Lance Armstrong – Sykkel

Miguelón

For et bilde. For en rytter.

Miguel Indurain, kanskje tempodisiplinens ypperste eksponent. En tittel han kanskje levde opp til i 1994 på tempoen mellom Périgueux og Bergerac, der en viss Lance Armstrong ble nærmest blåst av veien da giganten fra Navarra innhentet og passerte amerikaneren. Lille Lance lå som vrakgods i bakspruten til den spanske ekspressen. 64 km i kampen mot klokka ble tilbakelagt på 1 time og 15 minutter, snittfarten var 50.548 km/t. Nærmeste rival, Tony Romniger, var hele to minutter bak. Senere det året satte Indurain ny timesrekord. For de innvidde var dette intet sjokk. To år tidligere vant han Tour-tempoen med over tre minutter. Den gamle reven Laurent Fignon ble innhentet av spanjolen som startet hele seks minutter bak.

Som et fysiologisk naturfenomen, ble Indurain flere ganger gjenstand for vitenskapelige studier. Hvilepulsen var 28, det maksimale oksygenopptaket på 88 prosent. Minuttvolum, lungekapasitet, anaerob terskel – alt var over snittet og rett og slett pas normal. Det samme var kanskje samarbeidet med Francesco Conconi, men det blir en annen historie.

I 2012, 14 år etter endte karriere, publiserte International Journal of sports physiology and performance et casestudie hvor man avdekket at Indurain, nå 46 år, fortsatt hadde oksygenopptak og kraft-output som overgikk dagens proff-felt.

I sine fem Tour-triumfer vant Miguel Indurain åtte av ti tempoetapper, og er kanskje, ved siden av en annen femdobbelt vinner, Jacques Anquetil, den beste temporytteren i rittets historie.

Tourens farligste finale?

Vi satt klistret alle som en. For en finale. Det var to mot en. Nordmann mot nordmann. En verdensmester, en lagkamerat, en fremadstormende stjerne. Farten er høy, veien regntung og sleip. Ett dårlig timet napp i bremsehendelen i utforkjøringen, og du ligger i grøfta. Så flater det ut, asfalten tørrere og tiden står nesten stille. Lureløpet begynner. Blinker man, kan muligheten fordufte. Konsentrasjon.

Oppløpet i Gap er langt. Virker endeløst. Tusenvis av tilskuere henger over barrierene. De banker på reklameskiltene, flaggene vaier inn mot veibanen. Den siste kilometeren er lang og rett. Lyden av speakeren blir sterkere, skrikende fans likeså. Men all støy og bråk kanaliseres ut når målstreken kommer til syne. Tiden renner ut. Konsentrasjon.

Thor Hushovd kaster armene i været. Edvald Boasson Hagen senker hodet. Ryder Hesjedal jubler med en utstrakt hånd, som hyllest til sin lagkamerat. Gap har tatt vare på Hushovd.

Men Tour’en har også tatt vare på Gap, og dette beskjedne prefecture’et har vært sjenerøs med sin velgjører i retur. Samarbeidet er tuftet på gjensidig utbytte. ASO har gitt byen en sentral posisjon i rittet. Som «porten til Alpene» havner den ofte i søkelyset, og i år er den etappeby for 25. gang. Gap lever opp til oppgaven og gir oss ofte nervepirrende finaler, som oftest med den heseblesende utforkjøringen fra Col de Manse.

For var det ikke Col de Manse som sendte Joseba Beloki i asfalten i 2003, da Armstrong plutselig måtte sykle av veien og skjære på tvers av jordet? Og var det ikke lille Manse som avslørte Andy Schlecks svakhet i utforkjøringene, da Hushovd jublet for seier? Og var det ikke denne relativt ukjente bakken som to år senere fikk Chris Froome til å klage på Contadors aggressive stil mens Rui Costa kastet opp armene i seiersrus? Og var det ikke her, i 2015, at Geraint Thomas hadde et svalestup rett i en telefonstolpe, mens Ruben Plaza tok en imponerende bruddseier. Joda, det var Col de Manse alt sammen.

Men Gap har flere strenger å spille på enn Col de Manse. I år skal rytterne over Col de la Sentinelle med 10 km igjen. Kanskje blir en ny klassiker skapt.

Jean-François Bernard syklet solo inn til Gap på 16. etappe i den bråkete 1986-Tour’en. Bernard var den eneste i et tremannsbrudd som overlevde den grusete nedkjøringen fra Col d’Espréaux uten punktering, etter at både Bernard Vallet og Julián Gorospe måtte bytte hjul. I motsetning til Hushovd hadde Bernard god tid til å nyte seiersøyeblikket på det lange oppløpet.

Men Gap er mer enn heroiske bruddtriumfer. Med de mange dramatiske episodene på Col de Manse, har målbyen blitt et bilde på en større utvikling i Tour’en. I en tid med watt-kalkulert fjellklatring, hvor det å tjene sekunder på konkurrentene blir vanskeligere og vanskeligere, har utforkjøringene blitt en stadig viktigere kamparena for favorittene.

Bak Hushovd og Boasson Hagen så man en fryktløs Cadel Evans og en tilsvarende panisk Andy Schleck. Evans tjente halvannet minutt etter en fabelaktig prestasjon i balanse og mot, dybdesyn og romfølelse. Schleck slo tilbake med seier på giganten Col du Galibier, en fantastisk demonstrasjon av klatreferdigheter.

Men med det store tidstapet i Gap, må man si at den lille knollen Col du Manse avgjorde Tour’en i 2011.

5 skurker strøket fra historiebøkene

Fra 1919 til 2019. Det er i år 100 år siden den første rytteren kledde på seg den gule trøyen. Fra da av skulle den som ledet sammenlagt sykle i samme farge som arrangøravisen L’Auto ble trykket på.

271

Antall ryttere som har ikledd seg den gule trøyen før første etappe i Brussel. Siden 19. juli 1919 da Eugène Christophe bar den aller første i Grenoble, har totalt 271 ryttere fått æren av å være maillot jaune (fem ryttere er blitt strøket: Lance Armstrong, Floyd Landis, George Hincapie, David Zabriskie og Stefan Schmacher ble senere fjernet fra statistikken).

111

Eddy Merckx har båret maillot jaune 111 ganger, en uovertruffen rekord. Den bel- giske mesteren har tilbrakt hele tre måne- der og en uke av sitt liv i gult. Bernard Hinault hadde 79 ganger i gult; Miguel Indurain, 60; Chris Froome, 59; og Jacques Anquetil, 51.

712

Antall dager en fransk rytter har hatt den gule trøyen.

10

Antall dager en norsk rytter har hatt den gule trøyen. Thor Hushovd står for alle dagene.

8

Flest antall ganger den gule trøyen har byttet eier i en og samme Tour. 8 ganger både i 1958 og 1987.

63

Antall ryttere som bare fikk den gule trøyen i en dag (del-etapper også medregnet).

16

Antall ryttere som brøt eller forlot Tour’en i den gule trøyen. Den første var Francis Pélissier i 1927, og den foreløpig siste Tony Martin i 2015.

3

Antall ryttere som har båret den gule trøyen fra start til mål. Ottavio Bottechia i 1924, Nicolas Frantz i 1928 og Romain Maes i 1935.

3

Antall ryttere som har snappet den gule trøyen på Tour’ens siste etappe. Jean Robic i 1947, Jan Jansen i 1968 og Greg LeMond i 1989.

0

Raymond Poulidor, en av Tour’ens største stjerner som aldri bar den gule trøyen. På prologen i 1973 ble han slått av Joop Zoetemelk med bare åtte tideler.

7

Ryttere som har vunnet den gule trøyen uten å ta etappeseire. Firmin Lambot (1922), Roger Walkowiak (1956), Gastone Nencini (1960), Lucien Aimar (1966), Greg LeMond (1990), Óscar Pereiro (2006), Christopher Froome (2017).

1983

Sist gang en rytter vant den gule trøyen i sin Tour de France-debut. I 1983 gikk franskmannen til topps på første forsøk. Foruten Fignon har ytterligere 10 ryttere klart det samme.

5

Fem ryttere har vunnet rittet i sin siste Tour de France-deltakelse.René Pottier vant i 1906, men begikk selvmord året etterpå (dette var riktignok før den gule trøyen ble innført). Roger Lapébie (1937), Sylvère Maes (1939), Fausto Coppi (1952) og Bradley Wiggins (2012) vant alle sine gule trøye i sine siste deltakelser.

– Jeg gjorde det jeg måtte for å vinne

Skandalesyklisten Lance Armstrong sier han ikke angrer på den omfattende dopingen som gjorde at han vant – og senere ble fratatt – sju Tour de France-titler.

Det er i et 30 minutter langt  intervju med TV-kanalen NBC at Armstrong åpner opp om hva han i dag tenker om dopingregimet som sørget for at han ble sykkelsportens store konge på starten av 2000-tallet.

Der forteller 47-åringen blant annet at han måtte dope seg fordi det ikke var mulig å vinne noe som en ren syklist.

– Vi gjorde det vi måtte for å vinne. Det var ikke lovlig, men jeg ville ikke ha gjort noe annerledes, heller ikke å tape mye penger eller å gå fra å være en helt til å bli et null, sier han i et utdrag av intervjuet.

– Jeg ville ikke ha endret på noe. Jeg ville ikke ha endret måten jeg opptrådte på. Eller, det ville jeg, men det er en lengre historie. I hovedsak ville jeg forandret på lærepengene jeg har fått. Jeg hadde ikke fått de lærepengene hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde, fortsetter Armstrong – som hevder at han ønsket å bli avslørt.

– Om jeg bare hadde dopet meg og ikke hadde sagt noe, ville ingenting av dette ha skjedd. Ingenting. Jeg ba om det, jeg ønsket at de skulle komme etter meg. Jeg var et lett bytte, sier verdensmesteren fra Oslo-VM i 1993.

Hele intervjuet, som sendes som en spesial under navnet «Lance Armstrong: Next Stage», blir vist på NBC natt til torsdag norsk tid kommende uke.

Armstrongs sjef har fått ny dom

Belgieren Johan Bruyneel får ikke komme tilbake til sykkelsporten på grunn av sin befatning med doping. Det har idrettens voldgiftsrett (CAS) bestemt.

Continue reading «Armstrongs sjef har fått ny dom»

Lance Armstrong inngår forlik – betaler 5 millioner dollar

Lance Armstrong inngår forlik på 5 millioner dollar for å unngå en rettssak der han ville ha risikert å måtte betale 100 millioner dollar til myndighetene.

Continue reading «Lance Armstrong inngår forlik – betaler 5 millioner dollar»

Lance, Eddy og de andre englene

Koblingene mellom sykling og katolisisme er kanskje flere enn du tror. En kirke i Belgia har satt sammen en utstilling som utforsker den historiske fusjonen.

TEKST: Espen J. Lee FOTO: Sykkelmagasinet

 

Like på innsiden av den katolske kirken i Roeselare er stemningen mystisk og mørk. Men varmere og koseligere enn utsiden, hvor den bitende, vest-flamske vintervinden har pisket kinnene våre røde, bare i løpet av en kort spasertur fra bilen noen hundre meter unna.

I inngangspartiet er kirken stille. Men jo lengre vi kommer inn, desto høyere hører vi en berømt, forførende stemme. Fra skriftestolen, der hvor presten normalt sitter mens han nedlesses i folks syndefulle gjerninger, hører vi ord som klinger velkjent i øregangen: «EPO», «Growth hormones», «banned substances».

Innunder de spisse, gotiske møbelsøylene sitter dog ingen forståelsesfull prest. Her henger en TV-skjerm som viser Lance Armstrong innrømme «alle» sine dopingsynder til Oprah Winfrey. Opptaket går på repeat.

Installasjonen er humoristisk, men det er definitivt noe sannhet i det også. Les ordene til sykkelforfatteren Herman Chevrolet:

– Landeveissykling har alltid vært en katolsk greie, og derfor vanskelig for folk fra de protestantiske landene å forstå, sier han.

Belgieren Chevrolet er forfatter av boken «En fest i sluhet og bedrag», en historisk redegjørelse av sykkelsportens mange svik. En synd eller to er ikke er noe problem, påpeker Chevrolet, så lenge man skrifter under messen – dermed er alt tilgitt.

Passende nok, mens vi hører opptaket gå på evig repeat, kommer vi til å huske at Armstrong er invitert som æresgjest til Flandern rundt. Alle synder tilgitt, skal vi tro rittarrangøren.

– Vest-Flandern er hovedregionen for belgisk sykling, sier Dries De Zaeytijd, kurator ved sykkelmuseet i Roeselare.

Det er i denne regionen at brorparten av klassikerne foregår. «Den hellige uken», som ofte sammenfaller med påskehøytiden, er navnet gitt til uken mellom Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– Den romersk katolske kirken har dype røtter i området. De fleste lokale ritt, kermessene, var opprinnelig del av religiøse festivaler. Men i de virkelig gamle dager var kirken i sterk opposisjon til sykkelrittene. Fordi folk flest begynte å anse rytterne som guder, og valgte å reise for å se sykling fremfor et besøk i kirken. I gamle lover kan man lese at prestene i Roeselare hadde forbud mot å sykle!, sier De Zaeytijd.

«Tilskuerne ser på oss som guder. De eneste gudene de kan se på nært hold og utveksle noen ord med»

Alberic «Briek» Schotte – jernmannen som vant Flandern rundt to ganger på 1940-tallet.

– Etter hvert som tiden gikk innså man at denne delen av folks liv måtte integreres. Den katolske kirke brukte syklingen for å holde fast på folkets lojalitet. I Italia for eksempel hadde man etter krigen en pave som var ekstremt interessert i sykling og de geistlige brukte Gino Bartali aktivt i kirkens arbeid. Det var tross alt veldig viktig å holde folk unna kommunismens grep, legger De Zaeytijd til.

Det er ingen hemmelighet at belgierne har stor lidenskap for sykling. Og i den nederlandsktalende delen Flandern går entusiasmen fort over i fanatisme. Derfor var det passende da Roeselares Wielermuseum (Sykkelmuseet) måtte stenges for renovasjon i 2015, at en dekonsekrert kirke i nærheten påtok seg ansvaret med å stable på plass en provisorisk utstilling.

Jernkorset

«Koers is Religie» (Sykling er religion) heter den. Billedbruken, symbolismen og artefaktene virker som et modig og ambisiøst forsøk på å legge listen høyere for konvensjonelle sportsutstillinger. Alt ved kuratorens valg er særdeles gjennomtenkt. Og selv om man kanskje ikke er like kjent med sykkelhistorien som den jevne mann og kvinne i Flandern, så er det vanskelig ikke å la seg blende.

Hovedverket står ved alteret. Lett glitrende under et disig og fargefult sollys fra vinduenes stemningsskapende glassmaleri, står et ruvende jernkors sveiset sammen av gamle sykkeldeler. «Croix de Fer» (Jernkorset) er oppkalt etter fjellpasset i Alpene som har figurert på Tour de France-kartet 16 ganger.

Bakenfor korset står et imponerende oppheng av sykkeltrøyer, i sin tid båret av storheter som Jacques Anquetil, Laurent Fignon og Eddy Merckx – og tilmed den sekulære Fausto Coppi.

Utstillingen er delt inn i to deler. Hovedruten er som en pilegrimsreise: en mektig prosesjon inndelt i sykkelkapeller der de ulike gangene er kledd opp i blikkfengende memorabilia og temaer, som forsøker å etablere sammenhengen mellom sykling og religion.

Det er pilgrimsteder som Mount Ventoux, hvor den britiske syklisten Tom Simpson døde i 1967; overtro og relikvier som rosenkranskjedet som Flandern-løven Johan Museeuw alltid bar da han syklet; Alterkalk-pokalen som ble tildelt vinneren av Liège-Bastogne-Liège-rittet; eller Matryoshka, den lykkebringende russiske dukken som Katusha-rytterne trykket på drikkeflaskene sine i 2014-sesongen (sesongen Alexander Kristoff vant Milano-Sanremo og to etapper i Tour de France).

Museeuw er nok rytteren med sterkest tilknytning til utstillingen. Den tredoble Flandern- og Roubaix-vinneren syklet ikke bare med et rosenkranskjede, men også med skapular. Et lite, rektangulært tøystykke på munke- og nonnedrakten, som han festet på innsiden av hjelmen.

I 1998 hadde Museeuw en grusom ulykke i Arenberg-skogen. Med knust kneskål sto han i fare for å amputere benet. Museeuw kjempet seg gjennom, kom tilbake og vant Roubaix to ganger til (2000, 2002). I mellomtiden var han utsatt for enda en alvorlig ulykke, denne gang på motorsykkel. Brudd på leggbeinet, ribbein og venstre øyehule sørget for at Museeuw lå til observasjon i flere uker.

– I begge disse ulykkene hadde jeg ikke med meg rosenkransen. Er det bare tilfeldig?, sa Museeuw retorisk.

Da karrieren tok slutt ga han rosenkransen videre til Tom Boonen, hans naturlige arvtager.

Senere da han innrømmet sine synder – bruken av ulovlige prestasjonsfremmende midler – ble han gjenstand for en offisiell katolsk benådning, og dermed ønsket velkommen tilbake til det gode, flamske sykkelselskap. I 2015 kåret de øvrige vinnerne han til tidenes beste Flandern rundt-rytter.

– Vi ble også tilbudt sykkelsetet på hvilket Mario Cipollini angivelig skal ha nedlagt flere kvinner, sier De Zaeytijd.

– Ganske spektakulær ting å ha, hvis man i det hele tatt tror historiene er sanne. Men det var ikke i tråd med tema som gjennomsyrer resten av utstillingen. Og jeg tror ikke vi hadde funnet noen til å melde seg frivillig til å rense setet først.

Merckx

Ikke overraskende er høyre side for alteret forært den ene syklisten som overgikk alle andre: Miraklenes mann, Merckx.

Den lokale guden som vant vanvittige 525 ritt i løpet av sin karriere er kanskje den rytteren med flest artefakter i utstillingen. Så mange at kuratorene må rotere på tingene, som sykkelen han brukte til å vinne sitt sjuende og siste Milano-Sanremo i 1976, eller den han brukte i sitt aller siste ritt i 1978.

Den andre, og kanskje mer utfordrende delen av utstillingen, er «Korsveiandakten: syklingens lidelser». Navnet på denne delen gjenspeiler Jesus sin gang til korsfestelsen og viser blant annet en oppkuttet Johnny Hoogerland etter krasjet inn i et piggtrådgjerdet i Tour de France 2011. Et grufullt motiv innrullet i spisse torner? Neppe tilfeldig.

– Linken mellom sykling og kirken svinner hen med tiden så klart. Samfunnet er mer sekulært enn det var før, innrømmer De Zaeytijd.

– Men måten syklister lider når de kjemper seg opp et fjell, eller over de verste brosteinene, er noe som aldri forsvinner. Disse bildene holder koblingen til den romersk katolske kirken ved like. Det danner bilder av Jesus’ lidelse. Og når rytterne vinner, krysser målstreken alene og kaster armene ut, former de ofte et kors.

Utstillingen er nå flyttet tilbake til sykkelmuseet «Wielermuseum» i Roeselare som er ferdig restaurert.

Denne artikkelen er del av Sykkelmagasinets Flandern-utgave: 2018-1.