Jarle, Author at Sykkel

Røper én av grunnene til at han valgte Uno-X

(Sykkelmagasinet): Den 35 år gamle norske sykkelkongen og firebarnsfaren er en travel mann. Podcasten Gruppo Compatto har ved to anledninger tidligere denne sesongen forsøkt å få Alexander Kristoff i tale, men enten han er ute på reise eller hjemme hos familien, så er det ikke til å komme utenom at hverdagen er hektisk.

Dagen etter hans oppløftende triumf i Circuit Franco-Belge fant Intermarché-Wanty-rytteren likevel tid. Fra München. Der han nå er på tur med landslaget foran helgas EM.

Mens han og romkamerat Rasmus Tiller likevel satt og ventet på at syklene skulle fraktes over grensa til Tyskland, stilte han seg til disposisjon for Sykkelmagasinets egen podcast.

Hør hele podcasten med Alexander Kristoff her:

Den travle hverdagen hans ble også tema i podcasten. Med onsdagens ritt i beina er Kristoff alt opp i 70 rittdager på sykkelen.

Totalt har han kjørt nesten 12 000 kilometer på sykkelen. Det er bare Alberto Dainese som har kjørt mer med sine 76 rittdager og 12 270 kilometer. Det inkluderer også to Grand Tours.

– Ekstremt løpsopplegg

Det blir heller ikke stort bedre for nordmannen ut året. Søndag venter EM i München, deretter BEMER Cyclassics, Deutschland Tour, GP Fourmies, Primus Classic, Gooikse Pijl, VM i Australia, Binche-Cimay-Binche og Paris-Bourges.

Dersom han gjennomfører alt, kommer han opp i 82 rittdager. Det innrømmer selv Kristoff at begynner å bli i meste laget.

– Jeg har hatt et ganske ekstremt løpsopplegg i år. Jeg følger jeg blir litt, ikke rævkjørt, men hvis du ser på hvor mange rittdager folk har så er det en del Intermarché-ryttere på toppen. Kanskje ikke helt på toppen, for han (Alberto) Dainese har kjørt to Grand Tours. Jeg tror (Adrien) Petit og jeg er to og tre, med én Grand Tour. Så det blir veldig mye løp. Jeg har en familie med fire barn og en kone som sitter hjemme hver helg, sier 35-åringen i intervjuet med Gruppo Compatto.

HARDKJØR: Det kan bli for mye ritt. Selv for Alexander Kristoff. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

Han påpeker at om han hadde ligget rundt 55 rittdager nå, ville han fått cirka én måned mer til trening og mer tid med familien. Den store totalbelastningen i Intermarché-Wanty-laget er én av grunnene til at han valgte å skrive under en treårsavtale med norske Uno-X fram til 2025.

– Jeg har det litt i tankene og at jeg får et litt lettere løpsopplegg i Uno-X enn jeg har hatt i år. Det ser jeg også litt fram til. Jeg er jo fortsatt motivert for å kjøre løp og vil kjøre mye løp, men kanskje ikke 70 løp i begynnelsen av august. Det er litt overkill, kanskje.

Mistenker COVID-19-smitte

En ting som har preget nordmannen gjennom karrieren, er at han tåler mye bank. Både 2020 og 2021-sesongen bar litt preg av COVID-19-pandemien, eller etterdønningene av den. Ergo gikk også totalbelastningen noe ned.

Tilbake i 2019 – i rekkene hos UAE-Team Emirates – syklet Kristoff 86 rittdager og over 14 000 kilometer. Han klaget heller ikke nevneverdig over det.

Også i etterkant av årets Tour de France – der Kristoff i løpet av podcasten er innom at han mistenker han var noe redusert på grunn mye COVID-smitte i laget – har han også kommet veldig godt ut av det.

Sist helg ble han nummer tre i Tour of Leuven, mens han banket inn sesongens fjerde seier i Franco-Belge noen dager senere. Det har faktisk sendt ham helt opp i ryggen på Julian Alaphilippe på den individuelle rankingen.

Skifter ut Belgias beste lag for Uno-X

I podcasten blir Kristoff også utfordret på om det rent sportslig er gode nok grunner til å bytte ut Intermarché-Wanty-laget med Uno-X.

Belgierne har overbevist stort denne sesongen, og er oppe i 21 seirer. De har kjørt inn mer poeng enn både Quick Step-Alpha Vinyl, Alpecin-Fenix og Lotto-Soudal. Han forteller også at han tror egen framgang skyldes at utstyret han sykler på er bedre enn hva han var vant til UAE-Team Emirates.

– Det er alltid en gamble å bytte lag, innrømmer Kristoff.

Han tror samtidig noe av forklaringen er at Intermarché-laget stiller opp i veldig mange ritt. Selv har han alt syklet to flere endagsritt i år – enn han gjorde i hele fjor. I tillegg til sommerens Tour de France.

– Sier du deg enig i at strikken kanskje har begynt å strekkes litt langt?

– Jeg føler litt det. Jeg hadde sikkert kunnet snakke meg ned litt løp til neste år. Det er likevel hjemmebane i Belgia og veldig mange løp der. De kjører også alle løpene i Belgia. Sånn sett hadde det nok blitt vesentlig mer arbeid her enn neste år uansett. Ikke det at jeg tror det blir nok løp neste år, det blir sikkert mer enn nok. Jeg kommer jo ofte hjem, men det blir gjerne på ukedager. Det er ikke da man får gjort mest, da er jo ungene opptatt med skole og slikt. Det er i helgene man savner å kunne gjøre ting sammen med familien.

– Gleder meg til neste del av karrieren

Kristoff forteller at i forhandlingene med Uno-X, var det norske laget villige til å strekke seg lengre for å sikre seg 35-åringens signatur.

Til slutt ble det tredje året avgjørende. Nå vet han at karrieren i hvert fall fortsetter fram til han fyller 38 år.

Han avslører også at han opprinnelig ble tilbudt en toårig avtale med Intermarché-Wanty Gobert våren 2021 – men at han ikke var fornøyd med betingelsene i år to. Dermed ble det kun ett år hos det belgiske konseptet.

– Hvis vi ser litt kynisk på det, så er det vel også slik at Uno-X trenger deg mer enn det Wanty gjør?

– Ja, det tror jeg. Jeg får nok en viktigere rolle i laget. Når det gjelder alt, på en måte. Både i forhold til de unge og når det gjelder å levere. Intermarché har en del gode ryttere på plass allerede. De har Biniam (Girmay) som er på vei opp og som kan prestere bra. Han er ung og lovende. De har andre unge ryttere og som kommer til å prestere bra. Uno-X er også spennende. De har også en del gode ryttere nå. Jeg ble jo knust i NM blant annet (kikker seg bakover i rommet på romkamerat og NM-vinner Rasmus Tiller) blant annet, så vi får se hva vi får til neste år. Det blir veldig spennende. Jeg gleder meg til å ta fatt på den delen av karrieren.

Kristoff sier videre at han nok har mest kompetanse å bidra med inn mot klassikerne, og at han kanskje kan hjelpe Tobias Halland Johannessen med sin erfaring fra forberedelsene inn mot Grand Tours:

–  Det Tobias holder på med er en helt annen idrett føler jeg – med tanke på sammenlagt’en og fjell. Der føler jeg ikke at jeg har så mye å bidra med egentlig. Men kanskje på vei inn mot en Grand Tour og slike ting. Det har jeg vært med på en del ganger før, så da er det kanskje en fordel å ha noen ryttere som har gjort det før.

PS: Du finner Gruppo Compatto der du finner podcasts. Både hos Spotify, Google Podcast og Apple. Vi hørs!

Vurderes til rolle rundt Alexander Kristoff

(Sykkelmagasinet): Københavneren Louis Bendixen valgte å gå litt mot strømmen. Mens den hjemlige sykkelscenen har vært pulserende det siste tiåret, valgte han alt foran 2018-sesongen å bytte ut ColoQuick til fordel for norske Team Coop Sykkel.

– Jeg var vel en av de første rytterne som tok den reisen. Jeg hadde tro på måten de gjør ting på og hadde heller ikke noe problem med å bli kjent med Norge og den norske kulturen, sier Louis Bendixen til Sykkelmagasinet.

Godt inne i den femte sesongen har 27-åringen også begynt å plukke med seg noen fine resultater. I mars vant han International Tour of Rhodes sammenlagt. I juni var han blant rytterne som viste seg skikkelig fram under det danske mesterskapet.

– Jeg gikk med i det første bruddet etter fire-fem mil sammen med Julius Johansen, Alexander Kamp, Emil Vinjebo og Carl-Frederik Bevort. Vi fikk lov til å gå, og kjørte bare. Der satt vi helt til finalen før Mads Pedersen, Mikkel Honoré og Andreas Stokbro tettet luken med tre kilometer igjen. Det var en sinnssykt fet opplevelse. Jeg følte meg egentlig dårlig hele løpet og tenkte at ”det ikke var min dag”, men det ble det. For hver kilometer fikk jeg plutselig en bedre og bedre følelse. Jeg synes jeg beviste noe i løpet av våren og sommeren, forteller han.

Med sportslig framgang vokser også ambisjonene. Bendixen er åpen om at han er på utkikk etter en kontrakt på det prokontinentale nivået foran neste år:

– Situasjonen har egentlig ikke endret seg veldig, men når har jeg klart å kjøre inn noen resultater. Jeg ønsker å ta steget opp, det er helt sikkert. Jeg har hatt noen år på Coop nå, og har snakket med flere lag de siste årene. Det er ikke noe på plass ennå, men plutselig skjer det noe. Det er et tøft game og et trangt nåløye. Jeg må bare vente å se. Jeg synes vi har levert godt for Coop, og nå venter Arctic Race og Danmark rundt. Det blir to viktige ritt for meg, sier han.

Uno-X følger utviklingen

Etter det Sykkelmagasinet erfarer er danske Bendixen blant rytterne som vurderes inn i stallen til Uno-X Pro Cycling.

Alexander Kristoff er alt signert foran sesongene 2023-25. Det tar selvsagt opp veldig mye av lønnsbudsjettet innenfor satsingen.

Dansken er en solid allrounder som går best i småkupert klassikerterreng. Han har også god toppfart som gjør at han kan være en som sklir inn i entouraget rundt Kristoff. I fjor fungerte han som opptrekker for Tord Gudmestad. Etter fem år i Coop er det naturligvis også en mann både Kristoff og trener Stein Ørn har god kontroll på.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TRENGER FORSTERKNINGER: Han har tatt mye av kaka selv, men Alexander Kristoff trenger også folk rundt seg når han inntar klassikerne for Uno-X Pro Cycling neste sesong. En av dem kan bli danske Louis Bendixen. FOTO: Sjur Martin Kleppan, Sykkelmagasinet

Da Sykkelmagasinet snakket med Bendixen hadde han etter eget utsagn ikke hørt noe fra Uno-X Pro Cycling.

– Jeg kan ikke bekrefte noe rundt det nå, sier han.

– Hvis jeg spør litt mer generelt, hva tenker du om Uno-X Pro Cycling som konsept?

– Jeg kjenner jo flere av rytterne som sykler der. Det de forteller meg høres superfett ut. Det er kult at støtter skandinavisk sykkelsport og at de har laget et proft oppsett, sier Bendixen.

Har vist kollektiv styrke

Fokus ligger uansett fremdeles hos Team Coop og på å avslutte sesongen på en god måte. Så langt denne sesongen står Bendixen og Andreas Stokbro oppført med tre seirer hver.

I tillegg vant Embret Svestad Bårdseng Tour te Fjells i starten av juli.

Alt i alt er resultatene imponerende etter at man i fjor takket av Tord Gudmestad, Kristian Aasvold, Jakob Eriksson og Fredrik Dversnes.

– Vi har et litt annet lag i år, i og med at vi mangler er klar spurter á la Tord. Vi har andre kvaliteter og kollektivt er vi veldig sterke. Fordelen vår er at vi er gode venner ved siden av syklingen. Når man liker og respekterer hverandre, gir man også de ekstra prosentene for at lagkameraten din skal vinne. Vi har hatt noen veldig gode kulturbærere i laget i år. Blant annet i Eirik Lunder som kom tilbake fra Gazprom underveis i sesongen, sier Bendixen.

Når det gjelder hans egen fremgang, mener Bendixen at små endringer i kostholdet samt mer styrketrening har gjort ham til en enda bedre syklist.

– Det har gitt meg ekstra styrke. Mer punch i finalen. Det har hjulpet blant annet for rygg og knær. Jeg har trent mye langt og hardt, samt intervaller, og merker nå at jeg sitter meg overskudd i sykkelløp som er på mer enn 200 kilometer, forteller han.

– Stor glede av å hjelpe andre når jeg vet de er bedre enn meg

(Sykkelmagasinet): Torstein Træen, Syver Wærsted, Kristian Kulset, Jonas Abrahamsen og Lars Saugstad er alle en del av originalbesetningen i laget som tidligere het Team Ringeriks-Kraft, men som vi i dag kjenner som Uno-X Pro Cycling Team.

Ettersom prosjektet har vokst voldsomt i de siste sesongene og besluttet å søke profflisens fra 2020-sesongen, har det også tvunget seg fram vurderinger rundt bærekraften til grunnmuren. 

En del ryttere inngikk nye ettårige avtaler i fjor sommer. Det var samtidig et signal om at prestasjonene det neste året ville bli utslagsgivende for framtida innenfor prosjektet. I tillegg til originalbesetningen gjaldt dette også Erlend Blikra og Iver Skaarseth.

Tidligere i sommer var Saugstad blant utøvere som fikk beskjed om at den eksisterende avtalen ikke kom til å bli forlenget.

– Jeg har vel tenkt og sagt at hvis laget vokser fortere enn meg og har større utvikling, er vel jeg en naturlig kar som blir byttet ut. Det er vel kanskje det som skjer nå, etter at jeg signerte en ny ettårskontrakt før årets sesong, sier Lars Saugstad til Sykkelmagasinet.

Brumunddølen er nå inne i sin tredje sesong med profflaget. Det blir trolig også 25-åringens siste på toppnivå:

– Jeg har vel med 90 prosents sannsynlighet bestemt meg for å legge opp. Jeg kunne ha prøvd å finne meg et annet lag, og med litt flaks kunne det kanskje ha vært mulig å finne seg et tilbud på det prokontinentale nivået. Det er et veldig vanskelig marked rundt omkring, men det hender også at utenlandske lag ser etter forsterkninger internasjonalt.

– Hvis du ikke skal sykle mer, hva skal du gjøre da?

– Nei, det er jo litt der man står nå. Finne ut hva man skal gjøre videre med livet. Jeg begynte på NTG i Bærum som 16-åring og har holdt på med det samme hele veien fram hit. Det blir det eneste man vet om. Det kan godt være jeg velger å studere noe eller jobbe litt. Jeg har en vag drøm om å bli kokk. Samtidig har jeg lyst til å bruke litt tid på å reise, og da tenker jeg ikke først og fremst på Campanile-overnattinger i Nederland og Belgia, men noe litt mer eksotisk, humrer han.

Gått all in som hjelperytter

Saugstad har vært en klassisk hjelperytter i Uno-X-systemet. Det er ikke spektakulære enkeltresultater som har preget karrieren hans, men oppofrende og iherdig jobbing for at andre skal lykkes.

– Hvordan har denne reisen vært for din del. Har du fått oppfylt drømmene alle syklister har når de gir seg i kast med sine aktive karrierer?

– Man går inn med store drømmer, ja. Samtidig, når man begynner å sykle de største rittene – da blir man fort ydmyk overfor hvor man står. Det har vært gøy å være en del av et lag som gjør det så bra. Jeg har etter hvert omfavnet en hjelperytter-rolle og prøvd å bli så god som mulig i den. Jeg har hatt stor glede av å hjelpe andre når jeg vet at de har vært bedre enn meg. Det er sånn man har best mulighet til å få et resultat som lag, sier Saugstad.

En av de største opplevelsene var Vuelta a Colombia i 2020. Det var rett før COVID-19-pandemien stengte ned verdenssamfunnet. For Saugstad ble opplevelsen ekstra spesiell fordi en god venn av ham gjorde sine saker såpass godt i sammendraget.

– Colombia-turen var virkelig en opplevelse for livet. Vi var en fin gjeng på tur der. Torstein (Træeen, 9.-plass sammenlagt) har vært med dette konseptet hele veien. Jeg har vært med på veldig mye gøy, men dette var en sinnssyk opplevelse. Det var også stas å sykle sammen med Markus Hoelgaard i Arctic Race da han tok en av etappene (4. etappe i Narvik, 2019). Jeg husker også det første løpet vi vant med Audun Brekke Fløtten og Syver Wærsted på laget. Jeg tror det var Fyen rundt (i 2017). Det har vært mange kule ritt og opplevelser. Mye reising og veldig mye livserfaring, sier han.

Prosjekt i kraftig vekst

Da Saugstad skrev under som stagiaire i Team Ringeriks-Kraft høsten 2016, ante han lite om stegene skulle ta de neste årene. Litt senere den høsten kom Jens Haugland og Vegar Kulset inn på sponsor- og eiersiden i laget.

– Jeg følte vel vi var på et slags mellomsteg unna Joker og noen av de andre lagene, sier han og fortsetter:

– Det var egentlig Lars Holm som var sjefen for Team Ringeriks-Kraft (som laget het fram til satsingen ble kalt Uno-X Hydrogen Development Team). Det var litt interesse fra Coop, men Lars sa «det skjer ting her» og at jeg «ikke burde gjøre noe». Det er jeg jo glad for den dag i dag.

– Hvordan så dette konseptet ut fra starten, og hva tenker du om stegene det har tatt fram til i dag?

– I starten skjønte man vel egentlig ikke at det skulle bli mye større. Da man ble litt bedre kjent med Jens og folkene som sto bak, så skjønte man i hvert fall at det var interesse og penger der. På noen områder var det veldig proft, mens det var andre steder man følte at det var noe mer tilfeldig.

– Noen spesielle episoder du husker?

– Det første året der var det Jens som hadde bestilt syklene, men hadde glemte å bestille seter. Jeg husker også da vi ankom den første samlinga i Cambrils, så var det Danny (Guillemyn) som sto der og mekket syklene og smurte sandwicher, mens Kurt (Asle Arvesen) og AG (Arne Gunnar Ensrud) blandet drikkeflaskene. Det var i desember. Da vi kom tilbake i januar hadde vi med egen kokk og større støtteapparat. Så det var hele veien utvikling i prosjektet.

– Hvor tror du dette prosjektet kommer til å ende opp, Saugstad?

– Det synes jeg det er vanskelig å si for sikkert nå. Det er mange lag som ønsker å komme seg opp på WorldTour-nivå. De franske lagene har nok innsett at om man ikke har sikret seg WorldTour-plass, så er man ikke sikret Tour de France-plass, heller. Derfor er det en del store sponsorer på vei inn i sykkelsporten. Det får bli opp til ledelsen i Uno-X hvor mye penger man vil bruke på det. De bruker jo allerede mye penger nå, men det er fortsatt en vei å gå. De største lagene bruker nok en større prosentandel på lønninger enn Uno-X gjør. Dersom man skal tiltrekke seg de største stjernene og er tiltenkt plass i de største rittene, må man ikke bare øke alt rundt laget, men også innad. Men samtidig: Er det noen som klarer å snu på hælen og finne ut av ting, så er det nok de som står bak dette prosjektet.

– Lars har utfordret oss litt

I forrige uke Jens Haugland opptatt med å følge opp Uno-X Pro Cycling under Tour de France Femmes. Han fant likevel litt tid til å si noen ord om Saugstad på veien videre ut i det som trolig blir yrkeslivet.

– Først og fremst er Lars en veldig fin kar, sier Jens Haugland i Uno-X Pro Cycling.

– Han har vært en bærebjelke og kontinuitetsbærer hos oss siden vi startet opp. Han er ikke den som stjeler overskriftene, men han har et flott ritthode. Han har mange gode egenskaper vi har hatt glede av i mange år, utdyper han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TAKKER FOR INNSATSEN: Sykkelsjef Jens Haugland påpeker at Lars Saugstad har vært direkte i sine tilbakemeldinger til lagledelsen – en kvalitet han har satt pris på. FOTO: Sjur Martin Kleppan

– Han føler selv han var «en kar det kunne være naturlig å skifte ut» dersom prosjektet vokste i høyere tempo enn han selv klarte å utvikle seg. Hva tenker du om det?

– Det er nok riktig at han hører litt til blant dem som har vært litt på vippen. Lars har også vært ærlig med oss. Han har kjent på at nivået i WorldTour kanskje er et knepp for høyt for han. Samtidig har han spilt en rolle i mange løp som ikke er på like høyt nivå. Jeg tror en type som Torstein Træen ikke hadde vært i nærheten av nivået han er på nå uten støtte fra Lars. Som konsept er vi likevel avhengig av å skape dynamikk og gi andre som har stått litt på utsiden og banket på døra en mulighet. Det er ikke noe gøy å gi slike beskjeder, men Lars tok den på en god måte og jeg er helt sikker på at han kommer til å lykkes med det han kommer til å gjøre senere. Han har vært del av en viktig og historisk epoke for Uno-X Pro Cycling Team, sier Haugland.

– Det var en historie der om noen sykkelseter som manglet?

– Ja, jeg kjenner til den. Det var fra oppstarten i en garasje fra Lysaker. Jeg hadde bestilt nye sykler fra Bianchi, men glemte setene. Det var den spede begynnelsen til Team Ringeriks-Kraft. Lars har opplevd oss på godt og vondt. Han er også stilt litt krav til oss underveis, og vært tydelig på hva vi kan bli bedre på. Både når det gjelder feedback og planlegging har han utfordret oss litt og gitt oss tydelig tilbakemelding. Det kan være litt tøft å ta i mot det der og da, men det er også viktige å ha slike typer innad i systemet.

Flere ryttere på vei ut

En annen som er vei ut dørene er «eldstebror Kulset», Kristian, med sine 26 år.

– Jeg er ferdig (etter inneværende sesong, vår anm.). Jeg tok den avgjørelsen for en god stund siden og har hatt god kommunikasjon med laget hele veien. Jeg har kommet så langt som jeg føler at jeg kunne nå. Selvsagt har man hatt mål og drømmer om å bli enda bedre, men jeg vet hvor hardt jeg har jobbet for å komme dit jeg er i dag. For meg er det rett avgjørelse å gi seg nå, sier Kristian Kulset til Sykkelmagasinet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VIL BLI TRENER: Kristian Kulset er stolt over hvor langt han kom i sin Uno-X-karriere. 26-åringen ønsker nå å bli trener. FOTO: Mario Stiehl/Uno-X Pro Cycling

På tross av at den aktive sykkelkarrieren ebber ut etter årets sesong, ser Kulset seg langt ifra ferdig med sykkelsporten.

– Jeg har alltid hatt stor lidenskap for sykling. Det startet lenge før jeg begynte å sykle selv. Jeg gikk opprinnelig på ski og kombinerte det med fotball. Men da det begynte å bli litt nivå på det, var ikke fotball lenger hardt nok til å drive med om sommeren. Jeg er fremdeles veldig interessert i trening og kommer ikke til å slutte å trene. Men det blir nok ikke 1100 timer lengre, sier han.

Kristian Kulset har ikke helt spikret planene videre, men røper at han har bestemt seg for å bli sykkeltrener og at han er «ønsket med videre i prosjektet».

Etter det Sykkelmagasinet erfarer har også Torjus Sleen, Iver Skaarseth og danske Morten Hulgaard fått beskjed om at avtalene deres ikke blir forlenget.

Samtidig er det klart at Stian Fredheim, Marcus Sander og Magnus Kulset tar steget opp fra Dare Development Team. Jonas Abrahamsen har forlenget sin avtale med satsingen. Mandag kom naturligvis også nyheten om at Alexander Kristoff melder overgang fra Intermarché-Wanty Gobert.

Kastet om på strategien – fikk Abrahamsen i gult

(Sykkelmagasinet): WorldTour-rittet Tour of Poland har startet med opptur, men foran dagens etappe kanskje aller mest skuffelse for Uno-X Pro Cycling Team.

Tobias Halland Johannessen var involvert i en velt inn på den siste kilometeren av åpningsetappen. Dagen etter våknet både han og Rasmus Tiller opp med feber og lett hodepine. Dermed ble duoen tvunget til å stå av rittet.

På den første etappen klarte laget å plassere Jonas Abrahamsen i bruddet. Det var egentlig mest for å sikre en god plassering i bilkøen foran fjelletappene. I forkant hadde det norske laget bestemte seg for å satse tungt på sammendraget. Skiens-mannen sikret seg likevel etappens to eneste klatrepoeng, og kjørte seg dermed inn i trøya etter dag én.

Etappe to startet også frenetisk. Uno-X kastet rundt på strategien og bestemte seg for å gjøre et forsøk på å få Abrahamsen inn i rittets ledertrøye. Han lå fire sekunder bak Olav Kooij og på samme tid som Phil Bauhaus. Altså måtte han sikre seg minst fem sekunder fra de innlagte spurtene, samtidig som de to ovennevnte ikke måtte bli én eller to på etappen.

– Jumbo-Visma bestemte seg for å punktmarkere Abrahamsen uten grunn. Han kom seg likevel av gårde, men brukte en del krefter på det. Deretter gikk et brudd på fire andre, men da satte Quick Step seg opp og kjørte det inn. Da innså vi at vi faktisk hadde en reell mulighet. Abrahamsen ble hentet opp igjen av noen av de andre rytterne, og da fikk vi plassert ham i dagens utbrudd, sier sportsdirektør Leonard Snoeks til Sykkelmagasinet.

Plukket seks bonussekunder

Han satt i bruddet sammen med Patrick Stosz, Piotr Brozyne, Jasper De Buyst og Andreas Peron. Underveis klarte han å skaffe seg seks bonussekunder fra de innlagte spurtene. Deretter satte han seg opp og lot seg falle tilbake til hovedfeltet igjen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BONUS: Klatretrøye og ledertrøye til Jonas Abrahamsen etter dag to i Polen. Foto: Szymon Gruchalski/Cor Vos © 2022

Da Gerben Thijssen var raskest i spurten, og Kooij ikke ble bedre enn nummer fire ble det skiftet i ledetrøya under Polen rundt. Abrahamsen holder også i klatretrøya og konkurransen for de innlagte spurtene.

– Vi skiftet fokus og forsøkte å komme i brudd igjen i dag etter at lagkaptein Tobias Johannessen måtte stå av. Jeg tviler på at jeg klarer å forsvare ledelsen i morgendagens fjell, sier Abrahamsen til cyclingnews.com.

Gikk for podiet med Johannessen

Til Sykkelmagasinet forteller Snoeks at det venter helt andre arbeidsoppgaver for Abrahamsen når rittet inntar fjellene og målgang i Przemysl på dag tre av rittet.

En etappe de i utgangspunktet hadde pekt ut for nettopp Tobias Johannessen:

– Vi kom hit og trodde vi hadde en reell mulighet til å havne på podiet eller vinne Polen rundt med Tobias. All vår support var bygget opp rundt det. Derfor har vi heller ikke med oss noen spurter. Det var en tung beskjed for laget å få beskjed om at Tobias var ute på dag to. Da la vi en strategi for å prøve og ta med oss det som var mulig. Vi så muligheten til å ta ledertrøya hvis marginene var på vår side. Det koster en del mentalt å snu strategien på den måten, men nå ga det oss en god boost. Det viser at det er mulig å få til ting. I morgen er det Idar (Andersen) og Jonas (Gregaard) vi skal passe spesielt godt på. Jeg tror ikke vi skal taue Jonas inn til siste bakke, sier Snoeks.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

REISTE HJEM: Tobias Halland Johannessen var egentlig plan A for Uno-X Pro Cycling Team, men han ble syk. FOTO: Szymon Gruchalski/Cor Vos

Abrahamsen sykler som oftest rundt i en utpreget hjelperrolle i Uno-X-systemet, derfor synes Snoeks det var ekstra stas at 26-åringen fikk sin egen mulighet til å skinne.

Han første UCI-seier kom også – merkelig nok – i Polen.

– Ja, det er vel den ene han har fra før. Fra Tour of Malapolska. Jeg vet ikke hvorfor, men det er et eller annet som klikker for ham hver gang vi er i Polen, sier Snoeks.

Den perfekte duellen

(Sykkelmagasinet): Tour de France 2022 står for meg igjen som et av de aller mest underholdende på mange, mange år. Jeg kan sikkert påberope meg kortidshukommelse, men som jeg kost meg siden rytterne rullet ut fra startrampen i København.

Det har vært mange høydepunkter, men hovedgrunnen for at rittet er blitt så severdig er i mine øyne duellen mellom Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard.

Med to etapper igjen å sykle står førstnevnte igjen med med bare tre hjelpere. Rundt dansken har Primoz Roglic og Stephen Kruijswjik måttet melde pass.

COVID-19 har igjen ligget som et spøkelse over hovedfeltet. En potensiell fallgruve som kunne ha tatt brodden ut av begivenhetene. Da er det kanskje ekstra gledelig at vi i stedet har fått se det motsatte. Både Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates har kjørt på med alt av tilgjengelig mannskap i håp om å knekke hverandre.

JEG VAR TIDLIG kritisk til Tadej Pogacars beslutning om å følge angrepet fra Roglic over Col de Télégraphe tidlig på den første mammutetappen i Alpene.

Les også: Her gjør Pogacar en taktisk brøler

Jeg sitter jo og synser om dette fra skjermen hjemme. Pogacar er en av de aller beste sykkelrytterne vi noensinne har sett. Han er mer enn kapabel til å ta slike avgjørelser selv. Noe fasitsvar på rett og galt er vanskelig å få, ettersom vi ikke får utspilt de forskjellige scenarioene etter hverandre.

I etterkant ble det klart at Roglic ofret seg for Vingegaard. At han fungerte som åte. At han ikke var sterk nok, og at han ble tvunget til å stå av foran etappe 15.

Da hadde skaden allerede skjedd: Pogacar tapte 2 minutter og 51 sekunder den dagen. Et forsprang som skulle vise seg svært vanskelig å karre tilbake.

DET VAR SAMTIDIG en gave til sykkelfansen. Der jeg fryktet at Pogacar kastet sitt eget lag under bussen – ved å haste etter Roglic, i stedet for å la Marc Solér, Rafal Majka og Brandon McNulty rydde opp, munnet den samme aggressiviteten ut i en veldig interessant batalje mot Vingegaard.

Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet over at angrepet aldri kom på vei opp Peyragudes. Det var dagen UAE-Team Emirates kollektivt sett slo tilbake, med imponerende bidrag fra både McNulty og Mikkel Bjerg.

Det viste seg likevel at både Vingegaard og Pogacar var kokt etter en lang, hard og varm dag på sykkelen. Slovenerens fokus skled over mot klatrepoeng og etappeseirer. Det lå en smak av nederlag i munnen da han spurtet fra dansken over toppen av Col de Val Louron-Azet med prikkete poeng som mål for øyet.

Med to Tour de France-triumfer i beltet og totalt 43 triumfer fordelt på fire sesonger siden han inntok WorldTouren i 2019, er Tadej Pogacar en seiersmaskin av de sjeldne. Det skal spennende å se hvordan han nå takler nederlaget mot Vingegaard.

HAN HADDE NOK ikke gitt helt opp foran etappen opp mot Hautacam. Sloveneren angrep gang på gang oppover 10,2 kilometer lange Col de Spandelles.

Hver gang kom dansken med svar på tiltale. I starten kunne han også nyte god service fra Sepp Kuss som spilte ut rollen som hjelperytter strålende.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

TØR Å ANGRIPE: På vei oppover Col de Spandelles kom Tadej Pogcar med gjentatte angrep mot Jonas Vingegaard. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Målet var helt klart å riste av seg Vingegaard og fortsette angrepet med dødsforakt på vei nedover mot Hautacam. Pogacar er del av en ny generasjon der angrep er sett på som beste forsvar. På godt og ondt. Det var altså den samme aggresjonen som skulle koste ham så dyrt opp til Col de Granon.

På vei ned fra toppen begynte resignasjonen å feste seg. Først unngikk Vingegaard et møte med asfalten, før hjulet til Pogacar mistet festet i løsgrusen.

VINGEGAARD SNUDDE seg og så konkurrenten ligge på siden. Deretter tok han foten av gasspedalen og skapte med det ro i rekkene igjen.

Med håndbrekket på førte det samtidig til at Tiesj Benoot og Sepp Kuss var del av den samme gruppe inn mot Hautacam. Med Wout van Aert plassert helt i spissen av bruddet, ble det en oppgave som var for stor selv for Pogacar å løse.

Dessuten har han brukt mye krefter hittil i årets Tour de France. Den aggressive kjørestilen koster, og deriblant alle forsøkene på å knekke konkurrenten opp Spandelles.

Det er godt å se.

I media er ting ofte svart-hvitt. Det munner ofte ut i en dragkamp mellom det gode og det onde. Men dette har vært en duell mellom to flotte idrettsutøvere og typer. Pogacar liker å lage litt show og behandler konkurrentene sine med respekt. Den gode tonen mellom de to bygget også opp til at Vingegaard tillot seg å vente inn konkurrenten på vei ned mot den avgjørende stigningen.

EN ANNEN TING vi nå har fått, er en dansk mester folket forhåpentligvis stiller seg helt og fullt bak. En sjanse til å ta et oppgjør mot tidligere juksemakere og i stedet omfavne en kultur som definitivt har endret seg over tid.

Jonas Vingegaard troner nå på toppen av den danske sykkelpyramiden. Og han har fortjent sin plass.

Han er en fordømt hyggelig fyr. Ikke bare har han vunnet (* nei, vi har ikke ankommet Champs-Élysées ennå, men likefullt)  årets Tour de France fordi han har vært best, han har også gjort det med verdighet og klasse. Forpliktelser som egentlig instinktivt burde følge med gul trøye – men som i løpet av årenes løp nærmest har utviklet seg til en vits.

Mesterlig triumf på Hautacam for Vingegaard

(Sykkelmagasinet): Fire kilometer unna toppen av Hautacam kunne ikke Tadej Pogacar lenger svare. Han hadde angrepet flerfoldige ganger på vei opp til Spandelles.

Han ga alt i utforkjøringen på vei ned, og endte selv opp i grøfta. På nytt ble han omringet av Jumbo-Visma-ryttere, og denne gangen kapitulerte ham.

Like før det skjedde, var det likevel et vakkert syn fem kilometer fra toppen av fjellet. Grønn, gul og hvit trøye samlet i front av rittet. Etter at Wout van Aert stanset opp og ventet da Sepp Kuss var i ferd med å avslutte sitt bidrag, var det ikke mye den sterke belgieren trengte å gjøre før Pogacar kapitulerte.

Derfra og opp handlet alt om Vingegaard. Og hvor mye tid han kunne sette på konkurrenten.

1 minutt og 4 sekunder ble det til slutt. Noe som betyr 3 minutter og 26 sekunder i sammendraget. Selv Tadej Pogacar klarer ikke å ta det tilbake over 40 kilometer tempo.

Bak sikret langt på vei Geraint Thomas tredjeplassen etter nok en god dag på sykkelen i Pyreneene.

– Ønsket å vinne for jentene mine

På toppen av Hautacam var det en lettet Vingegaard som ble intervjuet etter kraftanstrengelsen i Pyreneene.

– Det er utrolig. I morges fortalte jeg kona og datteren min at jeg ønsket å vinne for dem. Jeg er glad for at jeg klarte det. Dette er virkelig for de to jentene der hjemme, sa Vingegaard i seiersintervjuet.

– Hva tenkte du da nærmet deg toppen og skjønte at du kom til å vinne etappen?

– Jeg var glad for at det endelig var over. Det var utrolig hardt. Jeg er selvsagt veldig, veldig glad for at jeg vant etappen. Det er to dager igjen til Paris, så vi må holde fokus. Vi må ta det dag for dag igjen.

Så ble han spurt om duellen mot Pogacar, og velten til vinneren fra 2020 og 2021-utgaven av Tour de France.

– Jeg tror han bommet litt på svingen, og gikk ned i grusen. Han prøvde å rette seg opp, men sykkelen forsvant ned under ham. Jeg ventet på ham. I dag må jeg takke alle lagkameratene mine. Det var utrolig. Wout van Aert kjørte av Pogacar til slutt. Det var utrolig. De var alle utrolige i dag. Jeg kunne ikke ha gjort det uten dem.

– Og sammenlagtseier i Tour de France. Er det noe du fremdeles ikke snakker høyt om?

– Jeg vil ikke snakke om det ennå. Det er en dag i morgen og en ny etter det. Så la oss snakke om det etter det, når vi er i Paris.

Gikk i bakken

Dramaet mellom gul og hvit trøye kom i etterkant av en dramatisk ferd ned fra Spandelles. Først var det Vingegaard som havnet i trøbbel, da han fikk sleng på sykkelen på vei ned den tekniske utforkjøringen fra Spandelles.

Ikke lenge etter var det Tadej Pogacar som feilberegnet en sving. Der dansken litt tidligere klarte å redde situasjonen, gikk UAE-kapteinen i bakken.

I stedet for å holde momentum og legge ytterligere press på en stresset Pogacar, valgte Vingegaard å holde igjen og se seg bakover etter konkurrenten sin.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VENTET PÅ KONKURRENTEN: Jonas Vingegaard kikket seg bakover og stanset opp for å se hvordan det gikk med konkurrenten.

Da Pogacar – synlig forslått på den venstre skinka – kom seg opp igjen strakk han ut hånden til Vingegaard, og ga deretter tommel opp til kamera.

Første Tour de France-triumf

På Hautacam var Pogacar isolert, mens Tiesj Benoot og Sepp Kuss hadde gjenopprettet kontakt med gruppa. I front lå også Wout van Aert og vaket et steg mellom superdomestique og etappeseier.

At på til på Belgias nasjonaldag var det lederen av poengkonkurransen som fikk spille opp Vingegaard til det avgjørende støtet mot Pogacar.

Dermed må det uhell til for å hindre dansk sammenlagtseier. En flat etappe og en tempo venter før Champagne-ferden mot Paris på søndag.

Deretter skal 25 år gamle Vingegaard etter alle solemerker blir kronet som vinneren av årets Tour de France.

(Les fyldig referat fra etappen under resultatene)

Results powered by FirstCycling.com

Slik gikk det til:

143,5 kilometer mellom Lourdes og Hautacam. Brorparten av klatringen var plassert på de siste 85 kilometerne. Det ga en voldsom støtecup på flatene inn mot Col de l’Aubisque.

Det så ut til at flere forsøk først skulle materialisere seg. Andreas Leknessund, som virket veldig sprek på etappen mot Peyragudes, var igang på nytt. Tromsø-mannen satt i en gruppe sammen med Christophe Laporte (Jumbo-Visma), Stan De Wulft (Ag2r), Stefan Bisegger (EF), Floran Vermeersch (Lotto-Soudal) og Michael Matthews (BikeExchange).

Ingenting skulle dog være enkelt. Gruppa ble kjørt inn, og en større gruppe med 16 ryttere gikk kontra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TETT DUELL: Jonas Vingegaard og Tadej Pogacar har fulgt hverandre som skygger gjennom årets Tour de France. FOTO: Charly Lopez, ASO

Det roet seg ikke ned denne gangen heller. Etter at to større grupperinger kom seg opp og antallet var oppe i hele 36. Blant de siste som sluttet seg til var blant andre Leknessund, Wout van Aert, Bob Jungels, Dylan Teuns og Jasper Philipsen.

Fremdeles var det dog ingen Simon Geshke i tet. Tross flere forsøk. Cofidis hang med nebbet og fikk støtte av Quick Step-Alpha Vinyl. Det betød at ved den innlagte spurten med kun 85 kilometer igjen av etappen, så var fremdeles ikke avstanden tilbake til hovedfeltet avskrekkende.

Alle i brudd – utenom Geshke

Angrepsfesten? Den bare fortsatte. Bakover måtte en hel bråte ryttere slippe på vei oppover Col de l’Aubisque, mens det fremdeles gikk spredte angrep fra feltet. Til slutt gjorde det at sammenlagtfavorittene og en håndfull andre holdt stand, mens det ble opp til Sepp Kuss å holde et fornuftig tempo opp bakken.

Litt lengre framme var kampen om klatretrøya på vei mot sitt klimaks. Geshke forsøkte på nytt, men klarte ikke å komme seg unna feltet. Helt i tet jobbet Bauke Mollema for Giulio Ciccone, mens Hugo Houle og Carlos Verona også virket spreke. Bak kom det imidlertid opp en større gruppe der blant andre Van Aert, Leknessund, Thibaut Pinot, Valentin Madouas, Aleksei Lutsenko, Bob Jungels, Patrick Konrad, Dylan Teuns, Nick Schultz, Rigoberto Uran, Dani Martinez, Enric Mas, Max Schachmann og Andreas Kron. Det var i prinsippet alle som ønsket å gå i brudd på dagens etappe – med unntak av Geshke.

På toppen av HC-kategorien 1709 meter over havnivået, syklet Ciccone inn full pott i klatrekonkurransen. Det ga Trek-Segafredo 20 nye poeng. Bak ham fulgte Thibaut Pinot.

Groupama-FDJ hadde en liten utfordring å løse underveis på etappen, for bakfra hadde Louis Meintjes (Intermarché-Wanty Gobert) angrepet, og hadde klatret forbi David Gaudu på sammenlagtlistene.

Angrep fra Pogacar

Bak passerte favorittgruppa toppen uten dramatikk. De kjørte sitt eget tempo opp stigningen, og lot det være åpning for at etappevinneren kunne befinne seg blant de 26 rytterne i teten.

På vei ned fra Aubisque havnet Enric Mas i trøbbel. Movistar-kapteinen krasjet og opplevde deretter å bli hentet inn av gruppa til Louis Meintjes. Foran holdt Bauke Mollema et høyt tempo på vegne av Ciccone.

I bunnen av Tour de France-debutaten Spandelles, ble det vaktskifte i favorittgruppa. Brandon McNulty satte nå tempo for Tadej Pogacar og Nathan Van Hooydonck var nødt til å slippe.

Mens bruddet fremdeles hadde 39 kilometer igjen til mål, kom så angrepet til Pogacar. Danske Vingegaard parerte forsøket strålende, og bakfra greide faktisk Sepp Kuss å kjøre seg opp til de to. Da tok Pogacar i stedet en slurk av vannflaska og lot amerikaneren overta taktstokken inn til videre.

Et par kilometer senere hadde Geraint Thomas, David Gaudu og Nairo Quintana gjenopprettet kontakt, da Pogacar fyrte på nytt. Igjen kom Kuss seg opp – noe som provoserte fram et tredje angrep fra sloveneren. Hver gang virket det som Vingegaard hadde små problemer med å holde hjulet hans.

Pogacar i bakken på vei ned

Geraint Thomas fikk kontakt på nytt, og gjorde nå noe han ikke hadde gjort tidligere i årets Tour de France: Han angrep! Sepp Kuss måtte igjen til fronten, mens Pogacar la seg på bakhjulet til Vingegaard.

Der lå UAE-rytteren og ladet til det neste angrepet. Denne gangen klarte han å åpne en luke bakover til dansken. De tok seg forbi Geraint Thomas, og denne gangen hadde heller ikke Sepp Kuss noe motsvar.

Opp til toppen av fjellet holdt UAE-kapteinen et høyt tempo. Van Aert var førstemann over toppen av Spandelles på den belgiske nasjondaldagen, mens Dani Martinez og Thibaut Pinot fulgte på plassene bak.

Dramatikken var langt fra over. På vei nedover den tekniske utforkjøringen Spandelles, ble Vingegaard for ivrig med pedalene i en sving. Jumbo-Visma-rytteren fikk sleng på sykkelen, men greide akkurat å redde seg inn igjen. Pogacar holdt tempoet høyt, men det tok ikke lang tid før han kjørte seg opp igjen.

Så gikk det galt for Pogacar i en sving. Sloveneren gikk ned og skrapte opp den venstre skinka. Vingegaard viste stor sportsånd da han tok foten av gassen og ventet til konkurrenten var oppe igjen. Pogacar kvitterte med å gi ham et kjapt håndtrykk og tommel opp. Deretter var fighten mellom de to igang på nytt.

Jumbo-Visma med overtall på Hautacam

Etter at duellen mellom Vingegaard og Pogacar roet seg ned, kom det også opp flere ryttere bakfra. Blant dem Geraint Thomas.

I bunnen av Hautacam hadde Jumbo-Visma klart tallmessig overtak. Tiesj Benoot hadde kommet i retur fra bruddet, mens Sepp Kuss igjen hadde opprettet kontakt.

I front lå Wout van Aert fremdeles sammen med Thibaut Pinot og Dani Martinez.

Paradoksalt nok var det fremdeles Pogacar som var nødt til å angripe, dersom han skulle klore tilbake noe av håpet om å innta Paris iført la maillot jaune.

I tet fortsatte den fantastiske Tour de France-reisen for Wout van Aert. Han akselererte i de slakere partiene og kjørte Pinot av lasset. I stedet fortsatte han med Dani Martinez på hjulet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GRØNT, GULT OG HVITT: I teten av rittet over ryggen av Hautacam.

Sepp Kuss skrudde opp tempoet i gruppa bak. Det var nok til å kjøre Geraint Thomas av lasset, i det Aleksei Lutsenko og Carlos Verona ble passert i det samme momentet.

Fem kilometer fra toppen var Martinez kokt. Det samme gjaldt Kuss.

Da var det jo veldig greit at Wout van Aert stanset opp, og kunne gjøre en siste jobb som hjelperytter for Jonas Vingegaard et stykke til mot toppen.

Gentleman på vei mot gult

Fire kilometer fra toppen var det nok for Pogacar, som ga en luke til konkurrenten. Van Aert tok sitt siste magadrag, før han også var ferdig med en heseblesende dag på jobben.

Vingegaard overtok nå jobben selv – og gjorde slik Bjarne Riis – dog under helt andre omstendigheter vant på toppen av Hautacam i 1996.

Nå ligger Jumbo-Visma-rytteren enda bedre an i kampen om å hente hjem den andre sammenlagttriumfen til Danmark i Tour de France-historien.

I tillegg gjorde han det som en gentleman ved å vente på Tadej Pogacar tidligere på etappen.

PS: Andreas Leknessund avsluttet etappen på 47.-plass. Til slutt litt over 23 minutter bak etappevinner Vingegaard.

– Han blir jo bare bedre og bedre for hver dag

(Sykkelmagasinet): På vei oppover Col d’Aspin angrep Andreas Leknessund fra feltet og tok opp jakten på dagens utbrudd. Det var dag 17 av årets Tour de France, i fjellkjeden Pyreneene, men ingen av delene så ut til å affisere 23-åringen fra Tromsø.

Kort tid etter bestemte Romain Bardet, assistert av Martin Tusveld, å ta igjen litt av det tapte etter en tung etappe mot Foix dagen i forveien.

De la naturlig nok bånd på nordmannens rolle i bruddet, men det var heller ikke verre enn at nordmannen fikk lov til å angripe på nytt, etter at gruppa han satt i hadde hentet Aleksei Lutsenko og Thibaut Pinot på vei ned fra Horquette d’Ancizan.

DSM-rytteren satt dermed først i løypa på vei oppover Col de Val Louron-Azet. Og der ble hans sittende helt til restene av favorittgruppa, ledet av Brandon McNulty foran Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard hentet ham inn med kun 23 kilometer igjen av etappen å sykle.

– Vi trengte ham virkelig

Deretter slo han ut og ventet til lagkaptein Bardet i gruppa bak kom opp til ham. Franskmannen hadde vært nødt til å slippe Geraint Thomas, Aleksei Lutsenko og Sepp Kuss. Leknessund brakte de to grupperingene sammen på vei ned fra fjellet, og forsvant rett i front og fortsatte arbeidsøkta.

BLE HENTET AV MCNULTY: Andreas Leknessund var aktiv lang inn i finalen av dagens etappe. FOTO: Skjermdump fra Eurosport

Han kom til slutt i mål nesten 9 og et halvt minutt bak etappevinner Tadej Pogacar, sittende sammen med blant andre Sepp Kuss. Desto viktigere var det at Bardet kjempet seg i mål på sjetteplass, og klatret tre posisjoner oppover sammenlagtlista.

– Jeg så han var på offensiven og kjørte med de store guttene. Jeg har kjent Andreas lenge og vet hva han er kapabel til. Det er litt spesielt når det er Tour de France det gjelder. Du får det ikke så mye større enn det. Samtidig ser det ut til at han blir bedre og bedre utover løpet. Det er gøy å se at han får det til, sier Jonas Iversby Hvideberg til Sykkelmagasinet.

Østfoldingen er til daglig lagkamerat med Leknessund i DSM og har trent mye med ham siden skolegang ved NTG i Bærum.

– Det er litt diskusjon her hjemme, om han skulle ha stanset opp for å hjelpe Bardet eller ikke. Hva tenker du?

– Jeg hadde jo håpet at han skulle holde tetgruppa over toppen av bakken, men så fort som McNulty dro avgårde, så tok de ham dessverre igjen før toppen. Hadde han vært alene igjen foran, og det ikke var favorittgruppa som kjørte seg opp til ham, kunne styrkeforholdet vært litt annerledes. Men i den situasjonen forstår jeg at sammendraget kommer først. Det er bra at han får friheten til å prøve. Hadde han komme seg alene over toppen hadde situasjonen vært en annen. Om han får kjøre for etappeseier eller ikke kan endre seg for hvert minutt. Når han først ble hentet, var nok etappeseieren ute av verden uansett. Til det kjørte de nok for fort også opp den neste bakken, mener Iversby Hvideberg.

Viste lojalitet mot Bardet

Også landslagssjef Hans Falk og sportsdirektør i Uno-X Pro Cycling, Stig Kristiansen, var naturlig nok imponert over arbeidet 23-åringen la ned på den første av to meget krevende etapper i Pyreneene.

– Meget imponerende. Han har virkelig fått vist fram det som bor i ham. Han blir jo bare bedre og bedre for hver dag, noe som kjennetegner gode etappe-ryttere med god restitusjon. Han viser også hvor lojal han er mot Bardet og laget sitt. Ja, det var vel denne utviklingen vi har håpet at han skulle få, sier Falk til Sykkelmagasinet.

RISING START: Andreas Leknessund debuterer i årets Tour de France, men har hittil vist strålende formutvikling. FOTO: Charly Lopez, ASO

Kristiansen kjenner ham godt både fra landslaget og Uno-X-laget, og legger til følgende:

– Han viser at det er riktig det som har blitt sagt om ham i mange år. Samtidig tror jeg ikke han på noen måte er nær toppen sin. Han er en utrolig fin kar som alle liker. Så det er en stor glede å se på ham for tida, sier Kristiansen.

Vingegaard sto imot massivt UAE-press

(Sykkelmagasinet): Joda, det ble til slutt etappeseier til Tadej Pogacar på mektige Peyragudes. Sloveneren gjorde det dog uten å imponere.

De siste fem kilometerne av klatringen lå det an til at UAE-kapteinen skulle levere en uppercut på sin danske rival. Men så skjedde aldri.

Det var ikke før de siste 200 meterne opp til mål der Romain Bardet vant tilbake i 2017, at Pogacar angrep den gule trøya.

Tok småsekunder tilbake

Han spiste noen små bonussekunder tilbake, men fremdeles er det 2 minutter og 18 sekunder i favør dansken med én brutal fjelletappe igjen.

Foranledningen var bortimot perfekt for UAE-laget, der blant andre Mikkel Bjerg og Brandon McNulty imponerte stort og skrellet av alle hjelperne rundt Vingegaard. I tillegg de øvrige sammenlagtfavorittene.

Basert på det, var det skuffende at det ikke kom tøffere skyts fra Pogacar.

– Han kom med noen gode angrep i dag og. Jeg var nødt til å være påskrudd og være klar for å kjempe. Jeg er glad jeg klarte å følge ham. På en avslutning som denne, er han nok litt mer eksplosiv enn meg. Det bør nok være enda hardere i forkant dersom jeg skal klare å utgjøre en forskjell. Jeg tror jeg kan være fornøyd med hvordan ting utviklet seg. Jeg er ganske fornøyd, sier Jonas Vingegaard i et intervju med arrangøren.

– Tenker du nå at det er mer og mer sannsynlig at du kommer til å vinne Tour de France, eller prøver du å unngå å tenke på det?

– Jeg vil ikke tenke på det. Jeg tar det dag for dag, og gjør mitt beste hver dag. Så får vi se i Paris hva det holder til, svarer dansken.

Imponerende av Leknessund

En annen som imponerte stort under den 17. etappen var Andreas Lekneesund. Tromsø-mannen er i sorg etter å ha mistet en nær venn for kort tid siden. Det melder TV 2 Sport. I dag kvitterte nordmannen ut en strålende etappe, og angrep fra spiss av utbrytergruppa på vei opp det nest siste fjellet. Det var bare 25 kilometer igjen av etappen da han ble hentet inn. Da av McNulty, Pogacar og Vingegaard.

Deretter gjorde han en strålende jobb som hjelperytter for Romain Bardet, som igjen klatret noen plasser oppover sammenlagtlista etter en tung dag mot Foix tirsdag.

Slik gikk det til:

Den 17.-etappen i årets tour, og den første av de to rene klatreetappene i Pyreneene. Dagen startet med at Rafal Majka, løytnanten til Tadej Pogacar, dessverre ikke kom til start. Det ble tut og kjør inn til den innlagte spurten der Jasper Philipsen etter om lag fem mil snappet full pott foran Wout van Aert.

Klatrerne forsøkte febrilsk å komme seg med i bruddet. Som ventet skulle ikke det lyktes før feltet var godt inn i Col d’Aspin. Det første angrepet som virkelig festet seg kom fra Aleksei Lutsenko. Astana-kapteinen fikk raskt Thibaut Pinot som selskap på bakhjulet.

Deretter gikk det en større gruppe som blant annet besto av Bob Jungels, Dylan Teuns, Simon Geshke, Rigoberto Uran, Gregor Muhlberger, Giulio Ciccone, Pierre Latour og Jonathan Castroviejo. Dit tok også Andreas Leknessund og Chris Hamilton seg. Bak i feltet angrep etter hvert også Romain Bardet som falt nedover topp 10-lista etter en dårlig dag mot Foix etter hviledagen. Tiesj Benoot reagerte først som fartsholder i feltet, men på andre forsøk fikk niendemann i sammendraget lov til å gå.

For tøft for Yates og Gaudu

I starten av La Hourquette d’Anzian gikk Mikkel Bjerg i spiss av feltet, og dro opp tempoet i tet. Det gjorde at Christophe Laporte (Jumbo-Visma) måtte slippe.

Hardkjøret fikk deretter et langt større navn, Adam Yates og Tom Pidcock også slippe. Fremdeles var det seks kilometer til toppen av 2. kategorien. Og alt var Geraint Thomas isolert i den gruppa, men hadde fremdeles både Castroviejo og Van Baarle i bruddet.

David Gaudu, femtemann sammenlagt, var det neste store navnet som ikke orket mer. I bruddet var Simon Geshke naturlig nok besatt av å forsvare polkadotten. Tyskeren ble utfordret av Giulio Ciccone. Cofidis-rytteren måtte stanse opp på grunn av mekaniske problemer like før toppen av La Horquette d’Anzian, og falt dermed ned til gruppa med sammenlagtfavoritten. Der satte Bjerg tempoet over toppen uten at nye toppnavn måtte gi tapt.

Pierre-Luc Perichon valgte å slippe seg ned fra bruddet i et forsøk på å hente Geshke opp igjen på flaten mellom La Horquetta d’Anzian og Col de Val Louroun-Azet. Det var absolutt en risikabel strategi da faren for et angrep fra Tadej Pogacar fra feltet var overveldende sannsynlig over ryggen av 1. kategorien.

Offensiv Leknessund

Etter utforkjøringen ble Thibaut Pinot og Aleksei Lutsenko del av den større gruppa bak. Selv med kaptein Bardet i bruddet, fikk Andreas Leknessund lov til å angripe fra tet av gruppa. 23-åringen fortalte TV 2 før etappen om vanskelige dager på grunn av en god venn som hadde gått bort nylig.

Tromsø-mannen var svært frisk under onsdagens etappe, og virker så langt ikke til å være voldsomt plaget av hverken varme eller 17 etapper i beina under Grand Tour-debuten. Med 25 kilometer igjen av etappen lå nordmannen aller først i løypa.

Sju kilometer unna toppen av den nest siste stigningen var det kun Brandon McNulty, Tadej Pogacar, Jonas Vingegaard, Sepp Kuss, Geraint Thomas og Nairo Quintana som satt igjen bak. De tok igjen Geshke, som måtte gi opp flere klatrepoeng.

McNulty holdt høyt tempo og tok igjen Romain Bardet og Aleksei Lutsenko. Foran i løypa var nå kun Rigoberto Uran og Leknessund. Pogacar kikket og kikket bakover på Vingegaard, som om han planla det endelige angrepet.

Vingegaard isolert

Litt over fire kilometer før toppen ble også Sepp Kuss nødt til å slippe, noe som gjorde at dansken var isolert fra alle lagkameratene sine. Samme skjebne led også Geraint Thomas og Nairo Quintana.

IMPONERTE: Da Andreas Leknessund først ble hentet inn var det av Brandon McNulty, Tadej Pogacar og Jonas Vingegaard. FOTO: Skjermdump fra Eurosport

Tre kilometer fra toppen tok favorittgruppa igjen Leknessund. Eller, det som var igjen av den: McNulty, Pogacar og Vingegaard. DSM-rytteren forsøkte ikke henge på, men la i stedet fokus bakover mot lagkaptein Bardet.

– Dette er de to beste syklistene i Tour de France 2022: Den gule trøyen og den hvite trøyen. Brandon McNulty har én dag der han kan henge på, men han har ingen mulighet til å henge på over en periode på tre uker, sa svenske Anders Adamsson i kommentatorboksen for Eurosport.

UAE-laget slo kraftig tilbake

Pogacar tillot seg et lite stunt over toppen for å innkassere klatrepoeng. Bak dem var Aleksei Lutsenko, Sepp Kuss og Geraint Thomas de neste over. Deretter ble Romain Bardet ført opp på bakhjulet til Leknessund.

På vei nedover bidro han til å kjøre inn trioen foran med Lutsenko, Kuss og Thomas.

McNulty tok igjen Pogacar og ledet sin kaptein på flatene inn mot dagens siste, klassifiserte stigning: Mektige Peyragudes. UAE-Team Emirates hadde truffet med taktikken sin og lagt grunnlaget for å ta tid tilbake fra Jonas Vingegaard. Nå var det opp til sloveneren å sluttføre det gode lagarbeidet, at på til på dagen Majka forlot rittet med skade.

Med fem kilometer til toppen holdt hele sykkelverdenen pusten. Vi trodde vi skulle se McNulty ta de siste føringene, og spille opp til det store angrepet.

Men det angrepet skulle fisle ut. Jo nærmere målgang på Peyragudes kom, jo mindre var sjansen for at Pogacar ville angripe. Den svakheten luktet trolig Vingegaard også, men heller ikke han hadde beina til å mane til kamp denne dagen.

UAE-kapteinen vant spurten opp mot mål og tok sin tredje etappeseier i årets Tour de France. Vingegaard kunne likevel smile for han har fremdeles 2 minutter og 18 sekunder å gå på i sammendraget.

Over til deg, Hautacam!

Krasjen ble definerende for Jalaberts karriere

(Sykkelmagasinet): Det har heldigvis skjedd endringer i sykkelsporten de siste 25 årene. På flere områder, kan man kanskje legge til.

Den første etappen mot Armentières under 1994-utgaven av Tour de France dro seg mot massespurt. Utrolig nok hadde et par politibetjenter bestemt seg for at det var lurt å stå utenfor sperregjerde – altså i selve løypa – på oppløpet. Den ene av dem hadde i tillegg gått med på å ta et bilde for en tilskuer.

Der svingte løypa mot høyre, noe som gjorde at belgiske Wilfried Nelissen la seg inn i søken etter den korteste banen mot mål. Han så ikke en gang politimannen og smalt rett inn i ham. I posisjonen bak lå den franske spurteren, Laurent Jalabert.

– Dette er ikke Tour de France, det er kermesse-ritt, brummet Novemail-sportsdirektør Walter Planckaert i retning av arrangøren.

Lå i sykesengen da touren fortsatte

Et dusin ryttere gikk ned i velten. En omtåket Jalabert ble sittende blødende på asfalten for å summe seg i mange minutter. TV-bildene gikk rett ut i stuene til sjokkerte franskmenn.

Da hovedfeltet fortsatte reisen på dag tre mellom Roubaix og Bologne-Sur-Mer, lå Nelissen, Alexander Gontchenkov og Jalabert på det lokale sykehuset. Franskmannen lå på operasjonsbordet i fire timer og fikk lappet sammen kjeven og tre ødelagt tenner.

Det kunne opplagt gått verre. Sammenstøtet førte likevel med seg selverkjennelse og et slags oppbrudd fra livet som massespurter. Han jaktet Chris Boardmans gule trøyen den dagen, men kunne endt opp med å bli lemlestet for livet. Derfor gikk han nå til det skritt at han lovte kona Sylvie at han skulle endre kjørestil etter hendelsen.

– Bildet av meg (sittende blødende på bakken) har brent seg fast i folks sinn, og det samme gjelder for min del. Det hjalp meg å stake ut kursen for resten av karrieren, uttalte Jalabert for noen år tilbake.

Komplett pakke

I september samme år var han tilbake under Katalonia rundt, og noterte seg for nok en etappeseier.

Jalaberts forvandling fra spurter til all-rounder skjedde ikke over natta, men det var ikke så langt unna heller.

Utrolig nok stakk han av med både sammenlagtseieren, klatre- og poengtrøya fra La Vuelta i 1995. Den tidligere toppspurteren Toshiba-laget framsto mer og mer som den komplette pakka.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOPPEN AV PODIET: Året etter at Laurent Jalabert var en fryktet spurter, stakk han av med sammenlagtseieren under La Vuelta.

I 1992 brukte han spurtegenskapene til å ta sin første etappeseier i touren i Brüssel, fra en mindre gruppe samme med Claudio Chiapucci, Brian Holm og Greg LeMond. Tre år senere gikk han solo inn til seier på toppen av Croix Neuve oppe ved flystripa i Mende.

Åsted for bakholdsangrep

Côte de la Croix Neuve: I dag bedre kjent som «Montée Laurent Jalabert» etter en navnendring i 2005 for å hylle den franske nasjonalhelten.

Endringen ble for øvrig annonsert under et årlig sykkelritt opp stigningen, der ’mannen i gata’ kan bryne seg på 3,1 kilometer med 10,1 prosent i snitt.

Lørdagens 14. etappe har målgang på den samme toppen. Det var også her Steven Cummings fullstendig overrumplet Romain Bardet og Romain Bardet godt inne på oppløpet i 2015.

De franske klatrerne dominerte stigningen i sitt forsøk på å kopiere Jalaberts triumf 20 år i forveien. Så ble de derimot mer opptatt av hverandre, og hadde lite å stille opp med da briten tok dem igjen på langt tyngre gir. Det ble i stedet full jubel hos Doug Ryder i målområdet på selveste Mandela Day. Dimension Data-sjefen la i full jubel ut på en lang løpetur i Mende før han kastet seg om halsen på den lykkelige etappevinneren.

I 2005 vant Marcos Serrano fra bruddet, mens Joaquim Rodriguez sørget for mer spansk jubel i duell mot Alberto Contador fem år senere. 2018 var forrige gang Tour de France-feltet hadde målgang i Mende. Den gang så det lenge ut til at Jasper Stuyven kunne juble for seier, men Trek-rytteren ble som Bardet & Pinot overrumplet mot slutten av etappen. Omar Fraile stakk i stedet av med etappeseieren for Astana, mens Julian Alaphilippe var for sent ute i sin polkadott-prikkete trøye.

TV-fjes og tidligere doper

Hva så med Jalabert? Milano-Sanremo, Giro di Lombardia, Clásica de San Sebastián, Fléche Wallonne, tempoverdensmester og vinner av UCI Road World Rankings i 1995, 1996, 1997 og 1999.

Det munnet ut i en strålende karriere selv etter den brutale velten i 1994.

Like fullt er han omdiskutert. Under Festina-skandalen i 1998 var Jalabert blant foregangsfigurene som oppfordret spanske lag til å trekke seg ut av rittet i protest.

11 år etter at han la opp ble han stevnet av det franske senatet foran en doping-høring. Det har senere blitt hevdet i l’Equipe at han som fransk mester i 1998 benyttet seg av EPO.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TV-FJES: Også under Grand Départ i Danmark er Laurent Jalabert på skjermen for fransk TV.

Under høringen verken bekreftet eller avkreftet han dopingbruk tidligere i karrieren:

– Jeg kan ikke si at jeg aldri har tatt noe ulovlig. Jeg har benyttet meg av produkter ved behov ved skrubbsår eller andre skader. I ONCE, på kvelden etter etappene, var det laglegen som tok vare på oss. Det dreide seg om å hente seg inn igjen, men jeg vet egentlig ikke hva det var. Samarbeidet med legen var basert på gjensidig tillit, så vi stilte ikke spørsmål ved behandlingen, sier han.

ONCE skiftet for øvrig navn til Liberty Seguros i 2004, men hovedsponsoren trakk seg ut etter at det ble kjent at teamsjef Manolo Saiz var involvert i Operación Puerto som sendte flere av forhåndsfavorittene ut av Tour de France i 2006.

Dopingmistankene mot Jalabert gjorde at det tok tid før sykkelfansen tok ham til sitt bryst. Etter alt som har kommet fram om dopingbruken på 90- og 2000-tallet har kritikken også stilnet.

53-åringen arbeider også denne sommeren med Tour de France-sendinger for RTL og France Télevisions.

Og Montée Laurent Jalabert? Det er 27 år siden forrige franske seier i Tour de France-sammenheng. Kan det bli endring på det i år?

Her gjør Pogacar en taktisk brøler

(Sykkelmagasinet): To taktiske momenter var Team Jumbo-Visma spesielt opptatt av på den første av de to brutale etappene i Alpene:

Det ene var å plassere Wout van Aert i bruddet. Den andre nøkkelen satt Primoz Roglic med.

Ved å kombinere disse to faktorene, håpet nederlenderne å sette opp Jonas Vingegaard i duell mot Tadej Pogacar på dagens siste fjell. De endte opp med langt mer enn de hadde drømt om: Suveren etappeseier og gul trøye.

Det er ikke alt det nederlandske storlaget treffer med rent taktisk, og det var det heller ikke på den 11. etappen mot Col de Granon.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FORVARSEL: Benoot tok fronten på Télégraphe med Roglic på hjul. Bak ser vi Pogacar reagere. FOTO: Discovery/GCN

Et nøkkeløyeblikk kom rett før toppen av Col de Télégraphe. Det var 68 kilometer igjen av etappen. At på til skulle det foregå i mer enn 1500 meters høyde.

Angriper når han er presset

Rett i forkant lå det en langesone. På tross av at UAE-laget satte tempoet, gikk Tiesj Benoot likevel opp i front og økte marsjfarten. Når TV-bildene viser favorittgruppa igjen er Benoot fremdeles på offensiven med Marc Solér på bakhjulet sitt. Bak har det begynt å sprekke opp. Fra dypet, plassert ved siden av Nairo Quintana, er Primoz Roglic i ferd med å sette inn sitt angrep.

Det finnes ingen fasit på dette, men hvorfor gå etter Roglic som før etappen lå 2 minutter og 52 sekunder bak deg? Åpenbart på grunn av frykt og respekt. Jumbo-Visma-rytteren er ikke en mann du inviterer tilbake i det gode selskap, med mindre du må.

I stedet for å ta et pust i bakken og satse på at lagkameratene tauer det hele inn, velger Pogacar å gå kontra.

Jeg tror dette var akkurat det Jumbo-Visma håpet at han kom til å gjøre. Ved tidligere anledninger, hver gang Pogacar har blitt presset – har han svart med å gå på offensiven. Alt med litt over 60 kilometer igjen av etappen får Jumbo-Visma det slik de ønsker: Sammenlagtlederen blir sittende isolert mot både Roglic og Vingegaard.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ELITE GRUPPA: Har skilt seg ut. FOTO: Discovery/GCN

Rundt svingen har Christophe Laporte stanset opp i bruddet for å gi gruppa ekstra kjørestyrke på vei nedover Valloire-dalen. Inn mot Galibier.

Angrep annenhver gang

Av TV-bildene ser vi at Enric Mas og Marc Solér opprinnelig har kontakt. Det samme har en årvåken Geraint Thomas. Der de to spanjolene begynner å vispe med beina og se seg rundt, går waliseren i stedet til og kjører seg opp til gruppa med Roglic. De to andre ender opp med å vente inn lagkameratene.

Egentlig er det det rette valget.

Ute på flatene blir Pogacar sittende å tette angrep fra Roglic og Vingegaard. De angriper annenhver gang, men egentlig fisler dette ut uten den helt store skaden for UAE-kapteinen.

Bak blir det derimot et heseblesende kjør. Stresset bobler til overflaten da Solér angriper for å kjøre seg opp til Pogacar igjen. Gjennom det lille tettstedet før den reelle klatringen opp Galibier starter, får også gruppa som inneholder blant annet Adam Yates, Enric Mas, Nairo Quintana og en del andre navn kontakt.

Roglic som lokkedue

Jeg tror taktikken til Jumbo-Visma dreide seg om å bruke Roglic til å sette Pogacar og UAE-laget under press. De hadde plassert både Christophe Laporte og Wout van Aert i det tidligere bruddet. Laporte gjorde jobben overraskende tidlig – ved toppen av Télégraphe – mens van Aert nok skulle i aksjon etter toppen av Galibier.

Det opprinnelige målet var nok at Roglic skulle stikke av, og at van Aert skulle bidra til å øke forspranget på vei inn mot Granon.

Dette fikk vi ikke se utspille seg på grunn av Pogacars offensive vesen. Jeg tror likevel ikke at Jumbo-Visma kalkulerte med at de kom til å isolere UAE-kapteinen såpass tidlig ut på etappen.

Den andre opplagte feilen jeg mener Pogacar gjør, skjer på vei oppover Galibier. Der sykler han litt som et såret villdyr.

Fortsatte offensiven

«Klok av skade» ønsker han ikke å havne i en ny situasjon der han blir angrepet fra alle kanter. Det kan jeg også forstå, og jeg skjønner at dette er en vanskelig og krevende situasjon å befinne seg i.

Det kommer et nytt angrep fra Roglic i favorittgruppen oppover Galibier. Taktisk sett er dette veldig klokt. Det ga ingen mening for Jumbo-Visma å roe seg ned der, etter kaoset de skapte i utforkjøringen ned fra Télégraphe. Selv om situasjonen roet seg igjen midlertidig.

Igjen lokkes Pogacar ut av skallet sitt. Igjen blir han isolert.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Skjermdump Tour de France Pogacar
TAR SAKEN I EGNE HENDER: Pogacar angriper mot tre Jumbo-Visma-hjelpere, og kjører av Roglic. (Discovery/GCN)

Han kjører inn Roglic selv og fortsetter å holde trykket oppe med Vingegaard på bakhjulet sitt. Når det samler seg på nytt sitter han alene mot fire Jumbo-Visma-ryttere, samt Nairo Quintana, Romain Bardet og Geraint Thomas.

Med litt over fem kilometer igjen til toppen velger Pogacar å angripe selv med Kruijswjik og Vingegaard foran seg, og Sepp Kuss i gruppa bak.

Bak har nemlig Roglic havnet i problemer, og det oppstår dermed tilsynelatende en mulighet til å kjøre av Jumbo-Visma-rytteren i sammendraget for godt.

Bruker energien på feil mann

Det er litt over fire kilometer igjen til toppen når dette skjer, og Pogacar velger å holde et frenetisk tempo helt opp til den siste kilometeren.

Det han gjør her, holder høy, internasjonal klasse. Problemet er bare det: Etter Galibier venter et nytt fjell, massive Col du Granon som stiger over 9 prosent i snitt over 11 kilometer. Etter Galibier er det også stor sjanse for at det hele vil samle seg på nytt. Så hvorfor kjøre «full gass» opp mot toppen?

Hovedproblemet med Pogacar og UAE-lagets strategi, er at hovedpersonen selv bruker altfor mye krefter. Det er det han for svi for når Vingegaard angriper med fem kilometer igjen til toppen av Granon.

Kardinalsynden er at Pogacar bruker altfor mye krefter og energi på feil mann. Lokkeduen Roglic skal for enhver pris ikke komme seg tilbake i sammendraget, mens han helt ser ut til å glemme hvem den reelle trusselen hans i sammendraget var.

Jonas Vingegaard hadde tydeligvis fått stallordre om å komme seg inn på bakhjulet til Pogacar så fort som overhodet mulig hver gang Roglic angrep. Og bli der.

Da det dukket opp en sjanse på vei oppover Col du Granon benyttet han selvsagt sjansen til å stikke kniven inn i siden på konkurrenten.

Jackpot for Jumbo-Visma

Det endte opp med full jackpot og hele 2 minutter og 22 sekunder i sammendraget. Foran etappen lå dansken 39 sekunder bak.

Man sitter ikke med alle svarene etter en slik etappe, men i min verden var dette omtrent worst case for Pogacar. Hadde han valgt å stolt mer på egne lagkamerater og brukt laget sitt tidlig, så hadde avveiningen vært mye klokere om Roglic ble gitt frihet til å hente inn noe av det tapte – ikke invitere Vingegaard inn i varmen.

Jeg mener Jumbo-Visma leste situasjonen helt rett ved å egge til krig med Pogacars voldsomme vinnerinstinkt underveis, men tror de satt igjen med langt mer enn de hadde håpet.

Så skal man også huske på at i dag er det en ny dag, og en ny etappe. De samme egenskapene som spilte i Pogacars disfavør dagen i forveien kan føre ham tilbake i kampen om den gule trøya på nytt.

Sånn er nemlig sykkelsporten.

PS: I stedet for å avvente hovedfeltet over toppen av Galibier, gjorde van Aert en mellomting. Da han først ventet inn gruppa med Vingegaard og de andre, valgte han å slippe seg ned til gruppa til Roglic enda lengre bak. Resultatet ble å trekke Rafal Majka (UAE) inn til teten foran Granon. Det var nok et merkelig, taktisk grep fra Jumbo-Visma denne dagen.