Måned: mars 2016

Litt klisje, men motgang gjør faktisk sterkere.

Av: Miriam Bjørnsrud

Sykling er en brutal og tøff idrett. Alt kan skje, og det er veldig små marginer som skiller himmel og helvete.
Vi legger ned så mye tid og energi i å prestere, så når prestasjonene ikke stiller til forventningene så blir vi skuffa. Skikkelig skuffa.
For min del har det vært to ting som har satt meg ut av trening og gjort at jeg må jobbe med psyken. Det ene er sykdom og det andre er velt. To av det syklister, eller generelt idrettsutøvere, frykter mest.

Sykdom er egentlig det enkleste. Jo eldre man blir, jo bedre lærer man seg å kjenne kroppen sin slik at man kan holde seg frisk stort sett hele året. Med mindre man blir smitta av noe skikkelig smittsomt, eller blir langvarig sjuk. Det første man tenker når en sykdom slår inn er hvordan i helsikken kunne det skje? Hvorfor passer det alltid så dårlig? Kan jeg trene, eller burde jeg holde senga..? Definitivt det viktigste er bare å finne roa, om du stresser blir du ikke fortere frisk, du gjør det bare verre for deg selv.

• LES MER: Fra snøstorm til sandstorm

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dramatikken i Ponferrada
Men hva når de litt større tinga inntreffer? Kyssesyke, utbrenthet, eller en kraftig velt. Det er da man virkelig får kjenne på hvor man står, og hvor man vil, og ikke minst hvem man er. 2014 var et år ting gikk ganske bra. Etter å ha vært igjennom «normal» motgang som man kan kalle det, syntes jeg egentlig ting funka fint. Ny trener, nye økter, og masse motivasjon. Jeg var super klar for VM i Ponferrada. En løype jeg likte godt, og som jeg så klart var utrolig stolt av å få kjøre.

Det var ikke langt inn i løpet jeg skulle få være med, før jeg gikk ned for telling. Vi lå i 80km/t, og et lite touch mellom et forhjul og bakhjul skulle vise deg å sette strek for det som var av store drømmer og håp. Jeg sklei i det som føltes som en evighet, og når jeg først stoppa var det eneste jeg tenke på å komme meg ut av veien, for jeg visste det kom flere syklister. Men det var med tanken. Kroppen be truffet av harde slag gjentatte ganger, følelsen av sykler som kjører i deg og lyden av bremser som hyler og dekk som skrenser sitter fortsatt godt i hodet. Jeg ble liggende på bakken å vente. Prøvde bare å puste, og tenke at det sikkert gikk fint. Da jeg først fikk satt meg opp, så jeg hvor ille det var. Folk lå stødd. Det så ut som en slagmark.

Det er mye jeg kan dra frem av følelser og minner av akkurat det jeg opplevde der og da. Men det er vanskelig å sette ord på. Det var bare en utrolig sår og vond følelse som jeg håper jeg aldri får oppleve igjen.

Himmelsk morfin
Hjelpen kom fort, og helten min denne dagen var uten tvil, Ottar Ackenhausen Renholt. For de som har vært involvert i landslaget de siste ti årene tipper jeg dere kjenner til Ottar. For en mann. Han tok vare på meg hele tiden, og sa ting som jeg vet pappa ville sagt, ord som fikk meg til å holde roen. Jeg ble lagt på båre og inn i en sykebil, også blir egentlig det meste veldig skurrete.. godt mulig det var morfinen..

• LES ALLE HITECS BLOGGER HER

Den største frykten min var at det skulle være brudd i skulder/skulderblader. Det var noen så sinnssyke smerter, at jeg faktisk hadde psyka meg opp på at det kunne være det legen kom for å fortelle meg. Heldigvis slapp jeg unna brudd, bare en meget forslått kropp. Haha, kjenner nå når jeg skriver at timene og døgnet på sykehuset faktisk er skikkelig blurry. Ikke det at jeg skal oppfordre til noe som helst, men når kroppen er så mørbanka som den var da, er følelsen av å få morfin ubeskrivelig! Det var som om alle smerter ble borte og at ingen verdens ting hadde skjedd. Det er det som er positivt med å skade seg i Spania. Det som ikke er så positivt med spanske sykehus er rett og slett at de ofte er dårlige. Er ikke bare på Mercadona ting er mañana. De skjønner ikke så mye engelsk, og de vil helst ikke rense sårene dine med mindre du ber på dine knær (jeg måtte be i fem timer, og endte med å måtte rense alt igjen dagen etterpå).

Gråt i telefonen
Siste jeg husker av sykehusoppholdet var når Kristoffer Skjerping, kjæresten min kom, og når jeg endelig kunne ringe hjem. Mamma og pappa skulle på den faste VM-festen hos min trofaste mekk, Thomas Didriksen, med en haug andre sykkelfanatikere. De hadde sett hva som skjedde, og visste ingenting om hvordan det gikk. Jeg får fortsatt en vond klump i halsen når jeg tenker tilbake. Jeg tok opp telefonen og hørte pappa. Det var ikke mange ord som ble sagt, vi gråt begge to, og det var forferdelig vondt å høre hvor redde og bekymra de var, der de sto i Norge helt hjelpeløse. Vi roet hverandre ned med å si at alt gikk fint og hvor stor englevakt jeg hadde hatt.

Nå ble det her fort veldig mye mer enn det jeg tenkte å skrive om akkurat denne episoden. Selv om jeg kom ut av det uten bruddskader, så var det forjævlig vondt. Skrubbsår over hele kroppen som gjorde det umulig å få sove og i det heletatt bevege seg, og verst av alt: minnene om det som hadde skjedd. Jeg vet at mange har vært gjennom store og mye mer omfattende ulykker enn det jeg opplevde.

Veien tilbake
Men, da er vi tilbake til at når noe sånt skjer med en toppidrettsutøver så raser verden litt sammen. Når man står midt i det så er det ikke lett å se noe forbaska lys i tunellen. Innimellom kan man oppleve en ekstra motivasjonsboost av å gå gjennom noe tøft, men denne episoden tullet opp ting i hodet mitt. Jeg ble kvalm og uvel av tanken på å sitte på en sykkel igjen. Jeg hadde ikke lyst til å utsette meg selv for den type fare, og ikke minst så ville jeg ikke at mamma og pappa noen gang skulle få kjenne på den frykten de kjente da. Jeg skjønte at det var tanker, lukter og lyder som utløste en type redsel jeg ikke klarte å takle selv, så jeg var utrolig heldig og fikk hjelp av Leif Ottesen, rett og slett for å komme tilbake til der ønsket å være.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I sykling tar ting tid, og man må være utrolig tålmodig. Det tok tid å komme seg ut av denne situasjonen også, og om jeg noen gang blir akkurat slik jeg var før, så er svaret nei. Men jeg har lært mye av det, og det er så viktig at man får hjelp, og at man finner seg små delmål, større hovedmål, og noen skikkelig hårete mål. Da har man noe å jobbe med når det kommer tøffe dager, for tro meg, de vil komme. For meg har det vært avgjørende å ha et skikkelig drømmemål som gir meg gåsehud, og litt skrekkblandet frydfølelse. Da kommer jeg på hvor jeg vil, og hvorfor jeg egentlig driver med dette, og hvorfor det er så godt å ha det vondt.

Etter jeg begynte å få tilbake godfølelsen på sykkelen igjen var all type smerte piece of cake. Etter et par måneder inn i 2015 sesongen tok jeg min første pallplass i et UCI-ritt noen gang. Jeg fikk tredjeplass i Cholet i Frankrike. Noe som gjorde utrolig godt for selvfølelsen og videre lyst på å sykle.

Uansett hva slags motgang man har, så gjelder de samme tingene. Vi må finne ut av hvorfor vi fra starten ønsket å begynne, og hva det er som gjør at du vil gi alt? Og når man først kjenner at man sakte men sikkert er på vei i riktig retning igjen, og man når det først målet, det er da det smaker ekstra godt! Nettopp fordi sykling er så brutal og tøft.

Ønsker alle en super sesong , enten du går for gull i OL, eller jobber med dørstokkmila!

Hilsen Miriam