(Sykkelmagasinet Gruppetto): Han er tilbake igjen, Doffen. I fjor fislet sesongen ut med noen enkeltopptredener i Belgia i starten av juni.
– Jeg fikk med meg et godt resultat fra Boucles de Mayenne i slutten av mai, men samtidig sleit jeg meg igjennom hele tiden. Jeg fikk aldri noen god følelse. Så ble jeg syk på nytt i etterkant av det, og fikk egentlig aldri til god trening over tid, sier Kristoffer Halvorsen til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Inn i det nye kalenderåret ser alt så meget bedre ut. Foran 2022-sesongen lå han slått ut av sykdom i jula, og testet deretter positivt på COVID-19 i etterkant av den franske sesongåpningen.
Spol ett år fram i tida, og pipa har fått en helt annen lyd:
– Nå er det veldig bra. Jeg har ikke vært syk én eneste gang, utbryter Doffen.
Det ser man også på resultatlistene. Med unntak av at han sto av Le Samyn, har han fullført 14 av 15 rittdager og alt fått to etapperitt i beltet.
Under Grand Prix Criquelion tok han steget opp på podiet sammen med Milan Menten og Sam Welsford. Det var første gang siden andreplassen i Boucles de Mayenne.
Treneren beholder roen
De tettest på ham, blant andre trener Espen Aareskjold, er betinget optimist foran det som skal skje i Belgia de kommende uker.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
PLEIER Å VÆRE GOD I MARS: Kristoffer Halvorsen har ofte vært i godt slag rundt disse tider av året. Denne gangen kommer han helt frisk ut av en god periode med vintertrening, og fulgte Sam Welsford helt inn til streken under GP Criquielion nylig. FOTO: Gaëtan Flamme, Sportspic Agency/Uno-X Pro Cycling
På vei inn i «Halvorsen-uka», der han tidligere har notert seg for 2.-plass i Nokere Koerse og ved tre ganger har stått på podiet i Bredene Koksijde Classic (han vant rittet tilbake i 2017), strekker Aareskjold seg til å si følgende:
– Du kan skrive at jeg ikke har sett ham mer stabil i treningsarbeidet så lenge vi har samarbeidet.
Det samarbeidet strekker seg for øvrig tilbake til høsten 2020.
– Hvilke ambisjoner har du foran rittrekken som venter?
– Når kroppen spiller på lag og ting flyter litt, da er målet å kjøre inn noen gode resultater. Det er det som er viktig og det er det som er gøy. Det er jo derfor vi holder på med der, sier han.
– Viktig for hele laget
Uno-X Pro Cycling Team har kommet godt i gang denne sesongen. Det er det liten tvil om.
Alexander Kristoff åpnet kontoen sin i Algarve, og var i tillegg nære på i Almería. Søren Wærenskjold vant i Saudi-Arabia, og har vist fram sin klasse som opptrekker.
I Paris-Nice nylig uteble etapperesultatene, men laget fikk likevel vist seg fram ved å kjøre inn klatretrøya for Jonas Gregaard. I sum er det ganske mange grønne piler rundt konseptet, og de er nødt til å ta med seg triumfene som materialiserer seg langs landeveien. Det har også Kristoff påpekt overfor Sykkelmagasinet Gruppetto tidligere i sesongen.
– Jeg tror det er viktig for hele laget at man får inn noen resultater tidlig. Det gjør noe med selvtilliten, påpeker Halvorsen.
Studerer Kristoff på nært hold
Når tema penser inn på Alexander Kristoff, snakker han seg varm. Kanskje fordi han er litt lei fokus mot selv og – den siste tiden – mangelen på egne prestasjoner.
– Det viktigste med å få Alex inn på laget, er rutinen og standingen han har. Jeg tror alle har lyst til å få gode resultater i hvert løp han starter. Det er målet, sier Halvorsen.
– Hans inntreden, tar det litt press av dine skuldre?
– Press og press … Det handler jo mest om å få inn gode resultater, og ja – han tar nok av litt av den byrden. Han har jo også startet rimelig bra.
– Du nevnte standingen hans, hva tenkte du på da?
– Først og fremst så er han knallhard i hodet. Det er egentlig, det. Selv om han er syk og sånt, så stiller han opp i løp med antibiotika i kroppen og alt mulig. Man legger merke til hvorfor han har fått resultatene han har fått. Han er et vanvittig arbeidsjern.
– Det sitter vel en ganske bra vinnerskalle på deg og?
– Ja, det gjør det. Men jeg tror nesten ikke jeg hadde syklet løp med antibiotika i kroppen og nesten med feber. Men jeg merker at det er veldig positivt at han har kommet inn. Det utgjør en stor forskjell i en gruppe med såpass mange unge ryttere.
Sikter seg inn mot Gent-Wevelgem
Mens Kristoff hviler ut i etterkant av Paris-Nice (og for en gangs skyld står over Milano-Sanremo der Uno-X ikke er invitert), så skal Halvorsen i aksjon under Nokere Koerse onsdag og Bredene Koksijde Classic to dager senere.
Deretter fortsetter det med Brugge-De Panne og Gent-Wevelgem fram mot Flandern rundt og Paris-Roubaix. I hvert fall for Doffens del. Så ser han for seg å gjøre en jobb for Stavanger-mannen litt senere ut i klassikerne.
– Jeg kommer til å stå over E3 Saxo Bank Classic, og så ser vi an litt hva vi gjør med Flandern rundt og Paris-Roubaix. Jeg tror jeg skal kjøre noen av dem, men det er også litt harde ritt for min del. Kanskje kan jeg være litt hjelperytter for Alex.
Tour de France-drømmen
Etter vårklassikerne er planen foreløpig ikke lagt. Men ett ritt ligger allerede og glimrer i det fjerne.
– Når det gjelder Tour de France handler det kun om én ting: At man sykler såpass bra at man blir tatt ut. Man får ta det litt som det kommer. Det er utrolig stort for hele laget og i tillegg et viktig ritt for merkevaren vår. Det er vanvittig eksponering i sykkelsporten, men veldig mye av det stammer fra det løpet der.
– Du sitter selv på utgående kontrakt. Er planen å forlenge oppholdet i Uno-X med noen år?
– Jeg har ikke tenkt på det. Uno-X er et fantastisk lag og jeg trives veldig godt. Jeg synes konseptet tar steg for steg og det er egentlig så bra som det kan få blitt. Jeg fokuserer på å sykle fortest mulig å få flest mulig gode plasseringer, så får vi ta de greiene der etter hvert, avslutter Doffen.
FLANDERN, 2022. Uno-X Pro Cycling hadde invitert til sykkelfest. Anledningen var profflagets debut i Flandern rundt, kronjuvelen i den belgiske klassikerpyramiden.
– Let’ get this show started. Supporters from Scandinavia – book your tickets, messet teamsjef Jens Haugland via egen blogg i forkant.
Selskapet hadde investert tungt i VIPområdet vis-a-vis selveste Kwaremont. Uno- X-bannere var heist langs løypa på den falske flaten Tadej Pogacar noen timer senere skulle benytte til å kjøre konkurrentene av bakhjulet. Det skummet i glassene og summet langs løypa. Folket var tilbake, og med den festen – etter to år med oppfordringer om å syklistene være i fred.
Ambisjonene var selvsagt høye, tross nybegynnerstempel og vissheten om at det 272,5 kilometer lange rittet er blant de mest brutale endagsrittene på moder jord. Kun vlaanderens moiiste overlever her. Sportslig sett ble det også en liten punktering.
Tobias Halland Johannessen ankom rittet rett fra sykesenga etter et ublidt møte med peloton flu under Volta a Catalunya. Rasmus Tiller var uvanlig kraftløs, og ga i stedet road captain Anders Skaarseth mandat til å kjøre for egen sjanse. Alexander Kristoff virket solid over Koppenberg for sitt Intermarché-lag, og syklet til slutt med selvfølge som feltet beste nordmann på 10.- plass. Skaarseth var det norske Pro Teamets beste på 28.
TETT PÅ: Innkvarteringen var bokstavelig talt kun et steinkast unna Koppenberg, da Uno-X Pro Cycling inntok Flandern.
Ned på bakken
Isolert sett var det ikke det helt store å juble for. I et større perspektiv var det dog et vitnesbyrd på hvor langt dette prosjektet egentlig har kommet.
Skuffelse over stang-ut i Flandern rundt. Tenk at vi i det hele tatt skulle få en satsing med røtter fra norsk jordsmonn inn i det aller mest celebre selskapet i sykkelsporten? I 2017 hadde Joker-Icopal svingt fanen for norsk sykkelsport, men forsøket ebbet egentlig ut med en enslig De Panne-deltakelse samme år.
I spiss for den konstellasjonen hadde belgieren Gino van Oudenhove fungert som strateg og brobygger. Vear-mannen har en know how som overgår de fleste i norsk sykkelsport. Etter VM i Bergen 2017, hadde han sågar fungert som sportsdirektør i vannfilmen rundt Doug Ryder og hans WorldTourmannskap, Dimension Data
Alt i fjor høst hadde Van Oudenhove reist ned til Belgia sammen med Jens Haugland og lagt fram planene for prosjektet for rittarrangøren Flanders Classics. Det hjalp tydeligvis, for den påfølgende vinteren trillet invitasjonene inn fra den kanten: Omloop Het Nieuwsblad, Gent- Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Scheldeprijs.
På utsiden ser det kanskje ut som Uno-X Pro Cycling vokser i rykk og napp, men det handler først og fremst om å holde seg i vekst i et tempo omgivelsene tillater:
– I år endret programmet seg inn mot åpningshelgen og klassikerne. Skal du være med der, skal du helst ha en del ritt i beina på høyere nivå enn vi har hatt tidligere. Den store endringen var at vi stilte til start i Etoile de Bessèges og Oman i februar, i en periode det ikke var noen løp for laget året i forveien. Da startet vi først med Kuurne. I år er det utvidet til både Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne og Le Samyn. I fjor var målet Nokere, Denain og Handzame, før det plutselig dukket opp en invitasjon til De Panne og Harelbeke. I år har vi fått alle, så det er en helt annen situasjon, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.
Fokus mot aso
Den neste oppgaven blir å holde på invitasjonene. Det gjøres selvsagt best ved å leve opp til forventningene når man først er sluppet inn i det gode selskap. 6.-plasser til Rasmus Tiller i Het Nieuwsblad og Nokere, 9.-plass i Le Samyn. 7.-plass til Søren Wærenskjold i Bredene Koksijde. Tobias Halland Johannesen ble nummer 7 sammenlagt i Volta a Cataluyna. Alle gode bidrag i resultatregnskapet.
En annen mektig rittarrangør som må blidgjøres, er franske ASO. Tidlig på året ble TotalEnergies og B&B Hotels foretrukket foran det norske laget under Paris-Nice. Et forvarsel om en historie som gjentok seg til sommeren da de samme lagene mottok invitasjon til Tour de France.
Jentefraksjonen fikk dog sin første smak av Le Grand Boucle. Organisasjonen, anført av Haugland i spissen, dro til på storeskiva. På fransk jord ble nye kontakter i ASO-systemet knyttet, og selv om det singlet i champagne-glass under feiringen var innslippet i Tour de France Femmes noen skritt i retning både for jentene og prosjektet som helhet.
På herresiden skulle da også invitasjoner til Flèche Wallonne, Liège-Bastogne-Liège og Critérium du Dauphiné falle deres vei. Med en viss realisme i vekstplanene og kanskje også med fasit i hånd, var det et ganske ideelt oppsett i utviklingen av en ung, uerfaren ryttergruppe.
Det er kanskje ikke alltid så lett å se seg selv utenfra, men lagets belgiske anker var ikke blant dem som satt med blikket stivt fokusert kun Tour de France.
– Når man først får sjansen til å vise seg fram under ritt som Tour of Catalunya og Critérium du Dauphiné, er det viktig å få fram at vi har ryttere som kan være med å prege løpet. Det er basisen for invitasjonene neste sesong som legges nå, påpeker han.
– Det virker ikke som at du på død og liv var så opptatt av at dere skulle få innpass i Tour de France denne sommeren?
– Å kjøre ukelange ritt i WorldTour passer veldig fint i utviklingsløpet vårt. Det hadde selvsagt vært stas å starte sommerens Tour de France. Det er ikke sånn at det hadde ødelagt for oss, men det er et nyt steg opp. Akkurat som Flandern rundt er et steg opp fra Nokere og Handzame. Kanskje også fra et ritt som Harelbeke. Både sportslig og som organisasjon er vi ikke helt klar for det, mener Van Oudenhove.
– Hva mener du mangler?
– Erfaringen og kjørestyrken. Det er også forskjell på å kjøre etappeløp over én og tre uker. Vi har mange i støtteapparatet og folk som har vært der selv, men det er nok godt for oss at vi tar det steg for steg. Det mest ideelle for oss hadde vært å kunne velge om vi skulle ha deltatt i en Grand Tour, og da hadde valget falt på La Vuelta.
– Hvorfor?
– Det hadde vært bedre for oss fordi vi da allerede hadde kjørt de andre store rittene. Plasseringen mot slutten av sesongen hadde også gitt oss en base inn mot neste år.
SYKLING I HORISONTEN: Hovedfeltet ligger strukket ut på én lang linje under innledningen av Dwars door Vlaanderen.
Voksesmerter
På lengre sikt vil behovene presse seg fram. Også for Uno-X Pro Cycling Team. På noen områder har konseptet har kanskje vokst mer enn det tålte selv de siste sesongene. Likevel, man skal ikke langt tilbake i tid for å finne norske og danske toppnavn som har forlatt satsingen. Tobias Foss flagget banebrytende ut til Jumbo-Visma, Andreas Leknessund skrev tidlig under for Team DSM. Jonas Iversby Hvideberg forsvant samme vei, Markus Hoelgaard til Trek- Segafredo. Danskene Julius Johannessen og Fredrik Rodenberg var også innom, men også for dem ble ledige plasser i WorldTour for fristende å kassere inn.
Høsten 2022 er det heller ingenting som tilsier at Uno-X skal slå kloa i 1 av de 18 WorldTour-lisensene som skal deles ut fram til 2026. Det er likevel et konsept som har kommet for å bli. Som skal fortsette å ta nye steg, pushe på og flytte våre tanker om hvilke begrensninger en skandinavisk bataljon kan møte ute i det store Sykkel-Europa.
Van Oudenhove er ikke den som stresser mest i søken etter å plassere laget på den øverste hylla internasjonalt. Det han imidlertid brenner for er å videreutvikle utøverne, og her vil også behov for enda større belastninger presse seg fram.
– Etter hvert vil vi komme til et punkt der vi trenger å kjøre Grand Tours. Vi vet det gjør rytterne sterkere. Hvis man tar Rasmus Tiller som et eksempel. Det kan være den lille biten han mangler og som Tiesj Benoot hadde, som gjorde at han ikke helt orket å følge de beste over Steenbekdries eller Kwaremont. Kanskje kunne det hullet ha blitt lukket om han hadde kjørt Paris-Nice eller Tirreno-Adriatico i forkant? Vi er ikke hundre prosent sikre, men det kan være en årsak. Det skal også sies at Rasmus har kjørt en Grand Tour tidligere i karrieren (La Vuelta i 2019, vår anm.) og det ser vi veldig godt på nivået hans.
NESTE RITT: Etter et skuffende ritt for hans del, er fokus alt flyttet to uker lengre fram i tid, mot Paris-Roubaix, for Rasmus Tiller.
Hjemkomst
”En av de beste, norske syklistene gjennom tidende kommer hjem. En virkelig profesjonell rollemodell”, annonserte Uno-X selv via Twitter den 1. august. På selve åpningsdagen av det internasjonale overgangsvinduet.
– Heller ti for én enn én for ti, har vært et mantra teamsjef Haugland har brukt flittig om ressursbruken på overgangsmarkedet.
Van Oudenhove uttalte selv underveis i klassikerne at ”vi vil ha veldig stort fokus mot å utvikle våre egne ryttere, i stedet for å hente en rytter som kanskje koster 1,5 millioner euro, og som kanskje kan kjøre inn resultater for oss”.
Da det i løpet av vårparten likevel gikk fram av samtalene med 35-åringens agent at en overgang kunne materialisere seg, fantes det ikke mange innenfor satsingen som ikke tente på idéen.
Å få inn vinneren av ritt som Flandern rundt og Milano-Sanremo, en ener i treningsarbeidet og en champion som tross alderen leverte bedre for Intermarché- Wanty Gobert i innværende år, enn han hadde gjort på flere av hans foregående sesonger, var rett og slett en no-brainer. Økonomisk kostet det flesk, og det måtte nok både telefoner og møter med Reitangruppen for å få avtalen over målstreken.
Selv med Kristoffs navn som gallionsfigur på 2023-rosteren, endrer det for så vidt ikke framtidsvyene seg all verden:
– For meg er det litt todelt, men også noe som henger sammen. Vi vil helt klart at Alexander skal kjøre inn resultater for oss, samtidig som jeg har tro på at det kan ta mange av rytterne våre opp til det neste steget. Med den potensielle oppsiden, føler jeg at det er verdt det, sier Van Oudenhove.
STOLT BELGIER: Gino van Oudenhove legger sin personlige stolthet i Uno-X-prosjektet. Spesielt når det dreier seg om framgang i brosteinsklassikerne.
Nærhet til løypene
Belgieren er klassikermann av hele sitt hjerte. Da laget debuterte i Flandern rundt, holdt de base ved et koselig bed & breakfast hotell et steinkast unna den mektige Koppenberg.
På den måten ville rytterne være ute i det intrikate, flamske nettverket av små bakker og trange bondeveier, med en gang de klikket inn i pedalene på vei ut av gårdsrommet.
Der inne sto bilene og lastebilen, drapert i merkevarens gule og røde, linet opp ved siden av hverandre. Å få innpass i klassikerne er én ting. Å knekke de mange kodene som skal til for å være en dominerende faktor i dem, er en livsoppgave.
Det vet sykkelglade Gino bedre enn noen. Og ambisjonene er skyhøye:
– Vi må jobbe hardt med andre- og tredjeoppstillingen. Rytterne vi har der skal takle disse rittene godt og skal hjelpe kapteinene våre på best mulig måte. Der kommer #development (emneknaggen sykkellaget gjerne klistrer på sine meldinger på Twitter, vår anm.) inn. Det handler ikke bare om å utvikle ryttere, det handler om å utvikle oss som lag. Det er mange ting som skjer rundt oss og. Alt av logistikk, vi har flere folk og flere biler. Vi er i denne prosessen til den dagen kommer at vi kjører til Kemmelberg, og at det sitter tre mann fra oss foran i det dragracet som pågår ved siden av Ineos, Trek og Quick Step. Det er det vi må jobbe med, sier han.
Allerede har han latt seg imponere av kunnskapen rytterne har sugd til seg. Under taktikkmøtene foran rittene trenger man ikke alltid lenger å zoome seg inn via Google Street View for å vise den lille løypestubben som har blitt snudd grunnet veiarbeid, og som gjør at du inntar neste hellingen sørfra i stedet for nordfra, slik tilfellet var året i forveien.
– Jeg merker helt klart at de begynner å huske disse bakkene, og sånn er denne prosessen. Det er en bit av å komme til et fullverdig klassikerlag.
TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.
Kom i retur
Kristoffs inntreden er på mange måter en game changer. Det er kanskje litt for enkelt hele tiden å peke mot rytterne som valgte å bytte ut Uno-X mot et ’lykkeligere liv’ i WorldTour.
At Alexander Kristoff faktisk velger å gå motsatt vei, bør være et tydelig signal for samtlige norske sykkelproffer.
Blant den neste generasjonen som alt er innenfor satsingen finnes alt enn mann ved navn Søren Wærenskjold. I fjor våres ble han forsøkt hentet til Wanty-laget blant annet fordi han skulle lære av Stavanger-mannens forberedelser inn mot ritt. Mandalitten avslo tilbudet og viste prosjektet lojalitet. Ett år senere kan han som U23-verdensmester i tempo motta de samme rådene og fremdeles sykle for et norsk lag. Et viktig signal om at hjemlige ryttere ikke lenger må ut for enhver pris.
Van Oudenhove tror signeringen vil gi ryttergruppa et kollektivt løft:
– For min del er jeg overbevist om, og det har også historien vist tidligere, at et lag som kjører på vårt nivå og som utvikler ryttere som trenger det siste, lille løftet – vil få en positiv effekt av en slik signering. Du har på det ene siden den biten med erfaring og alt annet en slik ressurs tar med seg inn i satsingen. Så har du også momenter som respekt fra rytterne i laget, respekt fra rytterne i andre lag, respekt fra rittarrangører. Du må ikke misforstå meg, det er ikke slik at vi vil at våre egne ryttere skal skjerpe seg, men det handler om å få de siste prosentene når det gjelder selvtillit, det fysiske, det mentale og erfaring. Disse bitene kan vi begynne å utforske videre nå, ved å ha med en ressurs som Alex på laget.
TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.
Veien videre
Avstanden fram til Grand Tours virker enda kortere med Norges mest meritterte syklist gjennom tidende på laget, men det trenger heller ikke å være en garanti for noe som helst.
I Frankrike har nemlig også Jérôme Pineau blitt nyrik med ny sponsorkontrakt med dagligvarekjeden Carrefour på kroken. Ikke lenge etter begynte rykter om at det var prominente proffsyklister på vei inn i satsingen å svirre.
For Uno-Xs del er nok fremdeles poengsporet den sikreste veien inn mot Grand Tours. Kristoff har på egenhånd omtrent hentet inn like mye poeng som Uno-X Pro Cycling har skrapet inn totalt sett. Med en enda bedre poengfangst neste år, kan man fort klatre et par plasser til på Europa Tour-rankingen som igjen kan utløse både invitasjoner til Grand Tours og de største klassikerne.
I Van Oudenhoves hode er stegene laget hans tar kollektivt sett det aller viktigste. Da vil andre goder komme som en direkte følge av det.
Å bli invitert til de største rittene er nemlig én ting. Noe helt annet er å faktisk prestere med fokus først er rettet mot deg:
– Jeg tror vi fort snakker neste år, og så enda et år til. Vi har fremdeles litt smårusk å rydde opp i, sier Van Oudenhove om når han ser for seg at de blir konkurransedyktige i ritt som Flandern rundt og Paris-Roubaix.
– I 2025 er vi nødt til være klare. Da er det noen av rytterne vi alt nå hadde med oss til Flandern som skal stå ved siden av Kristoff og Rasmus Tiller, sier han og tenker på William Blume, Wærenskjold, Stian Fredheim og Tord Gudmestad.
Neste år vil den norske klassikerkongen sykle i gul og rødt, med arveprinsen ved hans side. Tiller tok store steg i år ved å gå etter ryttere som Matej Mohoric, Wout van Aert, Christophe Laporte og Kasper Asgreen i de avgjørende partiene av Omloop Het Nieuwsblad og Gent-Wevelgem.
Det neste punktet blir å få plassert ham enda bedre inn i partiene, kanskje og med lagkamerater rundt ham i finalen og nok krefter igjen til å måle seg mot dem spurten.
– Det snakkes mye om hvem som skal bli den første, norske Tour de France-vinneren og slike ting. Jeg tror den neste som vinner en stor klassiker, blir Rasmus Tiller, sier van Oudenhove.
(Sykkelmagasinet): Øl, tradisjon og høytid. Sykkelritt i Belgia oppleves best ute i løypene.
Fra næringsparken i utkanten av Oudenaarde ble folket kjørt ut til egne fan zone’s på Oude Kwaremont, Paterberg og Koppenberg.
De smarteste var nok de som tok egne sykler i bruk, eller de som kjenner det lokale veinettet godt nok til å hoppe bukk over stengte avkjøringer og bestemte funksjonærer. Folkelivet under Flandern rundt, Belgias aller største folkefest, må helt enkelt oppleves.
Hva er vel noen timers venting i godt lag, med godt drikke – og så eksploderer plutselig det hele med en armada av motorsykler og de aller råeste syklistene i verden?
Sykkelmagasinet sendte fotograf Sjur Martin Kleppan ut i løypene, og dette er historiene han kom hjem med:
FOLKEFEST? Dette bildet er fra Dwars door Vlaanderen i forkant av De Ronde. VIP’en var tilbake!
STRATEGISK: Denne camperen var klar for Dwars door Vlaanderen, og hadde selvsagt rigget seg med TV-sending til partiene som ikke gikk rett forbi her. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
GAMLEVEIEN OPP: Her skulle Tadej Pogacar sette konkurrentene skikkelig på plass. Dette er tatt et par dager før det hele braket løs. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
WELCOME TO HELL: I hvert fall for en kort stund. Koppenberg er bare 550 meter lang, men byr på stigningprosent på 22 før den flater ut over toppen. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
RETT ØL TIL RETT ANLEDNING: På Kwaremont er det selvsagt bare Kwaremont som duger! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
LANG REKKE: Og lang ventetid for å se proffene. Man er nødt til å være ute i god tid for å få plassen man drømmer om langs løypa. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
FLAMSKE LØVER: Å flagge litt for Flandern som område og det flamske folket er obligatorisk! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
POLKADOTT: Det trenger man ikke være for å nå toppen av Koppenberg, men Tadej Pogacar viste fram hva gode klatrebein kunne gjøre med feltet. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
HJELPENDE HENDER: Lokale kids skal også opp til toppen. Inspirasjonen av å se proffene erobre bakken er enorm! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
ØL OG SÅNT: Belgierne er stolte av sitt øl. Det er en naturlig del av deres kultur. Flandern rundt oppleves best langs løypa, med flamske flagg og en kald øl i hånda. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
INTERNASJONALT: Det var både nordmenn og dansker som tok del i den store sykkelfesten på Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
DEN GAMLE MESTER: Alexander Kristoff etter Flandern rundt. Sånn mellomfornøyd med 10.-plass. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
TILLER-TIME? Det ble ikke det denne gangen, men Ringebu-mannen kommer sterkere tilbake. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
SKAARSETH TIL PUMPENE: Navet i Uno-X-laget holder kontroll i rekkene og er i tillegg en solid rytter selv. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
HERJET: Tadej Pogacar satte opp et voldsomt tempo på Koppenberg, og da ble det vanskelig for Alexander Kristoff & Co. å henge på. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
GRAVER DYPT: Alexander Kristoff imponerte over toppen av Koppenberg. Noen dager senere skulle det vise seg at formen var veldig god, da han vant GP Scheldeprjs. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
LOKALE RUNDER: Hovedfeltet var innom Oudenaarde ved et par anledninger, og der er dette bildet tatt. Eddy The Boss! FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet
OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Over mektige Kwaremont vaiet Uno-X-vimplene for det skandinaviske energiselskapets kontingent, men alt ved andre gangs passering av brosteinsstrekket forsvant de røde og oransje trøyene fra fronten.
Tobias Halland Johannessen gikk ned i velt, mens Rasmus Tiller var igjennom både velt og sykkelbytte. For å få kapteinen opp i front igjen, ble Søren Wærenskjold og William Blume svidd av.
Til slutt var Anders Skaarseth lagets beste kort i finalen. Lillehamringen ble til slutt nummer 28.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
FATTET: Gino Van Oudenhove har styrt lag under Flandern rundt før, og vet hva det handler om. Han tror rytterne hans kun vil vokse på erfaringen de fikk under søndagens blodslit. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.
På dette nivået har kun Tiller og sportsdirektør Gino Van Oudenhove erfaring fra tidligere. Belgieren ville ikke bruke velt og andre uhell som unnskyldning for en resultatmessig blek team performance i de flamske Ardennene.
– Vi hadde nok gjerne sett at det hadde gått litt annerledes enn det vi opplevde i dag. I slike ritt får du en del uhell. Kanskje er ikke alle rytterne våre på nivå for å overleve de uhellene. Det så OK ut en stund med Tobias, Rasmus og Anders opp andre gang mot Kwaremont, men da hadde vi allerede brukt mye krefter.
– Vi visste at det kom til å bli avgjørende. Rasmus hadde veltet like før, men klarte å komme seg opp igjen. Hvis vi skal bruke mye krefter før det egentlig starter, så betaler vi ganske dyrt for det, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.
– Nå vet de også hva vi går til
Uno-X-laget har de siste to årene fått både Markus Hoelgaard og Tiller til å levere gode prestasjoner i klassikerne. Invitasjonen til De Ronde var imidlertid den første.
Hit kommer de beste rytterne i verden. Denne gangen også den doble Tour de France-vinneren Tadej Pogacar. Og de ankommer i solid form.
– Jeg visste hva vi gikk til, nå vet de det og. Nå er det bare å bygge videre på det. Det er et veldig stort hakk opp for oss. Det er ikke Nokere, det er ikke Handzame Classic og det er ikke Dwars door Vlaanderen. Vi kommer oss dit. Det er en hard skole, så vi må bare fortsette og jobbe, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.
Lite fungerte for Tiller
Tiller har blant annet 6.-plass fra Omloop Het Nieuwsblad og 11.-plass fra E3 Saxo Bank Classic, etter at han syklet to år som hjelperytter i Dimension Data/NTT Pro Cycling med nettopp Van Oudenhove som sportsdirektør.
Da Sykkelmagasinet møtte Tiller utenfor Uno-X-bussen i Oudenaarde, var det liten tvil om at 25-åringen var en skuffet og slagen mann.
– Jeg hadde en ganske tung dag, erkjenner han.
– Det hjalp heller ikke på med uhell. På en god dag hadde jeg kommet meg opp igjen uten problemer. Jeg har ikke mer å si enn det, egentlig.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
HAVNET BAKPÅ: Velt og sykkelbytte hjalp ikke Rasmus Tiller, som heller ikke følte seg helt på topp under Flandern rundt. Her er han på vei over Koppenberg. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.
– Hvordan fungerte laget i dag, når du havnet i trøbbel før Kwaremont?
– Det var veldig bra. Det var kun meg det sto på. Jeg kjente tidlig at det ikke gikk. Jeg prøvde å hjelpe Anders (Skaarseth) så godt som mulig. Jeg hadde håpet å gjøre det bedre, men det kommer nye muligheter, sier Tiller.
Store oppgaver i kø
De mulighetene er blant annet GP Scheldeprijs (6. april), De Brabantse Pijl (13. april), Paris-Roubaix (17. april), La Flèche Wallonne (20. april) og Liège-Bastogne-Liège (24. april).
Invitasjonene er i seg selv bevis på hvor langt satsingen har kommet. Å være med å prege de samme rittene, er noe helt annet. Det kommer med erfaring og ved stadig å utvikle ryttere, utstyr og strukturen rundt laget.
– Tror du Paris-Roubaix som ritt passer denne gjengen enda bedre enn Flandern rundt?
– Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det er litt det samme. Dette er helt nytt for alle ryttere unntatt Rasmus. Det er akkurat samme som her: Det blir velt og sykkelbytter. Vi må ta det steget opp. Når du ser hvor laget kommer fra, er det ganske urealistisk at vi skal dominere Flandern rundt, sier Van Oudenhove.
PS: Susanne Andersen ble nummer 34 under kvinnenes utgave av Flandern rundt. Det var til slutt Lotte Kopecky som vant etter en duell mot Annemiek Van Vleuten og Chantal Van den Broek-Blaak på oppløpet.
OUDENAARDE (Sykkelmagasinet): Forventningene til Tadej Pogacars Flandern rundt-debut hadde nådd voldsomme høyder i forkant.
Den doble Tour de France-vinneren ladet opp med 10.-plass i Dwars door Vlaanderen. Mathieu van der Poel vant. Det skulle også gjenta seg søndag, men det var slovenerens vanvittige forsering av Oude Kwaremont ved andre gangs passering alle snakket om etterpå.
I forkant hadde to større grupperinger fått slippe løs. På den andre enden av det 2,2 kilometer lange brosteinsstrekket hadde han tatt igjen samtlige.
– Jeg var litt for langt tilbake for å se det, men jeg tviler ikke, sier Alexander Kristoff om hans tidligere lagkamerat.
Imponerte på Koppenberg
Stavanger-mannen var uheldig og punkterte på vei inn mot Kwaremont for andre gang. Dermed misset han sjansen til å hoppe på det potensielt farlige mellombruddet, og ble nødt til å gjøre et catch up-game med de som herjet i teten av rittet.
Iherdig jobbing av Quick-Step Alpha Vinyl samlet gruppene med unntak av Dylan van Baarle og Fred Wright inn mot Koppenberg. Nordmannen fikk en god posisjon inn mot bakken, og overbeviste egentlig på vei opp. At han ikke tettet luka til Mathieu van der Poel og Pogacar var som man kunne forvente, men Sykkelmagasinets egne bilder fra den styggbratte bakken viser at han grov dypt.
GROV DYPT: Det kostet for Alexander Kristoff over Koppenberg. Stavanger-mannen hadde god posisjon inn i bakken, men klarte ikke å ta hjulet til Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet.
– Jeg synes jeg hadde en fin dag. Jeg hadde en punktering da det begynte å gå hardt. Det var litt dumt, og jeg brukte en del krefter på å komme tilbake på Berendries. I det partiet mellombruddet gikk, var jeg rimelig kjørt. Da lå jeg på halen. Men fra Kwaremont andre gang var jeg egentlig helt grei. I Koppenberg startet jeg fra en veldig fin posisjon og hadde jeg vært god nok hadde jeg fulgt de beste, for jeg hadde jo hjulet deres. Men det gikk litt for fort.
Gikk forbi pappa Adrie
Jo lenger inn i det over 272,5 kilometer lange rittet man kom, jo mer utkrystalliserte van der Poel og Tadej Pogacar seg som de to sterkeste.
Sloveneren fikk muligheten til å knekke nederlenderen på vei opp mot Paterberg. UAE-Team Emirates-rytteren klarte også å åpne en liten luke bakover.
Alpecin-Fenix-kapteinen viste stor styrke da han tettet den igjen. Inn mot mål var rollene byttet om: Nå var sønnen av tidligere Flandern-vinner fra 1986, Adrie van der Poel, favoritten. På oppløpet kom både Dylan van Baarle og Valentin Madouas bakfra i høy fart, men 27-åringen kontrollerte det hele greit inn over streken. Dermed har han nå vunnet De Ronde to ganger – denne gangen i Wout van Aerts sykefravær.
– Det var vel favorittseier sånn sett, sa Kristoff og tenkte på forfallet fra Jumbo-Vismas kaptein.
Kristoff: – De rundt meg er hakket bedre
En skuffet Pogacar ble til slutt nummer fire, og var synlig frustrert over det faktum. På veien mellom Antwerpen og Oudenaarde, hadde han likevel sjarmert det sykkelgale Belgia til de grader.
Her setter man ekstra stor pris på flandriens som tar initiativ og kjører konkurrentene av bakhjulet. Pogacars oppvisning på Oude Kwaremont brakte tankene tilbake til Tom Boonen og Fabian Cancellaras dager. Eller til andre sykkelstorheter ennå lengre tilbake i tid: Johan Museeuw, Roger De Vlaeminck og Eddy Merckx. Han minner litt om sistnevnte fordi han er så komplett som sykkelrytter.
Kristoff er ærlig på at han selv ikke henger med når favorittene setter inn toppgiret, men sa seg likevel fornøyd med nok en topp 10-plassering.
– Jeg har ikke hatt en strålende vårsesong, men jeg har vært bedre enn i fjor. Jeg kjørte bra i Milano-Sanremo, men det gikk litt for fort. Jeg tror verdiene er greie, men det går nok litt fortere enn da jeg var på topp selv. Sånn sett er det ikke sikkert jeg er så mye dårligere, men de rundt er hakket bedre.
– Pogacars inntreden i klassikerne, hvordan synes du det går så langt?
– Han er ganske sterk. Han kunne godt ha holdt seg litt mer borte, sier Kristoff.
Gruppo Compatto lader opp til den helligste søndagen i året. Litt for å teste ut et japansk toalett, men mest for å trekke inn stemningen før den store dagen. Vi går gjennom favoritter, outsidere, før vi tipper vinneren. En gang med hjernen, en gang med hjertet.
Oudenaarde i Øst-Flandern er et lite og bedagelig sted. Med vel 30.000 innbyggere er «juvelen i de flamske Ardennene» akkurat stor nok til å kunne kalle seg for by, men likevel for liten til å skape mye oppmerksomhet rundt seg. Ene og alene på vårparten hvert år våkner byen fra sin tornerosesøvn. Når vinneren i Ronde van Vlaanderen, et av de gjeveste sykkelmonumenter, skal kåres her, blir byen plutselig til et episentrum for internasjonal toppsykling.
Folk i Oudenaarde er stolte av byens betydning for sykkelsporten. De kjenner til alle store og små detaljer fra klassikernes historie og hyller rittenes vinnere som hellige. Derfor forundrer det ikke at det tar tid for Johan Museeuw denne ettermiddagen i slutten av september å bane seg vei over torget i Oudenaarde og frem til den lille puben «The Carillon», der jeg venter på ham. Museeuw er tross alt en av Belgias største syklister gjennom tidene, og behovet for å utveksle noen ord med legenden er stort.
«Bekjente,» sier han unnskyldende og bestiller en øl. Alkoholfritt vel å merke. Han trekker på skuldrene når han legger merke til mitt forbausede ansiktsuttrykk.
«Du vet,» alkohol ødelegger for formen. Han smiler lurt.
Johan Museeuw møter Sykkelmagasinet i Belgia sist september. Foto: Marcus Liebold
Museeuw er 56 år gammel. Han har smale skuldre og mørkt hår. Huden hans er solbrun og garvet fra mange timer under åpen himmel. Leggene som stikker frem under den blå shortsen er senete. Mye tyder på at belgieren fremdeles kjører et strengt treningsregime. En observasjon han bekrefter ikke er feil.
«Sykling utgjør fortsatt en stor del av livet mitt. Jeg sykler så ofte jeg kan enten det er med venner, med sønnen min eller alene. Jeg elsker de lange turene, der jeg får tid for meg selv,» sier han.
Å bli herdet gjennom «de lange turene» var kjernen i Museeuws treningsfilosofi under karrieren. Ikke sjeldent pleide han som aktiv rytter å legge ut på økter på 300 kilometer og mer i grusomt tempo. Likegyldig om det var bakker eller motvind på treningsrunden. Hans motto: hvorfor slakke av på farten, når du kan tråkke hardere?
2002: Paris-Roubaix er bokstavelig talt det «helvetet i nord» det er kjent for å være, uten at dette påvirker Museeuw i særlig grad.
(Sykkelmagasinet): Samme dag som han hadde gjennomført Tirreno-Adriatico, fikk Sven Erik Bystrøm beskjeden som snudde livet på hodet.
Hjemme i Haugesund hadde nemlig pappa Leif Erik Bystrøm brått og uventet blitt revet bort.
– Det var på kvelden etter siste etappe av Tirreno jeg fikk en kjedelig telefon hjemmefra. Min far hadde gått bort. Det var selvfølgelig en tøff tid. Den opprinnelige planen var at jeg skulle sykle Milano-Torino, men jeg kom meg heller med et fly hjemover, slik at jeg fikk være sammen med familien, forteller Sven Erik Bystrøm til Sykkelmagasinet.
Pappa Leif Erik pådro seg et hjerteinfarkt og ble ikke mer enn 64 år gammel. Han var godt oppdatert på sykling og en god støttespiller i haugesunderens karriere.
Sorg og sykdom
I forbindelse med begravelsen fikk Intermarché-Wanty-rytteren et lengre opphold hjemme enn først planlagt. Midt i sorgen har han også blitt satt tilbake av sykdom.
Faktisk har han ikke kunnet trene skikkelig siden han avsluttet det italienske etapperittet for snart to uker siden.
– Det har vært ganske mye forskjellig den siste tiden. Jeg kjente meg litt pjusk mot slutten av Tirreno, men sykdommen holdt seg i kroppen i 10-12 dager etterpå. Jeg tror kanskje det hele ble litt ekstra forsterket av en vanskelig periode generelt sett. Det slapp aldri helt taket, og da jeg forsøkte å trene hadde jeg ingen krefter. I løpet av helga har vi hatt omgangssyke i huset, så det har vært rimelig ’heavy’ for å si det sånn. Det har blitt lite trening.
– Tar Flandern som trening
Etter Biniam Girmays flotte seier under Gent-Wevelgem søndag, tok haugesunderen en prat med laget for å stake ut kursen videre.
Alt før sesongstart ble det diskutert å hoppe bukk over Paris-Roubaix, og heller vende fokus mot Amstel Gold Race, De Brabantse Pijl og Liège-Bastogne-Liège. Den planen har de nå bestemt seg for å følge.
Laget ønsker i tillegg Bystrøm til start under søndagens Flandern rundt, men med fokus på den første delen av monumentet.
– Planen er å dra ned til Belgia på onsdag for å være der med laget. Det er litt mannefall foran Flandern, så de har spurt meg om å stille. Jeg har i utgangspunktet en hjelperytter-rolle de første 15-16 milene, eller i hvert fall så lenge jeg klarer. Deretter blir jeg igjen i Ardennene og trener i områdene rundt Amstel-løypa, forteller han.
– Hva tenker du om en slik rolle i Flandern?
– For å være ærlig hadde jeg egentlig sett for meg at jeg ikke skulle kjøre der. At jeg heller skulle trene meg opp her hjemme. Laget sa det kunne være bra for meg å komme ned til Belgia, være sammen med dem og få god oppfølging av støtteapparatet. Det blir mer å ta det som trening. Når det ikke forventes noe mer av meg, er det OK. I utgangspunktet liker jeg ikke å start et sånt ritt uten å være helt forberedt, sier han.
Bystrøms reserve vant
Nevnte Girmay har allerede reddet klassikersesongen for det belgiske laget, men har alt begynt hjemreisen til Eritrea. 21-åringen blir altså ikke å se på startstreken søndag.
– Han var egentlig reserve for meg, humrer Bystrøm og sikter til seieren i Wevelgem.
– Planen var egentlig at han skulle være med til og med De Panne, og så reise hjem til Eritrea. Han har vært i Europa i en lengre periode nå. Han kommer fra høyden der nede, så det blir en kombinasjon med familietid og høydetrening inn mot Giro d’Italia for ham.
– Hvilke egenskaper er det han besitter som gjør at han kan vinne Gent-Wevelgem som debutant?
– Det er ganske unikt det han gjør. Vi har visst at han er helt rå i posisjoneringskampen og den biten der. Det beviste han også i de første rittene og på Mallorca – der han vant. Det er jo egentlig det det handler om: Posisjon. Og så hjelper det jo med den spurten han har.
– Er det andre fysiske egenskaper som hjelper ham?
– Jeg har ikke tenkt så mye over det, egentlig – men hvis du sammenlikner den fysiske delen med løping, så kommer det veldig mange gode løpere fra Eritrea og Kenya. Mange av dem kommer fra høyden. Det viser seg gang på gang at de har en fysiologisk fordel. Det er jo litt det samme med ryttere fra for eksempel Colombia. Høyden har defintivt en effekt. Når det gjelder Girmay så er han såpass rå på den tekniske biten i tillegg, og det er imponerende. Han har ikke den samme bakgrunnen som oss. Jeg syklet jo for eksempel ritt i Belgia fra jeg var 16 for å lære meg dette, og fikk det inn tidlig. Sånn sett er det ganske imponerende, selv om han har vært innom Delko og laget i regi av UCI (World Cycling Centre i Aigle, vår anm.) tidligere, avslutter Bystrøm.
Første, spede solstråler faller flatt over taket til de gotiske lakenhallene på torget og kaster mørke skygger på den brosteinsbelagte plassen. Fra Belfried, bygningens mektige klokketårn, slår det tunge, metalliske slag.
Snart vil stillheten i sentrum av den lille byen i Vest-Flandern brytes av gateselgernes hektiske røre, av turistenes lave mumling, av fuglekvitter og motorstøy. Byen vil våkne til liv akkurat som andre belgiske byer vil gjøre det, bare at det ikke er en selvfølge.
Ieper er byen som ikke burde eksistert i dag.
Det gotiske praktverket på Grote Markt i sentrum av Ieper.
«Under Første verdenskrig ble byen fullstendig ødelagt,» forteller Dries Verclyte til Sykkelmagasinet. «Den senere britiske premierministeren Winston Churchill foreslo å bevare ruinene som et minnesmerke for etterfølgende generasjoner, men byens innbyggere ville gjenreise Ieper. Alt ble derfor gjenoppbygd til hvert minste detalj slik det var før krigen,» sier han.
Dries har smale skuldre, mørke øyer og et gråmelert skjegg. Lycra-trøya sitter som en uniform på 40-åringen som jobber for «Cycling In Flanders», en organisasjon som har satt seg som mål å få flest mulig syklister til å oppleve sykkelsportens mekka, Flandern. Til vanlig guider Dries sykkelgrupper i traséen til «Ronde van Vlaanderen», et av Belgias sykkelmonumenter og store varemerke på vårparten. Men turen vi skal legge ut på denne gangen blir ikke av det euforiske slag, der godfølelsen kommer til å stå sentralt. Vi skal følge i fotsporene til soldater fra Første Verdenskrig som delte samme lidenskap som oss, som elsket å sykle, men som falt på Flanderns slagmarker mellom 1914-1918.
«Er du klar?,» spør Dries idet vi triller ut av byen i østlig retning, gjennom Menenpoort og langs Kasteelgracht-kanalen.
Jeg kjenner lukten av forråtnelse strømme over fra vannet. Det er kjølig denne morgenen. Et grøss går nedover ryggen min når jeg tenker på hva som ligger foran oss.
«Kan man i det hele tatt være klar for en slik tur?,» spør jeg tilbake.
Mot et politisk bakteppe i høyspenning, der sykling og nasjonal identitet kom sammen i skjønn forening, så Flandern Rundt dagens lys.
«Lukten av en nysprettet ølflaske, det er lukten av mitt land». Dette sa den store, belgiske forfatteren Georges Simenon, sikkert etter flaske nummer fire eller frem. Men hvis lukten av Belgia er duggfrisk klostermjød, så må nok nasjonallyden være sykkelhjulets roterende ramling på våte veier, vindens sus gjennom spilene, eller metalliske hogg fra stålrammens kontakt med brostein.
De fleste nasjoner bruker idretten til å vise frem sine beste, karakteristiske trekk. Og Flandern, den store nasjonen i det lille landet Belgia, er intet unntak. Sykkel er kanskje den ypperste utholdenhetsprøvelsen som finnes. Det handler først og fremst om smerte, tortur og iver. I likhet med jordbruket, som i århundrer var Flanderns økonomiske grunnmur, er syklingen formet av landskapet, offer for værgudenes lunefulle humør. Fånyttes er det å klage over piskende regn, isende vind eller jordens våte sug. Brosteinen er uavlatelig, leddene dine hovner opp og nesen blør – frelse finnes her ei.
Det flamske folket verdsetter tøffhet, råskap og bravur. De største rittene deres, Omloop Het Nieuwsblad, E3, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Ronde van Vlaanderen, avholdes alle i perioden februar-april. Man kunne jo tenkes at sensommeren, etter de store tourene, når været er godt, veiene tørre og brosteinen nesten godartet, var et bedre tidspunkt. Ingen gjørme, ingen søle og ingen haglbyger. Men hva er vel gleden i noe sånt?
En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.
Patrioten
Karel Van Wijnendaele var født Carlous Steyaert i 1882. Landsbyen lå mellom Torhout og Lichtervelde i Vest-Flandern, og het Bakvoorde. Stedsnavnet kunne nesten vært et bilde på de frankofiles syn på flamlenderne. Carlous var nummer fem i en søskenflokk på 15, men kjente aldri sin egentlige far, en linfabrikkarbeider som døde da Carlous var bare 18 måneder gammel. Moren giftet seg på ny etter kort tid, med en lokal bonde ved navn Richard Defreyne. Med sine fem barn flyttet hun til Torhout. Like ved sto det flotte Wijnendaele-slottet, som senere skulle virke som inspirasjon til Carlous sitt navnebytte.
Van Wijnendaele var ferdig på skolen 14 år gammel, to år senere enn de fleste andre flamske barn. Han jobbet som løpegutt for en apoteker, gårdsgutt, baker, oppvaskgutt, avisselger og sekretær hos et advokatfirma. Det var først etter et besøk på sykkelbanen i Ostend, at livet hans endret seg for evig og alltid. Der så han nemlig en verdensmester. Robert Protin kom var det sørlige, fransktalende Vallonia og var litt av et syn på sykkelen. Van Wijnendaele var nå fast bestemt: Han skulle bli profesjonell syklist.
Han kjøpte seg sykkel, skiftet navn til Marc Bolle og tilbrakte tre år bak styret med vekslende hell i amatørrittene. Marc Bolle innså etter hvert, om han ikke kunne delta i de profesjonelle rittene, så kunne han i det minste skrive om dem. Han hadde etter hvert spedd på inntekten ved å ta oppdrag fra ymse flamske aviser. Hans journalistiske navn skulle bli Karel Van Wijnendaele.
Ikke langt fra målbyen Oudenaarde, ligger en av rittets mest fryktede bakker, Koppenberg.
Le Tour
På denne tiden var sykling på mange måter en perifer sport i Flandern, fotball var langt mer populært. Men med etableringen av Tour de France i 1903, skulle maktforholdet etter hvert endre seg dramatisk. To flamske ryttere fullførte den første Tour-utgaven, Julien Lootens fra Wevelgem, og Marcel Kerff fra Voeren. Den mest etablerte, belgiske rytteren på denne tiden var derimot en fransktalende herre, Alois Catteau. Han var fra en liten landsby like nord for Roubaix. I 1909 gikk første etappe av Touren fra Paris til nettopp Roubaix, men Catteau ble satt på plass av de flamske rytterne som angrep hele dagen lang.
Etappeseieren gikk til Cyrille Van Hauwaert, fra Moorslede i Vest-Flandern. Han hadde allerede vunnet Paris-Bordeaux, Milano-Sanremo og Paris-Roubaix. I 1910 ble han fjerdemann i Tour de France. Flamske ryttere hadde virkelig noe å fare med i denne sporten.
I 1912 kom Odiel Defraeye og slo virkelig gnist i flamlendernes kjærlighet for sykling. Defraeye kom fra Rumbeke på utkanten av Roeselare. Han hadde jobbet som sykkelbud for flere fabrikker. Noen dager syklet han hele 200 kilometer. Som amatør sopte han inn et drøss av triumfer og utmerkelser, på et dominerende vis som senere skulle betegnes som Merckx-aktig.
Oude Kwaremont forseres som regel tre ganger, og er en av de avgjørende stedene i rittet.
Defraeye ble fort hentet av Alcyon. Det franske storlaget med de kongeblå draktene var en drivende kraft i den unge sporten. Som de fleste fra Flandern, kunne ikke Defraeye et kløyva ord fransk. Sykkelfabrikanten Alcyon verdsatte heller ikke Flandern som et viktig marked, og så derfor ikke nødvendigheten av å ta ut Defraeye til de store rittene. Han var dessuten ikke en mønsterprofesjonell. Etter seieren i Milano-Sanremo for eksempel, dro Defraeye ut i nattelivet i casinobyen og spilte borte alle sine premiepenger. En ting var imidlertid sikkert, Defraeye visste godt hvordan man håndterte seg på en sykkel.
Flamlenderne dominerte Touren i 1912. Været var stort sett motbydelig, og i Alpene var veiene mer som elver å regne. Defraeye, tatt ut til rittet av Alcyon i tolvte time, stortrivdes i forholdene og satte rekordtider ved hver en anledning. I øsende regnvær syklet han inn til Paris, med god margin til sin nærmeste konkurrent, Eugène Christophe. Hundrevis av belgiere tok i mot sin nye helt. To andre flamske ryttere, Marcel Buysse og Philippe Thys, var dessuten blant de ti beste sammenlagt.
I Roeselare ble Defraeye tatt i mot som en helt. 10,000 av byens 35,000 innbyggere sto klare for å hylle sin store mester. For første gang i historien hadde en flamlender tatt rotta på en franskmann i en betydningsfull sammenheng. Premiepengene brukte Defraeye denne gang mer fornuftig. Han bygde seg hus, en kafé og en sykkelbane. Det tidligere sykkelbudet var bare 20 år gammel. Sykkelen ble et nasjonalt symbol for det flamske folk, et tegn på sosial mobilitet, at drømmer kunne bli virkelighet, og et opprør mot de franske herskerne.
Sportwereld
For Karel Van Wijnendaele, aspirerende sykkeljournalist og flamsk patriot, kunne ikke Defraeyes triumf kommet på et bedre tidspunkt. Sykkelsporten eksploderte i Belgia. Antall lisenser økte fra et par hundre til femtusen. Sykkelbaner ble bygget over hele landet.
En opportunistisk forlegger fra Brussel, August De Maeght, hadde et godt øye for utviklingen, og så sitt snitt til å starte en ren sportsavis for den nederlandsktalende flamske befolkningen. Utgivelsen fikk navnet Sportwereld og Karel Van Wijnendaele ble en av dens faste skribenter.
Avisen ble en umiddelbart suksess. I løpet av kort tid gikk Sportwereld fra å være en ukentlig utgivelsen, til å bli en daglig. Like fremgangsrik var Van Wijnendaele, som i løpet av bare fire måneder ble ansatt som redaktør. For Van Wijnendaele handlet dette om mer enn bare sport. Han ville at utgivelsen skulle være tankevekkende, en viktig aktør i det flamske samfunnsliv. Språket var derfor mer kollokvialistisk og folkelig enn andre aviser, reportasjene mindre pompøse enn datidens normal, og spaltene pepret med vestflamsk dialekt.
I datidens Belgia foregikk all formell kommunikasjon, skriftlig som muntlig, på fransk. Være det seg offentlige institusjoner eller forretningsliv. Det samme gjaldt for det belgiske sykkelforbundet. Dette ville Sportwereld gjøre noe med.
Kampen var hard og lang. Men etter ti år med lobbyvirksomhet, gikk endelig myndighetene i Brussel med på å la sykkelforbundet være tospråklig. Van Wijnendaele og Sportwereld var imidlertid ikke fornøyd, og dro i gang en kampanje for flamskspråklig undervisning ved Universitetet i Gent, som også måtte fremme flamsk litteratur og poesi i større grad enn de gjorde. Fra å skrive om girutvekslinger og kneskader, ryddet Sportwereld også plass til nyromantiske vers og diktere.
For Van Wijnendaele var sport ikke bare et spill. Det var også et middel for politisk endring hvor språket var sentralt.
Ikke før 1831, etter et opprør mot nederlenderne i Brussel, støttet av det franske kongehuset, ble Belgia et selvstendig monarki. Selv om de deler språk har forholdet mellom Flandern og Nederland var anspent. Der Flandern er katolsk og konservativt, har Nederland fortonet seg liberalt og protestantisk, til og med agnostisk. Etter Napoleonskrigene avså nederlenderne noe motvillig både Flandern og Vallonia. Før dette hadde franskmennene annektert dem fra østerrikerne, som tidligere hadde tatt over for spanjolene.
Paterberg ble ikke brosteinsbelagt før sent på 80-tallet, men er i dag siste og avgjørende bakke.
I første omgang nektet flamlenderne å følge ordre fra Brussel, men stilt opp mot den franske militærmakten hadde de ikke noe valg. Det nye landet besto hovedsakelig av to lingvistiske grupper: flamlenderne og vallonerne (samt en liten tysktalende gruppering, som for øvrig hadde liten interesse for sykling). Vanligvis sier man at sistnevnte gruppe snakket fransk, men faktisk snakket 70 prosent av vallonerne sitt eget språk, vallonsk, som var tuftet på det latinske lingua romana fra Romerriket.
De belgiske sentralmyndighetene sto således overfor en vanskelig utfordring hvor to av landets største demografiske bestanddeler ikke skjønte et ord av hverandre. Den belgiske kongen, som for øvrig var tysk, besluttet derfor at alle skulle snakke et tredje språk, nemlig fransk. Fransk hadde på den tiden høy status, som kulturens språk, de opplystes språk. Blant de høyt utdannede i Belgia var fransk allerede godt utbredt. Politikere, byråkrater, militære og akademikere, alle kunne fransk.
Den industrielle sentra i Belgia var Vallonia. Hundretusener av arbeidsmigranter strømmet til fra Italia, Portugal og sentrale deler av Europa. Alle kom for å jobbe i gruvene, stålproduksjon og fabrikker. Med et mangfold av tilstrømmende kulturer, og de frankofiles aktive nedkjemping, skulle det vallonske språket med tiden så å si forsvinne fra Vallonia. I dag er det kun rundt trehundretusen som snakker språket daglig, flere av dem er bosatt i Wisconsin.
En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.
Det nederlandske språket i Flandern, Vlaams, skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere å bryte ned. I Flandern ble fransk middelklassens språk. Store flamske forfattere skrev sine mesterverk på fransk. Vlaams ble sett på som bakstreversk og ufint, bonden og arbeiderens ukultiverte tale. Den belgiske nasjonalstaten var mer enn 50 år gammel før flamsk tale ble hørt i nasjonalforsamlingen i Brussel. Ordre i militæret ble selvsagt bjeffet på fransk. I 1873 ble to flamske borgere dømt til døden, begge uskyldige skulle det vise seg, i en berømt drapssak der ingen av de tiltalte forsto hva som foregikk. Først etter denne tragiske saken ble flamsk gjort tilgjengelig i justis og straffe-systemet. Et tiår senere kom språket inn i skolesystemet, men det var ikke før i 1930 at det første flamskspråkelige universitetet kom, og fransk ble beholdt som landets eneste offisielle språk helt frem til 1967.
Den første Runden
Sportwerelds første utgave kom 13. september 1912, dagen før det flamske sykkelmesterskapet. 17. februar 1913 annonserte avisen at Flandern Rundt skulle finne sted senere den våren, 25. mai. Van Wijnendaele hadde blant andre med seg Leo Van den Haute, som var med å starte Sportwereld. Selv om han tok seg av alt fra å hente inn sponsorer til å merke opp løypa, skulle det dog ta over hundre år før Van den Haute fikk rosen han fortjente for å ha stablet på plass den første utgaven av rittet.
Inspirert av den voksende, flamske bevegelsen ønsket både Van Wijnendaele og Van den Haute et ritt som tok for seg hele Flandern, både øst og vest. Rittet skulle starte i Gent, ta østover mot Sint-Niklaas, dra sørover mot Aalst, Zottegem og Oudenaarde, deretter mot Kortrijk og Iper, for så å ta nordover mot kysten og Ostend, sør til Roeselare, og tilbake igjen nord til Brugge, og endelig fire runder rundt et vann i Mariakerke, en drabant utenfor Gent. Intet mindre enn 324 kilometer på for det meste brosteinsbelagte veier.
Valget av Gent som start og mål var langt i fra tilfeldig, og sannsynligvis med provokative hensikter. Den fransktalende eliten hadde et ikke ubetydelig eierskap til denne universitetsbyen. Med et stort flamsk arrangement midt på sentraltorget, Korenmarkt, håpte Sportwereld å ta litt av eierskapet tilbake.
Ruten gikk deretter gjennom alle de større, flamske byer. ”Alle flamske byer måtte bidra i frigjøringen av Flandern”, skrev Van Wijnendaele på lederplass.
Sportwereld promoterte rittet stort. Likevel var det bare 37 ryttere til start i Gent morgenen 25. mai 1913. Klokken 06:15 lot Van den Haute startflagget falle, mens Van Wijnendaele ropte ”Mine herrer, dere kan dra av sted!”.
Tolv timer og tre minutter gikk. Så kom sju ryttere inn på finalestrekket i Mariakerke. Flere av dem krasjet, og én havnet i vannet, hevdet rapportene fra rittet. Paul Deman vant spurten i femmannsgruppa som gjensto. Snittiden var 27 km/t. Premiepengene var 500 belgiske francs, eller seks måneders lønn for en lærer på den tiden.
I år, som i fjor, blir det begrenset med folk rundt den ikoniske Paterberg-stigningen.
På flere måter var den første utgaven en suksess. Van den Haute og Van Wijnendaele fikk rittet stablet på beina og vist frem flere av de mest talentfulle flamske rytterne. Deman skulle senere vinne både Paris-Roubaix og Bordeaux-Paris. Antallet tilskuere som møtte frem, var også akseptabelt.
Men den franske herskerklassen kastet også sin skygge over arrangementet. Alcyon og La Française, sykkelsportens største fabrikanter, nektet sine belgiske stjerner å delta i rittet, deriblant Tour-mesteren Defraeye. En seier i et obskurt, flamsk ritt ga ikke noe publisitet av betydning, mente franskmannen.
Året etter hadde Deman signert en lukrativ avtale med Alcyon og ble følgelig nektet av sin franske arbeidsgiver å forsvare sin Flandern-tittel. Med Sportwereld, Flandern rundt og Van Wijnendaele gikk den flamske frigjøringsbevegelsen langt på kort tid. Men egentlig hadde den bare nettopp begynt.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.