Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.
Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.
«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.
«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.
Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold
Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.
«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.
Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?
2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.
Den 2.april starter jeg det som kanskje er mitt livs utfordring. 8850 høydemeter i arktiske omgivelser på Svalbard for å samle inn penger til Hope for Justice og deres arbeid for sikkerhet til ukrainske flyktninger.
Oppgaven er å gjøre en Everesting sykkelutfordring og sykle 8850 høydemeter i én bakke fra Gruve 3 til Ksat nær Longyearbyen.
Oppdraget er å samle kr 50.000 til arbeidet til Hope for Justice for å stoppe moderne slaveri og menneskehandel, noe som er ekstra tidskritisk nå som mange ukrainere er på flukt og er spesielt sårbare for utnyttelse av menneskesmuglere.
Vår ambisjon er å bruke denne utrolige utfordringen til å samle penger for for den gode saken, samtidig som vi skal lage en historie rundt utfordringen og dele denne med folk over hele verden.
Partnere for prosjektet er CCN Sports, Komoot, 101percent Training og Unis.
Hvorfor Svalbard?
Svalbard er en øygruppen, og Longyearbyen er største bebyggelse og verdens nordligste tettsted.
Her drar kun de tøffeste. Det er stort sett gruvearbeidere, fiskere og forskere på Svalbard. Stedet er meste kjent for sine lange vintre, kalde klima, utrolige landskap og et vilt dyreliv. Det er en reel risiko for å møte på isbjørn.
Jeg skal sykle i en bakke nær flyplassen, fra vei 400 opp til Gruve 3. Veien gir en utrolig panoramautsikt utover Isfjorden og passerer Verdens frøhvelv, en sikkerhetslager for frø til fremtiden. Bakken er 2,7 km lang og gir 190 høydemeter, og for å nå Mount Everest så trenger jeg å gjøre det omtrent 48 ganger.
Hvorfor Everesting?
Everesting er den ultimate personlige sykkelutfordring. Du må overkomme fysisk smerte, men det er like mye en mental prøvelse. Den er repetitivt, langt, føles til tider uendelig. Etter en runde er det bare å snu og sykle bakken enda en gang igjen.
Utvide grenser av hva jeg fysisk og mentalt kan klare motiverer meg. Jeg elsker å beviser for meg selv at jeg kan klare mer enn fornuften tilsier. Det er oppturer og nedturer i en slik utfordring, men man må pushe gjennom for å klare målet. Det er ofte sånn livet er. En roller coaster.
Denne gangen er det hele mer spesielt som mange europeere går gjennom hindringer vi aldri har opplevd før. Dette er en tid for å steppe opp, gå utenfor komfortsoner, aldri gi opp, og stå sammen for hverandre. Jeg dedikerer denne Everestingen til det ukrainske folk som er på flukt fra krig i sitt hjemland.
Innsamling av penger til Hope for Justice
I den Ukrainske krisen har mange kvinner og barn måtte flykte fra sine hjem og sine menn. De er slitne, desperate og sårbare. I en kaotisk situasjon vil mange være et potensielt lett bytte for menneskehandlere.
I en slik krise fortjener flyktninger å være trygg og ikke bli ofre for utnyttelse, tvangsarbeid eller prostitusjon.
Derfor ønsker jeg å løfte frem arbeidet til Hope for Justice som jobber med å sikre flyktningenes sikkerhet. Dette er en sak som ligger tett på mitt hjerte og jeg håper du vil hjelpe meg å samle inn kr 50.000,-
(Sykkelmagasinet): Samme dag som han hadde gjennomført Tirreno-Adriatico, fikk Sven Erik Bystrøm beskjeden som snudde livet på hodet.
Hjemme i Haugesund hadde nemlig pappa Leif Erik Bystrøm brått og uventet blitt revet bort.
– Det var på kvelden etter siste etappe av Tirreno jeg fikk en kjedelig telefon hjemmefra. Min far hadde gått bort. Det var selvfølgelig en tøff tid. Den opprinnelige planen var at jeg skulle sykle Milano-Torino, men jeg kom meg heller med et fly hjemover, slik at jeg fikk være sammen med familien, forteller Sven Erik Bystrøm til Sykkelmagasinet.
Pappa Leif Erik pådro seg et hjerteinfarkt og ble ikke mer enn 64 år gammel. Han var godt oppdatert på sykling og en god støttespiller i haugesunderens karriere.
Sorg og sykdom
I forbindelse med begravelsen fikk Intermarché-Wanty-rytteren et lengre opphold hjemme enn først planlagt. Midt i sorgen har han også blitt satt tilbake av sykdom.
Faktisk har han ikke kunnet trene skikkelig siden han avsluttet det italienske etapperittet for snart to uker siden.
– Det har vært ganske mye forskjellig den siste tiden. Jeg kjente meg litt pjusk mot slutten av Tirreno, men sykdommen holdt seg i kroppen i 10-12 dager etterpå. Jeg tror kanskje det hele ble litt ekstra forsterket av en vanskelig periode generelt sett. Det slapp aldri helt taket, og da jeg forsøkte å trene hadde jeg ingen krefter. I løpet av helga har vi hatt omgangssyke i huset, så det har vært rimelig ’heavy’ for å si det sånn. Det har blitt lite trening.
– Tar Flandern som trening
Etter Biniam Girmays flotte seier under Gent-Wevelgem søndag, tok haugesunderen en prat med laget for å stake ut kursen videre.
Alt før sesongstart ble det diskutert å hoppe bukk over Paris-Roubaix, og heller vende fokus mot Amstel Gold Race, De Brabantse Pijl og Liège-Bastogne-Liège. Den planen har de nå bestemt seg for å følge.
Laget ønsker i tillegg Bystrøm til start under søndagens Flandern rundt, men med fokus på den første delen av monumentet.
– Planen er å dra ned til Belgia på onsdag for å være der med laget. Det er litt mannefall foran Flandern, så de har spurt meg om å stille. Jeg har i utgangspunktet en hjelperytter-rolle de første 15-16 milene, eller i hvert fall så lenge jeg klarer. Deretter blir jeg igjen i Ardennene og trener i områdene rundt Amstel-løypa, forteller han.
– Hva tenker du om en slik rolle i Flandern?
– For å være ærlig hadde jeg egentlig sett for meg at jeg ikke skulle kjøre der. At jeg heller skulle trene meg opp her hjemme. Laget sa det kunne være bra for meg å komme ned til Belgia, være sammen med dem og få god oppfølging av støtteapparatet. Det blir mer å ta det som trening. Når det ikke forventes noe mer av meg, er det OK. I utgangspunktet liker jeg ikke å start et sånt ritt uten å være helt forberedt, sier han.
Bystrøms reserve vant
Nevnte Girmay har allerede reddet klassikersesongen for det belgiske laget, men har alt begynt hjemreisen til Eritrea. 21-åringen blir altså ikke å se på startstreken søndag.
– Han var egentlig reserve for meg, humrer Bystrøm og sikter til seieren i Wevelgem.
– Planen var egentlig at han skulle være med til og med De Panne, og så reise hjem til Eritrea. Han har vært i Europa i en lengre periode nå. Han kommer fra høyden der nede, så det blir en kombinasjon med familietid og høydetrening inn mot Giro d’Italia for ham.
– Hvilke egenskaper er det han besitter som gjør at han kan vinne Gent-Wevelgem som debutant?
– Det er ganske unikt det han gjør. Vi har visst at han er helt rå i posisjoneringskampen og den biten der. Det beviste han også i de første rittene og på Mallorca – der han vant. Det er jo egentlig det det handler om: Posisjon. Og så hjelper det jo med den spurten han har.
– Er det andre fysiske egenskaper som hjelper ham?
– Jeg har ikke tenkt så mye over det, egentlig – men hvis du sammenlikner den fysiske delen med løping, så kommer det veldig mange gode løpere fra Eritrea og Kenya. Mange av dem kommer fra høyden. Det viser seg gang på gang at de har en fysiologisk fordel. Det er jo litt det samme med ryttere fra for eksempel Colombia. Høyden har defintivt en effekt. Når det gjelder Girmay så er han såpass rå på den tekniske biten i tillegg, og det er imponerende. Han har ikke den samme bakgrunnen som oss. Jeg syklet jo for eksempel ritt i Belgia fra jeg var 16 for å lære meg dette, og fikk det inn tidlig. Sånn sett er det ganske imponerende, selv om han har vært innom Delko og laget i regi av UCI (World Cycling Centre i Aigle, vår anm.) tidligere, avslutter Bystrøm.
Med så mange troverdige utfordrere til seieren hvert år, er man fristet til å antyde at Milano-Sanremo er et regelrett sjansespill . Det er absolutt en passende analogi for et ritt som avsluttes i skyggen av det berømte kasinoet i Sanremo.
Men et raskt blikk på vinnerlisten viser at denne stolte, over hundre år gamle sykkelinstitusjonen huser ingen heldige vinnere.
– Sjarmen ved Milano-Sanremo er at man aldri kan ta noen favoritter for gitt. Man sitter som regel og venter på at noen ryttere skal dukke opp, og så plutselig er det noen andre som viser seg frem på slutten, sier Mauro Vegni, rittets direktør, i en video publisert av arrangøren.
Rittet er som kjent for de aller fleste uten store topografiske hindringer – men etter snaue 300 kilometer og sju timer i sykkelsetet kan traseens to siste bakketopper – Cipressa og Poggio – føles ut som en trans-alpinsk Tour de France-etappe.
– I det store og hele er Poggio et relativt kort øyeblikk i rittet, men så absolutt det øyeblikket med mest adrenalin, sier Paolo Bettini.
Milano-Sanremo-vinner i 2003, Bettini, vant rittet i det som da ble første bruddseier på seks år. Bettini kombinerte krefter til perfeksjon med lagkompis Luca Paolini etter at Saeco-raketten Danilo Di Luca hadde angrepet i bunn av Poggio. Med regnbuetrøya over skuldrene jublet «Il Grillo» for seier under vårsolen på Via Roma, og spolerte dermed bursdagsfeiringen til Mario Cipollini som ledet hovedfeltet over målstreken elleve sekunder etter.
– Poggio er verken bratt eller lang, men fordi man kommer inn i bakken etter seks-sju timer på sykkelen, blir den som tortur. Følelsen er som om noen pisker beina dine igjen og igjen, en smerter du kommer til å føle mange dager etter rittet, sier den tidligere Quick-Step-rytteren.
Bettini jubler i Sanremo i 2003.
God posisjonering inn i Poggio er avgjørende for hvor mye krefter man må bruker i bakken, sier briten Mark Cavendish, vinner i 2009. For en spurter som Cavendish fordrer dette at man overlever Cipressa og har en eller flere ultra-solide hjelpere til å plassere en i feltet inn mot siste stigning.
– Man kan ikke kalle det en sving, man bare heller mot høyre av hovedveien inn på Poggio. Så man går fra en bred til en smal vei. Er man blant de første inn i bakken, sparer man enormt med krefter de første par hundre meterne, sier Cavendish.
– Er man ute av posisjon fra starten av, må man bruke mye ekstra krefter og watt, såpass mye at muligheten for å være i vinnerposisjon sannsynligvis er borte. Det stiger først slakt mot høyre, så kommer en krapp venstresving som man må spurte ut av, før det deretter går svakt mot høyre igjen og så flater noe ut i et parti der man alltid ser angrep.
Men mer enn noe annet, er rittet en årlig påminnelse om at slibrig taktisk spill, tålmodighet og et effektivt pokerfjes er svært potente våpen i et sykkelritt.
Fysisk styrke er langt i fra alt som trengs for å vinne, spesielt i Milano-Sanremo, hvor spurtere, klassiker- spesialister og angrepsvillige grand tour-ryttere alle er levnet en reell mulighet til å vinne.
Spør bare Fabian Cancellara, ofte den sterkeste opp Poggio; han sto på podiet hele fem ganger, men vant bare én tittel i Sanremo.
– Det unike med Poggio er at man sykler på storeskiva og sykler så fort oppover at man må bremse i svingene og akselerere ut av dem, sier Cancellara – vinneren i 2008.
– Så de siste halvannen kilometerne mot toppen, må man være klar for angrep. Her hvor det flater ut, kommer det alltid angrep, men man vet aldri helt når.
Og hva med Peter Sagan? Slovaken er ofte den som drar ut splinten på Poggio, sprenger feltet og er først gjennom høyresvingen og stuper ned mot målstreken med halsbrekkende fryktløshet – men mannen med tre regnbuetrøyer har aldri vunnet «La Classicissima».
– Utforkjøringen er ekstremt vanskelig. Det er et spørsmål om erfaring. Har man ikk kjørt rittet tre-fire ganger, så vet man kanskje ikke hvor fort man kan forsere svingene nedover, sier John Degenkolb.
Kanskje mer ofte enn ikke, utforkjøringen er mer avgjørende enn veien opp Poggio, sier Bettini. De krappe svingene ned til kasinobyen er som en ytterst farlig lek med liv og helse som innsats.
– Veien ned er ekstremt farlig, både taktisk og fysisk. Det er ofte her rittet avgjøres, hvilket var tilfellet i 2002. Vi hadde et lite forsprang, men ble tatt igjen. I 2003 hadde vi seks eller åtte sekunder på toppen, men tolv sekunder i bunn. Så vi avgjorde det der, sier italieneren.
Paradokset hvor overlegen styrke kan bli ens egen verste ende er intet uvanlig fenomen innenfor profesjonell sykkelsport, men i Milano-Sanremo er denne tilsynelatende urimeligheten mer synlig enn i noe annet ritt.
Og kanskje derfor er det vi elsker vårens første monument, sier Vegni.
– Man så det med Kwiatkowski spurtslo Sagan. Det er derfor man liker dette rittet, man klarer aldri å spå vinneren.
Som årets første monument signaliserer Milano-Sanremo at sykkelsesongen er i gang for fullt alvor. Den italienske klassikeren med sine nesten 300 km kommer bardus på noen, mens for andre er det sesongens høydepunkt. For den som vinner, har sesongen allerede blitt en ubetinget sukess.
Mot et vakkert bakteppe langs den italienske rivieraen er rittet langt, raskt og fysisk krevende, for ikke å si taktisk komplisert og ofte uforutsigbart. Det kan bli massespurt, bruddseier eller en tapper soloartist som lykkes. Ingen vet på forhånd, og det er magien ved La Classicissima!
(Sykkelmagasinet): Er det riktig av Liège-Bastogne-Liège å titulere seg som den aller eldste blant monumentene? Hva var foranledningen til at Poggio ble innlemmet i Milano-Sanremo?
Og hvorfor valgte bonden å legge brostein i den bratte bakken ved gårdsbruket i Kluisbergen?
Alt dette fikk du svar på om du dukket opp hos Peloton Café i Oslo under søndagens Strade Bianche.
Lytt til podcasten her:
Hadde du ikke anledning, får du nå sjansen til å høre podcasten som ble spilt inn denne dagen. Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik hadde for anledningen dykket dypt ned i kuriositetene fra den rikholdige sykkelhistorien, og vevde det på elegant vis inn i kravene, nivået og forberedelsene som ligger til grunn for sykkelsporten slik vi kjenner den i dag.
De lange treningsturene til De Vlaeminck
Lørdagens Strade Bianche ble vunnet av Tadej Pogacar i suveren stil. Sloveneren fremstår nå blant rytterne som kan finne på å vinne alle de fem monumentene i løpet av karrieren.
Før ham er det kun Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck og Rik Van Looy som har klart det.
Både Merckx og De Vlaeminck dukker opp i podcasten. De to var erkefiender i brosteinsklassikerne. De Vlaeminck benyttet seg av treningsturer på mellom 350 til 400 kilometer i oppkjøringen til Paris-Roubaix.
I dag er langt vanligere å legge forberedelsen til høyden, noe for eksempel Jasper Stuyven, Wout van Aert, Peter Sagan, Søren Kragh og Tiesj Benoot har valgt de siste årene.
Også for Pogacar er høydetrening et nødvendig onde, men da først og fremst med tanke på ambisjonene hans i Grand Tours.
Lytt til Gruppo Compatto!
Skulle du sette pris på podcasten, bør du også abonnere på Gruppo Compatto via Apple Podcast eller Spotify.
GRUPPO COMPATTO: En podcast av Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i regi av Sykkelmagasinet. Her sammen med Johannes Staune-Mittet i forbindelse med innspilling i studio.
Gruppo Compatto er sponset av Sykkelmagasinet og blir laget av Jarle Fredagsvik og Jonas Lindstrøm. Tidligere har duoen blant annet tatt for seg Uno-X, juniorlandslaget m/Per Strand Hagenes, Johannes Staune Mittet, Stig Kristiansen og Edvald Boasson-Hagen.
Du finner podcasten her (Spotify) og her (Apple Podcast).
(Sykkelmagasinet): I utgangspunktet var det Kuurne-Brussel-Kuurne og Gent-Wevelgem Kristoffer Halvorsen hadde satt to stjerner ved i sesongplanen sin.
Et stort Covid-19-utbrudd under etapperittet Etoile de Bessèges har bidratt til å endre de planene noe.
Sørlendingen kjemper nå en kamp mot klokka for å ankomme brosteinsklassikerne i godt slag. På veien dit er han villig til å ofre egne sjanser for høytflygende Rasmus Tiller.
– Jeg kjenner at formen begynner å nærme seg litt i hvert fall. Jeg får egentlig bare ta det som det kommer. Det ser ut til at det er noen andre på laget som er i bra slag i hvert fall, sier Kristoffer Halvorsen til Sykkelmagasinet.
– Du tenker på Rasmus Tiller?
– Ja, jeg legger heller presset over på ham. Han har trent bra stort sett gjennom hele vinteren. Jeg kjørte sammen med ham i det første rittet mitt i år, og der var han kjempesterk.
– Ingen vits å reise ned til Belgia
Det var nettopp under det franske 2.1-rittet, der Tobias Halland Johannessen kjørte inn etappeseier på dag fire, at smitten eksploderte.
Også Halland Johannesen ble syk, men etterdønningene var ikke verre enn at han startet Omloop Het Nieuwsblad den siste helga i februar.
PÅ VEI TILBAKE: Kristoffer Halvorsen gikk glipp av brosteinsåpningen, men estimerer at han nå har omtrent én uke med god trening bak seg hjemme i Kristiansand. FOTO: Morgane Bezannier
For Halvorsen har energinivået stupt, og han har hatt perioder der han har holdt seg langt unna treningssykkelen.
– Det tok litt lengre tid å komme seg igjen etter Covid-19 enn jeg hadde sett for meg. Jeg brukte i stedet tiden og droppet den belgiske sesongåpningen for å komme i bra slag til bolken som kommer om litt over en uke: Nokere Koerse og Bredene Classic. Sykdommen satte seg litt i bihulene, og det er ingen grunn til å reise ned til Belgia og sykle om man ikke er 100 prosent frisk, sier han.
De to belgiske 1.1-rittene har han gode minner fra etter at han ble andremann i Nokere så tidlig som i 2016, og vant i Koksijde året etter.
Stortrives i norsk-dansk konsept
Med Tillers 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 9.-plass i Le Samyn er det likevel ingen tvil om hvem Uno-X Pro Cycling kommer til å sykle for i de neste rittene.
Halvorsen mener lagsammensetningen gjør at de flyter litt mer sømløst enn en del andre konsepter.
– Vi består jo kun av nordmenn og dansker. Det er godt samhold i laget og vi kjenner hverandre godt.
– Hvordan er det å være del av et lag med såpass offensivt DNA som Uno-X?
– Det er kjempemorsomt. Jeg tror mange av de største lagene har fått ganske bra med respekt for oss, og kanskje spesielt i vårklassikerne. Rasmus har syklet veldig bra i år, og jeg synes det var gøy å sykle i Frankrike med Tobias i front. Målet nå må være å holde nivået vi viste fram i Omloop oppe. Hvis vi klarer å få til det, spesielt i noen av de store WorldTour-rittene vi skal sykle – så tror jeg hele laget er veldig fornøyde med det. Rasmus klarte å henge med gruppa bak Wout Van Aert inn i Omloop og hadde egentlig litt uflaks med resultatet til slutt. I Le Samyn kunne han fort ha tatt steget opp på podiet. Jeg tror at om han hadde greid det, om det var i Omloop eller et av de andre rittene, så kunne vi sett på hele vårsesongen som en suksess.
De største rittene gjenstår
Åpningshelga foregikk uten Halvorsen, men fremdeles gjenstår Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Paris-Roubaix for det norske ProTeamet.
Navnene i seg selv er nok til å at hårene på kroppen reiser seg.
– Vi kan vel stort sett ikke be om så mye mer rundt de tidene der, sier han og tenker på invitasjonene.
MAN OF THE MOMENT: Rasmus Tiller har åpnet sesongen strålende under Etoile de Bessèges, Omloop Het Nieuwsblad og Le Samyn. Foran WorldTour-klassikerne er det han Uno-X Pro Cycling kommer til å samle seg rundt. FOTO: Anouk Flesch, Uno-X Pro Cycling.
– Dere har også noen nye navn i klassikeroppstillingen. Hvor godt har de funnet plassene sine?
– Vi er en del som har kjørt mye ritt sammen, og så er det Lasse (Normann Hansen) og (William) Blue som har gitt oss et litt bredere spekter. Det er Rasmus som er kortet vårt, så det er han det handler om. Om halve laget er ferdig med jobben sin når det er fem eller ti mil igjen, så skal i hvert fall den jobben gjøres, påpeker han.
I etterkant av klassikerne ser det ut til at det blir en ny tur til høyden for sørlendingen. Også i fjor la han inn en høydebolk sammen med blant andre Markus Hoelgaard på vårparten. Det ga en formmessig opptur i etterkant.
– Det var jo før jeg syklet Boucles de Mayenne, Dwars door het Hageland og NM, så jeg synes absolutt det fungerte bra. Jeg var i veldig bra i de rittene, og også under NM. Selv om det ikke gikk så bra der.
«Jeg fant ut at jeg ikke gadd å bli skiløper. Jeg ville bli syklist.»
Valget ble tatt av Per Strand Hagenes selv, da han var 14 år gammel og god i to forskjellige idretter. Egentlig var det resultat av en erkjennelse: Han syntes rett og slett det var enklere å motivere seg for en par timers treningsøkt på sykkelen enn i skisporet.
Det gikk også litt på konkurranseformen. Fjortenåringene fikk stort sett slippe løs i enkeltstarter. Det skjedde mer med en gang han ble sluppet fri med pedaler under føttene.
«I sykkel kan du slå ryttere som er bedre enn deg fysisk, men også tape mot dem,» starter Per Strand Hagenes i intervju med Sykkelmagasinet. «Du må gjøre de riktige, taktiske valgene. Jeg har etter hvert funnet ut at jeg liker å konkurrere lenge. Jeg følte at jo lengre konkurransen var, jo bedre gjorde jeg det.»
For hans egen del begynte ting å falle på plass på sykkelsetet når han fant fram til våpenet han benytter for å få motstanderne over på defensiven: ”one minute power!” I klartekst ”all out” på sykkelen i korte perioder. Ideelt sett i småkupert terreng.
«Det er noe det går an å bruke ganske mange ganger mot slutten av et ritt. I VM var det om å gjøre å komme med så billig som mulig med tetgruppa fram til den ene bakken (Wijnpers, vår anm.). Da prøver man jo å få til det,» forteller 18-åringen.
Hagenes møtte Sykkelmagasinet på Sjusjøen i vinter.
33 sekunder tok det for øvrig opp til toppen. Sekundet mer enn Wout van Aert brukte under rekognosering noen dager før proffenes fellesstart i belgiske Leuven. Som det også skulle gjelde for Julian Alaphilippe to dager senere, var det ingen som klarte å få kontakt med nordmannens bakhjul igjen før han hadde passert målstreken. Norge hadde fått sin aller første juniorverdensmester i fellesstart.
(Sykkelmagasinet): Lørdag sykles vakre Strade Bianche for 16. gang siden oppstarten i 2007, men med kun én nordmann på startstreken.
Sammen med franske Julian Alaphilippe er Tadej Pogacar den største forhåndsfavoritten. Sloveneren har trofaste Vegard Stake Laengen med på et UAE Team Emirates-mannskap som har åpnet sesongen forrykende. Også Alessandro Covi – Ruta del Sol-vinneren – vil være å se på startstreken i Siena.
I utgangspunktet var det planlagt at både Odd Christian Eiking og Tobias Foss skulle starte det spektakulære grusrittet. Begge to har dessverre blitt hindret av Covid-19-viruset.
Eiking ble tvunget til å utsette sesongstarten sin helt fram til Gran Camiño i slutten av februar. Askøy-mannen har nå reist til høyden på Tenerife, der han klargjør seg til Katalonia rundt med oppstart 21. mars.
Tar ingen sjanser
Foss ble rammet av Covid-19-viruset i etterkant av Volta ao Algarve. Også Tom Dumoulin har slitt med sykdom og fikk nylig påvist korona-viruset.
– Jeg testet positivt etter Portugal. Jeg er tilbake i trening denne uka, men laget og jeg tok ingen sjanser og bruker heller litt ekstra tid på å komme tilbake til normalen, sier Foss til Sykkelmagasinet.
– Kjedelig å miste nettopp Strade Bianche?
– Det er det fineste rittet i året, så det er kjett (kjedelig) å sitte hjemme, svarer Fosser’n.
Stjernenavn mangler
For Jumbo-Visma har også Wout van Aert blitt innvilget hvile foran høyere mål senere i klassikerne. Van Aert vant rittet i 2020.
I tillegg uteblir Mathieu van der Poel, Egan Bernal og Tom Pidcock av forskjellige årsaker fra årets utgave av grusklassikeren.
Det kan åpne opp for andre ryttertyper. I fjor klarte østerrikeren Michael Gogl og henge med favorittgruppa lenge. Den nåværende Alpecin-Fenix-rytteren ble nummer seks.
Quinn Simmons (Trek-Segafredo) var en annen rytter som taklet grusen meget godt, inntil han punkterte ut av favorittgruppa og til slutt kjørte inn til en anonym plassering. Covi er allerede nevnt – i tillegg var det en rytter som forbauset mange under Omloop Het Nieuwsblad, nemlig Tiesj Benoot.
– Jeg tror det er gode muligheter for ham på lørdag, sier Foss som i utgangspunktet ikke kjente til det store mannefallet på startlistene.
Kvinnenes Strade Bianche Donne skal i aksjon tidligere lørdag. Her er det god norske deltakelse med Stine Borgli hos FDJ, Katrine Aalerud hos Movistar Team og Amalie Lutro og Mie Ottestad for Uno-X Pro Cycling. Lutro har for øvrig gjort sine saker meget godt som hjelperytter for Susanne Andersen under Le Samyn og Omloop van Het Hageland nylig.
PS: Neste ritt for Tobias Foss blir Settimana Internazionale Coppi e Bartali i slutten av mars.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
