brostein Archives - Sykkel

– I 2025 er vi nødt til å være klare

FLANDERN, 2022. Uno-X Pro Cycling hadde invitert til sykkelfest. Anledningen var profflagets debut i Flandern rundt, kronjuvelen i den belgiske klassikerpyramiden.

– Let’ get this show started. Supporters from Scandinavia – book your tickets, messet teamsjef Jens Haugland via egen blogg i forkant.

Selskapet hadde investert tungt i VIPområdet vis-a-vis selveste Kwaremont. Uno- X-bannere var heist langs løypa på den falske flaten Tadej Pogacar noen timer senere skulle benytte til å kjøre konkurrentene av bakhjulet. Det skummet i glassene og summet langs løypa. Folket var tilbake, og med den festen – etter to år med oppfordringer om å syklistene være i fred.

Ambisjonene var selvsagt høye, tross nybegynnerstempel og vissheten om at det 272,5 kilometer lange rittet er blant de mest brutale endagsrittene på moder jord. Kun vlaanderens moiiste overlever her. Sportslig sett ble det også en liten punktering.

Tobias Halland Johannessen ankom rittet rett fra sykesenga etter et ublidt møte med peloton flu under Volta a Catalunya. Rasmus Tiller var uvanlig kraftløs, og ga i stedet road captain Anders Skaarseth mandat til å kjøre for egen sjanse. Alexander Kristoff virket solid over Koppenberg for sitt Intermarché-lag, og syklet til slutt med selvfølge som feltet beste nordmann på 10.- plass. Skaarseth var det norske Pro Teamets beste på 28.

TETT PÅ: Innkvarteringen var bokstavelig talt kun et steinkast unna Koppenberg, da Uno-X Pro Cycling inntok Flandern.

Ned på bakken

Isolert sett var det ikke det helt store å juble for. I et større perspektiv var det dog et vitnesbyrd på hvor langt dette prosjektet egentlig har kommet.

Skuffelse over stang-ut i Flandern rundt. Tenk at vi i det hele tatt skulle få en satsing med røtter fra norsk jordsmonn inn i det aller mest celebre selskapet i sykkelsporten? I 2017 hadde Joker-Icopal svingt fanen for norsk sykkelsport, men forsøket ebbet egentlig ut med en enslig De Panne-deltakelse samme år.

I spiss for den konstellasjonen hadde belgieren Gino van Oudenhove fungert som strateg og brobygger. Vear-mannen har en know how som overgår de fleste i norsk sykkelsport. Etter VM i Bergen 2017, hadde han sågar fungert som sportsdirektør i vannfilmen rundt Doug Ryder og hans WorldTourmannskap, Dimension Data

Alt i fjor høst hadde Van Oudenhove reist ned til Belgia sammen med Jens Haugland og lagt fram planene for prosjektet for rittarrangøren Flanders Classics. Det hjalp tydeligvis, for den påfølgende vinteren trillet invitasjonene inn fra den kanten: Omloop Het Nieuwsblad, Gent- Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Scheldeprijs.

På utsiden ser det kanskje ut som Uno-X Pro Cycling vokser i rykk og napp, men det handler først og fremst om å holde seg i vekst i et tempo omgivelsene tillater:

– I år endret programmet seg inn mot åpningshelgen og klassikerne. Skal du være med der, skal du helst ha en del ritt i beina på høyere nivå enn vi har hatt tidligere. Den store endringen var at vi stilte til start i Etoile de Bessèges og Oman i februar, i en periode det ikke var noen løp for laget året i forveien. Da startet vi først med Kuurne. I år er det utvidet til både Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne og Le Samyn. I fjor var målet Nokere, Denain og Handzame, før det plutselig dukket opp en invitasjon til De Panne og Harelbeke. I år har vi fått alle, så det er en helt annen situasjon, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.

Fokus mot aso

Den neste oppgaven blir å holde på invitasjonene. Det gjøres selvsagt best ved å leve opp til forventningene når man først er sluppet inn i det gode selskap. 6.-plasser til Rasmus Tiller i Het Nieuwsblad og Nokere, 9.-plass i Le Samyn. 7.-plass til Søren Wærenskjold i Bredene Koksijde. Tobias Halland Johannesen ble nummer 7 sammenlagt i Volta a Cataluyna. Alle gode bidrag i resultatregnskapet.

En annen mektig rittarrangør som må blidgjøres, er franske ASO. Tidlig på året ble TotalEnergies og B&B Hotels foretrukket foran det norske laget under Paris-Nice. Et forvarsel om en historie som gjentok seg til sommeren da de samme lagene mottok invitasjon til Tour de France.

Jentefraksjonen fikk dog sin første smak av Le Grand Boucle. Organisasjonen, anført av Haugland i spissen, dro til på storeskiva. På fransk jord ble nye kontakter i ASO-systemet knyttet, og selv om det singlet i champagne-glass under feiringen var innslippet i Tour de France Femmes noen skritt i retning både for jentene og prosjektet som helhet.

På herresiden skulle da også invitasjoner til Flèche Wallonne, Liège-Bastogne-Liège og Critérium du Dauphiné falle deres vei. Med en viss realisme i vekstplanene og kanskje også med fasit i hånd, var det et ganske ideelt oppsett i utviklingen av en ung, uerfaren ryttergruppe.

Det er kanskje ikke alltid så lett å se seg selv utenfra, men lagets belgiske anker var ikke blant dem som satt med blikket stivt fokusert kun Tour de France.

– Når man først får sjansen til å vise seg fram under ritt som Tour of Catalunya og Critérium du Dauphiné, er det viktig å få fram at vi har ryttere som kan være med å prege løpet. Det er basisen for invitasjonene neste sesong som legges nå, påpeker han.

– Det virker ikke som at du på død og liv var så opptatt av at dere skulle få innpass i Tour de France denne sommeren?

– Å kjøre ukelange ritt i WorldTour passer veldig fint i utviklingsløpet vårt. Det hadde selvsagt vært stas å starte sommerens Tour de France. Det er ikke sånn at det hadde ødelagt for oss, men det er et nyt steg opp. Akkurat som Flandern rundt er et steg opp fra Nokere og Handzame. Kanskje også fra et ritt som Harelbeke. Både sportslig og som organisasjon er vi ikke helt klar for det, mener Van Oudenhove.

– Hva mener du mangler?

– Erfaringen og kjørestyrken. Det er også forskjell på å kjøre etappeløp over én og tre uker. Vi har mange i støtteapparatet og folk som har vært der selv, men det er nok godt for oss at vi tar det steg for steg. Det mest ideelle for oss hadde vært å kunne velge om vi skulle ha deltatt i en Grand Tour, og da hadde valget falt på La Vuelta.

– Hvorfor?

– Det hadde vært bedre for oss fordi vi da allerede hadde kjørt de andre store rittene. Plasseringen mot slutten av sesongen hadde også gitt oss en base inn mot neste år.

SYKLING I HORISONTEN: Hovedfeltet ligger strukket ut på én lang linje under innledningen av Dwars door Vlaanderen.

Voksesmerter

På lengre sikt vil behovene presse seg fram. Også for Uno-X Pro Cycling Team. På noen områder har konseptet har kanskje vokst mer enn det tålte selv de siste sesongene. Likevel, man skal ikke langt tilbake i tid for å finne norske og danske toppnavn som har forlatt satsingen. Tobias Foss flagget banebrytende ut til Jumbo-Visma, Andreas Leknessund skrev tidlig under for Team DSM. Jonas Iversby Hvideberg forsvant samme vei, Markus Hoelgaard til Trek- Segafredo. Danskene Julius Johannessen og Fredrik Rodenberg var også innom, men også for dem ble ledige plasser i WorldTour for fristende å kassere inn.

Høsten 2022 er det heller ingenting som tilsier at Uno-X skal slå kloa i 1 av de 18 WorldTour-lisensene som skal deles ut fram til 2026. Det er likevel et konsept som har kommet for å bli. Som skal fortsette å ta nye steg, pushe på og flytte våre tanker om hvilke begrensninger en skandinavisk bataljon kan møte ute i det store Sykkel-Europa.

Van Oudenhove er ikke den som stresser mest i søken etter å plassere laget på den øverste hylla internasjonalt. Det han imidlertid brenner for er å videreutvikle utøverne, og her vil også behov for enda større belastninger presse seg fram.

– Etter hvert vil vi komme til et punkt der vi trenger å kjøre Grand Tours. Vi vet det gjør rytterne sterkere. Hvis man tar Rasmus Tiller som et eksempel. Det kan være den lille biten han mangler og som Tiesj Benoot hadde, som gjorde at han ikke helt orket å følge de beste over Steenbekdries eller Kwaremont. Kanskje kunne det hullet ha blitt lukket om han hadde kjørt Paris-Nice eller Tirreno-Adriatico i forkant? Vi er ikke hundre prosent sikre, men det kan være en årsak. Det skal også sies at Rasmus har kjørt en Grand Tour tidligere i karrieren (La Vuelta i 2019, vår anm.) og det ser vi veldig godt på nivået hans.

NESTE RITT: Etter et skuffende ritt for hans del, er fokus alt flyttet to uker lengre fram i tid,
mot Paris-Roubaix, for Rasmus Tiller.

Hjemkomst

”En av de beste, norske syklistene gjennom tidende kommer hjem. En virkelig profesjonell rollemodell”, annonserte Uno-X selv via Twitter den 1. august. På selve åpningsdagen av det internasjonale overgangsvinduet.

– Heller ti for én enn én for ti, har vært et mantra teamsjef Haugland har brukt flittig om ressursbruken på overgangsmarkedet.

Van Oudenhove uttalte selv underveis i klassikerne at ”vi vil ha veldig stort fokus mot å utvikle våre egne ryttere, i stedet for å hente en rytter som kanskje koster 1,5 millioner euro, og som kanskje kan kjøre inn resultater for oss”.

Da det i løpet av vårparten likevel gikk fram av samtalene med 35-åringens agent at en overgang kunne materialisere seg, fantes det ikke mange innenfor satsingen som ikke tente på idéen.

Å få inn vinneren av ritt som Flandern rundt og Milano-Sanremo, en ener i treningsarbeidet og en champion som tross alderen leverte bedre for Intermarché- Wanty Gobert i innværende år, enn han hadde gjort på flere av hans foregående sesonger, var rett og slett en no-brainer. Økonomisk kostet det flesk, og det måtte nok både telefoner og møter med Reitangruppen for å få avtalen over målstreken.

Selv med Kristoffs navn som gallionsfigur på 2023-rosteren, endrer det for så vidt ikke framtidsvyene seg all verden:

– For meg er det litt todelt, men også noe som henger sammen. Vi vil helt klart at Alexander skal kjøre inn resultater for oss, samtidig som jeg har tro på at det kan ta mange av rytterne våre opp til det neste steget. Med den potensielle oppsiden, føler jeg at det er verdt det, sier Van Oudenhove.

STOLT BELGIER: Gino van Oudenhove legger sin personlige stolthet i Uno-X-prosjektet. Spesielt når det dreier seg om framgang i brosteinsklassikerne.

Nærhet til løypene

Belgieren er klassikermann av hele sitt hjerte. Da laget debuterte i Flandern rundt, holdt de base ved et koselig bed & breakfast hotell et steinkast unna den mektige Koppenberg.

På den måten ville rytterne være ute i det intrikate, flamske nettverket av små bakker og trange bondeveier, med en gang de klikket inn i pedalene på vei ut av gårdsrommet.

Der inne sto bilene og lastebilen, drapert i merkevarens gule og røde, linet opp ved siden av hverandre. Å få innpass i klassikerne er én ting. Å knekke de mange kodene som skal til for å være en dominerende faktor i dem, er en livsoppgave.

Det vet sykkelglade Gino bedre enn noen. Og ambisjonene er skyhøye:

– Vi må jobbe hardt med andre- og tredjeoppstillingen. Rytterne vi har der skal takle disse rittene godt og skal hjelpe kapteinene våre på best mulig måte. Der kommer #development (emneknaggen sykkellaget gjerne klistrer på sine meldinger på Twitter, vår anm.) inn. Det handler ikke bare om å utvikle ryttere, det handler om å utvikle oss som lag. Det er mange ting som skjer rundt oss og. Alt av logistikk, vi har flere folk og flere biler. Vi er i denne prosessen til den dagen kommer at vi kjører til Kemmelberg, og at det sitter tre mann fra oss foran i det dragracet som pågår ved siden av Ineos, Trek og Quick Step. Det er det vi må jobbe med, sier han.

Allerede har han latt seg imponere av kunnskapen rytterne har sugd til seg. Under taktikkmøtene foran rittene trenger man ikke alltid lenger å zoome seg inn via Google Street View for å vise den lille løypestubben som har blitt snudd grunnet veiarbeid, og som gjør at du inntar neste hellingen sørfra i stedet for nordfra, slik tilfellet var året i forveien.

– Jeg merker helt klart at de begynner å huske disse bakkene, og sånn er denne prosessen. Det er en bit av å komme til et fullverdig klassikerlag.

TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.

Kom i retur

Kristoffs inntreden er på mange måter en game changer. Det er kanskje litt for enkelt hele tiden å peke mot rytterne som valgte å bytte ut Uno-X mot et ’lykkeligere liv’ i WorldTour.

At Alexander Kristoff faktisk velger å gå motsatt vei, bør være et tydelig signal for samtlige norske sykkelproffer.

Blant den neste generasjonen som alt er innenfor satsingen finnes alt enn mann ved navn Søren Wærenskjold. I fjor våres ble han forsøkt hentet til Wanty-laget blant annet fordi han skulle lære av Stavanger-mannens forberedelser inn mot ritt. Mandalitten avslo tilbudet og viste prosjektet lojalitet. Ett år senere kan han som U23-verdensmester i tempo motta de samme rådene og fremdeles sykle for et norsk lag. Et viktig signal om at hjemlige ryttere ikke lenger må ut for enhver pris.

Van Oudenhove tror signeringen vil gi ryttergruppa et kollektivt løft:

– For min del er jeg overbevist om, og det har også historien vist tidligere, at et lag som kjører på vårt nivå og som utvikler ryttere som trenger det siste, lille løftet – vil få en positiv effekt av en slik signering. Du har på det ene siden den biten med erfaring og alt annet en slik ressurs tar med seg inn i satsingen. Så har du også momenter som respekt fra rytterne i laget, respekt fra rytterne i andre lag, respekt fra rittarrangører. Du må ikke misforstå meg, det er ikke slik at vi vil at våre egne ryttere skal skjerpe seg, men det handler om å få de siste prosentene når det gjelder selvtillit, det fysiske, det mentale og erfaring. Disse bitene kan vi begynne å utforske videre nå, ved å ha med en ressurs som Alex på laget.

TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.

Veien videre

Avstanden fram til Grand Tours virker enda kortere med Norges mest meritterte syklist gjennom tidende på laget, men det trenger heller ikke å være en garanti for noe som helst.

I Frankrike har nemlig også Jérôme Pineau blitt nyrik med ny sponsorkontrakt med dagligvarekjeden Carrefour på kroken. Ikke lenge etter begynte rykter om at det var prominente proffsyklister på vei inn i satsingen å svirre.

For Uno-Xs del er nok fremdeles poengsporet den sikreste veien inn mot Grand Tours. Kristoff har på egenhånd omtrent hentet inn like mye poeng som Uno-X Pro Cycling har skrapet inn totalt sett. Med en enda bedre poengfangst neste år, kan man fort klatre et par plasser til på Europa Tour-rankingen som igjen kan utløse både invitasjoner til Grand Tours og de største klassikerne.

I Van Oudenhoves hode er stegene laget hans tar kollektivt sett det aller viktigste. Da vil andre goder komme som en direkte følge av det.

Å bli invitert til de største rittene er nemlig én ting. Noe helt annet er å faktisk prestere med fokus først er rettet mot deg:

– Jeg tror vi fort snakker neste år, og så enda et år til. Vi har fremdeles litt smårusk å rydde opp i, sier Van Oudenhove om når han ser for seg at de blir konkurransedyktige i ritt som Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– I 2025 er vi nødt til være klare. Da er det noen av rytterne vi alt nå hadde med oss til Flandern som skal stå ved siden av Kristoff og Rasmus Tiller, sier han og tenker på William Blume, Wærenskjold, Stian Fredheim og Tord Gudmestad.

Neste år vil den norske klassikerkongen sykle i gul og rødt, med arveprinsen ved hans side. Tiller tok store steg i år ved å gå etter ryttere som Matej Mohoric, Wout van Aert, Christophe Laporte og Kasper Asgreen i de avgjørende partiene av Omloop Het Nieuwsblad og Gent-Wevelgem.

Det neste punktet blir å få plassert ham enda bedre inn i partiene, kanskje og med lagkamerater rundt ham i finalen og nok krefter igjen til å måle seg mot dem spurten.

– Det snakkes mye om hvem som skal bli den første, norske Tour de France-vinneren og slike ting. Jeg tror den neste som vinner en stor klassiker, blir Rasmus Tiller, sier van Oudenhove.

Le Tour: Nye veier

Med jevne mellomrom oppsøker Touren nye steder. Noen ganger med suksess, andre ganger blir det med det ene besøket. Hva som gjør en destinasjon godt egnet, er vanskelig å definere eksakt. Men det bør ikke skremme Tourens løypeplanlegger fra å prøve, igjen og igjen.

Continue reading «Le Tour: Nye veier»

– Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om noen mener det er feil å dytte det vekk

«I fjor fikk vi gjøre mer av jobben selv, så da fikk min rolle skinne litt mer. Da føler også laget at de trenger en som kan taue mye.»

Det er slutten av mars. Sykkelmagasinet har fått en avtale med Vegard Stake Laengen på Park Hotell i lille Waregem, vest i Flandern. Med slovenske Tadej Pogacar i oppstillingen, er UAE-laget innkvartert et steinkast unna målstreken til Dwars door Vlaanderen.

Pressesjef Luke Maguire sørger for at utøver får sin tilmålte tid med journalisten, men vet like godt som alle andre hvor proff den høyreiste Asker-mannen er i alt han foretar seg. Derfor lar han like gjerne 33-åringen styre tiden han har inntil han skal videre på massasje selv. Det er midt i klassikerne, men sommerens Tour de France er hovedtema for samtalen. Når vi kommer inn på det nærmest ikke-eksisterende dagliglivet hans kommer han med andre interessante betraktninger òg.

«Stort sett dreier det seg bare om å reise rundt,» sier Stake Laengen. «Jeg er egentlig alltid med laget. Det går fra type januar til oktober/november. Det er fullt kjør. Så jeg føler egentlig aldri at jeg har bodd i Sanremo. Det er mer at jeg er innom, før jeg skal avgårde: Kort inn og kort ut. Det er ganske basic det jeg har der. Kjøleskapet står nesten alltid tomt, men det fungerer. Det er deilig at man ikke har noe å bekymre seg for òg. Plutselig er man i ferd med å avslutte et ritt, og så kommer sportsdirektøren inn og sier at du må være noen dager ekstra.»

«Ja, hvordan fungerer det der, egentlig? Hvor lang tid framover vet du hvilke ritt du kommer til å sykle?»

«Du har en slags kjøreplan. Hvis du står oppført som reserve til et ritt, så har jeg egentlig lært meg at det ganske stor sannsynlighet for at du skal sykle rittet. Det var mye skader og sykdom i fjor, og det ser ut til at det fortsetter slik i år. Jeg trodde jeg skulle reise videre etter Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussel-Kuurne, men da kom de til meg og sa at de trengte meg under La Samyn etter at Fernando Gaviria krasjet. Så var det videre til Strade Bianche med sykkelen på flyet, forteller han og smiler.»

«Du slår meg ikke som en veldig impulsiv type; hvordan trives du med et slikt opplegg?»

«Jeg tror det kunne ha vært en fordel å ha det mer ordnet. Da hadde det vært lettere å treffe med formen. Personlig tror jeg at jeg hadde truffet bedre om jeg hadde hatt mer trening, og ikke bare kjørt ritt. Jeg føler ofte at hvis det blir mye reising, så ender du opp med å bryte ned formen. Jeg vet også med klassikerne, jeg har aldri fått helt dreisen på det personlig. Jeg er egentlig her mer fordi laget ønsker det.»

Tok sykkelverdenen med storm. UAE-Team Emirates har også askerbøringen med i oppkjøringsplanene til Tour de France. Det betyr høydeleir i Sestriere, på italiensk side av grensa, men likevel med Col du Galibier, Croix de Fer, Alpe d’Huez og de andre toppene på fransk side innen rekkevidde. Deretter venter en opptreden i Slovenia som hjelper for vidunderbarnet Pogacar.

”Pogi” har tatt sykkelverdenen med storm siden han vant Tour de l’Avenir sammenlagt i 2018, og inntok WorldTouren for UAE-laget året etter. Avtalen ble for øvrig signert før han vant ”Ungdommens Tour de France”. Siden den gang har han kvittert ut 37 (!) proffseirer. Blant dem to triumfer under ”La Grande Boucle”, tatt totalt seks etappeseirer, vunnet Il Lombardia, Strade Bianche, Liège-Bastogne-Liège og i tillegg sjokkert tilskuerne over ryggen av Oude Kwaremont med et fantastisk forsering av det relativt sett flate brosteinspartiet.

Slovenerens inntreden på laget, gjorde også sitt til at brikkene falt mer på plass for satsingens nå eneste nordmann. Plutselig var det noen som kunne fullbyrde all jobbingen lagkameratene la ned underveis.

«Etter at Tadej kom inn ble det i hvert fall lettere å gjøre en sånn jobb som jeg gjør,» bemerker Stake Laengen. «Samtidig fikk laget også se betydningen av det. De var veldig fornøyde med jobben jeg gjorde i fjor. De har alt lagt en plan for det som skal skje i år, og da ligger det inne i de planene.»

Den første sammenlagttriumfen til Pogacar munnet ut et slags bakholdsangrep av landsmann Primoz Roglic. Et kupp som ble fullbyrdet med en helt ekstremt tempoprestasjon opp til La Planche des Belles Filles, etter at han i opptakten hadde vært et uromoment, og også vist at han var den sterke klatreren i uke to og tre av rittet.

Seieren sommeren 2021 var mer resultatet av at UAE-Team Emirates kom godt forberedt til jobben. I fjellene var de kraftig forsterket av Rafal Majka, Marc Hirschi og Brandon McNulty, mens Mikkel Bjerg og Stake Laengen gjorde en viktig jobb med å beskytte lagets interesser på flatene. Pogacar satte konkurrentene kraftig på plass da han angrep tidlig under den første etappen i Alpene. Sammenlagtseieren var i realiteten aldri truet, selv om han ble vippet over på defensiven av danske Jonas Vingegaard den siste gangen opp Ventoux.

I år er i tillegg Marc Soler og George Bennett hentet fra konkurrentene Movistar Team og Jumbo-Visma. Det gjør at stadig mer ansvar i hovedfeltet lesses over på UAE-Team Emirates som nå ankommer med tittelforsvareren hvert år.

Fra Kina til Midtøsten. Mauro Gianetti traff selve gullfuglen da helseproblemer hos toppsjefen i kinesiske TJ Sport Consultation brakte sponoratet in limbo, høsten 2016. Samme høst signerte for øvrig Stake Laengen med satsinga, da kjent som italienske Lampre. Fokus ble deretter vendt mot Midtøsten og fikk De forente arabiske emirater om bord, blant annet via flyselskapet Emirates og flere av landets største finansinstitusjoner. Den dag i dag er Lampre-tilknytningen vasket helt bort. Den italienske forhistorien er i dag mest synlig via service course i Bergamo, nord i Italia. Selv Ernesto Colnago valgte i 2020 å slippe brorparten av aksjene i livsverket sitt over til et arabisk investeringsfond.

«Har du gjort deg noen tanker rundt hvor disse pengene stammer fra? At dette er et regime som ønsker å sette seg selv i positivt lys via sports washing?»

«Det er mye snakk om det i media. Jeg føler vel jeg er i en posisjon der jeg ikke får gjort så mye med det. Enten har jeg et lag eller så har jeg ikke det. Jeg føler at laget ser jobben jeg har gjort og at det har blitt lagt merke til, så hvis jeg sier at jeg ikke ønsker en ny avtale, da står jeg fort uten jobb. Eventuelt en kontrakt med helt andre lønnsbetingelser, så da må du kanskje begynne helt på bar bakke igjen. Det begynner å bli en del år i dette laget (han signerte som nevnt med TJ Sport-Lampre, vår anm.). Jeg har bygd meg opp steg for steg, og hvis jeg bytter lag forsvinner mye av grunnlaget jeg har lagt.»

«Hva tenker du om diskusjonene som går rundt sports washing i media?»

«Jeg har fått med meg den diskusjonen. Samtidig er det også sånn at det så vidt meg bekjent ikke er sanksjoner mot Emiratene, Bahrain eller Israel for den sakens skyld. Jeg tenker at næringslivet da også burde hatt andre spilleregler. Slik jeg ser det per dags dato er jeg nøytral – hvis jeg kan si det sånn, ettersom jeg jo sykler for laget. Det er arbeidsgiveren min, så jeg kan ikke uttale meg negativt heller. Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om jeg vet noen mener det er feil å dytte det hele vekk. Jeg føler ikke jeg er i posisjon til å gjøre alle de rette, politiske valgene, og samtidig få det meste ut av min sportslige karriere. Jeg snakker jo jevnlig med agenten min, og det er ikke flust av andre muligheter. Det er UAE det snakkes om.»

«Det internasjonale samfunnet har stått samlet i restriksjonene mot Russland etter at krigen brøt ut. Er det den veien man må gå hvis man også skal få gjort noe med sports washing?»

«Ja, jeg synes det er bra måten det internasjonale samfunnet har stått opp mot Russland på, men det krever også at det er full oppslutning rundt det. Jeg synes ikke man kan forvente at alle vi som ansatte i et lag skal være de første som gjør oppgjør, når laget faktisk gir oss gode muligheter til å prestere og støtter oss med et godt sykkellag. Da blir vi mer trengt inne i et hjørne,» mener han.

Funnet sin nisje. I UAE-hierarkiet er Stake Laengen den første som kalles til front av feltet for å jobbe. I fjor sommer resulterte det i at han hadde ’følgebil 2’ i laget omtrent til egen disposisjon ettersom han var den første som datt av under mange av etappene.

«Jeg føler man må finne det man er flink på,» sier 33-åringen. «Det er hardt, men det er – hvis man sammenlikner det med andre – der jeg har mest å utrette. Det er alltid gøy å jobbe når du har en rytter som kan vinne hele rittet. Spesielt med Tadej. Han er en kul fyr og jeg trives godt på lag med ham. Alle sier det er en drittjobb å taue. Ja, det er en drittjobb hvis det ikke medfører noe og at innstillingen er at det er dritt, da er det vanskelig å motivere seg. Jeg velger å se på det annerledes og tenker at det er en jobb som alle andre. En jobb som blir verdsatt.»

Nordmannen er i tillegg blant rytterne som sykler flest ritt i løpet av året. Tidlig i karrieren, da han kombinerte Giro d’Italia og La Vuelta, ble det i underkant av 80 rittdager. Vanligvis ligger han et sted rett under 70.

«Har du takket nei til å stille i ritt for dette laget?»

«Det har vi ikke muligheten til.»

«Har dere ikke det?»

«Alt fra bryllup til å gjøre ting med venner. Det er slike ting man går glipp av. Kanskje er det annerledes i litt mindre lag, men her på laget finnes det ikke andre unnskyldninger enn sykdom. Jeg er vant til at jeg ikke kan legge planer.»

Selv tvillingbror Øysteins kommende bryllup er satt til en dato som skal matche Vegards kalender.

«Jeg tror nok han bevisst valgte å legge det til sesongen min var over. Jeg kan jo spørre pent hvis det skulle komme veldig nær et av de mindre rittene, og kanskje kan man få forståelse fra laget. Men dersom de ikke er andre som kan stille, så havner du fort i klypa. Det er vel ulempen.»

«Du har vært utenlandsproff i snart ti sesonger nå. Står det en Maserati og venter i oppkjørselen i Sanremo?»

«Jeg er egentlig veldig nøktern på det området det. Forbruket mitt har vært det samme fra jeg syklet for Bretagne og fram til nå. Det meste er forstyrrelser, sånn jeg ser det. Man reiser rundt på mange ritt og må bruke klær og utstyr fra laget. Da er det ikke så mye annet igjen å bruke penger på. Man kan velge å gjøre det, men jeg føler det er bedre ikke å ha så for mange forstyrrelser rundt meg. Da får man mye til sparing, og jeg har tenkt at det er bedre å ha noe etter karrieren. Da kommer en tid hvor man skal finne ut av hva vil gjøre. Jeg tenker at det er bedre å jobbe med noe man vil gjøre, enn bare å jobbe for å tjene penger. Hvis man velger å studere, er det også greit å ha litt midler, slik at man kan sette av tid til det.»

«Ser du for deg en karrieren innenfor sykkelsporten etter at du har lagt opp?»

«Jeg føler at jeg begynner å bli litt ferdig med syklinga. Skulle jeg ha blitt noe, hadde det kanskje vært trener innenfor et sykkellag. Sportsdirektør og være mye rundt på ritt, det tror jeg kanskje at jeg er litt ferdig med etter alle disse årene. Jeg har tatt det litt år for år og synes det har vært vanskelig å planlegge for framtida. Nå har jeg hatt noen år med ganske grei kontrakt, og tenker at det er litt mer bonus for framtida. Jeg trives godt som syklist, men hvis det skulle bli stopp nå, så føler jeg ikke at det er mislykket. Jeg føler at jeg har fått noe ut av det.»

«De pengene du har lagt av til etter karrieren, er det noen konkrete planer for hva de skal brukes til?»

«Nå har jeg faktisk dame i Oslo, og har hatt det i to år. Det er ikke så mange ukene siden vi kjøpte hus sammen, så jeg er ikke helt ut av det. Vi planlegger for framtida, og det er Norge som gjelder. Jeg kommer nok til å ha leiligheten i Sanremo ut året, men så blir det kanskje Oslo året etter.»

Tour de France 1911: Ble han forgiftet?

Som Tour de France-leder, er du ikke alltid like populær. Særlig når folket tror du har forgiftet konkurrenten.

Continue reading «Tour de France 1911: Ble han forgiftet?»

Om spåkoner og håndvask

Rytterne i Tour de France vet selvfølgelig at deres prestasjon i rittet ikke bare er avhengig av treningen de har lagt ned i forkant, men at det snarere er høyere makter som avgjør hvem som får vinne en etappe, hvem som kommer seg uskadd gjennom en massevelt eller hvem som til slutt får bære den gule ledertrøyen i Paris.

En som var panisk redd for plutselig å hisse på seg onde krefter som kunne frata han all lykke, var den tyske spurteren Erik Zabel. Mannen som mellom 1996-2001 vant den grønne poengtrøyen seks ganger på rad, var såpass overtroisk at han valgte å håndvaske den første grønne trøyen for hvert år, bare for å kunne ta på seg nøyaktig samme trøye hver dag. Det at arrangøren forsynte Zabel med minst tre nye, ubrukte trøyer foran hver etappe, spilte ikke noe rolle for tyskeren, som heller brukte svart tusj for å friske opp «T» i Telekom-logoen som gjennom all håndvask hadde bleknet. «Ete» fikk selvfølgelig også kollegaene sine til å stoppe dersom de skulle sykle under en jernbaneovergang og et tog var i sikte. Zabel brukte da heller ekstra krefter til å ta igjen feltet enn å risikere å bli begravd under en kollapsende bro.

En annen tysk spurtkanon er kjent for sitt anstrengte forhold til salt. Marcel Kittel, Tysklands mest suksessrike spurter i Tour-historien, var stadig nøye opptatt av at saltbøssen under middagen stod i ro på bordet før han tok det. Å få videresendt bøssen fra en lagkamerat kunne tross alt føre til at noe salt ble strødd over bordet som selvfølgelig ville få djevelen til å komme til syne.

Det er bare å spørre de italienske rytterne i Touren. Mange av dem passer også på å spise pasta nøyaktig tre timer før rittstart, for hvor ellers skal kreftene komme fra?

Et overdådig måltid var det også som fikk Jacques Anquetil til å lide dødelige smerter på den 13. etappen i Tour de France i 1964. På hviledagen i Andorra dagen før hadde han bortsett fra en grillfest han hadde forspist seg på, ikke forlatt hotellrommet sitt i og med at en spåkone hadde varslet hans død rundt den trettende dagen i Touren.

Det er da bare forståelig at ryttere som den sveitsiske tempospesialisten Fabian Cancellara begynte å snu startnummer «13» opp ned for å unngå uhell i Touren. Nok en fremragende temporytter hadde et skurrilt forhold til rittsykkelen sin. Amerikaneren Lance Armstrong var nemlig opptatt av å fullføre en hvilken som helst etappe på nøyaktig samme sykkel han hadde startet den på. Dette medførte selvfølgelig febrilsk jobbing hos mekanikerne underveis på etappen når det først var noe galt med sykkelen til texaneren.

Lignende tvangstanker hadde Tour-vinneren av 2011, Cadel Evans. Dersom australieren hadde en god dag i Touren sparte han på alt fra briller til hansker og startnummer slik at han kunne fortsette på lykkesporet dagen derpå. Gikk det til helvete en dag, havnet alt av sykkeltøy i søpla.

Lenge leve overtroen!

Alene om ansvaret

Med den store gul trøye-favoritten Tadej Pogacar i sine rekker, faller mye av ansvaret med å kontrollere rittutviklingen på UAE Team Emirates og Vegard Stake Laengen. Stikker det et par-tre farlige ryttere i brudd, blir det derfor fort hett om ørene på den rutinerte hjelperytteren fra Asker.

Continue reading «Alene om ansvaret»

Sportens rennestein og samfunnets søppel

Feiebilen, kostebilen, eller voiture-balai på fransk, er Tour de France i et nøtteskall. Men hvordan oppsto dette velkjente fenomenet?

Continue reading «Sportens rennestein og samfunnets søppel»

Prest, fest & vennskapstest

Omtalt som den ’største festen i sykkelsporten’ gjør ikoniske l’Alpe d’Huez comeback etter tre års fravær. Det kan være det bare er meg, men nå føles det lenge siden Geraint Thomas triumferte på toppen av Isére.

Vinterstid er dette regnet blant det ypperste av hva Europa har å tilby skituristene med sine 10 forskjellige gondoler, 24 stolheiser og hele 249 kilometer med preparerte løyper. Under OL i Grenoble i 1968, var det kjelkene som fikk kjørt seg nedover. Pussig nok har skistedet opparbeidet seg økenavnet l’Isle du Soleil – Soløya – fordi sjansene er gode for at du har sola i øynene mens du jobber deg nedover fjellsiden.

I juli måned er det Le Tour som framfor alt maner massene ut i serpentinersvingene over Bourg d’Oisans. Bebyggelsen er plassert 1869 meter over havnivået og inntas etter 13,8 kilometer fra lavlandet. 21 svinger og 8,1 prosents stigning i snitt. Førstemann til toppen!

Den mest ikoniske passasjen er sving nummer sju, som omdannes til et nederlandsk fuglefjell hver gang Tour de France-sirkuset passerer. I 28 år, fra 1964 til 1992, var Jaap Reuten øversteprest i Notre Dame des Neiges, kirken som ble reist på toppen for å hedre Jomfru Maria. Den nederlandske tilknytningen ble ytterligere forsterket ytterligere av hele åtte triumfer for oranje. Joop Zoetemelk, Hennie Kuper og Peter Winnen slo til to ganger hver, og sørget for at det nesten ble tradisjon med seks, nederlandske triumfer på åtte år mellom ’76 og ’83. Det har skapt en folkefest det rett og slett ikke er mulig å motstå for alle de tilreisende fra treskolandet. Det munner selvsagt også ut i internasjonale forbrødring over øl, pølser, freitjes, musikk og alt man tenkelig kan drapere i oransje den aktuelle juli-dagen.

I løpet av årenes løp har flere av de viktigste Tour de France-historiene blitt skrevet på toppen av Alpe d’Huez. I 2008 tok Carlos Sastre saken i egne hender da han angrep fra bunn av bakken, og samtidig gjorde Fränk og Andy Schleck til marionetter underveis.

Marco Pantani vant her to ganger, og står fortsatt med rekorden opp på 36 minutter og 50 sekunder. En bestetid kun Lance Armstrong har vært i nærheten av å klå. På temposykkelen i 2004 – vel å merke. Mannen fra Austin, Texas brukte de første delene av etappe 10 i 2001, til å overbevise feltet om at han hadde problemer med å henge på feltet over Col de la Madeleine og Col du Glandon. Da de siste 21 serpentinene gjensto avslørte US Postal-kapteinen sin egen bløff og ga seg ikke før avstanden bakover til Jan Ullrich faretruende nærmet seg to minutter.

En annen forbløffende seanse skriver seg fra 1986. La Vie Claire-duoen Bernhard Hinault og Greg LeMond. Tonen mellom dem var alt annet enn vennlig, men på toppen av Alpe d’Huez – på vei mot amerikanerens aller første triumf – munnet det ut i en slags våpenhvile mellom de to.

De to lagkameratene – og rivalene – ankom målområdet sammen. Over fem minutter før nærmeste utfordrer. Greg la en arm rundt lagkompisen, kostet på seg et smil og forærte ham etappeseieren. Illusjonen om en détente mellom de to, varte ikke lenge. På den 19. etappen angrep Hinault sin lagkamerat på nytt: Denne gangen i langesonen. Andrew Hampsten og Steve Bauer måtte hjelpe LeMond med å taue den ville grevlingen tilbake.

36 år senere følger Tour de France-feltet omtrent samme rute: Col du Galibier og Croix de Fer før Alpe d’Huez. At på til på Bastille-dagen, torsdag 14. juli. Se opp for fyrverkeri!

Den glemte giganten

Hjelperytteren Joël Pelier hadde en kort, intens og dramatisk karriere i Tour de France. På Col du Granon, giganten i Alpene, kollapset han og ble lagt i koma. I debuten havnet han i håndgemeng med rittlederen, selveste Bernard Hinault. Men i sin siste deltakelse brøt han naturens lover på veien mot en utrolig soloseier i Futuroscope.

Continue reading «Den glemte giganten»

Drømmen om Le Tour

Når årets Tour de France inntar Alpene, der Tobias Halland Johannessen for ett år siden vant ungdomstouren Tour de l’Avenir, klør det nok litt ekstra i sykkelbeina til den lovende Uno-X-rytteren. For stortalentet fra Drøbak har store planer for sykkelkarrieren.

Continue reading «Drømmen om Le Tour»