Året er 1956 og Fiorenzo Magni har annonsert at dette er hans siste Giro. Vi er litt over halvveis i Giroen og Fiorenzo Magni leder i sammedraget da han velter og det venstre kragebeinet brekker. Alle tror han skal kaste inn håndkledet, men han kommer seg opp på sykkelen og til mål. På sykehuset nektet han da legen ville gipse skulderen. Magni stilte til start på den 13. etappen med skulderen surret inn med elastisk bandasje. For å kompensere for at den venstre armen ikke kunne brukes kom den ikke ukjente, da mekanikeren Ernesto Colnago med et dekk som de festet til styret og som han holdt mellom tennene for å kunne holde balansen. Skaden gjorde det vanskelig både å bremse effektivt og styre med venstrehånden. På 16. etappe på vei ned fjellet på dårlig grusvei veltet han ut i grøfta da han ikke klarte å bremse. Han veltet på den samme skulderen igjen og brakk i tillegg overarmen.
Han besvimte og ble lagt i ambulansen. Magni våknet raskt og forstod at han lå i en ambulanse. Da skrek han at sjåføren skulle stoppe. Magni kom seg ut, fikk tak i sykkelen og klarte å fullføre etappen med hovedfeltet, som hadde ventet på ham. Senere på kvelden kom smertene, fortalte Magni. “Jeg hadde ingen anelse om hvor alvorlig tilstanden min var, jeg visste bare at jeg hadde mye smerte. Men jeg nektet å ta røntgen den kvelden. Jeg ville fullføre.”
Fire etapper senere kom den fryktede 20. etappen. Luxembourgs Charly Gaul kjørte sin legendariske etappe som endte med klatreseier til Trento. Over Costalunga, Rolle, Brocon og Bondone var det nærmest snøstorm og 60 ryttere brøt den dagen. Gaul lå før starten av etappen 16 minutter bak Magni. Han vant etappen med over 19 minutter. Utrolige Magni fullførte til tross for alle skadene og endte til slutt på andreplass i sammedraget, 3 minutter og 27 sekunder bak Gaul.
Magni har vært mentor til to berømte italienske rammebyggerne. Velkjente Ernesto Colnago som var “andremekaniker’ under Giro d’Italia i 1956. Førstemekaniker på den tiden var Faliero Masi, ( Masi sykler) som Magni omtalte i et intervju som “verdens beste mekaniker.” Det var Masi som hadde ideen om å bruke dekket for å hjelpe Magni til å holde i styret under Giroen..
Tobias Foss får sin fjerde mulighet i Giro d’Italia denne våren. I 2020 ble han nummer fem under tempo-åpningen, men laget trakk seg senere ut på grunn av COVID-19-smitte. I 2021 ankom han rittet med delt kapteinansvar med George Bennett og loset Jumbo-skuta inn på kontrollert vis til 9.-plass i sammendraget.
I fjor ble en velt under Coppi e Bartali kostbar for Vingrom-mannen, som også pådro seg sykdom underveis noe som satte ham utenfor Strade Bianche.
Denne gangen reiser han som understudy for Primoz Roglic, men nederlenderne ønsker trolig å holde flere ryttere høyt oppe i sammendraget. Basert på over 70 kilometer med temposykling, bør det passe nordmannen fint. Kanskje er det også greit å slippe å ha for mye resultatansvar underveis. Denne gangen vil han også ankomme rittet med betydelig flere rittkilometer i leggene.
Jonas Iversby Hvideberg
Team DSM . 24 år . Hjelper
I mai skal nemlig Andreas Leknessund få sjansen til å skinne som lagkaptein for det nederlandske laget. Tromsø-mannen har gjennomgått en aldri så liten forvandling fra debutsesongen i 2021, og har siden vært oftere å se i ukelange etapperitt. I fjor viste han seg fram med etappeseier i Tour de Suisse, og flere solide utbrudd i Tour de France. Denne gangen skal 24-åringen i utgangspunktet henge med i sammendraget, men det er selvsagt lov å endre strategi underveis dersom muligheten for å ta en etappeseier skulle utkrystallisere seg.
Andreas Leknessund
Team DSM . 24 år . Kaptein
To nordmenn som nok kommer til å ha ganske forskjellige roller under årets Giro d’Italia. Hvideberg er fast innslag i klassikeroppstillingen, men fikk årets periode revet i stykker av en smertefull velt i Algarve – som siden avdekket en mindre kneskade. Rolvsøymannen er en klok rytter, som neppe hadde gjort seg bort i et utbrudd, men det spørs litt hvor låst han vil være til lagets taktikk for øvrig.
Sven Erik Bystrøm
Intermarché-Circus Wanty . 31 år . Bruddspesialist
Haugesunderen meldte overgang til det belgiske klassikermannskapet nettopp for å kjøre med en friere rolle i noen av kalenderens største ritt. 31-åringen jakter fremdeles sin første etappeseier i en Grand Tour. I 2018 opplevde han å bli nummer to bak Jelle Wallays på den 18. etappen.
Utfordringen i Grand Tours er at det er få muligheter for utbryterne. Og på de mest opplagte dagene forsøker gjerne ”hele feltet” å komme seg med i utbruddet. Etappe 3 mot Melfi kan være en tidlig mulighet. Også dagen etter over 184 kilometer mot Lago Laceno kan være en mulighet for Bystrøm.
Uten sammenlagtrytter å samle seg rundt, vil trolig Wanty-laget være all out attack under årets Giro d’Italia, noe som passer nordmannen ypperlig.
7. et. – Capua > Gran Sasso – 218 km fjellavslutning – Fredag 12. mai
7. etappe . Capua > Gran Sasso
Etter at man omtrent slikker i seg saltet fra kysten på de første to og en halv etappene, venter en avstikker innog sørover i landet mot Melfi. Deretter skal Lago Lacerno, Salerno og Napoli besøkes, før hele ruta snur nordover – og man skal tilbake til nettopp Abruzzo, og nærkontakt med platået Gran Sasso.
Denne gangen er det Corno Grande, 2 912 meter over havet, og den høyeste tinden i Appenninene som skal bestiges. Målgangen er lagt til skistedet Campo Imperatore i 2 135 meters høyde. Området kalles ”Lille Tibet” og kulissene fra den vanligvis gressdekte høyden har blant annet lokket Hollywood-stjernene George Clooney og Arnold Schwarzenegger hit.
Simon Yates vant iført ledertrøya her for fem år siden, da han holdt Thibaut Pinot og Esteban Chaves fra livet, etter at en purung klatrer ved navn Giulio Ciccone (Bardiani-CSF) hadde vist fram sin panaché litt tidligere på stigningen. De første to milene av klatringen er knapt over fire prosents stigning. De siste fire og en halv snitter på dog 8,2 og er i korte partier oppe i 13 prosent. Årets første fjelletappe i Giro d’Italia gir ventelig noen gode svar.
Tilbake i 2018 var det meterhøye brøytekanter på begge sider av veien her, så forvent spektakulære bilder fra et vinterkledt ”månelandskap”.
Etappe 8 mot Fossombrone har klassiker-preg over seg, og en punchy finale før det stuper ned mot målbyen. Dagen etter venter 30,7 kilometer på flatt underlag med temposykkel som avslutter rittets første uke. Med to tempoetapper, samt en fjellavslutning i beina, begynner nok tetsjiktet å utkrystallisere seg alt her.
16. et. – Borgofranco d’Ivrea > Crans-Montana – 203 km fjellavslutning – Tirsdag 23. mai
16. etappe . Borgofranco d’Ivrea > Crans-Montana
Etter hviledag mandag 15. mai, er det spurtlagene som skal til fronten på vei mot Viareggio og rittets lengste etappe mot Tortona (211 kilometer). I Viareggio tok Giuseppe Saronni ledertrøya under åpningsdagen tilbake i 1982.
Etappen mot Rivoli kan bli en intern fight for bruddet, for GC-kandidatene vil ha fokus festet mot moutain top finish avslutning i Crans-Montana dagen etter.
Her vil feltet Po-slettene i nordlig retning, men ruta går etter hvert vestover, inn i den beryktede Aosta-dalen og forvandles siden til en brutal lekkerbisken med over 5000 høydemeter. Først ut er Grand San Bernardo ved fjellovergangen mellom Italia og Sveits. En regelrett kjempe med sine 34,2 kilometer og 5,5 kilometer i snitt, og Cima Coppi (høyeste punkt) på 2469 meter. Deretter venter stupbratte Croix de Ceur som nesten tar deg opp til Verbier. 15,4 kilometer á 8,8 prosent, og snitt på 10,3 de siste fire. Det dreier seg om 1350 høydemetre bare her! Etappens showdown vil så stå opp til vintersportsstedet Crans Montana godt over på sveitsisk side av grensa.
Uke to av rittet avsluttes på deilig vis med 195 kilometer i en slags miniutgave av Il Lombardia. Merk at denne klassiker-etappen er ansett blir vurdert som fjelletappe av arrangøren.
Feltet skal over Valico di Valcavo tidlig, før det er lagt opp til avsluttende runder i Bergamo med tre 2. kategorier underveis. Målområdet er det samme som benyttes under Il Lombardia (når det avsluttes i Bergamo), men på vei inn siste gang venter turen opp Colle Aperto – 1,6 kilometer á 7.9 med hardpakket brostein, før man inntar selve oppløpet. Vai, vai!
16. et. – Sabbio Chiese > Monte Bondone – 207 km fjellavslutning – Fredag 19. mai
16. etappe . Sabbio Chiese > Monte Bondone
Giro d’Italia er et godstog på vei gjennom det vakre landet, men som hele veien bygger opp til det største: Den avgjørende uka av rittet, der rittets gladiatorer skal denge løs på hverandre opp fjellsiden. Etter en ny hviledag, braker det ubarmhjertig løs etter transporten videre fra Lombardia og over til Valle Sabbia, en rural region kjent for blant annet geitost, særegne pølser, yoghurt, honning og syltetøy. For rytterne gjelder det å la beina ligge høyt hevet og bunkre opp for det som kommer: En ny dag der altimetria passerer 5000 høydemeter i løpet av etappen.
Vi skal ikke så høyt opp denne gangen, men arrangøren har klemt inn hele fire kategoriserte stigninger på de siste 140 kilometerne av etappen. Den første av dem til og med et tandem, der man fra toppen av Passo di Santa Barbara tar en kjapt tur ned til Ronzo Chiennis, før det bærer tre kilometer oppover igjen til toppen av Passo Bordala.
2.-kategoriene Matassone og Serrada venter, før man inntar Monte Blondone fra øst. 21,4 kilometer og 6,7 prosent i snitt. De mest krevende passasjene kommer fra kilometer 12 til 19,5 – før det flater ut igjen nærmere toppen.
Ivan Basso vant forrige gang Giro d’Italia-feltet ble dirigert opp hit – tilbake i 2008.
19. et. – Longarone > Tre Cime di Lavaredo – 183 km fjellavslutning – Fredag 26. mai
19. etappe . Longarone > Tre Cime di Lavaredo
Innimellom de to avsluttende fjelletappene, har arrangøren klemt inn en spurtmulighet i Caorle og en småkupert etappe mot Val di Zoldo i Dolomittene. Avslutningen er både eksplosiv og spektakulær, så det skal bli spennende å se hvem som går for denne. De siste årene er vi vant med at det er tett i toppen av sammendraget, så denne dagen kan bli benyttet til stunt fra noen av sammenlagtkanonene som trenger å ta tid på konkurrentene. Dagen etter blir lista skjøvet enda høyere. Etappe 19 er trolig den aller mest brutale i årets utgave. Det er klatring helt ut fra startbyen Longarone, der man forserer langs ryggen av Passo Campolongo. På toppen der – i 1875 meters høyde – er det ingen vits, eller tid, til å beundre utsikten.
Herfra bærer det ufortrødent videre over Passo Valparola (2196 m), Passo Giau (2236 m), Passo Tre Croci (1805 m) og deretter klatringen opp til Tre Cime de Lavaredo. Der Vincenzo Nibali ikke bare overmannet stigningen, men også snøværet, da han konsoliderte La Maglia Rosa tilbake i 2013. Dagen i forveien hadde etappen 19, blant annet over Gavia- og Stelvio-passet blitt avlyst på grunn av et lite velkomment comeback fra Kong Vinter.
20. et. – Tarvisio > Monte Lussari – 18,6 km Fjelltempo – Lørdag 27. mai
20. etappe . Tarvisio > Monte Lussari Monte
Zoncolan uteblir fra årets utgave, men arrangøren hevder å ha funnet den perfektet erstatning: Monte Lussari.
Bakke-tempoen er tilbake i Giro d’Italia for første gang siden 2016. Den første delen av den 18,6 kilometer lange etappen er ikke spesielt krevende, noe som åpner opp for muligheten til å bytte fra temposykkel til landeveis-modell i forkant av stigningen.
Dersom sammendraget fremdeles ikke er konkludert, kan denne dagen bringe fram minnene fra 2020-avslutningen av Tour de France opp til La Planche des Belles Filles. Der nettopp Roglic ble slått fullstendig knockout på av eminente Tadej Pogacar.
De siste 7,3 kilometerne har en stigningsprosent på hele 12,3 prosent. De første 4,7 av dem på hele 15 – prosent. Dette kan altså bli dagen for de helt store tidstapene, og forhåpentligvis får vi en head-to-head-duell mellom Roglic og Evenepoel hele veien inn.
Det kan også være verdt å merke seg at den eneste mellomtiden vi får underveis vil ved foten av bakken – etter 11,3 kilometers sykling.
Det sies at alle veier fører til Rom (a) – og det gjør det også denne gangen. Med siste mulighet for spurterne på rittets siste dag.
Cronometro er et stikkord for årets Giro d’Italia, og mer enn sju mils temposykling underveis var nok til å sikre at både Remco Evenepoel og Primoz Roglic blir å finne på startstreken i Abruzzoregionen.
Rittet skal konkluderes via både Appenninene, Valais-Alpene og den nær uunngåelige turen innom Dolomittene. Det er likevel verdt å merke seg at marqueé-stigningene Monte Zoncolan, Passo Stelvio, Passo Gavia og Mortirolo er utelatt i sin helhet fra årets utgave. Dog er arrangøren som vanlig nødt til å gamble på tidlig overfart over snøutsatte fjellpass i slutten av mai måned – noe som kan medføre ruteforandringer underveis.
Passende nok åpner rittet også med en 19,6 kilometer lang, individuell kamp mot klokka. Traseen følger Ciclovia dei Trabocchi, en sykkelvei på den nedlagte jernbanelinja til Ferrovia Adriatica, langs Adriater-havet og forbi Ortona havn. Deretter stiger de siste 1,2 kilometerne 5,3 prosent i snitt før den aller første maglia rosa finner sin første låntaker (les: Filippo Ganna, bildet).
(Sykkelmagasinet Gruppetto): Det virket relativt harmløst da Per Strand Hagenes mistet ledertrøya på dag to Olympia’s Tour til danske Emil Vinjebo den 23. mars i år.
Etter rapportene hadde nordmannen vært involvert i en velt underveis på etappen mot Essen. Han fullførte etappen i en større gruppe 39 sekunder bak teten. Så kom beskjeden om at han ikke kom til å starte etappen den påfølgende dagen.
Strand Hagenes hadde nemlig slått hodet i den krasjen, og fikk senere konstatert hjernerystelse. Følgelig ble han tatt ut av konkurranse umiddelbart.
– Egentlig er formen grei. Bare litt vondt i hodet etter den velten. Så jeg kjører ikke ritt med det. Satser på det snart er bra igjen, skrev Strand Hagenes til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Tålmodighetsprøve
Det skulle dog vise seg at rittpausen skulle bli lengre enn først antatt. Hodesmertene forsvant ikke, noe som gjorde at han måtte være ytterst forsiktig i treningshverdagen.
Én måned senere spurte vi når vi kom til å se ham tilbake i konkurranse igjen:
– Jeg sliter fortsatt litt med hjernerystelsen. Jeg har nesten begynt å trene som normalt nå, men kan fortsatt ikke belaste hodet som normalt. Jeg vet ikke når det er bra igjen, så jeg må bare vente, lød oppdateringen den 24. april.
– Hva var det egentlig som skjedde i den velten der?
– Folk velta foran meg, og så tryna jeg oppå de og fikk andre ryttere over meg igjen. Jeg slo hodet inni der på en eller annen måte. Jeg har hatt vondt i hodet siden. Det begynner å bli ganske bra, men det sitter litt igjen. Jeg hadde ikke vondt i hodet rett etterpå, men det startet noen timer etter rittet, forklarer han.
Mister Paris-Roubaix
Strand Hagenes åpnet årets sesong helt rått. Han tok karrierens første proffseier under Profronde van Drenthe den 12. mars, og fulgte også opp med ny seier da Olympia’s Tour åpnet to uker senere. Vanligvis hadde han også hatt en treningsperiode i andre halvdel av april, så han har ikke gått glipp av altfor mye tross utfordringene i etterkant av velten.
Et ritt som dog går fløyten er søndagens U23-utgave av Paris-Roubaix. Som junior sto han på podiet her sammen med Stian Fredheim for det norske juniorlandslaget.
Gjesdalbuen blir ikke med denne gangen, men er heldigvis tilbake i full trening.
Neste ritt på kalenderen hans blir 4 Jours de Dunkerque med oppstart den 16. mai. Og nå melder Jumbo-Visma-rytteren at alt står bra til igjen:
(Sykkelmagasinet Gruppetto): Juli måned vil trolig utløse den største norske valfartinga til Frankrike siden Thor Hushovd og Edvald Boasson-Hagen herjet under ”Tour de Norvége” for snart 12 år tilbake.
For henholdsvis Team Garmin Cervélo og Team Sky fløy de to duellantene i strupen på hverandre underveis, men hentet likevel hver seg ut to etappeseire.
Vinteren 2017 med trøya til det som først var et kontinentallag, Uno-X Hydrogen Development Team. Kurt Asle Arvesen ble allerede fra starten ansatt som sportslig leder.
På tross av at Alexander Kristoff har holdt den norske fanen høyt siden med to etappeseirer i gjennombrudds-sesongen 2014, samt én i 2018 og én i 2020, har ikke ringvirkningene her hjemme klart å nå helt de samme proporsjonene.
Til sommeren får Stavanger-mannen ventelig sin tiende opptreden i rittet. At på til den første for et norskeid sykkellag. Kurt Asle Arvesen står selv med fem opptredener i det franske etapperittet, og innrømmer at han gleder seg litt ekstra til å komme tilbake som sportslig leder for et norsk konsept:
– Først og fremst er det utrolig stas å få være med på det. Vi har hatt mange, norske utøvere i Tour de France tidligere, men de har alle kjørt for utenlandske lag. Nå har vi plutselig vårt eget lag som skal ned dit, og det er kjempespesielt, sier han.
Vi får håpe vi slippe å se uhell som Kurt Asle hadde i 2009.
Hushovd vs Cavendish
I Norge er Tour de France tett knyttet opp til Hushovd, fordi Grimstad-mannen egenhendig plasserte oss på sykkelkartet med sine ti individuelle etappeseirer og ikke minst to grønne trøyer, i 2005 og 2009. Hans intense dueller mot Mark Cavendish og Robbie McEwen i massespurtene ble dessuten brakt rett hjem i de tusen stuer etter at TV 2 valgte å satse skikkelig på konseptet siden 2003.
Kaoset som venter de norske gutta på fjelletappene i Frankrike. Midt i folkemengden skimtes så vidt Alberto Contador.
Fram til Kristoff tok hjem åpningsetappen i Nice i august 2020, var Hushovd den eneste nordmannen som hadde hatt den gule ledertrøya på overkroppen. Om ikke den historien gjentar seg denne sommeren, er innpasset Uno- X nå har fått i verdens mest prestisjetunge sykkelritt som nær en garanti man får for at det i framtida kommer til å skje igjen.
Hyggelig telefon å få fra TdF sjefen Christian Prudhomme.
– Hva tror du det vil si for den framtidige rekrutteringen til Uno-X at man kan tilby rytterne matching på mer eller mindre fast basis i Grand Tours?
– Jeg tror det er kjempeviktig for rekrutteringa generelt. Unge, norske håpefulle vil få noe se opp til. Vi kommer til å få masse oppmerksomhet, etter kanskje et par litt labre sykkelår i Norge, etter at Thor, Edvald og Alex herjet mer for ti år tilbake, vil dette nå snu fullstendig og folk vi få et annet forhold til sykkelsporten. Jeg tenker også at de som står der med valget om å velge skøyter eller langrenn, kommer til å velge sykkelsporten utover.
Halland Johannessen og Kristoff er to ryttere det blir spennende å følge i årets tur i Frankrike.
– En vill opplevelse
ASO-sjef Christian Prudhommes definitive ja til det norske konseptet, framstår som både rett og rimelig etter at Jérôme Pineau sviktet kapitalt med å stable sin egen B&B Hotels-satsing opp på det neste nivået.
Fallet var trist da det også ble klart satsinga som hadde skrytt på seg både 20 millioner euro fra Carrefour og underskriftene til Cavendish og Cees Bol, la hele satsinga på is i desember.
Basert på alle kriterier framsto de røde og gule rytterne fra nord som det beste alternativet.
– Jeg sto og spiste pølse på YV ved Biri på vei ned fra jule- og nyttårsfeiring, da Jens Haugland kunne overbringe budskapet om at vi hadde blitt invitert til Tour de France. Det var en vill opplevelse, sier Arvesen.
– Når var det du begynte å føle seg sikker på at dere ville motta en invitasjon denne gangen?
– Vi fikk ganske gode signaler i fjor. De var ærlige på at vi var tett på å komme med foran starten i Danmark, og at vi hadde vist oss fram sportslig på en god måte. Tour de France-invitasjonen ble delt ut i februar. Og dagen etter vant Anton Charmig en av etappene der nede. Men jeg tror uansett det ville ha vært vanskelig å danke ut et fransk lag, sier han.
Kurt vant 11. etappe i 2008.
Typer for forskjellig terreng
Der vi tidligere har sittet slavisk og ventet på massespurtene på noen av de flateste etappene, er ting også i endring i det henseende i toppen av norsk sykkelsport.
Kristoffer selvsagt et ledd i planene foran de 21 etappene som venter etter la gran salida i Bilbao den 1. juli. Men profilene på Uno-X-laget er også kapable til å slå til i kupert terreng.
Det viste blant andre Tobias Halland Johannessen ved å bli blant de ti beste under Katalonia rundt og Critérium du Dauphiné i fjor, der gutten fra Drøbak også var den beste ungdomsrytteren. Rundt ham banker også Charmig, Niklas Eg, Torstein Træen og Jonas Gregaard kraftig på døra.
– Vi har mange gode ryttere. Det sier seg litt selv hvem som er aktuelle ut fra hva de har prestert tidligere og hva slags nivå de har prestert på. Vi har ikke gjort noe uttak ennå, selv om vi har en liste oppi hodet. Det er 4-5 måneder før vi skal ta ut og finjustere troppen der. Vi skal sørge for at vi har åtte gutter som er i form og er skadefrie, så skal vi nok få noen artige dager i juli.
– Litt grovt sett, hvor mange ryttere har dere i Uno-X-stallen per dags dato som er gode nok til å vinne en av etappene i Tour de France?
– Per i dag tipper jeg vi har 5-6 ryttere som kan klare det. Når vi ankommer juli har vi 8. Neste år har vi 15. Da kan vi begynne å velge. Når selv jeg klarte å vinne en etappe i Tour de France, så er det man som kan klare det, sier han med et smil.
Organisasjon og utstyr holder allerede WorldTour nivå.
Giro d’Italia og Tour de France
Det han dog sier i fullt alvor, er at Uno-X Pro Cycling Team på lang nær har satt sluttpunkt i sin utvikling ved å komme inn i Tour de Francevarmen.
På sikt er fremdeles målet å slå kloa i en av de 18 WorldTour-lisensene. Den neste muligheten til fornyelse er i utgangspunkt fra 2026-sesongen og tre år framover. Men satsinger kan selvsagt også gå dukken før den tid.
I tillegg finnes en gulrot ved å plassere seg blant de to beste lagene på Europatour- rankingen. Også det vil garantere plassen på kalenderens største ritt.
Uno-X-sjef Jens Haugland har allerede signalisert at de ønsker seg flere av rytterne som forlot satsinga for 2-3 år siden tilbake igjen, og på den lista står blant annet navnene til Tobias Foss, Andreas Leknessund, Jonas Iversby Hvideberg og Markus Hoelgaard.
En spennende sommer for Uno-X sjef Jens haugland.
Sett i lys av tankene om å bli WorldTour, påpeker Arvesen følgende: – Ting endrer seg hele tiden. Vi endrer målsettingen når vi når det målet vi først har satt oss. Vi har et mål om å bli et WorldTour-lag etter hvert og da er det klart at vi er avhengig å ha et mer robust lag. Hvis vi også skulle ha tatt med oss pakka til RCS Sport (inkluderer blant annet Tirreno-Adriatico, Milano-Sanremo og Giro d’Italia), og kjøre et parallelt løp i Italia som vi nå gjør i Frankrike, så er vi avhengig av å ha de beste og norske danske rytterne.
Det er ingen enkel oppgave for oss å bygge og et WorldTour-lag fra Norge og kun rekruttere derfra.
De finnes også andre Pro Teams som satser hardt: Fabian Cancellara og Doug Ryder står bak lag som rekrutterer fra hele verden. Men hvis vi skal klare det en gang, så er det nå, sier Arvesen.
Vi får håpe det blir mye rødt og gult i fronten av feltet i sommer.
Fra Øst-Europa til den største scenen
Fremdeles er vi noen måneder unna årets Tour de France. Rasmus Tiller, Anders Skaarseth og Alexander Kristoff skal først klargjøre seg, og deretter komme uhildet gjennom de tøffe vårklassikerne.
I Uno-X-leiren er likevel planleggingen til Grand Tour-debuten i gang for fullt. Et tidlig svar fra ASO hjalp til med den prosessen.
I mars og april vil rytterne fra den flatere delen av klassikerne, og den mer klatresterke grenen, anført av Halland Johannessen-tvillingene og med Ardennene som årets første mål, være fullt opptatt med konkurranser.
Arvesen forteller at diskusjonene allerede nå går rundt hvilke ryttere som skal tas ut av konkurranse i mai måned, og heller fortsette forberedelsene i høyden fram mot Critérium du Dauphiné. Når vi kommer dit, vil vi også ha en bedre oversikt over hvem som får et sete i den splitter nye Uno-X-bussen som bygges i løpet av våren.
I det hele tatt er det mye å glede seg over for en av verdens aller mest framgangsrike, nye sykkelkonsepter for tida.
– Vi har nok aldri trent bedre enn foran denne sesongen, både før og etter beskjeden om at vi får kjøre Tour de France. Det er klart det inspirerer rytterne våre å se at det er mulig å gjøre det i dette laget. Men samtidig inspirerer det staff, mekanikere, sportsdirektører og trenere. Nå skal vi vise oss fram på den øverste scenen. Det som er så artig er at mange av de som sitter i disse posisjonene, også var med på å kjøre bakgårdsritt i Øst-Europa.
For å nå de framtidige målene satsinga har satt seg, vil det også bli et spørsmål om kroner og øre. Et bedre utstillingsvindu enn Tour de France kunne de umulig ha plassert seg selv i:
– Oppmerksomhetsmessig er det det aller største. Det fikk vi en forsmak på når vi fikk den plassen. Det kommer til å ta av fullstendig når vi kommer til juli. Det er kjempeviktig for hele systemet, når vi har den målsettingen vi har.
– Dere har vært ganske åpen om at dere er på jakt etter en co-sponsor ved siden av Uno-X, og?
– Jeg vil si at det er en håndsrekning og en gavepakke til store firmaer der ute som ønsker å profilere seg. Nå har Uno- X tatt regninga med å bygge opp til denne festen her, så nå er plassen åpen med frikortt. Jeg blir overrasket om ingen biter på der, svarer eresfjordingen.
Kristoff vinner sin første seier i Uno-x drakt under Volta Algarve.
Timeline, Uno-X:
Høsten 2016: Lillehammer Cykleklubb og Ringerike Sykkeklubb gikk sammen og forente krefter i kontinentalsatsingen Uno-X Hydrogen Development Team. Kurt Asle Arvesen ble ansatt som sportslig leder.
2017: Satsingen bemerket seg på overgangsmarkedet ved å hente Andreas Leknessund, Jonas Iversby Hvideberg og Idar Andersen fra den strålende 99-årgangen. De prøver også å hente Iver Knotten, Rasmus Tiller og Tobias Foss fra Joker. Ender opp med sistnevnte, og signerer Anders Skaarseth sent på året.
2018: Ny oppgradering. Laget henter Kristoffer Skjerping og Markus Hoelgaard fra Joker, og forteller den 2. april at de vil søke lisens som ProTeam i 2020.
2019: Starter eget utviklingslag: Dare Bikes Development Team. Halland-Johannessen-tvillingene blir signert.
2020: Fem danske ryttere blir hentet til satsingen, blant dem juniorverdensmester Julius Johansen. Laget varsler at de starter kvinnelag og søker WorldTour-lisens for 2022-sesongen. Vil søke for herrelaget året etter.
2021: Signerer Kristoffer Halvorsen, Søren Wærenskjold og Rasmus Tiller. Får innpass i ritt som Kuurne-Brussel-Kuurne, E3 Harelbeke, Brugge-De Panne og Amstel Gold Race. Markus Hoelgaard presterer solid.
2022: Første norske lag i ritt som Omloop Het Nieuwsblad, Flandern rundt, Paris-Roubaix, Volta Catalunya og Critérium du Dauphiné. Forsterker laget ytterligere med blant andre Niklas Eg, William Blume og Anton Charmig. Laget får sin første, norske verdensmester ved Søren Wærenskjold på U23-tempoen.
2023: Blir invitert til Tour de France. Alexander Kristoff inn på laget.
Høsten 2021 la Cannibal Team ut en melding på Instagram om at de trengte ryttere foran den kommende sesongen. Unge Casper Rode fra Larvik tok sats, og sendte dem en mail.
– Hva skriver man der?
– Jeg presenterte meg selv, la ved noen tall og resultater. Så fikk jeg beskjed et par senere om at jeg var en av 50 ryttere de ville se nærmere på. Til slutt ble ti mann til fire, og dermed fikk jeg, Tobias Nakken og to andre sjansen til å sykle for laget i 2022, sier Casper Rode til Sykkelmagasinet.
Spurtraske Nakken meldte overgang til britiske Trinity Racing denne sesongen, mens Rode var blant få ryttere som fikk fornyet tillit. Her skal det også legges til at Cannibal Team i år heter Cannibal B Victorious. Det belgiske klubblaget skal nemlig være med å utvikle juniorer til WorldTour-laget Bahrain Victorious. Samme oppgave har for øvrig Cycling Team Friuli fått i U23-klassen.
– Bahrain og Friuli har nok hatt en finger med i spillet rundt hvem som skal sykle for laget. Jeg kjørte som hjelperytter under hele fjoråret og hjalp til der jeg fikk beskjed. Jeg har fått vist fram at jeg har potensial og fikk mye læring i løpet av fjoråret. I år håper jeg å vise fram at jeg også kan prestere selv, forteller han.
– Denne koblingen til Bahrain-laget, hvilken praktisk betydning har det for dere ryttere?
– Det gir oss mye bedre utstyr og støtteapparat rundt sastingen. I fjor ble vi styrt av en familie, så nå tror jeg alt blir mye lettere, både for rytterne og for de som står bak satsingen. Det gjør det også litt tryggere for framtiden, at man også har muligheten til å kunne sykle for Friuli om man gjør det bra nok. Det vil nok også gi gode kontakter videre inn i Bahrain-systemet.
Ble bygd rundt Vlan Van Mechelen
Familien Rode omtaler, er ingen ringere enn Francis Van Mechelen, faren til Vlad Van Mechelen, som var blant de beste juniorene i fjor, og som blant annet sikret seg VM-bronse bak Emil Herzog og Antonio Morgado.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
I år sykler Vlad for Team DSM Development, noe som banet vei for en litt annen struktur på toppen.
– I Cannibal Victorious er alle rytterne nye, utenom meg. Så det har vært veldig mye utskiftninger. Basically har DS’en (Francis) bygd laget rundt sønnen sin (Vlad), som trengte en klubb å kjøre for. Nå blir det mer et internasjonalt utviklingslag med mange sterke ryttere. Det har kommet inn flere klatrere, og blant annet en nederlender og en amerikaner som ser hvasse ut, sier Rode.
Han er opprinnelig fra Larvik, men har utdanningen sin fra NTG Kongsvinger. Miljøet har tidligere fått fram ryttere som Vegard Stokke, Stian Fredheim, Trym Brennsæter, Jon Rye-Jonhsen, Embret Svestad-Bårdseng, Henrik Fjellheim og Daniel Årnes.
– Det gjør det lettere å tro på systemet og det gir motivasjon i treningshverdagen, mener Rode.
– Jeg tenker litt sånn at når de beste rytterne har gjort det samme som meg tidligere, så må det bli bra for meg og. Jeg tror også det smitter litt over på de andre rytterne som er her. Det er positive til trening og ønsker å gjøre kulturen så bra som mulig. Opprettholde standarden, på en måte.
– Mye positivt i norsk sykkelsport
Som Sykkelmagasinet Gruppetto har fokusert på tidligere i vinter, er det veldig mange nordmenn som har valgt å fortsette satsingen i utlandet foran årets sesong. Blant grunnene de oppgir er dårlig sesongplan i Norge, og liten sjanse for å bli oppdaget utenfor de største satsingen.
Rode mener det er viktig også å få fram de positive sidene rundt norsk sykkelsport anno 2023:
– Jeg mener i hvert fall det er mye positivt. Det er for eksempel veldig godt mangfold i toppen. På den ene siden har du Jørgen Nordhagen som er en av de råeste klatrerne og så har du kanskje Tobias Nakken i den andre enden, som i hvert fall er en av råeste spurterne jeg har sett. Mellom der har vi også mye bra som hevde seg nasjonalt og internasjonalt, og det ser du også på rytterne som drar til utlandet for å sykle. Jeg tror det er veldig bra for dem, slik at de tidlig høster erfaring fra internasjonale lag. Det kan være at det tar bort litt av kvaliteten på rittene i Norge. Jeg tror nok nivået var høyere for fem år siden. Noen ganger vil de fleste være med, andre ganger vil de som sykler for utenlandske lag utebli. I sum blir nok nivået noe lavere for ryttere som kun konkurrerer i Norge, sier han.
– Hva var den største bonusen for deg under ditt første år i Cannibal Team?
– Det er nok erfaringen man får. Jeg fikk opp mot 20 starter i utlandet i fjor. Det var min første fulle sesong på landeveien etter at jeg tok steget over fra terrenget. For meg fungerte det veldig bra å samle erfaring og lære litt av Vlad Van Mechelen og de andre guttene på laget.
Sykkelsportens hovedsete
I fjor syklet han blant annet Nokere Koerse og Kuurne-Brussel-Kuurne med laget, og ble tatt ut til Paris-Roubaix med juniorlandslaget.
Denne sesongen har han alt vært i aksjon under Kuurne-Brussel-Kuurne og syklet etapperittet Guido Reybrouck Classic, der han måtte stå av den andre etappen. Han har også vært i aksjon under det franske Penn Ar Bed-Pays d’Iroise. Her ble han nummer ni på en av etappene, og ble til slutt nummer 7 sammenlagt. Lagkamerat Seth Dunwoody vant sammenlagt.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
BELGISK EVENYTR: Casper Rode (til høyre) sto på podiet med Tobias Skretting og Jørgen Nordhagen under NC-tempoen på Skarnes i fjor sommer. FOTO: Jarle Fredagsvik
Det meste av rittprogrammet blir nok lagt til Belgia framover, noe Rode ikke har noen ting imot:
– Man kan på mange måter si at Belgia er sykkelsportens hovedsete, selv om Frankrike kanskje er stedet der det virkelig når ut til massene. I Belgia vil selv et lite kermesse-ritt være fullstappet med folk. Her sperrer man av bykjernen hele helga. Det er noe helt annet enn man opplever i Norge og i Skandinavia, så det er kult å få syklet i Belgia. Det er mange gode ryttere her og mange man ikke har hørt om tidligere, som er sterke. Derfor får du matchet deg på en helt annen måte, selv om det kanskje i utgangspunktet er ganske små ritt, sier han.
(Sykkelmagasinet Gruppetto): Historisk sett er det ingen stor nyhet at en del norske sykkelryttere, på forskjellige nivåer, tar steget ut av hjemlandet og velger å satse fra utlandet.
Men et moment som skiller seg ganske klart ut fra tidligere er at disse utøverne holder høyt nivå, blir stadig yngre og mottar forespørsler fra utlandet mens de stadig er yngre.
Les om de norske profilene i bunnen denne artikkelen! For våre abonnenter!
Trenden med å finne det «siste nye» og sende vedkommende så å si rett ut i WorldTour, har forsterket seg etter at vidunderbarna Egan Bernal, Tadej Pogacar og Remco Evenepoel slo igjennom.
Men det er flere årsaker som ligger bak.
Her hjemme har Uno-X Pro Cycling siden oppstartsåret 2017, bygget opp et gigantisk profflag på den norske og danske scenen. På den ene siden har framgangen til konseptet åpnet dører for flere nordmenn – også noen av de som nå tar steget ut.
Den andre siden er at det langt ifra er alle parametre i norsk sykkelsport som blinker i takt med Tour de France-klare Uno-X. Antall lisenser, antall påmeldte til turritt, antall påmeldte til norgescupen, startfeltene i NM og noen av årskullene på de respektive toppidrettslinjene, er på vei ned.
Norges Cykleforbund sliter fremdeles økonomisk, og det blir hvert år snakk om dugnad og intens jobbing for å hente inn arrangører til så vel NM og rittene i Norgescupen.
Unge og ambisøse
Et annet moment er at norsk sykkelsport hadde plass til langt flere kontinental-ryttere for ti år siden. Da kunne man velge blant ØsterHus-Ridley, Joker-Bianchi, Team Sparebanken Sør, Team fixit.no, Frøy-Bianchi og Team Ringeriks-Kraft.
I dag står kun Team Coop-Repsol igjen, sammen med U23-satsingen til Uno-X, kalt Dare Development Team. Totalt dreier det seg om 20 plasser for en sykkelnasjon som de siste årene har utviklet mer bredde på toppen.
Den nye generasjonen unge, ambisiøse ryttere forteller til Sykkelmagasinet Gruppetto åpent om viktigheten av å sikre seg et godt rittprogram og knytte internasjonale kontakter tidlig. De bærer alle den samme drømmen – å ta steget videre til profflagene.
– Så lenge du presterer og vinner ritt her nede i Frankrike, så blir du lagt merke til uansett. Verden er ikke så stor, påpeker Jon Rye-Johnsen som sykler for amatørsatsinga CC Etupes.
Flere ryttere Sykkelmagasinet Gruppetto har snakket med uttrykker bekymring for manglende ritt og for dårlig matching via den norske kalenderen. Norges Cykleforbund (NCF) uttaler følgende om trenden via arrangementsansvarlig Cato Karbøl:
– Norske ryttere har hatt en kultur for å tilbringe mye tid i utlandet på samling og ritt. Vi må anerkjenne at Norge befinner seg geografisk sett i utkanten av det sentrale Europa og deres høyborg for sykkelkultur. Men når vi ser på kvaliteten og antall proffer fra Norge på landevei og i terrenget, så ser man tydelig at man kan bli en god syklist også herfra. Å dra til utlandet kan være bra for læring og matching på nivået. Men vi ser at tryggheten i et norsk lag er viktig og at sikkerheten i norske ritt har et høyt nivå. Det er dermed viktig for NCF at vi har gode nok ryttere i norske klubber for å fronte dem og at det er nok deltakere til å skape gode, norske ritt.
– Virker litt desperate
Flere ryttere ut, betyr mindre fokus og prestisje i de hjemlige rittene. I forbindelse med Norgescupen har både utgifter til reise- og opphold, samt utgiftene til arrangørene økt. Blant annet på grunn av kursing av vakter og økte utgifter for politikostnadene.
Lokale arrangører vil ha garantier for forbund og klubber om at rittene de drar i gang skal prioriteres, i håp om å tiltrekke seg store nok felt med ryttere som holder høyt, sportslig nivå.
Ole Petter Vibekken har vært en sentral skikkelse i miljøet rundt NTG Kongsvinger, og er med og arrangerer Norgescup-rittene ved Skarnes i regi av Glåmdal SK. Han har også hjulpet ryttere som Trym Brennsæter, Embret Svestad-Bårdseng og Vegard Stokke til utlandet.
– Akkurat nå virker rytterne litt desperate fordi de vet det blir færre ritt å sykle i 2023. Samtidig opplever vi at rekrutteringen til landevei er inne i en negativ trend, sier han.
Sykkelmagasinet Gruppetto har snakket med mange av rytterne som har tatt steget til utlandet den siste tiden. Dette er historiene de forteller oss (artiklene legges ut fortløpende i dette manus og på vi forsiden de neste ukene). For å lese artiklene må du være abonnent hos oss.
(Sykkelmagasinet Gruppetto): I fjor var det 24 lag med seks ryttere til start i kvinnenes Tour de France. Invitasjonene ble gitt til AG Insurance-NXTG Team, Arkéa Pro Cycling, Cofidis Women Team, Le Col-Wahoo, Plantura-Pura, Stade Rochelais Charente-Maritime og St. Michel Auber93 WE.
I år er antall ryttere per lag økt til sju, og feltet strammet inn med to lag. Det gjorde sitt til at Karl Lima fryktet at det store høydepunktet – igjen – skulle foregå uten hans jenter.
Lettelsen, og gleden, var derfor enorm da han ble oppringt av arrangør ASO fredag formiddag. Beskjenden var klar: Dere er med!
– Jeg er sjokkert ennå. Jeg holdt på å ramle av stolen, sier teamsjef Karl Lima til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Norske ryttere aktuelle
Han rakk så vidt å poste bildet av de inviterte lagene via Whats App-gruppen der lagets ryttere og støttepersonell er med. Reaksjonene lot ikke vente på seg.
– Det har kommet masse, masse kommentarer, bekrefter han.
– Dette er jo ganske nytt, men har du allerede begynt å tenke på hvilke ryttere som er aktuelle til Tour de France mellom 23.- og 31. juli?
– Vi har norske ryttere som vil være høyaktuelle, men det er sju norske jenter i satsingen vår. Så det blir ikke bare norske med på det laget. Magdalena Lind har kommet inn på laget vårt i våres, så jeg er litt spent på henne. Det er ei jente jeg har tru på for framtida. Mari Hole Mohr vil være høyaktuell, og så har vi Sigrid Haugset, som kanskje har vært vår beste i bakkene i år, forteller han.
– Enorm inspirasjon
Hitec-laget åpnet sesongen solid under både Tour Down Under og UAE Tour, men ble rammet voldsomt hardt av skader under vårklassikerne.
Mens de i fjor gikk glipp av en del saftige invitasjoner, er det egentlig Flandern rundt og Paris-Roubaix som står igjen blant unntakene denne gangen. Laget sykler Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège den neste uka. De to sistnevnte styres av ASO, så det var således kanskje et lite frampek om hva som var under oppseiling.
– Hva betyr Tour de France-invitasjonen for dere?
– Det betyr helt klart veldig mye mer blest og publisitet. I øyeblikket er vi i markedet for å få inn en tredje partner til satsingen sammen med Coop og Hitec. Jeg tror dette vil gjøre den jobben enklere. Og så er det selvsagt en enorm inspirasjon for alle oss som jobber med dette. Vi begynte sesongen bra, men har nå slitt med mye sykdom og skader. Det har gjort at vi har hengt litt med leppa en stund, så dette var fantastiske nyheter, sier han.
Cordon-Ragots-satsing raknet
Det har stormet rundt Zaaf Cycling Team den siste tiden, etter at det ble kjent at det nystartede laget ikke hadde betalt ut lønninger.
Stjernerytteren Audrey Cordon-Ragot har allerede meldt overgang til Human Powered Health, mens de øvrige rytterne også er blitt fristilt av UCI. Følgelig forsvant det trolig også en Tour de France-invitasjon ned i det dragsuget.
– Vi har nok kanskje blitt «litt reddet» av Zaaf-laget, om vi kan si det sånn. De mottok mange invitasjoner inntil det nå viste seg at de ikke hadde betalt rytterne sine. Jeg vil tro de hadde blitt foretrukket foran oss. Sånn sett har vi vært litt heldige. Samtidig er det 50 UCI-lag å velge blant når du skal dele ut 5 wild cards. Tre av dem har gått til franske lag, og så har AG Insurance- Soudal Quick Step fått i tillegg til oss.
– Hvor legger dere lista sportslig sett i forhold til å prestere under Tour de France?
– Vi skal jo ikke prøve å vinne det, men vi har alltid en målsetting om å sanke poeng og gjøre vårt beste. Hvis vi få inn den rette partneren, vil det være naturlig å sikte mot en plass innenfor de 15 beste lagene igjen. I fjor var vi ranket som nummer 18.
– Resultatmessig vil vi prøve å henge med et sted rundt topp 10 og topp 20. Det klarte vi i ritt som Tour of Scandinavia, Women’s Tour og La Vuelta i fjor. Dersom vi får være med, klarer vi som regel å vise oss fram. De siste to sesongene har vi vært blant de 18 høyest rankete lagene, men vi kjører jo bare 1/3 av av rittene som noen av de andre lagene gjør. Dermed er det en ganske god prestasjon, presiserer han.
PS: I kraft av å være en del av World Tour skal også norske Uno-X Pro Cycling til Tour de France. De øvrige inviterte lagene er:
Canyon SRAM Racing, EF Education Tibco, FDJ-Suez, Fenix Deceuninck, Human Powered Health, Israel Premier Tech-Roland, Liv Racing Techfind, Movistar Team Women, Team DSM, Jayco-AlUla, Team Jumbo-Visma, SD Worx, Trek-Segafredo, UAE Team-ADQ, Uno-X Pro Cycling Team.
Wild card via ranking: Ceratizit WNT-Pro Cycling, Lifeplus Wahoo.
Invitasjon: Arkéa Pro Cycling, Cofidis Women Team, St Michel Mavic-Auber93, Team Coop Hitec Products.
Uten invitasjon: Parkhotel Valkenburg (kvalifisert via ranking i fjor) og Stade Rochelais (invitert i fjor).
(Sykkelmagasinet Gruppetto):– Unge Dversnes, hva skjer med den mannen? spør vi.
– Jeg vet ikke om du kan kalle meg ung lenger, men. Nei, det er alltid kjekt å kunne glimte til litt. Jeg hadde en litt skuffende sesong i fjor, så det var deilig å vise litt nivå og litt av grunnen til at man holder på med dette. At det ikke er tilfeldig at man er her, sier den 26 år gamle egersunderen til Sykkelmagasinet Gruppetto.
Og for noen uker den sindige rogalendingen har hatt. Først kjørte han solo inn til seier under 1.1-rittet Route Adelié de Vitré, så vant han den småkuperte avslutningen på etapperittet Région Pays de la Loire Tour.
Tirsdag fortsatte det bare da Uno-X-rytteren igjen viste seg å være blant de sterkeste under sliterittet Paris-Camembert.
– Det er kult å sitte der med de store navnene, som for eksempel Valentin Madouas. Det var en god prestasjon som bygger selvtillit. Etter hvert kommer man inn i et tankespor der man forventer at de snart skal angripe og stramme til, og når det ikke skjer, blir man nesten litt overrasket selv. Jeg kjørte ifra Guillaume Martin opp den siste bakken. Selv om han sikkert ikke er i kjempeform akkurat nå, så synes jeg det er litt kult, sier han.
– Noe av galskapen har gitt resultater
Dvernes er et rivjern på sykkelen, noe han blant annet markerte under COVID-19-pandemien ved å legge ut på en langtur over 1000 kilometer i løpet av 38 timer.
Før han begynte å satse for fullt på landeveien livnærte han seg som tømrer i hovedstaden. 12 dagers skift og 12 timers arbeidsdager, hindret ham ikke fra å pendle mellom Oslo og Egersund. I tillegg rigget han seg til på rulla på kveldstid for å banke inn de nødvendige treningstimene.
– Det er litt gøy å vise fram at noe av den galskapen og den harde jobben som er lagt ned i så mange år, faktisk gir resultater. Jeg har ikke tatt den normale veien inn til sykkelsporten, og da er det ekstra kult. Jeg fikk mange spørsmål og noen rare blikk fra «den gjengen der», når jeg satt meg på rulla etter en dag og 12 timer med hammer og spiker, forteller han.
For en slik hardhaus virket også Paris-Camembert som en forlokkende manndomsprøve. 209 kilometer med ti kilometer masterstart først, og deretter mye motvind på veien mot Livarot-Pays-d’Auge.
– Jeg skal ikke si det var et like hardt ritt, for det gikk omtrent som en transportetappe de første åtte milene, men vi var jo faktisk lenger ute enn de som kom først inn under Paris-Roubaix, sier han.
Ganske riktig: Vinnertiden til Valentin Ferron var på 5:30, mens det tok Mathieu van der Poel to minutter kortere å ta seg de 256,6 kilometerne fra Compiègne til Roubaix under en rekordrask utgave av brosteinsklassikeren.
Får tillit i Ardennene
Det er da også fremdeles et godt stykke opp fra WorldTour til franske 1.1-ritt. Det ene momentet er selvsagt kvaliteten på både lag og ryttere. Det andre er at feltet er vesentlig større med 25 lag versus 15.
Det er selvfølgelig også Dversnes klar over, så når han nå melder seg til tjeneste for Uno-X under Ardenner-klassikerne, med startpunkt under søndagens Amstel Gold Race, så gjør han det som en ren hjelper.
– Jeg er satt opp til å kjøre Amstel Gold Race hvis jeg holder meg frisk fram til det. Deretter blir det La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège. Det blir kjekt å prøve seg, og det er ritt jeg ser fram til. Der går jeg inn i mer hjelperrolle for noen av de aller hvasseste klatrerne i laget. Samtidig håper jeg å utvikle meg videre og bli bedre. Distansen er ingen ulempe slik jeg ser. Jeg trives i lengre løp, forteller han.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
GOD I MINDRE GRUPPE: Feltkjøring og posisjonering har vært en utfordring for Fredrik Dversnes. Her manøvrerer han seg imidlertid inn i vinnerposisjon foran Alexander Kamp under avslutningen i Pays de la Loire Tour. FOTO: Anouk Flesch/Uno-X
En litt annen vei inn i sykkelsporten, har også gitt et litt annet erfaringsgrunnlag. Feltkjøring og posisjonering er dermed et område 26-åringen har slitt litt med. Derfor har han jobbet intensivt med blant annet trener Espen Aareskjold og mentaltrener Karina Andresen Aas rundt nettopp den biten.
– Jeg er heldig som et helt apparat bak meg i Uno-X. De har vært tålmodige og hatt troen på meg. Espen, som er treneren min, har vært tydelig fra dag én om at man fysisk sett er sterk nok. Det handler mer om å knekke noen koder for å vinne sykkelritt. Når du klarer det én gang, så får du mer selvtillit av det. Jeg har kjørt en del ritt nå som har passet meg greit, og jeg har fått kjøre for egne sjanser og dermed hatt hele laget i ryggen. Det er et kjempe lagarbeid som ligger bak dette. Det er veldig kjekt når du får gjort det beste ut av hver enkelt rytter. Nå har vi hatt suksess som lag både under endagsløp og etappeløp, sier han.
Lærte aldri feltkjøring
Å trene godt og ha det fysiske grunnlaget på plass er én ting, men Uno-X-rytteren har slitt med å få potensialet ut under rittet.
– Det er nok veldig mange faktorer som spiller inn, men posisjonering er noe vi har jobbet mye med, også med tanke på det mentale. Posisjonering har vært det vanskeligste for meg fordi jeg ikke lærte meg feltkjøring som ung. Det er alltid noe jeg har slitt med helt siden jeg startet. Så på en måte føler jeg at jeg har knekt den aller største koden. Jeg begynner å bli bedre i felt og på posisjoneringen og Espen skal ha en stor del av æren for det.
– Du nevnte også litt rundt den mentale biten?
– Ja, Karina har vært med og bistått i den prosessen. Det har jo også sportsdirektører som selv har mye erfaring med feltkjøring og håndteringen av det. Jeg er ikke helt i mål, men jeg har framgang. Det går nok også litt på at man bruker den fysiske styrken man har i større grad og tar til seg mer av hjelpen laget kan bidra med underveis, sier han.
Hyller lagkameraten
Noen seiersmaskin har han aldri vært, og det kommer han neppe til å bli, heller. Før mars 2023 var sammenlagtseieren på Rhodos for Team Coop i 2021, samt noen triumfer under den lokale SSK Cup’en og Norgescupen det eneste som sto på skrytelista til Dversnes.
Etter tre uker i Frankrike ser det hele straks bedre ut. Da Uno-X klarte å utnytte overtall i finalen av Route Adelié de Vitré så ingen gladere ut enn Tord Gudmestad – mannen som hadde spurtet i gruppa bak om det hadde holdt seg samlet hele veien inn til mål.
I stedet gikk Dversnes solo inn til sin første proffseier:
– Det er selvfølgelig veldig fortjent at det har løsnet for Fredrik nå, sier Gudmestad til Sykkelmagasinet Gruppetto.
– Han er ekstremt hardtarbeidende, så det er veldig godt å se han lykkes. Og så er det enormt imponerende å levere såpass sterkt i mange løp på rad, legger han til.
Et ritt han hadde sett seg ut
I Paris-Camembert lyktes det ham å berge en plass på podiet for Uno-X. Det til tross for at han pådro seg en sivepunktering underveis.
– Det var samlet gruppe med syv kilometer igjen til mål. Litt tidligere merket jeg at det var litt mindre trykk i det ene dekket, men det var heller ikke helt tomt. Vi kjører med tubeless, og det virket som det hadde stabilisert seg litt. På toppen av den siste bakken var det to ryttere som var et par sekunder foran Madouas og meg. Da merket jeg at det ikke var mye luft igjen, så da måtte jeg skade-begrense i hver sving nedover for ikke å tryne. Jeg slapp luker og måtte spurte ut av hver sving for å komme meg opp igjen. Da fikk jeg jo også litt frikort i gruppa der, og slapp å ta noe ansvar.
– Likevel vinner du spurten om tredjeplassen?
– Ja, jeg kom inn i tredjeposisjon og tenkte at jeg måtte prøve å slå de to jeg satt sammen med. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med Madouas, men jeg hadde ikke store problemer med å gå forbi på siden selv om jeg kjente at jeg slo ned på felgen.
– Hva betyr det for deg å stå på podiet under Paris-Camembert?
– Det er fint med podiet, kanskje aller mest kollektivt. Det er en relativt tung jobb som blir lagt ned av hele laget i forkant. Det var ikke mye man selv trengte å løfte på rumpa i starten, så all honnør til guttene. Paris-Camembert er også et ritt det har vært snakket om i lang tid for min del. Det er langt og småkupert med noen punchy bakker underveis. Flere sportsdirektører sa ifra tidlig om at jeg kom til å få sjansen der, og at dette var noe jeg skulle ta ansvar for, sier Dversnes.
PS: Ardennerklassikerne starter søndag med Amstel Gold Race. Deretter sykles La Flèche Wallonne onsdag før Liège-Bastogne-Liège konkluderer vårklassikerne for denne gang.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
