mai 2023 - Sykkel

Il tempo gigante

Cronometro er et stikkord for årets Giro d’Italia, og mer enn sju mils temposykling underveis var nok til å sikre at både Remco Evenepoel og Primoz Roglic blir å finne på startstreken i Abruzzoregionen.

Rittet skal konkluderes via både Appenninene, Valais-Alpene og den nær uunngåelige turen innom Dolomittene. Det er likevel verdt å merke seg at marqueé-stigningene Monte Zoncolan, Passo Stelvio, Passo Gavia og Mortirolo er utelatt i sin helhet fra årets utgave. Dog er arrangøren som vanlig nødt til å gamble på tidlig overfart over snøutsatte fjellpass i slutten av mai måned – noe som kan medføre ruteforandringer underveis.

Passende nok åpner rittet også med en 19,6 kilometer lang, individuell kamp mot klokka. Traseen følger Ciclovia dei Trabocchi, en sykkelvei på den nedlagte jernbanelinja til Ferrovia Adriatica, langs Adriater-havet og forbi Ortona havn. Deretter stiger de siste 1,2 kilometerne 5,3 prosent i snitt før den aller første maglia rosa finner sin første låntaker (les: Filippo Ganna, bildet).

Emilia Romagna

Hva er det med Lufthansa? For fjerde gang på rad stemmer ikke klokka med avgangstidene til tyskerne. Hvem fant på noe som het “Tysk punktlighet?

» Èn time forsinket fra Gardermoen med én times transit i Frankfurt. Det virker ikke veldig lovende at jeg er en av de som sitter på 15-flyet til Bologna, til sommertemperaturer, pasta, pizza og sykling i kort-kort.

Medvinden, eller var det flyver Fritz som ga litt ekstra fart på veien nedover. 20 minutter er det til neste fly når jeg småjogger mot neste gate, rullebåndene som skal hjelpe på farten når jeg skal flytt meg fra den ene enden til den andre av flyplassen.

Heseblest og en del varmere enn hva som er komfortabelt kommer jeg til flygaten. Klokkene viser at det skal være ti minutter til avgang, og det lille streif av opti – misme som hadde bygget seg opp under løpeturen, den forsvinner i det øyeblikket Lufthansa-damen i boardingen med et smil formet som skadefryd, sa med en slags stolthet “We wait for nobody!” Det er noe spesielt med folk som nyter å ikke være hyggelig.

Kanskje er det synet av svette panner og desperate øyne som gir dem som gir dem næring til å møte en ny dag bak skranken.

Neste fly er syv timer unna og da er det bare å ringe Andrea i Bologna og håpe på at det vil dukke opp en sjåfør som ikke er mørkredd, sånn rundt klokka 01.30 hadde vært fint, forteller jeg Andrea som er det motsatte av Lufthansa-damen, et jamenneske.

Klokka har rundet midnatt og på flyplassen står en smilende italiener og hilser velkommen. Endelig på plass i landet hvor det er god kaffe, mat og vin overalt, og ikke minst hyggelige mennesker.

Klokka ringer og jeg våkner opp i Cervia, en badeby med lange strender som ligger midt mellom Ravenna og Rimini. På Sportur Club Hotel venter Andrea som har invitert til opphold her noen dager med sykkelturer som skal avsluttes med et turritt siste dagen.

Marco, fra hotellet kommer smilende innom og spør om vi som skal ut på tur har det bra. Det er et par fra Østerrike/Tyskland og et polsk. Det er alltid merkelig å komme på disse turene hvor folk kommer fra forskjellige land, forskjellig kultur og forskjellig språk. Det er derfor så eiendommelig at jeg som så ofte før føler at jeg kjenner disse menneskene, som jeg aldri tidligere har møtt – det er sykkelen og syklingen som er språket som sørger for fellesskapsfølelsen, og det etter få minutter.

Her er det flate veier, milelange strender og mange hyggelige små landsbyer, ofte på toppen av åsene.

Ut på tur

Etter en liten sykkeljustering er det klart for tur i “Pantani-land.” Han var fra nabobyen Cesenatico, og bodde der da han 2004 døde i Rimini. Vi skal ikke ta hele den 15 mil lange treningsturen han daglig hadde. I tillegg kjørte han den 7 kilometer lange stigningen, Monte Carpegna (1.345 m.o.h.) med 11% i snitt flere ganger på treningsturen.

En morsom liten anekdote er at han enkelte dager tok med seg en gammel damesykkel i bilen, tok på seg en langhåret hvit dame parykk og knuste all selvtillit til mang en godt trent syklist når han fosset forbi oppover med flagrende hår. Vi befinner oss her på den sørlige delen av Posletta og de første 25 kilometerne er derfor helt flate. Vi startet i Pantanis by Cesenatico hvor han utvilsomt fortsatt er byens store helt.

Etter kort tid, rett på utsiden av Cervia ble jeg overrasket over å se et stort antall flamingoer ruslende på grunt vann i noen innsjøer, “Sapore di Sale.” Selv om salt i dag er en av de vanligste ingrediensene på kjøkkenet, var saltet tidligere så sjeldent og dyrebart at folk pleide å kalle det; «det hvite gullet» fordi det var grunnleggende for å konservere maten. Det er derfor lett å forestille seg at Cervia var et viktig sted med over 800 saltsjøer.

Noen kilometer etter flamingoene syklet vi gjennom Forli, Benito Mussolinis fødested, hvis navn folk snur seg bort når du nevner. Ikke samme status som Pantani har i hjembyen Cesenatico, noen kilometer østover ved kysten… Vel gjennom Mussolinis by er vi ved foten av Appenninene, fjellkjeden som går på tvers av landet syd for Posletta. Det er ikke de høyeste toppene her vi sykler nå, men det er kupert nok til at bein i vinterdvale får en sjokkoppvåkning, ikke akkurat en bjørn som møter vårvarmen her.

Etter 30 kilometer sykling sydover kommer vi til Sogliano al Rubicone, byen som har Fossa osten som sitt varemerke. Fossaosten er laget med enten sauemelk, kumelk eller en blanding av de to. Osten modnes rundt 30 dager før den blir senket ned i «fossaen,» en grotte hvor veggene er dekket med halm. Ved å brenne halmen fjernes fuktigheten og grotten steriliseres. Osten pakkes i tøyposer og plasseres i grotten, som deretter blir lukket mens osten modnes i ytterligere 80 til 100 dager. Forseglingen av grotten begrenser oksygenet, og muliggjør en prosess med anaerob gjæring. Etter å ha blitt fjernet fra grotten, modnes den i ytterligere tre måneder. Osten har blitt fremstilt slik fra 1400-tallet. Den smakte fantastisk, likt Pecorino. Man trenger egentlig ikke mer enn litt skinke, ostebiter, focaccia og en god olivenolje. Da har du et nydelig lite måltid. Nå er det bare å se om den kan finnes i matbutikkene her hjemme.

Etter et lite ostestopp triller vi videre, først nedover før det igjen går oppover, denne gang på vei til Longiano og Caffe del Teatro for en lunsj, italienere er ikke kjent for å ta lett på lunsjen så her kom det først Antipasti, primi piatti og secondo, før den hyggelig betjeningen synes vi skulle ha en Creme brulee og selvfølgelig en liten Limoncino (snaps laget på sitroner), på huset.

Heldigvis hadde vi gjort unna dagens klatring, så det var bar å legge magen på ramma og tråkke av seg litt av metthetsfølelsen på veien tilbake til Cervia og Sportur Club Hotel hvor Marco, salgssjefen ment vi hadde fortjent en pils etter turen, som ikke var fryktelig lang, rundt ti mil. Turen var flott, og bare det å kunne sykle i kort sykkelbukse i mars er en bonus. Da var det bare å komme seg i dusjen for å gjøre seg klar til middag.

Selv etter en relativt lang sykkeltur er jeg fortsatt mett etter lunsjen. En lunsj vi her hjemme ser på som en stor og kraftig middag. Hvorfor triller ikke alle italienere rundt, tenker jeg, de ser ut til å være et langt slankere folk enn oss her oppe i nord. De spiser nok litt smartere enn oss, friske grønnsaker, retter nesten uten saus, olivenolje og ikke så mye prosessert posemat, men langt mer lages fra bunnen av.

Restauranten ser ut til å være eksklusiv, så det venter nok en ny runde med nydelig mat. Vi sitter noen få meter fra Adriaterhavet og selvfølgelig er det antipasti i mange sjømatvarianter som først kommer på bordet.

Som hundeeier blir jeg positivt overrasket over å se at gjestene kan ha med seg hundene inn på restauranten. Etter å ha spist meg gjennom det som føles å måtte være det meste av det som finnes av havgående dyr noen meter herfra er det bare å innta hvilestilling og håpe at man våkner litt mindre mett – skal jo tross alt om få timer inn i en sykkeltrøye som fra før av ikke akkurat henger og slenger på kroppen…

Herlig landskap med myke grønne åser hvor du finner veier over alle toppene.

På tur igjen

Alltid blide Andrea skal igjen lede oss ut på småveiene i området. Det er behagelig å få de første kilometerne på flate veier, en perfekt oppvarming.

Vi er på vei mot den første stigningen vi vil ha på morgendagens ritt, “Granfondo Via del Sale.” Riktig nok tar vi den fra andre siden hvor den er nokså lik. Det er 7 kilometer i et deilig landskap og med rundt 7% i snitt er den overkommelig, også for en med litt raus vinterisolasjon og en leiesykkel hvor et par lettere gir kunne gjort seg.

På toppen og nå kommer en deilig nedkjøring før vi igjen befinner oss i neste bakke, riktignok ikke så lang, men nokså bratt.

Cervia saltet er kjent over store deler av verden.

Vi er i byen Bertinoro, og på toppen stopper vi på et utsiktspunkt hvor Adriaterhavet skimtes i det fjerne. En morsom detalj i denne byen, Bertinoro, er “Colonna Delle Anelle,” (Kolonnen med ringene, eller «Kolonnen for gjestfrihet»). Det er en søyle i hvit stein med 12 ringer oppført i år 1300 av byens adelige familier for å vise sin gjestfrihet. Hver av ringene tilhørte én familie. Da tilreisende ankom byen og bandt hesten til en ring, hadde de også valgt verten som forpliktet seg til å huse og bespise gjestene som hadde bundet hesten i “deres” ring..

Etter å ha kikket på denne eiendommelige steinsøylen med den spesielle historien venter en liten kaffepause og etter det er det mye nedover og da er det kun tre flate mil til hotellet i Cervia og dagens lunsj.

Deilig hver gang du kommer til hotellet og blir møtt av blide mennesker som spør om du vil ha en kaffe eller noe annet å drikke.

Etter en deilig lunsj med forskjellig pastaretter var på menyen er det heller ikke denne dagen, lenge til nok en spennende middag skal nytes.

Herlige veier over alt, og stort sett ingen trafikk.

Pantani

Før vi skal sette oss ved et nytt bugnende fat av sjømat er det tid for å kikke på minnene etter byens (Cesenatico) store helt, Marco Pantani. På museet møter vi Pantanis niese som viser oss rundt i lokalene, og vi får se en blanding av sykler, pokaler, plakater og forskjellige minner fra en av de mest bejublede rytterne i moderne tid.

Muligheter for en kaffestopp finnes over alt.

Pantani – teori nummer en

Det er snart 20 år siden han ble funnet død på et hotellrom i Rimini etter det som så ut til å være en overdose kokain. Om det kun er konspirasjoner eller ikke, men det er mange som er overbevist om at det var et drap, så mange at det på nytt er åpnet rettslige undersøkelser rundt hendelsen.

Det er såpass mye uklart rundt denne nokså sky syklisten som gledet så mange tilhengere med sine uredde og ikke alltid like planlagte rykk. Han syklet på følelse og “ikke på tall og rop fra en overivrig sportsdirektør.” Han syklet uten puls- og wattmåler og heller ingen kommunikasjon med følgebilen. Som niesen fortalte så syklet han etter hva beina fortalte der og da. Pantani – teori nummer to Om det ikke er nok konspirasjonsteorier rundt hans død er det ikke mindre rundt det som startet hans nedtur. Dopavsløringen under Giro d’Italia 1999 hvor han før avslutningen ledet med 5,38 minutter og gikk mot en klar sammenlagtseier. På morgenen i Madonna di Campiglio, før siste fjelletappe skulle starte, fikk han startforbud da hans hematokritverdier var over de lovlige 50 prosent, hans verdier var da dagen før målt til 51.9 prosent. Dette ble starten på en nedtur som endte så trist. Han kom likevel tilbake i Tour de France i 2000 med to etappeseire i fjellene.

Andrea foran den fantastiske utsikten fra Bertinoro mot kysten og Adriaterhavet.

Ryktene gikk, og går forøvrig fortsatt på at Camorra, den napolitanske mafiaen, sto bak en “falsk” dopingsak da de hadde satt millioner på at han ikke skulle vinne.

Saken har i flere omganger av aktor Sottani blitt ført i retten i Forli. Det er kommentarene fra 2007, (og nå gjentatt) fra den italienske tidligere fengslede Renato Vallanzasca angående ulovlig spill og “sportsbetting” som har skapt oppstandelse. Vallanzasca fortalte Tonia Pantani at Camorra var involvert. Mens han var i fengsel i 1999, ble Vallanzasca advart mot å satse på Pantanis sammenlagtseier. Han fikk fra folk knyttet til Camorraen høre at Pantani aldri ville komme seg til mål i Milano. Det er både en film og flere bøker om dette. Også vår eminente guide, Andrea som på den tiden var journalist i en Rimini-avis og har fulgt saken tett i mange år, er overbevist om at det er noe som ikke stemmer. Uansett, en brukbar konspirasjonsteori piffer opp en ellers grå dag.

Bak ser du søylen med de spesielle ringene

Sykkelhotell i særklasse

Pantani, med nevnte teorier og memoria er tilbakelagt og nå venter en tur til det fantastiske “sykkelhotellet,” Hotel Lungomare. Her finner du alt du ønsker deg som syklist, og om du skulle ha familiemedlemmer som barn, kone eller samboer kan de fristes med rom med boblebad på terrassen, selvfølgelig svømmebasseng, spa, treningsfasiliteter og ikke minst det store blå Adriaterhavet rett utenfor døren.

Er man i området er en tur i Pantani museet verdt å få med seg, gjerne etter en tur i hans treningsbakker i området.

For det første er det et familiedrevet hotell, som betyr at eierne (dvs. vertene dine) virkelig bryr seg om deg. Silvia Pasolini styrer nå driften på eiendommen som har vært i familien i flere tiår. Hun vokste opp på hotellet, og sier hun er lykkeligst midt i det travle kjøret i høysesongen.

Lungomare har en imponerende sykkelgarasje og alle typer sykler kan leies.

Det er et skikkelig sykkelrom, komplett med mekkestativ, verktøy, vaskeavdeling, trykkluft, nummererte plasser og låser til sykkelen din. En mekaniker er også tilgjengelig om det skulle være behov. Her får du selvfølgelig vasket sykkeltøyet etter endt dag. Du kan leie alle typer sykler og det er ikke mindre enn seks daglige guidede turer fra hotellet. Du skriver deg på kvelden før og bestemmer hvilket nivå som passer deg best. Det er på alle turer anslått en omtrentlig snitt art turen vil ha.

Hver dag kan du melde deg på en av seks forskjellige guidede sykkelturer på alle nivåer.

Greit å nevne at stedet også benyttes av profflag, ja da er det sikkert greit nok for oss andre også.

Etter litt fingermat og en nydelig iskald Lambrusco på hotellet, et lite måltid som til hverdags hadde vært helt greit å regne som en middag, men ikke her i Italia, hvor er mat er kultur, og ikke noe du tuller med, det skal spises, mange retter og det drikkes god vin, og etter dessert kommer en liten Grappa og så en liten espresso. Det er bare åtte timer til start på Granfondo Via del Sale, og jeg er redd magen er for stor og sykkeltrøya for liten.

06.00 frokostsalen

Folk, eller syklister er det, i og for seg folk det også, men alle har en slags nervøs plan for dagen. Dette er årets vårslepp i denne delen av Italia og det er nok en del av de over 5.000 påmeldte som skal vise hvor flinke de har vært til å trene siden forrige ritt sist høst.

T,v. Det gikk fort på flatene før og etter klatringene.

Jeg forundres over hvor mye enkelte klarer å få i seg, mange småvokste spiser store tallerkener med kornblandinger, eggerøre og topper med kaker og kaffe. For min del føler jeg at jeg fortsatt har i overkant mye av det som befinner seg i det store blå havet utenfor ombord, så det blir litt pirking og et par kaffe. Kelneren lurte på om jeg ville ha en “duo.” Jeg synes det hørtes ut som en god idé uten å vite hva det var, svaret, en cappuccino og en espresso.

Jeg har fylt flasker og tatt med ekstra slange etc. Som invitert er jeg satt i en slags VIP-gruppe som skal stå først i startfeltet. Kjenner det kiler litt bakfra med 5.000 våryre italienere som sannsynligvis har mye dårligere tid enn meg. Klokka er 07.45 og speakeren har sannsynligvis ikke fått med seg at den dingsen han har i hånda er en mikrofon – som virker! Her det full disco, nå avbrutt av et intervju med deltakeren et par hakk bortenfor, ikke hvilken som helst, men Gianni Bugno. “Campionissimo Gianni Bugno,” rekker han å rope før discoen igjen tar over mens et par fotomodeller rusler foran feltet – de reklamerte sikkert for noe kult – i tillegg for seg selv – jeg er i Italia!

Litt skremmende å se bakover med over 5.000 ryttere.

Det er umulig å ikke la seg sjarmere av kaoset. 30 sekunder til start og det klikker i pedaler, så er det hele i gang, masterbilen tenker jeg skal gi oss en myk start, men det ser ut til at noen har glemt å fortelle hva han skal han gjøre, sjåføren. Det går i 60 km/t ut av byen, Cervia. For meg er dette langt i overkant av hva både kropp og ambisjoner er forberedt på. Jeg kikker ned på computeren, den viser 45 km/t og rundt meg på alle kanter kommer det desperate syklister som tydeligvis ikke har lagt ambisjonene på hylla i løpet av vinteren, de skal frem til fronten, de skal kjempe – om et eller annet… En og annen karbonramme ender sitt liv på disse flatene. Jeg legger meg til høyre og for en veldig sjelden gang ser jeg frem til stigningene, da vil det roe seg. Jeg tror det står noen rosa flamingoer til høyre, men jeg tør ikke kikke bort, det er bare ett sted å holde blikket og det er på veien, og gjerne ha et par øyne i nakken, det skjer noe over alt.

Bra fart

De første fire milene går på under en time, med andre ord det kommer til å si pang i noe utrente bein i løpet av de 110 kilometerne. I den første av to stigninger, denne 7 kilometer med rundt 7% er det syklister over hele fjellsiden. Sola er oppe, det er rundt 18 grader, et perfekt sykkelvær. Jeg sitter i en gruppe med normale dødelige folk, det går greit oppover, da har rulletreningen i vinter, selv om det ble rundt det halve av det jeg planla, det har virket.

Som så ofte finner du noen gamle helter på startstreken, her er det Gianni Bugno som blir intervjuet.

Første matstasjon dukker opp litt før toppen og det er bare å stoppe og spise og drikke litt. Det er ikke mye stress her blant oss dødelige. Jeg er sannsynligvis omgitt av andre som har forstått at det er turopplevelsen som er viktig. Det går videre oppover, over toppen møtes jeg av en herlig nedkjøring som ender i bunnen av en liten dal med frukttrær over alt. Dette er fantastiske veier, her vil jeg tilbake og sykle tenker jeg mens veien snor seg bortover blant frukttrærne, ingen biler, de har faktisk stengt veiene rittet går på for trafikk!

Neste bakke, Collinello da Paderno er på papiret ikke ille med 4 kilometer og en snitt på 6%, men på den siste kilometeren viste computeren mellom 15 og 17%, og det kjentes. På toppen kom det nok en fantastisk utforkjøring i et her i et landlig landskap. Man trenger absolutt ikke dra til Toscana for å oppleve det berømte landskapet, det er det samme her, en spennende landsby på hver topp. Fordelen er at du har færre turister, mindre trafikk og lavere priser.

På vei opp en av de tre kneikene før selve klatringen. Fint med en myk start på bakkene.

De siste 25 kilometerne var igjen på enden av Posletta og det vekslet mellom mot- og medvind, ettersom løypa hele tiden skiftet retning. Det var herlig å kjenne den akkurat passe varme luften på veien tilbake til Cervia og målseglet. Som alltid her i Italia er de fleste igjen etter målgang og møtes på «pastaparty» etterpå. Her snakkes det ikke om hvor fort det har gått, men hvordan opplevelsen var.

Tilbake på Sportur Club Hotel, med medalje om halsen (alle fikk) møter jeg guiden Andrea som mener vi har fortjent en liten pils, vanskelig å ikke være enig i det og nå skulle det faktisk smake med både middag og lunsj, rundt 8 retter sto igjen å fortære denne dagen.

Det går mot mål i bra fart på de flate veiene til Cervia.

Til slutt gjenstår to ting; det ene er ikke så interessant, men å håpe på at Lufthansa har fått noe bedre orden på sine flyruter, at det faktisk er i rute.

Det andre er enklere; hit må du dra om du er syklist, eller ikke bare om du er syklist. Du kan velge mellom å sykle flatt hele dagen, eller småkupert med høyder på 2- 400 m.o.h. og stigninger på godt over tusen meter, alle med fine veier. For ikke å glemme er det om sommeren deilig å sykle langs sjøen hvor du sykler langs milevis med fristende sandstrender. Små hyggeligere landsbyer kommer mye tettere her enn hjemme. Du har her som overalt i Italia mye interessant historisk og kulturelt, i tillegg til en fantastisk kyst, mat og vin, og ikke minst er italienerne et usedvanlig gjestmildt folk.

Ciao!

Hyperice Normatec 3

Innen toppidretten er nok Normatec kjent for en del, og spesielt innenfor sykkelsporten. Disse kompresjonsbeina som tas på der man har mulighet eller når det passer hver enkelt gjør det praktisk i forhold til både restitusjon og generell velvære.

Normatec tilbyr dynamisk luftkompresjon der man selv bestemmer både varighet på økta og styrke på selve kompresjonen. Man har mulighet til å velge mellom 7 styrker og varighet fra 15 minutter og opp til 1 time. Varigheten på selve styringsenheten og motoren i hele systemet er opptil 3 timer når den er fulladet. Med Zoneboost™ teknologi kan man også velge å legge ekstra tid og press på bestemte soner om man skulle ha behov for det. Kan også nevnes at Normatec leverer utstyr til hofter og armer, som enkelt kan kobles på samme kontrollenhet med egne funksjoner for dette, men dette er ikke testet i denne omgang.

Det var knyttet stor spenning til selve testingen av Normatec for første gang etter å ha sett det en rekke ganger både hos venner på amatørnivå, men også i bussen til profesjonelle lagbusser på worldtouren. Systemet er testet i en generell hektisk hverdag som småbarnsfar, men også hardere treningsperioder for å utforske og kjenne på effekten.

Allerede da jeg var i gang med å pakke opp systemet fikk jeg en følelse av at her var det snakk om et kvalitetsprodukt. Selve innpakningen bestod av stivere papp og farget plast rundt selve komponentene, og gav et generelt godt førsteinntrykk. Jeg var dermed ikke vond å be som en liten unge med en ny leke på julaften, og beina ble testet utpå kvelden etter en lengre dag med jobb og familieforpliktelser.

Både sammensetningen av systemet og selve kontrollenheten fremstår intuitiv og brukervennlig. Det føles aldri som man trenger en brukerveiledning selv om dette selvfølgelig medfølger. Det er enkle knapper for hver enkelt funksjon og det står klart hva knappen regulerer, noe som gjør produktet brukervennlig for de aller fleste. Med den nye oppgraderte kontrollenheten, som for øvrig også passer eldre versjoner, er det nå Bluetooth med mulighet for tilkobling til app der man kan optimalisere og skreddersy egne restitusjonsøkter om man skulle ønske det. Beskjedent satt jeg styrken på 4, altså midt på og varigheten til 30 minutter. Det tar ikke lang tid før man merker effekten, og effekten er ganske godt merkbar for en som ikke har prøvd produktet før. Kompresjon, eller sammentrekninger som det er, er et ledd i å øke blodsirkulasjonen og det er grunn til å tro at det er akkurat denne effekten som merkes. Effekten var såpass merkbar at jeg ble litt småsvimmel en liten periode før det gradvis gikk over igjen. Overrasket over effekten og usikker på om det var tilfeldig eller rett og slett placebo overtalte jeg husfruen til å prøve en runde uten å si noe om hva jeg selv opplevde.

Da hun opplevde samme effekten kunne det konstateres at her skjer det noe kroppslig. På bare 30 minutter følte vi begge en økt blodsirkulasjon og avslapning, rett og slett en god måte å avslutte dagen på.

Etter noen uker med testing, både etter normale hverdager og etter harde treningsøkter er inntrykket det samme: systemet bidrar til økt blodsirkulasjon som igjen hjelper på restitusjonen. Man merker fort ved å prøve de forskjellige styrkene hva som passer for en selv, og personlig synes jeg det funket best å finne en styrke som passet meg og mine bein. Samtidig funker det godt med Zoneboost™ der man skulle ha behov for det, enten det er snakk om stive legger eller slitne lår den aktuelle dagen.

Selv om det finnes andre tilbydere av tilsynelatende samme produkt er det ingen som kan måle seg med Normatec pr dags dato. Kombinasjonen av brukervennlighet, størrelse på hele systemet og opplevd effekt fremstår som enestående. Det faktum at systemet er godkjent av TSA (Transportation Security Administration) gjør at det også er mulig å ha med som håndbagasje på fly. Selv om systemet kan pakkes og bli relativt kompakt gir det ikke plass til så mye annet om det skulle benyttes som håndbagasje, til gjengjeld har man muligheten for en kjapp massasje om man skulle være på en lengre reise. Om det er verdt den stive prisen får være opp til hver enkelt å vurdere, men at det har en effekt på blodsirkulasjonen er ganske sikkert. Skulle man gå til innkjøp får man en egen personlig massør som gjør jobben når det selv skulle passe deg, enten man er toppidrettsutøver eller ikke.

Pris: kr 9.999,-

FAKTA – Hyperice Normatec Leg System 3.0

  • Dynamisk luftkompresjon for økt blodsirkulasjon
  • Vitenskapelig testet og støttet med dokumentert effekt
  • Bluetooth og app-tilkobling for personlige restitusjonsøkter
  • TSA-godkjent som håndbagasje på fly
  • Intuitivt design og brukervennlig

 

Sesongen er snart her Hvordan unngå sykdom!

Salg av kosttilskudd har blitt en milliard bedrift, og når vinteren nærmer seg skyter salget til værs. I 2012 ble det utført en markedsanalyse av firmaet ”GfK Norge”, som anslo et salg av kosttilskudd i Norge var på omlag 2,3 milliarder kroner årlig (alle typer slankemidler var unntatt i registreringen). Enten det er produkter som gir lovnader om et sterkere immunforsvar, eller som skal redusere eller forkorte inntruffet sykdom, lever vi i håpet om at disse lovnadene kan gjøre underverker.

Trening og immunforsvar

Hva skjer med kroppen og immunforsvaret når man trener over lang tid eller med høy intensitet? Både underveis og i etterkant svekkes immunforsvaret av denne typen trening. Det finnes flere grunner til dette. Treningen i seg selv gir en økt belastning på kroppen, som resulterer i økt produksjon av stresshormoner slik som adrenalin, noradrenalin, kortisol, veksthormoner og flere cytokiner (1). Denne økningen i stresshormoner resulterer igjen i en endring av antall hvite blodceller. Samtidig som antallet reduseres vil også cellenes funksjon påvirkes, gjennom en svekket evne til å gjøre jobben sin, nemlig å drepe virus og bakterier. Denne immunologiske reaksjonen på trening har ført til utarbeiding av teorien om et ”åpent vindu” under og etter trening. Det vil si en periode etter trening hvor kroppen er ekstra sårbar for mottagelse av sykdom, på bakgrunn av det reduserte immunforsvaret. Hvor lenge dette vinduet er ”åpent” henger naturligvis sammen med varigheten og intensiteten av treningen, men normalt sett vil de 2-3 første timene etter trening være særlig sårbare. I viktige trenings- og konkurranseperioder kan det derfor være ekstra viktig å ta hensyn til dette ved å være påpasselig med hygiene, samt å hvile godt umiddelbart etter trening. Ved å unngå store folkemengder i denne perioden vil også risikoen for sykdom reduseres dramatisk.

Antioksidanter mot sykdom?

Kroppens celler angripes kontinuerlig av frie radikaler som forårsaker skade på cellene. Dette kan på mange måter sammenlignes med den kjemiske reaksjonen som forekommer når en spiker ruster. Oksygen som fritt radikal angriper jernet, og setter i gang en oksidasjonsprosess som kommer til syne i form av rust. Etter mange år med rust, vil spikeren stadig bli svakere og mindre. Slik er det også med celler i kroppen vår, bare at prosessen foregår mye raskere. Antioksidantenes oppgave er å beskytte cellene våre mot denne oksidative skaden og redusere det oksidative stresset som cellene påføres fra frie radikaler og andre reaktive oksygen- og nitrogen forbindelser. Trening øker kroppens produksjon av frie radikaler i kroppen, og på bakgrunn av dette hevdes det at et tilskudd for å redusere denne produksjonen vil være gunstig for å øke prestasjon. De mest vanlige antioksidantene er vitamin C og E, samtidig som det finnes en rekke karotenoider og plantefenoler. Store inntak av vitamin C i forbindelse med forkjølelse har blitt et velkjent grep mange benytter seg av.

Blant idrettsutøvere, og befolkningen for øvrig, er det som sagt svært vanlig å innta slike typer antioksidant tilskudd for å prøve å redusere risiko for sykdom, eller redusere omfanget av allerede utløst sykdom. Det store spørsmålet er om disse tilskuddene har en positiv effekt, eller om det populært sagt er ”penger rett i dass”? (Ettersom nyrene vil skille ut overskuddet av mikronæringsstoffer i urinen). I følge IOCs konsensus på idrettsernæring, som igjen olympiatoppen baserer sine anbefalinger på, er det så langt ingen solid forskning som kan vise til signifikante positive effekter av høye antioksidant tilskudd (2).

Faktisk er det nå flere studier som viser til at det kan ha helt motsatt effekt. Nylig ble det gjennomført en studie på Norges Idrettshøyskole av blant annet Gøran Paulsen og Truls Raastad hvor man så på effekten av antioksidanter (C og E) på utholdenhetstrening (3). Denne studien viste at tilskudd av disse antioksidantene i forkant av trening reduserte cellenes tilpasning til trening, og dermed treningsutbyttet. Det kan derfor tyde på at den økte produksjonen av frie radikaler som oppstår under trening er en naturlig og nødvendig reaksjon i cellene for å stimulerer til vekst i mitokondriene (cellenes kraft/energi senter).

Studien tok også for seg effekten av antioksidanter på styrketrening hos både unge og eldre, hvor resultatene også viste til en reduksjon av signalene som leder til muskelvekst. Selv om det skulle være slik at rene antioksidanttilskudd vil kunne ha en negativ effekt, er det slettes ikke sikkert at matvarer rike på antioksidanter fungerer på samme måte. Bakgrunnen for dette er at matvarer inneholder en stor miks av næringsstoffer og antioksidanter som sammen kan ha en annen virkning enn et isolert stoff. Fytokjemikalier fra planteriket gir maten farge og smak, men er også en sterk antioksidant som man ikke finner i kosttilskudd i pilleform. Samspillet denne antioksidanten har med andre antioksidanter og næringsstoffer skal man heller ikke undervurdere effekten av.

Solskinnsvitaminet

Det er svært få naturlige kilder til vitamin D i kosten, hvor fet fisk er den viktigste. Når solen treffer huden vår dannes også vitamin D, noe som faktisk gjør solen til vår viktigste vitamin D kilde. Ettersom mangelfullt inntak og lave verdier har blitt kartlagt i befolkningen, samt få kilder i kosten, har nå flere matvarer blitt tilsatt vitamin D. Dette gjelder blant annet ekstra lett melk og noen typer margarin.

Ved å spise fet fisk et par ganger i uken, og samtidig innta tran regelmessig, vil dette i de fleste tilfeller dekke behovet for vitamin D. Riktignok er det gunstig, som i tilfellet med kroppen jern lager, å kontrollere dette regelmessig fra år til år. Dette gjelder spesielt på vinterstid, hvor nivåene faller mye raskere enn på sommerstid. Vinteren fører med seg færre timer med sollys, samt at vi oppholder oss flere timer innendørs enn vanlig. Dersom man i tillegg trener innendørs store deler av året, vil det være vanskelig å opprettholde optimale vitamin D nivåer. Vitaminets viktigste oppgave er at det spiller en nøkkelrolle i metabolismen og vedlikeholder skjelettet i samspill med kalsium og fosfor. Etter å ha oppdaget vitamin D reseptorer i flere andre organer ser man også for seg at siste kapittel ikke er skrevet om vitaminets betydning. Det gjøres blant annet også mye forskning rundt vitamin D sin rolle i immunforsvaret og påvirkning av muskelstyrke, uten at man med sikkerhet kan si noe helt konkret om dette enda. Likevel vil det være hensiktsmessig å innta et daglig tilskudd av tran/omega 3 for også å sikre et adekvat vitamin D inntak.

Anbefalinger

For å redusere risikoen for sykdom er det mange faktorer i kosten som vil ha langt større påvirkning på immunforsvaret vårt enn kosttilskudd. Følgende faktorer vil gjøre at man gjør kroppen bedre rustet til å stå imot et sykdomsutbrudd:

I prinsippet vil man med et variert kosthold ikke ha bruk for kosttilskudd. Riktignok er det svært få som faktisk klarer å ha et optimalt kosthold til enhver tid, noe som kan gjøre det vanskelig dekke særlig noen spesielle næringsstoffer. Et daglig tilskudd av tran vil som tidligere nevnt dekke de næringsstoffene som er vanskeligst å tilfredsstille i kosten (Omega 3 og Vitamin D). Dersom man er i en vektreduksjonsfase eller på en diett som utelukker næringsstoffer, vil dette føre til en begrensning i kosten, og et multivitamin tilskudd kan i disse tilfellene anbefales. Ved et normalt kosthold i energibalanse vil et slikt tilskudd ikke være en nødvendighet, men det er heller ingen stor fare å bruke som en ”sikkerhet” dersom man er i tvil om kostholdet er bra nok. En annen situasjon som kan kreve et tilskudd er dersom en mangel påvises etter konsultasjon hos lege. Husk alltid å rådføre deg med lege eller ernæringsfysiolog før du begynner på et eventuelt tilskudd, slik at riktig dosering, varighet produkt og oppfølging planlegges. Kostnads-bildet er naturligvis et annet viktig aspekt rundt bruken av kosttilskudd. Det er ofte dyrt og dersom det ikke nødvendigvis har en positiv effekt, eller i motsatt fall kan virke negativt, bør man vurdere hvorvidt det er verdt pengebruken. Mitt viktigste budskap er å bruke en stor spiseskje med fornuft, og ikke minst være kritisk til tilskudd med lovnader som høres for gode ut til å være sanne.

Morten Mørland

Morten er utdannet ernærings fysiolog, og tar nå også en spesialisering innenfor idrettsernæring gjennom IOC. Han driver firmaet «Finish line», og rådgir innen ernæring og trening. Morten har flere år som syklist bak seg, hvor han syklet for «Team Sparebanken Sør». Hans høydepunkt i karrieren var NM-gull i lagtempo med Thor Hushovd på hjemmebane i Grimstad i 2013. Morten jobber i dag som trener for flere av rytterene og er ansatt som lagets ernæringsfysiolog. Samtidig er han også ansatt i olympiatoppens ernæringsavdeling.

Fakta “Både underveis og i etterkant av hard trening svekkes immunforsvaret.”

Fakta “Normalt sett vil de 2-3 første timene etter trening være særlig sårbare.”

Referanser:

  1. Garthe I, Helle C. Idrettsernæring. 1 utg. Norge: Gyldendal Norsk Forlag; 2011.
  2. Olympiatoppens fakta- ark om antioksidanter og idrett: http://www.olympiatoppen.no/fagom raader/idrettsernaering/faktaark/pag e453.html
  3. Paulsen G, Cumming KT, Holden G, Hallen J, Rønnestad R, et al. Vitamin C and E supplementation hampers cellular adaptation to endurance training in humans: a double-blind, randomized, controlled trial. J Physiol. 2014; 592(8): 1887-1901.

Tips

  • Være i energi- og proteinbalanse
  • Et tilstrekkelig inntak av mikronæringsstoffer (særlig jern, sink, vitamin A, E, B6 og B12)
  • Tilstrekkelig energi- og karbohydrat under høyintens og langvarig trening
  • Raskt restitusjonsmåltid etter trening (med nok karbohydrat og protein)
  • Hvile etter trening
  • Unngå store folkemengder etter trening
  • Vær nøye på mat- og håndhygiene

John Degenkolb

John Degenkolb kan kjenne på det. Når årets første, spede solstråler varmer opp luften igjen etter en lang vinter og en forsiktig grønnfarge kommer til syne i naturen, er det en indre uro som sprer seg i ham. Degenkolb kan kjenne pulsen øke noen slag. Pusten går raskere og beina hans blir rastløse. Kroppen til den tyske proffsyklisten kan sanse at en ny klassikersesong står for tur. Seks uker med ubarmhjertige utskillelsesritt fullspekket av brutale stigninger og gjørmete brostein. Seks uker med unntakstilstand. For John Degenkolb er det den fineste tiden på året som venter.

Endelig er klassikerne her

– Så lenge jeg kan huske har jeg vært fasinert av vårklassikerne. Det var et høydepunkt for meg hvert år når jeg fikk se rytterne sykle gjennom Arenberg-skogen eller opp Muur van Geraardsbergen. Jeg husker at jeg sammen med faren min fulgte med på rittene på TV hjemmefra. Senere dunket jeg selv over pavéene. Det er noe eget, noe som skiller seg ut. Jeg har alltid følt en indre tilknytning og lidenskap for vårklassikerne, sier John Degenkolb til Sykkelmagasinet GRUPPETTO på en pressesamling.

Den 34 år gamle profilen, nå i Team DSM har fått kort hår. Hakepartiet hans er blitt smalere med årene som har gått, og til og med fippskjegget, hans varemerke, har fått innslag av sølv. Tiden og landeveiene har jobbet i ansiktet til John Degenkolb. Ene og alene er entusiasmen for syklingen uforandret, og dette selv om tyskeren i år tråkker i gang sin trettende sesong som proffsyklist. Han husker fremdeles godt hvordan alt begynte.

Med brosteinen som beviser at han er en av de store som har kommet først over målstreken på velodromen i Roubaix i 2015.

Starten

– Høsten 1997 fikk min far meg til å være med på et kriteriumsritt i nabolaget der vi bodde. Vi skulle sykle to runder rundt kvartalet, og det var vel ikke flere enn fem barn som deltok i rittet. Jeg vant og fikk en diger pokal som premie. Siden har jeg vært i fyr og flamme for sykkelsporten, mimrer Degenkolb og ler. Høsten 1997 er John bare ni år gammel. Guttungen vokser opp i en liten landsby i Bayern etter at familien har flyttet fra hans fødeby Gera rett etter den tyske gjenforeningen.

John drømmer om å bli fotballspiller, men faren, som selv har vært aktiv syklist i DDR, ser raskt at sønnen hans har større talent for sykling. John viser en utholdenhet og styrke som mange jevnaldrende sliter med å matche.

Avgjørelsen om å sende sønnen tilbake til Gera, der han i den lokale klubben skal skolere sykkelferdighetene er derfor ikke vanskelig å ta. Sykkelmiljøet i Thüringen er tross alt kjent for å ha avlet fram mange proffsyklister opp gjennom årene.

– Jeg flyttet hjemmefra da jeg var seksten og et halvt, og utdannet meg til politi, siden mine foreldre var opptatt av at jeg skulle ha et annet bein å stå på etter syklingen. Jeg kom inn i sportsgruppen til politiet og trengte bare å studere i vinterhalvårene, mens jeg om sommeren kunne bruke tiden på syklingen. Etter hvert kom jeg i kontakt med sykkelmanageren Jörg Werner som hentet meg til hans kontinentallag Thüringer Energie Team. Først på dette tidspunktet begynte jeg å drømme om en karriere som sykkelproff, forteller Degenkolb.

I Thüringer Energie Team overtar 19-åringen i 2008 plassen til tempospesialisten Tony Martin og får umiddelbar suksess.

«Dege» vinner en etappe i Thüringen Rundfahrt og blir tredje mann i U23-VM i Varese, en prestasjon som han klarer å overgå når han to år senere i Australia tar sølvmedaljen i samme aldersklasse, kun slått av den lokale helten Michael Matthews.

Andreplassen fra U23-VM sikrer den spurt- og temposterke rytteren til slutt en proffkontrakt i HTC–High Road fra 2011. Teamsjef Bob Stapleton beordrer Degenkolb rett inn i lagets klassikerfraksjon, og dette selv om neoproffen ikke føler seg spesielt godt rustet til å være klassikerrytter. Enn så lenge i hvert fall.

– Som kontinentalrytter hadde jeg fulgt et treningsopplegg som fokuserte på utholdenhet, eksplosivitet og tempoegenskaper. Den gangen handlet det i mindre grad om å rendyrke en spesifikk ferdighet, men heller mer om å trene kapasiteten. At jeg utviklet meg til å bli en klassikerrytter, skjedde først når jeg oppdaget at jeg taklet belastningen fra endagsritt ganske bra. Først fra dette tidspunktet jobbet vi med å styrke spisskompetansen, påpeker han.

Tidlig kompis med brosteinene Degenkolb er bare 22 år gammel når han i 2011, akkompagnert av Mark Cavendish, Matthew Goss og Bernhard Eisel, for første gang stiller i Paris-Roubaix. Etter en heller frustrerende opptreden i Flandern rundt uken i forveien og en dårlig treningsøkt på de nordfranske brosteinsveiene få dager før rittet, er Degenkolb pessimistisk på at han i det hele tatt vil nå velodromen i Roubaix. Uten noen som helst erfaring fra rittet, men også uten noen form for respekt, gyver han løs på brosteinssektorene og blir mer og mer overrasket. Mens konkurrentene hans i et forsøk på å holde seg på veien blir kastet i alle retninger, finner HTC-rytteren den perfekte linjen med en gang. Det er som om han følger en usynlig rød tråd gjennom kaoset. For hvert avsnitt han mestrer, bygger 22-åringen større selvtillit, som får han til å tråkke raskere. Jo høyere fart, desto lettere blir det å sykle på brosteinen, legger han merke til.

Nittende plassen som han til slutt kjører inn til, er en aldri så liten sensasjon og et første skremme- skudd fra den unge tyskeren, som skal vise seg å ha langt mer å varte opp med.

To raske politimenn, Tony Martin og Degenkolb.

Sterk start

I sin debutsesong tar John Degenkolb seks individuelle seiere, deriblant vinner neoproffen sykkelklassikeren Rund um den Finanzplatz Eschborn- Frankfurt, rittet som går ved metropolen Frankfurt am Main, byen som Degenkolb samme år har flyttet til.

Når HTC–High Road-laget så avvikler driften på slutten sesongen, velger «Dege» å gå til prokontinentallaget Argos– Shimano. Det som på papiret ser ut som et steg tilbake, er i virkeligheten et stort skritt frem i proffkarrieren til tyskeren. I det nederlandske laget blir Degenkolb gjenforent med sin kompis Marcel Kittel, som han hadde syklet sammen med allerede i Thüringer Energie Team.

Deres første felles sesong blir én for historiebøkene, idet den tyske duoen tar hele 25 seiere. Den internasjonale pressen begynner etter hvert å skrive om den nye «gylne generasjonen» tyske syk-lister etter «solkongen» Jan Ullrich. En vesensforskjell er at de er rene og har en klar holdning mot doping.

– Jeg mener at vi hele tiden har hatt fantastiske sykkeltalenter, men det som skjedde med meg og Marcel var spesielt. Vi ble motivert av hverandres suksess og tok enda flere seiere på grunn av det. Så var det godt å kunne bevise at det går an å oppnå gode prestasjoner på ærlig vis. Doping er juks og bør ha strafferettslige konsekvenser, resonnerer han. Mens Kittel dominerer på de flate spurtetappene, tukter Degenkolb feltet i kupert terreng. I 2012-utgaven av Vuelta a España vinner han fire etapper, og utvikler seg mer og mer til en «leader», en rytter som ikke er redd for å bruke albuene. En mann som en dag skal ta de virkelig store triumfene. Tre år senere, våren 2015, er tiden inne.

Gjennom hele vinteren har Degenkolb slitt på treningen. Han har blitt sterkere og lettere. Rittene han så langt har syklet i sesongen, har han kun brukt til å forberede seg til én dag. Søndagen der Milano-Sanremo sykkelsportens lengste endagsritt står for tur. Degenkolb vet at den flate løypa til «La Primavera» favoriserer ham og er overbevist om at han er god nok til å henge med teten over toppene, Cipressa og Poggio, de to avgjørende «capi» som får de rendyrkede spurterne i feltet til å hakke tenner i frykt. Regnet, som denne morgen har lagt seg over startbyen Milano er kaldt og ubarmhjertig. Det følger rytterne på sin ferd sørover langs Liguriakysten og slipper først taket i finalen av rittet. Ikke før de avgjørende bakkene viser John Degenkolb seg i fronten av feltet. Hele dagen har tyskeren gjemt seg vekk fra både regnet og konkurrentene, men når tetgruppen etter snaue syv timer og 300 kilometer kommer inn på oppløpet på Via Roma, er han plutselig blant de fremste rytterne. Med få hundre meter igjen til mållinjen kniver Degenkolb om posisjonen. Han bruker skulderen, albuen. Han er en leader. Når fjorårsvinneren Alexander Kristoff så åpner spurten, ligger Degenkolb på bakhjulet til Niccolò Bonifazio. Han utnytter dragsuget til italieneren, går rundt ham og hamrer løs på pedalene med vill kadens. I en siste kraftanstrengelse kaster tyskeren sykkelen sin over mållinjen og spurtslår norske Kristoff, som må ta til takke med andreplassen. Degenkolb vinner ikoniske Milano-Sanremo.

Sliten, møkkete og glad etter seier på åttende etappe under Touren i 2018..

– Det er ikke mange som takler å sitte på sykkelen i seks timer og mer, for så å levere en bra spurt på slutten. I Milano-Sanremo handler derfor alt om å spare på kreftene. Siden rittet er så langt, er det best om du klarer å rulle gjennom de første ti milene uten særlig anstrengelse. Du må spare det du kan for å komme deg over Cipressa og Poggio, sier han. I eufori og stolthet reiser 26-åringen fra Italia og videre til Belgia, der klassikersesongen skal fortsette på brosteinen. Triumfen fra Milano-Sanremo gjør at tyskeren kan presse seg hardere enn noensinne før.

Suksess får en til å glemme smerter, sier han til seg selv når han tre uker senere er med i finalen til Paris-Roubaix. Med bare åtte og en halv kilometer igjen til mål stikker Degenkolb fra favorittgruppen og støter seg opp til duoen i front på egenhånd. Støvet fra brosteinssektorene blander seg med svette og danner etsende syre i øyene til «Dege». Pulsen hamrer i hodet og beina hans drukner i laktat, men tys- keren vet at dette er rette øyeblikk. På ren og skjær vilje tetter han luken til Yves Lampaert og Greg Van Avermaet. Selv når rytterne bak kommer opp igjen like før de svinger inn på banen i Roubaix, mister ikke Degenkolb troen på seieren. Han legger seg i tredje posisjonen for å kunne kontrollere sine konkurrenter både foran og bak. Idet bjella ringer inn den siste runden i velodromen, får instinktet Degenkolb til å snu på hodet. I øyekroken ser han Lars Boom fra Astana svinge ut på siden i et forsøk på å komme opp og forbi. Men tyskeren legger seg ut og stenger døra. Ingen av motstanderne har snev av en sjanse, når Degenkolb så åpner spurten. Ikke siden 1896, da Josef Fischer vant rittets første utgave, har en tysker vunnet Paris- Roubaix. For John Degenkolb blir «Helvete i nord» himmelen på jorden.

Seier i 2015 på MILANO – SANREMO foran Kristoff.

– Situasjonen på velodromen i Roubaix var ganske lik den i Sanremo. Det ble spurt om seieren etter at vi hadde syklet 250 kilometer. Å vinne i Roubaix handler mye om erfaring og det å beholde roen. Roubaix er ikke et ritt som du vinner på første forsøk, men det tar flere år, før du er med og preger løpsutviklingen. Du må lære å forholde deg rolig så lenge som mulig, men i det avgjørende øyeblikket må du angripe. I 2014 nølte jeg for lenge med å gå etter Niki Terpstra da han attakkerte, noe som gjorde at han vant og jeg ble nummer to. Men året etter bare kjørte jeg og tettet selv luken til de to i front. Jeg visste at dersom jeg ikke går nå, er rittet over. Jeg tvilte ikke på om det ville holde helt inn eller ikke. Jeg bare fulgte magefølelsen min, påpeker han.

Kort tid etter målgang, når en overlykkelig John Degenkolb løfter seierens monumentale brosteins- trofee i været, tikker hundrevis av gratulasjoner inn på en telefon som tilhører en dame i tyske Sachsen. Utallige anrop er damen nødt til å ta imot til hun omsider oppgitt brøler i apparatet «jeg kjenner for helvete ingen John Degenkolb». Mobiloperatøren hadde kort tid før delt ut det gamle nummeret til proffsyklisten på nytt, intetanende om hvem den prominente kunden var. Episoden illustrerer at 26-åringen etter sin andre monumentseier på tre uker har blitt til én av sykkelsportens største ikoner. Karrieren til John Degenkolb akselererer like fort som han spurter. Tyskeren tar for gitt at utviklingen bare vil fortsette på samme vis, til livet hans plutselig tar en brå vending.

Innbitt kamp under Flanderen Rundt i 2020.

Dramatisk

I januar 2016, når han er på treningsleir med sine lagkamerater i spanske Calpe, havner Degenkolb i en alvorlig trafikkulykke. En bilist kommer på motsatt kjørefelt og raser frontalt inn i den lille treningsgruppen med Giant–Alpecin-rytterne. Ut av ambulansen sender Degenkolb en melding om at han har det bra, men skadene han har pådratt seg på låret, underarmen og i ansiktet er verre enn antatt. I tillegg er hans venstre pekefinger nesten fullstendig revet av. Det må til fem operasjoner før syklisten kan skrives ut av sykehuset. – Jeg fikk et annet perspektiv på det som virkelig teller i livet. Når jeg i dag ser tilbake på det som skjedde, må jeg si at jeg var heldig som kom ut av ulykken med livet og helsa i behold. Der og da tenkte jeg bare, okay, jeg skal på sykehuset, jeg må opereres, men om 7-8 uker kan jeg begynne å trene igjen. Alt jeg fokuserte på var å komme fortest mulig tilbake på sykkelen. Først etter et tragisk dødsfall i familien begynte jeg å forstå rekkevidden av det som hadde skjedd og stilte meg spørsmål som «hvorfor klarte jeg meg i ulykken?»

I dag mener jeg at erfaringene vil jeg få bruk for i fremtiden, men det var helt opplagt en vanskelig fase i livet mitt. Ikke alle klarer å overvinne en slik opplevelse, reflekterer han. For første gang i karrieren kribler det ikke i beina til John Degenkolb når våren kommer i 2016. Ikke bare er formen borte, men også den mediale interessen i hans person har blitt betydelig mindre.

Fuktig og gjørmete Paris- Roubaix 2021.

Vanskeligere tider

I ritt følger den ene nedturen etter den andre som går løs på selvtilliten. Snart erklærer pressen at tyskerens beste dager hører til fortiden, men Degenkolb skal motbevise sine kritikere. I 2017 bytter han til Trek–Segafredo, gjør radikale endringer i treningen, men viktigst av alt er at han beholder roen når toppresultatene fra klassikerne uteblir. Tyskeren innser at han ikke lenger har samme eksplosivitet som de beste brosteinsrytterne, men til gjengjeld har han lidenskap og gefühl for underlaget. Nettopp denne gefühlen er det, som får han til å være på rett plass til rett tid når det skal gjøres opp om seieren på den 9. etappen i Tour de France i 2018. På vei fra Arras til Roubaix skal rytterne forsere hele 21 kilometer med brostein, noe som nødvendigvis fører til kaos og velt. Den ellers sleipe pavéen har tørket opp i julisolen, men er ikke blitt mindre farlig av den grunn. I et uendelig hav av støv strekker ikke bare de ti syklistene i bruddet våpen, men også sammenlagtkapteinene og deres hjelperyttere må gi tapt etter hvert. Fra et smadret felt angriper så de samme tre rytterne som allerede i Paris-Roubaix i 2015 hadde kjempet om seieren. Den belgiske mesteren Yves Lampaert, Greg Van Avermaet i den gule ledertrøya og den todoble monumentvinneren John Degenkolb. I teorien vil belgierne enkelt kunne utmanøvrere tyskeren ved å støte vekselvis, men i virkeligheten har de tapt lenge før trioen kommer på oppløpet. Degenkolb drar spurten fra front og sørger for at historien fra 2015 gjentar seg. Men jubelen over etappeseieren varer ikke. 29-åringen brister ut i tårer. Plutselig baner alle følelsene seg vei. «I så lang tid har jeg jaktet på denne seieren. Jeg er så glad for å kunne dedikere seieren til én av mine beste venner som døde i fjor. Alle sa at jeg var ferdig, at jeg ikke vil komme tilbake etter ulykken. Men jeg sa nei, jeg skal ta minst en stor seier til for vennen min. Hans navn er Jørg.», sier en tårekvalt Degenkolb på et emosjonelt TVintervju etter målgang.

E3-harelbeke i Lottodrakt.

Lagbygger

Etappeseieren i Tour de France den 15. juli 2018 er brikken som kompletterer karrieren til John Degenkolb og som får han til å bli en annen. Han er ikke lenger den kyniske eneren, egoisten som kun tenker på egne behov, men ønsker å være til for andre og gi noe tilbake. Når han får vite at U19-utgaven til Paris-Roubaix er truet med å bli lagt ned, starter tyskeren en pengeinnsamling for å redde rittet. I tillegg blir Degenkolb ambassadør for «Les Amis de Paris-Roubaix», en frivillig organisasjon som vedlikeholder brosteinsveiene i Belgia og Nord-Frankrike og som tar vare på en kulturarv, som ikke bare har betydning for sykkelsporten. Både mennesket og rytteren John Degenkolb kjenner plutselig på gleden av å kunne hjelpe folk rundt seg. Etter to sesonger i det belgiske laget Lotto Soudal, der han mer og mer vokser inn i rollen som «road captain», velger Degenkolb foran fjorårssesongen å returnere til Team DSM, samme lag der han feiret karrierens største triumfer. Riktignok har ikke bare navnesponsorene blitt skiftet ut i mellomtiden, også rytterstallen har blitt betydelig yngre. I Team DSM satses det på ungdommen. Av totalt 30 ryttere på laget er det hele åtte neoproffer. Med sine 34 år er tyske Degenkolb faktisk eldst i Team DSM uten at han ser nevneverdige utfordringer med det. Tyskeren er snarere klar for å lære bort kunnskapen sin til lagets unge talenter, være mentor og lagbygger.

– I ritt bare taper du når du ikke har et sterkt lag rundt deg. Jeg synes derfor at det er veldig viktig å ta seg tid til å etablere gode relasjoner innad i laget og bygge opp noe sammen. På denne måten blir vi trygge og vet at vi kan stole på hverandre. Jeg for min del blir motivert, når jeg ser at jeg kan hjelpe de yngre rytterne på laget til å utvikle seg og bli bedre, sier han.

Når John Degenkolb denne våren stiller til start igjen i klassikerne, skjer dette ikke lenger med en forventning om å vinne, men med takknemlighet for fortsatt å kunne oppleve dem. En gang til kjenne på atmosfæren i de legendariske rittene, kjenne på stoltheten av å være del av en tradisjon. John Degenkolb vet at han har funnet sin plass i klassikernes historie. Nå er tiden inne for en ny generasjon syklister å følge i fotsporene.

Tour de France seieren i 2018 var den største for Trek-Segafredo.

John Degenkolb

FØDT: 7. januar 1989 i Gera

BOSTED: Oberursel

NÅVÆRENDE LAG: Team DSM

TIDLIGERE LAG:

Thüringer Energie Team (2008-2010),

HTC–High Road (2011),

Argos–Shimano (2012-2013),

Team Giant–Shimano (2014),

Team Giant–Alpecin (2015-2016),

Trek–Segafredo (2017-2019),

Lotto Soudal (2020-2021)

TIDLIGERE KLUBBLAG:

RC Germania Weißenburg (1997-2005),

SSV Gera (2006-2007)

HØYDE: 180 centimeter

VEKT: 77 kilo

Viktigste Meritter:

Seier i Milano-Sanremo (2015), seier i Paris-Roubaix (2015), etappeseier i Tour de France (2018), etappeseier i Giro d’Italia (2013), ti etappeseiere i Vuelta a España (2012, 2014-2015), seier i Gent-Wevelgem (2014), seier i Vattenfall Cyclassics (2013), seier i Paris-Tours (2013), to etappeseiere i Critérium du Dauphiné (2011), seier i Rund um den Finanzplatz Eschborn- Frankfurt (2011), seier i Sparkassen Münsterland Giro (2016), andre plass i U23-VM (2010).

FØLG JOHN DEGENKOLB på sosiale medier:

FACEBOOK: @johndegenkolb

TWITTER: @johndegenkolb

INSTAGRAM: @johndegenkolb

INTERNETT: http://www.johndegenkolb.de/en/

Hva med en tur til PARIS

Jeg sitter med en blid danske, ikke at det er en overraskelse, de er stort sett det, og det gjelder absolutt også leder og initiativtaker Michael Andersen i PedalPeople.

SM GRUPPETTO: Hva var bakgrunnen?

Michael: Rynkeby startet jo i Danmark med sine turer, og da en kompis i 2009 foreslo at vi skulle bli med fra fra starten i Silkeborg syntes jeg det hørtes ut som en morsom ide og det ble to turer, i 2010 og 2011.

Året etter hadde jeg besøk av en norsk kompis, Thor Nyman. Vi satt i hagen min og hygget oss med med et par flasker rødvin og en god gammeldags gutteprat. Vi tenkte; hvorfor ikke sykle samme turen fra Oslo?

Vi visste etter to turer at det ville gå fint. Vi kontaktet forskjellige medier for å sjekke responsen. VG og Vi Menn skrev om det og vi stilte på et par messer for å informere, og responsen var god. Året etter var det 21 syklister var klare.

Kun 170 mil igjen fra starten på Aker Brygge i Oslo. Herfra går det via Drammen og den gamle E18 til Larvik, og båten til Hirtshals.

SM GRUPPETTO: Hvor mange meldte seg fra starten?

Michael: 21 stykker startet fra Oslo 2013. Vi kontaktet TV2 og Nils Gunnar Lie kom og laget en direktesending fra starten på frokost-TV en morgensending fra starten i flere år. Mediene har skrevet i alle år, vi har fått mange gode historier på trykk. Lokalavisene i Danmark skriver også om oss når vi kommer forbi.Vi tenktr i utgangspunktet på én tur, men vi fikk allerede på den første turen underveis henvendelser om når neste års tur skulle gå.

SM GRUPPETTO: Det må bli et fint samhold?

Michael: Vi blir en alltid en fantastisk vennegjeng i løpet av turen. Det fine er at alder og bakgrunn ikke betyr noe.

Vi deler oss i to grupper for at annen trafikk lettere skal komme forbi. Seks ryttere i front av hver gruppe kjører rulle, og etter hver pause bytter vi på de som ligger i rulla, forteller Michael.

SM GRUPPETTO: Forskjellig løype hvert år?

Michael: Stort sett samme løype. Mest på grunn av at vi har funnet en fin sjarmerende løype på trygge veier. Vi er også godt kjent med hotellene som vi har brukt i flere år og får god service. Faktisk har vi bodd på det samme hotellet i Charleroi i Belgia i alle år. Sikkerheten er viktigst og derfor er det viktig med kjente veier. Vi har såpass kjennskap til løypen at vi vet hvor vi kan finne gode steder for lunch osv.

SM GRUPPETTO: Underlag?

Michael: Asfalt, kun noen få meter med brostein. De fleste synes det er litt morsomt med brostein, for å få en følelse av hvordan det er .

SM GRUPPETTO: Mange gjengangere?

Michael: Vi fikk allerede rett etter første turen spørsmål om året etter. Noen har vært med flere ganger, og andre er med på noen av de andre turene vi arrangerer, som Oslo-Roma, Jotunheimen- Rundt etc. “Familien” vokser fra år til år.

Det finnes bakker i Danmark også.

SM GRUPPETTO: Eldst og yngst

Michael: 74 år har den eldste vært, og 15 år den yngste. Snittalderen er rundt 50 år.

SM GRUPPETTO: Hvor mange er med?

Michael: 35-40 deltakere er normalen. Toppåret var 2015 med 85 deltakere. Nesten litt i overkant i forhold til logistikk og trafikk.

SM GRUPPETTO: Bagasjen underveis?

Den blir fraktet med følgebilene, en bil ligger foran og en ligger bak. Om noen får problemer er det mulig å sitte på i bilen. Syklisten stiller kun med sykkel, hjelm osv, som en kveldstur hjemme. I følgebilene har vi verktøy, de mest vanlige slitedelene, ekstra hjul etc. Man trenger ikke ha med seg noe på sykkelen, ikke en gang slange.

En liten svipptur innom Nederland og selvfølgelig var det mange vindmøller å se.

SM GRUPPETTO: Når kommer “smellen” for de fleste?

Michael: Dag tre er for mange litt tyngre, man er kommet inn i rutinen, men er sliten etter litt lenger turer enn man tar til daglig. Dag fire og fem løsner det som oftest og de siste to dagene er som en æresrunde. Vi har ikke opplevd at noen har gitt opp fordi de er slitne. Det er som regel ikke bena og muskulaturen som gjør det vanskelig, men det å sitte på sykkelen i 20 mil hver dag. Det er tross alt 170 mil på få dager.

Ikke vanskelig å bli kvitt drikke i varmen.

SM GRUPPETTO: Problemer underveis?

Michael: En fikk hjerteflimmer, noe han hadde hatt tidligere, men tilfeldigvis hadde vi en lege med på turen det året, og dro på sykehuset for en sjekk, og det gikk fint. Senere syklet han den etappen han gikk glipp av. En annen fikk så store problemer med sykkelen at han måtte hoppe inn i bilen mens sykkelen ble fikset. Han gikk glipp av to mil, og han ville ha sykle hele veien. Utpå kvelden i regnvær dro vi ut og han syklet regnværet i lyset fra bilen og han fikk alle milene.

SM GRUPPETTO: Hva om det ligger mellom 25 og 28 km/t. Normalt har vi to grupper som sykler med rundt 20 ryttere. Vi sykler med et par hundre meters mellomrom mellom gruppene slik at det blir enklere for bilistene å komme forbi. Når man ligger i en gruppe er det greit å holde en brukbar snittfart. Vi prøver å holde brukbar fart på flatene og tar det med ro i bakkene.

SM GRUPPETTO: Deles gruppene inn etter syklistenes kapasitet eller plasseres de sterkeste først i gruppene for å dra mest?

Michael: Nei, vi prøver å ha to like grupper som er like gode. De seks forreste sykler rulle og resten ligger i sekken. Kapteinen ligger rett bak rullen for å passe på at det går fint, og løytnanten ligger bakerst for å sørge for at alle kommer med, sier fra om det går for fort etc. Etter pausene bytter vi slik at ikke de samme skal ligge i rullen hele dagen.

Morsomt å prøve et lite drag på brosteinen i Belgia.

SM GRUPPETTO: Når kommer man til Paris?

Michael: Vi kommer fredagen før Tour de France som avsluttes på søndagen. De siste to milene sykler vi langs en kanal som ble bygget på 1700- tallet for å frakte brensel inn til byen, det er en fantastisk strekning, utrolig å kunne sykle på en sykkelsti helt inn til sentrum av Paris. Vi må selvfølgelig avslutte med en sykkeltur på Champs De Elysee. Vi har også en velfortjent fest når vi kommer fram til Paris.

SM GRUPPETTO: Har dere et spesielt sted å se innkomsten på Tour de France?

Michael: Vi har en fellestur fra hotellet med lunch underveis, og stiller oss i “Norskesvingen.”

De siste to milene i Paris gikk for det meste langs en kanal hvor det også hele veien var sykkelsti.

SM GRUPPETTO: Frakt av sykler hjem om man ønsker å fortsette turen?

Michael: Ingen problem, syklene blir fraktet hjem av følgebilene. Rundt halvparten fortsetter turen og tar seg en ferie.

Glad og fornøyd gjeng som er framme i Paris.

Jentesamling – hoxmark bikepark Sterkere sammen

Heldigvis finnes det noe som kan gjøres, og ikke minst noen som er utstyrt med mye ekstra energi som setter ting i gang. Det er mange ildsjeler i sykkelmiljøet, men familien Siggerud i Ås er det ikke mange av – noe sted.

På gården i Ås har de laget en variert terrengløype med kuler, stier og drops. Her har mange klubber vært og trent, og ikke minst benytter sykkelforbundet seg av tilbudet.

Låven som verken er trekkfull, kald eller fylt med traktorer, er i stedet innredet med overnattingsrom, kjøkken og stue, og ikke minst styrketreningsmuligheter og en spinning/rullesal med stor skjerm hvor man ser wattverdier, puls, kadens etc. I tillegg er det mekke og vaskehall.

Thea Siggerud styrer en rulleøkt med glade jenter.

På en ellers lite sykkelvennlig januarhelg med sludd og regn var tjue jenter samlet til en sosial helg med forskjellige typer trening og moro. Rullesykling, løpetur, rebus, frisbeegolf og padel tennis.

En blanding av terreng, landevei opp utforsyklister som utveksler erfaringer og tipser hverandre – både smart og hyggelig.

Her treffer jeg pappa Per-Ove og Thea Siggerud som er over alt og ordner alt fra kaffe til å sørge for at rullene blir koblet til skjermen.

Thea leder halvparten av landslagsjentene gjennom rulleøkten mens resten er ute og spiller frisbeegolf på banen mellom jorder og skog her i Ås, 35 kilometer syd for oslo.

Jentesamling hoxmark bikepark

Hva tenker dere om treff som dette, spør jeg noen av jentene etter rulleøkta?

Her er det unison enighet om at det er både nyttig, hyggelig, inspirerende og lærerikt å treffes. Mye å lære av hverandre.

Det er mange terrengsyklister blant jentene. Er det like vanlig blant dere jenter å bytte til landeveien?

Nei egentlig ikke. For oss er det ikke luksuriøst verken i terreng- eller landeveismiljøet. Man sykler forøvrig ikke for pengene skyld. Mange av oss er mest opptatt av terrengsyklingen fordi det er blant annet er morsomme konkurranser.

Fire fornøyde jenter på samling – litt som på leirskole…

Hva nå, på tur til varmen?

Ja, hele sykkel-Norge drar til Benidorm. I fjor var det 45 norske på start i de forskjellige rittene i området.

Hva med sykkelforbundet, Henriette?

Henriette Götz

Vi har vært med på planleggingen av denne samlingen, fint å få synliggjort jenteandelen, både overfor sponsorer og media. Det er også viktig å kunne synliggjøre at du ikke trenger å sikte mot den ypperste elite for å kunne ha det fint i miljøet.

Herlig løype med drops på gården.

Flere samlinger?

Thea Siggerud

Vi skal prøve å få til faste jentesamlinger, en gruppe som satser mot OL i forskjellige sykkelgrener. Viktig å ha noe å se fram til, sier Thea. Tanken er at det skal være et samlingssted for syklister. Det er fine terrengløyper og fantastiske landeveier nesten uten trafikk i området. Viktig å kunne vise jentene at vi har et godt og tett miljø hvor det er plass for alle. Vi skal også ha en samling for yngre jenter. Vi fikk flere henvendelser fra yngre om de kunne være med her, men det blir bedre å arrangere en egen samling for dem, avslutter en blid Thea før neste gruppe skal overta rullene.

Hele gjengen samlet etter en runde med padel tennis.

 

Strand Hagenes-comeback bestemt

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Det virket relativt harmløst da Per Strand Hagenes mistet ledertrøya på dag to Olympia’s Tour til danske Emil Vinjebo den 23. mars i år.

Etter rapportene hadde nordmannen vært involvert i en velt underveis på etappen mot Essen. Han fullførte etappen i en større gruppe 39 sekunder bak teten. Så kom beskjeden om at han ikke kom til å starte etappen den påfølgende dagen.

Strand Hagenes hadde nemlig slått hodet i den krasjen, og fikk senere konstatert hjernerystelse. Følgelig ble han tatt ut av konkurranse umiddelbart.

– Egentlig er formen grei. Bare litt vondt i hodet etter den velten. Så jeg kjører ikke ritt med det. Satser på det snart er bra igjen, skrev Strand Hagenes til Sykkelmagasinet Gruppetto.

Tålmodighetsprøve

Det skulle dog vise seg at rittpausen skulle bli lengre enn først antatt. Hodesmertene forsvant ikke, noe som gjorde at han måtte være ytterst forsiktig i treningshverdagen.

Én måned senere spurte vi når vi kom til å se ham tilbake i konkurranse igjen:

– Jeg sliter fortsatt litt med hjernerystelsen. Jeg har nesten begynt å trene som normalt nå, men kan fortsatt ikke belaste hodet som normalt. Jeg vet ikke når det er bra igjen, så jeg må bare vente, lød oppdateringen den 24. april.

– Hva var det egentlig som skjedde i den velten der?

– Folk velta foran meg, og så tryna jeg oppå de og fikk andre ryttere over meg igjen. Jeg slo hodet inni der på en eller annen måte. Jeg har hatt vondt i hodet siden. Det begynner å bli ganske bra, men det sitter litt igjen. Jeg hadde ikke vondt i hodet rett etterpå, men det startet noen timer etter rittet, forklarer han.

Mister Paris-Roubaix

Strand Hagenes åpnet årets sesong helt rått. Han tok karrierens første proffseier under Profronde van Drenthe den 12. mars, og fulgte også opp med ny seier da Olympia’s Tour åpnet to uker senere. Vanligvis hadde han også hatt en treningsperiode i andre halvdel av april, så han har ikke gått glipp av altfor mye tross utfordringene i etterkant av velten.

Et ritt som dog går fløyten er søndagens U23-utgave av Paris-Roubaix. Som junior sto han på podiet her sammen med Stian Fredheim for det norske juniorlandslaget.

Gjesdalbuen blir ikke med denne gangen, men er heldigvis tilbake i full trening.

Neste ritt på kalenderen hans blir 4 Jours de Dunkerque med oppstart den 16. mai. Og nå melder Jumbo-Visma-rytteren at alt står bra til igjen:

– Ja, all good nå, lyder bekreftelsen.