Tadej Pogacar Archives - Sykkel
Close Form Button

SØK

Stikkord: Tadej Pogacar

– Jeg kan legge opp i morgen og være stolt av karrieren min

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): Tidligere har han vunnet Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia (at på til ved to anledninger), men søndag klarte Tadej Pogacar noe han aldri har maktet før: Han erobret selveste Flandern rundt.

Mye var sagt og skrevet i forkant om måten 24-åringen var nødt til å gjøre det på. Å holde Wout van Aert og Mathieu van der Poel fra livet, er enklere sagt enn gjort.

En hard start på rittet, mange velt og en fryktinngytende gruppe favoritter som slet seg løs i etterkant av Molenberg – var alle faktorer som spilte i favør av UAE-Team Emirates-kapteinen.

Knockout over Kwaremont

Van Aert måtte kapitulere over Hotond, og den avgjørende turen over Oude Kwaremont ble knockout-punchen fra «den slovenske kannibalen».

Mathieu van der Poel manglet 15 sekunder på toppen av Paterberg, og etter å ha vært involvert i noen uhell underveis – manglet han det siste for å hente inn forspranget på de siste 13 kilometerne.

– Det var fantastisk samarbeid av laget i dag. Dette er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg visste at jeg måtte gå solo fra Oude Kwaremont. Jeg ga alt jeg hadde. Jeg visste Paterberg ville bli tøft, men jeg visste at jeg bare måtte holde det gående der og inn, fortalte han i et intervju vist på Discovery (+) etterpå.

– Jeg kan si at jeg kan legge opp i morgen og være stolt av karrieren min, uttalte Pogacar etterpå – da han ble fortalt at kun Eddy Mercxk og Louison Bobet har kombinerte seier fra Tour de France med Flandern rundt tidligere.

Bak der igjen samlet ryttere som Kasper Asgreen, Wout van Aert, Mads Pedersen, Neilson Powless, Stefan Küng, Fred Wright og Matteo Jorgenson seg. Sammen klarte de likevel ikke å hente inn suverene Pogacar.

Van der Poel tok andreplassen. Mads Pedersen ble tredjemann etter heltemodig innsats, mens Wout van Aert nok ikke var fornøyd på fjerdeplass.

Velt for Kristoff

Alexander Kristoff lå brukbart plassert over Molenberg, men var en av rytterne som gikk ned i ett av flere stygge velt. Stavanger-mannen kom seg opp i feltet igjen, men brukte for mye energi til å følge de avgjørende angrepene.

Tidlig var polske Filip Maciejuk skyld i en velt som blant annet sendte Peter Sagan, Ben Turner og Tim Wellens ut av rittet. Bahrain-rytteren ble disket, og tok siden til Twitter der han ba om unnskylding.

Slik gikk det til:

Dramatikken lot ikke vente lenge på seg i den 107. utgaven av Flandern rundt. Med over 235 kilometer igjen til Oudenaarde, satte Bahrain-Victorious tre mann foran inn i et sidevindsparti, og trioen skapte splittelser bakover i feltet.

Mathieu van der Poel ble sittende i den bakre delen av feltet. Heldigvis for ham med flere hjelperyttere rundt seg, blant annet Søren Kragh. Det var dog neppe planen til Alpecin-Deceuninck at dansken skulle bruke krefter allerede der for å få kapteinen sin opp til feltet igjen.

30 kilometer senere sprakk det opp i feltet igjen. Denne gangen etter en velt som blant annet involverte Danny Van Poppel. BORA-hansgrohe-rytteren sto av, og Tadej Pogacar var blant rytterne som ble hindret.

Bahrain-rytter skapte diger velt

I denne perioden var det veldig mange ryttere som kjempet om å komme seg i bruddet. Movistar, Uno-X, Total Energies, Q36,5 Pro Cycling, Team Flanders Baloise og Lotto Dstny var blant de mest aktive. Edvald Boasson-Hagen, Martin Urianstad Bugge og Rasmus Tiller var blant rytterne som angrep flerfoldige ganger.

Bruddet slet seg imidlertid ikke løs før det var syklet over 100 kilometer. Van Keirsbulck, Colombo, Reinders og Hoole var den opprinnelige kvartetten, før Jasper De Buyst (Lotto Dstny) kjørte seg opp til dem. Over det første brosteinspartiet klarte også Jonas Rutsch, Tim Merlier og Hugo Houlé å støte seg opp til bruddet.

Mens Van Aert endelig fikk seg en tissepause, veltet lagkamerat Tosh van der Sande hardt rett bak ham.

Det skulle imidlertid også gå enda verre enn det. Bahrain-rytteren Filip Maciejuk kjempet om posisjoner ute på venstresiden av feltet. Mens Tim Wellens klarte å få plass på veistrekket foran ham, kjørte Maciejuk inn i et bløtt parti med gress, og mistet kontrollen over sykkelen. Uheldigvis ble han nødt til å svinge inn mot feltet igjen, og endte opp med å rive ned en hel haug med ryttere bak seg.

Selv hang 23-åringen med hodet da han innså hva han hadde gjort. Bak ham lå ryttere som Julian Alaphilippe, Wout van Aert, Peter Sagan, Tim Wellens, Oier Lazkano og Ben Turner igjen på asfalten, sammen med en rekke andre ryttere. Flere av dem ble nødt til å stå av, mens også Maciejuk ble fjernet av rittjuryen.

Van der Poel på etterskudd

Feltet fortsatt ufortrødent videre mot bakkene. Tempoet ble dratt fullstendig ned av Team DSM over Kortekeer, før fire av rytterne deres økte farten betraktelig. Det minnet om manøveren Trek-Segafredo dro i Waregem.

Igjen satt Mathieu van der Poel dårlig plassert, og havnet i bakleksa. Det gjorde igjen at Søren Kragh måtte investere nye krefter for å få kapteinen opp igjen.

Og slik fortsatte det egentlig for nederlenderen. Med 114 kilometer igjen gikk en ny velt på den sleipe brosteinen. Tiesj Benoot og Magnus Sheffield var blant rytterne som gikk ned, og igjen ble van der Poel hindret.

Pogacar involverte seg tidlig

Over Kerkgate på vei inn mot Molenberg, begynte flere grupper å rive seg løs i feltet. Mads Pedersen angrep, og fikk med noen sterke menn i Florian Versmeersch, Trentin, Nathan van Hooydonck, Kevin Geniets, Jhonatan Narvaez, Yves Lampaert, Krists Neilands og – trommevirvel – Tadej Pogacar.

Med sloveneren involvert ble det dog vanskelig å komme seg unna. Alarmen gikk selvsagt i hovedfeltet med en gang, og Uno-X satte rytterne i front sammen med EF Education for å nøytralisere angrepet.

Over Molenberg begynte nye utfordrere å vise seg fram. Kasper Asgreen tok initiativ og fikk med seg Stefan Küng, Matteo Trentin, Nathan Van Hooydonck, Florian Vermeersch, Neilson Powless og Fred Wright. Jonathan Narvaez og Mads Pedersen klarte også å kjøre seg opp fra feltet. Over Molenberg lå også van der Poel godt plassert – men valgte  ikke å involvere seg da Trentin dro igang på nytt. Fremdeles var det 100 kilometer igjen av rittet.

Tungt slag for Alpecin

Over Berendries angrep Benoît Cosnefroy og Matteo Jørgensen fra feltet og tok seg opp til bruddet. Det kom nok et skudd for baugen for Van der Poel, ettersom Søren Kragh ble tvunget til å stå av rittet.

Berg Ten Houte og Kanarieberg er viktige på grunn av plasseringen i forkant av tur to opp Oude Kwaremont. Her smeltet mellombruddet og det opprinnelige bruddet, og dannet en usedvanlig sterk koalisjon der framme.

Bak i feltet posisjonerte Wout van Aert, Mathieu van der Poel og de andre stjernene, deriblant Alexander Kristoff, se foran de to bakkene i forkant av sykkelsportens helligdom. Uno-X-kapteinen hadde Rasmus Tiller foran seg, mens William Blue begynte å sige bakover på halen av hovedfeltet.

Kristoff i bakken

På veien inn mot Kanarieberg satte Jumbo-Visma opp tempoet i feltet. Biniam Girmay gikk i bakken langt fram i feltet, og dro med seg 8-10 mann mens han selv rullet rundt flere ganger.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KRISTOFF I BAKKEN: Biniam Girmay tok asfalten først, og fikk hard medfart. Kristoff kom seg på sykkelen igjen. FOTO: Skjermdump via Discovery

Dessverre var Alexander Kristoff og Matej Mohoric blant rytterne som gikk ned i velten. Stavanger-mannen holdt seg til høyrearmen, mens Girmay i hvert fall klarte å reise seg igjen etter den voldsomme velten.

Fra bunnen av Oude Kwaremont gjorde UAE et rent opptrekk for Tadej Pogacar. Sloveren skuffet ikke, og hadde et forsprang på 20-25 sekunder tilbake til Wout van Aert, Mathieu van der Poel, Christophe Laporte, Tom Pidcock og Nils Politt.

Taktisk spill

Etter Paterberg var det fremdeles 15 sekunder mellom Pogacar og gruppa til van Aert og van der Poel. Fremdeles hadde sloveneren 1:38 opp til bruddet, der 12 menn fremdeles holdt stand.

UAE-laget hadde fått plassert Trentin der, mens van Aert kunne stole på hjelp fra både Christophe Laporte og Nathan Van Hooydonck i løpet av de siste 50 kilometerne inn til Oudenaarde.

Franskmannen tok ansvar og tetta luka opp til Pogacar. Det gjorde samtidig at van Aert kunne slappe mer av bak, og la det bli opp til van der Poel og Picock å tette luka.

Over Koppenberg utkrystalliserte «de tre store» seg. Pogacar ledet an, van der Poel og van Aert fulgte på hjul – mens Pidock og Laporte ble distansert. Bruddet hadde fremdeles 45 sekunder, og ble lost over toppen av Asgreen, foran Wright, Küng, Trentin og de andre. På vei nedover mot Oudenaarde, samlet bruddet seg igjen.

Bak måtte Pogacar, van Aert og van der Poel komme fram til en måte å samarbeide på, om gruppa fram til de 11 foran skulle holdes på et akseptabelt nivå.

Pedersen solo – angrep fra van der Poel

Over Taaienberg – med 40 kilometer igjen – fikk van der Poel problemer med kjedet på vei inn i bakken. Da det var løst, hadde Pogacar og van Aert alt fått en luke.

Han reiste seg opp fra sadelen og tråkket det Canyon-sykkelen tålte, og kjørte seg opp i ryggen på stjerneduoen igjen. Imponerende!

Den brosteinslagte bakken endret ikke stort mellom de to gruppene, men bidro til å mørne leggene enda litt mer inn mot den avsluttende Oude Kwaremont/Paterberg-kombinasjonen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STAKK AV: Tadej Pogacar klarte til å slutt å riste av seg van der Poel/van Aert. FOTO: Skjermdump fra Discovery

Inn mot de energitappende Kruisberg/Hotond-strekket, hadde Mads Pedersen fått nok av det taktiske spillet og valgte å fortsette på egenhånd. Da lå gruppa til Pogacar rundt 40 sekunder bak, og dansken – som hadde syklet offensivt hele dagen, klarte å øke.

Bak angrep van der Poel, og klarte med det støtet å få van Aert over på defensiven. Pogacar og van der Poel kjørte avgårde uten selskap av den dominante Jumbo-Visma-kapteinen.

Spiste opp forspranget til Pedersen

Krutt-tønna Pedersen hadde halvminuttet inn i Oude Kwaremont, men det var langt ifra nok. Bak kom nemlig Pogacar-lokomtivet. På den siste delen av den 2,3 kilometer lange bakken ble dansken også hentet inn av van der Poel.

Van Aert så kokt ut, selv om Nathan Van Hooydonck slapp seg ned fra bruddet for å hjelpe.

Sloveneren hadde 15 sekunder inn i Paterberg, og avstanden mellom han og van der Poel var tilnærmet uendret over toppen. 13 kilometer – og motvind – sto nå mellom Pogacars første seier i Flandern rundt.

Det var dog ingen som klarte å hente inn sloveren. Nærmest var Mathieu van der Poel, som syklet inn til andreplass 17 sekunder bak den slovenske trollmannen. Bak ble det uhyre jevnt mellom Mads Pedersen og Wout van Aert i kampen om 3.-plassen.

Herjet med konkurrentene i tøff Flandern-test

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet Gruppetto): «Kleine Ronde», eller mini-utgaven av Flandern rundt, kalles E3 Saxo Classic. 204 kilometer vs over 270 i Belgias aller største sykkelritt.

Men mange av bakkene som går igjen er de samme. Selv om Paterberg og Oude Kwaremont har byttet rekkefølge.

Mye vind og en del regn (de kraftigste regnskurene ble dog unnagjort tidlig i rittet), gjorde forholdene krevende, og skapte mange velt underveis.

Ikke helt uventet startet hardkjøret over Taaienberg. Slik Jumbo-Visma også gjorde i fjor, kjørte de omtrent lagtempo inn mot bunnen av bakken. Først inn fra feltet gikk likevel Mathieu van der Poel. Milano-Sanremo-vinneren avslørte igjen at han er i solid form. Selv Wout van Aert klarte ikke helt å ta bakhjulet hans.

Fra utbruddet klarte Martin Urianstad Bugge å klore seg fast, da flere grupper gjenvant kontakten med van der Poel og van Aert inn mot de neste kneikene.

Uno-X tok ansvar i gruppa bak

I gruppa bak lå Alexander Kristoff plassert, noe som fikk Anders Skaarseth og Rasmus Tiller til å ta fronten for å få Stavanger-mannen opp igjen i det gode selskap.

På vei inn mot Eikenberg begynte de små angrepene blant forhåndsfavorittene å skje. Kasper Asgreen økte tempoet i front, og dro med seg navn som van der Poel, Pogacar, Christophe Laporte og Matej Mohoric.

Det gjorde at van Aert var nødt til å reagere bak, og heldigvis hadde han Nathan Van Hooydonck rundt seg til å tette luka.

Etter at et forsøk fra van der Poel ble nøytralisert, gikk Søren Kragh kontra. Matej Mohoric og van Hooydonck klarte å få kontakt med dansken. Mens Tadej Pogacar fullstendig feilberegnet en sving, og gikk fra å følge hjulet til Mohoric til å ende opp sist i gruppa.

Stjerneduell mellom van der Poel og van Aert

En hektisk periode med flere angrep fulgte. Dessverre også noen velt. Bugge Urianstad, Florian Sénèchal, Dylan van Baarle og Anders Skaarseth var dessverre blant de involverte.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MØRBANKET: Anders Skaarseth slo kneet inn i fortauskanten, og pådro seg i tillegg støt mot rygg og hofte etter «touch of wheels» på vei inn mot Stationsberg. FOTO: Skjermdump fra Discovery

Skaarseths hjul kom borti en annen rytters, og han ble slengt inn i fortauskanten med rygg/hofte først. Den smellen så ikke god ut.

På vei over stationberg fortsatte van der Poel den offensive kjøringa. Han satte inn et voldsomt angrep, og fikk van Aert på bakhjulet. De tok seg opp til bruddet, og fikk selskap av Pogacar. Dermed satt de to duellantene foran med hver sin hjelper, mens Matej Mohoric kunne følge hjul som ensom svale i teten.

Litt av en gruppe med super-ryttere! De som nå satt bak i gruppe to, skjønte nok også at det ville bli vanskelig å sveive denne gjengen inn igjen.

Pogacar hindret av «moto»

Ved Paterberg gresset kuene rolig som vanlig, og på venstresiden var allerede party-teltet til Flandern rundt rigget opp. Pogacar tok styringa over det 400 meter lange partiet, og holdt ledelsen hele veien over toppen.

Bak ham var de to kombinerte cx- og landeveisstjernene, van der Poel og van Aert, som hang tettest på. Mohoric måtte gi noen meter i den bratteste delen før toppen. Bahrain-rytteren gjenopprettet kontakten, men noen få kilometer senere ventet altså Oude Kwaremont.

Pogacar hadde to angrep over den ikoniske stigningen. Det første begynte idet underlaget går fra asfalt til brostein helt nederst. Van Aert hadde et lite feiltråkk, og det var nok til at det åpnet seg en luke. I midtpartiet, der stigningsprosenten faller dramatisk, kjørte den sterke belgieren seg opp igjen.

Nær slutten av det 2,2 kilometer lange strekket, dro 24-åringen til igjen. Da ble han faktisk litt hindret av en motorsykkel som veltet foran ham, noe som hjalp van Aert med å holde kontakten med den opplagt sterkeste duoen denne fredagen.

Vanskelige å hente inn

I forfølgergruppa forsøkte Filippo Ganna, Matej Mohoric, Stefan Küng, Valentin Madouas, Ivan Garcia, Krists Neilands og Matteo Jorgenson å finne en vei tilbake i kampen om seieren. Søren Kragh (Alpecin-Deceuninck) og Christophe Laporte hadde lite å tjene på å trekke gruppa opp til sine to kapteiner.

Med 25 kilometer til Harelbeke hadde tettrioen økt forspranget til godt over minuttet. Pogacar lette fremdeles etter situasjonen der han kunne vriste av seg de to andre.

Tiegemberg var den siste bakken på menyen. Van Aert akselererte like før toppen, men støtet var ikke nok til å kjøre av verken Pogacar eller van der Poel. Så trioen jobbet seg ufortrødent videre gjennom de siste 20 kilometerne tilbake til Harelbeke.

I gruppa bak begynte Matteo Jorgenson og Stefan Küng å legge press på, noe som gjorde at de rev løs en kvartett som også inkluderte Ivan Garcia og Matej Mohoric. Med åtte kilometer igjen var avstanden nede i minuttet og det blåste hardt side/-motvind.

Van Aert holdt hodet kaldt

Tilbake i Harelbeke, der Kurt Asle Arvesen tok en stor seier tilbake i 2008, gjorde Pogacar en fartsøkning med 3,4 kilometer igjen. Van Aert nøytraliserte kjapt.

Et nytt, kort støt med 1,2 kilometer igjen ble avvæpnet av van der Poel.

UAE-rytteren ledet rytterne ut på oppløpet. Van Aert åpnet spurten først bakfra, gikk på utsiden av van der Poel og økte. Alpecin-Deceuninck-rytteren kapitulerte, og van Aert forsvarte dermed tittelen fra i fjor.

– Wout van Aert, folk vil sannsynligvis si at dette er det flotteste podiet noensinne i E3 Harelbeke, hva tenker du om det?

– Ja, jeg er enig fordi jeg står i midten, hehehe.

– Med to store mestere ved hver din side var det en skikkelig fight, men det var ingen skikkelig angrep på de siste kilometerne?

– Med styrken til oss tre der framme, var det vanskelig å prøve seg på noe. Tadej forsøkte to små angrep, men jeg ønsket å fokusere på spurten og holde meg til en plan. I en gruppe med tre mann, er det alltid vanskelig å overraske noen, sa Van Aert i et intervju vist hos Discovery.

Pogacar måtte ta til takke med tredjeplass, mens Matteo Jorgenson hentet hjem fjerdeplassen for Movistar Team.

– Kunne ikke sett for meg et bedre scenario enn dette

Posted on by Jarle

(Sykkelmagainet Gruppetto): I forkant var det snakket mest om Tadej Pogacar og Wout van Aert, men da monumentklassikeren Milano-Sanremo skulle konkluderes, var det en annen rytter som ville ha et ord med i laget.

Etter et øyensynlig skuffende Tirreno-Adriatico, hadde Mathieu var der Poel likevel godt med trøkk i beina over ryggen av Poggio. I en sving, i det skiltet som markerer den ikoniske stigningen dukket opp på høyre side, dro nederlenderen til og klarte å slite seg løs fra Tadej Pogacar, Filippo Ganna og Wout van Aert.

Av de tre andre, var det kanskje mest overraskende at Ganna hang med. Italieneren bidro til å nøytralisere angrepet til Pogacar litt tidligere i bakken. At de to klassikerstjernene van Aert og van der Poel hang på – var egentlig ikke mer enn man hadde forventet.

Økte ledelsen på vei nedover

van Aert hang med hodet da hans nemesis fra cyclocrossbanen la inn angrepet sitt. Da de to andre heller ikke hadde noe å svare med, fikk 28-åringen luka han ønsket på vei nedover mot Casino-byen. Nedover den lumske utforkjøringen maktet han også å øke forspranget bakover.

Ut på flata, med 2,3 kilometer igjen til mål, samarbeidet de noe motvillig i gruppa bak. Men det likevel for sent. Alpecin-Fenix-rytteren holdt unna hele veien inn til mål, og kopierte dermed seieren til bestefar Raymond Poulidor fra 1961.

– Jeg kunne ikke ha sett for meg et bedre scenario enn dette. Jeg følte at beina var gode over Cipressa, sa Van der Poel etterpå.

– Jeg visste at jeg ønsket å gjøre et sent angrep på Poggio, og klarte å skape en luke tilbake til van Aert og Pogacar, fortalte han i et intervju vist på Discovery etterpå.

Slik gikk det til:

Starten var flyttet bort fra sentrum av Milano og vakre Catelle Sforzesco til fordel for Abbiategrasso. Rittet var likevel Milano-Sanremo, og selv om feltet ble holdt igjen en kort stund ved kilometer 0 – kom 175 ryttere seg trygt av gårde.

Blant dem kun to nordmann i dag: Sven Erik Bystrøm i aksjon for Intermarché-Cirus Wanty og Markus Hoelgaard for Trek-Segafredo. RCS Sport og Uno-X har ikke vært så veldig interessert i hverandre foreløpig, noe som gjør at det norske laget heller ikke ble innvilget invitasjon til rittet.

Det ble tidlig klart at Jayco-AlUla, Bardiani og Eolo Kometa var interessert i å preget bruddet. Da syv mann slet seg løs etter at Alessandro Tonelli (Green Project Bardiani) og Mirco Maestri (Eolo Kometa) hadde åpnet showet, ble det til slutt ni mann som skulle vise fram trøyene der framme på vei ned mot kysten av Liguria og vakre Sanremo.

Tonelli og Mastri fikk selskap av Samuele Zoccarato (Bardiani), Alexandre Blamer og Jan Maas (Jayco AlUla), Samuele Rivi (Eolo Kometa), Alois Charrin (Tudor), Negasi Haylu (Q36,5) og Aleksandr Riabushenko (Astana).

Selv om feltet sa seg fornøyde med denne komposisjonen, fikk de heller lite slingringsmonn. Avstanden opp ble nemlig holdt under fire minutter av feltet som ble styrt av Trek-Segafredo, Jumbo-Visma og Alpecin-Fenix.

Trøbbel for Alaphilippe

Ferden mot Sanremo handler først og fremst om distanse og slitasje, derfor er også mesteparten av dramatikken pakket sammen i den siste tredelen av de 294 kilometerne.

Da feltet nærmet seg Turchino gikk den velt på halen av feltet. Julian Alaphilippe (vinner av 2019-utgaven av rittet) var blant de som ble hindret, men franskmannen hadde små problemer med å kjøre seg opp til feltet igjen.

Milano-Sanremo går for å være monumentet som er det enkleste å sykle, men likevel det vanskeligste å vinne. «Spurternes klassiker» har da også begynt å bli litt vannet ut, etter at ryttere som nettopp Alaphilippe, Wout van Aert og Tadej Pogacar har begynt å dominere dem. Sloveneren og hans UAE-mannskap satte opp et voldsomt trøkk over Cipressa i fjor.

På vei inn mot tre capi og litt over seks mil igjen av monumentet, begynte tempoet for alvor å tilta i spiss av feltet. Jan Tratnik, en viktig bidragsyter bak triumfen til Matej Mohoric i 2022, tok feil side av en rundkjøring, og endte opp bakerst på rekka. 33-åringen har siden meldt overgang til Jumbo-Visma, og fikk nå en lang vei opp for å yte service til van Aert foran starten på finalen.

Bennett i asfalten

Over Capo Mele – med rundt fem mil igjen til Sanremo – var det ikke mer enn minuttet igjen opp til bruddet. Alois Charrin (Tudor Pro Cycling) var den første som kapitulerte.

På vei opp til Capo Berta begynte de første rytterne å slippe også i hovedfeltet. Blant dem 2009-vinner, Mark Cavendish.

Med 33 kilometer igjen gikk det en stygg velt, da Sam Bennett hektet sykkelen sin i et sykkelstativ langs veien. Sammen med den irske spurteren gikk Cesare Benadetti ned, samt Pavel Bittner og Matthew Dinham fra Team DSM.

I posisjoneringskampen inn mot Cipressa, gikk så Jan Tratnik ned. I det samme momentet, måtte også Michal Kwiatkowski klikke ut av pedalen.

UAE startet hardkjøret

Med 27 kilometer igjen ble bruddet hentet inn, omtrent på slaget idet hovedfeltet tok fatt på Cipressa. Luke Rowe lå selvsagt i spiss av feltet. Caleb Ewan (Lotto-Dstny) var en annen som lå langt framme på rekka sammen med en hjelper.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOK ALT ANSVAR: Tim Wellens gjorde et solid opptrekk for Tadej Pogacar på Poggio. Sloveneren ga alt han hadde i spiss av feltet, men klarte ikke å riste av seg Wout van Aert og Mathieu van der Poel. FOTO: Nico Vereecken/PNi/SprintCyclingAgency

En kilometer lenger opp i åsen tok UAE-laget kontroll med Diego Ulissi og Tim Wellens foran Tadej Pogacar. Matteo Trentin lå bak sloveneren, og da Felix Grosschartner dukket opp fra dypet, lå det fem UAE-ryttere i spiss av feltet.

Langt framme i feltet hadde ryttere som Alaphilippe, Van Aert, Pedersen, Van der Poel og Cort plassert seg rett i bakkant av UAE-lokomtivet. På toppen var gruppa fremdeles ganske stor, i hvert fall sammenliknet med i fjor da kun 25-30 mann satt igjen til foten av Poggio. Det viste seg også at man hadde kjørt ti sekunder saktere opp Cipressa en tilfellet var i fjor.

Pogacar sprengte feltet

Nils Politt forsøkte en flyger på vei inn mot Poggio – kun 9 kilometer unna målgang i Sanremo – men ble hentet inn på vei inn dit. Fra toppen er det som kjent ikke mer enn fem kilometer igjen til målgang på Via Roma.

På Poggio tok det for alvor av da Tim Wellens tok teten med Pogacar på bakhjulet. Da sloveneren gikk til selv, var det kun van der Poel, van Aert og Filippo Ganna som kunne holde hjulet.

Van der Poel angrep så innenfor de siste 500 meterne av Poggio, og inntok utforkjøringen først. Deretter fulgte Van Aert, Ganna og Pogacar – før det var nok en luke ned til Pedersen, Kragh og Mohoric.

Kunne ikke hente van der Poel

Van der Poel økte forspranget på vei nedover, så nå måtte Pogacar, Van Aert og Ganna samarbeide hvis de ønsket å se nederlenderen igjen før mål.

Det skulle vise seg å være umulig. I stedet suste 28-åringen inn til monument-seier og kopierte samtidig bestefar Raymond Poulidor som vant Milano-Sanremo i 1961.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SOLOSEIER: For Mathieu van der Poel. FOTO: Skjermdump fra Eurosport Norge/Discovery

– Det var dette rittet jeg fokuserte på da jeg startet treningen igjen i etterkant av VM. Tirreno var ikke helt slik jeg hadde håpet på. Det var ett av rittene jeg virkelig ønsket å vinne, forklarte van der Poel.

Da han ble spurt om det var spesielt å kopiere den eneste monument-seieren til Poulidor, svarte han:

– Det var helt klart spesielt. Ikke bare fordi han vant det, men fordi det er et monument – og jeg tror det er et ritt alle ryttere ønsker å vinne, sa han. Tidligere har van der Poel vunnet Flandern rundt ved to anledninger.

Overraskelsen Ganna ble nummer to, mens Wout van Aert sikret tredjeplassen for Jumbo-Visma. Tapre Tadej Pogacar ble nummer fire.

Bak der igjen spurtet Søren Kragh inn til femteplass med Mads Pedersen på plassen bak. Neilson Powless ble sju, Matej Mohoric åtte, Anthony Turgis ni og Jasper Stuyven nummer ti. Sven Erik Bystrøm ble beste norske deltaker på 62.-plass.

Evenepoel tok majestetisk seier i Wollongong

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet): Med to av de største forhåndsfavorittene skuffet ikke Belgia fansen, da Remco Evenepoel syklet inn til et suverent VM-gull i Wollongong. Selv Wout van Aert ble redusert til statist, da årets vinner av La Vuelta kvittet seg med Aleksei Lutsenko med to runder igjen av fellesstarten.

Sykkelverdenen gned fortsatt søvnen ut av øynene da Mathieu van der Poel overraskende sto av etter 35 kilometers sykling. Siden fikk vi vite at han hadde sittet i avhør hos politiet til sent ut på morgenen på selve konkurransedagen etter en hendelse på det nederlandske utøverhotellet.

Den dystre opptakten tok likevel ikke glansen fra den fantastiske 22-åringen som også har vunnet Clásica San Sebastian og Liège-Bastogne-Liège i år.

Frankrike satte press på hovedfeltet over Mount Keira, og store nasjoner som Australia, Belgia, Italia og franskmennene var flinke til å sende ryttere ut i forkant. På de lokale rundene i Wollongong ble det stillingskrig mellom hovedfeltet og 16 ryttere i front.

Plasserte Evenepoel i front

Med syv mil igjen angrep Quentin Pacher på nytt, og i den manøveren passet Belgia på å sende ut Evenepoel. Rasmus Tiller var også blant rytterne som skled ned.

Etter noen små angrep fra front, var det først Lutsenko som kom seg løs. Deretter kjørte Evenepoel seg opp til kasakhstaneren med to runder igjen å sykle. Etter å ha kvittet seg med Lutsenko over Mount Pleasant snudde han seg ikke bakover.

Hovedfeltet kjørte seg inn til rundt minuttet over toppen med to runder igjen, men da de igjen tok foten av gasspedalen, havnet Evenepoel utenfor rekkevidde.

– Vi syklet som et lag i dag. Det har ikke noe å si hva slags måte det skjedde på. Vi ønsket å vinne som et lag. Min måte å vinne på var å gå fra langt hold, mens Wout var nødt til å ta det fra en spurt, uttalte Evenepoel etterpå

Kristoff spurtet om sølvet

På slutten ble det dramatisk. Det så ut til at Lorenzo Rota, Mauro Schmid, Aleksei Lutsenko og Mathias Skjelmose skulle spurte om bronsen, men så ble det plutselig hentet inn av hovedfeltet.

Christophe Laporte vant spurten og hentet hjem sølv, Michael Matthews ble nummer tre. Foran Wout van Aert, Matteo Trentin og Alexander Kristoff.

– Vi var sjanseløse mot Evenepoel i dag , sånn sett var det en verdig vinner. Han har nok mange store resultater foran seg, uttalte Kristoff til TV 2 etterpå.

Saken blir oppdatert!

Slik gikk det til:

266,9 kilometer totalt sett, men det var likevel lag som var interessert til å stramme inn skruene tidlig under fellesstarten i menn elite. Pier-André Coté (Canada), James Fouché (New Zealand), Michael Kukrle (Tsjekkia), Emils Liepins (Latvia), Scott McGill (USA), Simon Pellaud (Sveits), Jaka Primozic (Slovenia), Juraj Sagan (Slovakia), Guy Sagiv (Israel), Nicolas Sessler (Brasil) og Lukasz Owsian (Polen) var sporty nok til å begi seg ut i morgenbruddet.

Det kom også et tidlig sjokk da det ble klart at Mathieu van der Poel sto av etter bare 35 (!) kilometer da feltet ankom målområdet for første gang. Nederlenderen skal ha vært involvert i en episode med ordensmakta natten i forkant.

De 11 i bruddet hadde over 6 og et halvt minutt inn mot Mount Keira, men det skulle endre seg da Frankrike satte fart på inn i bakken ved Bruno Armirail. Også Pavel Sivakov bidro, noe som gjorde at feltet bakover ble ristet i fillebiter.

Det slet seg løs en større gruppe fra fronten av hovedfeltet. Her satt favoritter som Tadej Pogacar og Wout van Aert. Flankert av Tobias Foss, Stefan Küng, Lorenzo Rota, Bauke Mollema, Anton Charmig, Wout Poels, Pavel Sivakov, Marc Solér og Quentin Pacher – for å nevne noen av dem.

Det var selvsagt fare på ferde, men da rittet etter hvert trakk inn i de avsluttende rundene i Wollongong etter en rask utforkjøring ned fra Keira, roet det hele seg ned igjen. De 11 i bruddet besto, og det ble i stedet liggende en sterk gruppe i mellom med Lukas Plapp (Australia), Pavel Sivakov (Frankrike), Samuele Battistella (Italia), Ben O’Connor (Australia) og Pieter Serry (Belgia). Altså hadde de største nasjonene fått plassert en hjelper der de ønsket seg. Australia hadde sågar to.

Leknessund avbrøt manøver

Lengre bak forsøkte en periode Nick Denz (Tyskland) og Andreas Leknessund (Norge) å kjøre seg opp til kvintetten til Plapp og Sivakov, men Tromsø-mannen valgte å avslutte manøveren på den tredje av 12 runder inne i Wollongong.

Ved passering av målområdet hadde Sivakov & Co. bare 18 sekunder opp. Da hadde Leknessund gitt opp, mens Denz fortsatte forsøket på å nå igjen gruppa foran ham. Dog var han over 2 minutter og 2 sekunder bak.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TRØKK: Det franske laget gjorde VM-fellesstarten tøff for spurterne over Mount Keira. Tobias Foss var blant profilene som gikk med i gruppa. FOTO: UCI Media

I feltet var det Nederland og Spania som tok ansvar på de første rundene inne i Wollongong. Førstnevnte mistet altså van der Poel tidlig, mens spanjolene også manglet en spurter og ventelig samler seg rundt Marc Solér i Wollongong.

De neste rundene dreide seg om transport og sakte mørning. 16 ryttere foran og hovedfeltet bak. Avstanden minket noe etter hver runde, uten at den helt store dramatikken inntraff. De norske satt for øvrig trygt plassert bak i feltet.

Belgia og Frankrike angriper

Opp til Mount Pleasant for 6. gang, begynte posisjoneringskampen å intensivere seg noe. Jake Stewart (Storbritannia) kom opp på høyresiden av feltet, men kom litt for nær fansen langs løypa – og gikk ned i bakken etter å ha hektet seg inn i et australsk flagg.

TIDLIG EXIT: Mathieu van der Poel sto av rittet ved første passering av Wollongong etter 35 kilometers sykling. FOTO: UCI Media

Med syv mil igjen kom det nok et angrep fra Frankrike. Quentin Pacher dro det hele igang – på vei oppover Mount Pleasant – og endte opp med å slite løs nok en større gruppe. Her tok også Rasmus Tiller et magedrag og fikk kontakt. Pacher fikk med seg Florian Sénéchal og Romain Bardet. Remco Evenepoel fikk med seg Stan Dewulf og Quinten Hermans. Tadej Pogacar forholdt seg rolig i feltet, men Jan Tratnik passet på å bli med. Pascal Eenkhoorn satt med for Nederlands, mens Australia fikk plassert Jai Hindley. Italia fikk med både Lorenzo Rota og Nicola Conci. Danmark var representert med Mathias Skjelmose.

Sammensetningen gjorde at det fremdeles var Spania som var nødt til å ta hovedansvaret bak i feltet.

Belgia festet grepet

Gruppa med Evenpoel & Co. tok seg raskt opp til det opprinnelige bruddet. Den belgiske kapteinen angrep to ganger, men klarte ikke å komme seg unna med en gang. Belgia satt uansett veldig godt i det med to hjelpere rundt en av de to kapteinene sine.

Ved målpassering og tre turer over Mount Pleasant igjen hadde bruddet fått over 2 minutter tilbake på hovedfeltet. For å få til det var også sterke ryttere som Sénéchal, Dewulf, Quintana, O’Connor og Plapp blåst av.

Det ble «tranquilo-tranquilo-stemning» i bruddet, og da røynet forspranget på bakover da britene endelig tok til fronten. På vei opp inn mot Mount Pleasant skrudde Frankrike det til ytterligere, og angrep ved Valentin Madouas. Bak ham fulgte Tadej Pogacar, Marc Solér, Biniam Girmay, Alberto Bettiol, Jakob Fuglsang og Wout van Aert enkelt på. Bakover ble det verre, men i denne fasen klarte fremdeles Alexander Kristoff å klamre seg fast med en viss kontakt til puncheurene foran ham.

Med fire mil igjen var ikke avstanden bakover litt mer enn minuttet. Da fant Aleksei Lutsenko ut at dette ikke gikk fort nok, og angrep på egenhånd. Det ble småstøting helt inn til runden, og da tok de også foten av gasspedalen bak.

Evenepoel tok seg opp til Lutsenko og ut på de siste to passeringene av Mount Pleasant, hadde avstanden opp økt til to minutter igjen. Hans tilstedeværelse foran gjorde samtidig at Wout van Aert kunne nøye seg med å sitte på hjul.

Ensom i tet

Pascal Eenkhoorn, Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid innså alvoret da Evenepoel rykket, men kvartetten slet med å ta seg opp til de to i tet.

Evenepoel kvittet seg med Lutsenko på vei opp Mount Pleasant. Avstanden bakover vokste stadig, noe som gjorde at belgieren så ut til å sykle inn til sin første verdensmestertittel.

ENSOM I TET: Remco Evenepoel legger ut på sisterunden. FOTO: UCI Media

Et lite håp ble tent – av Wout van Aert. Han blåste forbi mange av rytterne som tidligere hadde sittet i grupperingene foran, og fikk blant annet selskap av Biniam Girmay, Benoît Cosnefroy og noen andre ryttere. Det var likevel for langt opp. Ved passering ut på sisterunden var det hele 2:35 å tette. På Remco!

Dermed flyttet fokus seg over mot medaljene i stedet. Lutsenko ble hentet mot slutten av Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid.

Så kom plutselig en gruppe fra feltet i høy hastighet opp bakfra. Da hadde Evenepoel syklet inn til VM-gull for lengst, men nå stakk Christophe Laporte av med sølvet foran Michael Matthews og Wout van Aert.

Alexander Kristoff dukket også opp fra dypet, og ble nummer seks. En imponerende prestasjon av nordmannen en hard VM-løype.

Les mer fra Alexander Kristoff her!

Stakkars Lutsenko, Rota, Schmid og Skjelmose måtte dermed se langt etter VM-medalje. Mens ingen kunne gjøre noe med Remco Evenepoel.

Nevnes blant outsiderne til VM-tittelen

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet): Etter at han smashet inn sin første WorldTour-triumf fra bruddet under Tour de Suisse, har Andreas Leknessund hatt noen svært gode måneder på sykkelsetet.

Tour de France-debuten var imponerende av 23-åringen fra Tromsø. Han ble rett og slett bedre og bedre jo lengre ut i treukersrittet han kom.

I august slo han til igjen under avslutningen av Arctic Race i Trondheim. Han var del av et tremannsbrudd som dannet seg med 100 kilometer igjen av etappen, og syklet de siste fire-fem milene solo inn til mål.

Det skapte naturligvis både begeistring og overskrifter på hjemmebane, men også i utlandet har folk blitt mer oppmerksomme på den offensive DSM-rytteren.

Den populære podcasten Lanterne Rouge, som ledes av australske Patrick Broe, argumenterte slik for hvorfor de mener nordmannen kan kjempe om regnbuetrøya i Wollongong:

– Arctic Race of Norway. Dere fulgte selvsagt med på det alle sammen. Han tok sammendraget på den avgjørende dagen, i en småkupert rundløype. Med en bratt bakke, og denne gutten bare kjørte på. Og så Montréal. Jeg tror grunnen til at Jumbo-Visma la etter ham i fullt alvor var fordi du er nødt til å vise ham respekt. Hvis folk hører på dette, kommer de til å jakta ham ned nå. Men, hvis han er løs i en rundløype og folk begynner å se på hverandre. Det er ikke en rytter du har lyst til å slippe løs i den løypa, men han kommer til å prøve. De har Kristoff som sitter igjen bak, så det gir mening. Jeg tror han har muligheten til å gjøre en skikkelig bra resultat, lød analysen til Broe.

Leknessund: – Under kan skje

Det norske laget har åpnet mesterskapet fantastisk med to tempogull på to dager av henholdsvis Tobias Foss og Søren Wærenskjold. Natt til fredag fulgte Wærenskjold så opp med mesterskapets andre medalje.

Suksessen kan være en faktor til at nordmenn blir nevnt i den store sammenhengen, også når det er snakk om verdensmesterstripene etter fellesstarten for herrer elite, natt til søndag.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+)

Profflagene kniver om norsk supertalent

Da Sykkelmagasinet snakket med Andreas Leknessund foran VM i Wollongong, hadde først og fremst tempo vært fokus i første del av mesterskapet. Det norske laget bor i Gerringong én time sør for VM-byen. Det gjorde at Tromsø-mannen ennå ikke hadde sett hele rundløypa som venter om et par dager.

– Jeg hører de sier at bakken er ganske hard, og at det blir et hardt ritt. Det er det stort sett alltid i VM. Det er såpass langt og såpass mange ganger i den rundløypa, at det kommer til å koste. Det er vel også en tendens at rittene blir enda hardere enn man er forberedt på, slik som det sykles om dagen, sier Leknessund.

– Du ble uoppfordret nevnt av Lanterne Rouge Podcast som en av rytterne som gjøre det helt store i Wollongong, hva tenker du om det?

– Jaja, jeg kan jo kanskje det. Det er jo stas, svarer han.

– Hva tenker du om egne muligheter i et stunt et godt stykke ut i løpet?

– Det kan jo funke, men det skal mye flaks til da. Alt kan skje. Det har man jo sett forrige søndag, at det kan skje under, sier han og tenker på tempobragden til romkamerat og tidligere lagkamerat i Uno-X, Tobias Foss.

– Hvor låst vil du være rundt Kristoff underveis?

– Vi er et lag som skal prøve å gripe sjanser underveis og skape muligheter. Er det én eller to runder igjen, og Alex sitter der – da kan det være naturlig å samle seg rundt ham. Men han klarer seg jo ganske bra på egenhånd, også. Hele laget går inn i rittet med en innstilling om at vi skal være med på det som skjer, sier han.

– Magien noen ryttere har

Uansett utfall av fellesstarten, kan Leknessund se tilbake på en sesong der han har fått vist seg fra sin beste side.

Selv synes han det er vanskelig å peke på årsaken til framgangen:

– Det går litt på at man finner en flyt, og så kan man ri den flyten ganske lenge. Det gjorde at jeg kom meg igjennom ritt på en god måte og fant formen jeg ønsker å være i. Jeg har fått litt mer selvtillit, noe jeg også trengte. Jeg vet at å sykle offensivt har passet meg fint, og det er noe jeg alltid har vært god på. Selv i en middels sesong, som i fjor. Jeg føler det likevel bare er småting som gjort at det har blitt mer stang-inn i år enn i fjor. Det er bare noen små prosent bedre, og så blir hele sesongen og opplevelsen bedre.

En som har fulgt Leknessunds karriere tett, er hans tidligere trener ved NTG i Bærum, Lars Holm. Han er også ansatt som coach i Uno-X-systemet.

Da Holm så Leknessund i brudd under avslutningen av Arctic Race i Trondheim, følte han seg sikker på at 23-åringen ville holde unna hele veien inn og vinne.

– Det er en slags spesialitet han har. Han kan kjøre én vill time etter tre harde timer, kommenterte Holm i etterkant.

– Kan du fortelle litt mer om hvorfor han er så giftig i slike situasjoner?

– Det er ikke så lett å sette ord på. Det er litt magien som noen ryttere bare har. Det er jo åpenbart at han har noen spesielle fysiske forutsetninger. En ting som slår meg med Andreas er at han tilsynelatende ikke går tom. Jo lengre ut i rittene du kommer, jo sterkere er han. Særlig i den type posisjoner. Det andre er at han er tøff mentalt. Hvis han først slipper løs i brudd, og den måten han har vunnet på ved flere anledninger, der er han ekstremt giftig. Han har ingen god spurt, så det er på en måte hans sjanse. Han har ved flere anledninger vist at han har baller nok til å angripe tidlig, sier Holm.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAR OVERBEVIST: Andreas Leknessund er i ferd med å avslutte en meget oppløftende sesonge. FOTO: Marcus Liebold

– Høres ut som noe vi kan få bruk for i VM og?

– Ja, jeg tenker jo det. For å få litt kontroll på feltet. Alexander Kristoff er nok mest tjent med at det er et ritt med jevn fart og jevnt kjør med en gruppe foran. Et brudd som får gå så lenge som mulig, er optimalt for ham. Hvis rittet er mer åpent, og det største kanonene støter i det hardeste partiene i løypa, er jeg redd sjansene for at Kristoff henger på også minker.

– At han nevnes av Lanterne Rouge Podcast er vel bare nok en kompliment vi skal ta med oss på veien?

– Jeg tenker at den analysen er helt riktig. Andreas er ekstremt godt langt inn i rittene. Han er ingen spurter, så han har blitt god til å bruke den egenskapen i stedet. Det er en styrke han har brukt siden dagene i juniorklassen. Jeg husker måten han avsluttet karrieren i Uno-X på også (Giro della Regione Friuli Venezia Giulia, vår anm.). Der gikk han solo mot slutten inn til mål, etter å ha kjørt fra de andre foran de siste milene, sier han.

Kristisk til treningsplanen

Landslagssjef Kurt Asle Arvesen har hatt Leknessund i Uno-X-stallen tidligere, og er naturlig nok veldig oppmerksom på egenskapene hans.

– Det er kjempegledelig at han nå er tilbake på nivået der han forlot oss. Faktisk er han ikke helt tilbake med tanke på wattnivåene på tempo, men han kjører jo også et mye tøffere løpsprogram. Andreas har fått godt betalt for noen av sine bruddforsøk. Det han gjorde i Sveits var enestående, i tillegg til Tour de France og ikke minst Arctic Race. Han har tatt de rette stegene etter å ha hatt et ruskete førsteår som proff. Det er dog ikke noe unormalt i det, påpeker Arvesen.

Følg med på vår podcast – Gruppo Compatto:

Røper én av grunnene til at han valgte Uno-X

Gamletrener Holm mener endringer i treninga hans inn mot årets sesong har slått positivt. Det indikerte også et trenerskifte i DSM-laget. Nå er det Dajo Sanders som holder i treningsplanen hans.

– Jeg skal være den første til å være kritisk til det han fikk på treningsplanen i fjor. I år trener han rett og slett mye bedre. Det er kort fortalt mer mengde og intensitet i år, og jeg tror Andreas har fått en trener han trives godt med og som tar hans kvaliteter på alvor. Det har jo vært litt kritikk mot DSM-systemet fordi det er ting som bestemmes på nivået over treneren. Jeg har i hvert fall fått inntrykk av at det er større frihet der i år, sier Holm.

Arvesen sier følgene om muligheten til Leknessund underveis på den 266,9 kilometer lange fellesstarten i Wollongong.

– Jeg vil ikke si at Alex trenger å havne bakpå for at en rytter som Andreas får litt spillerom. Det kan godt være at vi vurderer fram mot søndagen at vi skal ha noen som går avgårde i mindre grupper underveis, og både Andreas og Tobias (Foss) kan være folk å sende ut der. Nå kan det jo hende at det faktisk er Tobias som får fleste rødglødende varsellamper til å gløde etter tittelen hans på søndag, men vi skal uansett prøve å sykle aktivt som lag underveis, presiserer han.

Peker mot Pogacar

Moralen i det norske er naturlig vis høy etter åpningen på mesterskapet i Wollongong. Leknessund ankom Australia tidlig sammen med Foss for å klargjøre seg til tempoen.

At Jumbo-Visma-rytteren skulle ikle seg regnbuetrøya på podiet i etterkant var noe de færreste hadde sett for seg.

– Det var fett og gøy at Tobias vant der. Samtidig var det nesten litt surrealistisk og merkelig. Jeg kjente litt på selv at det var vanskelig å legge seg den kvelden fordi man var såpass tilfreds med gullet hans. Det var så stort, faktisk. Særen var litt mer sånn vi hadde trodd og håpet på, men det gir jo også lettelse og glede for alle. Det blir jo ekstra gøy når man tar to gull på rappen på den måten.

Leknessund har fremdeles ikke syklet igjennom hele rundløypa i Wollongong, men regner med han blir godt kjent med løypa i løpet av 16 gjennomkjøringer natt til søndag.

– Vi bor i Gerringong 40 minutters kjøring unna, så det er en liten kabal med trening og logistikk som skal gå opp. Jeg så en god del av det under tempoen, og har kjørt opp den første av de to bakkene, sier han.

– Ut ifra det du har sett, og hørt – hva slags type rytter tror du ligger best an til å bli verdensmester?

– Jeg tenker jo på noen av dem som var med i Quebec og Montréal. De åpenbare man ikke kommer utenom er Tadej Pogacar og Wout van Aert. Det er klatrere med mye trøkk i tillegg. Van Aert er en stor favoritt, men når han ikke slår Pogacar i den spurten i Montréal, så klarer jeg ikke helt å se at han skal gjøre det her, heller. Det beviser i hvert fall Pogacar har trøkk i beina, sier Leknessund.

Den perfekte duellen

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet): Tour de France 2022 står for meg igjen som et av de aller mest underholdende på mange, mange år. Jeg kan sikkert påberope meg kortidshukommelse, men som jeg kost meg siden rytterne rullet ut fra startrampen i København.

Det har vært mange høydepunkter, men hovedgrunnen for at rittet er blitt så severdig er i mine øyne duellen mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard.

Med to etapper igjen å sykle står førstnevnte igjen med med bare tre hjelpere. Rundt dansken har Primoz Roglic og Stephen Kruijswjik måttet melde pass.

COVID-19 har igjen ligget som et spøkelse over hovedfeltet. En potensiell fallgruve som kunne ha tatt brodden ut av begivenhetene. Da er det kanskje ekstra gledelig at vi i stedet har fått se det motsatte. Både Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates har kjørt på med alt av tilgjengelig mannskap i håp om å knekke hverandre.

JEG VAR TIDLIG kritisk til Tadej Pogacars beslutning om å følge angrepet fra Roglic over Col de Télégraphe tidlig på den første mammutetappen i Alpene.

Les også: Her gjør Pogacar en taktisk brøler

Jeg sitter jo og synser om dette fra skjermen hjemme. Pogacar er en av de aller beste sykkelrytterne vi noensinne har sett. Han er mer enn kapabel til å ta slike avgjørelser selv. Noe fasitsvar på rett og galt er vanskelig å få, ettersom vi ikke får utspilt de forskjellige scenarioene etter hverandre.

I etterkant ble det klart at Roglic ofret seg for Vingegaard. At han fungerte som åte. At han ikke var sterk nok, og at han ble tvunget til å stå av foran etappe 15.

Da hadde skaden allerede skjedd: Pogacar tapte 2 minutter og 51 sekunder den dagen. Et forsprang som skulle vise seg svært vanskelig å karre tilbake.

DET VAR SAMTIDIG en gave til sykkelfansen. Der jeg fryktet at Pogacar kastet sitt eget lag under bussen – ved å haste etter Roglic, i stedet for å la Marc Solér, Rafal Majka og Brandon McNulty rydde opp, munnet den samme aggressiviteten ut i en veldig interessant batalje mot Vingegaard.

Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet over at angrepet aldri kom på vei opp Peyragudes. Det var dagen UAE-Team Emirates kollektivt sett slo tilbake, med imponerende bidrag fra både McNulty og Mikkel Bjerg.

Det viste seg likevel at både Vingegaard og Pogacar var kokt etter en lang, hard og varm dag på sykkelen. Slovenerens fokus skled over mot klatrepoeng og etappeseirer. Det lå en smak av nederlag i munnen da han spurtet fra dansken over toppen av Col de Val Louron-Azet med prikkete poeng som mål for øyet.

Med to Tour de France-triumfer i beltet og totalt 43 triumfer fordelt på fire sesonger siden han inntok WorldTouren i 2019, er Tadej Pogacar en seiersmaskin av de sjeldne. Det skal spennende å se hvordan han nå takler nederlaget mot Vingegaard.

HAN HADDE NOK ikke gitt helt opp foran etappen opp mot Hautacam. Sloveneren angrep gang på gang oppover 10,2 kilometer lange Col de Spandelles.

Hver gang kom dansken med svar på tiltale. I starten kunne han også nyte god service fra Sepp Kuss som spilte ut rollen som hjelperytter strålende.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

TØR Å ANGRIPE: På vei oppover Col de Spandelles kom Tadej Pogcar med gjentatte angrep mot Jonas Vingegaard. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Målet var helt klart å riste av seg Vingegaard og fortsette angrepet med dødsforakt på vei nedover mot Hautacam. Pogacar er del av en ny generasjon der angrep er sett på som beste forsvar. På godt og ondt. Det var altså den samme aggresjonen som skulle koste ham så dyrt opp til Col de Granon.

På vei ned fra toppen begynte resignasjonen å feste seg. Først unngikk Vingegaard et møte med asfalten, før hjulet til Pogacar mistet festet i løsgrusen.

VINGEGAARD SNUDDE seg og så konkurrenten ligge på siden. Deretter tok han foten av gasspedalen og skapte med det ro i rekkene igjen.

Med håndbrekket på førte det samtidig til at Tiesj Benoot og Sepp Kuss var del av den samme gruppe inn mot Hautacam. Med Wout van Aert plassert helt i spissen av bruddet, ble det en oppgave som var for stor selv for Pogacar å løse.

Dessuten har han brukt mye krefter hittil i årets Tour de France. Den aggressive kjørestilen koster, og deriblant alle forsøkene på å knekke konkurrenten opp Spandelles.

Det er godt å se.

I media er ting ofte svart-hvitt. Det munner ofte ut i en dragkamp mellom det gode og det onde. Men dette har vært en duell mellom to flotte idrettsutøvere og typer. Pogacar liker å lage litt show og behandler konkurrentene sine med respekt. Den gode tonen mellom de to bygget også opp til at Vingegaard tillot seg å vente inn konkurrenten på vei ned mot den avgjørende stigningen.

EN ANNEN TING vi nå har fått, er en dansk mester folket forhåpentligvis stiller seg helt og fullt bak. En sjanse til å ta et oppgjør mot tidligere juksemakere og i stedet omfavne en kultur som definitivt har endret seg over tid.

Jonas Vingegaard troner nå på toppen av den danske sykkelpyramiden. Og han har fortjent sin plass.

Han er en fordømt hyggelig fyr. Ikke bare har han vunnet (* nei, vi har ikke ankommet Champs-Élysées ennå, men likefullt)  årets Tour de France fordi han har vært best, han har også gjort det med verdighet og klasse. Forpliktelser som egentlig instinktivt burde følge med gul trøye – men som i løpet av årenes løp nærmest har utviklet seg til en vits.

Le Tour: Nye veier

Posted on by Espen J. Lee

Med jevne mellomrom oppsøker Touren nye steder. Noen ganger med suksess, andre ganger blir det med det ene besøket. Hva som gjør en destinasjon godt egnet, er vanskelig å definere eksakt. Men det bør ikke skremme Tourens løypeplanlegger fra å prøve, igjen og igjen.

Continue reading «Le Tour: Nye veier»

Mesterlig triumf på Hautacam for Vingegaard

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet): Fire kilometer unna toppen av Hautacam kunne ikke Tadej Pogacar lenger svare. Han hadde angrepet flerfoldige ganger på vei opp til Spandelles.

Han ga alt i utforkjøringen på vei ned, og endte selv opp i grøfta. På nytt ble han omringet av Jumbo-Visma-ryttere, og denne gangen kapitulerte ham.

Like før det skjedde, var det likevel et vakkert syn fem kilometer fra toppen av fjellet. Grønn, gul og hvit trøye samlet i front av rittet. Etter at Wout van Aert stanset opp og ventet da Sepp Kuss var i ferd med å avslutte sitt bidrag, var det ikke mye den sterke belgieren trengte å gjøre før Pogacar kapitulerte.

Derfra og opp handlet alt om Vingegaard. Og hvor mye tid han kunne sette på konkurrenten.

1 minutt og 4 sekunder ble det til slutt. Noe som betyr 3 minutter og 26 sekunder i sammendraget. Selv Tadej Pogacar klarer ikke å ta det tilbake over 40 kilometer tempo.

Bak sikret langt på vei Geraint Thomas tredjeplassen etter nok en god dag på sykkelen i Pyreneene.

– Ønsket å vinne for jentene mine

På toppen av Hautacam var det en lettet Vingegaard som ble intervjuet etter kraftanstrengelsen i Pyreneene.

– Det er utrolig. I morges fortalte jeg kona og datteren min at jeg ønsket å vinne for dem. Jeg er glad for at jeg klarte det. Dette er virkelig for de to jentene der hjemme, sa Vingegaard i seiersintervjuet.

– Hva tenkte du da nærmet deg toppen og skjønte at du kom til å vinne etappen?

– Jeg var glad for at det endelig var over. Det var utrolig hardt. Jeg er selvsagt veldig, veldig glad for at jeg vant etappen. Det er to dager igjen til Paris, så vi må holde fokus. Vi må ta det dag for dag igjen.

Så ble han spurt om duellen mot Pogacar, og velten til vinneren fra 2020 og 2021-utgaven av Tour de France.

– Jeg tror han bommet litt på svingen, og gikk ned i grusen. Han prøvde å rette seg opp, men sykkelen forsvant ned under ham. Jeg ventet på ham. I dag må jeg takke alle lagkameratene mine. Det var utrolig. Wout van Aert kjørte av Pogacar til slutt. Det var utrolig. De var alle utrolige i dag. Jeg kunne ikke ha gjort det uten dem.

– Og sammenlagtseier i Tour de France. Er det noe du fremdeles ikke snakker høyt om?

– Jeg vil ikke snakke om det ennå. Det er en dag i morgen og en ny etter det. Så la oss snakke om det etter det, når vi er i Paris.

Gikk i bakken

Dramaet mellom gul og hvit trøye kom i etterkant av en dramatisk ferd ned fra Spandelles. Først var det Vingegaard som havnet i trøbbel, da han fikk sleng på sykkelen på vei ned den tekniske utforkjøringen fra Spandelles.

Ikke lenge etter var det Tadej Pogacar som feilberegnet en sving. Der dansken litt tidligere klarte å redde situasjonen, gikk UAE-kapteinen i bakken.

I stedet for å holde momentum og legge ytterligere press på en stresset Pogacar, valgte Vingegaard å holde igjen og se seg bakover etter konkurrenten sin.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VENTET PÅ KONKURRENTEN: Jonas Vingegaard kikket seg bakover og stanset opp for å se hvordan det gikk med konkurrenten.

Da Pogacar – synlig forslått på den venstre skinka – kom seg opp igjen strakk han ut hånden til Vingegaard, og ga deretter tommel opp til kamera.

Første Tour de France-triumf

På Hautacam var Pogacar isolert, mens Tiesj Benoot og Sepp Kuss hadde gjenopprettet kontakt med gruppa. I front lå også Wout van Aert og vaket et steg mellom superdomestique og etappeseier.

At på til på Belgias nasjonaldag var det lederen av poengkonkurransen som fikk spille opp Vingegaard til det avgjørende støtet mot Pogacar.

Dermed må det uhell til for å hindre dansk sammenlagtseier. En flat etappe og en tempo venter før Champagne-ferden mot Paris på søndag.

Deretter skal 25 år gamle Vingegaard etter alle solemerker blir kronet som vinneren av årets Tour de France.

(Les fyldig referat fra etappen under resultatene)

Results powered by FirstCycling.com

Slik gikk det til:

143,5 kilometer mellom Lourdes og Hautacam. Brorparten av klatringen var plassert på de siste 85 kilometerne. Det ga en voldsom støtecup på flatene inn mot Col de l’Aubisque.

Det så ut til at flere forsøk først skulle materialisere seg. Andreas Leknessund, som virket veldig sprek på etappen mot Peyragudes, var igang på nytt. Tromsø-mannen satt i en gruppe sammen med Christophe Laporte (Jumbo-Visma), Stan De Wulft (Ag2r), Stefan Bisegger (EF), Floran Vermeersch (Lotto-Soudal) og Michael Matthews (BikeExchange).

Ingenting skulle dog være enkelt. Gruppa ble kjørt inn, og en større gruppe med 16 ryttere gikk kontra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TETT DUELL: Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar har fulgt hverandre som skygger gjennom årets Tour de France. FOTO: Charly Lopez, ASO

Det roet seg ikke ned denne gangen heller. Etter at to større grupperinger kom seg opp og antallet var oppe i hele 36. Blant de siste som sluttet seg til var blant andre Leknessund, Wout van Aert, Bob Jungels, Dylan Teuns og Jasper Philipsen.

Fremdeles var det dog ingen Simon Geshke i tet. Tross flere forsøk. Cofidis hang med nebbet og fikk støtte av Quick Step-Alpha Vinyl. Det betød at ved den innlagte spurten med kun 85 kilometer igjen av etappen, så var fremdeles ikke avstanden tilbake til hovedfeltet avskrekkende.

Alle i brudd – utenom Geshke

Angrepsfesten? Den bare fortsatte. Bakover måtte en hel bråte ryttere slippe på vei oppover Col de l’Aubisque, mens det fremdeles gikk spredte angrep fra feltet. Til slutt gjorde det at sammenlagtfavorittene og en håndfull andre holdt stand, mens det ble opp til Sepp Kuss å holde et fornuftig tempo opp bakken.

Litt lengre framme var kampen om klatretrøya på vei mot sitt klimaks. Geshke forsøkte på nytt, men klarte ikke å komme seg unna feltet. Helt i tet jobbet Bauke Mollema for Giulio Ciccone, mens Hugo Houle og Carlos Verona også virket spreke. Bak kom det imidlertid opp en større gruppe der blant andre Van Aert, Leknessund, Thibaut Pinot, Valentin Madouas, Aleksei Lutsenko, Bob Jungels, Patrick Konrad, Dylan Teuns, Nick Schultz, Rigoberto Uran, Dani Martinez, Enric Mas, Max Schachmann og Andreas Kron. Det var i prinsippet alle som ønsket å gå i brudd på dagens etappe – med unntak av Geshke.

På toppen av HC-kategorien 1709 meter over havnivået, syklet Ciccone inn full pott i klatrekonkurransen. Det ga Trek-Segafredo 20 nye poeng. Bak ham fulgte Thibaut Pinot.

Groupama-FDJ hadde en liten utfordring å løse underveis på etappen, for bakfra hadde Louis Meintjes (Intermarché-Wanty Gobert) angrepet, og hadde klatret forbi David Gaudu på sammenlagtlistene.

Angrep fra Pogacar

Bak passerte favorittgruppa toppen uten dramatikk. De kjørte sitt eget tempo opp stigningen, og lot det være åpning for at etappevinneren kunne befinne seg blant de 26 rytterne i teten.

På vei ned fra Aubisque havnet Enric Mas i trøbbel. Movistar-kapteinen krasjet og opplevde deretter å bli hentet inn av gruppa til Louis Meintjes. Foran holdt Bauke Mollema et høyt tempo på vegne av Ciccone.

I bunnen av Tour de France-debutaten Spandelles, ble det vaktskifte i favorittgruppa. Brandon McNulty satte nå tempo for Tadej Pogacar og Nathan Van Hooydonck var nødt til å slippe.

Mens bruddet fremdeles hadde 39 kilometer igjen til mål, kom så angrepet til Pogacar. Danske Vingegaard parerte forsøket strålende, og bakfra greide faktisk Sepp Kuss å kjøre seg opp til de to. Da tok Pogacar i stedet en slurk av vannflaska og lot amerikaneren overta taktstokken inn til videre.

Et par kilometer senere hadde Geraint Thomas, David Gaudu og Nairo Quintana gjenopprettet kontakt, da Pogacar fyrte på nytt. Igjen kom Kuss seg opp – noe som provoserte fram et tredje angrep fra sloveneren. Hver gang virket det som Vingegaard hadde små problemer med å holde hjulet hans.

Pogacar i bakken på vei ned

Geraint Thomas fikk kontakt på nytt, og gjorde nå noe han ikke hadde gjort tidligere i årets Tour de France: Han angrep! Sepp Kuss måtte igjen til fronten, mens Pogacar la seg på bakhjulet til Vingegaard.

Der lå UAE-rytteren og ladet til det neste angrepet. Denne gangen klarte han å åpne en luke bakover til dansken. De tok seg forbi Geraint Thomas, og denne gangen hadde heller ikke Sepp Kuss noe motsvar.

Opp til toppen av fjellet holdt UAE-kapteinen et høyt tempo. Van Aert var førstemann over toppen av Spandelles på den belgiske nasjondaldagen, mens Dani Martinez og Thibaut Pinot fulgte på plassene bak.

Dramatikken var langt fra over. På vei nedover den tekniske utforkjøringen Spandelles, ble Vingegaard for ivrig med pedalene i en sving. Jumbo-Visma-rytteren fikk sleng på sykkelen, men greide akkurat å redde seg inn igjen. Pogacar holdt tempoet høyt, men det tok ikke lang tid før han kjørte seg opp igjen.

Så gikk det galt for Pogacar i en sving. Sloveneren gikk ned og skrapte opp den venstre skinka. Vingegaard viste stor sportsånd da han tok foten av gassen og ventet til konkurrenten var oppe igjen. Pogacar kvitterte med å gi ham et kjapt håndtrykk og tommel opp. Deretter var fighten mellom de to igang på nytt.

Jumbo-Visma med overtall på Hautacam

Etter at duellen mellom Vingegaard og Pogacar roet seg ned, kom det også opp flere ryttere bakfra. Blant dem Geraint Thomas.

I bunnen av Hautacam hadde Jumbo-Visma klart tallmessig overtak. Tiesj Benoot hadde kommet i retur fra bruddet, mens Sepp Kuss igjen hadde opprettet kontakt.

I front lå Wout van Aert fremdeles sammen med Thibaut Pinot og Dani Martinez.

Paradoksalt nok var det fremdeles Pogacar som var nødt til å angripe, dersom han skulle klore tilbake noe av håpet om å innta Paris iført la maillot jaune.

I tet fortsatte den fantastiske Tour de France-reisen for Wout van Aert. Han akselererte i de slakere partiene og kjørte Pinot av lasset. I stedet fortsatte han med Dani Martinez på hjulet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GRØNT, GULT OG HVITT: I teten av rittet over ryggen av Hautacam.

Sepp Kuss skrudde opp tempoet i gruppa bak. Det var nok til å kjøre Geraint Thomas av lasset, i det Aleksei Lutsenko og Carlos Verona ble passert i det samme momentet.

Fem kilometer fra toppen var Martinez kokt. Det samme gjaldt Kuss.

Da var det jo veldig greit at Wout van Aert stanset opp, og kunne gjøre en siste jobb som hjelperytter for Jonas Vingegaard et stykke til mot toppen.

Gentleman på vei mot gult

Fire kilometer fra toppen var det nok for Pogacar, som ga en luke til konkurrenten. Van Aert tok sitt siste magadrag, før han også var ferdig med en heseblesende dag på jobben.

Vingegaard overtok nå jobben selv – og gjorde slik Bjarne Riis – dog under helt andre omstendigheter vant på toppen av Hautacam i 1996.

Nå ligger Jumbo-Visma-rytteren enda bedre an i kampen om å hente hjem den andre sammenlagttriumfen til Danmark i Tour de France-historien.

I tillegg gjorde han det som en gentleman ved å vente på Tadej Pogacar tidligere på etappen.

PS: Andreas Leknessund avsluttet etappen på 47.-plass. Til slutt litt over 23 minutter bak etappevinner Vingegaard.

Vingegaard sto imot massivt UAE-press

Posted on by Jarle

(Sykkelmagasinet): Joda, det ble til slutt etappeseier til Tadej Pogacar på mektige Peyragudes. Sloveneren gjorde det dog uten å imponere.

De siste fem kilometerne av klatringen lå det an til at UAE-kapteinen skulle levere en uppercut på sin danske rival. Men så skjedde aldri.

Det var ikke før de siste 200 meterne opp til mål der Romain Bardet vant tilbake i 2017, at Pogacar angrep den gule trøya.

Tok småsekunder tilbake

Han spiste noen små bonussekunder tilbake, men fremdeles er det 2 minutter og 18 sekunder i favør dansken med én brutal fjelletappe igjen.

Foranledningen var bortimot perfekt for UAE-laget, der blant andre Mikkel Bjerg og Brandon McNulty imponerte stort og skrellet av alle hjelperne rundt Vingegaard. I tillegg de øvrige sammenlagtfavorittene.

Basert på det, var det skuffende at det ikke kom tøffere skyts fra Pogacar.

– Han kom med noen gode angrep i dag og. Jeg var nødt til å være påskrudd og være klar for å kjempe. Jeg er glad jeg klarte å følge ham. På en avslutning som denne, er han nok litt mer eksplosiv enn meg. Det bør nok være enda hardere i forkant dersom jeg skal klare å utgjøre en forskjell. Jeg tror jeg kan være fornøyd med hvordan ting utviklet seg. Jeg er ganske fornøyd, sier Jonas Vingegaard i et intervju med arrangøren.

– Tenker du nå at det er mer og mer sannsynlig at du kommer til å vinne Tour de France, eller prøver du å unngå å tenke på det?

– Jeg vil ikke tenke på det. Jeg tar det dag for dag, og gjør mitt beste hver dag. Så får vi se i Paris hva det holder til, svarer dansken.

Imponerende av Leknessund

En annen som imponerte stort under den 17. etappen var Andreas Lekneesund. Tromsø-mannen er i sorg etter å ha mistet en nær venn for kort tid siden. Det melder TV 2 Sport. I dag kvitterte nordmannen ut en strålende etappe, og angrep fra spiss av utbrytergruppa på vei opp det nest siste fjellet. Det var bare 25 kilometer igjen av etappen da han ble hentet inn. Da av McNulty, Pogacar og Vingegaard.

Deretter gjorde han en strålende jobb som hjelperytter for Romain Bardet, som igjen klatret noen plasser oppover sammenlagtlista etter en tung dag mot Foix tirsdag.

Slik gikk det til:

Den 17.-etappen i årets tour, og den første av de to rene klatreetappene i Pyreneene. Dagen startet med at Rafal Majka, løytnanten til Tadej Pogacar, dessverre ikke kom til start. Det ble tut og kjør inn til den innlagte spurten der Jasper Philipsen etter om lag fem mil snappet full pott foran Wout van Aert.

Klatrerne forsøkte febrilsk å komme seg med i bruddet. Som ventet skulle ikke det lyktes før feltet var godt inn i Col d’Aspin. Det første angrepet som virkelig festet seg kom fra Aleksei Lutsenko. Astana-kapteinen fikk raskt Thibaut Pinot som selskap på bakhjulet.

Deretter gikk det en større gruppe som blant annet besto av Bob Jungels, Dylan Teuns, Simon Geshke, Rigoberto Uran, Gregor Muhlberger, Giulio Ciccone, Pierre Latour og Jonathan Castroviejo. Dit tok også Andreas Leknessund og Chris Hamilton seg. Bak i feltet angrep etter hvert også Romain Bardet som falt nedover topp 10-lista etter en dårlig dag mot Foix etter hviledagen. Tiesj Benoot reagerte først som fartsholder i feltet, men på andre forsøk fikk niendemann i sammendraget lov til å gå.

For tøft for Yates og Gaudu

I starten av La Hourquette d’Anzian gikk Mikkel Bjerg i spiss av feltet, og dro opp tempoet i tet. Det gjorde at Christophe Laporte (Jumbo-Visma) måtte slippe.

Hardkjøret fikk deretter et langt større navn, Adam Yates og Tom Pidcock også slippe. Fremdeles var det seks kilometer til toppen av 2. kategorien. Og alt var Geraint Thomas isolert i den gruppa, men hadde fremdeles både Castroviejo og Van Baarle i bruddet.

David Gaudu, femtemann sammenlagt, var det neste store navnet som ikke orket mer. I bruddet var Simon Geshke naturlig nok besatt av å forsvare polkadotten. Tyskeren ble utfordret av Giulio Ciccone. Cofidis-rytteren måtte stanse opp på grunn av mekaniske problemer like før toppen av La Horquette d’Anzian, og falt dermed ned til gruppa med sammenlagtfavoritten. Der satte Bjerg tempoet over toppen uten at nye toppnavn måtte gi tapt.

Pierre-Luc Perichon valgte å slippe seg ned fra bruddet i et forsøk på å hente Geshke opp igjen på flaten mellom La Horquetta d’Anzian og Col de Val Louroun-Azet. Det var absolutt en risikabel strategi da faren for et angrep fra Tadej Pogacar fra feltet var overveldende sannsynlig over ryggen av 1. kategorien.

Offensiv Leknessund

Etter utforkjøringen ble Thibaut Pinot og Aleksei Lutsenko del av den større gruppa bak. Selv med kaptein Bardet i bruddet, fikk Andreas Leknessund lov til å angripe fra tet av gruppa. 23-åringen fortalte TV 2 før etappen om vanskelige dager på grunn av en god venn som hadde gått bort nylig.

Tromsø-mannen var svært frisk under onsdagens etappe, og virker så langt ikke til å være voldsomt plaget av hverken varme eller 17 etapper i beina under Grand Tour-debuten. Med 25 kilometer igjen av etappen lå nordmannen aller først i løypa.

Sju kilometer unna toppen av den nest siste stigningen var det kun Brandon McNulty, Tadej Pogacar, Jonas Vingegaard, Sepp Kuss, Geraint Thomas og Nairo Quintana som satt igjen bak. De tok igjen Geshke, som måtte gi opp flere klatrepoeng.

McNulty holdt høyt tempo og tok igjen Romain Bardet og Aleksei Lutsenko. Foran i løypa var nå kun Rigoberto Uran og Leknessund. Pogacar kikket og kikket bakover på Vingegaard, som om han planla det endelige angrepet.

Vingegaard isolert

Litt over fire kilometer før toppen ble også Sepp Kuss nødt til å slippe, noe som gjorde at dansken var isolert fra alle lagkameratene sine. Samme skjebne led også Geraint Thomas og Nairo Quintana.

IMPONERTE: Da Andreas Leknessund først ble hentet inn var det av Brandon McNulty, Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard. FOTO: Skjermdump fra Eurosport

Tre kilometer fra toppen tok favorittgruppa igjen Leknessund. Eller, det som var igjen av den: McNulty, Pogacar og Vingegaard. DSM-rytteren forsøkte ikke henge på, men la i stedet fokus bakover mot lagkaptein Bardet.

– Dette er de to beste syklistene i Tour de France 2022: Den gule trøyen og den hvite trøyen. Brandon McNulty har én dag der han kan henge på, men han har ingen mulighet til å henge på over en periode på tre uker, sa svenske Anders Adamsson i kommentatorboksen for Eurosport.

UAE-laget slo kraftig tilbake

Pogacar tillot seg et lite stunt over toppen for å innkassere klatrepoeng. Bak dem var Aleksei Lutsenko, Sepp Kuss og Geraint Thomas de neste over. Deretter ble Romain Bardet ført opp på bakhjulet til Leknessund.

På vei nedover bidro han til å kjøre inn trioen foran med Lutsenko, Kuss og Thomas.

McNulty tok igjen Pogacar og ledet sin kaptein på flatene inn mot dagens siste, klassifiserte stigning: Mektige Peyragudes. UAE-Team Emirates hadde truffet med taktikken sin og lagt grunnlaget for å ta tid tilbake fra Jonas Vingegaard. Nå var det opp til sloveneren å sluttføre det gode lagarbeidet, at på til på dagen Majka forlot rittet med skade.

Med fem kilometer til toppen holdt hele sykkelverdenen pusten. Vi trodde vi skulle se McNulty ta de siste føringene, og spille opp til det store angrepet.

Men det angrepet skulle fisle ut. Jo nærmere målgang på Peyragudes kom, jo mindre var sjansen for at Pogacar ville angripe. Den svakheten luktet trolig Vingegaard også, men heller ikke han hadde beina til å mane til kamp denne dagen.

UAE-kapteinen vant spurten opp mot mål og tok sin tredje etappeseier i årets Tour de France. Vingegaard kunne likevel smile for han har fremdeles 2 minutter og 18 sekunder å gå på i sammendraget.

Over til deg, Hautacam!

– Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om noen mener det er feil å dytte det vekk

Posted on by Espen J. Lee

«I fjor fikk vi gjøre mer av jobben selv, så da fikk min rolle skinne litt mer. Da føler også laget at de trenger en som kan taue mye.»

Det er slutten av mars. Sykkelmagasinet har fått en avtale med Vegard Stake Laengen på Park Hotell i lille Waregem, vest i Flandern. Med slovenske Tadej Pogacar i oppstillingen, er UAE-laget innkvartert et steinkast unna målstreken til Dwars door Vlaanderen.

Pressesjef Luke Maguire sørger for at utøver får sin tilmålte tid med journalisten, men vet like godt som alle andre hvor proff den høyreiste Asker-mannen er i alt han foretar seg. Derfor lar han like gjerne 33-åringen styre tiden han har inntil han skal videre på massasje selv. Det er midt i klassikerne, men sommerens Tour de France er hovedtema for samtalen. Når vi kommer inn på det nærmest ikke-eksisterende dagliglivet hans kommer han med andre interessante betraktninger òg.

«Stort sett dreier det seg bare om å reise rundt,» sier Stake Laengen. «Jeg er egentlig alltid med laget. Det går fra type januar til oktober/november. Det er fullt kjør. Så jeg føler egentlig aldri at jeg har bodd i Sanremo. Det er mer at jeg er innom, før jeg skal avgårde: Kort inn og kort ut. Det er ganske basic det jeg har der. Kjøleskapet står nesten alltid tomt, men det fungerer. Det er deilig at man ikke har noe å bekymre seg for òg. Plutselig er man i ferd med å avslutte et ritt, og så kommer sportsdirektøren inn og sier at du må være noen dager ekstra.»

«Ja, hvordan fungerer det der, egentlig? Hvor lang tid framover vet du hvilke ritt du kommer til å sykle?»

«Du har en slags kjøreplan. Hvis du står oppført som reserve til et ritt, så har jeg egentlig lært meg at det ganske stor sannsynlighet for at du skal sykle rittet. Det var mye skader og sykdom i fjor, og det ser ut til at det fortsetter slik i år. Jeg trodde jeg skulle reise videre etter Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussel-Kuurne, men da kom de til meg og sa at de trengte meg under La Samyn etter at Fernando Gaviria krasjet. Så var det videre til Strade Bianche med sykkelen på flyet, forteller han og smiler.»

«Du slår meg ikke som en veldig impulsiv type; hvordan trives du med et slikt opplegg?»

«Jeg tror det kunne ha vært en fordel å ha det mer ordnet. Da hadde det vært lettere å treffe med formen. Personlig tror jeg at jeg hadde truffet bedre om jeg hadde hatt mer trening, og ikke bare kjørt ritt. Jeg føler ofte at hvis det blir mye reising, så ender du opp med å bryte ned formen. Jeg vet også med klassikerne, jeg har aldri fått helt dreisen på det personlig. Jeg er egentlig her mer fordi laget ønsker det.»

Tok sykkelverdenen med storm. UAE-Team Emirates har også askerbøringen med i oppkjøringsplanene til Tour de France. Det betyr høydeleir i Sestriere, på italiensk side av grensa, men likevel med Col du Galibier, Croix de Fer, Alpe d’Huez og de andre toppene på fransk side innen rekkevidde. Deretter venter en opptreden i Slovenia som hjelper for vidunderbarnet Pogacar.

”Pogi” har tatt sykkelverdenen med storm siden han vant Tour de l’Avenir sammenlagt i 2018, og inntok WorldTouren for UAE-laget året etter. Avtalen ble for øvrig signert før han vant ”Ungdommens Tour de France”. Siden den gang har han kvittert ut 37 (!) proffseirer. Blant dem to triumfer under ”La Grande Boucle”, tatt totalt seks etappeseirer, vunnet Il Lombardia, Strade Bianche, Liège-Bastogne-Liège og i tillegg sjokkert tilskuerne over ryggen av Oude Kwaremont med et fantastisk forsering av det relativt sett flate brosteinspartiet.

Slovenerens inntreden på laget, gjorde også sitt til at brikkene falt mer på plass for satsingens nå eneste nordmann. Plutselig var det noen som kunne fullbyrde all jobbingen lagkameratene la ned underveis.

«Etter at Tadej kom inn ble det i hvert fall lettere å gjøre en sånn jobb som jeg gjør,» bemerker Stake Laengen. «Samtidig fikk laget også se betydningen av det. De var veldig fornøyde med jobben jeg gjorde i fjor. De har alt lagt en plan for det som skal skje i år, og da ligger det inne i de planene.»

Den første sammenlagttriumfen til Pogacar munnet ut et slags bakholdsangrep av landsmann Primoz Roglic. Et kupp som ble fullbyrdet med en helt ekstremt tempoprestasjon opp til La Planche des Belles Filles, etter at han i opptakten hadde vært et uromoment, og også vist at han var den sterke klatreren i uke to og tre av rittet.

Seieren sommeren 2021 var mer resultatet av at UAE-Team Emirates kom godt forberedt til jobben. I fjellene var de kraftig forsterket av Rafal Majka, Marc Hirschi og Brandon McNulty, mens Mikkel Bjerg og Stake Laengen gjorde en viktig jobb med å beskytte lagets interesser på flatene. Pogacar satte konkurrentene kraftig på plass da han angrep tidlig under den første etappen i Alpene. Sammenlagtseieren var i realiteten aldri truet, selv om han ble vippet over på defensiven av danske Jonas Vingegaard den siste gangen opp Ventoux.

I år er i tillegg Marc Soler og George Bennett hentet fra konkurrentene Movistar Team og Jumbo-Visma. Det gjør at stadig mer ansvar i hovedfeltet lesses over på UAE-Team Emirates som nå ankommer med tittelforsvareren hvert år.

Fra Kina til Midtøsten. Mauro Gianetti traff selve gullfuglen da helseproblemer hos toppsjefen i kinesiske TJ Sport Consultation brakte sponoratet in limbo, høsten 2016. Samme høst signerte for øvrig Stake Laengen med satsinga, da kjent som italienske Lampre. Fokus ble deretter vendt mot Midtøsten og fikk De forente arabiske emirater om bord, blant annet via flyselskapet Emirates og flere av landets største finansinstitusjoner. Den dag i dag er Lampre-tilknytningen vasket helt bort. Den italienske forhistorien er i dag mest synlig via service course i Bergamo, nord i Italia. Selv Ernesto Colnago valgte i 2020 å slippe brorparten av aksjene i livsverket sitt over til et arabisk investeringsfond.

«Har du gjort deg noen tanker rundt hvor disse pengene stammer fra? At dette er et regime som ønsker å sette seg selv i positivt lys via sports washing?»

«Det er mye snakk om det i media. Jeg føler vel jeg er i en posisjon der jeg ikke får gjort så mye med det. Enten har jeg et lag eller så har jeg ikke det. Jeg føler at laget ser jobben jeg har gjort og at det har blitt lagt merke til, så hvis jeg sier at jeg ikke ønsker en ny avtale, da står jeg fort uten jobb. Eventuelt en kontrakt med helt andre lønnsbetingelser, så da må du kanskje begynne helt på bar bakke igjen. Det begynner å bli en del år i dette laget (han signerte som nevnt med TJ Sport-Lampre, vår anm.). Jeg har bygd meg opp steg for steg, og hvis jeg bytter lag forsvinner mye av grunnlaget jeg har lagt.»

«Hva tenker du om diskusjonene som går rundt sports washing i media?»

«Jeg har fått med meg den diskusjonen. Samtidig er det også sånn at det så vidt meg bekjent ikke er sanksjoner mot Emiratene, Bahrain eller Israel for den sakens skyld. Jeg tenker at næringslivet da også burde hatt andre spilleregler. Slik jeg ser det per dags dato er jeg nøytral – hvis jeg kan si det sånn, ettersom jeg jo sykler for laget. Det er arbeidsgiveren min, så jeg kan ikke uttale meg negativt heller. Det jeg kan snakke mest om er syklinga, selv om jeg vet noen mener det er feil å dytte det hele vekk. Jeg føler ikke jeg er i posisjon til å gjøre alle de rette, politiske valgene, og samtidig få det meste ut av min sportslige karriere. Jeg snakker jo jevnlig med agenten min, og det er ikke flust av andre muligheter. Det er UAE det snakkes om.»

«Det internasjonale samfunnet har stått samlet i restriksjonene mot Russland etter at krigen brøt ut. Er det den veien man må gå hvis man også skal få gjort noe med sports washing?»

«Ja, jeg synes det er bra måten det internasjonale samfunnet har stått opp mot Russland på, men det krever også at det er full oppslutning rundt det. Jeg synes ikke man kan forvente at alle vi som ansatte i et lag skal være de første som gjør oppgjør, når laget faktisk gir oss gode muligheter til å prestere og støtter oss med et godt sykkellag. Da blir vi mer trengt inne i et hjørne,» mener han.

Funnet sin nisje. I UAE-hierarkiet er Stake Laengen den første som kalles til front av feltet for å jobbe. I fjor sommer resulterte det i at han hadde ’følgebil 2’ i laget omtrent til egen disposisjon ettersom han var den første som datt av under mange av etappene.

«Jeg føler man må finne det man er flink på,» sier 33-åringen. «Det er hardt, men det er – hvis man sammenlikner det med andre – der jeg har mest å utrette. Det er alltid gøy å jobbe når du har en rytter som kan vinne hele rittet. Spesielt med Tadej. Han er en kul fyr og jeg trives godt på lag med ham. Alle sier det er en drittjobb å taue. Ja, det er en drittjobb hvis det ikke medfører noe og at innstillingen er at det er dritt, da er det vanskelig å motivere seg. Jeg velger å se på det annerledes og tenker at det er en jobb som alle andre. En jobb som blir verdsatt.»

Nordmannen er i tillegg blant rytterne som sykler flest ritt i løpet av året. Tidlig i karrieren, da han kombinerte Giro d’Italia og La Vuelta, ble det i underkant av 80 rittdager. Vanligvis ligger han et sted rett under 70.

«Har du takket nei til å stille i ritt for dette laget?»

«Det har vi ikke muligheten til.»

«Har dere ikke det?»

«Alt fra bryllup til å gjøre ting med venner. Det er slike ting man går glipp av. Kanskje er det annerledes i litt mindre lag, men her på laget finnes det ikke andre unnskyldninger enn sykdom. Jeg er vant til at jeg ikke kan legge planer.»

Selv tvillingbror Øysteins kommende bryllup er satt til en dato som skal matche Vegards kalender.

«Jeg tror nok han bevisst valgte å legge det til sesongen min var over. Jeg kan jo spørre pent hvis det skulle komme veldig nær et av de mindre rittene, og kanskje kan man få forståelse fra laget. Men dersom de ikke er andre som kan stille, så havner du fort i klypa. Det er vel ulempen.»

«Du har vært utenlandsproff i snart ti sesonger nå. Står det en Maserati og venter i oppkjørselen i Sanremo?»

«Jeg er egentlig veldig nøktern på det området det. Forbruket mitt har vært det samme fra jeg syklet for Bretagne og fram til nå. Det meste er forstyrrelser, sånn jeg ser det. Man reiser rundt på mange ritt og må bruke klær og utstyr fra laget. Da er det ikke så mye annet igjen å bruke penger på. Man kan velge å gjøre det, men jeg føler det er bedre ikke å ha så for mange forstyrrelser rundt meg. Da får man mye til sparing, og jeg har tenkt at det er bedre å ha noe etter karrieren. Da kommer en tid hvor man skal finne ut av hva vil gjøre. Jeg tenker at det er bedre å jobbe med noe man vil gjøre, enn bare å jobbe for å tjene penger. Hvis man velger å studere, er det også greit å ha litt midler, slik at man kan sette av tid til det.»

«Ser du for deg en karrieren innenfor sykkelsporten etter at du har lagt opp?»

«Jeg føler at jeg begynner å bli litt ferdig med syklinga. Skulle jeg ha blitt noe, hadde det kanskje vært trener innenfor et sykkellag. Sportsdirektør og være mye rundt på ritt, det tror jeg kanskje at jeg er litt ferdig med etter alle disse årene. Jeg har tatt det litt år for år og synes det har vært vanskelig å planlegge for framtida. Nå har jeg hatt noen år med ganske grei kontrakt, og tenker at det er litt mer bonus for framtida. Jeg trives godt som syklist, men hvis det skulle bli stopp nå, så føler jeg ikke at det er mislykket. Jeg føler at jeg har fått noe ut av det.»

«De pengene du har lagt av til etter karrieren, er det noen konkrete planer for hva de skal brukes til?»

«Nå har jeg faktisk dame i Oslo, og har hatt det i to år. Det er ikke så mange ukene siden vi kjøpte hus sammen, så jeg er ikke helt ut av det. Vi planlegger for framtida, og det er Norge som gjelder. Jeg kommer nok til å ha leiligheten i Sanremo ut året, men så blir det kanskje Oslo året etter.»