landevei – Sykkel

Trodde han skulle spurte om 20.-plass – kjempet om sølvet

(Sykkelmagasinet): Lorenzo Rota, Aleksei Lutsenko, Mathias Skjelmose og Mauro Schmid syklet taktisk i kampen om det de trodde ville dreie seg om sølv og bronse etter en 266,9 kilometer lang fellesstart i Wollongong.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Evenepoel tok majestetisk seier i Wollongong

Men så begynte ting å skje fort. Først kom Pascal Eenkhoorn opp på høyresiden i høy hastighet, og deretter fikk gruppa der Rasmus Tiller satt kontakt.

Det endte imidlertid ikke der, for kort tid etter raste feltet med opptrekk rundt Christophe Laporte forbi de slitne rytterne. I den gruppa satt også Alexander Kristoff, men Stavanger-mannen havnet på defensiven i kampen om medaljene.

– Jeg trodde ikke jeg kjempet om mer enn 20.-plass, så jeg satt litt for langt bak. Jeg burde kanskje ha klatret en to-tre plasser høyere opp, uttalte Alexander Kristoff til TV 2 etter sjetteplass i Australia.

Svarte på angrep fra Pogacar

Slik han forklarte det selv, satt han i en gruppe med blant andre Tadej Pogacar på den lille kulen på vei inn mot målområdet. Sloveneren angrep og forsøkte å tette luka opp til rytterne foran seg. Da forsøkte Kristoff å henge seg på.

– Det var omtrent da Laporte kom opp på siden, med Alaphilippe og fullt opptrekk rundt seg. Der satt også Matteo Trentin, Michael Matthews og Peter Sagan på hjul. Så plutselig satt jeg bakerst i den gruppa med spurterne. Så tok vi igjen en ny gruppe med 300 meter igjen og nok en gruppe med 200 meter igjen. Jeg ble stengt litt inne bak, forklarer han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TRE GLADE MENN: Remco Evenepoel (gull), Christophe Laporte (sølv) og Michael Matthews (bronse). FOTO: UCI Media

Det fantes rett og slett ikke nok meter igjen til målstreken for at Tiller og Kristoff fikk til noe samarbeid. Uno-X-rytteren var likevel mektig imponert over hva den norske veteranen fikk til mot slutten VM-fellesstarten.

– Det blir litt kaos på slutten der. Alt i alt må jeg si at jeg synes jeg gjør mye riktig. Det var sterkt av Alex å bli nummer seks, det må jeg si. Han har vært litt småsyk og hostet hele uka. At han sitter med inn og blir nummer seks, det må jeg ta av meg hatten for, sier Rasmus Tiller til TV 2.

Van Aert ut mot radioforbudet

Ingen kunne uansett gjøre noe med suverene Remco Evenepoel. Christophe Laporte tok sølv, mens hjemmehåpet Michael Matthews stakk av med bronsemedaljen.

Co-leader Wout van Aert ble til slutt nummer fire, og han hadde heller ingen kunnskap om situasjonen underveis. Derfor gikk han også hardt ut mot radioforbudet som eksisterer under VM.

– Jeg skal ikke stå her og klage, for vi vant jo rittet. Men uten rittradio, blir det helt håpløst. Vi sykler med radiosamband hele sesongen. Det handler om å få informasjon underveis i rittet, ikke bare om å endre taktikk underveis. I stedet må vi lese av en liten tavle på veiskuldra. Det burde ha vært annerledes i dag, sier han.

– Totalt uoversiktlig

Også den norske landslagsledelsen synes det var vanskelig å orientere seg om hvordan rytterne lå an mot slutten av en hektisk fellesstart.

– Det var totalt uoversiktlig. Det er vanskelig å kommunisere uten radio. Vi hadde folk langs løypa som prøvde å gi beskjeder, men heller ikke Alexander visste selv at han kjempet om en plass på podiet, sa Kurt Asle Arvesen til TV 2 etterpå.

Han mener UCI må ta grep foran neste års VM i Skottland.

– Hvis det ikke blir radioer der, må vi ha tavler og enda mer informasjon på flere plasser i løypa, mener Arvesen.

Les utførlig referat fra VM-fellesstarten her!

Evenepoel tok majestetisk seier i Wollongong

(Sykkelmagasinet): Med to av de største forhåndsfavorittene skuffet ikke Belgia fansen, da Remco Evenepoel syklet inn til et suverent VM-gull i Wollongong. Selv Wout van Aert ble redusert til statist, da årets vinner av La Vuelta kvittet seg med Aleksei Lutsenko med to runder igjen av fellesstarten.

Sykkelverdenen gned fortsatt søvnen ut av øynene da Mathieu van der Poel overraskende sto av etter 35 kilometers sykling. Siden fikk vi vite at han hadde sittet i avhør hos politiet til sent ut på morgenen på selve konkurransedagen etter en hendelse på det nederlandske utøverhotellet.

Den dystre opptakten tok likevel ikke glansen fra den fantastiske 22-åringen som også har vunnet Clásica San Sebastian og Liège-Bastogne-Liège i år.

Frankrike satte press på hovedfeltet over Mount Keira, og store nasjoner som Australia, Belgia, Italia og franskmennene var flinke til å sende ryttere ut i forkant. På de lokale rundene i Wollongong ble det stillingskrig mellom hovedfeltet og 16 ryttere i front.

Plasserte Evenepoel i front

Med syv mil igjen angrep Quentin Pacher på nytt, og i den manøveren passet Belgia på å sende ut Evenepoel. Rasmus Tiller var også blant rytterne som skled ned.

Etter noen små angrep fra front, var det først Lutsenko som kom seg løs. Deretter kjørte Evenepoel seg opp til kasakhstaneren med to runder igjen å sykle. Etter å ha kvittet seg med Lutsenko over Mount Pleasant snudde han seg ikke bakover.

Hovedfeltet kjørte seg inn til rundt minuttet over toppen med to runder igjen, men da de igjen tok foten av gasspedalen, havnet Evenepoel utenfor rekkevidde.

– Vi syklet som et lag i dag. Det har ikke noe å si hva slags måte det skjedde på. Vi ønsket å vinne som et lag. Min måte å vinne på var å gå fra langt hold, mens Wout var nødt til å ta det fra en spurt, uttalte Evenepoel etterpå

Kristoff spurtet om sølvet

På slutten ble det dramatisk. Det så ut til at Lorenzo Rota, Mauro Schmid, Aleksei Lutsenko og Mathias Skjelmose skulle spurte om bronsen, men så ble det plutselig hentet inn av hovedfeltet.

Christophe Laporte vant spurten og hentet hjem sølv, Michael Matthews ble nummer tre. Foran Wout van Aert, Matteo Trentin og Alexander Kristoff.

– Vi var sjanseløse mot Evenepoel i dag , sånn sett var det en verdig vinner. Han har nok mange store resultater foran seg, uttalte Kristoff til TV 2 etterpå.

Saken blir oppdatert!

Slik gikk det til:

266,9 kilometer totalt sett, men det var likevel lag som var interessert til å stramme inn skruene tidlig under fellesstarten i menn elite. Pier-André Coté (Canada), James Fouché (New Zealand), Michael Kukrle (Tsjekkia), Emils Liepins (Latvia), Scott McGill (USA), Simon Pellaud (Sveits), Jaka Primozic (Slovenia), Juraj Sagan (Slovakia), Guy Sagiv (Israel), Nicolas Sessler (Brasil) og Lukasz Owsian (Polen) var sporty nok til å begi seg ut i morgenbruddet.

Det kom også et tidlig sjokk da det ble klart at Mathieu van der Poel sto av etter bare 35 (!) kilometer da feltet ankom målområdet for første gang. Nederlenderen skal ha vært involvert i en episode med ordensmakta natten i forkant.

De 11 i bruddet hadde over 6 og et halvt minutt inn mot Mount Keira, men det skulle endre seg da Frankrike satte fart på inn i bakken ved Bruno Armirail. Også Pavel Sivakov bidro, noe som gjorde at feltet bakover ble ristet i fillebiter.

Det slet seg løs en større gruppe fra fronten av hovedfeltet. Her satt favoritter som Tadej Pogacar og Wout van Aert. Flankert av Tobias Foss, Stefan Küng, Lorenzo Rota, Bauke Mollema, Anton Charmig, Wout Poels, Pavel Sivakov, Marc Solér og Quentin Pacher – for å nevne noen av dem.

Det var selvsagt fare på ferde, men da rittet etter hvert trakk inn i de avsluttende rundene i Wollongong etter en rask utforkjøring ned fra Keira, roet det hele seg ned igjen. De 11 i bruddet besto, og det ble i stedet liggende en sterk gruppe i mellom med Lukas Plapp (Australia), Pavel Sivakov (Frankrike), Samuele Battistella (Italia), Ben O’Connor (Australia) og Pieter Serry (Belgia). Altså hadde de største nasjonene fått plassert en hjelper der de ønsket seg. Australia hadde sågar to.

Leknessund avbrøt manøver

Lengre bak forsøkte en periode Nick Denz (Tyskland) og Andreas Leknessund (Norge) å kjøre seg opp til kvintetten til Plapp og Sivakov, men Tromsø-mannen valgte å avslutte manøveren på den tredje av 12 runder inne i Wollongong.

Ved passering av målområdet hadde Sivakov & Co. bare 18 sekunder opp. Da hadde Leknessund gitt opp, mens Denz fortsatte forsøket på å nå igjen gruppa foran ham. Dog var han over 2 minutter og 2 sekunder bak.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TRØKK: Det franske laget gjorde VM-fellesstarten tøff for spurterne over Mount Keira. Tobias Foss var blant profilene som gikk med i gruppa. FOTO: UCI Media

I feltet var det Nederland og Spania som tok ansvar på de første rundene inne i Wollongong. Førstnevnte mistet altså van der Poel tidlig, mens spanjolene også manglet en spurter og ventelig samler seg rundt Marc Solér i Wollongong.

De neste rundene dreide seg om transport og sakte mørning. 16 ryttere foran og hovedfeltet bak. Avstanden minket noe etter hver runde, uten at den helt store dramatikken inntraff. De norske satt for øvrig trygt plassert bak i feltet.

Belgia og Frankrike angriper

Opp til Mount Pleasant for 6. gang, begynte posisjoneringskampen å intensivere seg noe. Jake Stewart (Storbritannia) kom opp på høyresiden av feltet, men kom litt for nær fansen langs løypa – og gikk ned i bakken etter å ha hektet seg inn i et australsk flagg.

TIDLIG EXIT: Mathieu van der Poel sto av rittet ved første passering av Wollongong etter 35 kilometers sykling. FOTO: UCI Media

Med syv mil igjen kom det nok et angrep fra Frankrike. Quentin Pacher dro det hele igang – på vei oppover Mount Pleasant – og endte opp med å slite løs nok en større gruppe. Her tok også Rasmus Tiller et magedrag og fikk kontakt. Pacher fikk med seg Florian Sénéchal og Romain Bardet. Remco Evenepoel fikk med seg Stan Dewulf og Quinten Hermans. Tadej Pogacar forholdt seg rolig i feltet, men Jan Tratnik passet på å bli med. Pascal Eenkhoorn satt med for Nederlands, mens Australia fikk plassert Jai Hindley. Italia fikk med både Lorenzo Rota og Nicola Conci. Danmark var representert med Mathias Skjelmose.

Sammensetningen gjorde at det fremdeles var Spania som var nødt til å ta hovedansvaret bak i feltet.

Belgia festet grepet

Gruppa med Evenpoel & Co. tok seg raskt opp til det opprinnelige bruddet. Den belgiske kapteinen angrep to ganger, men klarte ikke å komme seg unna med en gang. Belgia satt uansett veldig godt i det med to hjelpere rundt en av de to kapteinene sine.

Ved målpassering og tre turer over Mount Pleasant igjen hadde bruddet fått over 2 minutter tilbake på hovedfeltet. For å få til det var også sterke ryttere som Sénéchal, Dewulf, Quintana, O’Connor og Plapp blåst av.

Det ble «tranquilo-tranquilo-stemning» i bruddet, og da røynet forspranget på bakover da britene endelig tok til fronten. På vei opp inn mot Mount Pleasant skrudde Frankrike det til ytterligere, og angrep ved Valentin Madouas. Bak ham fulgte Tadej Pogacar, Marc Solér, Biniam Girmay, Alberto Bettiol, Jakob Fuglsang og Wout van Aert enkelt på. Bakover ble det verre, men i denne fasen klarte fremdeles Alexander Kristoff å klamre seg fast med en viss kontakt til puncheurene foran ham.

Med fire mil igjen var ikke avstanden bakover litt mer enn minuttet. Da fant Aleksei Lutsenko ut at dette ikke gikk fort nok, og angrep på egenhånd. Det ble småstøting helt inn til runden, og da tok de også foten av gasspedalen bak.

Evenepoel tok seg opp til Lutsenko og ut på de siste to passeringene av Mount Pleasant, hadde avstanden opp økt til to minutter igjen. Hans tilstedeværelse foran gjorde samtidig at Wout van Aert kunne nøye seg med å sitte på hjul.

Ensom i tet

Pascal Eenkhoorn, Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid innså alvoret da Evenepoel rykket, men kvartetten slet med å ta seg opp til de to i tet.

Evenepoel kvittet seg med Lutsenko på vei opp Mount Pleasant. Avstanden bakover vokste stadig, noe som gjorde at belgieren så ut til å sykle inn til sin første verdensmestertittel.

ENSOM I TET: Remco Evenepoel legger ut på sisterunden. FOTO: UCI Media

Et lite håp ble tent – av Wout van Aert. Han blåste forbi mange av rytterne som tidligere hadde sittet i grupperingene foran, og fikk blant annet selskap av Biniam Girmay, Benoît Cosnefroy og noen andre ryttere. Det var likevel for langt opp. Ved passering ut på sisterunden var det hele 2:35 å tette. På Remco!

Dermed flyttet fokus seg over mot medaljene i stedet. Lutsenko ble hentet mot slutten av Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid.

Så kom plutselig en gruppe fra feltet i høy hastighet opp bakfra. Da hadde Evenepoel syklet inn til VM-gull for lengst, men nå stakk Christophe Laporte av med sølvet foran Michael Matthews og Wout van Aert.

Alexander Kristoff dukket også opp fra dypet, og ble nummer seks. En imponerende prestasjon av nordmannen en hard VM-løype.

Les mer fra Alexander Kristoff her!

Stakkars Lutsenko, Rota, Schmid og Skjelmose måtte dermed se langt etter VM-medalje. Mens ingen kunne gjøre noe med Remco Evenepoel.

– Jeg var hjelperytter i dag med brudd i albuen

(Sykkelmagasinet): – Det var kanskje den vakreste seieren i løpet av karrieren min, uttalte Annemiek van Vleuten til TV 2.

Men før vi kom dit, her følger et referat fra den 164,3 kilometer lange fellesstarten for kvinner elite:

Slik gikk det til:

I juniorklassen var det unike Zoe Bäckstedt som fulgte opp tempotittelen med et nytt VM-gull på landeveien. Da eliteklassen skulle i aksjon noen timer senere valgte storesøster Elynor Bäckstedt bli med i et tidlig bruddet sammen med svenske Caroline Andersson og Julie van de Velde (Belgia).

Den første delen av fellesstarten ble et aldri så lite antiklimaks, da verken Nederland eller Italia virket interessert i å åpne angrepsfesten tidlig. Bortsett fra et par velt, skjedde det ikke veldig mye over Mount Keira – bortsett ifra at et brudd bestående av Gladys Verhulst (Frankrike), Nina Berton (Luxembourg), Daryna Nahuliak (Ukraina) og Rebecca Koerner (Danmark) ble hentet inn.

Inn på de lokale rundene tok Italia og Nederland kontroll og plasserte sine ryttere inn i bakken. Frankrike var igjen på offensiven og angrep via Aude Briannic. Spania hadde også et kortvarig angrep. Litt lengre bak gikk det en velt som blant andre Lotte Kopecky (Belgia) var involvert i.

Aalerud på defensiven

Fra den norske leiren kom det dårlige nyheter da Marthe Berg Edseth ble nødt til å stå av fellesstarten etter at hun var involvert i velten opp til Mount Keira. Dermed var det kun fire igjen: Ingvild Gåskjenn, Katrine Aalerud, Anne Dorthe Ysland og Mari Hole Mohr.

Over Mount Pleasant for andre gang gikk det tungt for svenske Andersson i bruddet. Bak i feltet måtte også Katrine Aalerud la seg sige tilbake til halen.

Inn mot målpassering kunne feltet, anført av Italia, se Briannic og Andersson foran seg. Det var 48 sekunder opp til Bäckstedt og van de Velde.

Italienerne satt med Elisa Longo Borghini (som ønsket seg et hardt ritt) og Elisa Balsamo som trolig hadde gode medaljesjanser i en samlet spurt. Nederland hadde også en rekke sterke ryttere, men kunne også godt tåle en spurt med Marianne Vos. Dermed lå ballen litt på banehalvdelen til Australia, Spania og Frankrike for ikke å havne i den situasjonen mot slutten av dagen.

Bruddet hentet – Aalerud hektet av

På den tredje av seks runder holdt Italia et jevnt, hardt tempo i bakkene. Det gjorde at Katrine Aalerud og Emma Bjerg hang med hodet alt opp til Dumfries Avenue. På vei videre opp Mount Pleasant ble feltet skrellet av ytterligere bakover. Anne Dorthe Ysland fikk problemer, mens Mari Hole Mohr og Ingvild Gaaskjenn fremdeles holdt stand blant favorittene.

Det var i ferd med å samle seg helt ettersom Bäckstedt og van de Velde lå rett foran feltet, noe som selvsagt åpnet opp for nye angrep i teten. Den første ble faktisk Elena Cecchini (Italia) som i en kort periode tok seg opp til de to jentene i brudd. Det samlet seg ikke lenge etter.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

Nevnes blant outsiderne til VM-tittelen

Spela Kern (Slovenia) angrep like før feltet la ut på den 4. av totalt 6 runder. Det var dessverre ingen andre som ble med, og med 50 kilometer igjen til mål så det ganske håpløst ut. Ysland kom seg opp til feltet igjen inn mot mål, mens Aalerud var kjørt av og sto av rittet ved neste passering mål.

Det norske håpet ebbet ut

Med litt over fire mil igjen begynte det virkelig å minke i hovedfeltet. Ysland ble kjørt av tidlig, og dessverre hadde også Ingvild Gåskjenn måttet slippe seg ned til baktroppen. Like før toppen av Mount Pleasant sakket også 21 år gamle Mari Hole Mohr akterut. Det gjorde i prinsippet at rittet var kjørt for de norske jentene.

De var dog i godt selskap. På de siste 100 meterne måtte store navn som hjemmefavoritten Grace Brown og regjerende verdensmester Elisa Balsamo (Italia) også gi noen meter. Feltet var altså godt mørnet etter over 120 kilometer på sykkelen.

UTROLIG DAME: For tredje gang i karrieren skulle Annemiek Van Vleuten oppleve å bli verdensmester.

På vei ned mot mål begynte angrepene å komme. Australia angrep først ved Amanda Spratt og siden ved Grace Brown. Italia og Nederland parerte situasjonen. Deretter klarte Sarah Roy å slite seg løs for vertsnasjonen.

Ved vending hadde Hole Mohr for øvrig innpass i hovedfeltet som eneste, norske jente.

Nederland tatt på senga

Den neste passeringen av bakkene ble fartsfylt. Kasia Niewiadoma gjorde slik hun hadde varslet, og angrep. Utrolig nok var ingen av de nederlandske jentene med i gruppa som slet seg løs. Hun fikk med seg Liane Lippert, Elisa Longo Borghini, Silvia Persico, Fischer-Black, Asleigh Moolman-Pasio, Elise Chabbey og Cecilie Uttrup.

Da det så ut til at Annemiek van Vleuten skulle få kontakt, dro Lippert til igjen – og bidro til å åpne en luke bakover til Persico og van Vleuten. Bak hadde Elisa Balsamo omtrent stanset helt opp og bar synlig preg av hardkjøret. Hole Mohr slapp for øvrig inn mot Dumfries Road i forkant av rundens bratteste bakke.

Lippert og Longo Borghini slet seg løs fra resten. Deretter fulgte Uttrup, Niewiadoma og Moolman-Pasio. Bak var det dog flere jenter som jaget for å komme i kapp, blant dem van Vleuten og U23-rytterne Chabbey og Fischer-Balck.

De beste klatrerne utkrystalliserte seg

Niewiadoma tok en kjempeføring og tok med seg Moolman-Pasio og Uttrup opp til Lippert og Longo-Borghini. Altså var de fem jenter som inntok den siste runden i front.

Bak var Nederland og Australia nå nødt til å jobbe i feltet. De hadde blitt tatt på bakfoten.

Med 13 kilometer igjen samlet det seg på nytt. Temposterke Marlen Reusser (Sveits) tok sjansen og angrep rett etterpå. Hun hadde også Elise Chabbey å spille på i finalen. Italia lot seg ikke stresse, og gjorde som tidligere under fellesstarten: Jevnt, hardt kjørt. Opp Dumfries Avenue fikk de hjelp fra både Nederland og Australia for å holde Reussers luke under kontroll.

Over ryggen av Mount Pleasant var det Uttrup, Lippert, Lonog-Borghini, Niewiadoma og Moolman-Pasio på nytt som viste seg å være de sterkeste. De tok igjen Reusser og kjørte ifra gode avsluttere som Marianne Vos og Lotte Kopecky. Van Vleuten gjorde faktisk en jobb som hjelperytter for Vos opp bakken.

Van Vleuten klarte det utrolig nok

På vei ned mot mål var det ikke mer enn 15 sekunder bakover til Van Vleuten, Persico, Kopecky med flere. Marianne Vos orket akkurat ikke henge med.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

Profflagene kniver om norsk supertalent

Med 2,5 kilometer igjen skilte det kun noen småsekunder mellom gruppene. Dette kunne fremdeles ende med hva som helst.

Det samlet seg ved kilometersmerket da Chabbey tok en føring, og faktisk endte opp med å dra Lotte Kopecky opp i medaljestriden. Med 700 meter igjen kom så Van Vleuten med en «flyer» ute til høyre. Utrolig nok klarte ikke de 11 andre jentene i gruppa å svare.

Dermed ble det et bittert sølv for Kopecky, mens Silvio Persico tok bronse. U23-tittelen gikk til Niamh Fischer-Black!

– Jeg følte at jeg ikke kunne spurte med albuen, så jeg visste at jeg måtte komme i høy hastighet bakfra. Jeg kunne omtrent ikke reise meg fra sykkelen, så jeg måtte bli sittende hele veien. I hvert fall inntil partiene der jeg bare måtte gi alt. Det var et lite (smerte) helvete, innrømmet hun.

– Jeg var en hjelperytter i dag med brudd i albuen, og nå er jeg verdensmester. Det var faktisk bare før innenfor den siste kilometer, da jeg skjønte at Marianne (Vos) ikke ville komme seg opp igjen at jeg tenkte at jeg kanskje burde angripe, sa Van Vleuten i seiersintervjuet etterpå.

Liane Lippert ble for øvrig nummer fire, mens Cecilie Uttrup ble nummer fem.

PS: Mari Hole Mohr ble til slutt nummer 39 (+4.57 bak) på fellesstarten, og ble dermed best av de norske. Hun ble også nummer 9 i U23-klassen. Anne Dorthe Ysland ble nummer 55 i eliteklassen.

Nevnes blant outsiderne til VM-tittelen

(Sykkelmagasinet): Etter at han smashet inn sin første WorldTour-triumf fra bruddet under Tour de Suisse, har Andreas Leknessund hatt noen svært gode måneder på sykkelsetet.

Tour de France-debuten var imponerende av 23-åringen fra Tromsø. Han ble rett og slett bedre og bedre jo lengre ut i treukersrittet han kom.

I august slo han til igjen under avslutningen av Arctic Race i Trondheim. Han var del av et tremannsbrudd som dannet seg med 100 kilometer igjen av etappen, og syklet de siste fire-fem milene solo inn til mål.

Det skapte naturligvis både begeistring og overskrifter på hjemmebane, men også i utlandet har folk blitt mer oppmerksomme på den offensive DSM-rytteren.

Den populære podcasten Lanterne Rouge, som ledes av australske Patrick Broe, argumenterte slik for hvorfor de mener nordmannen kan kjempe om regnbuetrøya i Wollongong:

– Arctic Race of Norway. Dere fulgte selvsagt med på det alle sammen. Han tok sammendraget på den avgjørende dagen, i en småkupert rundløype. Med en bratt bakke, og denne gutten bare kjørte på. Og så Montréal. Jeg tror grunnen til at Jumbo-Visma la etter ham i fullt alvor var fordi du er nødt til å vise ham respekt. Hvis folk hører på dette, kommer de til å jakta ham ned nå. Men, hvis han er løs i en rundløype og folk begynner å se på hverandre. Det er ikke en rytter du har lyst til å slippe løs i den løypa, men han kommer til å prøve. De har Kristoff som sitter igjen bak, så det gir mening. Jeg tror han har muligheten til å gjøre en skikkelig bra resultat, lød analysen til Broe.

Leknessund: – Under kan skje

Det norske laget har åpnet mesterskapet fantastisk med to tempogull på to dager av henholdsvis Tobias Foss og Søren Wærenskjold. Natt til fredag fulgte Wærenskjold så opp med mesterskapets andre medalje.

Suksessen kan være en faktor til at nordmenn blir nevnt i den store sammenhengen, også når det er snakk om verdensmesterstripene etter fellesstarten for herrer elite, natt til søndag.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+)

Profflagene kniver om norsk supertalent

Da Sykkelmagasinet snakket med Andreas Leknessund foran VM i Wollongong, hadde først og fremst tempo vært fokus i første del av mesterskapet. Det norske laget bor i Gerringong én time sør for VM-byen. Det gjorde at Tromsø-mannen ennå ikke hadde sett hele rundløypa som venter om et par dager.

– Jeg hører de sier at bakken er ganske hard, og at det blir et hardt ritt. Det er det stort sett alltid i VM. Det er såpass langt og såpass mange ganger i den rundløypa, at det kommer til å koste. Det er vel også en tendens at rittene blir enda hardere enn man er forberedt på, slik som det sykles om dagen, sier Leknessund.

– Du ble uoppfordret nevnt av Lanterne Rouge Podcast som en av rytterne som gjøre det helt store i Wollongong, hva tenker du om det?

– Jaja, jeg kan jo kanskje det. Det er jo stas, svarer han.

– Hva tenker du om egne muligheter i et stunt et godt stykke ut i løpet?

– Det kan jo funke, men det skal mye flaks til da. Alt kan skje. Det har man jo sett forrige søndag, at det kan skje under, sier han og tenker på tempobragden til romkamerat og tidligere lagkamerat i Uno-X, Tobias Foss.

– Hvor låst vil du være rundt Kristoff underveis?

– Vi er et lag som skal prøve å gripe sjanser underveis og skape muligheter. Er det én eller to runder igjen, og Alex sitter der – da kan det være naturlig å samle seg rundt ham. Men han klarer seg jo ganske bra på egenhånd, også. Hele laget går inn i rittet med en innstilling om at vi skal være med på det som skjer, sier han.

– Magien noen ryttere har

Uansett utfall av fellesstarten, kan Leknessund se tilbake på en sesong der han har fått vist seg fra sin beste side.

Selv synes han det er vanskelig å peke på årsaken til framgangen:

– Det går litt på at man finner en flyt, og så kan man ri den flyten ganske lenge. Det gjorde at jeg kom meg igjennom ritt på en god måte og fant formen jeg ønsker å være i. Jeg har fått litt mer selvtillit, noe jeg også trengte. Jeg vet at å sykle offensivt har passet meg fint, og det er noe jeg alltid har vært god på. Selv i en middels sesong, som i fjor. Jeg føler det likevel bare er småting som gjort at det har blitt mer stang-inn i år enn i fjor. Det er bare noen små prosent bedre, og så blir hele sesongen og opplevelsen bedre.

En som har fulgt Leknessunds karriere tett, er hans tidligere trener ved NTG i Bærum, Lars Holm. Han er også ansatt som coach i Uno-X-systemet.

Da Holm så Leknessund i brudd under avslutningen av Arctic Race i Trondheim, følte han seg sikker på at 23-åringen ville holde unna hele veien inn og vinne.

– Det er en slags spesialitet han har. Han kan kjøre én vill time etter tre harde timer, kommenterte Holm i etterkant.

– Kan du fortelle litt mer om hvorfor han er så giftig i slike situasjoner?

– Det er ikke så lett å sette ord på. Det er litt magien som noen ryttere bare har. Det er jo åpenbart at han har noen spesielle fysiske forutsetninger. En ting som slår meg med Andreas er at han tilsynelatende ikke går tom. Jo lengre ut i rittene du kommer, jo sterkere er han. Særlig i den type posisjoner. Det andre er at han er tøff mentalt. Hvis han først slipper løs i brudd, og den måten han har vunnet på ved flere anledninger, der er han ekstremt giftig. Han har ingen god spurt, så det er på en måte hans sjanse. Han har ved flere anledninger vist at han har baller nok til å angripe tidlig, sier Holm.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAR OVERBEVIST: Andreas Leknessund er i ferd med å avslutte en meget oppløftende sesonge. FOTO: Marcus Liebold

– Høres ut som noe vi kan få bruk for i VM og?

– Ja, jeg tenker jo det. For å få litt kontroll på feltet. Alexander Kristoff er nok mest tjent med at det er et ritt med jevn fart og jevnt kjør med en gruppe foran. Et brudd som får gå så lenge som mulig, er optimalt for ham. Hvis rittet er mer åpent, og det største kanonene støter i det hardeste partiene i løypa, er jeg redd sjansene for at Kristoff henger på også minker.

– At han nevnes av Lanterne Rouge Podcast er vel bare nok en kompliment vi skal ta med oss på veien?

– Jeg tenker at den analysen er helt riktig. Andreas er ekstremt godt langt inn i rittene. Han er ingen spurter, så han har blitt god til å bruke den egenskapen i stedet. Det er en styrke han har brukt siden dagene i juniorklassen. Jeg husker måten han avsluttet karrieren i Uno-X på også (Giro della Regione Friuli Venezia Giulia, vår anm.). Der gikk han solo mot slutten inn til mål, etter å ha kjørt fra de andre foran de siste milene, sier han.

Kristisk til treningsplanen

Landslagssjef Kurt Asle Arvesen har hatt Leknessund i Uno-X-stallen tidligere, og er naturlig nok veldig oppmerksom på egenskapene hans.

– Det er kjempegledelig at han nå er tilbake på nivået der han forlot oss. Faktisk er han ikke helt tilbake med tanke på wattnivåene på tempo, men han kjører jo også et mye tøffere løpsprogram. Andreas har fått godt betalt for noen av sine bruddforsøk. Det han gjorde i Sveits var enestående, i tillegg til Tour de France og ikke minst Arctic Race. Han har tatt de rette stegene etter å ha hatt et ruskete førsteår som proff. Det er dog ikke noe unormalt i det, påpeker Arvesen.

Følg med på vår podcast – Gruppo Compatto:

Røper én av grunnene til at han valgte Uno-X

Gamletrener Holm mener endringer i treninga hans inn mot årets sesong har slått positivt. Det indikerte også et trenerskifte i DSM-laget. Nå er det Dajo Sanders som holder i treningsplanen hans.

– Jeg skal være den første til å være kritisk til det han fikk på treningsplanen i fjor. I år trener han rett og slett mye bedre. Det er kort fortalt mer mengde og intensitet i år, og jeg tror Andreas har fått en trener han trives godt med og som tar hans kvaliteter på alvor. Det har jo vært litt kritikk mot DSM-systemet fordi det er ting som bestemmes på nivået over treneren. Jeg har i hvert fall fått inntrykk av at det er større frihet der i år, sier Holm.

Arvesen sier følgene om muligheten til Leknessund underveis på den 266,9 kilometer lange fellesstarten i Wollongong.

– Jeg vil ikke si at Alex trenger å havne bakpå for at en rytter som Andreas får litt spillerom. Det kan godt være at vi vurderer fram mot søndagen at vi skal ha noen som går avgårde i mindre grupper underveis, og både Andreas og Tobias (Foss) kan være folk å sende ut der. Nå kan det jo hende at det faktisk er Tobias som får fleste rødglødende varsellamper til å gløde etter tittelen hans på søndag, men vi skal uansett prøve å sykle aktivt som lag underveis, presiserer han.

Peker mot Pogacar

Moralen i det norske er naturlig vis høy etter åpningen på mesterskapet i Wollongong. Leknessund ankom Australia tidlig sammen med Foss for å klargjøre seg til tempoen.

At Jumbo-Visma-rytteren skulle ikle seg regnbuetrøya på podiet i etterkant var noe de færreste hadde sett for seg.

– Det var fett og gøy at Tobias vant der. Samtidig var det nesten litt surrealistisk og merkelig. Jeg kjente litt på selv at det var vanskelig å legge seg den kvelden fordi man var såpass tilfreds med gullet hans. Det var så stort, faktisk. Særen var litt mer sånn vi hadde trodd og håpet på, men det gir jo også lettelse og glede for alle. Det blir jo ekstra gøy når man tar to gull på rappen på den måten.

Leknessund har fremdeles ikke syklet igjennom hele rundløypa i Wollongong, men regner med han blir godt kjent med løypa i løpet av 16 gjennomkjøringer natt til søndag.

– Vi bor i Gerringong 40 minutters kjøring unna, så det er en liten kabal med trening og logistikk som skal gå opp. Jeg så en god del av det under tempoen, og har kjørt opp den første av de to bakkene, sier han.

– Ut ifra det du har sett, og hørt – hva slags type rytter tror du ligger best an til å bli verdensmester?

– Jeg tenker jo på noen av dem som var med i Quebec og Montréal. De åpenbare man ikke kommer utenom er Tadej Pogacar og Wout van Aert. Det er klatrere med mye trøkk i tillegg. Van Aert er en stor favoritt, men når han ikke slår Pogacar i den spurten i Montréal, så klarer jeg ikke helt å se at han skal gjøre det her, heller. Det beviser i hvert fall Pogacar har trøkk i beina, sier Leknessund.

Oppvask etter bronse: – Misforståelse mellom meg og Per

(Sykkelmagasinet): Med to nordmenn igjen i gruppa, at på til en duggfrisk Søren Wærenskjold, ble vi sittende i en drømmesituasjon mot slutten av U23-fellesstarten.

Gruppa talte ikke mer en 15-16 mann, og i tet hadde Mathias Vacek og Jevgenij Fedorov ikke mer enn cirka 10 sekunder ledelse på toppen av Mount Pleasant for siste gang.

På vei inn i bakken ble Wærenskjold og Per Strand Hagenes filmet mens de la den norske taktikken. Etterpå røpet mandalitten følgende på spørsmål fra TV 2:

– Jeg sa til ham at han måtte sitte langt framme inn i bakken. Han var den antatt sterkeste i bakken. Hvis jeg droppet og han satt foran kunne vi bruke hverandre, slik at jeg kunne skylde på ham bak og han kunne skylde på meg foran, så kunne vi spille på hverandre mot slutten. Vi endte opp i samme gruppe og da ble det litt omrokering på planen, sier Wærenskjold.

Skylder på misforståelse

På de siste kilometerne begynte avstanden til duoen i tet å øke, fordi det ikke var nok trøkk igjen på hjelperytterne i front av gruppa. Wærenskjold lå forholdsvis langt fremme, mens Strand Hagenes ble liggende på halen av feltet.

Det overrasket mange.

– Hvorfor går ikke han opp tidligere og hjelper til med å tette den luka? spurte TV 2s reporter.

– Vi hadde en liten prat der. Jeg hadde lyst til at han skulle fram og dra, men det ble en misforståelse. Han mente det var flere nasjoner der som hadde litt mer ansvar enn oss, og at han kunne spare seg til et opptrekk. Det var ikke noe egoistisk tanke fra ham der, og han gjorde et bra opptrekk for meg, så jeg kan ikke klandre ham for det. Vi får ta en prat, men jeg er ikke sur på ham i hvert fall.

– Jeg var litt forbannet

Foruten Norge hadde både Belgia og Frankrike to hjelpere igjen mot slutten. For franskmennene var det mest aktuelt å spurte for Paul Penhoet, mens Belgia egentlig ikke hadde noe fullgodt alternaivt.

Der satt nemlig også lynraske Olav Kooij (Nederland) og Madis Mikhels (Estland). De var dog begge isolert.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

Profflagene kniver om norsk supertalent

Dermed ble nok kanskje Norge tillagt mer ansvar i den gruppa enn de selv innså. Strand Hagenes valgte å holde seg bak for å spare kreftene til et opptrekk. Da han først gikk fram like før slutt, var det allerede for sent. Wærenskjold sikret seg likevel bronsemedaljen tre sekunder bak gullvinner Fedorov.

– Akkurat i dag merket jeg at jeg var litt forbannet. Hele mesterskapet sett under ett kan jeg ikke klage. Det er en litt sånn typisk situasjon mot slutten der. Det er flere nasjoner som har hjelperyttere, men for å være helt ærlig så skjønte jeg ikke helt hva de tenkte med. Man følte seg som en tilskuer til at det ikke gikk helt mot slutten der, sier Wærenskjold til TV 2.

Han var imidlertid raskt ute med å gratulere Fedorov og Vacek.

– De to foran der var sterke uansett om man kanskje mener selv at man fortjente å vinne. De gjorde et bra trekk og kjørte bra foran. Må bare gratulere til de.

Landslagssjefen: – Skjønner hvordan de tenker

De to lagkameratene skværet opp etterpå, og alltid sindige Kai Ivan Lexberg var også varsom med å kappe hodet av noen etter Norges tredje medalje i mesterskapet.

– Det kunne like gjerne ha vært et gull med litt andre valg inn mot målgang her?

– Det er lett å si i etterkant. Søren ville vinne og vi ønsker jo gull, men bronse er bra. Vi skal være fornøyd med det.

– Hva tenker du valget Strand Hagenes tar ved ikke å gå fram og tette luka. Var det riktig eller galt?

– Det er ikke så lett for oss å si. De guttene gjør en vurdering underveis. Belgia sitter der med tre mann og de gambler på at de tar luka slik at han kan trekke opp for Søren. Jeg skjønner hvordan Per tenkte, absolutt. Han gjør et godt opptrekk som gjør at vi får en bronse. Det skal litt til å tette den luka. Den var oppe i 18 sekunder, så det skal litt jobb til å tette den og, konkluderte Lexeberg.

PS: I natt syklet Jørgen Nordhagen inn til 13.-plass i juniorenes fellesstart etter å ha sprudlet opp Mount Pleasant i første halvdel av rittet.

VM-bronse til rasende Wærenskjold

(Sykkelmagasinet): Søren Wærenskjold tok en ny medalje under U23-fellesstarten i Wollongong, men syklet skuffet over målstreken med bronsemedalje. Gullet gikk til Jevgenij Fedorov som holdt unna fra bruddet, mens Mathias Vacek nok var mer enn takkenemlig for sølv.

Norge satt også med Per Strand Hagenes i gruppa, men fjorårets verdensmester valgte å holde seg på halen av gruppa i store deler av de siste kilometerne inn mot mål.

– Hadde vi kjørt litt annerledes på slutten der, kunne det kanskje ha blitt noe annet. Men det er greit med bronse, sa Per Strand Hagenes til TV 2 etterpå.

– Vi la oss bakpå og da tok andre lag over føringen. Vi gamblet litt, men jeg sparte meg til opptrekket. Kanskje burde jeg ha gått fram litt før, men da måtte Søren ha klart seg selv i spurten, forklarte Strand Hagenes som til slutt ble nummer 13.

Slik gikk det til:

Med skade på Stian Fredheim, var det norske laget nede i fire mann på start: U23-verdensmester i tempo, Søren Wærenskjold, fjorårets juniorverdensmester Per Strand Hagenes, Embret Svestad Bårdseng og Tord Gudmestad.

Som da juniorene gjorde unna sin fellesstart, ble det også regn da U23-feltet inntok scenen i Wollongong. Også her endte det med velt, og danskene var blant lagene som var involvert. Både Adam Holm Jørgensen og Jacob Hindsgaul endte opp med å stå av.

Forhåndsfavoritt Mick Van Dijke (Nederland) kom aldri til starten av den nesten 17 mil lange fellesstarten på grunn av positiv COVID-19-test. Leo Hayter (Storbritannia) gikk også ned i en velt, men kom seg tilbake på sykkelen igjen.

Fabio Van den Bossche (Belgia), Hannes Wilksch (Belgia), Petr Kelemen (Tjekkia), Mathias Le Berre (Frankrike), Fabian Weiss (Schweiz) og Fran Milholjevic (Kroatia) utgjorde et sterkt brudd.

Med halvsyklet ritt begynte Italia å sette fart på opp Mount Pleasant for mørne de hvasseste spurterne i feltet. Søren Wærenskjold så lenge uanfektet ut, men på den 7. gangen opp bakken lå både han og Per Strand Hagenes på halen av feltet.

Bruddet tapte terreng

Med fire runder igjen satte USA tempo opp bakken og ble avløst av Tour de l’Avenir-treer, Michel Hessmann. Tyskeren dro med seg sterke navn i Sam Watson, Mathias Vacek, Enekoitz Azparren, Erik Fetter, Casper van Uden og Davide de Pretto.

Hardkjøret gjorde at avstanden opp til bruddet, som på det meste hadde vært på over tre minutter, nesten hadde smuldret bort.

Det roet seg litt i feltet igjen på flatene. Danskene angrep først med Sebastian Changizi. Deretter gikk Tord Gudmestad kontra og fikk med seg en av de andre gjenværende dansken, Tobias Lund. Bak var Embret Svestad Bårdseng involvert i en velt, men kom raskt tilbake på sykkelen.

Med fire mil igjen var det Mathis Le Berre (Frankrike), Hannes Wilksch (Tyskland) og Fabio van den Boscche (Belgia) som pekte seg ut som de sterkeste i bruddet.

De norske hang med

Bak de tre sterkeste i bruddet, ble hovedfeltet splintret opp i mange fraksjoner mens både Tobias Lund og Tord Gudmestad ble kjørt inn, og digre Søren Wærenskjold gledelig klarte å kjøre seg opp i en mindre gruppe bak.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FOTO: J Viken/Wordup Projects

Som vi så i juniorenes ritt samler det seg mye på vei nedover til målpassering. Le Berre, Wilksch og van den Boscche la ut på også den nest siste runden i tet. Men det var nå kort avstand bakover.

En sterk kvartett bestående av Scott Watson, Lorenzo Milesi, Nicolo Buratti og Jevgenij Fedorov tok opp jakten på restene av bruddet. To italienere, altså! Også Alexander Balmer (fra det opprinnelige bruddet) hang seg på ut på den nest siste passeringen opp Mount Pleasant.

Favorittgruppa ble delt i to på vei oppover bakken, men gledelig nok klarte både Per Strand Hagenes og Søren Wærenskjold å henge på. Gruppene samlet seg på nytt på vei ned mot målområdet. Der satt også andre sterke avsluttere i Olav Kooij, Madis Mikhels, Sam Watson og Tobias Lund.

Mathias Vacek, Fedorov, Le Berre og Alec Segaert hadde startet runden med syv sekunders ledelse.

Bronse til Norge

Fedorov og Vacek holdt unna over toppen av Mount Pleasant, men det var bare så vidt.

Gruppa bak ledet Frankrike Bastian Tronchon. Hagenes fulgte bak ham sammen med Romain Gregoire. På halen av samme gruppe hadde Wærenskjold klort seg fast, slik at vi hadde to mann i gruppa bak. Med Fedorov og Vacek noen små sekunder foran med fem kilometer igjen.

Det ble ikke samarbeidet godt nok i gruppa bak. Både Norge, Belgia og Frankrike satt igjen med flere ryttere, men de tok ikke inn nok på Fedorov og Vacek i tet – før duoen hadde stukket av med to av medaljene.

Wærenskjold slo sterke Madis Mikhels og Olav Kooij i spurten, og sikret seg noe som må betegnes som en litt sur bronsemedalje. 

 

Kristoff: – Minner om Amstel-løypa

(Sykkelmagasinet): Alexander Kristoff har inntatt VM-byen Wollongong og har alt fått med seg én langkjøring (seks timer onsdag) og én intervalløkt med Anders Skaarseth, Rasmus Tiller og Sven Erik Bystrøm.

– Vi skulle egentlig vært på langtur i dag, men vi byttet om på dagene fordi det var nedbør på vei inn. Det var greie tall på dragene, så jeg føler egentlig at formen blir bedre og bedre, varsler den 35 år gamle, norske VM-kapteinen overfor Sykkelmagasinet.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

Profflagene kniver om norsk supertalent

I løpet av langturen onsdag rakk han innom rundløypa i Wollongong og sløyfa som utfordrer rytterne oppover Mount Keíra. Førsteinntrykket er positivt for mannen som blant annet har fått med seg VM-sølv fra Bergen i 2017 og fjerdeplass fra Richmond to år tidligere.

– Jeg regnet med at bakkene inne på runden skulle ta rundt tre minutter. Det var litt i underkant av det, kanskje. Men den var omtrent slik det var beskrevet i forkant. Jeg er verken positivt eller negativt overrasket, sier han.

– Vegg på 18 prosent

Den første utfordringen er Dumfries Avenue (Mount Ousley) som også var del av tempotraséen der både Tobias Foss og Søren Wærenskjold opplevde å bli verdensmester. Den neste utfordringen er Ramah Avenue/Brokers Road, kalt Mount Pleasant, som egentlig er delt i to – men Kristoff regner det likevel for én og samme bakke.

– Den første av dem (Mount Ousley) er en kneik, men det regner jeg egentlig med å gli godt opp med feltet. Det er ett minutt der man står og trår litt. Så er det en kort utfor før man svinger til venstre (ut på Ramah Avenue) og der møter du veggen på 18 prosent og halvannet minutt. Deretter er det helt flatt i 4-500 meter, før du får den siste knekkeren, beskriver han.

VM-sjef Scott Sunderland benyttet seg av Berendries-bakken fra Flandern rundt, da han skulle beskrive den tøffeste delen opp Ramah Avenue.

– Minner om løypene i Amstel

I løpet av de siste dagene har forventningene om hvem som kommer til å gjøre det bra under fellesstarten natt til søndag norsk tid, vippet over på rytterne som gjør det godt under vårklassikerne Liège-Bastogne-Liège.

VM-sjefen peker ut Kristoff blant favorittene

Kristoff mener dog at løypeprofilen ikke er like tøff, selv om det selvsagt kan bli utskillelser med hardkjør tidlig.

– Jeg føler det er litt bakker slik man kjenner det fra Amstel Gold Race, egentlig. Bare at det skjer på brede veier, så da blir det vel egentlig litt lettere enn Amstel, og omtrent den samme lengden.

– Ikke like hardt som Liège med andre ord?

– Nå har ikke jeg kjørt Liège, da. Men jeg fikk kjøre Amstel Gold Race som førsteårsproff i BMC Racing. Det gikk ikke så veldig bra. Jeg ble satt inn på laget fordi det var noen andre ryttere som var ”askefast”, husker han.

Stusser over Pedersens valg

Mens Fabio Jakobsen, Jasper Philipsen, Caleb Ewan, Dylan Groenewegen og Arnaud De Lie er blant rytterne som ikke er til stede i Wollongong, synes Kristoff det merkeligste er at danske Mads Pedersen valgte å kaste inn håndkleet.

Pedersen har 79 rittdager i – mot Kristoffs 82. Og orket ikke tanken på å forlenge La Vuelta-bolken med to nye uker i Australia:

– Jeg kjenner ikke helt til grunnen til at han valgte opplegget han gjorde, men løypene her hadde passet ham godt. Kanskje det er fordi han har blitt verdensmester før og ikke bryr seg om det? undrer Kristoff.

– Er du overrasket over avgjørelsen?

– Med tanke på hvor godt han har kjørt i vueltaen, tror jeg han kunne gjort det bra her. Løypa er hard og han er god i harde løyper, sier han.

– Er det en frykt for at du selv ikke kommer til å overleve i denne traséen?

– Det er vel andre ryttere det er større sannsynlighet for at kommer til å bli verdensmester. Jeg hadde nok ikke satt penger på meg selv da denne løypa fort kan bli i hardeste laget. Men jeg synes ofte løypene blir lettere enn man hadde sett for seg i forkant. Det ble meldt at det var over 4000 høydemeter i Ponferrada, men jeg ble likevel nummer åtte der. Så jeg tror det er mulig å få til et godt resultat, selv om det er noe annet å vinne. I Ponferrada var det også folk som kom seg av gårde i forkant av feltet. Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar er ryttere som kan stikke av på sisterunden, så de er nok favorittene i mine øyne, sier han.

– Worst case for meg

Det betyr 266,9 kilometer med overlevelse for nordmannen. I disiplin han for øvrig behersker svært godt.

Han frykter dog at noen lag vil starte hardkjøret alt under Mount Keíra-runden, som dukker opp rundt 35 kilometer inn i det rundt sju timer lange rittet.

– Det er vel litt worst case for meg, egentlig. At det blir hardt fra den lange bakken i starten og hele veien inn. Det var vel omtrent det som skjedde under VM i fjor, at de kjørte ifra tidlig og at det aldri samlet seg helt igjen.

På start vil det norske seksmannslaget i utgangspunktet kjøre for Stavanger-mannens sjanser.

– Planen vår er ganske åpenbar. Det er Alexander Kristoff som er plan A. Han har vist gang på gang i lange løp at han fortjener støtte rundt seg. Men Alexander har også vært tydelig på at han ikke trenger at fem mann sitter og venter på ham. Derfor har vi andre ryttere som kan prøve lykken i litt tidligere grupper, sier Kurt Asle Arvesen til Sykkelmagasinet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

OPTIMIST TROSS ALT: Alexander Kristoff mener det er mulig for ham å sikre Norge et toppresultat i Australia. – Men vi har også andre muligheter, legger han til. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

Slik vurderes de norske mulighetene

Mens Anders Skarseth trolig vil være opptatt med posisjonering av lagkapteinen, kan Tobias Foss, Andreas Leknessund eller Rasmus Tiller få mer handlingsrom mot slutten av rittet.

Kristoff innser at han i stor grad må stole på seg selv, eventuelt surfe på hjelpere fra andre lag mot slutten.

– Jeg tror vi er nødt til å kjøre med litt åpne kort. Det blir for dumt bare å satse på meg så gode ryttere på laget. Det koster ikke mye å ha folk ute i tidlige brudd, og da kan også vi bak senke skulderne. Det er ikke sånn at alle skal i brudd, men det vil være positivt for oss å ha ryttere som er med i løpet. Norge skal kjøre inn best mulig resultat, og det trenger ikke være meg som skal gjøre det. Jeg kan klare meg med én mann hvis det skulle samle seg mot slutten, og det vil heller ikke være opp til oss å samle det når det sprekker opp på sisterunden, sier Kristoff.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+)

Dødsruten i Pyreneene

– Hvordan vurderer du muligheten for det norske laget i en slik løype?

– Vi har et veldig godt og balansert lag. Det er det ingen tvil om. Vi har muligheter i forskjellige scenarioer underveis. Andreas Leknessund viste under Arctic Race hvor god han er når han kommer seg av gårde. Får vi han foran der vet vi hva han kan prestere. Tobias Foss er i bra form og klatrer godt. Han kan klare å henge seg på de beste når de angriper. Det kan kanskje Sven (Erik Bystrøm). Anders (Skaarseth) og meg er vel dårligst til å klatre, så han for nok hovedjobben rundt meg. Rasmus Tiller er jævlig sterk i en mindre gruppe mot mål. Både han og Andreas kan være fine folk å slippe litt tidlig. Så vi har flere muligheter enn meg for å si det sånn.

– Og dine egne sjanser?

– For meg handler det mest om å bite seg med. Det dreier seg om tre minutter med bakker, og da får vi se hvor mye det er mulig å tape også. Hvis man ikke står helt stille, bør det ikke bli så mye mer enn 20 sekunder. Hvis det blir litt strekk på det og mange henger i stroppen rundt meg, kan det være mulig å samle det mot slutten. Jeg har ikke mistet troen på at jeg kan kjempe om medalje og kanskje seier hvis det samler seg litt i min retning. Det var noe liknende i Bergen, og der klarte jeg akkurat å henge med over. Det var noen som sakk av der og, før de begynte å se på hverandre og det samlet seg på nytt. Det er litt den type ritt jeg håper på, avslutter han.

PS: Kristoff har slitt med sykdom fra GP Fourmies den 11. september og fram til nå. Det dreier seg om en litt langvarig forkjølelse, men i følge hovedpersonen selv er han på bedringens vei.

Profflagene kniver om norsk supertalent

(Sykkelmagasinet): Til tross for at han er alle best som klatrer, har Jørgen Nordhagen også i mer småkuperte løyper bygd seg opp et forrykende renommé internasjonalt denne sesongen. Først og fremst via en rekke topp 10-plasseringer i Nations Cup – selv om det har vist seg vanskelig å vinne rittene sammenlagt.

Det er da heller ikke så uvanlig for en førsteårs i juniorklassen.

Her hjemme har han kanskje blitt mest lagt merke til fordi han ble suveren tempomester under Junior-NM i Levanger, og da han vant eliteklassen i Birken. Fremdeles i en alder av bare 17 år.

Det er kombinasjonen av trøkk i beina og eminente klatreferdigheter som gjør ham ettertraktet blant profflagene. I tillegg påpeker folk som kjenner ham godt at det sitter et velfungerende sykkel-hode på toppen av kroppen.

En trend i internasjonal sykkelsport er at talentene plukkes opp i stadig yngre alder. For Nordhagens del startet det alt før han nådde juniorklassen.

– Det er veldig rart, synes jeg. Vi merket det alt før sesongen at han fikk økt oppmerksomhet fra utlandet. Vi tenkte vel han var mer anonym som 16-åring ettersom han bare hadde syklet ritt i Norge. At det sitter folk der ute og følger med på prestasjoner i nasjonale ritt så langt ned i aldersklassene, det er litt overraskende, sier pappa Finn Erik Nordhagen til Sykkelmagasinet.

Får hjelp på agentmarkedet av onkel

Denne sesongen har familien som har sitt utspring fra Tranby ved Lier valgt å sette bort alle henvendelsene til mamma Unn Heges bror. Utover å være en språkmektig kar, har han også jussutdannelse og har blant annet jobbet ved det norske konsulatet i New York.

For å ta av for litt av presset for den 17 år gamle lillebroren, har han også vært stedfortredende på noen av presentasjonene fra de forskjellige internasjonale konseptene.

– Det er et stort agentmarked der ute som er ganske på. Det er litt på godt og ondt. De hjelper til å legge til rette for, og kanskje også guider familien gjennom hvordan poden best skal gjøre valget. Men du skal stå litt i det selv også. For å finne ut av hva som er rett å gjøre. Alle opptrer etterrettelig og fint. Det er ingen som har gjort noe dem ikke skulle, men det er mange som er på, sier pappa Finn Vegard.

VET HVA DET DREIER SEG OM: Finn Vegard Nordhagen er tidligere NM-vinner i fellesstart. FOTO: Jarle Fredagsvik

De har enn så lenge stått imot fristelsen med å signere en avtale med en agent. Ofte er det de forskjellige agentstallene som presenterer ryttere for aktuelle lag, og som samtidig sikrer seg en årlig prosentandel av lønna.

– Det som er viktig for Jørgen nå, er å finne ut av hva han vil. Som jeg sier: Det er hverdager det er flest av. Hvordan du har det der, er det du må tenke på. At du har gode forhold rundt deg i treningshverdagen. Det er det viktigste, sammen med et godt, sportslig opplegg, sier Finn Vegard – som selv har syklet for kontinentallag i Spania og Frankrike.

Avklaring presser seg på

Tirsdag morgen debuterte unggutten under VM i Wollongong med 9.-plass på tempoen. Det er kanskje litt større forventninger til det norske laget foran tempostarten, men de to beste kortene, Jørgen Nordhagen og Johannes Kulset, er begge best som klatrere.

Sånn sett hadde de nok ønsket seg en enda tøffere løypeprofil.

Valget om hvilket lag han sykler for de neste årene er skjøvet til i etterkant av mesterskapet, men et valg kan også tvinge seg fram rett i etterkant av Australia-oppholdet.

– Når tenker du at du skal ta en avgjørelse da? Du trenger vel egentlig ikke gjøre det i år med ett år igjen innenfor juniorklassen?

– Nei, jeg gjør ikke det. Men egentlig har jeg tatt noen valg allerede, uttalte Jørgen Nordhagen til Sykkelmagasinet i forkant av avreisen til Australia.

– Mer hvem du ikke skal til?

– Ja, det er litt mer sånn at man har funnet ut hva man ikke har lyst til, og så mangler det vel mer på hva man skal gjøre. Når jeg skal gjøre det, er når det passer, slår han fast.

Uno-X og Jumbo-Visma

Ifølge pappa har «de fleste, store lagene» meldt inn sin interesse allerede. Det vil neppe overraske noen av Team Jumbo Visma og Uno-X Pro Cycling Team er blant konseptene som ligger langt framme i kobbelet av interessenter.

Nederlandske Jumbo-Visma har tidligere vunnet kampen om signaturen til Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes. Sykkelmagasinet er kjent med at de har fulgt nordmannen tett over tid.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

«Den hardeste uka i mitt liv»

De er også et prosjekt står med en fot på skøyteisen og den andre på landeveien. De leter etter anvendelige utøvere som gjerne har bakgrunnen fra annen utholdenhetsidrett enn sykling. Jørgen Nordhagen bor og trener på Lillehammer, der han fremdeles satser fullt på langrenn om vinteren, og kombinerer det med sykling resten av sesongen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BANER VEI: Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes er to som har falt ned på landeveissykling tross gode resultater som langrennsløpere i Norge. De sykler nå begge for Team Jumbo-Visma Academy. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

Med bakgrunn i TJVs fokus, hvordan de utvikler ryttere og med tanke på at de alt har hentet Tobias Foss, Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes – som alle har bakgrunn fra vinteridrett, ba vi Jørgen Nordhagen om hans generelle tanker rundt Jumbo-Visma som konsept.

Dette er hva han svarte:

– Det virker veldig bra. De er et solid lag om man bare ser det fra utsiden og. Når du vet hvordan toppnivået med Wout og Vingegaard er, så går det ikke an å ikke se på de som kanskje det beste laget, og at man sånn sett ser alt de gjør som riktig. De greier å utvikle en veldig stor prosentdel av rytterne de får inn. Jumbo-Visma virker absolutt som et veldig bra lag, sier 17-åringen.

Har alt signert broren

I samtaler med de forskjellige profflagene har han understreket at han ønsker å satse fullt i langrennssporet også vinteren som kommer – og én sesong til.

Den samme beskjeden har Uno-X Pro Cycling fått. Laget har alt signert storebror Truls Nordhagen (til utviklingslaget Dare), men ifølge lillebror vil ikke det påvirke valget hans.

– Truls sin avtale den veien er ikke påvirket av meg, og jeg bryr meg ikke om hva han har gjort.

Sykkelmagasinet kjenner til at det har vært flere møter mellom Jørgen Nordhagen og personer fra Uno-X-ledelsen allerede. Det ser heller ikke teamsjef Jens Haugland noen grunn til å hemmeligholde.

– Jeg har et veldig godt inntrykk av hvordan situasjonen håndteres av dem (Nordhagen-familien, vår anm.). Svært mange vil ha en bit av Jørgen. Han har i alle fall latt oss både presentere og dele det vi tenker vi kan tilby gutten på det stadiet han er i karrieren, og det setter vi selvsagt stor pris på. Uno-X ønsker jo Jørgen veldig sterkt og vi mener vi er et riktig sted for han, sier Haugland til Sykkelmagasinet, og legger til:

– Det er vel ikke et WorldTour-lag som ikke ser etter Jørgen og har sett hva han har gjort. Og når de vet at han ikke engang er sisteårsjunior, så er hyperaktuell for nær sagt alle. Men jeg tror og han har veldig kloke foreldre og en far som kjenner sykkelsporten godt (pappa Finn Erik er tidligere NM-vinner og toppsyklist, vår anm.) og mitt inntrykk er at de er veldig gjennomtenkt i det dem gjør og vil ikke forhaste ting. Samtidig som det på et eller annen tidspunkt nok er greit å få litt ro rundt en situasjon med mye press og mange spørsmål.

VM-debuterte på 10 år gammel sykkel

Flere av konkurrentene han møter i VM, har allerede avklart framtiden. En del av dem også lang vei fram i tid.

Den andre av de to Uno-X-toppene heter Vegar Kulset, og da var det nok enklere for sønnen Johannes å forplikte framtida si ut 2027. Det er også klart av Joshua Tarling (tempoverdensmester) sykler for Ineos Grenadiers ut 2025, Jan Christen er på avtale med UAE-Team Emirates ut 2027 og tyske Emil Herzog er på vei inn i BORA-Hansgrohe-pyramiden og har denne sesongen syklet for juniorsatsingen Team Auto-Eder.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GAMMEL OG GOD: Jørgen Nordhagen VM-debuterte på en Scott Plasma 3 fra 2012. – Den er helt sikkert ikke mye dårligere enn det andre, men det har sikkert skjedd noe de siste ti årene og, kommenterer pappa Finn Vegard om sykkelen. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

En annen faktor med å avklare framtiden, går faktisk på det rent utstyrstekniske. Under tempoen i Wollongong syklet Herzog på Specialized, Tarling på Pinarello og Christen på Colnago-oppsettet til UAE-laget (selv om han slet med girveksleren underveis).

Nordhagen syklet på en godt brukt Scott Plasma 3 fra 2012. Den ble kjøpt inn brukt til Truls Nordhagen for en del år tilbake, og har siden gått videre i arv.

– Hvis vi hadde ment at sykkelen var en stor ulempe, hadde vi byttet den ut. Noen marginer er det sikkert å hente på en nyere modell, påpeker Finn Vegard Nordhagen.

Samtidig bekrefter han at utstyrsbiten – samt at det begynner å bli slitsomt å forholde seg til alle de forskjellige agentene – gjør at en avgjørelse om guttungens framtid begynner å nærme seg.

Har brukt tid

Foran avreisen til Wollongong bekreftet også Jørgen Nordhagen at det skal bli godt å avklare framtida én gang for alle.

– Det er litt sånn at man ønsker å slippe det maset etter hvert. Så blir det også på et visst punkt slik at man kanskje ser at det ikke er noen flere som kan komme på banen, på en måte. Da blir det litt sånn: Hvorfor vente hvis man kan være inne i miljøet allerede? Det er litt sånn man kan vurdere etter hvert.

– Hva tenker du om at du som 17-åring blir nødt til å gjøre et slikt valg, er det bare slike gamet er – eller begynner presset litt vel tidlig?

– Presset bryr jeg meg ikke om. Hvis jeg føler det så er det en oppmerksomhet som er hyggelig å få til tider, og noen ganger litt slitsomt. Om de forventer noe og har sagt til meg at jeg kanskje kan komme på pallen der eller der; det bryr jeg meg ikke så mye om.

– Hvordan har du håndtert all interessen rundt deg denne sesongen?

– Det har vært litt. Jeg har prøvd å finne ut hva de ønsker på en måte. I starten var alt veldig interessant, og alt virket så bra, da. Så skjønner man etter hvert at mange vil mye av det samme. Du må finne noen valg du vil ta og prøve å bruke minst mulig energi på det. Jeg har hatt mye bra rundt meg med familie og Even (Røed), som trener, som jeg kan snakke med og som kan hjelpe meg å svare. Det gjør det litt lettere å sile og ta riktige valg, eller å vente.

– Skal ikke angre på gamlehjemmet

I den pågående prosessen får han naturlig nok solid støtte og oppbacking fra pappa Finn Vegard og mamma Unn Hege.

– Selv om han er 17 år, og det er mange som er på, så er det lov å vente likevel og si at jeg ikke er klar for å ta noen avgjørelse. Det er ikke fordi vi sier at vi ikke vil det dere, men det er fordi vi ikke vet hva vi vil.

Mamma Unn Hege mener utøverne blir kontaktet tidlig, men tror også sønnen er klar for å ta et potensielt karriereavgjørende valg allerede nå:

– Jeg skjønner godt at han synes det er overveldende, men han er også ganske reflektert rundt hva han vil. Han har drømt om og sett for seg dette lenge. Jeg hadde vært mer engstelig for en gutt var mindre moden. Det avgjørende valget er det hans som har. Som Finn Vegard også sier: Jørgen skal ikke sitte på gamlehjemmet og fortelle at pappa gjorde et dårlig valg for ham som 17-åring, sier Unn Hege Nordhagen til Sykkelmagasinet.

PS: Sykkelmagasinet har vært i kontakt med Jumbo Visma Academy. De ønsker ikke å uttale seg om saken i forkant av VM i Wollongong. Jørgen Nordhagen skal for øvrig i aksjon på nytt under fellesstarten i juniorklassen natt til fredag, norsk tid.

VM-sjefen peker ut Kristoff blant favorittene

(Sykkelmagasinet.no): VM-fellesstarten i Wollongong, Australia er fremdeles 17 dager unna. Podcasten «Gruppo Compatto» er godt inne i VM-modus allerede, og har selveste rittdirektør Scott Sunderland med som gjest i episode #15.

Her deler 55-åringen, som mot tampen av sin egen karriere var lagkamerat med Kurt Asle Arvesen i danske Team Fakta, sin innsikt om terrenget rundt vertskapsbyen Wollongong, og hva rytterne bør være forberedt på rundløypa som vil avgjøre fellesstartene.

– Vi kunne definitivt ha laget et krevende etapperitt i dette området. Vi endte faktisk opp med å lage løypa omtrent så flat som det var mulig, påpeker Sunderland og sier at de flateste delene av byen er okkupert av industri, noe som igjen hadde gitt dårlige TV-bilder.

Her kan du lytte til episode #15 av Gruppo Compatto – VM-preview:

Fellesstartene i eliteklassene er i stedet trukket ut til Helensburg for å vise fram kystveien og blant annet over Sea Cliff Bridge. Deretter venter en 34,2 kilometer lang sløyfe som tar rytterne over ruvende Mount Keira.

– Det er et kupert og vakkert område med variert dyreliv. Fra toppen av fjellet og på vei nedover er det utsyn over strendene i området, men jeg tror ikke rytterne har tid til å ta dette innover seg, for det venter en rask utforkjøring ned til Wollonggong, forteller han.

Drar nytte av ferdigheter fra klassikerne

I den avsluttende rundløypa er Mount Ousley Road og Ramah Avenue (opp til Mount Pleasant) de to største utfordringene.

Da Alexander Kristoff gjestet «Gruppo Compatto» i forrige måned, uttalte han:

– Jeg har sett på løypa. Den er jo hard, men så er det igjen bare 90 høydemeter på bakken, så den kan ikke være så hard heller.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VANSKELIG Å KOMME UTENOM: Gruppo Compatto-redaksjonen mener dette er den største gullfavoritten foran VM-fellesstarten i Australia. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Den første av de to stiger 82 høydemeter fordelt på rundt 600 meter. Scott Sunderland sier følgende om hvordan nordmannen vil klare å henge med opp der.

– Mount Ousley kommer han til å takle greit med tanke på posisjonering inn i bakken, og fordi han er en klassikertype. Utforkjøringen deretter vil også gå fint, for han er jo en tung rytter. Det gjør at han også vil ligge i god posisjon når rytterne svinger inn til Mount Pleasant-stigningen (Ramah Avenue, vår anm.).

Plukker seg ut Kristoff

Stigningen døpt Mount Pleasant er hakket tøffere. 1,1 kilometer á 7,7 prosent i snitt. I enkelte deler skyter stigningsprosenten lang over 10 prosent. Bakken stiger 119 meter fra bunn til topp.

Sunderland har selv syklet VM-traséen og har faktisk kommet fram til at Kristoff er blant de største favorittene. Mot slutten av podcasten trekker han også fram navn som Julian Alaphilippe, Wout van Aert og Tadej Pogacar.

– Jeg har plukket meg ut Kristoff som en av outsiderne i denne løypa, spesielt om været spiller i hans favør. En yngre utgave av Alexander Kristoff hadde jeg hatt blant de tre rytterne med størst sjanser til å havne på podiet, eller til og med som vinneren av rittet. Jeg er ikke helt trygg på formen hans akkurat nå, men jeg ville definitivt ikke avskrive ham. Jeg tror med denne løypa, om han kan holde seg i posisjon med et godt lag rundt ham, vil ham være en av utfordrerne i dette mesterskapet. I hvert fall til en plass på podiet.

Bli (+)-medlem og få tilgang til alt vårt innhold:

«Den hardeste uka i mitt liv»

Det er et par andre ting som kan være med å spille ting i favør av nordmannen. Det ene er været som Sunderland mener kan bli alt fra det han er vant til hjemme i Gent om våren, til nærmere 30 grader og sol. Midten av september korresponderer for øvrig med tidlig vår i Australia.

Det andre er at på tross av at regnbuestripene i VM er blant noe av det største man kan vinne som aktiv syklist, så er det etter hvert ganske mange som har begynt å velge bort mesterskapet.

Hvorfor spesielt Spania, men også flere andre nasjoner ikke får med seg rytterne de mener har størst sjanser til å ta en god plassering i Wollongong, kan du høre mer om det nyeste avsnittet av Gruppo Compatto Podcast:

Lytt til Gruppo Compatto episode #15 her!

Sportssjef Hans Falk har fått blodkreft

(Sykkelmagasinet): En ordinær helseundersøkelse tidligere denne uka, fikk et svært dramatisk utfall for sportssjef Hans Falk i Norges Cykleforbund. Her fikk han nemlig beskjed om at han var rammet av akutt leukemi (blodkreft).

– Jeg snakket med ham tidligere i denne uka, og visste at han skulle til en legesjekk. Derfra gikk det til at han måtte inn til Ahus mandag kveld. På morgenen dagen etter fikk jeg og noen av de andre lederne en tekstmelding om at han hatt fått blodkreft, sier Kai Lexberg i Norges Cykleforbund til Sykkelmagasinet.

Lexberg agerer vanligvis som landslagssjef for juniorlandslaget, men har nå påtatt seg å løse arbeidsoppgavene til sportssjef Falk i det kommende mesterskapet. Alt i morgen reiser han ned til Wollongong sammen med Knut Lund. I setet ved siden av dem skulle Falk ha sittet etter den opprinnelige planen.

– Hvordan har du og miljøet rundt norsk sykkelsport tatt imot denne sykdomsbeskjeden?

– Først og fremst munner det ut i omtanke for «Hampe». Man blir rett og slett veldig bekymret for helsen hans. Så er man også nødt til å holde hodet klart og tenke praktisk. Det brant jo litt med VM som er rett rundt hjørnet. Normalt er det Hans som står for planlegging inn mot mesterskapet, men dette skal vi løse. Når det gjelder andre utøvere er det nok mye av det samme. Omtanke for Hampe. Det er veldig mange som skal til Wollongong som har hatt Hampe som leder enten som junior eller U23-rytter – og i tillegg som eliteutøvere. Vi får bare håpe at det går bra. Han blir sykmeldt i en periode, men han er klar i hodet og var ved godt mot da jeg snakket med ham i går, sier Lexberg som senere fredag skal innom sykehuset for å hilse på.

– Du som kjenner han godt som type, hvordan tror du han reagerer på en slik beskjed?

– Hans er tidligere idrettsutøver. Han er vant til å slåss. Jeg er helt overbevist om at han går inn i fight-modus. Det tar likevel tid å bearbeide slike ting. Han har kjent på at noe ikke stemte de siste dagene, og sånn sett stemte jo den følelsen. Jeg håper selvsagt på det beste, sier Lexberg.

Stokker om på lederplass

Opprinnelig skulle han ledet herrer elite sammen med Arvesen på den 266,9 kilometer lange landeveisrittet natt til søndag, norsk tid. Nå er det klart at kollega Ensrud fra Uno-X Pro Cycling Team tar plassen.

– Da jeg fikk den beskjeden skjønte jeg at jeg måtte akselerere fort for å få oversikten. Det første jeg gjorde var å snakke med Kurt Asle Arvesen, Arne Gunnar Ensrud og Knut og lurte på om de kunne hjelpe meg med alt det praktiske. Sammen med Stian Remme (U23) og Carl Erik Pedersen (kvinner elite) føler jeg vi har ganske god kontroll. Vi har i hvert fall fått oversikt over totalbildet med bestilling av flybilletter, overnatting og den slags. Så får vi hjelpe hverandre litt med det praktiske der nede når det kommer til registrering av lag og taktiske møter, sier han.

Nedslående melding fra NCF

Det var tidligere fredag at nyheten om sportssjefen helsetilstand kom. Norges Cykleforbund sendte blant annet ut denne uttalelsen:

«Norges Cykleforbund informerer om at sportssjef Hans Falk har fått akutt leukemi, og er derfor sykemeldt på ubestemt tid. Han skal igjennom flere tøffe behandlinger, og vil derfor ikke være tilgjengelig en periode. Hans skal da heller ikke til VM Landevei i Australia.»

Falk har tidligere vært syklist, og jobbet som sportssjef i det svenske forbundet i 11 år. Han var først utøverutvikler i Norges Cykleforbund, før han overtok jobben etter Steffen Kjærgaard som sportssjef i 2012.

Forbundet ber nå om at sportssjefen får ro.