(Sykkelmagasinet): Lorenzo Rota, Aleksei Lutsenko, Mathias Skjelmose og Mauro Schmid syklet taktisk i kampen om det de trodde ville dreie seg om sølv og bronse etter en 266,9 kilometer lang fellesstart i Wollongong.
Men så begynte ting å skje fort. Først kom Pascal Eenkhoorn opp på høyresiden i høy hastighet, og deretter fikk gruppa der Rasmus Tiller satt kontakt.
Det endte imidlertid ikke der, for kort tid etter raste feltet med opptrekk rundt Christophe Laporte forbi de slitne rytterne. I den gruppa satt også Alexander Kristoff, men Stavanger-mannen havnet på defensiven i kampen om medaljene.
– Jeg trodde ikke jeg kjempet om mer enn 20.-plass, så jeg satt litt for langt bak. Jeg burde kanskje ha klatret en to-tre plasser høyere opp, uttalte Alexander Kristoff til TV 2 etter sjetteplass i Australia.
Svarte på angrep fra Pogacar
Slik han forklarte det selv, satt han i en gruppe med blant andre Tadej Pogacar på den lille kulen på vei inn mot målområdet. Sloveneren angrep og forsøkte å tette luka opp til rytterne foran seg. Da forsøkte Kristoff å henge seg på.
– Det var omtrent da Laporte kom opp på siden, med Alaphilippe og fullt opptrekk rundt seg. Der satt også Matteo Trentin, Michael Matthews og Peter Sagan på hjul. Så plutselig satt jeg bakerst i den gruppa med spurterne. Så tok vi igjen en ny gruppe med 300 meter igjen og nok en gruppe med 200 meter igjen. Jeg ble stengt litt inne bak, forklarer han.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TRE GLADE MENN: Remco Evenepoel (gull), Christophe Laporte (sølv) og Michael Matthews (bronse). FOTO: UCI Media
Det fantes rett og slett ikke nok meter igjen til målstreken for at Tiller og Kristoff fikk til noe samarbeid. Uno-X-rytteren var likevel mektig imponert over hva den norske veteranen fikk til mot slutten VM-fellesstarten.
– Det blir litt kaos på slutten der. Alt i alt må jeg si at jeg synes jeg gjør mye riktig. Det var sterkt av Alex å bli nummer seks, det må jeg si. Han har vært litt småsyk og hostet hele uka. At han sitter med inn og blir nummer seks, det må jeg ta av meg hatten for, sier Rasmus Tiller til TV 2.
Van Aert ut mot radioforbudet
Ingen kunne uansett gjøre noe med suverene Remco Evenepoel. Christophe Laporte tok sølv, mens hjemmehåpet Michael Matthews stakk av med bronsemedaljen.
Co-leader Wout van Aert ble til slutt nummer fire, og han hadde heller ingen kunnskap om situasjonen underveis. Derfor gikk han også hardt ut mot radioforbudet som eksisterer under VM.
– Jeg skal ikke stå her og klage, for vi vant jo rittet. Men uten rittradio, blir det helt håpløst. Vi sykler med radiosamband hele sesongen. Det handler om å få informasjon underveis i rittet, ikke bare om å endre taktikk underveis. I stedet må vi lese av en liten tavle på veiskuldra. Det burde ha vært annerledes i dag, sier han.
– Totalt uoversiktlig
Også den norske landslagsledelsen synes det var vanskelig å orientere seg om hvordan rytterne lå an mot slutten av en hektisk fellesstart.
– Det var totalt uoversiktlig. Det er vanskelig å kommunisere uten radio. Vi hadde folk langs løypa som prøvde å gi beskjeder, men heller ikke Alexander visste selv at han kjempet om en plass på podiet, sa Kurt Asle Arvesen til TV 2 etterpå.
Han mener UCI må ta grep foran neste års VM i Skottland.
– Hvis det ikke blir radioer der, må vi ha tavler og enda mer informasjon på flere plasser i løypa, mener Arvesen.
(Sykkelmagasinet): Med to av de største forhåndsfavorittene skuffet ikke Belgia fansen, da Remco Evenepoel syklet inn til et suverent VM-gull i Wollongong. Selv Wout van Aert ble redusert til statist, da årets vinner av La Vuelta kvittet seg med Aleksei Lutsenko med to runder igjen av fellesstarten.
Sykkelverdenen gned fortsatt søvnen ut av øynene da Mathieu van der Poel overraskende sto av etter 35 kilometers sykling. Siden fikk vi vite at han hadde sittet i avhør hos politiet til sent ut på morgenen på selve konkurransedagen etter en hendelse på det nederlandske utøverhotellet.
Den dystre opptakten tok likevel ikke glansen fra den fantastiske 22-åringen som også har vunnet Clásica San Sebastian og Liège-Bastogne-Liège i år.
Frankrike satte press på hovedfeltet over Mount Keira, og store nasjoner som Australia, Belgia, Italia og franskmennene var flinke til å sende ryttere ut i forkant. På de lokale rundene i Wollongong ble det stillingskrig mellom hovedfeltet og 16 ryttere i front.
Plasserte Evenepoel i front
Med syv mil igjen angrep Quentin Pacher på nytt, og i den manøveren passet Belgia på å sende ut Evenepoel. Rasmus Tiller var også blant rytterne som skled ned.
Etter noen små angrep fra front, var det først Lutsenko som kom seg løs. Deretter kjørte Evenepoel seg opp til kasakhstaneren med to runder igjen å sykle. Etter å ha kvittet seg med Lutsenko over Mount Pleasant snudde han seg ikke bakover.
Hovedfeltet kjørte seg inn til rundt minuttet over toppen med to runder igjen, men da de igjen tok foten av gasspedalen, havnet Evenepoel utenfor rekkevidde.
– Vi syklet som et lag i dag. Det har ikke noe å si hva slags måte det skjedde på. Vi ønsket å vinne som et lag. Min måte å vinne på var å gå fra langt hold, mens Wout var nødt til å ta det fra en spurt, uttalte Evenepoel etterpå
Kristoff spurtet om sølvet
På slutten ble det dramatisk. Det så ut til at Lorenzo Rota, Mauro Schmid, Aleksei Lutsenko og Mathias Skjelmose skulle spurte om bronsen, men så ble det plutselig hentet inn av hovedfeltet.
Christophe Laporte vant spurten og hentet hjem sølv, Michael Matthews ble nummer tre. Foran Wout van Aert, Matteo Trentin og Alexander Kristoff.
– Vi var sjanseløse mot Evenepoel i dag , sånn sett var det en verdig vinner. Han har nok mange store resultater foran seg, uttalte Kristoff til TV 2 etterpå.
Saken blir oppdatert!
Slik gikk det til:
266,9 kilometer totalt sett, men det var likevel lag som var interessert til å stramme inn skruene tidlig under fellesstarten i menn elite. Pier-André Coté (Canada), James Fouché (New Zealand), Michael Kukrle (Tsjekkia), Emils Liepins (Latvia), Scott McGill (USA), Simon Pellaud (Sveits), Jaka Primozic (Slovenia), Juraj Sagan (Slovakia), Guy Sagiv (Israel), Nicolas Sessler (Brasil) og Lukasz Owsian (Polen) var sporty nok til å begi seg ut i morgenbruddet.
Det kom også et tidlig sjokk da det ble klart at Mathieu van der Poel sto av etter bare 35 (!) kilometer da feltet ankom målområdet for første gang. Nederlenderen skal ha vært involvert i en episode med ordensmakta natten i forkant.
De 11 i bruddet hadde over 6 og et halvt minutt inn mot Mount Keira, men det skulle endre seg da Frankrike satte fart på inn i bakken ved Bruno Armirail. Også Pavel Sivakov bidro, noe som gjorde at feltet bakover ble ristet i fillebiter.
Det slet seg løs en større gruppe fra fronten av hovedfeltet. Her satt favoritter som Tadej Pogacar og Wout van Aert. Flankert av Tobias Foss, Stefan Küng, Lorenzo Rota, Bauke Mollema, Anton Charmig, Wout Poels, Pavel Sivakov, Marc Solér og Quentin Pacher – for å nevne noen av dem.
Det var selvsagt fare på ferde, men da rittet etter hvert trakk inn i de avsluttende rundene i Wollongong etter en rask utforkjøring ned fra Keira, roet det hele seg ned igjen. De 11 i bruddet besto, og det ble i stedet liggende en sterk gruppe i mellom med Lukas Plapp (Australia), Pavel Sivakov (Frankrike), Samuele Battistella (Italia), Ben O’Connor (Australia) og Pieter Serry (Belgia). Altså hadde de største nasjonene fått plassert en hjelper der de ønsket seg. Australia hadde sågar to.
Leknessund avbrøt manøver
Lengre bak forsøkte en periode Nick Denz (Tyskland) og Andreas Leknessund (Norge) å kjøre seg opp til kvintetten til Plapp og Sivakov, men Tromsø-mannen valgte å avslutte manøveren på den tredje av 12 runder inne i Wollongong.
Ved passering av målområdet hadde Sivakov & Co. bare 18 sekunder opp. Da hadde Leknessund gitt opp, mens Denz fortsatte forsøket på å nå igjen gruppa foran ham. Dog var han over 2 minutter og 2 sekunder bak.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
TRØKK: Det franske laget gjorde VM-fellesstarten tøff for spurterne over Mount Keira. Tobias Foss var blant profilene som gikk med i gruppa. FOTO: UCI Media
I feltet var det Nederland og Spania som tok ansvar på de første rundene inne i Wollongong. Førstnevnte mistet altså van der Poel tidlig, mens spanjolene også manglet en spurter og ventelig samler seg rundt Marc Solér i Wollongong.
De neste rundene dreide seg om transport og sakte mørning. 16 ryttere foran og hovedfeltet bak. Avstanden minket noe etter hver runde, uten at den helt store dramatikken inntraff. De norske satt for øvrig trygt plassert bak i feltet.
Belgia og Frankrike angriper
Opp til Mount Pleasant for 6. gang, begynte posisjoneringskampen å intensivere seg noe. Jake Stewart (Storbritannia) kom opp på høyresiden av feltet, men kom litt for nær fansen langs løypa – og gikk ned i bakken etter å ha hektet seg inn i et australsk flagg.
TIDLIG EXIT: Mathieu van der Poel sto av rittet ved første passering av Wollongong etter 35 kilometers sykling. FOTO: UCI Media
Med syv mil igjen kom det nok et angrep fra Frankrike. Quentin Pacher dro det hele igang – på vei oppover Mount Pleasant – og endte opp med å slite løs nok en større gruppe. Her tok også Rasmus Tiller et magedrag og fikk kontakt. Pacher fikk med seg Florian Sénéchal og Romain Bardet. Remco Evenepoel fikk med seg Stan Dewulf og Quinten Hermans. Tadej Pogacar forholdt seg rolig i feltet, men Jan Tratnik passet på å bli med. Pascal Eenkhoorn satt med for Nederlands, mens Australia fikk plassert Jai Hindley. Italia fikk med både Lorenzo Rota og Nicola Conci. Danmark var representert med Mathias Skjelmose.
Sammensetningen gjorde at det fremdeles var Spania som var nødt til å ta hovedansvaret bak i feltet.
Belgia festet grepet
Gruppa med Evenpoel & Co. tok seg raskt opp til det opprinnelige bruddet. Den belgiske kapteinen angrep to ganger, men klarte ikke å komme seg unna med en gang. Belgia satt uansett veldig godt i det med to hjelpere rundt en av de to kapteinene sine.
Ved målpassering og tre turer over Mount Pleasant igjen hadde bruddet fått over 2 minutter tilbake på hovedfeltet. For å få til det var også sterke ryttere som Sénéchal, Dewulf, Quintana, O’Connor og Plapp blåst av.
Det ble «tranquilo-tranquilo-stemning» i bruddet, og da røynet forspranget på bakover da britene endelig tok til fronten. På vei opp inn mot Mount Pleasant skrudde Frankrike det til ytterligere, og angrep ved Valentin Madouas. Bak ham fulgte Tadej Pogacar, Marc Solér, Biniam Girmay, Alberto Bettiol, Jakob Fuglsang og Wout van Aert enkelt på. Bakover ble det verre, men i denne fasen klarte fremdeles Alexander Kristoff å klamre seg fast med en viss kontakt til puncheurene foran ham.
Med fire mil igjen var ikke avstanden bakover litt mer enn minuttet. Da fant Aleksei Lutsenko ut at dette ikke gikk fort nok, og angrep på egenhånd. Det ble småstøting helt inn til runden, og da tok de også foten av gasspedalen bak.
Evenepoel tok seg opp til Lutsenko og ut på de siste to passeringene av Mount Pleasant, hadde avstanden opp økt til to minutter igjen. Hans tilstedeværelse foran gjorde samtidig at Wout van Aert kunne nøye seg med å sitte på hjul.
Ensom i tet
Pascal Eenkhoorn, Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid innså alvoret da Evenepoel rykket, men kvartetten slet med å ta seg opp til de to i tet.
Evenepoel kvittet seg med Lutsenko på vei opp Mount Pleasant. Avstanden bakover vokste stadig, noe som gjorde at belgieren så ut til å sykle inn til sin første verdensmestertittel.
ENSOM I TET: Remco Evenepoel legger ut på sisterunden. FOTO: UCI Media
Et lite håp ble tent – av Wout van Aert. Han blåste forbi mange av rytterne som tidligere hadde sittet i grupperingene foran, og fikk blant annet selskap av Biniam Girmay, Benoît Cosnefroy og noen andre ryttere. Det var likevel for langt opp. Ved passering ut på sisterunden var det hele 2:35 å tette. På Remco!
Dermed flyttet fokus seg over mot medaljene i stedet. Lutsenko ble hentet mot slutten av Mathias Skjelmose, Lorenzo Rota og Mauro Schmid.
Så kom plutselig en gruppe fra feltet i høy hastighet opp bakfra. Da hadde Evenepoel syklet inn til VM-gull for lengst, men nå stakk Christophe Laporte av med sølvet foran Michael Matthews og Wout van Aert.
Alexander Kristoff dukket også opp fra dypet, og ble nummer seks. En imponerende prestasjon av nordmannen en hard VM-løype.
(Sykkelmagasinet): Med to nordmenn igjen i gruppa, at på til en duggfrisk Søren Wærenskjold, ble vi sittende i en drømmesituasjon mot slutten av U23-fellesstarten.
Gruppa talte ikke mer en 15-16 mann, og i tet hadde Mathias Vacek og Jevgenij Fedorov ikke mer enn cirka 10 sekunder ledelse på toppen av Mount Pleasant for siste gang.
På vei inn i bakken ble Wærenskjold og Per Strand Hagenes filmet mens de la den norske taktikken. Etterpå røpet mandalitten følgende på spørsmål fra TV 2:
– Jeg sa til ham at han måtte sitte langt framme inn i bakken. Han var den antatt sterkeste i bakken. Hvis jeg droppet og han satt foran kunne vi bruke hverandre, slik at jeg kunne skylde på ham bak og han kunne skylde på meg foran, så kunne vi spille på hverandre mot slutten. Vi endte opp i samme gruppe og da ble det litt omrokering på planen, sier Wærenskjold.
Skylder på misforståelse
På de siste kilometerne begynte avstanden til duoen i tet å øke, fordi det ikke var nok trøkk igjen på hjelperytterne i front av gruppa. Wærenskjold lå forholdsvis langt fremme, mens Strand Hagenes ble liggende på halen av feltet.
– Hvorfor går ikke han opp tidligere og hjelper til med å tette den luka? spurte TV 2s reporter.
– Vi hadde en liten prat der. Jeg hadde lyst til at han skulle fram og dra, men det ble en misforståelse. Han mente det var flere nasjoner der som hadde litt mer ansvar enn oss, og at han kunne spare seg til et opptrekk. Det var ikke noe egoistisk tanke fra ham der, og han gjorde et bra opptrekk for meg, så jeg kan ikke klandre ham for det. Vi får ta en prat, men jeg er ikke sur på ham i hvert fall.
– Jeg var litt forbannet
Foruten Norge hadde både Belgia og Frankrike to hjelpere igjen mot slutten. For franskmennene var det mest aktuelt å spurte for Paul Penhoet, mens Belgia egentlig ikke hadde noe fullgodt alternaivt.
Der satt nemlig også lynraske Olav Kooij (Nederland) og Madis Mikhels (Estland). De var dog begge isolert.
Dermed ble nok kanskje Norge tillagt mer ansvar i den gruppa enn de selv innså. Strand Hagenes valgte å holde seg bak for å spare kreftene til et opptrekk. Da han først gikk fram like før slutt, var det allerede for sent. Wærenskjold sikret seg likevel bronsemedaljen tre sekunder bak gullvinner Fedorov.
– Akkurat i dag merket jeg at jeg var litt forbannet. Hele mesterskapet sett under ett kan jeg ikke klage. Det er en litt sånn typisk situasjon mot slutten der. Det er flere nasjoner som har hjelperyttere, men for å være helt ærlig så skjønte jeg ikke helt hva de tenkte med. Man følte seg som en tilskuer til at det ikke gikk helt mot slutten der, sier Wærenskjold til TV 2.
Han var imidlertid raskt ute med å gratulere Fedorov og Vacek.
– De to foran der var sterke uansett om man kanskje mener selv at man fortjente å vinne. De gjorde et bra trekk og kjørte bra foran. Må bare gratulere til de.
Landslagssjefen: – Skjønner hvordan de tenker
De to lagkameratene skværet opp etterpå, og alltid sindige Kai Ivan Lexberg var også varsom med å kappe hodet av noen etter Norges tredje medalje i mesterskapet.
– Det kunne like gjerne ha vært et gull med litt andre valg inn mot målgang her?
– Det er lett å si i etterkant. Søren ville vinne og vi ønsker jo gull, men bronse er bra. Vi skal være fornøyd med det.
– Hva tenker du valget Strand Hagenes tar ved ikke å gå fram og tette luka. Var det riktig eller galt?
– Det er ikke så lett for oss å si. De guttene gjør en vurdering underveis. Belgia sitter der med tre mann og de gambler på at de tar luka slik at han kan trekke opp for Søren. Jeg skjønner hvordan Per tenkte, absolutt. Han gjør et godt opptrekk som gjør at vi får en bronse. Det skal litt til å tette den luka. Den var oppe i 18 sekunder, så det skal litt jobb til å tette den og, konkluderte Lexeberg.
PS: I natt syklet Jørgen Nordhagen inn til 13.-plass i juniorenes fellesstart etter å ha sprudlet opp Mount Pleasant i første halvdel av rittet.
(Sykkelmagasinet): Søren Wærenskjold tok en ny medalje under U23-fellesstarten i Wollongong, men syklet skuffet over målstreken med bronsemedalje. Gullet gikk til Jevgenij Fedorov som holdt unna fra bruddet, mens Mathias Vacek nok var mer enn takkenemlig for sølv.
Norge satt også med Per Strand Hagenes i gruppa, men fjorårets verdensmester valgte å holde seg på halen av gruppa i store deler av de siste kilometerne inn mot mål.
– Hadde vi kjørt litt annerledes på slutten der, kunne det kanskje ha blitt noe annet. Men det er greit med bronse, sa Per Strand Hagenes til TV 2 etterpå.
– Vi la oss bakpå og da tok andre lag over føringen. Vi gamblet litt, men jeg sparte meg til opptrekket. Kanskje burde jeg ha gått fram litt før, men da måtte Søren ha klart seg selv i spurten, forklarte Strand Hagenes som til slutt ble nummer 13.
Slik gikk det til:
Med skade på Stian Fredheim, var det norske laget nede i fire mann på start: U23-verdensmester i tempo, Søren Wærenskjold, fjorårets juniorverdensmester Per Strand Hagenes, Embret Svestad Bårdseng og Tord Gudmestad.
Som da juniorene gjorde unna sin fellesstart, ble det også regn da U23-feltet inntok scenen i Wollongong. Også her endte det med velt, og danskene var blant lagene som var involvert. Både Adam Holm Jørgensen og Jacob Hindsgaul endte opp med å stå av.
Forhåndsfavoritt Mick Van Dijke (Nederland) kom aldri til starten av den nesten 17 mil lange fellesstarten på grunn av positiv COVID-19-test. Leo Hayter (Storbritannia) gikk også ned i en velt, men kom seg tilbake på sykkelen igjen.
Fabio Van den Bossche (Belgia), Hannes Wilksch (Belgia), Petr Kelemen (Tjekkia), Mathias Le Berre (Frankrike), Fabian Weiss (Schweiz) og Fran Milholjevic (Kroatia) utgjorde et sterkt brudd.
Med halvsyklet ritt begynte Italia å sette fart på opp Mount Pleasant for mørne de hvasseste spurterne i feltet. Søren Wærenskjold så lenge uanfektet ut, men på den 7. gangen opp bakken lå både han og Per Strand Hagenes på halen av feltet.
Bruddet tapte terreng
Med fire runder igjen satte USA tempo opp bakken og ble avløst av Tour de l’Avenir-treer, Michel Hessmann. Tyskeren dro med seg sterke navn i Sam Watson, Mathias Vacek, Enekoitz Azparren, Erik Fetter, Casper van Uden og Davide de Pretto.
Hardkjøret gjorde at avstanden opp til bruddet, som på det meste hadde vært på over tre minutter, nesten hadde smuldret bort.
Det roet seg litt i feltet igjen på flatene. Danskene angrep først med Sebastian Changizi. Deretter gikk Tord Gudmestad kontra og fikk med seg en av de andre gjenværende dansken, Tobias Lund. Bak var Embret Svestad Bårdseng involvert i en velt, men kom raskt tilbake på sykkelen.
Med fire mil igjen var det Mathis Le Berre (Frankrike), Hannes Wilksch (Tyskland) og Fabio van den Boscche (Belgia) som pekte seg ut som de sterkeste i bruddet.
De norske hang med
Bak de tre sterkeste i bruddet, ble hovedfeltet splintret opp i mange fraksjoner mens både Tobias Lund og Tord Gudmestad ble kjørt inn, og digre Søren Wærenskjold gledelig klarte å kjøre seg opp i en mindre gruppe bak.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
FOTO: J Viken/Wordup Projects
Som vi så i juniorenes ritt samler det seg mye på vei nedover til målpassering. Le Berre, Wilksch og van den Boscche la ut på også den nest siste runden i tet. Men det var nå kort avstand bakover.
En sterk kvartett bestående av Scott Watson, Lorenzo Milesi, Nicolo Buratti og Jevgenij Fedorov tok opp jakten på restene av bruddet. To italienere, altså! Også Alexander Balmer (fra det opprinnelige bruddet) hang seg på ut på den nest siste passeringen opp Mount Pleasant.
Favorittgruppa ble delt i to på vei oppover bakken, men gledelig nok klarte både Per Strand Hagenes og Søren Wærenskjold å henge på. Gruppene samlet seg på nytt på vei ned mot målområdet. Der satt også andre sterke avsluttere i Olav Kooij, Madis Mikhels, Sam Watson og Tobias Lund.
Mathias Vacek, Fedorov, Le Berre og Alec Segaert hadde startet runden med syv sekunders ledelse.
Bronse til Norge
Fedorov og Vacek holdt unna over toppen av Mount Pleasant, men det var bare så vidt.
Gruppa bak ledet Frankrike Bastian Tronchon. Hagenes fulgte bak ham sammen med Romain Gregoire. På halen av samme gruppe hadde Wærenskjold klort seg fast, slik at vi hadde to mann i gruppa bak. Med Fedorov og Vacek noen små sekunder foran med fem kilometer igjen.
Det ble ikke samarbeidet godt nok i gruppa bak. Både Norge, Belgia og Frankrike satt igjen med flere ryttere, men de tok ikke inn nok på Fedorov og Vacek i tet – før duoen hadde stukket av med to av medaljene.
Wærenskjold slo sterke Madis Mikhels og Olav Kooij i spurten, og sikret seg noe som må betegnes som en litt sur bronsemedalje.
(Sykkelmagasinet): Alt på den første av åtte runder av juniorenes fellesstart (totalt 135,6 kilometer) ble det dramatisk på vei ned fra Mount Pleasant. Fire ryttere gikk ned på det glatte underlaget, og blant dem var både tempoverdensmester Josh Tarling og nederlandske Max van der Meulen.
Begge var i favorittsjiktet foran VM-fellestarten. Briten var synlig preget og skrapet opp på både ben og armer, men var i stand til å fortsette. Ut på den andre runden fikk begge kontakt med feltet igjen, men Tarling ble siden tvunget til å stå av.
For Norge markerte Jørgen Nordhagen seg tidlig ved å ligge godt plassert langt framme i feltet. Jesper Stiansen fikk en tung start da han punkterte tidlig, og siden ble nødt til å kjøre Johannes Kulset opp etter velt.
Estlender overrasket
Romet Pajur har dominert flere av de største brosteinsrittene i år, og ble andremann i juniorens Paris-Roubaix og gikk til topps i Flandern rundt i samme årsklasse.
En fryktet spurter, og derfor var det overraskende at den 17 år gamle estlenderen gikk i bruddet sammen med Pavel Novak tidlig.
Bak der var Benjamin Eckerstorfer, Hamish McKenzie, Zachary Walker Viggo Moore og landsmann Artem Shmidt i ferd med å kjøre seg opp. McKenzie hadde også veltet, men overraskelsesmannen fra tempoen gikk likevel offensivt til verks. Det forsøkte også seiersmaskinen Antonio Morgado ut på fjerderunden, men de seks foran satte opp et tempo som gjorde veien opp for den kommende Hagens Berman Axeon-rytteren avskrekkende lang.
Morgado ga seg imidlertid ikke med det. Portugiseren støtet på nytt i bunnen av Ramah Avenue (Mount Pleasant) og da reagerte først Menno Huising, før også Nordhagen kjørte seg opp til duoen. Det munnet ikke ut i det helt store, men feltet tok inn 25 sekunder på vei opp til toppen.
Offensiv Nordhagen
På femterunden var feltet mer eller mindre smadret. Nordhagen satt isolert igjen av de norske foran, mens Mikael Uglehus og Johannes Kulset lå i grupper lengre bak.
Morgado slet seg løs i nok en gruppe. Den valgte Nordhagen å kjøre seg opp til over Dumfries Avenue. Derfra fortsatte 17-åringen fra Tranby i Lier hardkjøret fra tet, og klarte å slite seg løs sammen med portugiseren over toppen av Mount Pleasant. Bak hadde kraftfulle Emil Herzog sin fulle hyre med å henge seg på, men i den ventende utforkjøringen samlet det seg på nytt. Morgado, Nordhagen, Herzog, Paul Magnier (Frankrike), Frank Ragilo (Estland) og Milan Kadlec (Tsjekkia).
Helt der framme ble seks mann til fem, da østerrikeren Benjamin Eckerstorfer opplagt hadde mer å gi på flatene enn i motbakkene. Den eneste østerrikeren på startstreken skulle likevel bite seg fast i feltet.
Morgado-show
På den sjette runden var det igjen Nordhagen som fortsatte hardkjøret fra front. Over Mount Pleasant ble bruddet med Pajur og de andre kjørt inn. Nær toppen angrep Frankrike ved Thibaut Gruel. I motsetning til nordmannen hadde andremann fra årets LVM Saarland Trofeo flere lagkamerater rundt seg.
I de flatere delene av løypa lot Nordhagen andre lag stå for mesteparten av jobben. Som for tyske Herzog satt han isolert blant favorittene i en gruppe på 17 mann ut på nest siste runde.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
NORSK STJERNESKUDD: Jørgen Nordhagen. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet
Forholdene begynte virkelig å tære på rytterne, men tungt, vått vær over Wollongong natt til fredag. Britene hadde sin skjerv av uhell. Tarling veltet ut og Jed Smithson klikket ut venstrefoten med full krampe!
Morgado klinket til nærme toppen igjen, og fikk med seg Herzog, Nordhagen og de to franskmennene Paul Magnier og Thibaut Gruel. Bak lyktes de å få den estiske duoen Pajet og Ragilo på defensiven. Inn mot målpassering klarte også Jan Christen (Sveits), Menno Huising (Nederland) og Vlad van Mechelen (Belgia) å få kontakt.
Morgado først over toppen
Mannen med barten ventet selvsagt ikke på noen. Morgado angrep på nytt inn mot målområdet foran den aller siste av åtte runder. Det var opplagt elementer i gruppa som ikke følte seg trygge med Nordhagen intakt i gruppa.
Tendensen var at Nordhagen begynte å henge litt med hodet på de siste to rundene, men det skulle da altså bære over både Mount Ousley og Mount Pleasant en aller siste gang.
Med 11 kilometer igjen hadde Morgado opparbeidet seg et snaut halvminuttet bakover. At det begynte å komme ryttere opp til gruppa bak var heller ikke noe godt tegn i kampen om gullet.
Portugiseren var også helt på stålet da han inntok Mount Pleasant med cirka 20 sekunder bakover.
Tyskportugisisk stjernduell
Der Nordhagen kanskje fadet litt mot slutten, våknet eminente Emil Herzog mer til live. Morgado passerte toppen først, men nå hadde tyskeren fått los på konkurrenten.
Bak så det ut til at Nordhagen og Thibaut Gruel skulle kjempe om bronsen. Men så kom en større gruppe opp bakfra og gjorde medaljekampen til en langt mer åpen affære.
Morgado ble kjørt inn av Herzog med 2,5 kilometer til mål.
Derfra og inn ble det en fantastisk duell som den tyske kraftpakka til slutt gikk seirende ut av. Da gruppa bak ankom målområdet tok Vlad van Mechelen bronsen for Belgia. En sluttkjørt Nordhagen hadde ikke mye å stille opp med i en samlet spurt. Som førsteårsjunior leverte han likevel en strålende fellesstart og ble nummer 13.
– Jeg ga alt jeg hadde, så jeg er fornøyd. Litt surt var det at han Emil (som vant) hang et par meter bak over toppen. Han er en tyngre rytter og får det litt tøffere oppover, men han får betalt i utforbakkene. Han har godt utstyr og har alt på plass, så da er han ikke enkel å hente, uttalte Jørgen Nordhagen til TV 2 etterpå.
(Sykkelmagasinet): Alexander Kristoff har inntatt VM-byen Wollongong og har alt fått med seg én langkjøring (seks timer onsdag) og én intervalløkt med Anders Skaarseth, Rasmus Tiller og Sven Erik Bystrøm.
– Vi skulle egentlig vært på langtur i dag, men vi byttet om på dagene fordi det var nedbør på vei inn. Det var greie tall på dragene, så jeg føler egentlig at formen blir bedre og bedre, varsler den 35 år gamle, norske VM-kapteinen overfor Sykkelmagasinet.
I løpet av langturen onsdag rakk han innom rundløypa i Wollongong og sløyfa som utfordrer rytterne oppover Mount Keíra. Førsteinntrykket er positivt for mannen som blant annet har fått med seg VM-sølv fra Bergen i 2017 og fjerdeplass fra Richmond to år tidligere.
– Jeg regnet med at bakkene inne på runden skulle ta rundt tre minutter. Det var litt i underkant av det, kanskje. Men den var omtrent slik det var beskrevet i forkant. Jeg er verken positivt eller negativt overrasket, sier han.
– Vegg på 18 prosent
Den første utfordringen er Dumfries Avenue (Mount Ousley) som også var del av tempotraséen der både Tobias Foss og Søren Wærenskjold opplevde å bli verdensmester. Den neste utfordringen er Ramah Avenue/Brokers Road, kalt Mount Pleasant, som egentlig er delt i to – men Kristoff regner det likevel for én og samme bakke.
– Den første av dem (Mount Ousley) er en kneik, men det regner jeg egentlig med å gli godt opp med feltet. Det er ett minutt der man står og trår litt. Så er det en kort utfor før man svinger til venstre (ut på Ramah Avenue) og der møter du veggen på 18 prosent og halvannet minutt. Deretter er det helt flatt i 4-500 meter, før du får den siste knekkeren, beskriver han.
I løpet av de siste dagene har forventningene om hvem som kommer til å gjøre det bra under fellesstarten natt til søndag norsk tid, vippet over på rytterne som gjør det godt under vårklassikerne Liège-Bastogne-Liège.
Kristoff mener dog at løypeprofilen ikke er like tøff, selv om det selvsagt kan bli utskillelser med hardkjør tidlig.
– Jeg føler det er litt bakker slik man kjenner det fra Amstel Gold Race, egentlig. Bare at det skjer på brede veier, så da blir det vel egentlig litt lettere enn Amstel, og omtrent den samme lengden.
– Ikke like hardt som Liège med andre ord?
– Nå har ikke jeg kjørt Liège, da. Men jeg fikk kjøre Amstel Gold Race som førsteårsproff i BMC Racing. Det gikk ikke så veldig bra. Jeg ble satt inn på laget fordi det var noen andre ryttere som var ”askefast”, husker han.
Stusser over Pedersens valg
Mens Fabio Jakobsen, Jasper Philipsen, Caleb Ewan, Dylan Groenewegen og Arnaud De Lie er blant rytterne som ikke er til stede i Wollongong, synes Kristoff det merkeligste er at danske Mads Pedersen valgte å kaste inn håndkleet.
Pedersen har 79 rittdager i – mot Kristoffs 82. Og orket ikke tanken på å forlenge La Vuelta-bolken med to nye uker i Australia:
– Jeg kjenner ikke helt til grunnen til at han valgte opplegget han gjorde, men løypene her hadde passet ham godt. Kanskje det er fordi han har blitt verdensmester før og ikke bryr seg om det? undrer Kristoff.
– Er du overrasket over avgjørelsen?
– Med tanke på hvor godt han har kjørt i vueltaen, tror jeg han kunne gjort det bra her. Løypa er hard og han er god i harde løyper, sier han.
– Er det en frykt for at du selv ikke kommer til å overleve i denne traséen?
– Det er vel andre ryttere det er større sannsynlighet for at kommer til å bli verdensmester. Jeg hadde nok ikke satt penger på meg selv da denne løypa fort kan bli i hardeste laget. Men jeg synes ofte løypene blir lettere enn man hadde sett for seg i forkant. Det ble meldt at det var over 4000 høydemeter i Ponferrada, men jeg ble likevel nummer åtte der. Så jeg tror det er mulig å få til et godt resultat, selv om det er noe annet å vinne. I Ponferrada var det også folk som kom seg av gårde i forkant av feltet. Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar er ryttere som kan stikke av på sisterunden, så de er nok favorittene i mine øyne, sier han.
– Worst case for meg
Det betyr 266,9 kilometer med overlevelse for nordmannen. I disiplin han for øvrig behersker svært godt.
Han frykter dog at noen lag vil starte hardkjøret alt under Mount Keíra-runden, som dukker opp rundt 35 kilometer inn i det rundt sju timer lange rittet.
– Det er vel litt worst case for meg, egentlig. At det blir hardt fra den lange bakken i starten og hele veien inn. Det var vel omtrent det som skjedde under VM i fjor, at de kjørte ifra tidlig og at det aldri samlet seg helt igjen.
På start vil det norske seksmannslaget i utgangspunktet kjøre for Stavanger-mannens sjanser.
– Planen vår er ganske åpenbar. Det er Alexander Kristoff som er plan A. Han har vist gang på gang i lange løp at han fortjener støtte rundt seg. Men Alexander har også vært tydelig på at han ikke trenger at fem mann sitter og venter på ham. Derfor har vi andre ryttere som kan prøve lykken i litt tidligere grupper, sier Kurt Asle Arvesen til Sykkelmagasinet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
OPTIMIST TROSS ALT: Alexander Kristoff mener det er mulig for ham å sikre Norge et toppresultat i Australia. – Men vi har også andre muligheter, legger han til. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet
Slik vurderes de norske mulighetene
Mens Anders Skarseth trolig vil være opptatt med posisjonering av lagkapteinen, kan Tobias Foss, Andreas Leknessund eller Rasmus Tiller få mer handlingsrom mot slutten av rittet.
Kristoff innser at han i stor grad må stole på seg selv, eventuelt surfe på hjelpere fra andre lag mot slutten.
– Jeg tror vi er nødt til å kjøre med litt åpne kort. Det blir for dumt bare å satse på meg så gode ryttere på laget. Det koster ikke mye å ha folk ute i tidlige brudd, og da kan også vi bak senke skulderne. Det er ikke sånn at alle skal i brudd, men det vil være positivt for oss å ha ryttere som er med i løpet. Norge skal kjøre inn best mulig resultat, og det trenger ikke være meg som skal gjøre det. Jeg kan klare meg med én mann hvis det skulle samle seg mot slutten, og det vil heller ikke være opp til oss å samle det når det sprekker opp på sisterunden, sier Kristoff.
– Hvordan vurderer du muligheten for det norske laget i en slik løype?
– Vi har et veldig godt og balansert lag. Det er det ingen tvil om. Vi har muligheter i forskjellige scenarioer underveis. Andreas Leknessund viste under Arctic Race hvor god han er når han kommer seg av gårde. Får vi han foran der vet vi hva han kan prestere. Tobias Foss er i bra form og klatrer godt. Han kan klare å henge seg på de beste når de angriper. Det kan kanskje Sven (Erik Bystrøm). Anders (Skaarseth) og meg er vel dårligst til å klatre, så han for nok hovedjobben rundt meg. Rasmus Tiller er jævlig sterk i en mindre gruppe mot mål. Både han og Andreas kan være fine folk å slippe litt tidlig. Så vi har flere muligheter enn meg for å si det sånn.
– Og dine egne sjanser?
– For meg handler det mest om å bite seg med. Det dreier seg om tre minutter med bakker, og da får vi se hvor mye det er mulig å tape også. Hvis man ikke står helt stille, bør det ikke bli så mye mer enn 20 sekunder. Hvis det blir litt strekk på det og mange henger i stroppen rundt meg, kan det være mulig å samle det mot slutten. Jeg har ikke mistet troen på at jeg kan kjempe om medalje og kanskje seier hvis det samler seg litt i min retning. Det var noe liknende i Bergen, og der klarte jeg akkurat å henge med over. Det var noen som sakk av der og, før de begynte å se på hverandre og det samlet seg på nytt. Det er litt den type ritt jeg håper på, avslutter han.
PS: Kristoff har slitt med sykdom fra GP Fourmies den 11. september og fram til nå. Det dreier seg om en litt langvarig forkjølelse, men i følge hovedpersonen selv er han på bedringens vei.
(Sykkelmagasinet): Søren Wærenskjold startet den 28,8 kilometer lange tempoen blant toppfavorittene, og leverte så definitivt varen i sitt siste år innenfor U23-klassen.
Aggressiv i svingene, aerodynamisk på sykkelen og kraftfull i tråkket, feide han igjennom den relativt lange traseen for feltet i denne aldersgruppen.
Briten Leo Hayter var blant outsiderne på forhånd, men det var stilt spørsmålstegn rundt konkurranseformen hans. Den 21 år gamle lillebroren til Ethan Hayter leverte en strålende prestasjon på temposykkelen og satte tidlig en bestetid som skulle gi ham lang levetid i Wollongongs hot seat.
Knuste Hayter midtveis
Mandalitten startet litt senere mandag morgen, og var ved første passering opp til Dumfries Avenue seks sekunder bak rytteren som i høst sykler som stagiaire hos The Ineos Grenadiers. Derfor og inn leverte derimot nordmannen en maktdemonstrasjon.
Opp bakken for andre gang var han hele 23 sekunder foran Hayter, og kastet seg ut i svingene nedover med dødsforakt. I mål hadde han økt med kun ett sekund, og klokket inn til en sluttid som definitivt var god nok til å ta medalje.
– Jeg synes han disponerte kjempebra. Han tok et jafs på Leo Hayter på andrerunden, og økte til ham mot slutten, men tapte også til et par andre. Jeg synes uansett han gjennomførte kjempebra, lød vurderingen til Kurt Asle Arvesen overfor TV 2 etterpå.
Belgisk utfordrer for sent ute
I den sist startende gruppa var det framfor alt 19-åringene Eddy Le Huitoze og Alec Segaert som kunne utfordre den kraftfulle nordmannen.
Begge to åpnet sterkt, men raskest var Belgieren som lå 7,4 sekunder foran nordmannen ved første passeringspunkt. Ved den neste passeringstiden var hele forspranget tapt.
Det så dermed ut til å bli en avgjørelse opp siste passering av Dumfries Avenue. Der var 19-åringen nesten ti sekunder bak, og alt lå dermed til rette for nok en norsk gullmedalje!
Segaert var for 16 sekunder for sent ut til å straffe Sørens gulltid, men tok sølvmedaljen foran Leo Hayter. Norge har dermed fått en utrolig åpning på mesterskapet i Wollongong!
Foss åpnet med et smell
Norge fikk en fantastisk start på mesterskapet da Tobias Foss overrasket hele verdenseliten og ble tempoverdensmester natt til søndag. Foss startet konkurransen helt uten forventningspress, mens Wærenskjold i flere år har vært tett på VM-gullet, og under mesterskapet i Wollongong hadde sin siste sjanse til å klare det innenfor U23-klassen.
I fjor ble Uno-X-rytteren andremann i EM og ble fjerdemann under VM i Leuven. Denne gangen var dog ikke danske Johan Price-Pejtersen, Florian Vermeersch eller australske Luke Plapp med i U23-konkurransen. De to førstnevnte fordi de er for gamle, mens Plapp har valgt å satse helt og fullt i eliteklassen etter overgangen til Ineos Grenadiers.
(Sykkelmagasinet.no): VM-fellesstarten i Wollongong, Australia er fremdeles 17 dager unna. Podcasten «Gruppo Compatto» er godt inne i VM-modus allerede, og har selveste rittdirektør Scott Sunderland med som gjest i episode #15.
Her deler 55-åringen, som mot tampen av sin egen karriere var lagkamerat med Kurt Asle Arvesen i danske Team Fakta, sin innsikt om terrenget rundt vertskapsbyen Wollongong, og hva rytterne bør være forberedt på rundløypa som vil avgjøre fellesstartene.
– Vi kunne definitivt ha laget et krevende etapperitt i dette området. Vi endte faktisk opp med å lage løypa omtrent så flat som det var mulig, påpeker Sunderland og sier at de flateste delene av byen er okkupert av industri, noe som igjen hadde gitt dårlige TV-bilder.
Her kan du lytte til episode #15 av Gruppo Compatto – VM-preview:
Fellesstartene i eliteklassene er i stedet trukket ut til Helensburg for å vise fram kystveien og blant annet over Sea Cliff Bridge. Deretter venter en 34,2 kilometer lang sløyfe som tar rytterne over ruvende Mount Keira.
– Det er et kupert og vakkert område med variert dyreliv. Fra toppen av fjellet og på vei nedover er det utsyn over strendene i området, men jeg tror ikke rytterne har tid til å ta dette innover seg, for det venter en rask utforkjøring ned til Wollonggong, forteller han.
Drar nytte av ferdigheter fra klassikerne
I den avsluttende rundløypa er Mount Ousley Road og Ramah Avenue (opp til Mount Pleasant) de to største utfordringene.
Da Alexander Kristoff gjestet «Gruppo Compatto» i forrige måned, uttalte han:
– Jeg har sett på løypa. Den er jo hard, men så er det igjen bare 90 høydemeter på bakken, så den kan ikke være så hard heller.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
VANSKELIG Å KOMME UTENOM: Gruppo Compatto-redaksjonen mener dette er den største gullfavoritten foran VM-fellesstarten i Australia. FOTO: Pauline Ballet, ASO
Den første av de to stiger 82 høydemeter fordelt på rundt 600 meter. Scott Sunderland sier følgende om hvordan nordmannen vil klare å henge med opp der.
– Mount Ousley kommer han til å takle greit med tanke på posisjonering inn i bakken, og fordi han er en klassikertype. Utforkjøringen deretter vil også gå fint, for han er jo en tung rytter. Det gjør at han også vil ligge i god posisjon når rytterne svinger inn til Mount Pleasant-stigningen (Ramah Avenue, vår anm.).
Plukker seg ut Kristoff
Stigningen døpt Mount Pleasant er hakket tøffere. 1,1 kilometer á 7,7 prosent i snitt. I enkelte deler skyter stigningsprosenten lang over 10 prosent. Bakken stiger 119 meter fra bunn til topp.
Sunderland har selv syklet VM-traséen og har faktisk kommet fram til at Kristoff er blant de største favorittene. Mot slutten av podcasten trekker han også fram navn som Julian Alaphilippe, Wout van Aert og Tadej Pogacar.
– Jeg har plukket meg ut Kristoff som en av outsiderne i denne løypa, spesielt om været spiller i hans favør. En yngre utgave av Alexander Kristoff hadde jeg hatt blant de tre rytterne med størst sjanser til å havne på podiet, eller til og med som vinneren av rittet. Jeg er ikke helt trygg på formen hans akkurat nå, men jeg ville definitivt ikke avskrive ham. Jeg tror med denne løypa, om han kan holde seg i posisjon med et godt lag rundt ham, vil ham være en av utfordrerne i dette mesterskapet. I hvert fall til en plass på podiet.
Bli (+)-medlem og få tilgang til alt vårt innhold:
Det er et par andre ting som kan være med å spille ting i favør av nordmannen. Det ene er været som Sunderland mener kan bli alt fra det han er vant til hjemme i Gent om våren, til nærmere 30 grader og sol. Midten av september korresponderer for øvrig med tidlig vår i Australia.
Det andre er at på tross av at regnbuestripene i VM er blant noe av det største man kan vinne som aktiv syklist, så er det etter hvert ganske mange som har begynt å velge bort mesterskapet.
Hvorfor spesielt Spania, men også flere andre nasjoner ikke får med seg rytterne de mener har størst sjanser til å ta en god plassering i Wollongong, kan du høre mer om det nyeste avsnittet av Gruppo Compatto Podcast:
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
