(Sykkelmagasinet Gruppetto): Det virket relativt harmløst da Per Strand Hagenes mistet ledertrøya på dag to Olympia’s Tour til danske Emil Vinjebo den 23. mars i år.
Etter rapportene hadde nordmannen vært involvert i en velt underveis på etappen mot Essen. Han fullførte etappen i en større gruppe 39 sekunder bak teten. Så kom beskjeden om at han ikke kom til å starte etappen den påfølgende dagen.
Strand Hagenes hadde nemlig slått hodet i den krasjen, og fikk senere konstatert hjernerystelse. Følgelig ble han tatt ut av konkurranse umiddelbart.
– Egentlig er formen grei. Bare litt vondt i hodet etter den velten. Så jeg kjører ikke ritt med det. Satser på det snart er bra igjen, skrev Strand Hagenes til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Tålmodighetsprøve
Det skulle dog vise seg at rittpausen skulle bli lengre enn først antatt. Hodesmertene forsvant ikke, noe som gjorde at han måtte være ytterst forsiktig i treningshverdagen.
Én måned senere spurte vi når vi kom til å se ham tilbake i konkurranse igjen:
– Jeg sliter fortsatt litt med hjernerystelsen. Jeg har nesten begynt å trene som normalt nå, men kan fortsatt ikke belaste hodet som normalt. Jeg vet ikke når det er bra igjen, så jeg må bare vente, lød oppdateringen den 24. april.
– Hva var det egentlig som skjedde i den velten der?
– Folk velta foran meg, og så tryna jeg oppå de og fikk andre ryttere over meg igjen. Jeg slo hodet inni der på en eller annen måte. Jeg har hatt vondt i hodet siden. Det begynner å bli ganske bra, men det sitter litt igjen. Jeg hadde ikke vondt i hodet rett etterpå, men det startet noen timer etter rittet, forklarer han.
Mister Paris-Roubaix
Strand Hagenes åpnet årets sesong helt rått. Han tok karrierens første proffseier under Profronde van Drenthe den 12. mars, og fulgte også opp med ny seier da Olympia’s Tour åpnet to uker senere. Vanligvis hadde han også hatt en treningsperiode i andre halvdel av april, så han har ikke gått glipp av altfor mye tross utfordringene i etterkant av velten.
Et ritt som dog går fløyten er søndagens U23-utgave av Paris-Roubaix. Som junior sto han på podiet her sammen med Stian Fredheim for det norske juniorlandslaget.
Gjesdalbuen blir ikke med denne gangen, men er heldigvis tilbake i full trening.
Neste ritt på kalenderen hans blir 4 Jours de Dunkerque med oppstart den 16. mai. Og nå melder Jumbo-Visma-rytteren at alt står bra til igjen:
(Sykkelmagasinet Gruppetto): – Hva skal jeg kalle deg, profesjonell, eller er det ikke så lett å være det i gravelbransjen?
Jonas: – Det er ikke som blant landeveisproffene, heller ikke som blant terrengsyklistene. De kalles ofte “Privateers,” syklister som reiser rundt på egenhånd, kanskje med noen relativt små private sponsorer.
Det er ikke proffkontrakter som vi kjenner fra landeveien, men kjører du bra, spesielt i USA, som vi må si er sentrum for gravelsyklingen. Noen tjener brukbart, men det er de få toppene som til en viss grad har sponsorer, men like viktig er sosiale medier hvor de ofte henter inn noe som “påvirker,” eller influencer som det populært heter nå, men det er vel noe som ikke klinger utelukkende positivt…
I USA er det vel kanskje femten som man kan si lever OK av gravel, og i Europa er det kanskje ikke mer enn seks-syv stykker.
S. G.:Hva med deg?
Jonas: Jeg prøver å leve av det, men jeg kan ikke kutte ut alt annet og bare hygge meg med sykkelen. Det er kanskje ikke drømmen å “bare” sykle hele tiden. Jeg liker å ha andre ting å drive med. Gravel i Norge er en individuell ting, det er ikke lag som på landeveien.
S. G.:Treningen kan du vel gjøre sammen med både landeveissyklister og terrengsyklister?
Jonas: Ja det er hyggelig, og jeg gjør det. Det blir mest trening på landeveien, litt enklere å strukturere treningen på asfalten. Muskelbruk og sittestilling er nokså likt på landevei- og gravelsykkelen. Du jobber riktig nok mer på gravelsykkelen, det er ikke så enkelt å ligge på hjul i en gruppe for å “hvile.”
Faller du av feltet på landeveien er det nesten umulig å sykle seg opp igjen alene, på gravel er det noe enklere, du får mindre effekt av å ligge på hjul siden farten ikke er like høy. Du merker det på lengre ritt og treningsturer at du trår mer eller mindre hele tiden.
På vei til sterk 5. plass i fjorårets Red Bull Rio Grande Gravel.
S. G.:Hvor fort går det på et typisk gravelritt blant dere proffer, men som du sier, dere er ikke proffer i ordets rette forstand?
Jonas: Ja riktig det, men vi som reiser rundt og kjører de store rittene trener som proffer, og snittfart i ritt er ofte rundt 35 km/t, noe som er raskt på grusveier om ikke alltid er like jevne og fine. Det hjelper selvfølgelig å ligge i en gruppe på grusen også.
S. G.:Apropos fart, det gikk fort i gravel-VM, jeg så du forsvant fra frontgruppen, hva skjedde?
Jonas: Ja, det gikk fort, tror vi endte med 37,5 km/t. Jeg hadde uflaks og punkterte etter bare ti kilometer. Det var ikke følgebiler, så jeg hoppet av sykkelen, tok ut gasspatronen og tenkte det ville funke da jeg ikke kunne finne noen større hull i dekket. Jeg fikk litt problemer med patronen, satt inn nummer to og da fikk jeg inn luft, men ikke nok til at det var noe særlig å sykle på. Vi har skum i dekkene for å hindre at det blir helt flatt, men i svinger og rufsete partier sitter ikke dekket skikkelig så man må ta det med ro. Jeg fortsatte til lange/servicestasjonen, men den var først etter 22 kilometer, så det var egentlig håpløst. Det var fortsatt syklister rundt, så jeg tråkket til mål. Løypa var flat, med kun 700 høydemeter på 20 mil.
Unbound 200 Pro Race. Tøft ritt med 32 mil på grusveier.
S. G.:Hvordan følte du det gikk før du fikk problemer?
Jonas: Jeg satt greit med feltet i starten hvor det meste av klatringen var, så jeg hadde nok kunnet sitte med i fronten lenge. Jeg så at ryttere jeg vanligvis sykler likt med var blant de 20-30 første i mål, så topp 30 hadde jeg nok klart. Jeg ville uansett fullføre, det var det første UCI-arrangerte VM i gravel, så det var stas å være med. Opplevelsen er en stor del av det hele. Morsomt å se på nivået.
S. G.:Uvant løype?
Jonas: I VM var det rett inn i en bakke, noe som i USA er uvanlig. Det er flatere i begynnelsen og det er først mot slutten det drar seg til. Her var det mye svinger, mens i de større rittene er det større grusveier med lange flater. I USA har de nå startet å legge inn enkelte mer krevende partier, mer som single – track løyper i terrengsykling.
S. G.:Hvorfor er det i USA det virkelig slo an først?
Jonas: Tror det er den fine blandingen av grusveier, litt mer teknisk enn på landevei, og de liker at det er langt og hardt, og det blir en prestasjon å komme seg til mål. Det er som regel lange ritt, som regel over 16-17 mil. Det er langt på grus, hardt hele veien, noe jeg ser på wattverdiene som er høyere når jeg sykler gravel.
Etter målgang, støvete og glad.
S. G.:Hva tenker når det gjelder landeveisryttere, fint å trene på grusen?
Jonas: Ja, man må jobbe og tråkke jevnt hele tiden, så det er fin trening for landeveissyklister, ikke minst er det fint for tråkkteknikken. Noe jeg setter mest pris på er de mange fine veiene i fjellområdene i Norge. Du finner så mange fantastiske veier når du svinger av fra “turistveiene” og tar noen av de veldig mange grusveiene som går på kryss og tvers over hele landet. Man tenker ikke på hvor heldige vi er med så mange muligheter før vi kommer oss ut på tur og får oppleve det selv.
S. G.:Hvis du vil på stier også, synes du det funker?
Jonas: Ja, om det ikke er altfor teknisk går det greit. Du får også gravelsykler med dempegaffel og plass til skikkelig grove dekk. Det blir selvfølgelig aldri som en fulldemper, men det fungerer veldig bra.
S. G.:Hvor mange år har du syklet aktivt, du startet vel ikke med gravel?
Jonas: Nei, jeg begynte å konkurrere i siste år som junior og nå er jeg 32, så det blir 13 år med startnummer. Da var det landeveien på IF Frøys kontinentallag hvor det ble noen fine ritt rundt i Europa, blant annet Giro Valle d’Aosta. Med Unaas laget fikk jeg et ritt i Kina, noe som var spennende, og året etter syklet jeg på et kinesisk kontinentallag. Spennende periode og et lite eventyr. Rittene er morsomme med åpningsserimonier med dansere og fyrverkeri.
Etter det ble det en stund i Belgia og en del ritt der. Etter det ble det noen måneder i Colombia, veldig spennende, litt vel spennende, rett før jeg trente i fjellene hadde Esteban Chaves blitt ranet. hadde det ikke vært for de vanskelige politiske forholdene hadde jeg nok reist tilbake. Fantastisk sted å sykle.
S. G.:Hvordan ble det til at du dro til USA og har syklet så mye der?
Jonas: Det var under et ritt som heter “Extreme Challenge,” mellom kambodsja og Vietnam jeg ble kjent med en Amerikaner som inviterte meg til USA. Først var det tre måneder i Dallas og på et landeveislag. Jeg forsto at gravel var stort og fikk anledning til å delta på et gravelritt, så kom som kjent koronaen og med den en ufrivillig pause i rittene.
S. G.:Hvordan har det gått der borte, og hvordan er nivået?
Jonas: Det har gått bra, startet med femteplass i Red Bull Rio Grande Gravel, som er et stort ritt hvor tidligere landeveisproff Paul Voss vant. Etter det var det Gravel Locos hvor det gikk bra helt til varmen tok knekken på meg. Det var godt over 40 grader og jeg falt fra tetgruppen ned til søttende plass. Ser du på listene finner du mange som nylig har lagt opp som landeveisproffer, med snavn som; Ian Boswell, Peter Stetina, Laurens ten Dam, Thomas dekker, Ted King, osv.
På neste ritt, “Rule of Three,” i Arkansas ble det en kraftig velt og en liten pause, noe som ikke passet så bra med to uker til “Unbound 200.” Der ble det nok en gang problemer med punktering og dekkproblemer, men jeg kom meg til mål.
S. G.:Hvor stort er egentlig gravel i USA?
Jonas: Det er ikke kjempestort. det er en ivrig kjerne på rundt femti syklister som reiser rundt til de fleste rittene i USA, og i tillegg kommer det lokale til. Det er litt annen kultur der borte. Det er ikke så vanlig at man tar seg en nokså rolig trimtur, det er mer en kjerne av syklister som sykler relativt mye og hardt, og ikke så mange f.eks “sykle til jobben,” syklister. har selvfølgelig noe med dårligere tilrettelegging for syklister og mye trafikk å gjøre. Her hjemme drar vi nok mer ut på egenhånd. Her hjemme er det flere klubber og frivilligheten er langt større. I USA i Texas hvor jeg bodde var det langt bedre å sykle når du kom deg ut av byen, og det var derfor jeg oftere traff på større grupper ute på tur utenfor byene. Her hjemme er det helt klart et voksende gravelmiljø.
S. G.:Kanskje er gravelsykkel en sykkeltype flere skulle hatt?
Jonas: Det er en veldig smart sykkeltype, og egentlig både en grus- og landeveissykkel i ett.
S. G.:Har du sykkelsponsor?
Jonas: Jeg har hatt et samarbeid med Cannondale som har lånt meg en sykkel her i Europa. Når jeg drar til USA har jeg noen ganger lånt sykkel.
S. G.:Hva med årets sesong, planene klare?
Jonas: Det blir en del turer til USA igjen, mest fordi det er der det er flest morsomme ritt. Jeg har lyst til å prøve noen år nå som livssituasjonen er slik den er, uten barn osv.
Gravel locos ga mersmak og påmelding til årets ritt er allerede sendt.
S. G.:Er det ikke en gravel serie i USA?
Jonas: Ja, Lifetime Grand Prix. Tenkte jeg skulle prøve å søke. Du må holde høyt nivå, da det kun er 35 damer og 35 menn som er sikret start. I år var det seks ritt. Et av rittene er et rent terrengritt. Litt trøblete da rittene ikke kommer så tett, og det blir en del turer over Atlanteren. Det er morsomt å treffe toppryttere fra landeveien, som Nicolas Roche og Laurens ten Dam som ikke er i så mye dårligere form nå.
I ritt som Big Sugar med hele to tusen deltakere finner du alle slags ryttere, både mosjonister med litt mye isolasjon og proffer, som nevnte Roche, og ikke minst Peter Stetina som reiser rundt med egen servicemann og satser på å sykle inn premiepenger.
Enkelte av de beste får også startpenger. Moro å være i det miljøet. Jeg ser også at gravel vokser her hjemme, kanskje fanger det opp syklister som vil vekk fra landeveien og har vært med i Birken flere ganger og jakter på noe nytt. I Europa er det litt annerledes enn stort sett alle ritt i USA. Jeg tenker på rittene i USA som alltid har start og mål på samme sted. Et par bra ting i USA er at det samme premiesummer for både damer og menn, og i Big Sugar var det også egen klasse for ikke binære.
S. G.:Spesiell trening for gravelritt?
Jonas: Nei, ikke så mye, jeg har kjørt mye langt, noe som gjør at jeg kanskje har mistet noe av trøkket. Jeg fokuserer derfor mer på det nå. Det er en del bratte kneiker og da trenger jeg å ha ekstra trøkk. Rittene er lange, vanligvis 6-7 timer og da er det om å gjøre å finne en balanse mellom god utholdenhet og punsj til å tåle fartsøkninger, litt som på landeveien.
Uvanlig Everest-tur på Svalbard.
S. G.:Hva med mat og drikke underveis?
Jonas: Vi får ikke langing fra bil, men det er alltid langesoner. For de som ikke har hjelp er det ganske tett med matstasjoner. Et dilemma for oss som konkurrerer er om noen andre stopper. Sitter du i et bra felt vil du ikke være den eneste som stopper, da forsvinner de andre.
S. G.:Er det skilting, eller navigerer du selv?
Jonas: Mange ritt må du navigere selv, hvor det ikke er skilting. Greit å være kjent med nedlasting og bruk av sykkelcomputeren.
S. G.:Du hadde en frisk “Everest-tur” på Svalbard?
Jonas: Ja, jeg gikk inn for å klatre verdens nordligste “Everest” med 8.848 høydemeter. Litt tøft i -15 minusgrader. Målet var å samle inn penger for å bekjempe trafficking, og til støtte for ukrainske flyktninger. Jeg var litt engstelig for at batteriet på giret skulle gå tomt, men det var jeg som gikk tom. De siste to turene opp var jeg helt i ørska. På toppen siste gangen hadde jeg syklet i 19 timer og 22 minutter. Da hadde jeg syklet den 2.7 kilometer lange bakken med 230 høydemeter på hver tur, 39 ganger…
S. G.:Til slutt – noe spennende på gang her hjemme du vil være med på?
Jonas: Ja absolutt, “Unionsrittet,” fra Moss til Karstad som går i begynnelsen av juli blir spennende. To dagers gravelritt med stopp og overnatting halvveis, i Bengtsfors. Her blir det mat og drikke. Rittet er 350 kilometer, men ikke mer enn 1.700 høydemeter, ikke avskrekkende. Busser frakter deg tilbake til Moss, dette blir en flott tur. Her skal det være sosialt, noe som ikke er bra nok i Norge. I gravelmiljøet er det noe mer sosialt, og det skal det være her. G
LAG: 2019-2022: The Nordic Trailblazer, Team Cadence Cyclery (USA) 2018: UCI Team Dare Gaviota (SPA) 2017: Team Wilches (COL), IK Hero (NOR), CCN (CHN) 2015-2016: Prorace Cycling Team (BEL) 2014: UCI China Wuxi Jilun Cycling kontinentallag (CHN) 2013: UCI People4you-Unaas Cycling kontinentallag (SWE) 2012: UCI Frøy-Trek kontinentallag (NOR)
Noen resultater Arctic Everesting (Verdens nordligste) (2022) Verdensrekord 10.000m høydemeter 10 timer 57 minutter (2018) Norsk rekord 24 timer (740 km) og 1.000 km på 35 timer 50 min (2020) 1. Gran Fondo World Tour 2017 and 2019 (2nd 2018) 1. Styrkeprøven Trondheim-Oslo 540 km 2017 og 2019 (2.pl 2018) 1. Tsogo Sun Amashova (SAR) 160 km (2018) 1. Tour of Zhetysu (KAZ) stage 1 (2018) 3. Meethout Interclub (BEL) (2015) 5. U23 Norsk mesterskap (2012) 5. RedBull Rio Grande Gravel (2022) 5. Halmstad Gravel World Series, 7. Ranxo Gravel World Series (2022) UCI World Championship Gravel (2022)
Høsten 2021 la Cannibal Team ut en melding på Instagram om at de trengte ryttere foran den kommende sesongen. Unge Casper Rode fra Larvik tok sats, og sendte dem en mail.
– Hva skriver man der?
– Jeg presenterte meg selv, la ved noen tall og resultater. Så fikk jeg beskjed et par senere om at jeg var en av 50 ryttere de ville se nærmere på. Til slutt ble ti mann til fire, og dermed fikk jeg, Tobias Nakken og to andre sjansen til å sykle for laget i 2022, sier Casper Rode til Sykkelmagasinet.
Spurtraske Nakken meldte overgang til britiske Trinity Racing denne sesongen, mens Rode var blant få ryttere som fikk fornyet tillit. Her skal det også legges til at Cannibal Team i år heter Cannibal B Victorious. Det belgiske klubblaget skal nemlig være med å utvikle juniorer til WorldTour-laget Bahrain Victorious. Samme oppgave har for øvrig Cycling Team Friuli fått i U23-klassen.
– Bahrain og Friuli har nok hatt en finger med i spillet rundt hvem som skal sykle for laget. Jeg kjørte som hjelperytter under hele fjoråret og hjalp til der jeg fikk beskjed. Jeg har fått vist fram at jeg har potensial og fikk mye læring i løpet av fjoråret. I år håper jeg å vise fram at jeg også kan prestere selv, forteller han.
– Denne koblingen til Bahrain-laget, hvilken praktisk betydning har det for dere ryttere?
– Det gir oss mye bedre utstyr og støtteapparat rundt sastingen. I fjor ble vi styrt av en familie, så nå tror jeg alt blir mye lettere, både for rytterne og for de som står bak satsingen. Det gjør det også litt tryggere for framtiden, at man også har muligheten til å kunne sykle for Friuli om man gjør det bra nok. Det vil nok også gi gode kontakter videre inn i Bahrain-systemet.
Ble bygd rundt Vlan Van Mechelen
Familien Rode omtaler, er ingen ringere enn Francis Van Mechelen, faren til Vlad Van Mechelen, som var blant de beste juniorene i fjor, og som blant annet sikret seg VM-bronse bak Emil Herzog og Antonio Morgado.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
I år sykler Vlad for Team DSM Development, noe som banet vei for en litt annen struktur på toppen.
– I Cannibal Victorious er alle rytterne nye, utenom meg. Så det har vært veldig mye utskiftninger. Basically har DS’en (Francis) bygd laget rundt sønnen sin (Vlad), som trengte en klubb å kjøre for. Nå blir det mer et internasjonalt utviklingslag med mange sterke ryttere. Det har kommet inn flere klatrere, og blant annet en nederlender og en amerikaner som ser hvasse ut, sier Rode.
Han er opprinnelig fra Larvik, men har utdanningen sin fra NTG Kongsvinger. Miljøet har tidligere fått fram ryttere som Vegard Stokke, Stian Fredheim, Trym Brennsæter, Jon Rye-Jonhsen, Embret Svestad-Bårdseng, Henrik Fjellheim og Daniel Årnes.
– Det gjør det lettere å tro på systemet og det gir motivasjon i treningshverdagen, mener Rode.
– Jeg tenker litt sånn at når de beste rytterne har gjort det samme som meg tidligere, så må det bli bra for meg og. Jeg tror også det smitter litt over på de andre rytterne som er her. Det er positive til trening og ønsker å gjøre kulturen så bra som mulig. Opprettholde standarden, på en måte.
– Mye positivt i norsk sykkelsport
Som Sykkelmagasinet Gruppetto har fokusert på tidligere i vinter, er det veldig mange nordmenn som har valgt å fortsette satsingen i utlandet foran årets sesong. Blant grunnene de oppgir er dårlig sesongplan i Norge, og liten sjanse for å bli oppdaget utenfor de største satsingen.
Rode mener det er viktig også å få fram de positive sidene rundt norsk sykkelsport anno 2023:
– Jeg mener i hvert fall det er mye positivt. Det er for eksempel veldig godt mangfold i toppen. På den ene siden har du Jørgen Nordhagen som er en av de råeste klatrerne og så har du kanskje Tobias Nakken i den andre enden, som i hvert fall er en av råeste spurterne jeg har sett. Mellom der har vi også mye bra som hevde seg nasjonalt og internasjonalt, og det ser du også på rytterne som drar til utlandet for å sykle. Jeg tror det er veldig bra for dem, slik at de tidlig høster erfaring fra internasjonale lag. Det kan være at det tar bort litt av kvaliteten på rittene i Norge. Jeg tror nok nivået var høyere for fem år siden. Noen ganger vil de fleste være med, andre ganger vil de som sykler for utenlandske lag utebli. I sum blir nok nivået noe lavere for ryttere som kun konkurrerer i Norge, sier han.
– Hva var den største bonusen for deg under ditt første år i Cannibal Team?
– Det er nok erfaringen man får. Jeg fikk opp mot 20 starter i utlandet i fjor. Det var min første fulle sesong på landeveien etter at jeg tok steget over fra terrenget. For meg fungerte det veldig bra å samle erfaring og lære litt av Vlad Van Mechelen og de andre guttene på laget.
Sykkelsportens hovedsete
I fjor syklet han blant annet Nokere Koerse og Kuurne-Brussel-Kuurne med laget, og ble tatt ut til Paris-Roubaix med juniorlandslaget.
Denne sesongen har han alt vært i aksjon under Kuurne-Brussel-Kuurne og syklet etapperittet Guido Reybrouck Classic, der han måtte stå av den andre etappen. Han har også vært i aksjon under det franske Penn Ar Bed-Pays d’Iroise. Her ble han nummer ni på en av etappene, og ble til slutt nummer 7 sammenlagt. Lagkamerat Seth Dunwoody vant sammenlagt.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
BELGISK EVENYTR: Casper Rode (til høyre) sto på podiet med Tobias Skretting og Jørgen Nordhagen under NC-tempoen på Skarnes i fjor sommer. FOTO: Jarle Fredagsvik
Det meste av rittprogrammet blir nok lagt til Belgia framover, noe Rode ikke har noen ting imot:
– Man kan på mange måter si at Belgia er sykkelsportens hovedsete, selv om Frankrike kanskje er stedet der det virkelig når ut til massene. I Belgia vil selv et lite kermesse-ritt være fullstappet med folk. Her sperrer man av bykjernen hele helga. Det er noe helt annet enn man opplever i Norge og i Skandinavia, så det er kult å få syklet i Belgia. Det er mange gode ryttere her og mange man ikke har hørt om tidligere, som er sterke. Derfor får du matchet deg på en helt annen måte, selv om det kanskje i utgangspunktet er ganske små ritt, sier han.
(Sykkelmagasinet Gruppetto): I fjor var det 24 lag med seks ryttere til start i kvinnenes Tour de France. Invitasjonene ble gitt til AG Insurance-NXTG Team, Arkéa Pro Cycling, Cofidis Women Team, Le Col-Wahoo, Plantura-Pura, Stade Rochelais Charente-Maritime og St. Michel Auber93 WE.
I år er antall ryttere per lag økt til sju, og feltet strammet inn med to lag. Det gjorde sitt til at Karl Lima fryktet at det store høydepunktet – igjen – skulle foregå uten hans jenter.
Lettelsen, og gleden, var derfor enorm da han ble oppringt av arrangør ASO fredag formiddag. Beskjenden var klar: Dere er med!
– Jeg er sjokkert ennå. Jeg holdt på å ramle av stolen, sier teamsjef Karl Lima til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Norske ryttere aktuelle
Han rakk så vidt å poste bildet av de inviterte lagene via Whats App-gruppen der lagets ryttere og støttepersonell er med. Reaksjonene lot ikke vente på seg.
– Det har kommet masse, masse kommentarer, bekrefter han.
– Dette er jo ganske nytt, men har du allerede begynt å tenke på hvilke ryttere som er aktuelle til Tour de France mellom 23.- og 31. juli?
– Vi har norske ryttere som vil være høyaktuelle, men det er sju norske jenter i satsingen vår. Så det blir ikke bare norske med på det laget. Magdalena Lind har kommet inn på laget vårt i våres, så jeg er litt spent på henne. Det er ei jente jeg har tru på for framtida. Mari Hole Mohr vil være høyaktuell, og så har vi Sigrid Haugset, som kanskje har vært vår beste i bakkene i år, forteller han.
– Enorm inspirasjon
Hitec-laget åpnet sesongen solid under både Tour Down Under og UAE Tour, men ble rammet voldsomt hardt av skader under vårklassikerne.
Mens de i fjor gikk glipp av en del saftige invitasjoner, er det egentlig Flandern rundt og Paris-Roubaix som står igjen blant unntakene denne gangen. Laget sykler Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège den neste uka. De to sistnevnte styres av ASO, så det var således kanskje et lite frampek om hva som var under oppseiling.
– Hva betyr Tour de France-invitasjonen for dere?
– Det betyr helt klart veldig mye mer blest og publisitet. I øyeblikket er vi i markedet for å få inn en tredje partner til satsingen sammen med Coop og Hitec. Jeg tror dette vil gjøre den jobben enklere. Og så er det selvsagt en enorm inspirasjon for alle oss som jobber med dette. Vi begynte sesongen bra, men har nå slitt med mye sykdom og skader. Det har gjort at vi har hengt litt med leppa en stund, så dette var fantastiske nyheter, sier han.
Cordon-Ragots-satsing raknet
Det har stormet rundt Zaaf Cycling Team den siste tiden, etter at det ble kjent at det nystartede laget ikke hadde betalt ut lønninger.
Stjernerytteren Audrey Cordon-Ragot har allerede meldt overgang til Human Powered Health, mens de øvrige rytterne også er blitt fristilt av UCI. Følgelig forsvant det trolig også en Tour de France-invitasjon ned i det dragsuget.
– Vi har nok kanskje blitt «litt reddet» av Zaaf-laget, om vi kan si det sånn. De mottok mange invitasjoner inntil det nå viste seg at de ikke hadde betalt rytterne sine. Jeg vil tro de hadde blitt foretrukket foran oss. Sånn sett har vi vært litt heldige. Samtidig er det 50 UCI-lag å velge blant når du skal dele ut 5 wild cards. Tre av dem har gått til franske lag, og så har AG Insurance- Soudal Quick Step fått i tillegg til oss.
– Hvor legger dere lista sportslig sett i forhold til å prestere under Tour de France?
– Vi skal jo ikke prøve å vinne det, men vi har alltid en målsetting om å sanke poeng og gjøre vårt beste. Hvis vi få inn den rette partneren, vil det være naturlig å sikte mot en plass innenfor de 15 beste lagene igjen. I fjor var vi ranket som nummer 18.
– Resultatmessig vil vi prøve å henge med et sted rundt topp 10 og topp 20. Det klarte vi i ritt som Tour of Scandinavia, Women’s Tour og La Vuelta i fjor. Dersom vi får være med, klarer vi som regel å vise oss fram. De siste to sesongene har vi vært blant de 18 høyest rankete lagene, men vi kjører jo bare 1/3 av av rittene som noen av de andre lagene gjør. Dermed er det en ganske god prestasjon, presiserer han.
PS: I kraft av å være en del av World Tour skal også norske Uno-X Pro Cycling til Tour de France. De øvrige inviterte lagene er:
Canyon SRAM Racing, EF Education Tibco, FDJ-Suez, Fenix Deceuninck, Human Powered Health, Israel Premier Tech-Roland, Liv Racing Techfind, Movistar Team Women, Team DSM, Jayco-AlUla, Team Jumbo-Visma, SD Worx, Trek-Segafredo, UAE Team-ADQ, Uno-X Pro Cycling Team.
Wild card via ranking: Ceratizit WNT-Pro Cycling, Lifeplus Wahoo.
Invitasjon: Arkéa Pro Cycling, Cofidis Women Team, St Michel Mavic-Auber93, Team Coop Hitec Products.
Uten invitasjon: Parkhotel Valkenburg (kvalifisert via ranking i fjor) og Stade Rochelais (invitert i fjor).
(Sykkelmagasinet Gruppetto):– Unge Dversnes, hva skjer med den mannen? spør vi.
– Jeg vet ikke om du kan kalle meg ung lenger, men. Nei, det er alltid kjekt å kunne glimte til litt. Jeg hadde en litt skuffende sesong i fjor, så det var deilig å vise litt nivå og litt av grunnen til at man holder på med dette. At det ikke er tilfeldig at man er her, sier den 26 år gamle egersunderen til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Og for noen uker den sindige rogalendingen har hatt. Først kjørte han solo inn til seier under 1.1-rittet Route Adelié de Vitré, så vant han den småkuperte avslutningen på etapperittet Région Pays de la Loire Tour.
Tirsdag fortsatte det bare da Uno-X-rytteren igjen viste seg å være blant de sterkeste under sliterittet Paris-Camembert.
– Det er kult å sitte der med de store navnene, som for eksempel Valentin Madouas. Det var en god prestasjon som bygger selvtillit. Etter hvert kommer man inn i et tankespor der man forventer at de snart skal angripe og stramme til, og når det ikke skjer, blir man nesten litt overrasket selv. Jeg kjørte ifra Guillaume Martin opp den siste bakken. Selv om han sikkert ikke er i kjempeform akkurat nå, så synes jeg det er litt kult, sier han.
– Noe av galskapen har gitt resultater
Dvernes er et rivjern på sykkelen, noe han blant annet markerte under COVID-19-pandemien ved å legge ut på en langtur over 1000 kilometer i løpet av 38 timer.
Før han begynte å satse for fullt på landeveien livnærte han seg som tømrer i hovedstaden. 12 dagers skift og 12 timers arbeidsdager, hindret ham ikke fra å pendle mellom Oslo og Egersund. I tillegg rigget han seg til på rulla på kveldstid for å banke inn de nødvendige treningstimene.
– Det er litt gøy å vise fram at noe av den galskapen og den harde jobben som er lagt ned i så mange år, faktisk gir resultater. Jeg har ikke tatt den normale veien inn til sykkelsporten, og da er det ekstra kult. Jeg fikk mange spørsmål og noen rare blikk fra «den gjengen der», når jeg satt meg på rulla etter en dag og 12 timer med hammer og spiker, forteller han.
For en slik hardhaus virket også Paris-Camembert som en forlokkende manndomsprøve. 209 kilometer med ti kilometer masterstart først, og deretter mye motvind på veien mot Livarot-Pays-d’Auge.
– Jeg skal ikke si det var et like hardt ritt, for det gikk omtrent som en transportetappe de første åtte milene, men vi var jo faktisk lenger ute enn de som kom først inn under Paris-Roubaix, sier han.
Ganske riktig: Vinnertiden til Valentin Ferron var på 5:30, mens det tok Mathieu van der Poel to minutter kortere å ta seg de 256,6 kilometerne fra Compiègne til Roubaix under en rekordrask utgave av brosteinsklassikeren.
Får tillit i Ardennene
Det er da også fremdeles et godt stykke opp fra WorldTour til franske 1.1-ritt. Det ene momentet er selvsagt kvaliteten på både lag og ryttere. Det andre er at feltet er vesentlig større med 25 lag versus 15.
Det er selvfølgelig også Dversnes klar over, så når han nå melder seg til tjeneste for Uno-X under Ardenner-klassikerne, med startpunkt under søndagens Amstel Gold Race, så gjør han det som en ren hjelper.
– Jeg er satt opp til å kjøre Amstel Gold Race hvis jeg holder meg frisk fram til det. Deretter blir det La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège. Det blir kjekt å prøve seg, og det er ritt jeg ser fram til. Der går jeg inn i mer hjelperrolle for noen av de aller hvasseste klatrerne i laget. Samtidig håper jeg å utvikle meg videre og bli bedre. Distansen er ingen ulempe slik jeg ser. Jeg trives i lengre løp, forteller han.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
GOD I MINDRE GRUPPE: Feltkjøring og posisjonering har vært en utfordring for Fredrik Dversnes. Her manøvrerer han seg imidlertid inn i vinnerposisjon foran Alexander Kamp under avslutningen i Pays de la Loire Tour. FOTO: Anouk Flesch/Uno-X
En litt annen vei inn i sykkelsporten, har også gitt et litt annet erfaringsgrunnlag. Feltkjøring og posisjonering er dermed et område 26-åringen har slitt litt med. Derfor har han jobbet intensivt med blant annet trener Espen Aareskjold og mentaltrener Karina Andresen Aas rundt nettopp den biten.
– Jeg er heldig som et helt apparat bak meg i Uno-X. De har vært tålmodige og hatt troen på meg. Espen, som er treneren min, har vært tydelig fra dag én om at man fysisk sett er sterk nok. Det handler mer om å knekke noen koder for å vinne sykkelritt. Når du klarer det én gang, så får du mer selvtillit av det. Jeg har kjørt en del ritt nå som har passet meg greit, og jeg har fått kjøre for egne sjanser og dermed hatt hele laget i ryggen. Det er et kjempe lagarbeid som ligger bak dette. Det er veldig kjekt når du får gjort det beste ut av hver enkelt rytter. Nå har vi hatt suksess som lag både under endagsløp og etappeløp, sier han.
Lærte aldri feltkjøring
Å trene godt og ha det fysiske grunnlaget på plass er én ting, men Uno-X-rytteren har slitt med å få potensialet ut under rittet.
– Det er nok veldig mange faktorer som spiller inn, men posisjonering er noe vi har jobbet mye med, også med tanke på det mentale. Posisjonering har vært det vanskeligste for meg fordi jeg ikke lærte meg feltkjøring som ung. Det er alltid noe jeg har slitt med helt siden jeg startet. Så på en måte føler jeg at jeg har knekt den aller største koden. Jeg begynner å bli bedre i felt og på posisjoneringen og Espen skal ha en stor del av æren for det.
– Du nevnte også litt rundt den mentale biten?
– Ja, Karina har vært med og bistått i den prosessen. Det har jo også sportsdirektører som selv har mye erfaring med feltkjøring og håndteringen av det. Jeg er ikke helt i mål, men jeg har framgang. Det går nok også litt på at man bruker den fysiske styrken man har i større grad og tar til seg mer av hjelpen laget kan bidra med underveis, sier han.
Hyller lagkameraten
Noen seiersmaskin har han aldri vært, og det kommer han neppe til å bli, heller. Før mars 2023 var sammenlagtseieren på Rhodos for Team Coop i 2021, samt noen triumfer under den lokale SSK Cup’en og Norgescupen det eneste som sto på skrytelista til Dversnes.
Etter tre uker i Frankrike ser det hele straks bedre ut. Da Uno-X klarte å utnytte overtall i finalen av Route Adelié de Vitré så ingen gladere ut enn Tord Gudmestad – mannen som hadde spurtet i gruppa bak om det hadde holdt seg samlet hele veien inn til mål.
I stedet gikk Dversnes solo inn til sin første proffseier:
– Det er selvfølgelig veldig fortjent at det har løsnet for Fredrik nå, sier Gudmestad til Sykkelmagasinet Gruppetto.
– Han er ekstremt hardtarbeidende, så det er veldig godt å se han lykkes. Og så er det enormt imponerende å levere såpass sterkt i mange løp på rad, legger han til.
Et ritt han hadde sett seg ut
I Paris-Camembert lyktes det ham å berge en plass på podiet for Uno-X. Det til tross for at han pådro seg en sivepunktering underveis.
– Det var samlet gruppe med syv kilometer igjen til mål. Litt tidligere merket jeg at det var litt mindre trykk i det ene dekket, men det var heller ikke helt tomt. Vi kjører med tubeless, og det virket som det hadde stabilisert seg litt. På toppen av den siste bakken var det to ryttere som var et par sekunder foran Madouas og meg. Da merket jeg at det ikke var mye luft igjen, så da måtte jeg skade-begrense i hver sving nedover for ikke å tryne. Jeg slapp luker og måtte spurte ut av hver sving for å komme meg opp igjen. Da fikk jeg jo også litt frikort i gruppa der, og slapp å ta noe ansvar.
– Likevel vinner du spurten om tredjeplassen?
– Ja, jeg kom inn i tredjeposisjon og tenkte at jeg måtte prøve å slå de to jeg satt sammen med. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med Madouas, men jeg hadde ikke store problemer med å gå forbi på siden selv om jeg kjente at jeg slo ned på felgen.
– Hva betyr det for deg å stå på podiet under Paris-Camembert?
– Det er fint med podiet, kanskje aller mest kollektivt. Det er en relativt tung jobb som blir lagt ned av hele laget i forkant. Det var ikke mye man selv trengte å løfte på rumpa i starten, så all honnør til guttene. Paris-Camembert er også et ritt det har vært snakket om i lang tid for min del. Det er langt og småkupert med noen punchy bakker underveis. Flere sportsdirektører sa ifra tidlig om at jeg kom til å få sjansen der, og at dette var noe jeg skulle ta ansvar for, sier Dversnes.
PS: Ardennerklassikerne starter søndag med Amstel Gold Race. Deretter sykles La Flèche Wallonne onsdag før Liège-Bastogne-Liège konkluderer vårklassikerne for denne gang.
(Sykkelmagasinet Gruppetto): Han har vunnet Norgescupen sammenlagt de siste to sesongene, men likevel er det ikke sikkert du har lest mye om ham. Lokalavisa Hadeland er nok de som følger Henrik Teslo Fjellheim tettest, men det kan selvsagt endre seg når 22-åringen fra Brandbu nå har tatt steget ut til EF Education-NIPPO Development Team.
Da Sykkelmagasinet Gruppetto snakket med ham litt tidligere i vinter, gledet han seg både til sesongåpningen i Tyrkia og å sykle Tour of Rwanda med blant andre Chris Froome.
Fjellheim har sin styrke i motbakkene, og bokførte veldig god progresjon langs landeveien i løpet av 2022:
– I etterkant av Tour te Fjells og NM, begynte det å tikke inn litt interesse. EF var på ball, og etter Tour te Fjells følte jeg at jeg hadde ganske god kontroll på 2023. Jeg tenkte at jeg i hvert fall ikke skulle stå igjen uten lag, sier Teslo Fjellheim til Gruppetto Sykkelmagasinet.
– Vanskelig utenfor Uno-X
Slik ble han foran årets en av mange nordmenn som har valgt å legge sykkelkarrieren utenlands, i sitt siste år som U23-rytter:
– Det er vanskelig å komme seg fram i Norge nå, hvis man ikke kommer seg inn via Uno-X-leiren. Da blir det slik at man må se seg om etter utenlandsopphold i stedet. Det norske nivået er meget høyt, men det er fortsatt et trangt nåløye for å komme seg videre.
– Hva tenker du generelt om nivået til norsk sykkelsport?
– Vi har veldig mange gode ryttere i Norge, det er det ingen tvil om. Nivået i Norgescupen har også vært ekstremt høyt. Å vinne ritt er fremdeles vanskelig. Samtidig er det nå mange ryttere som har dratt ut. Det kan gi et slags tomrom. Det gjør også at Norgescupen ikke er det samme som det var. Det lå nok mer prestisje i å vinne Norgescupen tidligere. Nå opplever man at kontinentallagene omtrent ikke er med en gang. Det er klubb-Norge som sykler i Norgescupen. Det var ikke mange ryttere fra kontinentallagene på starten i Tour te Fjells, heller.
– Hva tenker du om EF Education-NIPPO-laget som et potensielt springbrett videre?
– Jeg synes dette er et veldig spennende valgt. Jeg tror det blir bra. Sesongopplegget og rittene vi har i EF, er veldig gode. Jeg er veldig glad for det. De sykler store U23-ritt og har 16 ryttere som gjør at de kan kjøre dobbelt program.
Trente seg selv – jobbet ved siden av
Etter skade under fjoråret ble faktisk danske Michael Valgren flyttet ned til utviklingslaget for å rydde ledig plass i WorldTour-laget. Utviklingsstallen for øvrig, er relativt internasjonal.
Med NIPPO som sponsor er det plass til hele seks japanere. Teslo Fjellheim er eneste nordmenn etter at Trym Brennsæter forsvant ut. I tillegg finnes ryttere fra Sør-Afrika, Sveits, Storbritannia, Tsjekkia og Etiopia.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
DRØMMESJANSE: Henrik Teslo Fjellheim vant Norgescupen to år på rad, men hørte likevel ingenting fra norske kontinentallag. 2023-kontrakten løste seg likevel for rytteren som har ett år igjen i U23-klassen, da EF Education-NIPPO tok kontakt.
Før han skrev under var han i dialog med Brennsæter, men føler seg trygg på at både organiseringen rundt laget og utstyret de sykler på, skal være tipp-topp. En litt morsom ting med Fjellheim, er at han faktisk er vant til å ordne opp i det aller meste selv så langt i karrieren.
– For meg blir det en stor overgang å overlate alt det der til andre. Jeg er vant til å forholde meg til sjefsmekanikeren hos Sørensen Sykler på Helsfyr, og reise inn fra Hadeland på kveldstid om det er noe som må fikses på sykkelen. Nå slipper jeg å tenke på alt annet utenom, sier han.
Brandbu-gutten har også forsøkt seg helt på egenhånd i treningshverdagen, men det var også for å få ting til å gå opp i forbindelse med at han jobbet deltid både som lærer og brukerstyrt personlig assistent.
– I 2021 sto jeg helt alene. Da var jeg nettopp ferdig hos NTG i Kongsvinger, og valgte ikke å ha trener. Jeg prøvde mitt eget treningsopplegg. Da jobbet jeg som vikarlærer på barneskole for å holde satsinga igang. Etter at jeg fikk mer struktur i hverdagen og la det opp slik som jeg ønsket … Jeg kjørte ikke inn noen resultater som junior, men så begynte det å skje ting. Jeg gikk ned seks kilo i løpet av vinteren og fikk utvikling av det. FTP-verdiene gikk i været og overskuddet i hverdagen økte, forteller han.
Det året vant han også Norgescupen sammenlagt både for U23- og eliteklassen. Likevel var det ingen kontinentallag som opprettet kontakt med klatreren. Derfor ble det ett år til i IK Hero i stedet.
Da kom også Jon Anders Grøndahl inn og hjalp til med treningsopplegget.
Drømmer om å bli proff
Fjellheim vil denne sesongen – slik også veldig mange andre innenfor proffsatsingen i herre- og kvinnelaget til EF gjør – ha Girona som base i løpet av sesongen.
Sånn sett blir hverdagen han var vant til hjemme på Hadeland snudd fullstendig på hodet.
– Nå slipper jeg å jobbe ved siden av, så det vil lette hverdagen min enormt. Nå blir det bare sykling utover, klargjør han.
OFFENSIV TYPE: Henrik Teslo Fjellheim fra Brandbu.
– Treneren min, Jon Anders, sier at jeg må klare å glede meg litt mer og nyte ting litt mer underveis. Han mener jeg er for fokusert på trening og hvile, sier han og ler.
– Hvilke ambisjoner har du for karrieren videre?
– Jeg ønsker jo å komme meg videre. Ut i profflivet, altså. Det er en regel innenfor proffsatsingen at de skal la ryttere få sjansen til hospitere opp fra utviklingslaget. Jeg har et mål om å komme meg innom profflaget i løpet av sesongen og vise meg fram der.
– Er det spesielle ritt du har pekt deg ut for sesongen?
– Jeg har vel egentlig ikke tenkt så mye over det. I karrieren min hittil er jeg vant til å tenke veldig årsbasert. Men jeg har veldig lyst til å prøve meg for eksempel i Tour de l’Avenir eller i VM og gjøre det godt der. Utover det vil jeg jobbe for å ta min første UCI-seier. På litt lengre sikt håper jeg å bli proff. Det er derfor jeg driver med dette, ikke for å ende som kontinentalrytter, understreker han.
(Sykkelmagasinet Gruppetto): Tidligere har han vunnet Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia (at på til ved to anledninger), men søndag klarte Tadej Pogacar noe han aldri har maktet før: Han erobret selveste Flandern rundt.
Mye var sagt og skrevet i forkant om måten 24-åringen var nødt til å gjøre det på. Å holde Wout van Aert og Mathieu van der Poel fra livet, er enklere sagt enn gjort.
En hard start på rittet, mange velt og en fryktinngytende gruppe favoritter som slet seg løs i etterkant av Molenberg – var alle faktorer som spilte i favør av UAE-Team Emirates-kapteinen.
Knockout over Kwaremont
Van Aert måtte kapitulere over Hotond, og den avgjørende turen over Oude Kwaremont ble knockout-punchen fra «den slovenske kannibalen».
Mathieu van der Poel manglet 15 sekunder på toppen av Paterberg, og etter å ha vært involvert i noen uhell underveis – manglet han det siste for å hente inn forspranget på de siste 13 kilometerne.
– Det var fantastisk samarbeid av laget i dag. Dette er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg visste at jeg måtte gå solo fra Oude Kwaremont. Jeg ga alt jeg hadde. Jeg visste Paterberg ville bli tøft, men jeg visste at jeg bare måtte holde det gående der og inn, fortalte han i et intervju vist på Discovery (+) etterpå.
– Jeg kan si at jeg kan legge opp i morgen og være stolt av karrieren min, uttalte Pogacar etterpå – da han ble fortalt at kun Eddy Mercxk og Louison Bobet har kombinerte seier fra Tour de France med Flandern rundt tidligere.
Bak der igjen samlet ryttere som Kasper Asgreen, Wout van Aert, Mads Pedersen, Neilson Powless, Stefan Küng, Fred Wright og Matteo Jorgenson seg. Sammen klarte de likevel ikke å hente inn suverene Pogacar.
Van der Poel tok andreplassen. Mads Pedersen ble tredjemann etter heltemodig innsats, mens Wout van Aert nok ikke var fornøyd på fjerdeplass.
Velt for Kristoff
Alexander Kristoff lå brukbart plassert over Molenberg, men var en av rytterne som gikk ned i ett av flere stygge velt. Stavanger-mannen kom seg opp i feltet igjen, men brukte for mye energi til å følge de avgjørende angrepene.
Tidlig var polske Filip Maciejuk skyld i en velt som blant annet sendte Peter Sagan, Ben Turner og Tim Wellens ut av rittet. Bahrain-rytteren ble disket, og tok siden til Twitter der han ba om unnskylding.
Slik gikk det til:
Dramatikken lot ikke vente lenge på seg i den 107. utgaven av Flandern rundt. Med over 235 kilometer igjen til Oudenaarde, satte Bahrain-Victorious tre mann foran inn i et sidevindsparti, og trioen skapte splittelser bakover i feltet.
Mathieu van der Poel ble sittende i den bakre delen av feltet. Heldigvis for ham med flere hjelperyttere rundt seg, blant annet Søren Kragh. Det var dog neppe planen til Alpecin-Deceuninck at dansken skulle bruke krefter allerede der for å få kapteinen sin opp til feltet igjen.
30 kilometer senere sprakk det opp i feltet igjen. Denne gangen etter en velt som blant annet involverte Danny Van Poppel. BORA-hansgrohe-rytteren sto av, og Tadej Pogacar var blant rytterne som ble hindret.
Bahrain-rytter skapte diger velt
I denne perioden var det veldig mange ryttere som kjempet om å komme seg i bruddet. Movistar, Uno-X, Total Energies, Q36,5 Pro Cycling, Team Flanders Baloise og Lotto Dstny var blant de mest aktive. Edvald Boasson-Hagen, Martin Urianstad Bugge og Rasmus Tiller var blant rytterne som angrep flerfoldige ganger.
Bruddet slet seg imidlertid ikke løs før det var syklet over 100 kilometer. Van Keirsbulck, Colombo, Reinders og Hoole var den opprinnelige kvartetten, før Jasper De Buyst (Lotto Dstny) kjørte seg opp til dem. Over det første brosteinspartiet klarte også Jonas Rutsch, Tim Merlier og Hugo Houlé å støte seg opp til bruddet.
Mens Van Aert endelig fikk seg en tissepause, veltet lagkamerat Tosh van der Sande hardt rett bak ham.
Det skulle imidlertid også gå enda verre enn det. Bahrain-rytteren Filip Maciejuk kjempet om posisjoner ute på venstresiden av feltet. Mens Tim Wellens klarte å få plass på veistrekket foran ham, kjørte Maciejuk inn i et bløtt parti med gress, og mistet kontrollen over sykkelen. Uheldigvis ble han nødt til å svinge inn mot feltet igjen, og endte opp med å rive ned en hel haug med ryttere bak seg.
Selv hang 23-åringen med hodet da han innså hva han hadde gjort. Bak ham lå ryttere som Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Peter Sagan, Tim Wellens, Oier Lazkano og Ben Turner igjen på asfalten, sammen med en rekke andre ryttere. Flere av dem ble nødt til å stå av, mens også Maciejuk ble fjernet av rittjuryen.
Van der Poel på etterskudd
Feltet fortsatt ufortrødent videre mot bakkene. Tempoet ble dratt fullstendig ned av Team DSM over Kortekeer, før fire av rytterne deres økte farten betraktelig. Det minnet om manøveren Trek-Segafredo dro i Waregem.
Igjen satt Mathieu van der Poel dårlig plassert, og havnet i bakleksa. Det gjorde igjen at Søren Kragh måtte investere nye krefter for å få kapteinen opp igjen.
Og slik fortsatte det egentlig for nederlenderen. Med 114 kilometer igjen gikk en ny velt på den sleipe brosteinen. Tiesj Benoot og Magnus Sheffield var blant rytterne som gikk ned, og igjen ble van der Poel hindret.
Pogacar involverte seg tidlig
Over Kerkgate på vei inn mot Molenberg, begynte flere grupper å rive seg løs i feltet. Mads Pedersen angrep, og fikk med noen sterke menn i Florian Versmeersch, Trentin, Nathan van Hooydonck, Kevin Geniets, Jhonatan Narvaez, Yves Lampaert, Krists Neilands og – trommevirvel – Tadej Pogacar.
Med sloveneren involvert ble det dog vanskelig å komme seg unna. Alarmen gikk selvsagt i hovedfeltet med en gang, og Uno-X satte rytterne i front sammen med EF Education for å nøytralisere angrepet.
Over Molenberg begynte nye utfordrere å vise seg fram. Kasper Asgreen tok initiativ og fikk med seg Stefan Küng, Matteo Trentin, Nathan Van Hooydonck, Florian Vermeersch, Neilson Powless og Fred Wright. Jonathan Narvaez og Mads Pedersen klarte også å kjøre seg opp fra feltet. Over Molenberg lå også van der Poel godt plassert – men valgte ikke å involvere seg da Trentin dro igang på nytt. Fremdeles var det 100 kilometer igjen av rittet.
Tungt slag for Alpecin
Over Berendries angrep Benoît Cosnefroy og Matteo Jørgensen fra feltet og tok seg opp til bruddet. Det kom nok et skudd for baugen for Van der Poel, ettersom Søren Kragh ble tvunget til å stå av rittet.
Berg Ten Houte og Kanarieberg er viktige på grunn av plasseringen i forkant av tur to opp Oude Kwaremont. Her smeltet mellombruddet og det opprinnelige bruddet, og dannet en usedvanlig sterk koalisjon der framme.
Bak i feltet posisjonerte Wout van Aert, Mathieu van der Poel og de andre stjernene, deriblant Alexander Kristoff, se foran de to bakkene i forkant av sykkelsportens helligdom. Uno-X-kapteinen hadde Rasmus Tiller foran seg, mens William Blue begynte å sige bakover på halen av hovedfeltet.
Kristoff i bakken
På veien inn mot Kanarieberg satte Jumbo-Visma opp tempoet i feltet. Biniam Girmay gikk i bakken langt fram i feltet, og dro med seg 8-10 mann mens han selv rullet rundt flere ganger.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KRISTOFF I BAKKEN: Biniam Girmay tok asfalten først, og fikk hard medfart. Kristoff kom seg på sykkelen igjen. FOTO: Skjermdump via Discovery
Dessverre var Alexander Kristoff og Matej Mohoric blant rytterne som gikk ned i velten. Stavanger-mannen holdt seg til høyrearmen, mens Girmay i hvert fall klarte å reise seg igjen etter den voldsomme velten.
Fra bunnen av Oude Kwaremont gjorde UAE et rent opptrekk for Tadej Pogacar. Sloveren skuffet ikke, og hadde et forsprang på 20-25 sekunder tilbake til Wout van Aert, Mathieu van der Poel, Christophe Laporte, Tom Pidcock og Nils Politt.
Taktisk spill
Etter Paterberg var det fremdeles 15 sekunder mellom Pogacar og gruppa til van Aert og van der Poel. Fremdeles hadde sloveneren 1:38 opp til bruddet, der 12 menn fremdeles holdt stand.
UAE-laget hadde fått plassert Trentin der, mens van Aert kunne stole på hjelp fra både Christophe Laporte og Nathan Van Hooydonck i løpet av de siste 50 kilometerne inn til Oudenaarde.
Franskmannen tok ansvar og tetta luka opp til Pogacar. Det gjorde samtidig at van Aert kunne slappe mer av bak, og la det bli opp til van der Poel og Picock å tette luka.
Over Koppenberg utkrystalliserte «de tre store» seg. Pogacar ledet an, van der Poel og van Aert fulgte på hjul – mens Pidock og Laporte ble distansert. Bruddet hadde fremdeles 45 sekunder, og ble lost over toppen av Asgreen, foran Wright, Küng, Trentin og de andre. På vei nedover mot Oudenaarde, samlet bruddet seg igjen.
Bak måtte Pogacar, van Aert og van der Poel komme fram til en måte å samarbeide på, om gruppa fram til de 11 foran skulle holdes på et akseptabelt nivå.
Pedersen solo – angrep fra van der Poel
Over Taaienberg – med 40 kilometer igjen – fikk van der Poel problemer med kjedet på vei inn i bakken. Da det var løst, hadde Pogacar og van Aert alt fått en luke.
Han reiste seg opp fra sadelen og tråkket det Canyon-sykkelen tålte, og kjørte seg opp i ryggen på stjerneduoen igjen. Imponerende!
Den brosteinslagte bakken endret ikke stort mellom de to gruppene, men bidro til å mørne leggene enda litt mer inn mot den avsluttende Oude Kwaremont/Paterberg-kombinasjonen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
STAKK AV: Tadej Pogacar klarte til å slutt å riste av seg van der Poel/van Aert. FOTO: Skjermdump fra Discovery
Inn mot de energitappende Kruisberg/Hotond-strekket, hadde Mads Pedersen fått nok av det taktiske spillet og valgte å fortsette på egenhånd. Da lå gruppa til Pogacar rundt 40 sekunder bak, og dansken – som hadde syklet offensivt hele dagen, klarte å øke.
Bak angrep van der Poel, og klarte med det støtet å få van Aert over på defensiven. Pogacar og van der Poel kjørte avgårde uten selskap av den dominante Jumbo-Visma-kapteinen.
Spiste opp forspranget til Pedersen
Krutt-tønna Pedersen hadde halvminuttet inn i Oude Kwaremont, men det var langt ifra nok. Bak kom nemlig Pogacar-lokomtivet. På den siste delen av den 2,3 kilometer lange bakken ble dansken også hentet inn av van der Poel.
Van Aert så kokt ut, selv om Nathan Van Hooydonck slapp seg ned fra bruddet for å hjelpe.
Sloveneren hadde 15 sekunder inn i Paterberg, og avstanden mellom han og van der Poel var tilnærmet uendret over toppen. 13 kilometer – og motvind – sto nå mellom Pogacars første seier i Flandern rundt.
Det var dog ingen som klarte å hente inn sloveren. Nærmest var Mathieu van der Poel, som syklet inn til andreplass 17 sekunder bak den slovenske trollmannen. Bak ble det uhyre jevnt mellom Mads Pedersen og Wout van Aert i kampen om 3.-plassen.
(Sykkelmagasinet Gruppetto): I fjor var den første sesongen Uno-X Pro Cycling klarte å oppnå invitasjoner til Omloop Het Nieuwsblad, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Paris-Roubaix.
Det ga eksepsjonelle muligheter til å bryne seg mot klassikereliten utover våren, men samtidig begynte slitasjen å melde seg mot slutten av perioden. Da hjalp det kanskje heller ikke at Paris-Roubaix ble avviklet så sent som den 17. april.
– I fjor merket vi, det var første gang vi kjørte hele perioden, at det gikk nedover. Rytterne ble slitne, småsyke og slike ting. Vi har gjort en del tiltak i forkant som gjør at det faktisk går motsatt vei. Rasmus blir bare bedre og bedre. Det samme gjelder for Alex. Jeg er optimistisk og synes det ser veldig bra ut, uttalte sportsdirektør Gino Van Oudenhove i et intervju med TV 2 Sykkelpodden.
Ungguttene sendt til Frankrike
Endringene belgieren snakker om startet allerede i planleggingen inn mot en ny sesong. Det går på hvordan treningen struktureres, hvordan rittprogrammet bygges opp – men også hvilke perioder som egner seg godt til å restituere.
I år ble laget for aller første gang invitert til WorldTour-rittet Paris-Nice, som fungerer som kjempegode forberedelser inn mot den avgjørende delen av klassikerne.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– FLANDERN ER FORELØPIG FOR LANGT OG HARDT: Det mener Søren Wærenskjold. FOTO: J Viken/Wordup Projects
Det ga samtidig ryttere som Fredrik Dversnes, Tord Gudmestad og Stian Fredheim muligheten til å sikre seg verdifull erfaring fra klassikerne. Trioen fikk sjansen til å vise seg fram under noen av de – på papiret i hvert fall – enklere rittene som Nokere Koerse, Bredene Koksijde Classic og Classic Brugge-De Panne.
Og selv om spesielt Fredheim viste seg å være råsterk under den forblåste utgaven av De Panne, bar det likevel ubarmhjertig hjemover til Sørlandet den påfølgende dagen. Det var allerede planlagt at 20-åringen skulle hjem og i stedet fokusere mot La Roue Tourangelle og etapperittet Pays de la Loiure Tour i starten av april.
Selv ikke den brutale skaden til road captain Anders Skaarseth gjorde at den sportslige ledelsen i Uno-X fant det fornuftig å kalle tilbake noen av ungguttene. I stedet hentet Dversnes fredag hjem karrierens aller første proffseier under Route Adélie de Vitré. Noe som bekrefter at opplegget de har kjørt fungerte ganske bra.
Også de største profilene hviler
Ser man på programmet også de mer etablerte rytterne innenfor konseptet sykler, finner man også endringer der. Både Alexander Kristoff og Rasmus Tiller sto for eksempel over Classic Brugge-De Panne.
Historisk sett var det et av favoritt-løpene til Stavanger-mannen, men mest da det gikk over tre dager og lå posisjonert i samme uke som Flandern rundt.
Kristoff takker sjelden nei til ritt, så det er likevel en endring man kan merke seg etter at også Milano-Sanremo forsvant ut av planen hans denne sesongen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
BEGYNNER Å VISE FORM: Alexander Kristoff er blant rytterne med god formutvikling opp mot Flandern rundt på søndag. FOTO: WordUP-Projects
Også i den delen som gjenstår av den flatere delen av brosteinsrittene blir det endringer hos Uno-X. Søren Wærenskjold står for eksempel over Flandern rundt, mens Erik Nordsæter Resell og Tiller får en pustepause under onsdagens GP Scheldeprijs:
– Vi har store forhåpninger for Søren i både Scheldeprijs og Paris-Roubaix, som passer ham bedre enn E3 Harelbeke og Flandern rundt, så fokus ligger på de andre løpene. Vi har rett og slett tatt avgjørelsen med å ikke la ham starte i Flandern rundt. Fokuset var på Brügge-De Panne, Gent-Wevelgem, GP Scheldeprijs og Paris-Roubaix, sier Van Oudenhove i podcasten.
Tiller tåler mer slitasje
Mens opplegget Kristoff har syklet, fremdeles er ganske likt hva han hadde i begynnelsen av sesongen i fjor, er rittfrekvensen trappet betydelig opp for Tiller.
I fjor var den franske sesongåpningen i GP La Marseillaise og fire etapper av Etoile de Besseèges det han hadde i beina, før han syklet sju éndagersritt på veien inn mot Paris-Roubaix.
I år kopierte han den franske åpningen, men har i tillegg syklet fem dager under Volta ao Algarve og fullført åtte etapper under Paris-Nice.
– Hvor viktig var det for oppladningen hans til de to monumentene som gjenstår av denne perioden, at han fikk flere etapperitt i beina inn mot årets sesong?
– Det er en del av planen å få Rasmus enda ett hakk opp. Man må prøve det for å finne ut av om det fungerer. Han ble litt syk etter Paris-Nice, så det gikk litt tungt i de første løpene etterpå. Det blir spennende å se hvordan oppkjøringen han har gjort fungerer under Flandern rundt og Paris-Roubaix, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Wærenskjold: – Har fungert mye bedre
Selv om Wærenskjold ble nødt til å stå av den nest siste etappen av Paris-Nice på grunn av på begynnende forkjølelse, merker 23-åringen stor forskjell på hvordan kroppen føles nå.
Han er for øvrig hjemme og trener i Mandal, etter at avgjørelsen ble tatt om at han skulle svinge utenom Flandern rundt.
– Den opprinnelige planen var at jeg ikke skulle sykle, og heller ta noen dager hjemme for så å reise ned til Scheldeprijs. De hadde lyst til at jeg skulle bli igjen, siden man ikke helt hva som skjer i forhold til eventuelle velt, men vi fant ut det var best å forholde seg til den opprinnelige planen. Flandern rundt er et løp jeg kan gjøre det bra i på sikt, men foreløpig er det hakket for langt og for hardt.
– Du har også hatt en litt annen inngang med flere etapperitt i beina inn i årets klassikere, hvordan har det slått ut for deg?
– Det har fungert mye bede. I fjor hadde jeg vel ikke etapperitt, nå har jeg tatt Saudi Tour, Algarve og Paris-Nice, selv om jeg ikke fullførte det siste. Det er faktisk greit å slippe noen av de mindre løpene. Man kan få god form av å kjøre to-tre av dem, men så føler jeg formen begynner å dabbe litt av – og så kommer du fram til de største av dem. I fjor følte jeg at jeg absolutt var i dårligst form under Flandern rundt. Det var også noen ryttere som begynte å bli forkjølet, så jeg synes det ga et litt feil bilde av laget. Vi var i Belgia i én måned i strekk, og da blir du litt drittlei mot slutten. Men det er jo også da de viktigste løpene kommer, påpeker han.
Viser positive tegn til formstigning
Under Dwars door Vlaanderen valgte Alexander Kristoff å kaste seg ut i morgenbruddet, og havnet dypt inne i finalen med blant andre spanske Oier Lazkano.
Rasmus Tiller var tung under åpningshelgen i slutten av februar, men har vist stigende form også, han. 15.-plassen i Gent-Wevelgem var sånn sett veldig oppløftende.
Når det gjelder Wærenskjold var han kun noen få meter unna å bli med i den avgjørende utskillelsen i De Panne, og har også vist positive takter i Wevelgem og Waregem.
– De Panne visste jeg kunne gå litt begge veier. Jeg lå syk noen dager etter Paris-Nice, men fikk trent greit. Jeg hadde ikke helt det som skulle til den dagene. Hadde jeg hatt beina jeg hadde i Dwars og Wevelgem, hadde jeg fort vært oppe med Fredheim og vi kunne utnyttet hverandre mot slutten. I Wevelgem var det nærme. Det ble en splitt før siste gang opp Kemmelberg, så det ble en taktisk feil. Jeg kunne ikke bruke masse krefter inn mot den siste bakken, for da hadde jeg blitt kjørt av når vi kom dit. I Dwars (Waregem) hang med første gruppe inn, og ble vel til slutt nummer 14. Så det har bare blitt bedre.
PS: Søren Wærenskjold gjorde unna debuten i både Flandern rundt og Paris-Roubaix i fjor. I sistnevnte ritt veltet han alt før det første brosteinsstrekket, noe som satte en effektiv stopper for mandalittens ambisjoner. Flandern rundt kan du følge via TV 2 eller Eurosport Norge/Discovery (+) fra 10:00, søndag.
(Sykkelmagasinet Gruppetto): I dag skulle egentlig Jonas Iversby Hvideberg vært tilbake med startnummer på ryggen under Dwars door Vlaanderen. Dessverre for ham, men heldigvis for oss – dukket han i stedet opp i studio for innspillingen av podcasten Gruppo Compatto.
Her fortalte østfoldingen at velten på dag to av Volta ao Algarve skapte større komplikasjoner enn de første legeundersøkelsene avdekket.
– Jeg fikk tilbake en MR-undersøkelse i går, og den viste at det hadde vært en avrevet muskel pluss et lite brudd i kneet. Det har gjort at jeg har slitt under opptreningen. Også da jeg var tilbake i løp, så har det ikke føltes riktig, sier Iversby Hvideberg under podcasten.
Not the way I wanted to start the european season. Luckly no major injuries, just a lot of pain. Need some time for my skin to grow back, but then I’ll be ready to go again🤕👊
Thanks @TeamDSM for bringing me home fast and safe, and my family for taking care of me at home🙏 https://t.co/ENzW37IW8zpic.twitter.com/cnrF6E0x69
24-åringen gikk ned i en ganske stygg velt i Portugal, og det var kneet som traff underlaget først. Han pådro seg også ganske store hudtap på bein og rygg. Dermed fikk han forsont seg med at det ville bli en aldri så liten pause fra løpene.
Podacast – lytt til episode #19 av Gruppo Compatto:
Han var imidlertid tilbake igjen under et blytungt Tirreno-Adriatico, og der valgte han å stå av den nest siste etappen på grunn av en forkjølelse. Siden har han dessverre ikke vært å se i DSM-drakta.
– Det var et mål for sesongen å være bra allerede nå på våren. Det har på en måte ikke være en mental nedtur egentlig. Jeg var forberedt på at det kom til å ta tid etter velten i Algarve med tanke på hvor mye hud jeg hadde mistet. De kortsiktige målene ble satt litt til side og så prøvde jeg heller å komme godt i gang – så kom det litt tilbakeslag etter tilbakeslag, men det kom med litt mellomrom så da fikk man fordøyd prosessen., sier han.
Han har tidligere hentet hjem en femteplass fra juniorutgaven av Paris-Roubaix og i tillegg kjørt U23-utgaven av Flandern rundt, men må altså vente på sin debut i monumentene.
– Da vi fant ut det var litt større problemer, var det heller ikke noe sjokk. Slik som været var der nede i forrige uke, så kan man i hvert fall sitte hjemme og ha det litt godt og varmt på rulla innimellom. Det er synd ikke å være der, men det kommer nye år med nye klassikere.
– Van Aert og van der Poel er ikke de beste vennene
I podcasten diskuteres avslutningen på klassikerne med hovedfokus mot nettopp Flandern rundt. Iversby Hvideberg ser for seg å vokse mer inn i en rolle som road captain i framtida, og synes blant annet det er veldig stas å kunne studere tyske John Degenkolb på nært hold.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
DA CAPO? Jonas Iversby Hvideberg tror en rytter som Søren Kragh kan ha muligheten til å komme i forkant under søndagens Flandern rundt. Det spørs litt hvordan samarbeidet mellom «de tre store» sklir på den aktuelle dagen. FOTO: Skjermdump via Discovery
I podcasten snakker han også litt om ryttere som liker å gå i brudd, og de som ikke gjør det, hvordan ryttere tenker underveis i rittene og hva slags roller hjelperytterne har rundt sine kapteiner.
Under søndagens sykkelfest i Belgia er det mange som spår en ny stjerneduell mellom Tadej Pogacar, Wout van Aert og Mathieu van der Poel, men DSM-rytteren er ikke skråsikker på at det er slik det 273,4 kilometer lange beistet av et ritt kommer til å bli avgjort:
– Jeg har lyst til å spå en liten twist: At det ikke blir en av de tre store, men at begge lag er representert med noen andre ryttere i front, sier Iversby Hvideberg i podcasten. Det begrunner han blant annet med det litt slitte forholdet mellom van Aert og van der Poel:
– Pogacar var sterk i E3, men jeg tror ikke han har det som trengs for å vinne. Han kan følge van der Poel og van Aert, men han vil uansett bli slått i en spurt. Det som kan bli interessant da, er jo om van der Poel og van Aert. De er ikke de beste vennene. Om de ikke ønsker å samarbeide, så gjør de løpet vanskeligere. Det er ikke så veldig vanskelig å se for seg at det blir en trio der framme, men hvis de ikke ønsker å kjøre, så kommer de seg ikke av gårde. Jeg sitter med en liten følelse av at du kan se en lagkamerat av de to komme seg av gårde. For eksempel en Søren Kragh eller Van Baarle/Laporte som kanskje kan få litt mer spillerom, og så føler begge lag at de sitter med et godt kort. Da ser jeg ikke bort ifra at de kan komme seg av gårde, kanskje sammen med et lag til.
Flandern rundt har de siste årene blitt avgjort enten solo eller i spurt mellom to ryttere. Siden 2015 har Peter Sagan, Niki Terpstra, Philippe Gilbert og Alberto Bettiol vunnet rittet solo. Tre ganger har spurten stått mellom to ryttere: Kristoff/Terpstra, van der Poel/van Aert og Asgreen/van der Poel.
I fjor gikk van der Poel nok en gang seirende ut av duellen, da sammen med Pogacar – mens også Dylan van Baarle og Valentein Madouas kastet seg inn i fighten på de siste hundre meterne.
(Sykkelmagsinet Gruppetto): Under E3 Saxo Classic i fjor var Paterberg utskytningsrampen for Christophe Laporte og Wout van Aert dypt inne i finalen. Duoen kom til slutt sammen inn til målområdet, og belgieren fikk æren av å krysse målstreken først.
Samme mann vant på nytt, og forsvarte dermed tittelen i Harelbeke, for bare to dager siden. Denne gang skjedd det dog i spurt mot Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar.
Søndag startet verken van der Poel eller Pogacar. Under Gent-Wevelgem var det mange som derfor forventet en ny dominant opptreden fra Jumbo-Visma. Stjernegalleriet sviktet heller ikke.
For litt over ett år siden ble Paterberg brukt til det avgjørende angrepet, søndag var 2. gangs passering av Kemmelberg det avgjørende punktet. Anthony Turgis kunne bare riste på hodet, da hans angrep over Monteberg ble spist opp av van Aert og Laporte over Kemmelberg.
Tredjemann nær toppen av bakken var faktisk Caleb Ewan, som opplagt hadde en god dag på sykkelen i griseværet.
Ga pusterom til van Aert
Laporte og van Aert hadde en litt forskjellig reise fram hit. Ved første gangs passering av Kemmelberg gikk franskmannen etter en kvartett som allerede hadde slitt seg løs med Nathan Van Hooydonck, Matej Mohoric, Florian Vermeersch og Ben Turner.
Bak i feltet, der også Alexander Kristoff befant seg, kunne van Aert spare krefter – inntil de to gruppene samlet seg på nytt før Monteberg.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
STKK AV: Kemmelberg er bakken som skiller klinten fra hveten under Gent-Wevelgem, og det visste Jumbo-Visma å utnytte seg av. FOTO: Skjermdump fra Discovery
Så ettersom Laporte alt hadde svidd av litt krefter, og van Aert vant for bare to dager siden – var det et åpent spørsmål hvem av de to det nederlandske laget forsøkte å spille opp til seieren.
van Aert tok i hvert fall mesteparten av tauejobben på vei inn til tredje – og siste – passeringen av Kemmelberg. At på til fra den tøffeste siden.
Ventet på lagkameraten
Fra bunnen av bakken var det tydelig at van Aert var den sprekeste av de to. Å gå solo inn til mål med 35 kilometer igjen av den brutale klassikeren, var kanskje ikke ideelt.
Så da bakken flatet ut over toppen, gjorde klassikerstjernen klokt i å vente på lagkameraten sin.
På ferden tilbake mot Porte de Menin, krigsminnesmerket i Ypres der rittet også startet, fortsatte bare den fantastiske lederduoen å øke ledelsen bakover. I feltet bak kjempet konkurrentene frenetisk om tredjeplassen. Ewan var ikke lenger å se, men Olav Kooij virket sterk og var faktisk andremann i feltet på toppen av Kemmelberg. Jasper Philipsen (måtte senere slippe gruppa), Rasmus Tiller, Pascal Ackermann, Fred Wright, Tim Merlier og Mads Pedersen var også blant dem som ønsket å pynte CV’en med et toppresultat fra Gent-Wevelgem.
I den gruppa var det selvsagt også en del ryttere som slettes ikke ønsket seg en spurt, som for eksempel Nils Politt, Sep Vanmarcke, Jhonatan Narvaez og Florian Vermeersch.
Laporte fikk seieren
Foran hadde van Aert og Laporte tatt fatt på de siste fire kilometerne, og hadde godt over to minutter til den jagende gruppa bak.
Der kom angrepene hurtig fra dem som aller helst ville unngå å spurte for tredjeplassen. Jhonatan Narvaez angrep inn i en rundkjøring og fikk angrepsvillige Matej Mohoric på hjulet. Sloveneren – en av verdens aller beste utforkjørere – havnet denne gangen på glattisen, og tok full telling da forhjulet slapp under ham.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
BLE ENIGE TIL SLUTT: Christophe Laporte fikk æren å vinne søndagens Gent-Wevelgem. FOTO: Skjermdump via Discovery
Det var diskusjoner blant duoen i front, men til slutt ble de enige om at franskmannen skulle få seieren, så da avsluttet de rittet – hånd i hånd – slik de også gjorde i E3 Saxo Classic året i forveien.
Bak klarte Mads Pedersen å få kontakt med Mikkel Bjerg, Sep Vanmarcke og Florian Versmeersch som hadde slitt seg løs med fire kilometer igjen. Vanmarcke tok likevel tredjeplassen, mens Pedersen ble nummer fem.
PS: Det var ingen norske blant de ti første rytterne, men Rasmus Tiller satt med i feltet inn etter 260 kilometer med blodslit i sprutregnet. Underveis mistet vi for øvrig også Filippo Ganna og Michal Kwiatkowski etter velt, men Ineos Grenadiers melder at rytterne deres ikke har pådratt seg alvorlig skader.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
