Det skjedde under Gent-Wevelgem, og gjentok seg under både Flandern rundt og Paris-Roubaix.
– Under Gent-Wevelgem fikk Rasmus Tiller kramper mot slutten og endte som nummer 30. På plassen bak meg. Det var jo nesten litt komisk det og, sier Anders Skaarseth til Sykkelmagasinet.
Han er ikke den som er mest opptatt av plasseringssifferne, men resultatlistene viser 29.-plass i Wevelgem, 28.-plass i Flandern rundt og 27.-plass i Paris-Roubaix. Dersom man brekker de ned i grupper, dreide det seg om spurten om 5.-plassen i Wevelgem, spurten om 15.-plassen i Flandern og spurten om 14.-plassen i Roubaix.
Det aller viktigste er selvsagt at han beviste at han noe å gjøre i sjiktet mellom de 10-40 beste rytterne i tre brosteinsklassikere som strekker seg over fra 248.8 til 272.5 kilometer. Det var også en følelse den 27 år gamle kraftpakken fra Lillehammer hadde. Da satsingen hans ble overøst med tunge invitasjoner fra Flanders Classics, ble også den forventningen kvittert ut. Med Alexander Kristoff på vei inn i den samme klassikeroppstillingen neste år, kan det være en liten forsmak på hva som venter.
Anders Skaarseth er en relativt konstant faktor i norsk sykkelsport og etter hvert i Uno-X Pro Cycling. Tidligere lagkamerat Jonas Iversby Hvideberg omtaler han ”et lite anker i det norske sykkelmiljøet”. Det begynner å føles lenge siden allerede at han endelig fikk hentet hjem den norske mesterskapstrøya i U23-klassen i Lånke utenfor Stjørdal i 2017-sesongen. Faktum er likevel at det er nå han sannsynligvis gir seg i kast med det som skal bli hans beste år på sykkelsetet.
– Årets klassikersesong er godt overstått og selv om plasseringer nærme 30-tallet nok ikke gir deg statue i Storgata i Lillehammer, så må det ha gitt deg selvtillit at du faktisk står distansene såpass godt?
– Det er det jeg alltid har sagt selv og. At jeg gjerne kjører lange løp. Litt sånn klassikerne og mesterskap gjerne er. Jeg er en seig slitetype. Lett pining hele veien passer meg bra. De beste mister litt edge, og jeg kommer litt nærmere de beste. Jeg har ikke toppnivået som de beste har når de klemmer til, men jeg har et rykk et par hakk under som jeg kan gjøre mange ganger. Det føler jeg at jeg begynt å få vist litt.
– Jeg møter ofte syklister som ikke kunne ha brydd seg mindre om en plass, ja – la oss si utenfor topp 5-lista da, men prestasjonen kan jo likevel ha vært god. Hvordan tenker du rundt det selv?
– Plasseringene betyr ikke så mye, annet enn at det kan bety litt UCI-poeng for laget.
Det jeg er fornøyd med er at viser at jeg hører hjemme i topp 30-gjengen i de tre rittene, selv om avslutningen og plasseringen isolert sett er for dårlig. I Roubaix er plasseringen kanskje så dårlig det kunne bli ut ifra hvordan jeg kjører. Hvis jeg neste år har med meg Rasmus og Alex, og kanskje også et par andre å spille på, og har litt flaks – så kan jeg kanskje få til noe á la Tom Devrient.
– Hvor langt føler du at du er unna å kjøre inn noen flere resultater? Kan det være en tanke å faktisk gå litt ned i størrelsen på rittene og få litt smaken på det?
– Jeg føler jeg har tatt litt steg i år. Jeg føler jeg har vært nærmere enn jeg noen gang har vært. Jeg har egentlig lyst til å kneppe til enda et hakk neste år slik at jeg faktisk kan være med å kjøre med de beste på en god dag. Jeg føler at posisjoneringen begynner å sitte og i tillegg å skjønne at det er hardt for alle. Alle tar i, men man trykker litt ekstra til hele veien. Sånn som i Flandern så er jeg først på toppen av Paterberg siste gang sammen med Kasper Asgreen og et par andre såkalt ”sterke ryttere”. Så jeg føler det nærmer seg noe.
– Du er 27 nå og er jo egentlig på vei inn i det som skal være karrierens beste år. Enig?
– Det er det jeg har tenkt litt selv og. Det er jo de beste årene som trolig venter. Jeg har ikke syklet siden jeg var sju, men nå har jeg ti år med god trening og sikkert ti år med 1000 timer. Da begynner det å bli noe. Jeg føler at jeg har de beste årene foran meg nå. 27, 28 og 29. Det er perfekt, det. Det er nå jeg føler at jeg er på mitt beste, egentlig.
– Hvordan er det med vinnerskallen din, eller er du bare en road captain som skal gjøre de rundt deg enda bedre?
– Faren er jo at det ene gjerne går litt på bekostning av det andre. Jeg føler likevel at om jeg får muligheten selv, så griper jeg den. Jeg har lyst til å vinne sykkelløp, jeg og. Ofte låser det seg litt til andre scenarioer, samt at jeg må være sterkere selv også. Men jeg vinner gjerne sykkelløp.
– Nå skal jeg være litt slem, da. Men hvorfor vant du ikke den etappen i Daupiné?
– Ja, for eksempel den, da. Det er ikke sånn at det står på viljen. Jeg må bare innrømme at han Vuillermoz (Alexis, vår anm.) var litt raskere enn jeg trodde. Tallene mine var ikke fryktelig dårlig eller noe sånt. Jeg synes ikke jeg gjorde noen klare feil. Han må jo bare få den at han var sterkere enn meg. Men den svei den der. Jeg har kjørt en del spurter på trening siden, ja. Jeg har lyst til å ta den neste gang. Det var gul trøye og etappeseier i WorldTour som lå i potten, så den var veldig sur, den.
– Etter en slik situasjon er vel heller ikke 2.-plassen verdt spesielt mye?
– Nei, jeg blir jo forbannet. Etter Dauphiné og fram til NM tror jeg at jeg tenkte på det under hver treningstur jeg var på.
– I NM har du også en avgjørende lissepasning?
– Der tenkte jeg: Enten vinner jeg NM, ellers blir det jævlig gunstig for laget. Jeg vil jo gjerne vinne selv og. Jeg kan ikke si noe annet. Hvis jeg ventet lenge nok, ville det enten bli meg eller Rasmus.
– Hvor vanskelig er det å tenke klart i den situasjonen der?
– Jeg måtte ta meg selv litt i nakken et par ganger inn mot mål. Det fristet å klemme til litt eller bare gå litt tidligere.
– Du kunne også ha gjort et opptrekk?
– Ja, vi snakket litt om det underveis. Jeg sa han (Rasmus Tiller) skulle lime seg til Edvald (Boasson-Hagen) og Alex (Kristoff) for de kom til å åpne tidlig. Så måtte jeg vente lenge nok før jeg prøvde. Den som tetter den luka, taper mest sannsynlig løpet. Alex gikk jo rett på. Dessverre for meg da, men veldig bra for laget.
– Det er ikke så lenge han kan avvente før du seiler inn til gull?
– Nei, han var veldig på.
– Hvordan følte du deg den dagen?
– Jeg følte meg veldig bra. Jeg hadde egentlig ønsket meg et enda hardere ritt. Da hadde det vippet enda mer i vår favør. Jeg, Rasmus og Tobias (Halland Johannessen) brukte ikke krefter hele dagen. Vi satt stille i båten. Vi snakket med en del andre proffer og nesten hintet til at det bare var å sitte stille. Det er ingen vits i å kaste bort kreftene. Tobias også som gikk til med to runder igjen mot slutten der. Det kommer også an på hvilke valg man har da.
– Jeg tror det var avtalt på forhånd?
– Jaja. De blir låst i det sånn sett, men det var resultatet av jævlig bra lagarbeid av de som jobbet. Hvis ikke måtte jeg og Idar (Andersen) ha brent oss på bålet enda tidligere.
– Hva slags karakter gir du selv for sesongen hittil?
– Det var som Theis Magelssen vel hadde sagt på TV under Danmark rundt at det ”er en sånn klassisk terningkast-fem rytter”. Terningkast fire kanskje, fem.
– Vil du selv kalle det for et gjennombrudd? – Jeg er fornøyd med at jeg har prestert jevnt på et høyere nivå.
– Det høres kanskje rart ut, men er du en av disse ryttere som faktisk passer bedre inn når dere får innpass i ritt i WorldTour?
– Jeg liker gjerne at det er mange dager på rad, at det er litt seigt. Jeg skulle gjerne ha kjørt en Grand Tour og gått i brudd på etappe 18. Det tror jeg hadde passet meg bra. Det er det jeg ønsker meg som et neste steg. For det første å gjøre en bra jobb underveis, men også å velge meg ut etapper. Under Dauphiné hadde jeg også sagt at dette var en dag jeg tror bruddet kan gå inn, og at her prøver jeg meg og går for det. I Grand Tours kan du plukke ut noen slike. Du kan være litt taktisk på etappene før og spare krefter. I tredje uka, etappe 16, 17 eller 18. Et eller annet som passer da, men det tror jeg passet meg fint.
– Jeg kaller dere ”Lillehammer-gjengen”, jeg. Du kan jo selv gjette deg til hvem jeg inkluderer der, men for meg står dere fram snille og hyggelige gutter, men også veldig ambisiøse. Det jeg husker av deg på slutten av Joker-tiden, er også at det var et punkt du nesten skulle ut i proffverdenen ”for en enhver pris”. Hvor ambisiøs mener du selv du var i den perioden? Og er du fornøyd i dag med veien du faktisk gikk, for her dukket det jo opp andre muligheter?
– Sett i ettertid tror jeg det viktigste har vært at jeg trives med det jeg driver med. Hvis ikke er ikke dette en greie jeg vil legge ned nok tid og innsats i, hvis jeg ikke har det gøy og trives i prosessen. Jeg er glad i sykkel og alt, men jeg må trives i settingen rundt og. Når det gjelder ambisjonene føler jeg det er litt typisk ”junior-/U23-syndrom”. Du føler på en måte at du må ut, og den gangen var ikke Uno-X heller det prosjektet vi kjenner i dag. Da var det ingenting, så da blir det kontilag eller WorldTour, og man vil gjerne prestere så fort som mulig i U23-klassen for å komme seg ut.
– Du skulle videre fra Uno-X og. I ditt hode?
– Ikke nødvendigvis etter hvert, nei. Jeg følte jeg lærte mye av det halve året i Cofidis og. Jeg fant ut at jeg må ikke være på det øverste nivået. Kun for penger og ikke trives med det. Da vil jeg heller trives og være et nivå under. Og heller være med og ta del i et prosjekt og et lag der man har en stemme og blir hørt. Der man har noe å si. Der man har noe å komme med og påvirke ting. Jeg føler mer tilhørighet da. I andre lag blir man mer bare en brikke i laget.
– Blir man han rare nordmannen?
– Ja, han poteten som kan sendes til
klatreløp, og som kan ringes halv 12 på kvelden og bli sendt til ritt i Spania, Frankrike, Italia og Gud veit hvor. Ikke et at det var noe galt i Cofidis, men jeg synes det var en fin erfaring som jeg lærte mye av selv og.
– Du åpnet ganske offensivt under Arctic Race?
– De ble litt overrasket der. De trodde jeg var en dårlig stagiaire, men så fant de ut at det var mye fart i han der, da. (Christophe) Laporte var litt småsjuk. Vi to satt i bruddet. Laporte droppet, mens jeg ble igjen som sistemann i bruddet. Vi kjørte Slovakia rundt sammen og, så vi har hatt en veldig god tone. Han og et par andre folk man ble kjent med der har jeg satt veldig pris på senere. Jeg lærte litt språk, det sitter litt fransk i meg etter det halvåret der. Jeg hadde også et tilbud fra dem på bordet, men jeg sa at det ønsket jeg ikke.
– Hvorfor kom du fram til den avgjørelsen?
– Det var kanskje ikke det jeg forventet og trodde det var. Den franske stilen gikk litt på bekostning av min egen identitet. Jeg måtte oppføre meg litt annerledes enn den personen jeg er. Jeg liker best å være rett fram og ærlig, og meg selv 100 prosent. Og ikke bare påta meg en litt annen rolle i et annet lag. Da vil jeg heller være meg selv i Uno-X som jeg har rom til være.
– Hvordan vil du beskrive rollen du har tatt i gruppa hos Uno-X, og da tenker jeg ikke spesifikt på rollen som road captain?
– Jeg håper jeg er en som alle kan snakke med. Som er litt inkluderende. Et positivt tilskudd i gruppa og han som har litt kontroll på ting. Jeg liker å ha en finger med i mye og involvere meg mye. Det engasjerer meg det vi driver med.
– Hva engasjerer du deg i?
– Det er alt fra at jeg liker å engasjere meg i utstyr. Hva slags klær vi skal bruke. Hvilke regnjakker. Eller bare hva vi skal ha på fra leverandører.
Hvem er dårligst på å ankomme korrekt antrukket? Det er vel alltid en som kommer med lang under når alle andre stiller i kort-kort?
– Idar Andersen er kjent for å slite litt med å holde styr på sitt eget pass, sko og så videre. Men han gjør det med en sånn fin sjarm, så man kan ikke ta ham på det heller. Han glir godt unna der.
– Du er en sparringspartner for ledelsen også som rytterrepresentant?
– Jeg prøver å snakke med alle ledd, egentlig.
– Er det noen ting som er vanskelig å si ifra om?
– Jeg prøver ofte å komme meg tilbakemeldinger fordi jeg ønsker at prosjektet skal dra seg litt videre. Å dytte laget i rett retning. Jeg håper folk oppfatter meg som at jeg vil være en del av utviklingen vi allerede har.
– Det var litt det Kurt Asle Arvesen var innom også, at i bunnen har alle det samme ønsket. At laget skal bli bedre?
– Vi kan ofte diskutere ting, og jeg føler det er viktig. Hvis vi for eksempel diskuterer rundt nye hjul eller nye sykler så kan vi få beskjed om at det er mulig i år, eller det er ikke mulig før neste år. Det må vi ta tak i. Vi skal sjekke opp med leverandører. Jeg føler vi er et godt team på mange områder.
– Si litt om det du gjør som road captain, hva må du ta der og da og hva tar man i samarbeid med sportsdirektør i forkant?
– Jeg føler én ting er at road captain skal ha kontroll på vær og vind og alt det der. Det føler jeg egentlig er en egen greie som jeg føler er en selvfølge. Det jeg kanskje føler er viktigst og som kan få mest ut av er å kjenne hver enkelt rytter og klare å bruke de på best mulig måte. Noen trenger å få gode tilbakemelding og ros, mens andre må man snakke litt annerledes til. Å klare å trigge de tingene hos hver enkelt du kjører med, slik at vi får mest mulig ut av hverandre. Det synes jeg er veldig kult.
– Hvor mye får man kommunisert underveis?
– Det er mest i små drypp hele veien. Hvis det er rolig kan vi snakke mye fjas, og da.
– Fortell litt om dine egne forberedelser inn mot ritt!
– Jeg liker alltid å forberede meg mye selv og ikke bare legge det i hendene til sportsdirektøren. Jeg bruker mye tid på VeloViewer, kart og yr, og vær og vind, ja. Jeg pleier ofte å ligge én måned eller to i forkant. I april/mai kan jeg være inne og kikke på Dauphiné og se at etappe 6 kan være spennende og sånn og sånn.
– Hvis Stig Kristiansen sier at dere må passe dere for den jernbaneundergangen, og så vet du at løypa er lagt om og at dere skal kjøre rundt. Hva gjør du da?
– Noen ganger kommer det noen litt syrlige stikk. Det er jo bare gøy. Det går litt begge veier. Noen ganger kan jeg kjenne på at de bak i bilen er veldig opptatt av vind på et strekke. Og så kan jeg føle på at her kommer det ikke til å skje noe, men samtidig ha en følelse at det er mer aktuelt på et strekke vi ikke har snakket like mye om. Det viktigste er bare da å få snakket med guttene ute på veien.
– Jeg har snakket med noen av de andre rytterne, og de forteller meg at de stoler blindt på deg!
– Jeg er geografi og kartnerd i tillegg. Jeg liker å orientere meg om hvor jeg er og hvor jeg skal. Jeg liker det. Jeg bruker tid på å se på kart før jeg reiser til steder og. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har alltid likt å se i atlas, kart og slike ting fra jeg var mindre. Den interessen kan trigges litt naturlig i rollen også.
– Neste år blir dere forsterket av Alexander Kristoff foran klassikerne. Hva mener du vi bør forvente av dere da?
– Jeg synes man skal forvente at vi skal være oppi der og kjøre om seier under nesten hver klassiker. I hvert fall i miksen av seierskamp og topp 10. Det føler jeg uansett hva slags lag det er. Jeg tror Alex vil løfte oss litt når det gjelder posisjonering underveis. Han kommer seg alltid tid bordet for å si det sånn. Jeg tror flere har noe å lære der. Jeg tror også noen av de yngre har godt av å få en god stayer inn. Du hører sjelden Alex si at han har en god dag eller dårlig dag. Han biter tenna sammen, uansett. Når finalen i Flandern starter etter 220 kilometer, så er det ingen som sitter med gode bein. Noen av de yngre føler jeg ofte leiter etter perfekte, gode bein. Men du får aldri det. Du må bare stå i det. Jævlig blir det, uansett. Jeg tror det kan løfte oss på den biten å få inn Alex. Det er sånn det er.
– Hvorfor holder du på med en sånn idrett, da, hvis det bare er jævlig?
– Det er mye som jævlig gøy og, da.
– Jeg har noen bilder av deg etter Flandern rundt. Det ser ikke ut som du koser deg?
– Jeg tror nok det var fordi jeg misfornøyd med oppløpet der. Man er jo knekt, ja. Men jeg liker litt å slite og gå litt i kjeller ‘n. Jeg trente veldig mye fra jeg var liten, uoppfordret av andre egentlig. Jeg har alltid likte å være ute på aktiviteter og seige ting. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker å bruke kroppen.
– Dere snakker jo mer med Jens Haugland enn jeg gjør, men av det jeg har hørt tidligere fra ham, så har det ikke vært altfor mye som har indikert at dere skulle gå for en kapasitet som Kristoff. Hvorfor tror du dere kom fram til at det nå likevel var timing for å gjøre et slikt stunt?
– Jeg har snakket mye med ham og hintet litt til Sven og Alex at vi gjerne skulle hatt dem på Uno-X. Alex har ikke akkurat syklet seg ned i verdi på tross av alderen hans. Jeg tror det bare kom til stykket at vi nok alltid har hatt lyst til å signere ham, men da må du også ta det steget over dørstokken og gå for det. Det tipper jeg de ble såpass trigget av, at de bare prøvde. Og så munnet det ut i en treårsavtale. Det har helt sikkert med kommersielle biten og med Alex inn som ledestjerne og som rollemodell for mange av de yngre som egentlig er noen av verdens beste junior- og U23-ryttere. Jeg tror det vil ha positivt innvirkning på oss og.
– Nå er det du, Erik Resell og Rasmus som begynner å vokse fram – hvordan er det at dere nå er på såpass høyt nivå?
– Jeg tror ikke man tenker over det. Man er bare en del av prosessen og så blir det en greie. – Rasmus er jo den nye Alex på en måte?
– Ja, jeg tror ikke man tenker mye over det. Men det kan også være lurt å ta to steg tilbake og bli klar over rollen man får som forbilde, og hvor man er hen og ikke la det bli en vane – men faktisk. Ja, sånn som under VM i Australia, det var dritkult å prøve og holde seg våken det året Thor vant, og så plutselig kan man risikere å stå der på startstreken selv. Man skal slå seg selv litt på brystet og tenke at det er mulig og.
– Du var vel fort i skjæringspunktet mellom junior og U23-klassen da Alex og Edvald begynte å herje litt i klassikerne, hvordan husker du det?
– Jeg har alltid sett på Flandern og Roubaix i alle år. Nå er jeg der selv som kanskje en av de aller beste norske.
– Du er jo opptrekker innimellom og går jo da også for å være en med en god avslutning selv. Hvor langt er det opp til en rytter som Rasmus Tiller for deg på det området der?
– Han har mye mer rå kraft enn meg. Han har noen hundre watt ekstra på maks, så han akselerer fra meg sittende opp en brosteinsbakke. Hvis vi sier at han har 50-100 watt ekstra, så går det litt fortere. Når han bruker mye av eksplosiviteten, så tappes muskulaturen hans fortere. Det gjelder å holde ham litt kald, mens jeg sjelden har noe problemer med å gå dypt og hente meg inn igjen. Sånn sett kan jeg makse, makse og makse, mens han ikke kan gjenta det flere ganger. Når han først gjør det, er han likevel et par hakk hvassere enn meg på alle områder.
– Å bli en enda bedre avslutter i en mindre gruppe en ting du jobber med?
– Jeg diskuterer det med Casper (Folsach, treneren) og prøver å trene på det. Og utvikle spisskompetansen litt med korte efforts på to, tre, fire og fem minutter. Det med spurt og. Spesielt etter Dauphiné der. Problemet mitt er også litt at jeg blir en potet. Folk ønsker at jeg skal kjøre alt mulig, og klatre. Jeg klatrer ikke så verst på mitt beste, men jeg har ikke trent noe spesielt på opptrekk heller. Plutselig skal jeg gjøre det, og da mangler jeg litt treningen og egenskapene for det. Å sitte og tråkke mye watt i høy fart er ikke noe jeg trener så mye på. Jeg blir en sånn degradert versjon av Wout van Aert, hvis jeg kan si det sånn.
3 om skaarseth
Rasmus Tiller, lagkamerat
Anders er veldig viktig for laget. Han tør å sette krav til både ryttere og støtteapparat. Han er en person som ikke er redd for å si det han mener, og er veldig ærlig i sine betraktninger. Også er han en veldig viktig road captain som leser sykkelløp godt. God til å ta avgjørelser underveis og vi stoler 100 prosent på hans avgjørelser.
Erik Nordsæter Resell, lagkamerat
Han har utviklet seg til å bli en veldig dyktig road captain. Han har alltid stålkontroll på løypa, viktige partier som kommer, hvis det er vind, men også når man kan tillate seg å ta det med ro. Det viktigste, eller det beste, er at han har så kontroll på det og selvtillit at vi andre ryttere kan stole 100 prosent på at han er der når det er kritisk og vi andre kan bare følge ham, så er vi der, vi og.
Gino Van Oudenhove, sportsdirektør
Jeg har hatt en del samtaler med Anders om posisjonen hans på laget og framtiden. Han er bevisst rundt at han ikke blir noen rytter som Kristoff eller Boasson-Hagen, men han har store ambisjoner om å bli road captain i klassikerne og i etapperitt. En rytter som kan komme seg ganske langt inn i finalen og som kan spille en avgjørende rolle for en av kapteinene sine. Jeg tenker kanskje at det på steget under WorldTour er mulig for ham å vinne løp. Han er i ferd med å bli en allsidig rytter på et rimelig høyt nivå, men det er viktig å opprettholde tanken på at han er god nok til å vinne ritt. Han tar fremdeles små steg hvert år. Han er god nok til å kjøre en fi nale i semiklassikerne og ble nummer to på en etappe under Dauphiné. Jeg kunne ha ønsket meg at han plukker seg ut noen ritt i løpet av sesongen der han satser på å kjøre inn et godt resultat.
