Alexander Kristoff vant massespurten på 2. etappe i Tyskland Rundt og overtok ledertrøya i rittet.
Den norske UAE-Emirates-rytteren var best i spurten etter 202 kilometer fra Marburg til Göttingen og henviste italienske Sonny Colbrelli og belgiske Yves Lampaert til de neste plassene.
Det var Colbrelli som innledet spurten, men 100 meter før mål fikk Kristoff åpningen han trengte og suste først over målstreken i det som var hans sjette seier for sesongen.
– Jeg led hele dagen og ble faktisk frakjørt midt på etappen, men jeg kom tilbake. Mot slutten av etappene føler jeg meg nesten alltid bedre. Jeg hadde en liten luke over toppen, men Colbrelli kom raskt, og jeg var litt stengt av Ben Swift. Så åpnet det seg, og jeg hadde nok til å komme meg forbi, sa Kristoff i seiersintervjuet vist på Eurosport.
Sammenlagt er han ti sekunder foran Colbrelli og 12 foran Lampaert.
– Lørdag blir det nok tøffere. Jeg tror det blir vanskelig å forsvare ledertrøya, men vi skal selvfølgelig prøve, sa han.
Kristoff ble nummer to på torsdagens åpningsetappe. Da ble han slått i spurten av tyske Pascal Ackermann.
Tyskland rundt fortsetter lørdag med en 189 kilometer lang etappe til Eisenach. Rittet avsluttes søndag i Erfurt.
Genialt enkel, elegant og nærmest uforandret i godt over 100 år. I sterk kontrast til sykkelens lettfattelige design, er det fascinerende mange former og subkulturer sykkelsporten har skapt. En av de minst kjente er kanskje den japanske keirin-sporten.
I øynene til en romantiker kan de lett oppfattes som hellige krigere; som trofaste tjenere indoktrinert til å følge en streng æreskodeks om tapperhet, selvbeherskelse og usvikelig lydighet. En kynisk realist derimot, vil nok karakterisere dem ganske så annerledes, med en visshet om de drivende kommersielle kreftene som ligger bak.
Så hva er disse keirin-rytterne egentlig? Svaret ligger nok et sted midt i
mellom. Det er i alle fall inntrykket som skinner igjennom av begivenhetene på
Kawasaki velodromen. Rytterne har på seg vakre, fargerike uniformer og ter seg
med en ytterst verdighet. Det bukkes og hilses respektfullt, og strenge
seremonielle regler følges til punkt og prikke.
Og så er det den andre, mer
moderne siden. Keirin er nemlig en av Japans fire ”offentlige sporter” hvor
pengespill er legalisert. I sin tid den første til å få godkjenning fra
myndighetene. Innenfor disse veggene dekorert i blinkende neonlys spilles det
for milliarder av yen hvert år.
Sånn sett kan keirin best forstås som kvintessensen av to store strømninger som gjennomsyrer det kontrastfylte japanske samfunnet i dag. Japanernes hang mot det tradisjonelle er sterk. Men den er nødt til å sameksisterer i en høyst teknologisk og fremtidsrettet hverdag. Keirin virker å være en fin miks av begge disse strømningene, og finner sånn sett sin posisjon i samfunnet en eller annen plass mellom te-seremonier og roboter, mellom templer og skyskrapere, og mellom samurai-kamp og casino. Sporten er en herlig blanding av tradisjon og modernitet.
Og det samme er skolene som fostrer frem utøverne. Katsuaki
Nakano er en pensjonert keirin-rytter og møter oss utenfor Kawasaki velodromen.
Det er fredag kveld og første runde av tre dager med konkurranse.
«En vanlig dag varer vanligvis 15
timer,» sier Katsuaki «og det er slitsomt. Fra jeg sto opp og til jeg la meg om
kvelden, forbrente jeg normalt sett 4,500 kalorier daglig.»
Reglene for keirin er strenge.
Hvert heat består av ni ryttere. Alle har hvert sitt startnummer i tillegg til
matchende trøye og hjelmtrekk. Startnummer 1, 2 og 3 er vanligvis hvit, sort og
rød, og som regel forbeholdt favorittene. Fargekombinasjonene gir sånn sett
info om eventuelle nykommere eller underdogs med høye odds.
Utstyret er også strengt regulert. Alle utøverne sitter på standardiserte og forbundsgodkjente sykler. Rammer og hjulsett er likeledes standardisert, og skal være i stål. Her finnes det ingen moderne karbonløsninger eller det siste innenfor materialer.
Minuttene før selve startskuddet går
seremonielt for seg. Oppstilt i numerisk rekkefølge bukker rytterne høytidelig
foran instruktøren før de setter seg på syklene. Fôringen under de fargerike
trøyene bygger opp under kampsport-inntrykket. Samuraiene hadde også god
polstring, tenker man kanskje. Bjellen som henger ved målstreken, ser ut som
noe arkeologer har gravet frem fra noen tempelruiner utenfor byen.
Med nøyaktig to sykkellengders
mellomrom tar de ulike heatene en oppvarmingsrunde. Dette for å få en følelse
av banen, men også for å la tilskuerne gjøre en eksteriørbedømmelse av
«hestene» før de setter sine spill. Hvem er blank i pelsen og lett i steget? Og
hvem er ikke? Men hvorfor ser rytterne ned i bakken?
«Det kan ikke være noen
kommunikasjon mellom oss og dem,» forklarer Katsuaki. «Vi er strengt avskilt,
for ellers kan pengespillet påvirkes. Det var en sak tidligere, der det ble
avslørt at ryttere kommuniserte med sokkene sine. Noen ganger lave sokker, for
å signalisere slik og slik, og noen ganger høye sokker, for å signalisere noe
annet. Så nå er lengden på sokkene strengt regulert.»
Men keirin er langt i fra bare
høflige gester, fatning under press og streng seremoni. Sporten er notorisk for
spisse albuer, hodestøt og høy risikotaking i kampen om posisjonene bak
paceren. Blokkering er tillatt og de med ekstra polstring starter gjerne med en
forventning om å krasje.
Liksom en samurai-kamp er disse
heatene både høytidelige og brutale. Så for å forsikre at det meste foregår
regelmessig, er derfor alle velodromene utstyrt med overvåkningskamera.
Rytterne som går for langt blir i første omgang gitt advarsler og mindre bøter.
Større overtredelser, som for eksempel forårsaking av velt eller andre
hendelser som påvirker utfallet, kan derimot medføre diskvalifisering og tap av
hele lønnsslippen. Den jevne keirin-rytteren innkasserer vanligvis rundt 8000
kroner per kveld.
«De som tjener minst har et insentiv til å krige mest, ellers får de ikke spedd på lønna si,» forteller Katsuaki «men de har jo heller ikke råd til å risikere stor straff og dermed mistet alt. Så taktikken de må lære seg er å kjenne grensene og vite hvor mye de kan slippe unna med. Det er en vanskelig balansegang, og det er dyrt om man ikke finner ut av det.»
Dette er et utkast av en stor reportasje som står på trykk i en kommende utgave av Sykkelmagasinet.
Sven Erik Bystrøm jakter fremdeles på sin første proffseier. Den må gjerne komme i Tour de France.
Med sine massive bygninger, kolossale katedraler og bulevarder brede som daler, kan Paris virke som et helt eget univers for seg selv – gravd frem og meislet ut av viktige historiske hendelser siden tidenes morgen. Den som virkelig tar innover seg de enorme dimensjonene til den franske hovedstaden, kan fort føle seg ganske svimmel bare av tanken. Slik var iallfall følelsen til Sven Erik Bystrøm, etter å ha fullført sin debut i Tour de France.
«Det var fantastisk,» sier UAE-rytteren «Det er en helt vanvittig by og vi kjørte vel forbi det ene monumentet etter det andre. Vi kjørte vel gjennom Louvre, Triumfbuen, Eiffeltårnet og går i mål her på Champs-Élysées. Det er noe som er stort,» sier han videre til Sykkelmagasinet.
Debutanten står utenfor lagbussen på Place de la Concorde. Men sin historiske sus er Paris ikke bare den vante finalearenaen til Le Tour. Det er også byen fremfor alle i sykkelsportens verden som beviser hva en rytter er verdt. Kommer du noenlunde helskinnet inn hit, etter 3500 kilometer, er du for alltid og evig en vassekte sykkelproff. En Tour de France-rytter.
Ikke rart Sven Erik Bystrøm smiler, tydelig stolt. Han og Odd Christian Eiking har blitt den 16. og 17. nordmannen som fullfører verdens største sykkelritt.Debuten kommer etter en sesong hvor han på ny har vist seg svært viktig for Alexander Kristoff i vårklassikerne, hvor han for eksempel i Flandern rundt var med lagkapteinen som den siste hjelperytteren til UAE inn i Kruisberg med tre mil igjen.
I Tour de France var det igjen Kristoff som ble hans viktigste oppgave. Den hederlige og essensielle hjelperytterrollen har blitt Bystrøms levebrød i proffverdenen, men ambisjoner om å egne resultater er fremdeles til stede. Derfor har han også vært klar på at han ikke vil kjøre akkurat det samme programmet som treningskameraten Kristoff, slik at han ikke gror seg fast som en ren domestique.
Han var derfor ekstra ivrig på å komme seg i brudd under Tour de France. Det klarte han omsider på den 17. etappen til Gap. Men i den stekende heten ble det i varmeste laget for mannen fra Haugesund, byen der en isende nordavind som regel blåser steilt og kvikksølvet sjeldent stiger over 30. Det samme kan vel sies for hans nåværende hjemby, Stavanger.
«Det er lett å gå i brudd i Tour de France. Går du i brudd på en spurtetappe, er det en Wanty-rytter og en Cofidis-rytter der, og så kan du slenge deg på om du ønsker å være i brudd. I dag var en god dag å være i brudd på, siden det tross alt var bruddet som kjempet om seieren, men jeg kjente tidlig at det var seigt,» sa Bystrøm etter blodslitet.
«Det er ikke så lett når det koker i hodet, du er seig i beina, seig i hodet og alt egentlig er hett. Fra sofaen er det lett å si at vi gjorde en feil, men jeg følte vi satt i en grei posisjon,» sa Bystrøm videre etter etappen, hvor UAE hadde Bystrøm, Vegard Stake Laengen, Rui Costa og Sergio Henao i bruddet som gikk inn, men endte med Stake Laengen på 14. plass som best av de fire rytterne.
Tung Tour
Allerede da kunne man se antydningene til det som virkelig skulle bli den store saken for UAE i Tour de France. En offisiell bekreftelse på hva det skyldes har ikke kommet, men utover i rittet slet UAE-rytterne med å holde den optimale vekta og mye av skylden har blitt lagt på lagets sportsdrikke, som skal ha gjort til at rytterne holdt på væsken litt for godt.
Fra en relativt god første halvdel av rittet, ble dermed den siste halvdelen bokstaveligtalttung. Varmen gjorde det også enda verre for Bystrøm, som kunne fortelle at UAE-rytterne på den fire timer lange 16. etappen drakk seg gjennom om lag 15 flasker med vann og sportsdrikke hver. Eller som han kommenterte med et sukk da han kom ut av bussen før start på den 19. etappen i Saint-Jean-de-Maurienne:
«Det er varmt i dag også ja.»
Da var det litt bedre å komme seg opp i høyden, selv om han heller ikke har de beste erfaringene fra å kjøre ritt på over 2000 meters høyde.
«Det var bedre enn 40 graders trykkende varme nede i dalen, men du skal jo trø opp de fjellene. Det verker i kropp og bein,» sier han med sitt sedvanlige smil.
Col på Col
Bystrøm har kjørt store ritt som Paris-Roubaix, Flandern rundt og Vuelta a España tidligere. Sånn sett er 27-åringen godt vant til å kjøre sykkelritt med mange tilskuere, men det er også noe spesielt med nettopp fjellene i Tour de France.
I årets utgave var det klassikere som Col du Tourmalet, Col du Galibier og Col d’Izoard som var på menyen, hvor spesielt videoene fra Col du Galibier fikk bredt omfang på sosiale medier med publikum dansende til den nederlandske superhiten «Links Rechts» av Snollebollekes.
«Det var en fantastisk stemning, både opp Izoard og spesielt Galibier. Der var det et folkehav. Det er utrolig mange norske som ser på og jeg ser nesten alltid noen kjentfolk langs løypa hver dag.»
Når man stort sett sykler i gruppettoen opp fjellene, blir det også litt ekstra tid til å se seg rundt på folkelivet som omkranser fjelletappene.
«Vi sykler jo ikke rolig opp, men vi sykler jo ikke maks heller. Da blir det seigt på slutten. Da prøver du å se litt, du vil jo egentlig bare bli ferdig med etappen og få tiden til å gå,» vedgår Tour-debutanten.
«Det er lett å se norske supportere, siden de som regel har med seg norske flagg. Jeg prøver å kikke etter kjentfolk om jeg har mulighet. Noen ganger ser jeg dem også, mens andre ganger bare suser man forbi, men man får med seg en del faktisk.»
Første proffseier
Bystrøm begynner å bli en rutinert rytter og er inne i sin femte sesong som profesjonell. Da han manøvrerte seg frem etter en lang dag på halen og fyrte av gårde et angrep som ingen kunne svare på i Ponferrada i 2014, så fremtiden til nordmannen veldig lys ut.
Seieren i U23-VM var den gang hans desidert største seier i karrieren og litt atypisk for karrieren hans for øvrig. Det var stabiliteten man var blitt vant til å se, som da han vant Norgescupen i 2011 godt hjulpet av tre plasseringer topp fem i de første tre rittene. Samme året vant han også gaterittet i NM, noe han også gjorde i 2013. I året mellom vant han U23-utgaven av Eschborn-Frankfurt. Sammen med to lagtempo-gull fra NM og seier på en lagtempo i Østerrike rundt i 2015, er det de eneste triumfene haugesunderen har hatt.
Stabiliteten har gitt ham en solid proffkarriere. Men den har nok ikke helt levd opp til forventningene som tross alt skapes av å vinne fellesstarten i U23-VM. Noen slår aldri gjennom, andre blir solide ryttere, mens noen blir superstjerner. Som noen av rytterne som var topp ti i Ponferrada, blant dem Caleb Ewan, Mathieu van der Poel og Tiesj Benoot.
Bystrøm var nære sin virkelige gjennombruddsseier blant proffene da han ble spilt ut av en kald Jelle Wallays på den 18. etappen i fjorårets Vuelta a España, men foreløpig står han altså uten en individuell seier etter VM-tittelen for snart fem år siden.
I årets Tour de France ble det altså 19. plassen til Gap hans beste etappeplassering. Inn på Champs-Élysées krysset han også målstreken som nummer 20, etter at Alexander Kristoff hadde fått problemer med giret på de siste kilometerne.
I Paris ventet kona Ingrid og en bankett etter tre ukers slit på de franske og belgiske landeveier, og selv om det ikke ble fullklaff for UAE eller Bystrøm, var han stolt over å komme inn til den franske hovedstaden.
«Jeg er stolt og glad for at jeg har fullført mitt første Tour de France, det er et ritt som har utrolig mye historie og jeg er fornøyd med å ha fullført i første forsøk. Jeg er ekstremt motivert for å komme tilbake de neste årene og kjempe om en etappeseier,» sier han, mens det norske presseoppbudet begynner å samle seg rundt Alexander Kristoff etter en mislykket avslutning i Paris.
For en hjelperytter kan aldri et ritt som Touren bli en suksess når kapteinene ikke vinner. I så måte ble det ingen super debut for Bystrøm, men haugesunderen kan se tilbake på en jobb gjort på bra vis gjennom de tre ukene.
Nå håper han bare på mer klassisk vestlandssommer i Frankrike i juli måned de neste årene. Men seier eller ei, han vil for alltid ha Paris.
Hammer Series og Arctic Race, Bernal og Bystrøm. Dette er noen av emnene i Sykkelmagasinets utgave 4 -2019.
Med Hammer Series i Stavanger, og Arctic Race i det høye nord, bidrar Norge med to av de mest spesielle rittene på den internasjonale kalenderen. Spesielle på hver sin måte.
Der det ene leverer angrepsmettet sykling og sekundstrid til siste tråkk, men sliter med å vekke begeistring hos fans, er det andre mer kjent for folkelivet langs løypa enn heseblesende, offensive etapper. Og der det ene har en ung og nytenkende arrangør i ryggen, har det andre oppbakking fra en av sportens eldste og tyngste institusjoner.
Sett fra utsiden er kontrastene mange. Mens Hammer Series og Velon forsøker å rendyrke sykkelritt som kommersiell underholdning med et innovativt format og flust av strømmetjenester, står Arctic Race og ASO rotfast i den bredere kulturarrangement-tradisjonen i tett samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter. Statlige millioner skjenkes derfor i langt større grad til sistnevnte.
At et ritt med store, internasjonale stjerner i den stolte sykkelregionen rundt Stavanger skulle slite med å tiltrekke seg tilskuere, kommer nok overraskende på flere. Og at en sommeridrett på to hjul årlig skaper folkefest rundt den snødekte polarsirkelen, er vel også noe snodig. I denne utgaven kaster vi litt lys over disse paradoksene.
Pluss…
Egan Bernal: Colombia slår tilbake
Sven Erik Bystrøm
Odd Christian Eiking
«Hjelperytteren» – en film om doping i sykkelsporten
Janus Kuum, den mystiske avhopperen
Fra Geneve til Nice – en 7 etapper lang reise i Alpene
Denne artikkelserien er et reisebrev om en dumdristig Alpetur på sju strabasiøse etapper som virket over allerede før den begynte.
– Prolog –
Det finnes i dag en rekke turoperatører som
tilbyr sykkelreiser i vakker natur med bagasjetransport, mekanikere, guider,
fysioterapeuter, Michelin-kokker og annen luksus. Turene gjennomføres gjerne over
en uke i flott og variert terreng, med lovnader om unike opplevelser og
tilrettelagt service.
Inntrykket vårt
er at disse turene skaper veldig gode opplevelser og at det er en fin arena for
å utforske Alpene. Vi ville likevel forsøke oss på egenhånd med litt lengre og
hardere turer enn de som tilbys ved slike pakkereiser, og helt uten ekstern
hjelp. Den autentiske eventyrer-opplevelsen, om ikke den mest behagelige.
For dette innebar at vi måtte ha all bagasje på sykkelen, og at alt av hoteller og logistikk på reisen måtte ordnes i forkant. Vi besluttet at reisen skulle gå fra Genève til Nice, slik at vi kunne snirkle oss innom en rekke ulike land, fjell og landsbyer, før vi til slutt kunne boltre oss i sol, god mat og varme på den franske rivieraen. Sju etapper, 1015 km og 26 406 høydemeter.
Reisefølget
bestod av Asbjørn Madsstuen (Bygdø IL) og meg, Vetle Andreas Gusgaard Lunde
(også Bygdø IL). Inntil 2018 satset vi begge aktivt, men før 2019-sesongen
besluttet jeg å trappe ned min satsing til fordel for studier, jobb og andre
prosjekter jeg ville utføre. Asbjørn på sin side fortsatte satsingen i 2019, og
startet sesongen fryktelig bra. En veldig sterk uke på Rhodos ble fulgt opp i
Sundvolden GP med en råsterk 9.plass.
En skjebnedag
Et par dager før Sundvolden GP gikk av
stabelen var alle hoteller, flybestillinger og annen formalia i forbindelse med
reisen på plass. Dypt inne i eksamenslesingen på en av de svale lesesalene på
Handelshøyskolen bevitnet jeg Asbjørns prestasjon i Sundvollen GP, og ble
stadig mer stresset over manglende treningstimer. Erkjennelsen om at jeg måtte
akseptere min skjebne som innebar å henge på en Asbjørn i karateform over
nærmere 30.000 høydemeter i Alpene kom sigende.
Neste dag
skulle dog alt ta en brå vending. Asbjørn veltet i Ringerike GP og pådro seg et
ankelbrudd. Legene antydet at det ville bli behov for gips i en 6-ukers
periode, og vi antok dermed at eventyret i Alpene var over allerede før det
begynte.
Det var ergerlig at hele turen skulle avlyses på denne måten. Med Asbjørns sterke vårsesong var det typisk at noe sånt skulle skje. For min del innebar det at jeg måtte legge om på treningsplanene mine inn mot årets eneste rittdeltakelse, Trondheim-Oslo. Målet i Trondheim-Oslo var seier i fellesstarten, et mål som kom som en konsekvens av et hårreisende veddemål med en bedriftsrepresentant fra en norsk investeringsbank under en bedriftsprestasjon en høstdag i 2018. Jeg vet ikke helt hvem jeg prøvde å imponere da jeg inngikk dette veddemålet, men jeg kan allerede nå røpe at jeg veddet alt for mye, til alt for dårlig odds, og at rittet ikke utartet seg på den måten jeg så ekstremt selvsikkert hadde sagt det ville, da veddemålet ble inngått.
Til
Alpene
En uke etter velten kommer det en
gladmelding fra Asbjørn. Bruddet var mindre komplisert enn først antatt, og han
kunne regne med å få av gipsen etter et par uker! Etter tre uker kunne han
kjøre noen enkle rulleøkter, og legene kunne melde at dersom alt grodde som
forventet, skulle det være mulig å gjennomføre Alpeturen fire uker etter
bruddet. Avlysningen av turen ble avlyst, og eventyret skulle gjennomføres!
Med gips rundt
foten gjorde Asbjørn den siste planleggingen før avreise. En strategi for
hvordan bagasjen skulle fraktes ble lagt i tillegg til en endelig pakkeplan.
Asbjørns sykkel skulle utstyres med en bag på styret, en rammebag og en mindre
sadelveske. Min sykkel skulle utstyres med en rammebag og en litt større
sadelveske. Vi skulle pakke så lite som overhodet mulig for å holde syklene
lette. Med all bagasje veide syklene våre et sted mellom 11 og 12 kg (sett bort
ifra flaskevekt). Oslo Sportslager var svært behjelpelige i forbindelse med
reisen og bistod blant annet med pappesker vi kunne benytte til å frakte
syklene våre til Genève.
9. juni var alt pakket og klart, og vi var
klare for avreise til Genève.
– Etappe 1
–
(Oslo – Genève), Genève – Vallorcine
I dag skulle vi fly til Genève, og sykle 110 km til Vallorcine. Denne sykkelturen ble på mange måter en transportetappe for å komme oss inn i Alpene. Første halvdel av turen foregikk gjennom Genèves mange lyskryss og store trafikk, før vi siste halvdel klatret fra 400hm til 1400hm.
Alarmen ringte
klokken 04:00. «Asbjørn Tour dag 1» stod for tur. Den store transportdagen.
Asbjørn fikk tak i billige flybilletter med SAS, mens jeg endte opp med flyving
med KLM med en radig mellomlanding i Amsterdam. Asbjørn fikk med seg begge
syklene med sitt fly, mens jeg kun reiste med håndbagasje. Mitt reiseantrekk
var en blodrød Bergensbaneløpet-løpertrøye (Bergensbaneløpet er en
løpskonkurranse mellom BI og NHH fra Oslo til Bergen som avholdes årlig),
treningsshorts, Bygdø IL-sokker og noen Adidas flipflops akkompagnert av en
dobbeltpose fra Rema 1000. Jeg følte meg mildt sagt rå der jeg valset inn på
Flytoget såpass staselig antrukket, og bet meg merke i blikkene jeg mottok på
reisen.
Jeg ankom Genève litt før Asbjørn, og fikk tid til å ta innover meg den stusselige forfatningen på Cointrin Airport. Ved landing ble jeg møtt av et lite trivelig syn. Regn i bøtter og spann.
Litt før
klokken 13:00 ankommer endelig Asbjørn Cointrin. Vi møtes ved
spesialbagasjebåndet hvor Asbjørn kommer haltende mot meg med en ankelstøtte
rundt den brukne ankelen sin. Asbjørn og jeg fører en relativt lik stil, om man
ser bort fra ankelstøtten, og at han har unnet seg noen freshe joggesko fremfor
mine stilriktige flipflops. Syklene kom overraskende fort. Vi benyttet plassen
ved spesialbagasjerullebåndet til å skru opp syklene våre og lagde vår egen
lille lokale søppeldynge. Etter en relativt langvarig diskusjon mellom en
renholder som ikke snakket et ord engelsk, og oss to nordmenn som ikke snakket
et ord fransk, fikk vi omsider skrudd i stand syklene. Vi valgte å unngå å
foreta et «belgisk klesskift» inne på flyplassen, og benyttet heller
flyplasstoalettene til dette formålet.
Mot
Alpene
Klokken 14:00 var vi ferdigskiftet,
syklene var montert og vi var klare for avreise. Vi trillet syklene ut av
flyplassen og syklet derfra. Turen i dag skulle gå mot Vallorcine, en liten
landsby nær Chamonix ved foten av Mont Blanc, Alpenes høyeste fjell. Det regnet
katter og hunder fra start, og de nyinnkjøpte regnjakkene kom tidlig til nytte.
Etter 10km
gjorde vi et lite stopp ved en kiosk for å få fylt på med litt mat og vann. Det
viste seg at den lokale kioskeieren var en colombianer som var svært begeistret
for landeveissykling. Hodet hans kom vel til å eksplodere noen uker senere, når
Egan Bernal vant Touren. Han var veldig nysgjerrig og intens og stilte mange
spørsmål. Etter en lengre samtale klarte vi omsider å karre oss av gårde inn
mot fjellheimen.
Været ble
gradvis dårligere ettersom vi kom lenger inn i dalen, og værgudene kunne etter
hvert by på lyn og torden opp mot vårt første hotell.
Asbjørns
hauger
Ruteplanlegger Asbjørn kunne på forhånd av
turen meddele at det ville være en lett dag i dag, hvor vi kun skulle forsere
noen hauger. Asbjørns hauger ble en gjenganger på denne turen, og kjennetegnet
ved disse haugene var gjerne at de både var lengre og brattere enn forventet.
Dag 1 ble vårt
første møte med en såkalt «Asbjørn-haug», med stigningen opp Col des Montets på
8 km med 5% stigning, dette ble en fin aperitiff for den kommende ukens
utfordringer.
Dag 1 skulle by på mer enn én forsmak på hva vi kunne vente oss å erfare den neste uken. Da vi ankom Vallorcine i 19-tiden, skulle det nemlig vise seg at stort sett alt holdt sesongstengt. Sommersesongen i Alpene begynte en måned etter vår tur (10.juni), og dermed var det lite aktivitet i fjellet.
Ingen
restauranter holdt åpent, og heller ingen matbutikker. Heldigvis var de
behjelpelige på hotellet og åpnet hotellbutikken og lot oss kjøpe pasta og litt
kjeks vi kunne lage og spise på hotellrommet. Ved hotellankomst erfarte vi også
at våre sykkelbagger ikke var så vanntette som reklamert.
Det meste var
søkkvått, og det ble iverksatt en storstilt tørkeaksjon på rommet.
Etter en lang
reisedag tok vi en tidlig kveld, og forberedte oss på det som så ut til å bli
en ny dag av det fuktige slaget.
Med all respekt for rogalendinger og folk fra Hønefoss, Arctic Race er med god margin det mest eksotiske sykkelrittet på norsk jord. Iallfall hvis man sammenlikner de store landeveisrittene i UCI-klassen. Beviset finner du langs veien. Ved start og mål er det doble etappenavn, både på norsk og samisk. Dette blant veiskilt på russisk. Ute i løypa finner du flere lavvo enn Uno-X-stasjoner, flere reinsdyr enn ”Heia-Kristoff”-bannere, og selvsagt røykakjøtt på polarbrød fremfor wienerpølse i lompe.
Autentisk? Ja, så absolutt. Tilfeldig? Ikke i det minste. For Arctic Race har hatt med Sametinget i planleggingen.
«Vi hadde et godt samarbeid med dem i 2018, og fulgte både start i Tana og målgang i Kirkenes,» sier Jan Larsen, konsulent for samisk kultur og næring. «De hadde et møte med Sametingsrådet på forhånd, og fokuserte blant annet på å synliggjøre samiske stedsnavn langs etappene. De hadde doble etappenavn; både norsk og samisk navn. Det ble en veldig vellykket profilering.»
Kanskje er det et tegn på at profileringen fungerer, og at de mange timene med TV-bilder som produseres Arctic Race når ut. For de to samiske reiselivsoperatørene i området, Arctic Šuorbmu og Boazo sami siida, har de siste årene tiltrukket seg reiselystne fra alle kanter av jordkloden. Det meste fra Tyskland til Vietnam, fra USA til Argentina. Menyen av hva folk kan oppleve er både omfangsrik og kostnadsfull. Prisene varierer fra 2000 for en dagstur til 25,000 for å delta på reinflytting. Prisene er et resultat av at turistene krever og forventer mer.
«Forskjellen på reiseliv før og nå er at tidligere handlet det om å se på naturen, typisk sett gjennom et vindu i en klam buss. I dag handler det om å være ute i naturen og mer aktiv og deltakende,» sier Alta-ordfører Monica Nielsen, mens rytterne gjør seg klar til å spurte i byen hennes.
En typisk samisk opplevelsestur kan bestå av såkalt ”nisterein”, altså at man tar ut en rein fra flokken og slakter og spiser den direkte. For 25,000 kroner får man også scootertur ut til flokken og valg av dyret man skal spise. Overnatting i lavvo, samisk historiefortelling, samiske håndverkeri, joikeworkshop og nordlysjakt kan også inkluderes. Boazo sami siida er også samarbeidspartner med Bingesrittet, et 50 km langt terrengritt mellom Mieron og Máze.
«Kombinasjonen sykkelritt og samisk kultur bør jo henge sammen. De som sykler 700 km i Offroad-Finnmark for eksempel, må jo være i stand til å kunne høste av naturen og kunne overleve i villmarka dersom de havner på avveie,» Nils M. Sara hos Arctic Šuorbmu. «Slik kunnskap kan redde liv.»
Debuten i Tour de France var han ikke fornøyd med, men i det belgiske laget Wanty-Gobert har den rastløse og ukuelige Odd Christian Eiking endelig funnet roen.
Han fryktet historien skulle gjenta seg. I
fjor førte sykdom under Critérium du Dauphiné til at Odd Christian Eiking ble
vraket til Tour de France. Like velkommen som en brunsnegle i blomsterbedet slo
sykdommen til igjen i årets utgave av det viktige oppkjøringsrittet.
Lagledelsen i Wanty-Gobert truet med at nordmannen måtte stålsette seg på å fullføre rittet, for å kunne kjempe om en
startplass i Touren. Og da en febersyk Eiking brøt dagen etter, på en etappe
preget av voldsomt uvær, så det ut til at 24-åringens karriere skulle få seg enda
et skudd for baugen.
«Jeg ser ikke
helt hvem de skal velge fremfor meg,» sa Eiking i velkjent, selvsikker stil.
Selvtilliten var endog for en gangs skyld velbegrunnet. For etter en sterk vårsesong hadde askøyværingen vist nok til bli funnet en Tour-plass verdig. Etter regnet kom det solskinn for vestlendingen; hans første opptreden i verdens største sykkelritt skulle bli et faktum. Eiking ankom et storslått Grand Départ i Brüssel og en milepæl var nådd.
Eiking og resten av Wany-laget under lagpresentasjonen i Brussel.
Sykkelmagasinet var nede
i Frankrike og møtte Eiking på den siste hviledagen av rittet. Intervjuet
finner sted like etter at han hadde tatt seg en forfriskende dukkert. Mens de
fleste andre lagene var stasjonert i Nîmes, var Eiking og Wanty-Gobert plassert
på et lite hotell like ved den kjente akvedukten Pont du Gard, hvor starten
gikk på den 17. etappen. Dog var det ikke i Gard-elven Eiking så sitt snitt til
å kjøle seg ned, men i det lille hotellbassenget rytterne hadde til disposisjon
i den stekende heten.
Kanskje var det
også et tegn på både Wanty-Goberts posisjon i sykkelsporten og den lille
livsnyteren Eiking, som ikke virket til å ha registrert at laget hadde satt opp
et pressemøte og en smule overrasket hørte en norsk stemme som prøvde å få
kontakt på vei opp av bassenget.
Etter en dusj, lunsj og en prat med familien som hadde ankommet sør-Frankrike for å overvære den siste uka av Tour de France, fikk også Eiking startet på sin del av det noe uformelle pressemøtet. Hadde Tour de France som ritt innfridd til forventningene?
«Ja, det er jo
det største sykkelrittet og det merker jeg,» sier Eiking «Men jeg skulle sett
mer av fronten på slutten – det man ser på TV. Men sånn ble det ikke denne
gangen. Slik er det med idrett, noen ganger går det og andre ganger ikke,» sier
han.
«Bruddpolitiet»
Sykdommen i Dauphiné gjorde nemlig sitt til at Tour de France ikke ble det helt store for Eiking. Da han skulle oppsummere det hele på toppen av Val Thorens etter å ha kommet i mål på den 20. etappen, var svaret enkelt og greit «nei» på spørsmål om han var fornøyd med egen innsats.
Mentalt ble det
også utfordrende, men han kom seg til slutt gjennom Alpene på en grei måte og
fikk fullført sin første Grand Tour siden 2016.
Formen kom
aldri opp på ønsket nivå, og dermed forlot han rittet med to personlige høydepunkter:
En opptreden i bruddet på den tiende etappen og 16. plass på den niende
etappen, da han «vant» spurten i favorittgruppa.
«Jeg tar dag
for dag og ser hvordan jeg føler meg. Enten er du i fronten blant topp 30,
eller så er du i en slags gruppetto. Å kjempe i ingenmannsland har ikke så mye
for seg i et ritt som Tour de France, har jeg funnet ut,» sier Eiking.
Flere dager i
første halvdel av rittet prøvde han også å komme av gårde i brudd, men det ble
med bruddet på den tiende etappen, hvor hovedfeltet hadde god kontroll før
sidevinden splittet feltet på vei inn mot Albi, der Wout van Aert spurtet inn
til etappeseier. Eiking virket noe overrasket over hvor vanskelig det har vært
å komme i brudd.
«Det er veldig
annerledes enn hva du møter i de fleste andre ritt. Det at du blir fysisk
sperret er noe nytt for meg,» vedgår 24-åringen, som etter hvert fikk nær
kjennskap med det mye omtalte «bruddpolitiet» i årets utgave av Tour de France.
Utover i rittet ble det også delt ut bøter, tidsstraff og minuspoeng til tre
ryttere som ble litt for ivrig i å sperre ryttere som ønsket å komme seg med i
brudd.
FDJ versus
Wanty
Eiking har i lang tid vært regnet som ett
av de største klatretalentene i norsk sykkelsport, men har ikke nødvendigvis
hatt en karriere hvor alt har gått på skinner ute i proffverdenen. Etter to år
i Joker, gikk han til franske FDJ etter 2015-sesongen. Der huskes han best for
å være rytteren som ble kastet ut av Vuelta a España i 2017 før den siste
etappen inn til Madrid, etter å ha «tatt to øl» med andre ryttere kvelden før.
Denne gang ventet Eiking til målstreken var passert på Champs-Élysées, før den første av trolig flere bokser med Leffe ble åpnet, for så å bli dunket inn i kameralinsen til TV 2.
Eiking i brudd på etappen til Albi.
Men tilbake til
de to ølene i 2017. Da hadde Eiking allerede signert en kontrakt med
Wanty-Groupe Gobert, nå bare kjent som Wanty-Gobert. Utover 2017-sesongen ble
det klart at Eiking og FDJ var en dårlig match. Nordmannen fant seg ikke helt
til rette i det franske systemet og var ikke alltid så enig med taktikken laget
la til grunn og hvem laget skulle kjøre for. Kommunikasjonsproblemer og et fraværende
lingua franca med de faktiske
kapteinene, gjorde nok ikke tingene enklere for Eiking heller. FDJ-sjef Marc
Madiot omtalte nordmannen som «talentfull», men også «svært upolert med mye å
lære om lagspill». Misforståelser og små-tumulter oppsto litt for ofte.
«FDJ og Wanty
er to forskjellige verdener,» slår Eiking fast «Jeg føler meg veldig godt
hjemme i Wanty. Jeg har den roen jeg trenger for å utvikle meg videre, så jeg
er ikke bekymret for det. Jeg har lært mye disse to årene. Jeg ser at det er
noe jeg kan gjøre annerledes, men jeg har også gjort mye riktig i år. Frem mot
Ardennene kunne det riktignok vært noen ting som kunne vært litt mer ideelt for
å prestere i Tour de France,» sier nordmannen.
I sommer ble
Eiking belønnet med en kontraktsforlengelse som holder ham i Wanty ut 2021. Re-signeringen
er et utvetydig tegn på lagledelsen er fornøyd med sin nordmann, selv om han ikke
alltid følger rådene deres til det fulle. Oppmodingen om å flytte til enten
Belgia eller Spania, for eksempel, har Eiking glatt ignorert. Den hjemkjære
askøyværingen prøvde seg riktignok noen måneder i Nice, da han syklet for FDJ,
men livet på den franske rivieraen besto trolig av for mange distraksjoner for den
eventyrlystne, unge mannen i 20-årene.
Nye
steg
Selv om det verken ble fullklaff i Tour de
France eller Ardennerklassikerne, hvor pollenallergi skapte problemer for
Eiking, kan han se tilbake på flere gode resultater denne sesongen, som han
også har kunnet gjort i sine tidligere år som proff. Men det å få stabile
toppresultater over tid, har alltid vært et lite ankepunkt for Eiking. Selv
føler han utviklingen peker i riktig retning, selv om den positive trenden ikke
nødvendigvis skinner i gjennom på resultatlistene.
«Hvis du skal se på Grand Tour-statistikken min, så kan du fort tenke ’oi, han har stagnert’. Men jeg føler selv det ikke er tilfellet. Jeg hadde et dårlig år i fjor, hvor jeg ikke fikk sykle Tour de France. Samtidig vant jeg et ritt på det, så jeg presterte i mange ritt.»
Eiking syklet
Vuelta a España i både 2016 og 2017. Samme år tok han også sin første
proffseier da han vant Boucles de l’Aulne-Chateaulin i Frankrike. Da Eiking så
ble vraket til Tour de France i fjor, var han topp fem tre ganger på etappene i
Østerrike rundt, før han vartet opp med sin andre proffseier da han vant den
tredje etappen i Tour de Wallonie, solo etter å ha angrepet over toppen av den
siste bakken.
«I år begynte
jeg bra, og jeg har vært på podiet flere ganger. Jeg ble nummer 15 i Catalonia
rundt og var egentlig bra helt frem til Ardennene,» sier Eiking, som også kan
vise til to tredjeplasser fra franske éndagsritt og andreplassen på den tredje
etappen i Giro di Sicilia. Sistnevnte etter å ha jublet febrilsk i regnværet, før
han senere forstod at Brandon McNulty (Rally UHC Cycling) hadde krysset
målstreken 55 sekunder tidligere.
I
Ardennerklassikerne ble 37. plassen i Liège-Bastogne-Liège det klart beste
resultatet, uten at det ga noen grunn til jubel for Eiking, som alltid har
siktet høyt.
«Jeg føler jeg
har tatt steg, men det vises ikke så godt på resultatlistene på grunn av litt
sykdom og lignende. Jeg vet selv at jeg har tatt steg, men når du ikke er helt
på topp, er det vanskelig å få til noe i et ritt som Tour de France.»
Erfaringer
rikere
Tour de France ble til slutt et ganske bra
ritt for Wanty-Gobert. Der norske sykkelfans håpet Eiking skulle være rytteren
som skulle bringe litt x-faktor inn i laget på de kuperte etappene, var det i
realiteten Xandro Meurisse som på flere etapper vartet opp med god kjøring fra
brudd og en sterk tredjeplass på La Planche des Belles Filles. Lagets
sammenlagtkaptein, Guillaume Martin, slet kanskje i fjellene, men flere smarte
brudd gjorde at også han kunne si seg fornøyd, etter å ha kjørt inn til en
tolvteplass sammenlagt i rittet.
Eiking endte til
slutt nede på 111. plass. Et resultat som de færreste nok vil huske om noen år,
og hvor 24-åringen selv ikke kan dra stort mer enn et fullført Tour de France
ut som det positive.
«Det er mange
erfaringer å ta med seg. Sånn sett er jeg fornøyd med å ha vært her og jeg har
nytt Touren,» sier askøyværingen, som ønsker å vise seg fra en enda bedre side
når Tour de France starter i Nice neste år.
Ingen har sagt at Arctic Race er det mest spennende eller prestisjefylte rittet på UCI-kalenderen. Men der hvor timene blir lange med tre ryttere i brudd og et hovedfelt i hvilemodus frem til spurten, fanger rittet vår oppmerksomhet med sin rike kultur, eksotiske befolkning og ville natur. Dette er fire etapper av Arctic Race sett ovenfra.
Etappe 3Honningsvåg > Hammerfest
Warren Barguil smiler når han ser seg rundt. Som en ivrig hobbyfisker har bretoneren funnet roen her langt oppe i nord, til tross for at løypeprofilene i Arctic Race er langt fra skreddersydde til den franske klatrerens preferanser. Favorittfjellet hans er Tourmalet. Fjellet liker han av de samme grunnene til at han trives i Finnmark.
«For meg er det viktig å føle meg ett med naturen. På Tourmalet og i Pyreneene har man nærhet til dyrene og naturen som man ikke har andre plasser. Men her har man det,» sier franskmannen.
Han skuer ut over havet. I Hammerfest ligger fiskebåtene tett i tett. Trålerne heter «Båtsfjord», «Ishavet» og «Hermes» og galende måker har for lengst sirklet seg inn på noe fangst.
«Det er en nydelig ro her. Lite biler og bare natur over alt. Jeg fisker når jeg har tid og er hjemme. For meg er det avslapning først og fremst… Ute på sjøen er man alene, man har ingen rundt seg. Ingen biler som tuter eller kjører deg ned.»
Hjemme i Bretagne legger han ofte ut ruser, og nevner at på hans trakter finner man som regel makrell og lyr.
«Mest for fornøyelsen, jeg legger ingen stor prestisje i vedlikeholdet av disse rusene. Kanskje jeg burde skaffet meg nye, eller kjøpe noen mens jeg er her» avslører Barguil med et lurt smil.
Sjøen ligger blikkstille og gir et sylskarpt speilbilde av bebyggelsen som omkranser den tette havnen. Hammerfest sin strategiske posisjon, som porten til Barentshavet, har vært avgjørende for havnens aktivitet og utvikling i århundrer. Ikke minst for ishavsfangst og fiskeri.
«Norge kom sent i gang med ishavsfangsten. Nederlendere og baskere forsynte seg av hval og andre ressurser på Svalbard allerede på 1600-tallet. Senere kom engelskmenn og andre nasjoner. De første norske fangstfolkene kom til iskanten rundt 1820, og seilskutefangsten var på topp rundt 1880,» forteller lokalhistoriker Kjell G. Kjær.
Hvalross var i en periode en ettertraktet vare som folk betalte gode penger for. Den kunne brukes til så mangt. Det tykke og seige skinnet ble en forløper til dagens sykkelslange. Dekk på datidens velociped besto av strimler av hvalrossskinn. Det samme skinnet gikk også til våpenindustrien, som rekyldempere til kanoner. Og som om ikke det var nok: Hvalrossens tenner, kalt elfenben, ble til gebisser.
«De som dro ut langt til havs, var jo store eventyrere,» sier Barguil med ærefrykt i stemmen. «Jeg er glad for å være syklist, det er ikke så hardt til sammenlikning. Jeg kunne aldri vært så lenge ute på båt.»
Ingen har sagt at Arctic Race er det mest spennende eller prestisjefylte rittet på UCI-kalenderen. Men der hvor timene blir lange med tre ryttere i brudd og et hovedfelt i hvilemodus frem til spurten, fanger rittet vår oppmerksomhet med sin rike kultur, eksotiske befolkning og ville natur. Dette er fire etapper av Arctic Race sett ovenfra.
Etappe 2 Tana > Kjøllefjord
«Traséen på Finnmarksvidda er tøff. Skal du konkurrere i toppen, må du være ekstremt god både fysisk og teknisk. Men det er også en trasé som er tilgjengelig for de som ønsker å teste ut egne grenser. Blod, svette og tårer. Unik naturopplevelse. En mental styrkeprøve.» Budskapet fra arrangøren virker kanskje litt vinglete. Trolig for ikke å skremme bort den syklende allmuen som ikke like topptrente som Petter Fagerhaug, Nina Gäßler, Dahle Flesjå og resten av den norske eliten.
For Off-road Finnmark kan være en nådeløs og strabasiøs affære, ja så absolutt – kanskje noe av det tøffeste man kan gjøre på to hjul.
«Ta med ekstra klær, særlig ekstra bukser, jeg har som regel med meg flere. Ekstra klær og smertestillende. Det får jeg alltid bruk for. Håndledd og knærna verker som et helvete på slutten,» sier Øystein, klar for sin tredje deltakelse med lagkamerat Ole.
Foto: Offroad Finnmark
Noen sykler 150 km. Andre 300. Og de mest bestialske: 700 km. Ifølge arrangøren består rittet av om lag 10,000 klatremeter. Rytterne må kunne takle teknisk sykling, og kunne orientere seg med hjelp av GPS og kart. Traséen domineres av opparbeidede kjerreveger, stier og tråkk på den evinnelige øde Finnmarksvidda. Det er også områder med ekstremt krevende teknisk sti, myrer og elver. Dermed kreves et svært høyt nivå av alle deltagere, og rittledelsen skal godkjenne hvert enkelt lag individuelt.
Men det legger ingen demper på ambisjonene.
«Vi ønsker også å gjøre det mulig å sykle solo på 700-kilometeren,» sier leder Anders Abrahamsen «Vi ønsker flere deltakere fra alle kanter av verden, utenlandske deltakere, men det er dyrt for de å reise hit til Finnmark. Det er heller ikke lett å finne seg en makker som kan prestere på samme nivå og som har økonomien til det. Skal vi øke antallet deltakere på 700 km, må vi legge til rette for det, og vi tror dette kan være veien å gå,» sier rittsjefen.
Martin Cunat og Tomas Navratil fra Tsjekkia ble siste fullførende under Offroad Finnmark 2018. Duoen deltok i den mest ekstreme klassen, og tilbakela 700 kilometer på hederlige 83 timer og 18 minutter.
«Tsjekkerne har imponert meg aller mest. De ble nok litt overrasket over hva som ventet dem her oppe, men de har klart å justere seg inn etter forholdene og fullførte med stil. Gutta har syklet på hardtail-sykkel, uten bakdempere, så de kommer nok til å kjenne at de har syklet Offroad Finnmark i mange måneder fremover,» humrer den sadistiske arrangøren.
Ingen har sagt at Arctic Race er det mest spennende eller prestisjefylte rittet på UCI-kalenderen. Men der hvor timene blir lange med tre ryttere i brudd og et hovedfelt i hvilemodus frem til spurten, fanger rittet vår oppmerksomhet med sin rike kultur, eksotiske befolkning og ville natur. Dette er fire etapper av Arctic Race sett ovenfra.
Etappe 1 Vadsø > Kirkenes
De politiske undertonene mange spådde ville prege etappen, var så absolutt til stede. Rytterne som snart skulle passere Russermonumentet i sentrum av Kirkenes ble passende nok ringt ut på siste runde av forsvarsminister, Frank Bakke-Jensen. Som finnmarking vet også ministeren veldig godt at krigsmonumentet står der som en påminnelse om Sovjetunionens innsats i frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944, og at norsk frigjøring etter andre verdenskrig handler om mer enn 8. mai.
Åpningsetappen i Arctic Race 2018 spilte rittet i så måte inn som en noe ufrivillig part i norsk utenrikspolitikk. Lokalbefolkningen snakket om hvordan de ville ha Vladimir Putin på plass når 75-årsmarkeringen av frigjøringen finner sted neste år. Det vil trolig ikke mannen med bjella, Bakke-Jensen, og resten av de norske styresmaktene.
Til lyden av svirrende sykkelhjul kom nemlig den utvetydelig titulerte rapporten «Kremls Trojanske hester». Der ble nordmenn beskrevet som delt i holdningene til Russland. Nordlendingenes positive syn av naboen i øst, kan gjøre det fruktbart for Russland å drive politisk krigføring mot Norge, mente rapportens far, den amerikanske tenketanken Atlantic Council. En kort sykkelspurt fra Russermonumentet, i kafelokalene til Terminal B, hadde forfatteren Øystein Bogen forelest om den udemokratiske Putin, og hans destabiliserende og fryktskapende metoder.
«I det gamle Sovjet hadde man i alle fall Politbyrået. Det kunne i alle fall tre inn og justere statslederen om han gikk for langt i en eller annen retning. I dag finnes ikke noe sånt,» advarte Bogen – foran en skeptisk lokalforsamling.
Tilbake på landeveien. Ordfører Rune Rafaelsen hadde stolt tatt på seg ordførerkjedet for anledningen, og syklet helt i front når deltakerne i «Border Crossing Cycling» ankom Kirkenes. På hjul lå selveste Thor Hushovd og resten av feltet.
Prosjektet er et samarbeid mellom Sirbma IL, Sør-Varanger kommune, Arctic Race of Norway og Barentssekretariatet. Målet har vært å få deltakere i alle aldre til å melde seg på sykkelrittet som startet i den russiske bosetningen Nikel.
«Det er Sirbma IL som har vært motoren i det hele. De har i 14 år hatt et samarbeid med den russiske sykkelklubben Pilgrim,» forteller leder for Barentssekretariatet, Lars Georg Fordal, «og det er de som har tatt initiativet til dette prosjektet, som handler om å ta med barn og voksne på sykkel over grensa fra Nikel til Kirkenes.»
Den Nato-vennlige tenketanken Atlantic Council finansieres av blant andre det norske Forsvaret, og foruten å peke på nordlendingene hevder rapporten at Rødt, SV og Frp er blant de europeiske partier som er mest åpne til det demoniserte, russiske Putin-styret. Men nordlendingenes prosaiske tilknytning til Russland betyr vel nødvendigvis ikke at de svelger propaganda?
«Vi er veldig for å ha kontakt med det russiske folk, og her i Kirkenes kjører vi ofte til Russland for å fylle bensin, få en hårklipp eller spise middag på restaurant. På samme måte kommer det russere hit for å handle,» sier Silja Støyva Arvola, leder av Finnmark SV – en av de som støttet Arctic Race sine planer om en etappe til russisk jord, planer som foreløpig er skrinlagt.
«Det er typisk at ”de store” prøver å gjøre et folk-til-folk-samarbeid til noe skummelt – det er jo noe de ikke kan kontrollere.»
Tilbake på landeveien skulle feltet ha full kontroll på utbryterne, og Mathieu van der Poel vinne åpningsetappen inn til Kirkenes. Det gjorde han foran Sergej Tsjernjetskij.
«Det er fint. Det er fint å høre folk snakke russisk i målområdet. Til og med noen russiske flagg her,» sier Tsjernjetskij – russeren som noen dager senere vant rittet sammenlagt. Etter alt å dømme uten involvering fra Kreml.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
