lars holm Archives - Sykkel

Alle lagkompisene fikk tilbud – men ikke han som hadde ofret seg for dem

BRANDVAL (Sykkelmagasinet): Under 2021-sesongen var det Per Strand Hagenes, Stian Fredheim og Trym Brennsæter som stjal overskriftene for et dominant, norsk juniorlandslag, som blant annet stakk av med VM-tittelen i Leuven og hadde to mann på podiet under U23-utgaven av Paris-Roubaix.

Selv om Sebastian Kirkedam Larsen også gjorde seg bemerket, var det ikke den da 18 år gamle haldenseren som stakk av med overskriftene.

Ringerike SK-junioren inntok en rolle som roadcaptain i mange av rittene, og skulle dermed sette opp lagkameratene i posisjoner som gjorde at de var med og kjempet om seieren. I etterkant av året reiste Per Strand Hagenes til Jumbo-Visma Development Team, Trym Brænnsæter til EF Education Nippo, Stian Fredheim og Ola Sylling til Uno-X Dare Development Team.

Kirkedam Larsen var den eneste som sto igjen uten tilbud, men det kom likevel et slags frampek da han og Magnus Wæhre fikk bli med utviklingslaget til Uno-X på samling i desember ’21.

Det var likevel ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene. I samarbeid med blant annet Martin Tjøtta og Øyvind Brekke Fløtten, fikk Ringerike SK et fantastisk 2022 – der laget innkasserte 13 seirer.

Kirkedam Larsen tok blant annet bronse under U23-fellesstarten i gruppa bak Søren Wærenskjold og Johannes Staune-Mittet. Han vant også etapper under Circuit de Saone et Loire, Triptyque Ardennais, Ronde Ost-Vlaanderen og smalt inn to etappeseirer under U23-rittet Vuelta Hispania i slutten av september.

To forskjellige måter å sykle ritt på

Sykkelmagasinet gjorde dette intervjuet med Kirkedam Larsen i forbindelse med Norgescup-rittet ved Skarnes i regi av Glåmdal CK.

– Du ble på en måte rytteren som sto igjen på perrongen fra juniorlandslaget i 2021. Hvordan angrep du den situasjonen?

– Jeg tenkte på en måte, da resten av juniorlandslaget fikk kontrakt med kontinentallag, så visste jeg likevel at Sverre (Vik) og Ringerike SK hadde et såpass bra rittprogram. Selv om det er fint å være på et kontinentallag, så tror jeg rent utviklingsmessig at det har vært ideelt å være ett år på det laget her. Vi har fått kjøre ritt på et nivå der vi kan hevde oss. Jeg har fått trent på andre ting enn i fjor, der fokus kanskje var på å hjelpe Per (Strand Hagenes) og Stian (Fredheim), så har man satt seg selv i den samme situasjonen; å prøve og lære seg å vinne sykkelritt.

– Hvor mye har rollen å si?

– Jeg synes det var sinnssykt morsomt å hjelpe dem også, men jeg har sett to forskjellige måter å sykle ritt på. Jeg var mye mer road captain-rolle i fjor. Da hadde det sjelden noe å si hvilken plass jeg selv kom på, bare jeg hadde satt opp Per og dem til å kjempe om seieren. I år har det vært en helt annen situasjon hvor man plutselig har fått hjelp fra hele laget og lært seg å tørre og si at man vil prøve å vinne, men også å sykle som et lag. Det har vært veldig morsomt.

– Det har vært en god sesong av Ringerike generelt?

– Det har vært skikkelig gøy. Det gikk litt småtrådt helt i starten. Det var noen ritt i Spania og sånt, men det var ikke helt det høyeste nivået. Så kom vi til Belgia, og så løsnet det når vi var i Frankrike. (Martin) Tjøtta vant plutselig sammenlagt (Circuit de Saone et Loire, vår anm.).

– Ja, hva skjedde med ham?

– Han har skikkelig trøkk, da. Det fikk han skikkelig fram. Han havnet skikkelig i flytsonen. Han vant en etappe og sammenlagt i Arden Challenge, og så kjørte vi etapperittet Triptyque Ardennais. Vi har prøvd oss på et nivå som passer laget. Det har vært to-tre ryttere som har fått mest resultater, men vi kjørt godt som lag hele veien. Det er det som gjør det spesielt gøy.

– Det fysiske nivået må være der

– Er det noen oppskrift, modell eller hemmeligheter i Ringerike, eller går det mest på at dere har mange gode ryttere i stallen?

– Først og fremst tror jeg det fysiske nivået må være der. Så tror jeg også det løsner litt når vi har det gøy sammen. Det er «gutta på tur». Vi tar det seriøst når vi først konkurrerer, men jeg tror det er viktig at vi har lyst til å kjøre for hverandre. Det har vært gjensidig. Hver gang jeg har vunnet, har jeg sittet sammen med Martin Tjøtta i finalen. Og han har ofret seg for meg. I det rittene han har vunnet, har jeg og resten av laget prøvd å ofre oss for ham. Det er vanskelig å si hvorfor det har løsnet, men det løsnet plutselig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SYKKELSKILLE: Sebastian Kirkedam Larsen har skrevet kontrakt med Uno-X Dare Development Team de neste to sesongene. Han flytter hjem til Halden, men kommer til å tilbringe mye tid i Spania denne vinteren for å jobbe med sykkelskillet. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

– Når du begynte å kjøre inn noen resultater, kjente du da på lettelse eller var du i utgangspunktet trygg på at det her kom du til å fikse?

– I starten av sesongen var det viktig for meg å få frem at jeg hadde lyst til å kjøre inn resultater. Det er litt viktig å få laget til å tro på deg. Jeg vet jo at jeg trenger hjelp for å vinne sykkelritt. Når man er førsteårs, også … Det første rittet jeg vant i Frankrike, var nesten hele laget i bruddet. De kjørte helt eksepsjonelt for meg. De tettet alt av angrep, og jeg sa egentlig bare hvor jeg ønsket å sitte plassert i den siste bakken, og så gjorde vi bare det.

– Var det ikke der du meldte at du kom til å vinne hvis det ble kjørt for deg?

– Da hadde vi planlagt det, ja. Jeg så på løypeprofilen, og der var det en punchy bakke fem kilometer før mål. Det var ganske rullende terreng hele dagen, og så falt det meste på plass. Da var det egentlig mest lettelse når man kom i mål den dagen, for da hadde de jobba så sinnssykt hele dagen. Det hadde vært rimelig kjipt ikke å dra det i land, da. Etter det har ting egentlig gått litt mer automatisk.

Trives i korte, bratte kneiker

– Hva slags type rytter vil du beskrive deg selv som?

– Jeg er nok en puncheur. Jeg vil si bakker fra et par minutter til åtte-ni. Ardenner-rittene passer meg nok bra. Jeg tror jeg har en spurt som passer bra på dette nivået, men når du kommer opp et par nivåer til, så blir folk så spesialiserte at det blir vanskeligere å ha en like god spurt. Fra mindre grupper tror jeg den skal fungere bra.

– Hva tenker du blir fokus når du skal spesialisere deg?

– Jeg ønsker å øke kjørestyrken. Lengre bakker er nok det jeg sliter mest. Det må jeg jobbe mer med. Når man blir bedre der, kan man begynne å jobbe mer med det avgjørende rykket. I fjor så vi for eksempel at Per har et ettminutts-rykk. Slike ting er viktig for å avgjøre ritt på den måten. Samtidig er man nødt til å holde eksplosiviteten oppe.

– Det med rykket til Strand Hagenes var noe som bare plutselig falt på plass. Det var hans måte å vinne sykkelritt på?

– Ja, jeg var egentlig heldig som kjørte mye med ham og Stian i fjor, og også Trym Brennsæter, og fikk se hvordan de klarte å vinne ritt. Brennsæter gjorde det på en litt annen måte med gode tempoegenskaper. Det var også spennende å se hvordan hodet til Per fungerte, spesielt i VM hvor du ser at han har bestemt seg. Det er ett mål: Det er at han skal være først inn i den siste bakken, og der skal han kjøre. Det er noe med å være kald nok til å satse alt på ett støt, i stedet for å støte litt her og der. Jeg tror kanskje mange gjør det litt feil der. At de ikke tør å gå all in på et støt, og så ender det opp med litt småtteri her og der, som gjør at du ikke ender opp med noe. Det har vært kult å se hvordan Stian har stolt på spurten sin også. At han havner i en spurt og ender opp med å vinne den.

Frykter at ryttere vil falle fra

– Ser du noen faremomenter ved at Uno-X Pro Cycling ender opp som et superlag som dominerer norsk sykkelsport for kraftig? Tror du det for eksempel kan gjøre at yngre utøvere som ikke kommer inn der fra starten av vil falle fra?

** For ordens skyld; da dette spørsmålet ble stilt virket det sannsynlig at Team Coop ville legge ned satsingen

– Jeg tenker at det ikke er bra om dominansen blir altfor stor. Hadde ikke jeg hatt et tilbud som Ringerike SK, hadde det vært veldig vanskelig å vise seg fram for det er få ritt å gjøre det på. Man hører alltid om de rittene der det går bra, men det er mange etapper hvor man ikke føler seg bra og triller inn i feltet. For dem som ikke sykler for Ringerike. Det er veldig mange klubbryttere i Norge som holder et høyt nivå, men som kjører veldig få ritt sammenliknet med oss. Sverre (Vik) har søkt på veldig mange ritt. Jeg tror også det blir enklere med invitasjoner neste år ettersom vi har gjort det såpass bra i år. En periode var det syv kontinentallag i Norge, og det er ikke noe lavere nivå på klubbrytterne vi har i dag. Det er nok mange som holder like høyt nivå, men som ikke får vist seg fram i dag. Da tror jeg mange kommer til å legge opp tidlig, med et høyt nivå tidlig fordi de ikke får sjansen til å vise seg fram. Det er ikke noe bra.

– Hva tenker du om neste år?

– Jeg gleder meg veldig. Jeg fikk være med Uno-X Development Team på treningsleir i desember, 2021. Jeg skjønte jo at det var muligheter for meg i laget da jeg fikk lov til å bli med dit. Etter Gent-Wevelgem i mars fikk jeg beskjed om at de hadde lyst til å ha med meg på laget. «Bare fortsette med å gjøre jobben». Så det har ligget litt i kortene, bare jeg passet på å få kjørt inn de siste resultatene. Jeg tror det blir et veldig bra lag å kjøre for, og egentlig det perfekte steget å ta videre. Det er ikke for høyt nivå og så kan man kanskje ta et nytt steg i vinter og være med å hjelpe Dare, og kanskje kjøre inn noen resultater selv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOK SJANSEN: Han visste ikke selv om han var god nok til å vinne sykkelritt, men takker nå sportsdirektør, trener og lagkamerater i Ringerike SK for at de har bidratt til å hjelpe ham videre i karrieren. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

– Du var jo inne på det tidligere at det kan være et problem om ett lag blir altfor dominerende, men likevel: Hva tenker du om konseptet Uno-X Pro Cycling Team. Det begynner å bli ganske svære saker?

– Ja, jeg synes det er sinnssykt kult. Du ser hvordan de satser på alle arenaer med kvinnelaget, utviklingslaget og profflaget som bygger seg gradvis oppover. Det er ikke sikkert det blir WorldTour nå, men det kan kanskje være like greit å få bygget opp en enda større topp-bredde. Det er et skikkelig kult system. Det virker som det er tett kontakt med de forskjellige lagene. Andre steder er det kanskje slik at man har et devo-lag, men uten den samme tettet kontakten. Her ser du ofte at ryttere fra utviklingslaget kjører ritt med profflaget. Det virker som det er en veldig god organisering.

Takker ledelsen og lagkameratene

– Er det litt sånn at de har samarbeid med Ringerike. Er det litt sånn at talent fra Ringerike først skal tilbys Uno-X, eller går det er litt mer på automatikk?

– Jeg tror kanskje det har mer med NTG (i Bærum) og at det er det samme systemet. Du har Lars Holm som er trener på NTG, men også i Uno-X. Det er mange gode ryttere som kommer ut av NTG-systemet. Har man godt nok nivå, kommer man seg inn uansett hva slags miljø man har bakgrunnen sin fra.

– Endret du noe inn mot årets sesong fordi du visste at resultater ville bli viktig for deg?

– Jeg har egentlig trent ganske likt, og så har det vært sånn at ting kommer når det passer seg. I fjor nok var jeg ikke god nok å kjøre inn resultater selv internasjonalt. Da blir det litt sånn at man må skjønne hvilken plass man har i laget. Min måte å få kjøre jevnt med landslaget var å være hjelperytter. Det handlet mer om å ta et nytt steg i vinter og forhåpentligvis være god nok til å kjøre inn resultater. Jeg hadde ikke gjort det før, så jeg visste ikke om jeg ville få det til. Man hører treneren si: «Hvis du bare fortsetter å jobbe, så kommer det». Man må jo bare satse på at det skjer.

– Hvor viktig er det å ha en sykkelskalle oppå en godt trent kropp for å vinne sykkelritt?

– Det er veldig viktig for å vinne ritt. Det er en helt annen innstilling gjennom hele ritt. Det kan være et bra ritt eller et dårlig ritt, og det kan avgjøres på ett minutt mot slutten. Fram til det punktet sitter du kanskje og manner deg opp for den situasjonen. Man er kanskje litt mer nervøs og fokusert underveis. Det sitter mye i hodet. Har du beina er det kanskje lettere å gjøre de rette vurderingene. Det er små valg som skiller. I noen ritt treffer man på de valgene, og andre ikke.

– Hvem skal få ros fra Ringerike-miljøet for at det kommer opp så mange spennende ryttere?

– Fra Ringerike-systemet er det Sverre Vik som holder laget oppe. Uten ham, hadde det ikke gått. Han reiser rundt med oss på alle rittene. Han setter av masse tid til å drive med det. Han får sikkert litt betalt, men det er jo nesten dugnadsarbeid så mye han er på reise. Han er også ivrig med andre aldersbestemte lag. Han er utrolig viktig. Det er trenere på NTG Bærum som har vært viktig for meg. Jeg har blitt trent av Lars Holm siden jeg var 14. Jeg har kunnet holde på med samme type trening i mange år. Jeg tror generelt NTG-systemet fungerer veldig bra. Du kan forholde deg til én treningsfilosofi tidlig og holde deg til den. Jeg tror at det blir bra til slutt hvis man fortsetter med den samme filosofien. I tillegg vil jeg si at hele laget, og rytterne der har vært viktig. Egentlig kan du ikke forvente deg at ryttere skal ofre seg for hverandre på et klubblag, men det har vi virkelig fått til. Jeg tror det er litt av hemmeligheten, så jeg må takke de andre rytterne på laget, også.

NB! Siden dette intervjuet ble gjort, er det nå klart at Team Coop-Repsol fortsetter satsingen. De har også hentet inn Sverre Vik som ny sportsdirektør i laget. Sebastian Kirkedam Larsen syklet som stagiaire for Uno-X Dare Development Team høsten, 2022 – og har skrevet under en kontrakt med satsingen ut 2024. Lars Saugstad er for øvrig ny sportsdirektør til Ringerike SK.

Nevnes blant outsiderne til VM-tittelen

(Sykkelmagasinet): Etter at han smashet inn sin første WorldTour-triumf fra bruddet under Tour de Suisse, har Andreas Leknessund hatt noen svært gode måneder på sykkelsetet.

Tour de France-debuten var imponerende av 23-åringen fra Tromsø. Han ble rett og slett bedre og bedre jo lengre ut i treukersrittet han kom.

I august slo han til igjen under avslutningen av Arctic Race i Trondheim. Han var del av et tremannsbrudd som dannet seg med 100 kilometer igjen av etappen, og syklet de siste fire-fem milene solo inn til mål.

Det skapte naturligvis både begeistring og overskrifter på hjemmebane, men også i utlandet har folk blitt mer oppmerksomme på den offensive DSM-rytteren.

Den populære podcasten Lanterne Rouge, som ledes av australske Patrick Broe, argumenterte slik for hvorfor de mener nordmannen kan kjempe om regnbuetrøya i Wollongong:

– Arctic Race of Norway. Dere fulgte selvsagt med på det alle sammen. Han tok sammendraget på den avgjørende dagen, i en småkupert rundløype. Med en bratt bakke, og denne gutten bare kjørte på. Og så Montréal. Jeg tror grunnen til at Jumbo-Visma la etter ham i fullt alvor var fordi du er nødt til å vise ham respekt. Hvis folk hører på dette, kommer de til å jakta ham ned nå. Men, hvis han er løs i en rundløype og folk begynner å se på hverandre. Det er ikke en rytter du har lyst til å slippe løs i den løypa, men han kommer til å prøve. De har Kristoff som sitter igjen bak, så det gir mening. Jeg tror han har muligheten til å gjøre en skikkelig bra resultat, lød analysen til Broe.

Leknessund: – Under kan skje

Det norske laget har åpnet mesterskapet fantastisk med to tempogull på to dager av henholdsvis Tobias Foss og Søren Wærenskjold. Natt til fredag fulgte Wærenskjold så opp med mesterskapets andre medalje.

Suksessen kan være en faktor til at nordmenn blir nevnt i den store sammenhengen, også når det er snakk om verdensmesterstripene etter fellesstarten for herrer elite, natt til søndag.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+)

Profflagene kniver om norsk supertalent

Da Sykkelmagasinet snakket med Andreas Leknessund foran VM i Wollongong, hadde først og fremst tempo vært fokus i første del av mesterskapet. Det norske laget bor i Gerringong én time sør for VM-byen. Det gjorde at Tromsø-mannen ennå ikke hadde sett hele rundløypa som venter om et par dager.

– Jeg hører de sier at bakken er ganske hard, og at det blir et hardt ritt. Det er det stort sett alltid i VM. Det er såpass langt og såpass mange ganger i den rundløypa, at det kommer til å koste. Det er vel også en tendens at rittene blir enda hardere enn man er forberedt på, slik som det sykles om dagen, sier Leknessund.

– Du ble uoppfordret nevnt av Lanterne Rouge Podcast som en av rytterne som gjøre det helt store i Wollongong, hva tenker du om det?

– Jaja, jeg kan jo kanskje det. Det er jo stas, svarer han.

– Hva tenker du om egne muligheter i et stunt et godt stykke ut i løpet?

– Det kan jo funke, men det skal mye flaks til da. Alt kan skje. Det har man jo sett forrige søndag, at det kan skje under, sier han og tenker på tempobragden til romkamerat og tidligere lagkamerat i Uno-X, Tobias Foss.

– Hvor låst vil du være rundt Kristoff underveis?

– Vi er et lag som skal prøve å gripe sjanser underveis og skape muligheter. Er det én eller to runder igjen, og Alex sitter der – da kan det være naturlig å samle seg rundt ham. Men han klarer seg jo ganske bra på egenhånd, også. Hele laget går inn i rittet med en innstilling om at vi skal være med på det som skjer, sier han.

– Magien noen ryttere har

Uansett utfall av fellesstarten, kan Leknessund se tilbake på en sesong der han har fått vist seg fra sin beste side.

Selv synes han det er vanskelig å peke på årsaken til framgangen:

– Det går litt på at man finner en flyt, og så kan man ri den flyten ganske lenge. Det gjorde at jeg kom meg igjennom ritt på en god måte og fant formen jeg ønsker å være i. Jeg har fått litt mer selvtillit, noe jeg også trengte. Jeg vet at å sykle offensivt har passet meg fint, og det er noe jeg alltid har vært god på. Selv i en middels sesong, som i fjor. Jeg føler det likevel bare er småting som gjort at det har blitt mer stang-inn i år enn i fjor. Det er bare noen små prosent bedre, og så blir hele sesongen og opplevelsen bedre.

En som har fulgt Leknessunds karriere tett, er hans tidligere trener ved NTG i Bærum, Lars Holm. Han er også ansatt som coach i Uno-X-systemet.

Da Holm så Leknessund i brudd under avslutningen av Arctic Race i Trondheim, følte han seg sikker på at 23-åringen ville holde unna hele veien inn og vinne.

– Det er en slags spesialitet han har. Han kan kjøre én vill time etter tre harde timer, kommenterte Holm i etterkant.

– Kan du fortelle litt mer om hvorfor han er så giftig i slike situasjoner?

– Det er ikke så lett å sette ord på. Det er litt magien som noen ryttere bare har. Det er jo åpenbart at han har noen spesielle fysiske forutsetninger. En ting som slår meg med Andreas er at han tilsynelatende ikke går tom. Jo lengre ut i rittene du kommer, jo sterkere er han. Særlig i den type posisjoner. Det andre er at han er tøff mentalt. Hvis han først slipper løs i brudd, og den måten han har vunnet på ved flere anledninger, der er han ekstremt giftig. Han har ingen god spurt, så det er på en måte hans sjanse. Han har ved flere anledninger vist at han har baller nok til å angripe tidlig, sier Holm.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAR OVERBEVIST: Andreas Leknessund er i ferd med å avslutte en meget oppløftende sesonge. FOTO: Marcus Liebold

– Høres ut som noe vi kan få bruk for i VM og?

– Ja, jeg tenker jo det. For å få litt kontroll på feltet. Alexander Kristoff er nok mest tjent med at det er et ritt med jevn fart og jevnt kjør med en gruppe foran. Et brudd som får gå så lenge som mulig, er optimalt for ham. Hvis rittet er mer åpent, og det største kanonene støter i det hardeste partiene i løypa, er jeg redd sjansene for at Kristoff henger på også minker.

– At han nevnes av Lanterne Rouge Podcast er vel bare nok en kompliment vi skal ta med oss på veien?

– Jeg tenker at den analysen er helt riktig. Andreas er ekstremt godt langt inn i rittene. Han er ingen spurter, så han har blitt god til å bruke den egenskapen i stedet. Det er en styrke han har brukt siden dagene i juniorklassen. Jeg husker måten han avsluttet karrieren i Uno-X på også (Giro della Regione Friuli Venezia Giulia, vår anm.). Der gikk han solo mot slutten inn til mål, etter å ha kjørt fra de andre foran de siste milene, sier han.

Kristisk til treningsplanen

Landslagssjef Kurt Asle Arvesen har hatt Leknessund i Uno-X-stallen tidligere, og er naturlig nok veldig oppmerksom på egenskapene hans.

– Det er kjempegledelig at han nå er tilbake på nivået der han forlot oss. Faktisk er han ikke helt tilbake med tanke på wattnivåene på tempo, men han kjører jo også et mye tøffere løpsprogram. Andreas har fått godt betalt for noen av sine bruddforsøk. Det han gjorde i Sveits var enestående, i tillegg til Tour de France og ikke minst Arctic Race. Han har tatt de rette stegene etter å ha hatt et ruskete førsteår som proff. Det er dog ikke noe unormalt i det, påpeker Arvesen.

Følg med på vår podcast – Gruppo Compatto:

Røper én av grunnene til at han valgte Uno-X

Gamletrener Holm mener endringer i treninga hans inn mot årets sesong har slått positivt. Det indikerte også et trenerskifte i DSM-laget. Nå er det Dajo Sanders som holder i treningsplanen hans.

– Jeg skal være den første til å være kritisk til det han fikk på treningsplanen i fjor. I år trener han rett og slett mye bedre. Det er kort fortalt mer mengde og intensitet i år, og jeg tror Andreas har fått en trener han trives godt med og som tar hans kvaliteter på alvor. Det har jo vært litt kritikk mot DSM-systemet fordi det er ting som bestemmes på nivået over treneren. Jeg har i hvert fall fått inntrykk av at det er større frihet der i år, sier Holm.

Arvesen sier følgene om muligheten til Leknessund underveis på den 266,9 kilometer lange fellesstarten i Wollongong.

– Jeg vil ikke si at Alex trenger å havne bakpå for at en rytter som Andreas får litt spillerom. Det kan godt være at vi vurderer fram mot søndagen at vi skal ha noen som går avgårde i mindre grupper underveis, og både Andreas og Tobias (Foss) kan være folk å sende ut der. Nå kan det jo hende at det faktisk er Tobias som får fleste rødglødende varsellamper til å gløde etter tittelen hans på søndag, men vi skal uansett prøve å sykle aktivt som lag underveis, presiserer han.

Peker mot Pogacar

Moralen i det norske er naturlig vis høy etter åpningen på mesterskapet i Wollongong. Leknessund ankom Australia tidlig sammen med Foss for å klargjøre seg til tempoen.

At Jumbo-Visma-rytteren skulle ikle seg regnbuetrøya på podiet i etterkant var noe de færreste hadde sett for seg.

– Det var fett og gøy at Tobias vant der. Samtidig var det nesten litt surrealistisk og merkelig. Jeg kjente litt på selv at det var vanskelig å legge seg den kvelden fordi man var såpass tilfreds med gullet hans. Det var så stort, faktisk. Særen var litt mer sånn vi hadde trodd og håpet på, men det gir jo også lettelse og glede for alle. Det blir jo ekstra gøy når man tar to gull på rappen på den måten.

Leknessund har fremdeles ikke syklet igjennom hele rundløypa i Wollongong, men regner med han blir godt kjent med løypa i løpet av 16 gjennomkjøringer natt til søndag.

– Vi bor i Gerringong 40 minutters kjøring unna, så det er en liten kabal med trening og logistikk som skal gå opp. Jeg så en god del av det under tempoen, og har kjørt opp den første av de to bakkene, sier han.

– Ut ifra det du har sett, og hørt – hva slags type rytter tror du ligger best an til å bli verdensmester?

– Jeg tenker jo på noen av dem som var med i Quebec og Montréal. De åpenbare man ikke kommer utenom er Tadej Pogacar og Wout van Aert. Det er klatrere med mye trøkk i tillegg. Van Aert er en stor favoritt, men når han ikke slår Pogacar i den spurten i Montréal, så klarer jeg ikke helt å se at han skal gjøre det her, heller. Det beviser i hvert fall Pogacar har trøkk i beina, sier Leknessund.

Blogg: Når de beste gutta forsvinner

Lars Holm, sportdirektør i Team Ringeriks Kraft.

Alle lag er sammensatt av en rekke ulike personligheter, ingen like, alle med forskjellige referanser, ulike holdninger, verdier, oppfatninger om hvordan livet som syklist skal være. Alle lag ønsker å kunne si at man har en «sterk homogen gruppe» noen ganger føler man at man har det, i medgang føles det gjerne slik, en seier glatter over de fleste uoverensstemmelser.

I et lag vil det alltid være noen som pekes på som de sterke navnene, de det er verdt å se opp for, de som er potensielle favoritter, de det skal kjøres for. Disse gutta tar ofte relativt stor plass i laget, naturlig nok, de er pekt på, har fått prestasjonsansvar, de skal levere, de er selvfølgelig viktige.

Bak disse er vi avhengige av å ha en større gruppe, ofte de fleste andre på laget, noen ganger alle, avhengig av typen løp, profilen, hva som er målet for dagen. Disse gutta har som hovedoppgave, eneste oppgave, å gjøre sjansene størst mulig for at kapteinen, eller hovedmannen i laget skal kunne levere best mulig i finalen av løpet. Oppgavene er ofte sammensatte men i kortversjon kan det være en eller flere av disse ;

 

  • Fartsholder, sørge for å holde feltet samlet ved å ta mye vind.
  • Komme seg i brudd for å ha kontroll i front.
  • Ta vind for kapteinen (e)
  • Hente mat og drikke fra bilen.
  • Skaffe informasjon fra bilen, hvem er i bruddet, tidsdifferanser mm.
  • Posisjonere kaptein inn mot eller i finalen.
  • Gjøre opptrekk for spurter i finalen.
  • Taue inn brudd hvis nødvendig.

 

Under rittevalueringene vil det avhengig av om løpet gikk bra eller dårlig føles riktig å finne noen å skylde på, det betyr at gikk det bra vanker det ofte skryt, også på hjelperytteren, ikke alltid. Går det dårlig vil det ofte være en eller flere av hjelperytterne som ikke har gjort jobben sin, kom ikke med i bruddet, fikset ikke posisjonskampen i finalen, opptrekket holdt ikke inn, klarte ikke å sitte riktig med kapteinen, satt på halen, det er mye å «ta tak i»

Vi sier denne høsten takk for nå til to strålende representanter for denne gruppen. Erik Nyqvist 22, og Kristoffer Sommer Wormsen 24, takker for seg etter tre år i laget, det gir veteranstatus i Team Ringeriks-Kraft.

Erik fra Tøcksfors, Sverige kom til oss etter et seniorår i Eidsvold SK, han hadde lite å vise til annet enn et par glimtvis gode NC-løp i 2012 og en wattprofil som tydet på at potensialet for å bli en god klatrer var stort. Sosialt skulle det vise seg at det var en genistrek å inkludere Erik i laget, 56 kg og litt lutrygget til tross, gutten har stor sosial pondus, humor og innsikt som skaffet ham en sterk posisjon i laget. Erik har gjort mye for å veve gutta godt sammen sosialt, på løp, trening og reiser.

Eriks kanskje beste sesong var våren 2013, da han var nærmest å sitte med i første gruppe (som gikk inn) i Hadeland GP og viste klatring og ferdigheter av klasse, han endte til slutt på 18. plass. Under Tønsberg 4-dagers på tredje etappe i 2013 var Erik bak i feltet for å hente opp en lettere demoralisert kaptein Marius Hafsås, Erik var som vanlig våken og så at det var i ferd med å sprekke opp foran. På tur opp i feltet velter Erik stygt og pådrar seg fire brudd i ryggen og et av flere lengre skadeavbrekk i tiden som kommer, kyssesyke, kneskader, tilbakefall med ny sykdom har gjort årene hos oss tøffe for Erik som også har hatt egne ambisjoner.

Nett-1
Kriger: Erik Nyqvist. Foto: Jon Arve Wålberg

Det som har kjennetegnet Erik i årene hos oss er at det er laget som betyr noe, det er aldri «meg», alltid vi, ingen problemer, bare sterkt fokus på lagets interesser. Erik har levd i skyggen av de som presterer best på laget, men har spilt en betydningsfull rolle i de årene han har vært med oss, og fortjener et øyeblikks oppmerksomhet for dette.

Kristoffer Sommer Wormsen,»Wormsen» er unik, på mange måter, et menneske du ikke møter så ofte, en det er umulig å ikke like, og bli glad i.  Wormsen er en av de ytterst få man møter som er fri for dårlige egenskaper, han er tvers i gjennom snill, vil alltid gjøre det beste for de rundt seg, en du vet gjør sitt beste i alle situasjoner. Wormsen er unikt fri for andre hensikter enn de han uttrykker, han er genuint snill, alltid i godt humør, alltid forberedt og vi har ennå ikke sett ham sint, eller opplevd ham som negativ.

Wormsen elsker å sykle, mest av alt tror vi det er fordi han er så glad i naturen, dette får ofte frem tårene og bringer frem den emosjonelle siden i gutten fra Tofte. Wormsen har de siste to årene hos oss hatt en kapasitet som er høy nok til å prestere godt for seg selv, og tidvis gjør han det. Men en utøver med Wormsens uegennyttige natur vil aldri kjøre løp kynisk, han er vår «Leo» på midtbanen, konstant i beredskap for å støte, taue, tette luker.Noen vil kalle det naivt, det har definitivt kostet Wormsen en del bedre resultater enn han har fått, men i et lag er man kritisk avhengig av ryttere som konsekvent setter seg selv i annen rekke, og kjører alle løp for laget.

I NM-fellesstarten på Eidsvold i 2014 satt Wormsen i det avgjørende bruddet, gruppen som skulle gjøre opp om seieren, problemet for Wormsen var at han allerede hadde sittet i et annet brudd under store deler av løpet og brukt mye krefter der. I hans natur er det å stille opp, ta tur, trå til der det er nødvendig, øse av kreftene til lagets beste. En mer kalkulerende rytter velger det rette øyeblikket, timer, beregner, gjør sitt valg i det rette øyeblikk. Wormsen kjører med hjertet, står aldri over en føring, tauer uten betenkningstid.

Wormsen har skapt mye glede og latter i laget, oftere ufrivillig enn frivillig, han deler av seg selv på en måte som fremkaller stor glede hos lagkameratene, ofte uten å mene å være morsom, så er han akkurat det.

Cyclocross: En øvelse Wormsen verdsetter høyt. Foto: Pål Westgaard
Cyclocross: En øvelse Wormsen verdsetter høyt. Foto: Pål Westgaard

Wormsens høytid hver sesong er når cyclocrossesongen starter på høsten, da viser han hvilken klasse han har, teknisk god, sterkere enn de fleste, en utrolig god syklist som skinner sterkere når taktikken ikke er like avgjørende. Denne helgen kjører han sannsynligvis sitt siste løp for oss, det hadde vært fantastisk om han kunne rundet av tre år med en NM-tittel, vi unner ham det så inderlig.

Det å ha gutter som Erik og Wormsen i et lag er godt, det føles riktig, de forsvarer plassen med kvaliteter og egenskaper som går utenpå prestasjon, slike ryttere vil vi ha, må vi ha, blir vi glade av å ha på laget. Vi har de siste to sesongene fått lov til å representere en fantastisk organisasjon som ambassadører, MOT. Erik og Kristoffer er MOT, tvers i gjennom gode holdninger, og fremfor alt gode handlinger, vi er utrolig stolte av å ha hatt dere med på laget.

– Lars Holm