Miguel Indurain – Sykkel

Miguelón

For et bilde. For en rytter.

Miguel Indurain, kanskje tempodisiplinens ypperste eksponent. En tittel han kanskje levde opp til i 1994 på tempoen mellom Périgueux og Bergerac, der en viss Lance Armstrong ble nærmest blåst av veien da giganten fra Navarra innhentet og passerte amerikaneren. Lille Lance lå som vrakgods i bakspruten til den spanske ekspressen. 64 km i kampen mot klokka ble tilbakelagt på 1 time og 15 minutter, snittfarten var 50.548 km/t. Nærmeste rival, Tony Romniger, var hele to minutter bak. Senere det året satte Indurain ny timesrekord. For de innvidde var dette intet sjokk. To år tidligere vant han Tour-tempoen med over tre minutter. Den gamle reven Laurent Fignon ble innhentet av spanjolen som startet hele seks minutter bak.

Som et fysiologisk naturfenomen, ble Indurain flere ganger gjenstand for vitenskapelige studier. Hvilepulsen var 28, det maksimale oksygenopptaket på 88 prosent. Minuttvolum, lungekapasitet, anaerob terskel – alt var over snittet og rett og slett pas normal. Det samme var kanskje samarbeidet med Francesco Conconi, men det blir en annen historie.

I 2012, 14 år etter endte karriere, publiserte International Journal of sports physiology and performance et casestudie hvor man avdekket at Indurain, nå 46 år, fortsatt hadde oksygenopptak og kraft-output som overgikk dagens proff-felt.

I sine fem Tour-triumfer vant Miguel Indurain åtte av ti tempoetapper, og er kanskje, ved siden av en annen femdobbelt vinner, Jacques Anquetil, den beste temporytteren i rittets historie.