var at vi stilte til start i Etoile de Bessèges og Oman i februar, i en periode det ikke var noen løp for laget året i forveien. Da startet vi først med Kuurne. I år er det utvidet til både Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne og Le Samyn. I fjor var målet Nokere, Denain og Handzame, før det plutselig dukket opp en invitasjon til De Panne og Harelbeke. I år har vi fått alle, så det er en helt annen situasjon, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.
Fokus mot aso
Den neste oppgaven blir å holde på invitasjonene. Det gjøres selvsagt best ved å leve opp til forventningene når man først er sluppet inn i det gode selskap. 6.-plasser til Rasmus Tiller i Het Nieuwsblad og Nokere, 9.-plass i Le Samyn. 7.-plass til Søren Wærenskjold i Bredene Koksijde. Tobias Halland Johannesen ble nummer 7 sammenlagt i Volta a Cataluyna. Alle gode bidrag i resultatregnskapet.
En annen mektig rittarrangør som må blidgjøres, er franske ASO. Tidlig på året ble TotalEnergies og B&B Hotels foretrukket foran det norske laget under Paris-Nice. Et forvarsel om en historie som gjentok seg til sommeren da de samme lagene mottok invitasjon til Tour de France.
Jentefraksjonen fikk dog sin første smak av Le Grand Boucle. Organisasjonen, anført av Haugland i spissen, dro til på storeskiva. På fransk jord ble nye kontakter i ASO-systemet knyttet, og selv om det singlet i champagne-glass under feiringen var innslippet i Tour de France Femmes noen skritt i retning både for jentene og prosjektet som helhet.
På herresiden skulle da også invitasjoner til Flèche Wallonne, Liège-Bastogne-Liège og Critérium du Dauphiné falle deres vei. Med en viss realisme i vekstplanene og kanskje også med fasit i hånd, var det et ganske ideelt oppsett i utviklingen av en ung, uerfaren ryttergruppe.
Det er kanskje ikke alltid så lett å se seg selv utenfra, men lagets belgiske anker var ikke blant dem som satt med blikket stivt fokusert kun Tour de France.
– Når man først får sjansen til å vise seg fram under ritt som Tour of Catalunya og Critérium du Dauphiné, er det viktig å få fram at vi har ryttere som kan være med å prege løpet. Det er basisen for invitasjonene neste sesong som legges nå, påpeker han.
– Det virker ikke som at du på død og liv var så opptatt av at dere skulle få innpass i Tour de France denne sommeren?
– Å kjøre ukelange ritt i WorldTour passer veldig fint i utviklingsløpet vårt. Det hadde selvsagt vært stas å starte sommerens Tour de France. Det er ikke sånn at det hadde ødelagt for oss, men det er et nyt steg opp. Akkurat som Flandern rundt er et steg opp fra Nokere og Handzame. Kanskje også fra et ritt som Harelbeke. Både sportslig og som organisasjon er vi ikke helt klar for det, mener Van Oudenhove.
– Hva mener du mangler?
– Erfaringen og kjørestyrken. Det er også forskjell på å kjøre etappeløp over én og tre uker. Vi har mange i støtteapparatet og folk som har vært der selv, men det er nok godt for oss at vi tar det steg for steg. Det mest ideelle for oss hadde vært å kunne velge om vi skulle ha deltatt i en Grand Tour, og da hadde valget falt på La Vuelta.
– Hvorfor?
– Det hadde vært bedre for oss fordi vi da allerede hadde kjørt de andre store rittene. Plasseringen mot slutten av sesongen hadde også gitt oss en base inn mot neste år.
SYKLING I HORISONTEN: Hovedfeltet ligger strukket ut på én lang linje under innledningen av Dwars door Vlaanderen.
Voksesmerter
På lengre sikt vil behovene presse seg fram. Også for Uno-X Pro Cycling Team. På noen områder har konseptet har kanskje vokst mer enn det tålte selv de siste sesongene. Likevel, man skal ikke langt tilbake i tid for å finne norske og danske toppnavn som har forlatt satsingen. Tobias Foss flagget banebrytende ut til Jumbo-Visma, Andreas Leknessund skrev tidlig under for Team DSM. Jonas Iversby Hvideberg forsvant samme vei, Markus Hoelgaard til Trek- Segafredo. Danskene Julius Johannessen og Fredrik Rodenberg var også innom, men også for dem ble ledige plasser i WorldTour for fristende å kassere inn.
Høsten 2022 er det heller ingenting som tilsier at Uno-X skal slå kloa i 1 av de 18 WorldTour-lisensene som skal deles ut fram til 2026. Det er likevel et konsept som har kommet for å bli. Som skal fortsette å ta nye steg, pushe på og flytte våre tanker om hvilke begrensninger en skandinavisk bataljon kan møte ute i det store Sykkel-Europa.
Van Oudenhove er ikke den som stresser mest i søken etter å plassere laget på den øverste hylla internasjonalt. Det han imidlertid brenner for er å videreutvikle utøverne, og her vil også behov for enda større belastninger presse seg fram.
– Etter hvert vil vi komme til et punkt der vi trenger å kjøre Grand Tours. Vi vet det gjør rytterne sterkere. Hvis man tar Rasmus Tiller som et eksempel. Det kan være den lille biten han mangler og som Tiesj Benoot hadde, som gjorde at han ikke helt orket å følge de beste over Steenbekdries eller Kwaremont. Kanskje kunne det hullet ha blitt lukket om han hadde kjørt Paris-Nice eller Tirreno-Adriatico i forkant? Vi er ikke hundre prosent sikre, men det kan være en årsak. Det skal også sies at Rasmus har kjørt en Grand Tour tidligere i karrieren (La Vuelta i 2019, vår anm.) og det ser vi veldig godt på nivået hans.
NESTE RITT: Etter et skuffende ritt for hans del, er fokus alt flyttet to uker lengre fram i tid, mot Paris-Roubaix, for Rasmus Tiller.
Hjemkomst
”En av de beste, norske syklistene gjennom tidende kommer hjem. En virkelig profesjonell rollemodell”, annonserte Uno-X selv via Twitter den 1. august. På selve åpningsdagen av det internasjonale overgangsvinduet.
– Heller ti for én enn én for ti, har vært et mantra teamsjef Haugland har brukt flittig om ressursbruken på overgangsmarkedet.
Van Oudenhove uttalte selv underveis i klassikerne at ”vi vil ha veldig stort fokus mot å utvikle våre egne ryttere, i stedet for å hente en rytter som kanskje koster 1,5 millioner euro, og som kanskje kan kjøre inn resultater for oss”.
Da det i løpet av vårparten likevel gikk fram av samtalene med 35-åringens agent at en overgang kunne materialisere seg, fantes det ikke mange innenfor satsingen som ikke tente på idéen.
Å få inn vinneren av ritt som Flandern rundt og Milano-Sanremo, en ener i treningsarbeidet og en champion som tross alderen leverte bedre for Intermarché- Wanty Gobert i innværende år, enn han hadde gjort på flere av hans foregående sesonger, var rett og slett en no-brainer. Økonomisk kostet det flesk, og det måtte nok både telefoner og møter med Reitangruppen for å få avtalen over målstreken.
Selv med Kristoffs navn som gallionsfigur på 2023-rosteren, endrer det for så vidt ikke framtidsvyene seg all verden:
– For meg er det litt todelt, men også noe som henger sammen. Vi vil helt klart at Alexander skal kjøre inn resultater for oss, samtidig som jeg har tro på at det kan ta mange av rytterne våre opp til det neste steget. Med den potensielle oppsiden, føler jeg at det er verdt det, sier Van Oudenhove.
STOLT BELGIER: Gino van Oudenhove legger sin personlige stolthet i Uno-X-prosjektet. Spesielt når det dreier seg om framgang i brosteinsklassikerne.
Nærhet til løypene
Belgieren er klassikermann av hele sitt hjerte. Da laget debuterte i Flandern rundt, holdt de base ved et koselig bed & breakfast hotell et steinkast unna den mektige Koppenberg.
På den måten ville rytterne være ute i det intrikate, flamske nettverket av små bakker og trange bondeveier, med en gang de klikket inn i pedalene på vei ut av gårdsrommet.
Der inne sto bilene og lastebilen, drapert i merkevarens gule og røde, linet opp ved siden av hverandre. Å få innpass i klassikerne er én ting. Å knekke de mange kodene som skal til for å være en dominerende faktor i dem, er en livsoppgave.
Det vet sykkelglade Gino bedre enn noen. Og ambisjonene er skyhøye:
– Vi må jobbe hardt med andre- og tredjeoppstillingen. Rytterne vi har der skal takle disse rittene godt og skal hjelpe kapteinene våre på best mulig måte. Der kommer #development (emneknaggen sykkellaget gjerne klistrer på sine meldinger på Twitter, vår anm.) inn. Det handler ikke bare om å utvikle ryttere, det handler om å utvikle oss som lag. Det er mange ting som skjer rundt oss og. Alt av logistikk, vi har flere folk og flere biler. Vi er i denne prosessen til den dagen kommer at vi kjører til Kemmelberg, og at det sitter tre mann fra oss foran i det dragracet som pågår ved siden av Ineos, Trek og Quick Step. Det er det vi må jobbe med, sier han.
Allerede har han latt seg imponere av kunnskapen rytterne har sugd til seg. Under taktikkmøtene foran rittene trenger man ikke alltid lenger å zoome seg inn via Google Street View for å vise den lille løypestubben som har blitt snudd grunnet veiarbeid, og som gjør at du inntar neste hellingen sørfra i stedet for nordfra, slik tilfellet var året i forveien.
– Jeg merker helt klart at de begynner å huske disse bakkene, og sånn er denne prosessen. Det er en bit av å komme til et fullverdig klassikerlag.
TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.
Kom i retur
Kristoffs inntreden er på mange måter en game changer. Det er kanskje litt for enkelt hele tiden å peke mot rytterne som valgte å bytte ut Uno-X mot et ’lykkeligere liv’ i WorldTour.
At Alexander Kristoff faktisk velger å gå motsatt vei, bør være et tydelig signal for samtlige norske sykkelproffer.
Blant den neste generasjonen som alt er innenfor satsingen finnes alt enn mann ved navn Søren Wærenskjold. I fjor våres ble han forsøkt hentet til Wanty-laget blant annet fordi han skulle lære av Stavanger-mannens forberedelser inn mot ritt. Mandalitten avslo tilbudet og viste prosjektet lojalitet. Ett år senere kan han som U23-verdensmester i tempo motta de samme rådene og fremdeles sykle for et norsk lag. Et viktig signal om at hjemlige ryttere ikke lenger må ut for enhver pris.
Van Oudenhove tror signeringen vil gi ryttergruppa et kollektivt løft:
– For min del er jeg overbevist om, og det har også historien vist tidligere, at et lag som kjører på vårt nivå og som utvikler ryttere som trenger det siste, lille løftet – vil få en positiv effekt av en slik signering. Du har på det ene siden den biten med erfaring og alt annet en slik ressurs tar med seg inn i satsingen. Så har du også momenter som respekt fra rytterne i laget, respekt fra rytterne i andre lag, respekt fra rittarrangører. Du må ikke misforstå meg, det er ikke slik at vi vil at våre egne ryttere skal skjerpe seg, men det handler om å få de siste prosentene når det gjelder selvtillit, det fysiske, det mentale og erfaring. Disse bitene kan vi begynne å utforske videre nå, ved å ha med en ressurs som Alex på laget.
TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.
Veien videre
Avstanden fram til Grand Tours virker enda kortere med Norges mest meritterte syklist gjennom tidende på laget, men det trenger heller ikke å være en garanti for noe som helst.
I Frankrike har nemlig også Jérôme Pineau blitt nyrik med ny sponsorkontrakt med dagligvarekjeden Carrefour på kroken. Ikke lenge etter begynte rykter om at det var prominente proffsyklister på vei inn i satsingen å svirre.
For Uno-Xs del er nok fremdeles poengsporet den sikreste veien inn mot Grand Tours. Kristoff har på egenhånd omtrent hentet inn like mye poeng som Uno-X Pro Cycling har skrapet inn totalt sett. Med en enda bedre poengfangst neste år, kan man fort klatre et par plasser til på Europa Tour-rankingen som igjen kan utløse både invitasjoner til Grand Tours og de største klassikerne.
I Van Oudenhoves hode er stegene laget hans tar kollektivt sett det aller viktigste. Da vil andre goder komme som en direkte følge av det.
Å bli invitert til de største rittene er nemlig én ting. Noe helt annet er å faktisk prestere med fokus først er rettet mot deg:
– Jeg tror vi fort snakker neste år, og så enda et år til. Vi har fremdeles litt smårusk å rydde opp i, sier Van Oudenhove om når han ser for seg at de blir konkurransedyktige i ritt som Flandern rundt og Paris-Roubaix.
– I 2025 er vi nødt til være klare. Da er det noen av rytterne vi alt nå hadde med oss til Flandern som skal stå ved siden av Kristoff og Rasmus Tiller, sier han og tenker på William Blume, Wærenskjold, Stian Fredheim og Tord Gudmestad.
Neste år vil den norske klassikerkongen sykle i gul og rødt, med arveprinsen ved hans side. Tiller tok store steg i år ved å gå etter ryttere som Matej Mohoric, Wout van Aert, Christophe Laporte og Kasper Asgreen i de avgjørende partiene av Omloop Het Nieuwsblad og Gent-Wevelgem.
Det neste punktet blir å få plassert ham enda bedre inn i partiene, kanskje og med lagkamerater rundt ham i finalen og nok krefter igjen til å måle seg mot dem spurten.
– Det snakkes mye om hvem som skal bli den første, norske Tour de France-vinneren og slike ting. Jeg tror den neste som vinner en stor klassiker, blir Rasmus Tiller, sier van Oudenhove.
(Sykkelmagasinet): Alt onsdag ettermiddag satte Alexander Kristoff seg på flyet ned til Amsterdam og første del av reisen ned til brosteinsslitet i Roubaix.
Denne gangen uten hans vante reisepartner, Sven Erik Bystrøm – som blir igjen i Stavanger for å trene seg opp igjen etter sykdom.
– Det er hyggeligere å reise sammen med noen, men det blir greit å sette på en film når jeg først kommer meg inn på flyet, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.
For et lag basert i Binche, foregår selve brosteinsdronningen i deres egen bakgård. Det er ikke mer enn 100 kilometer mellom hovedkontoret til Wanty-gruppen og Roubaix. Laget overlater heller ikke noe til tilfeldighetene i inngang til klassikeren som avslutter vårsesongen for nordmannens del.
– I morgen blir det en skikkelig langtur. Vi skal teste partiene underveis og sykle de siste 140 kilometerne av løypa. Det blir jo så å si alle de viktigste partiene, kommenterer han.
Rittet starter som vanlig i Compiègne, men det første av totalt 30 brosteinspartier dukker ikke opp før det gjenstår 161,4 kilometer av rittet.
– Har noe uoppgjort med Roubaix
Kristoff mener selv han ikke har gjort noe utenom det vanlige for å erobre rittet der 9.-plassen fra 2013 fremdeles peker seg ut som karrierebest. I nordmannens omgivelser er det likevel et sterkt ønske om at spøkelset nå skal røykes ut:
– Paris-Roubaix var fra starten av en del av diskusjonene vi hadde både rundt Alexander Kristoff og for oss som lag. Det er et ritt som aldri har vært det helt store for oss, selv om det praktisk talt går gjennom lagets satsingsområde, sier performance manager i Wanty-laget, Aike Visbeek til Sykkelmagasinet, og fortsetter:
– Derfor føler vi at vi har noe uoppgjort med nettopp dette rittet. Paris-Roubaix har sammen med Gent-Wevelgem og Flandern rundt vært de tre største målene våre. Min personlige følelse har vært at Roubaix er vår aller største sjanse. Når det er sagt, kan jeg ikke gi et godt svar på hvorfor Alexander aldri har klart å ta steget opp på podiet.
Søndag ankommer et syvmannslag fullt av selvtillit starten ved Château de Compiègne. For Intermarché-Wanty Gobert er klassikerperioden en suksess allerede, etter seirer under både Gent-Wevelgem og GP Scheldeprijs.
– Vi har ikke lenger et stort press, og kan se på Roubaix som en mulighet. Dette er viktig fordi dersom rytterne er for nervøse, er det et skikkelig tøft ritt. Det er en veldig god kjemi blant ryttere og vi har skapt et veldig godt miljø, sier Visbeek.
Kristoff: – Bedre enn forventet
Kristoff mener selv han var i godt slag alt under Milano-Sanremo, men 26.-plassen skjuler det faktum at verdiene hans over ryggen av Cipressa var hans beste noensinne. Seierskampen foregikk uansett utenfor hans rekkevidde.
Han gir seg selv godkjent pluss etter noen uker som kulminerte med at han spilte ut alle under den ærverdige spurtsklassikeren GP Scheldeprijs:
– Det gir meg en trygghet at jeg har noe i bagasjen fra klassikerne. Jeg fikk et godt resultat i Wevelgem. Vi vant rittet og kjørte bra. Jeg hadde også en god følelse etter Flandern rundt, samt seier i Scheldeprijs og én fra tidligere i sesongen (Clásica de Almería, vår anm.). Det var i hvert fall vesentlig bedre enn i fjor, selv om det ikke har vært på høyde med den beste sesongen min. Det har vært godkjent pluss, og sånn sett bedre enn jeg hadde forventet.
Rent fysiologisk er det ikke noe godt svar på hvorfor han kommer bedre til sin rett i Flandern rundt enn nettopp Paris-Roubaix. Ettersom det ene konseptet inneholder en rekke korte, steile bakker – burde flate bondeveier med ugrei brostein egentlig passet ham langt bedre.
– Føler meg bedre på brostein
Det som har stått mellom nordmannen og suksess i Roubaix har vært tekniske problemer, punkteringer og velt. Slike faktorer er vanskelig å utradere, fordi hele rittsituasjonen endrer seg i løpet av ett sekund.
Kristoff er i tillegg ærlig på at rekognosering i løyper han alt har kjørt igjennom flere titalls ganger tidligere ikke er det aller morsomste han bruker tida si på. Det finnes likevel nok av ryttere som vil hevde at det er den beste måten å forberede seg på til rittperioden i Belgia og Nord-Frankrike.
KOPIERER VINNEROPPSKRIFT: Da Sonny Colbrelli vant Paris-Roubaix i fjor, syklet han på 32 millimeter brede dekk. FOTO: Pauline Ballet, ASO
Når det kommer til utstyrsbiten, er imidlertid 34-åringen mer på glid. Han var selv ikke fornøyd med Colnago-sykkelen som ble stilt til rådighet av UAE-Team Emirates, og stilte klare krav fra start av da han skulle over på CUBE hos Intermarché-Wanty Gobert.
– I vinter satte vi oss ned og snakket om utstyret og dekkene vi hadde. Du kunne se på Alex at han nå føler at han er det rette utstyret og oppsettet som gjør ham konkurransedyktig, sier Visbeek.
Det kan også Flandern rundt-vinneren fra 2015 bekrefte selv:
– Jeg føler meg bedre på brostein denne sesongen. Inntrykket mitt er at sykkelen ruller bedre på flat brostein enn det har gjort før, sier han.
Kopierer Colbrelli-løsning
En av tingene Wanty-laget skal sjekke ut denne uka, er helt nye NewMen-dekk.
– Vi skal bruke 32 millimeter brede dekk. Det er tilsvarende bredde som Sonny Colbrelli vant med i fjor. Da syklet jeg på 28 millimeter, som jeg også har brukt i de belgiske rittene. I Scheldeprijs syklet jeg på 25 millimeter, som er helt normale dekk. Det er litt annerledes i Roubaix, men dette er jo nesten cyclocross-dekk, kommenterer han.
Nye, bredere dekk gir ingen garanti for noe som helst, men håpet er at nordmannen skal komme seg helskinnet igjennom Arenberg-skogen og partiene som følger deretter.
De to årene han ikke har blitt hjemsøkt av uhell, har han blitt nummer ni og nummer ti. I fjor gikk det også ganske greit, med unntak av at han syklet de siste partiene inn mot Arenbergskogen uten bremser, og byttet sykkel rett før den fryktede sektor nummer 19. Da gikk han for øvrig ned én størrelse, til 25 millimeter brede dekk på reservesykkelen.
– Hva tenker du selv om muligheten til å vinne Paris-Roubaix? Det går jo ikke om du ikke har troen på det selv?
– Jeg har mer tro på det om jeg henger med uten velt underveis. Det er ingen bakker å dette av i, så sånn sett bør det passe meg bedre. Det er vanlig å ryke på grunn av beina, men i Roubaix ryker man gjerne av på grunn av utstyr eller krasj. Jeg følte at jeg hadde bra trøkk i Scheldeprijs, men tidligere har det vært slik at om ender opp i problemer – sliter jeg med å komme meg tilbake. Jeg er god nok til å henge med uten velt eller punkteringer, men sliter når jeg havner bakpå. Jeg har ikke hatt kapasiteten til å kjøre inn de beste igjen. Det er lettere sagt enn gjort, men under begge topp 10-plasseringene mine, slapp jeg unna uhell underveis.
PS: Intermarché-Wanty Gobert gjør noen endringer foran søndagens Paris-Roubaix. Inn kommer brosteinsspesialistene Baptiste Planckaert og Taco Van der Hoorn. I tillegg har nordmannen med seg Adrien Petit og Andrea Paqualon.
(Sykkelmagasinet): Den tradisjonelle spurtklassikeren i Schoten, GP Scheldeprijs, har blitt mer interessant de siste årene etter at starten ble flyttet til forblåste Terneuzen.
Onsdag var sidevinden konstant, og Alexander Kristoff plasserte seg like greit i første rittet da hovedfeltet ble smadret i sidevinden alt etter 30 kilometer.
– Jeg følte meg bra hele dagen, og følte meg frisk fra starten av etappen, uttalte Kristoff i et intervju vist på Discovery etterpå.
Nordmannen ble etter hvert sittende i en gruppe på 14 mann, men satt i undertall. Team DSM og Alpecin Fenix hadde med to ryttere hver. BORA-hansgrohe hadde med hele fire, inkludert toppspurter Sam Bennett.
Fikk smake egen medisin
Iren hadde imidlertid en dårlig dag på sykkelen. På den siste runden av rittet, begynte rytterne på de andre lagene å støte annenhver gang, og Kristoff var blant rytterne som måtte tette.
På slutten av brosteinspartiet på Broekstraat, bestemte Wanty-rytteren å ta saken i egne hender. Han angrep med 7,4 kilometer igjen av det snaue 200 kilometer lange rittet:
– Det var et hardt ritt. Bora og Alpecin angrep annenhver gang mot slutten. Jeg slet med å dekke alle angrepene fordi jeg var alene. Mot slutten av brosteinen ville jeg gi det et forsøk og se om jeg kom meg av gårde, og om noen klarte å hente meg.
34-åringen dro til på tunge gir og fikk straks en diger luke. Bak klarte ikke de andre lagene å samkjøre jakten, og det tok ikke lang tid før han var utenfor rekkevidde. Under flamme rouge – altså én kilometer igjen – hadde han 25 sekunders ledelse, og kjørte solo inn til seier:
– Det er en av veldig få ritt jeg har klart å vinne solo, så jeg er veldig fornøyd med det, sa Kristoff som tidligere i år vant Clásica de Almería – da i en massespurt.
– Biniam Grimay vant i Gent-Wevelgem og du vinner her. Dere har hatt en fantastisk sesong i Wanty så langt. Hvordan forklarer du det?
– Vi har hatt en bra klassikersesong og generelt så langt denne sesongen, uansett hva som skjer resten av året kan vi være fornøyde.
– Mest brutale måten å sykle på
I kommentatorboksen til Discovery var en tidligere svensk toppsyklist mektig imponert av det han nettopp hadde fått servert:
– Den mest brutale måten å kjøre sykkelritt på er i sidevind, spesielt hvis den en konstant hele veien, kommenterte Magnus Bäkstedt i sendingen til Discovery.
Svensken vet godt hva han snakker om – som vinner av Paris-Roubaix i 2004.
Nettopp brosteinsdronningen venter om halvannen ukes tid. Generalprøven gikk i hvert fall strålende for 34-åringen fra Stavanger. I helga ble han nummer 10 i Flandern rundt. Også der var han tidvis imponerende, blant annet over stupbratte Koppenberg.
PS: Også Søren Wærenskjold (Uno-X Pro Cycling) kom seg med i første vifte i sidevinden. Men etter kalde og vanskelige forhold hele dagen, ble mandalitten nødt til å slippe teten med rundt fem mil igjen til mål. Onsdag ble Danny Van Poppel nummer to og Sam Welsford nummer tre.
OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Over mektige Kwaremont vaiet Uno-X-vimplene for det skandinaviske energiselskapets kontingent, men alt ved andre gangs passering av brosteinsstrekket forsvant de røde og oransje trøyene fra fronten.
Tobias Halland Johannessen gikk ned i velt, mens Rasmus Tiller var igjennom både velt og sykkelbytte. For å få kapteinen opp i front igjen, ble Søren Wærenskjold og William Blume svidd av.
Til slutt var Anders Skaarseth lagets beste kort i finalen. Lillehamringen ble til slutt nummer 28.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
FATTET: Gino Van Oudenhove har styrt lag under Flandern rundt før, og vet hva det handler om. Han tror rytterne hans kun vil vokse på erfaringen de fikk under søndagens blodslit. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.
På dette nivået har kun Tiller og sportsdirektør Gino Van Oudenhove erfaring fra tidligere. Belgieren ville ikke bruke velt og andre uhell som unnskyldning for en resultatmessig blek team performance i de flamske Ardennene.
– Vi hadde nok gjerne sett at det hadde gått litt annerledes enn det vi opplevde i dag. I slike ritt får du en del uhell. Kanskje er ikke alle rytterne våre på nivå for å overleve de uhellene. Det så OK ut en stund med Tobias, Rasmus og Anders opp andre gang mot Kwaremont, men da hadde vi allerede brukt mye krefter.
– Vi visste at det kom til å bli avgjørende. Rasmus hadde veltet like før, men klarte å komme seg opp igjen. Hvis vi skal bruke mye krefter før det egentlig starter, så betaler vi ganske dyrt for det, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.
– Nå vet de også hva vi går til
Uno-X-laget har de siste to årene fått både Markus Hoelgaard og Tiller til å levere gode prestasjoner i klassikerne. Invitasjonen til De Ronde var imidlertid den første.
Hit kommer de beste rytterne i verden. Denne gangen også den doble Tour de France-vinneren Tadej Pogacar. Og de ankommer i solid form.
– Jeg visste hva vi gikk til, nå vet de det og. Nå er det bare å bygge videre på det. Det er et veldig stort hakk opp for oss. Det er ikke Nokere, det er ikke Handzame Classic og det er ikke Dwars door Vlaanderen. Vi kommer oss dit. Det er en hard skole, så vi må bare fortsette og jobbe, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.
Lite fungerte for Tiller
Tiller har blant annet 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 11.-plass fra E3 Saxo Bank Classic, etter at han syklet to år som hjelperytter i Dimension Data/NTT Pro Cycling med nettopp Van Oudenhove som sportsdirektør.
Da Sykkelmagasinet møtte Tiller utenfor Uno-X-bussen i Oudenaarde, var det liten tvil om at 25-åringen var en skuffet og slagen mann.
– Jeg hadde en ganske tung dag, erkjenner han.
– Det hjalp heller ikke på med uhell. På en god dag hadde jeg kommet meg opp igjen uten problemer. Jeg har ikke mer å si enn det, egentlig.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
HAVNET BAKPÅ: Velt og sykkelbytte hjalp ikke Rasmus Tiller, som heller ikke følte seg helt på topp under Flandern rundt. Her er han på vei over Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.
– Hvordan fungerte laget i dag, når du havnet i trøbbel før Kwaremont?
– Det var veldig bra. Det var kun meg det sto på. Jeg kjente tidlig at det ikke gikk. Jeg prøvde å hjelpe Anders (Skaarseth) så godt som mulig. Jeg hadde håpet å gjøre det bedre, men det kommer nye muligheter, sier Tiller.
Store oppgaver i kø
De mulighetene er blant annet GP Scheldeprijs (6. april), De Brabantse Pijl (13. april), Paris-Roubaix (17. april), La Flèche Wallonne (20. april) og Liège-Bastogne-Liège (24. april).
Invitasjonene er i seg selv bevis på hvor langt satsingen har kommet. Å være med å prege de samme rittene, er noe helt annet. Det kommer med erfaring og ved stadig å utvikle ryttere, utstyr og strukturen rundt laget.
– Tror du Paris-Roubaix som ritt passer denne gjengen enda bedre enn Flandern rundt?
– Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det er litt det samme. Dette er helt nytt for alle ryttere unntatt Rasmus. Det er akkurat samme som her: Det blir velt og sykkelbytter. Vi må ta det steget opp. Når du ser hvor laget kommer fra, er det ganske urealistisk at vi skal dominere Flandern rundt, sier Van Oudenhove.
PS: Susanne Andersen ble nummer 34 under kvinnenes utgave av Flandern rundt. Det var til slutt Lotte Kopecky som vant etter en duell mot Annemiek Van Vleuten og Chantal Van den Broek-Blaak på oppløpet.
OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Forventningene til Tadej Pogacars Flandern rundt-debut hadde nådd voldsomme høyder i forkant.
Den doble Tour de France-vinneren ladet opp med 10.-plass i Dwars door Vlaanderen. Mathieu van der Poel vant. Det skulle også gjenta seg søndag, men det var slovenerens vanvittige forsering av Oude Kwaremont ved andre gangs passering alle snakket om etterpå.
I forkant hadde to større grupperinger fått slippe løs. På den andre enden av det 2,2 kilometer lange brosteinsstrekket hadde han tatt igjen samtlige.
– Jeg var litt for langt tilbake for å se det, men jeg tviler ikke, sier Alexander Kristoff om hans tidligere lagkamerat.
Imponerte på Koppenberg
Stavanger-mannen var uheldig og punkterte på vei inn mot Kwaremont for andre gang. Dermed misset han sjansen til å hoppe på det potensielt farlige mellombruddet, og ble nødt til å gjøre et catch up-game med de som herjet i teten av rittet.
Iherdig jobbing av Quick-Step Alpha Vinyl samlet gruppene med unntak av Dylan van Baarle og Fred Wright inn mot Koppenberg. Nordmannen fikk en god posisjon inn mot bakken, og overbeviste egentlig på vei opp. At han ikke tettet luka til Mathieu van der Poel og Pogacar var som man kunne forvente, men Sykkelmagasinets egne bilder fra den styggbratte bakken viser at han grov dypt.
GROV DYPT: Det kostet for Alexander Kristoff over Koppenberg. Stavanger-mannen hadde god posisjon inn i bakken, men klarte ikke å ta hjulet til Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.
– Jeg synes jeg hadde en fin dag. Jeg hadde en punktering da det begynte å gå hardt. Det var litt dumt, og jeg brukte en del krefter på å komme tilbake på Berendries. I det partiet mellombruddet gikk, var jeg rimelig kjørt. Da lå jeg på halen. Men fra Kwaremont andre gang var jeg egentlig helt grei. I Koppenberg startet jeg fra en veldig fin posisjon og hadde jeg vært god nok hadde jeg fulgt de beste, for jeg hadde jo hjulet deres. Men det gikk litt for fort.
Gikk forbi pappa Adrie
Jo lenger inn i det over 272,5 kilometer lange rittet man kom, jo mer utkrystalliserte van der Poel og Tadej Pogacar seg som de to sterkeste.
Sloveneren fikk muligheten til å knekke nederlenderen på vei opp mot Paterberg. UAE-Team Emirates-rytteren klarte også å åpne en liten luke bakover.
Alpecin-Fenix-kapteinen viste stor styrke da han tettet den igjen. Inn mot mål var rollene byttet om: Nå var sønnen av tidligere Flandern-vinner fra 1986, Adrie van der Poel, favoritten. På oppløpet kom både Dylan van Baarle og Valentin Madouas bakfra i høy fart, men 27-åringen kontrollerte det hele greit inn over streken. Dermed har han nå vunnet De Ronde to ganger – denne gangen i Wout van Aerts sykefravær.
– Det var vel favorittseier sånn sett, sa Kristoff og tenkte på forfallet fra Jumbo-Vismas kaptein.
Kristoff: – De rundt meg er hakket bedre
En skuffet Pogacar ble til slutt nummer fire, og var synlig frustrert over det faktum. På veien mellom Antwerpen og Oudenaarde, hadde han likevel sjarmert det sykkelgale Belgia til de grader.
Her setter man ekstra stor pris på flandriens som tar initiativ og kjører konkurrentene av bakhjulet. Pogacars oppvisning på Oude Kwaremont brakte tankene tilbake til Tom Boonen og Fabian Cancellaras dager. Eller til andre sykkelstorheter ennå lengre tilbake i tid: Johan Museeuw, Roger De Vlaeminck og Eddy Merckx. Han minner litt om sistnevnte fordi han er så komplett som sykkelrytter.
Kristoff er ærlig på at han selv ikke henger med når favorittene setter inn toppgiret, men sa seg likevel fornøyd med nok en topp 10-plassering.
– Jeg har ikke hatt en strålende vårsesong, men jeg har vært bedre enn i fjor. Jeg kjørte bra i Milano-Sanremo, men det gikk litt for fort. Jeg tror verdiene er greie, men det går nok litt fortere enn da jeg var på topp selv. Sånn sett er det ikke sikkert jeg er så mye dårligere, men de rundt er hakket bedre.
– Pogacars inntreden i klassikerne, hvordan synes du det går så langt?
– Han er ganske sterk. Han kunne godt ha holdt seg litt mer borte, sier Kristoff.
ANTWERPEN (Sykkelmagasinet): Edvald Boasson-Hagen gyver løs på sitt 12. Flandern rundt, søndag. Det er for lengst slutt på tida da rudsbygdingen ikke hadde helt kontroll på løypene som ventet.
I 2020 gikk han på offensiven over Eikenberg med 105 kilometer igjen å sykle. Tanken var å finne en enklere vei inn mot finalen, men ingen ryttere gikk etter ham. Ved en togovergang i Oudenaarde fikk han slippe over, mens hovedfeltet ble stående og vente. Det endte ikke opp med å spille den helt store forskjellen, men da Sykkelmagasinet nevnte episoden for ham i Belgia, lød svaret følgende:
– Den klaffet, den, der. Men vi skal ikke over på det samme stedet i år. Eller, det blir jo den samme togstrekningen, men vi krysser den på et litt annet sted. Jeg får lese litt andre togtabeller, da, fleiper Boasson-Hagen.
Team TotalEnergies var ute og kikket på nettopp den løypeomleggingen ved Oudenaarde tidligere i uka, og kjørte også igjennom en del andre viktige punkter i løypa.
Turgis er blant outsiderne
Det franske klassikermannskapet er robust, og oser av rutine, men er også et par hakk – i hvert fall i følge Boasson-Hagens egen vurdering – under de aller sterkeste lagoppstillingene.
– Jumbo-Visma har kjørt i en egen klasse i noen av rittene. Nå har ikke de med Van Aert i morgen, så det blir litt spennende å se hva slags utfall det får. Det er flere på det laget som går bra. Vi er nok et stykke unna dem, men vi har mye rutine og alder i boksen. Vi må i all hovedsak ha beina og formen. Anthony Turgis er det sterkeste kortet vårt, og så har også Daniel Oss og Maciej Bodnar syklet bra. Niki er sterk, men har ikke vist formen han hadde for noen år tilbake. Vi bli eldre alle mann, og det kommer nye ryttere opp, sier Boasson-Hagen.
Dries van Gestel og Peter Sagan er ute for Jean-René Bernaudeaus mannskap, så det er naturlig å samle seg rundt Turgis. 27-åringen fra Bour-la-Reine har blitt en aldri så liten ekspert på å sikre seg topp 10-plasseringer i de største klassikerne, noe laget virker å være godt fornøyde med.
– Kan Turgis vinne på søndag?
– Jeg håper jo at han skal klare det, men det er mange andre som også har vært sterke. Hvis de aller største favorittene blir sittende og se på hverandre, og så går det en gruppe av gårde litt før den tid, så tror jeg absolutt han kan klare å henge med. Han skal være fornøyd om han klarer nok en topp 10.
Den verste posisjonskampen
Team TotalEnergies samlet seg til den siste gjennomgangen foran De Ronde sent, lørdag kveld. I forkant håpet Boasson-Hagen at det kunne åpne seg en mulighet for ham til å komme seg i forkant, selv om det alltid er vanskelig å få det til i praksis. Hovedstrategien vil uansett være å samle seg rundt Turgis.
GODT DRILLA: Etter 11 utgaver av Flandern rundt, er Edvald Boasson-Hagen godt kjent med det som venter. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
For å være på skuddhold i klassikerne, er posisjoneringen nøkkel. Det vet selvsagt en merittert rytter som Boasson-Hagen. I Flandern rundt er det andre gang passering av Oude Kwaremont og Paterberg som kickstarter det hele, noe som også gjør inngangen til den ikoniske passasjen ekstremt frenetisk.
Det gjør bakken i forkant til et nøkkelpunkt i løypa.
– Posisjonskampen er et lite helsikke på de veiene her. Den aller verste er inn mot Kanarieberg. Der går det så sinnssykt fort på en bred vei, og så kjører man inn på en som er langt smalere. Det er ikke brostein der, men det er så viktig å ha en god posisjon. Det er en drøy kamp, men det gjelder jo for mange av de andre partiene også. Alle vet jo hvor de skal være, og det er i front. Da er alle like ivrige og gærne etter å komme først.
Byttet øl mot drikkeflasker
Sykkelmagasinet fikk lørdag en omvisning inne i bussen til Team TotalEnergies.
Da dukket en hyggelig, gammel mann opp med en fin flaske Duvel (belgisk øl) han lurte på om han kunne bytte inn i en vannflaske.
Boasson-Hagen forsvant sporenstreks inn på bussen og hentet ut et par bidons. Ølflaska satte han igjen til bussjåføren.
– Jeg drikker ikke øl, jeg.
– Men det var en hyggelig gest. Vanligvis spør folk om mer enn bare en vannflaske, og da pleier man ikke å få noe tilbake.
I Flandern kaller man inneværende uke for den hellige uke, og alt kulminerer naturligvis ut i De Ronde.
Etter COVID-19-pandemi og stengte løyper for publikum (med mindre man bodde langs løypa). Denne gangen er har tilskuere tatt Kwaremont tilbake.
– Det er bra å se at det kommer publikum ut i løypene igjen. Det var veldig rolig uten, og mye morsommere med. Det gir litt mer stemning og atmosfære i løypa. Det er gøy at de er tilbake, det må jeg si.
AALST (Sykkelmagasinet): Dagen før De Ronde van Vlaanderen har Intermarché-Wanty Gobert valgt å holde rytterne sine innendørs, og ikke la personer utenfor lagbobla slippe inn på hotellet i Zedelgem.
I hovedfeltet herjer ’peloton flu’ noe som faktisk gjorde et Israel Premier Tech valgte å trekke hele laget ut før starten av monumentet.
Skiftende værmeldinger gjorde at torsdag ble brukt til siste gjennomkjøring av løypa. Sykkelmagasinet møtte på Wanty-laget ved foten av Koppenberg. Et område Alexander Kristoff mener kan bli et nøkkelpunkt hvis et toppresultat i favoritt-rittet hans, Flandern rundt, skal være innenfor rekkevidde.
– Jeg tror det vil være optimalt for min del om jeg klarer å komme meg av gårde litt før de beste. Hvis jeg skal klare det, må det være et øyeblikk hvor det roer seg ned i feltet. Da kan jeg prøve å skli unna uten å bruke for mye krefter for det, sier Kristoff til Sykkelmagasinet.
Strategien fungerte utmerket da han vant Gent-Wevelgem i 2019. Stavanger-mannen kom seg løs over Baneberg og kunne siden starte på Kemmelberg i sitt eget tempo:
– Jeg fikk et minutt gratis uten at jeg jobbet for det. Åpner det seg en slik mulighet er det gull verdt. Men det er mange som tenker den tanken, og da blir det jo gjerne høyt tempo hvis rytterne ender opp med å gå etter hverandre, forklarer han.
Det var for så vidt også en liknende variant som sendte ham head to head mot Niki Terpstra i 2015. På vei inn mot siste passering av Kwaremont og Paterberg.
– Ikke god nok til å matche de beste
Nesten åtte år senere er første passering av det tvehodete brosteinshinderet punktet der de snører seg til. På den andre siden venter utforkjøring og et lettkjørt parti ned mot «Monsteret i Melden», nemlig Koppenberg.
– Hvis det går rolig på den lille veien etter Paterberg, kan det være mulig. Jeg gjør regning med at jeg ikke får muligheten, men jeg skal øynene åpne for det. Da er jeg i så fall nødt til å sitte med der framme og ha en posisjon slik at det lar seg gjøre, sier han.
I dagens sykkelsport går det sport i åpne finalen tidlig. Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar tilhører en generasjon med både mot og evner til å gjøre det. Og holde unna for resten inn.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KORT OG BRUTALT: 500 meter, 13 prosent i snitt og 22 prosent på maks. Her er Intermarché-Wanty Gobert på vei opp Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan
Samtidig er Kristoff, selv om han har Flandern rundt-triumf på CV’en, ærlig på han ikke kommer like godt til sin rett som han gjorde tidligere.
– Det blir vanskelig for meg å vinne fra en mindre gruppe. I hvert fall den som sliter seg løs i de hardeste partiene. Jeg er ikke så god at jeg kan være med de beste over der. Jeg må innrømme at jeg ikke så sterk nå som jeg var tilbake i 2015. Det mest sannsynlige er at jeg henger med i gruppa bak de beste. Hvis det skulle samle seg på nytt mot slutten, kan det bli et godt resultat, sier Kristoff som sto på podiet både i 2019 og 2020.
– Hvorfor har det blitt slik?
– Moderne sykling passer nok ikke stilen min så bra. Jeg er best i de lengste rittene. Når finalene starter tidlig har vi jo ikke kommet til slutten ennå, da drar jeg heller ikke fordelen distansen. Det er først helt mot slutten at folk begynner å bli helt tomme. Sånn sett foretrekker ikke jeg at finalene åpnes så tidlig, men det er jo en løype jeg har prestert godt i tidligere. For noen år tilbake ble det ikke kjørte skikkelig før siste gang opp Kwaremont. Det passet meg bedre. Jeg blir ikke yngre med årene, men det hender at jeg slumper til og får et godt resultat, sier han.
Høy stjerne i Oudenaarde
Som tidligere vinner av De Ronde er man per definisjon folkehelt i Flandern. På opplevelsessenteret i Oudenaarde henger bilder av nordmannen på museets vegger.
– Jeg føler det begynner å bli noen år siden jeg vant, og føler meg kanskje ikke like hot nå, selv om det nok er en del som nok kjenner meg igjen, sier han.
– Men du kan gå inn på en hvilken som helst bar i Oudenaarde og få noen til å spandere en øl på deg?
– Det skal du ikke se bort ifra, smiler han.
(Artikkelen fortsetter under bilde)
FORSMAK: Tadej Pogacar hang ikke helt med de beste, men var heller ikke altfor langt unna – etter Côte de Trieu – og med Greg Van Avermaet på bakhjulet under Dwars door Vlaanderen i midtuka. FOTO: Sjur Martin Kleppan
Wout van Aert er trolig ute med sykdom, men det er fremdeles artister og fryktløse typer igjen som belgierne trykker til sitt bryst. Her omtales de som flandriens og Mathieu van der Poel er som skapt for den hedersbetegnelsen. Det kan fort også Tadej Pogacar bli, selv om søndagens start er hans aller første og brosteinserfaringen er så som så. Dersom sloveneren skal snuse på seier i Oudenaarde, er han nødt til å gjøre det meste ut av noen få, korte og stupbratte, belgiske bondebakker:
– Jeg tror Pogacar kan gjøre det veldig bra. Jeg tror kanskje han vil slite med å vinne, men han har en OK spurt. Dersom han skulle komme inn til mål sammen med van der Poel, vil han ikke være favoritt i den spurten. Selv om (Kasper) Asgreen klarte å slå van der Poel i spurten i fjor. Du vet aldri helt hva som skjer mot slutten av så lange ritt, sier han.
Har følt seg bra på brostein
Intermarché-Wanty-laget trenger ikke på død og liv å gjøre det bra på søndag. Klassikersesongen er alt redde med Biniam Girmays triumf under Gent-Wevelgem, og på tampen av klassikerne er det på tide å slippe seg løs.
Selv om Kristoff er avmålt på egne vegne, har han positiv tilbakemelding å gi om utstyret han har tatt i bruk på brosteinen.
– Jeg har følt meg bedre på brostein enn på asfalt. For laget sin del tror jeg Gent-Wevelgem passet oss bedre enn Waregem, der det var bratte bakker med asfalt som underlag. Det er ikke like høy tempo på brostein. Litt mer motstand og krav til muskelkraft. Jeg tror det passer meg bedre. Turene opp Kemmelberg (fra Gent-Wevelgem nylig, vår anm.) kjentes egentlig ganske bra ut for min del. Det er mer brostein i Flandern rundt, sånn sett er det positivt, sier Kristoff.
Han ankommer starten i Antwerpen på Cube-ramme med 28 tommers tubeless-dekk på den store dagen. Så blir det opp til dagsformen å avgjøre hvor lenge han klarer å pine seg med i finalen:
– Jeg må klare å henge med over Koppenberg og Taaienberg. Klarer jeg det, er det gode sjanser for et gode resultat. Den siste turen over Kwaremont og Paterberg har jeg egentlig ganske gode erfaringer fra. Problemet er bakkene i forkant og selvfølgelig å ha en god posisjon inn i Kwaremont, ellers har man ingen sjanse, slår 34-åringen fast.
Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.
Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.
«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.
«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.
Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold
Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.
«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.
Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?
2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.
(Sykkelmagasinet): Samme dag som han hadde gjennomført Tirreno-Adriatico, fikk Sven Erik Bystrøm beskjeden som snudde livet på hodet.
Hjemme i Haugesund hadde nemlig pappa Leif Erik Bystrøm brått og uventet blitt revet bort.
– Det var på kvelden etter siste etappe av Tirreno jeg fikk en kjedelig telefon hjemmefra. Min far hadde gått bort. Det var selvfølgelig en tøff tid. Den opprinnelige planen var at jeg skulle sykle Milano-Torino, men jeg kom meg heller med et fly hjemover, slik at jeg fikk være sammen med familien, forteller Sven Erik Bystrøm til Sykkelmagasinet.
Pappa Leif Erik pådro seg et hjerteinfarkt og ble ikke mer enn 64 år gammel. Han var godt oppdatert på sykling og en god støttespiller i haugesunderens karriere.
Sorg og sykdom
I forbindelse med begravelsen fikk Intermarché-Wanty-rytteren et lengre opphold hjemme enn først planlagt. Midt i sorgen har han også blitt satt tilbake av sykdom.
Faktisk har han ikke kunnet trene skikkelig siden han avsluttet det italienske etapperittet for snart to uker siden.
– Det har vært ganske mye forskjellig den siste tiden. Jeg kjente meg litt pjusk mot slutten av Tirreno, men sykdommen holdt seg i kroppen i 10-12 dager etterpå. Jeg tror kanskje det hele ble litt ekstra forsterket av en vanskelig periode generelt sett. Det slapp aldri helt taket, og da jeg forsøkte å trene hadde jeg ingen krefter. I løpet av helga har vi hatt omgangssyke i huset, så det har vært rimelig ’heavy’ for å si det sånn. Det har blitt lite trening.
– Tar Flandern som trening
Etter Biniam Girmays flotte seier under Gent-Wevelgem søndag, tok haugesunderen en prat med laget for å stake ut kursen videre.
Alt før sesongstart ble det diskutert å hoppe bukk over Paris-Roubaix, og heller vende fokus mot Amstel Gold Race, De Brabantse Pijl og Liège-Bastogne-Liège. Den planen har de nå bestemt seg for å følge.
Laget ønsker i tillegg Bystrøm til start under søndagens Flandern rundt, men med fokus på den første delen av monumentet.
– Planen er å dra ned til Belgia på onsdag for å være der med laget. Det er litt mannefall foran Flandern, så de har spurt meg om å stille. Jeg har i utgangspunktet en hjelperytter-rolle de første 15-16 milene, eller i hvert fall så lenge jeg klarer. Deretter blir jeg igjen i Ardennene og trener i områdene rundt Amstel-løypa, forteller han.
– Hva tenker du om en slik rolle i Flandern?
– For å være ærlig hadde jeg egentlig sett for meg at jeg ikke skulle kjøre der. At jeg heller skulle trene meg opp her hjemme. Laget sa det kunne være bra for meg å komme ned til Belgia, være sammen med dem og få god oppfølging av støtteapparatet. Det blir mer å ta det som trening. Når det ikke forventes noe mer av meg, er det OK. I utgangspunktet liker jeg ikke å start et sånt ritt uten å være helt forberedt, sier han.
Bystrøms reserve vant
Nevnte Girmay har allerede reddet klassikersesongen for det belgiske laget, men har alt begynt hjemreisen til Eritrea. 21-åringen blir altså ikke å se på startstreken søndag.
– Han var egentlig reserve for meg, humrer Bystrøm og sikter til seieren i Wevelgem.
– Planen var egentlig at han skulle være med til og med De Panne, og så reise hjem til Eritrea. Han har vært i Europa i en lengre periode nå. Han kommer fra høyden der nede, så det blir en kombinasjon med familietid og høydetrening inn mot Giro d’Italia for ham.
– Hvilke egenskaper er det han besitter som gjør at han kan vinne Gent-Wevelgem som debutant?
– Det er ganske unikt det han gjør. Vi har visst at han er helt rå i posisjoneringskampen og den biten der. Det beviste han også i de første rittene og på Mallorca – der han vant. Det er jo egentlig det det handler om: Posisjon. Og så hjelper det jo med den spurten han har.
– Er det andre fysiske egenskaper som hjelper ham?
– Jeg har ikke tenkt så mye over det, egentlig – men hvis du sammenlikner den fysiske delen med løping, så kommer det veldig mange gode løpere fra Eritrea og Kenya. Mange av dem kommer fra høyden. Det viser seg gang på gang at de har en fysiologisk fordel. Det er jo litt det samme med ryttere fra for eksempel Colombia. Høyden har defintivt en effekt. Når det gjelder Girmay så er han såpass rå på den tekniske biten i tillegg, og det er imponerende. Han har ikke den samme bakgrunnen som oss. Jeg syklet jo for eksempel ritt i Belgia fra jeg var 16 for å lære meg dette, og fikk det inn tidlig. Sånn sett er det ganske imponerende, selv om han har vært innom Delko og laget i regi av UCI (World Cycling Centre i Aigle, vår anm.) tidligere, avslutter Bystrøm.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
