landevei Archives - Page 4 of 15 - Sykkel

Hvor god er han egentlig på ski?

SJUSJØEN/LILLEHAMMER (Sykkelmagasinet): Da han selv var aktiv langrennsløper, var han i samme kull som Ola Vigen Hattestad og Kristin Steira. Etter 16 år som ansatt ved NTG Lillehammer, har sportssjef Per Ola Gasmann sett en hel del talent komme og gå.

Blant utøverne som har kommet opp fra systemet hans de siste åra, er det nok å nevne Pål Golberg, Mattis Stenshagen, Ansgar Evensen, Martin Nyenget, Kristin Stavås Skistad og tvillingparet Lotta og Tiril Udnes Weng.

Kvaliteten på kullene varierer, men av og til dukker utøvere opp som også får garvede langrennssjefer til å sperre øynene opp. Fra 2005-kullet gjelder det de to tenåringene Lars Heggen og Jørgen Nordhagen.

Sistnevnte imponerte stort under NM på Gjøvik, der han plasserte seg på topp 10-lista med store deler av senioreliten på startstreken.

– Pål Golberg var nok på det samme nivået på noen områder. Så har vi hatt Mattis Stenshagen, som er en tidligere syklist. Han og (Johannes Høstflot) Klæbo var nesten ett minutt bedre enn alle de andre i 96-kullet, slik Lars (Heggen) og Jørgen (Nordhagen) også har vært. Vi har hatt andre gode utøvere innom og, men hvis jeg tar Pål, Mattis, Lars og Jørgen, så har vi nok de fire som har holdt høyest toppnivå på NTG. Det sier sitt, er Gasmann snar med å legge til overfor Sykkelmagasinet.

Mens Heggen er et rent produkt fra langrennslinja ved skolen, er det først og fremst på landeveissykkelen at jevngamle Nordhagen har skapt de største overskriftene. I midten av desember var 17-åringen fra Tranby ved Lier innom langrennssamlinga til sykkellaget Jumbo-Visma på Sjusjøen, samtidig som han var i full gang med å trene seg opp til vintersesongen. Foruten å tilhøre norgeseliten i juniorklassen i langrenn, har han alt skrevet under langtidskontrakt med et av verdens ledende profflag som knytter ham til sykkelsatsingen ut 2027-sesongen.

Stenger ikke langrennsdøra helt

Med det som bakteppe, er sønnen til tidligere NM-vinner i sykkel, Finn Vegard Nordhagen, så godt som tapt for norsk herrelangrenn.

Dog er det én hake. Dette sier nemlig hovedpersonen selv:

– Tanken min har vært at jeg ikke skal gi meg med ski selv om jeg er på WorldTour-laget (fra 2025-sesongen, vår anm.), men da kjører jeg ut kontraktsperioden og så kan jeg heller gå tilbake til langrenn hvis jeg ikke trives med å sykle hele vinteren. Jeg føler at det ikke er umulig å kunne gå tilbake til langrenn, selv om det hadde vært en ulempe å gjøre det slik. Å gå på ski om vinteren, tror jeg egentlig bare er bra. Hvis jeg da også kan konkurrere og nivået er greit, så hvorfor ikke? spør Nordhagen retorisk.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FRAMPEK: Ut 2027-sesongen blir det full satsing på landeveissykkelen for Jørgen Nordhagen. Men 18-åringen vil fremdeles spenne på seg skia når forholdene tilsier det. – Å gå på ski om vinteren, tror jeg egentlig bare er bra, sier han. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

I fjor var han førsteårs i juniorklassen. Han åpnet sesongen med ski på beina og tok NM-sølv, for øvrig med fall underveis, 12 sekunder bak Heggen. Han vant også et renn i Norgescupen i Meråker.

På sykkelen debuterte han på landslaget, og plukket blant annet med seg sølv fra EM i Portugal. Internasjonalt var han den beste rytteren fra 05-generasjonen, og brukte også sin klatrestyrke til å dominere fellesstarten under VM i Australia. Til slutt endte det med en beskjeden 13.-plass.

Det fikk nok mer oppstandelse da 18-åringen slo til under Birken var best av samtlige i eliteklassen.

Høster lovord fra ski og sykkel

Så hvorfor er vi opptatt av den unge, klatresterke karen fra Tranby utenfor Lier?

Det holder egentlig å nevne litt av det som blir sagt om han. Dette er fra Robbert de Groot – som er talentsjef for U23-satsingen til Jumbo-Visma, og som tidligere har jobbet for akademiet til fotballklubben AZ Alkmaar:

– Vi jobbet nesten et helt år med å få skrevet under kontrakten med Jørgen, og det var alt før han hadde sitt første år som junior at vi opprettet dialogen. Vi fulgte nemlig med på resultatene hans. Da mener jeg ikke hva han presterte i konkurranse, men hva vi leste ut av hans egenskaper som idrettsutøver. For å være ærlig har vi store forventninger til ham, og det er også grunnen til at han har skrevet en femårig avtale med oss. Han er en veldig smart og talentfull ung utøver, og vi gleder oss veldig til å starte samarbeidet med ham, sier de Groot til Sykkelmagasinet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

NY GREN: Utøverne fra Jumbo-Visma Development inntar hvert år samlinga på Sjusjøen med innsats og engasjement. 20 minusgrader ble kanskje i overkant kaldt, men de aller fleste valgte å gå mer etter at fellesøkta var avsluttet. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

For å forklare hva som gjør Nordhagen så spesiell, svarer NTG-sjef Gasmann følgende:

– Han skiller seg ut ved å ha et toppidrettshode. Han har ekstremt stor kunnskap om trening. Ikke bare det rent treningsmessige, men alt det andre rundt: For eksempel måltider, kosthold og optimalisering av treningshverdagen. Når han er med oss (langrennsgruppa, vår anm.) på samling, er han en person vi kan bruke som et forbilde for andre i alt han gjør. Han får på seg klær i rett tid, han har med seg mat på økter og han vet også hva de små mellommåltidene skal inneholde. Han er ekstremt langt fremme til å være en 17-åring (siden dette intervjuet ble gjort, har Jørgen fylt 18 år, vår anm.). Han tenker igjennom alt han gjør, samtidig som han er veldig ydmyk, nysgjerrig og spørrende, sier Gasmann og legger til:

– Jeg tror ikke jeg kommer på noen andre gjennom mine 16 år på NTG som kan så mye om trening og alt rundt det, når de selv bare er 17 år.

Fra langrenn til landevei

Lillehammer-regionen er et eldorado for alle som elsker å gå på ski. Siden Edvald Boasson-Hagen slo igjennom som fullt med seier i brosteinsklassikeren Gent-Wevelgem tilbake i 2009, har også regionen fostret uvanlig mange syklister.

Her er det nok å nevne tempoverdensmester Tobias Foss, Rasmus Tiller og Anders Skaarseth.

En annen ting som er litt pussig, er det befinner seg tre norske ryttere i U23-satsingen til Jumbo-Visma. Felles for nevnte Nordhagen, Johannes Staune-Mittet (også han fra Lillehammer) og Per Strand Hagenes (fra Sandnes), er at alle tre har satset på høyt nivå som langrennsløpere.

Staune-Mittet ble norgesmester på ti kilometer klassisk på Savalen i 2020. Strand Hagenes tok et aktivt valg å gå for sykling alt som 14-åring, men var likevel god nok til å vinne et norgescuprenn over 10 kilometer fristil på Lygna for snart tre år siden.

– Er det tilfeldig at dere har signert tre langrennsløpere fra Norge?

– Jeg tror de er syklister, som også kan gå bra på ski. Eller var det den andre veien? humrer de Groot.

– Det er ingen tilfeldighet at jeg har en formening om utholdenhetstrening. Og at jeg, sammen med laget, hvorvidt vi hadde nordmenn i stallen eller ikke, hadde dratt hit for å gjøre denne typen trening. Dette er opplagt det beste stedet å være på i desember for å gå langrenn. Hvis vi ser på de norske utøverne, så har de utviklet seg på et bredt spekter i oppveksten. De har gått på ski om vinteren og syklet på sommeren. Jeg tror det gir store fordeler, spesielt for yngre utøvere når de er 10 til 14 år og fram til de er 20, og du kan drive med begge idrettene; det tror jeg er en veldig god match.

Jakter «den norske hemmeligheten»

Foss ble signert av Jumbo-Visma foran 2020-sesongen. Året etter gikk Staune-Mittet samme vei, og da ble også samarbeidet med miljøet rundt NTG og Lillehammer CK forsterket. Siden det norske softwareselskapet Visma ble tittelsponsor i 2019, har U23-laget hatt tre langrennssamlinger i året. Denne gangen ble det også tid til fysiske tester hos professor og sykkelforsker Bent Rønnestad.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

PÅ JAKT ETTER NORSK GULL: Robbert de Groot trålet bevisst norske resultatlister for å identifisere ungt talent tidlig. Nederlenderen har et hjerte som banker hardt for utholdenhetsidrett, og tror ikke den siste gullkalven i Norge er funnet med det første. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

Jumbo-Visma har indentifisert Lillehammer som en «talent hub» for utvikling av utøvere til noen av utholdenhetsidrettene, og vil gjerne vite nøkkelen til den norske dominansen som nå ikke lenger bare kretser rundt vinteridrett, men også er blitt forsterket av utøvere som for eksempel Karsten Warholm og Ingebrigtsen-brødrene.

Men hva tenker langrennsfraksjonen ved gymnaset om at noen av de største utholdenhetstalentene forsvinner over til sykkelsporten?

– For ti år tilbake, er det ikke sikkert vi hadde vært klare for det. Da tror jeg også det var motsatt: At de fleste utøverne valgte langrenn, i stedet for sykling. Nå har vi uansett jobbet med dette i såpass mange år, og ser nok litt bredere på det. For min del har det ingenting å si hva de satser, for jeg vil heie på en utøver som Jørgen Nordhagen uansett, fordi han bidrar så godt i langrennsgruppa, sier Gasmann.

– Men det er syklist han ender opp som til slutt?

– Ja, jeg tror han gjør det. Men jeg tror også han hadde kunnet kommet veldig langt dersom han hadde satset fullt på langrenn.

Umulig å komme utenom til VM

Å være spåmann for den videre karrieren til en spinkel, foreløpig ikke ferdigvokst 17-åring, er en vanskelig øvelse.

Men vi kan forholde oss litt til fakta. Og det er at han tilhørte norgeseliten i juniorklassen i langrenn alt i fjor – har er blitt enda bedre i år.

– Han er mye bedre i klassisk og staking. Det er litt å gå på teknisk, og kanskje spesielt i diagonal. Jørgen har tatt store steg, og jeg opplever at han har et klart høyere basisnivå i år enn han lå på i fjor, sier Gasmann.

Både Lars Heggen og Nordhagen er tatt ut til laget som for tiden går junior-VM i Canada. Det beskrives som uvanlig at utøvere som er inne i det 2. av totalt 4 år som juniorer, blir tatt ut dit.

Nordhagen gikk en strålende 15 kilometer i friteknikk under NM i Gjøvik nylig, og ledet lenge distansen i seniorklassen. Til slutt ble han nummer åtte, 54,5 sekunder bak vinner Harald Amundsen Østberg – og bekreftet med det at vil være medaljekandidat på spesialøvelsen 10 kilometer fri i VM.

Flukt fra langrennssporet?

Det vil alltid være utøvere som melder overgang fra én utholdenhetsidrett til en annen, så foreløpig frykter nok ikke norsk langrenn noen massiv flukt fra deres grener.

Basert på måten Norge som langrennsnasjon har dominert første del av sesongen, er kanskje snarere tvert om: Vi har blitt litt for mange i toppen. Landeveissykling må fremdeles ses på som en relativt liten idrett i Norge. Under NM vil et sted mellom 60-70 utøvere stille til start i juniorklassen, og deltakerantallet er faktisk synkende.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

IMPONERT: Per Ola Gasmann, sportssjef langrenn hos NTG Lillehammer, synes det er en fryd å ha med seg Jørgen Nordhagen på langrennssamling. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

Er det snakk om utøvere med ski på beina, kan du gange startfeltet med mer enn ti.

Det er også en kjensgjerning av veien til toppen av eliteklassen i langrenn kan synes lang, og at det per i dag er mer penger i omløp i den sponsorstyrte og privatiserte sykkelsporten. Gasmann tror det er én av faktorene til at vi ser at noen utøvere er på vei ut av langrennssporten:

– Jeg tror de økonomiske vilkårene i sykkelsporten har endret seg, spesielt fordi veien til proffverdenen har blitt kortere. Både på grunn av Uno-X som gir helt andre vilkår enn norsk sykkelsport har hatt tidligere, men også det faktum at norske syklister har blitt populære. Det er ikke bare i Uno-X som følger med, men også Jumbo-Visma og andre konsepter. Det er en voksende interesse for norske syklister med langrennsbakgrunn. At du da kan sikre seg en lønn når du er 18, 19 eller 20 år gammel som Per, Johannes og nå etter hvert Jørgen har gjort, så blir ikke vilkårene som tilbys norske langrennsløpere veldig gode, sier Gasmann.

Han peker mot at utøvere som Tiril Udnes-Engh (for tiden leder av verdenscupen) først har begynt å tjene gode penger som 26-åring.

Tvinger seg fram et valg

Det er naturligvis også andre faktorer som slår inn. Som junior er det fremdeles mulig å sjonglere to forskjellige idretter, men dersom målet er bli den aller beste internasjonalt i eliteklassen – er man pent nødt til å ta et valg.

– Jeg ser etter hvert at det begynner å bli vanskeligere og vanskeligere. Jeg vet at de som er i toppen, i hvert fall om tre-fire år, da skal du gå mot verdens beste seniorer. Og da skjønner jeg jo at du må velge et eller annet for å henge med, sier Nordhagen.

Han merker allerede nå at han må hente inn forspranget konkurrentene har fått via barmarkstrening om sommeren, i første del av vintersesongen.

Det forspranget kommer da også bare til å øke. Det er tross alt forskjell på en syklist som har sin styrke i motbakkene, og på en mer moderne langrennsløper som bygger muskler i overkroppen til å tåle både sprint og fellesstarter:

– Det jeg kjenner mest på er kjernestyrke og overkroppsstyrke. Det er litt som mangler når de andre har hatt langturer i staking og har lagt en hel periode med sommertrening bak seg. Jeg kan ta igjen mye nå, men det blir også litt sånn: Skal du prioritere å gå mye på ski, skal du være mye i styrkerommet eller skal du stake mye? Det er ikke alltid så lett, sier Nordhagen.

Nederlandsk talentsjef: – Vil ha flere norske

Både Nordhagen og Staune-Mittet vil på sikt ha mål om å utvikle seg til sammenlagtryttere. Det er en vei som krever både tålmodig og iherdig jobbing – kanskje ikke så ulikt å slå igjennom på de lengste øvelsene i internasjonal herrelangrenn.

– Jeg tror både Jørgen og Johannes (Staune-Mittet) med sitt utholdenhetstalent og hode, kunne hevdet seg veldig høyt oppe på seniornivå innenfor langrenn. Men det er også en veldig lang vei opp da, spesielt om de skal gå distanse. Det er veldig få som har hevdet seg der før de har blitt 23-24 år, selv om det finnes unntak som for eksempel Alexander Bolshunov. Om de kunne ha vært blant unntakene? Ja, kanskje Jørgen kunne ha vært det, men da skulle han også ha fortsatt en voldsom utvikling, sier Gasmann hos NTG.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

IKKE DEN ENESTE: Både Per Strand Hagenes (til høyre i bildet) og Johannes Staune-Mittet er to andre talentfulle utøvere med bakgrunn fra langrennssporet i Jumbo-Visma Development. Jørgen Nordhagen kunne nådd lengst i langrennssporet av de tre, mener NTG-sjef Gasmann. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

Det er tross alt bare unntaksvis at det dukker opp unge utøvere som er sterke nok til å vinne Tour de France helt i starten av karriereløpet. Kolombianske Egan Bernal var en som klarte det. Det samme har slovenske Tadej Pogacar gjort.

Samtidig har deres herjinger, sammen med Remco Evenepoel som i fjor både vant La Vuelta og VM – skapt en ny trend på overgangsmarkedet. Storlagene kappes i å finne de unge talentene først for deretter å signere dem på lange avtaler. Det forklarer hvorfor talentsjef de Groot satt og fulgte med på 10 kilometer klassisk fra Gålå for snart to år tilbake.

Og mest fokus akkurat nå rettes mot Lillehammer. Regionen der byens toppidrettgymnas ser ut til å pumpe ut både nye syklister, skiskyttere og langrennsløpere over en lav sko.

– Vi er et internasjonalt lag, så vi prøver å finne de beste talentene over hele verden. Vi har amerikanere, slovenere, tyskere, irer og nordmenn. Men dette er ynglestedet for talentutvikling i Norge, fordi det er så godt organisert rundt toppidrettsgymnaset. Det er vanskelig for meg å tro at dette blir den siste nordmannen på laget vårt. Mitt tips er i hvert fall det kommer flere, sier talentsjef de Groot.

 PS: Jørgen Nordhagen skal i aksjon på favorittdistansen ti kilometer friteknikk i kveld, norsk tid. Du kan følge rittet via arrangørens hjemmeside.

Slik forklarer Bystrøm lagets suksess

(Sykkelmagasinet): I fjor laget vi en liknende artikkel da Jan Hirt, Alexander Kristoff og Biniam Girmay kjørte inn sine første seirer tidlig på året. Både Hirt, Kristoff, Quinten Hermans og Andrea Pasqualon har siden forlatt satsingen.

De belgiske talentene Arne Marit og Rune Herregodts er blant dem som har kommet inn, men også så langt denne sesongen virker det som om Intermarché-Circus Wanty har benyttet vinterperioden godt.

De gjorde omtrent rent bord på Mallorca med to triumfer til Kobe Gossens og nyervervelsen Rui Costa. I Australia har den franske spurteren Hugo Page vist seg fram, mens Sven Erik Bystrøm har syklet med resultatansvar på de tyngste etappene.

Fasit for haugesunderen viser 7.-plass sammenlagt i Tour Down Under, samt et sent angrep sammen med Jan Schmid under Cadel Evans Great Ocean Road Race, som ble hentet inn dypt inne i flamme rouge:

– Målet var topp ti sammenlagt under Tour Down Under, og det klarte jeg. Så jeg er godt fornøyd med det. Cadel Evans Road Race er også et løp som passer meg bra. Her var taktikken «all in»-angrep mot slutten. Jeg støtet i bakken ti kilometer før mål og ble tatt igjen med 300 meter igjen, så det holdt nesten. Når man er så nærme et godt resultatet, er det selvsagt skuffende. Men det bygger også selvtillit når man klarer å prege rittet, sier Bystrøm til Sykkelmagasinet.

– Frihet til å kjøre slik jeg vil

Hvis vi igjen blar tilbake til fjoråret, er det sikkert mange som husker at Bystrøm gikk veldig bra under 2.pro-rittet i Algarve. Også der kjørte han inn topp 10-plassering sammenlagt.

På vei inn i klassikerne ble det så veldig mye tyngre, blant annet på grunn av sykdom og farens brå bortgang.

Denne gangen la han oppkjøringen til rittene i Australia til Gran Canaria. Deretter reiste han Down Under for første gang siden 2020 med mål om å henge med i toppen.

– I Intermarché har jeg friheten til å kjøre slik jeg vil, i tillegg til at jeg får bra support med posisjonering. Da blir det lettere å prestere enn forrige gang jeg var her, da jeg ble nummer 11 sammenlagt. I tillegg måtte jeg jobbe for Diego Ulissi (andremann i sammendraget) og Jasper Philipsen i spurtene, forteller han.

Klassikerne og Giro d’Italia

31-åringen har igjen fått en kanonstart på sesongen, og reiser nå videre til Omloop Het Nieuwsblad, Strade Bianche, Tirreno-Adriatico, Milano-Sanremo, E3 Saxo Bank Classic, Gent-Wevelgem og Flandern rundt med fornyet selvtillit.

Deretter tar han seg en liten konkurransepause i påvente av Giro d’Italia.

– Jeg har fått en fri rolle i giroen med tanke på å jakte etappeseirer. I de italienske rittene og klassikerne, blir det nok litt jobbing for Biniam Girmay. Men det kan dukke opp muligheter der også.

– Dere i Intermarché-Circus Wanty har igjen åpnet sesongen forrykende. Hva tror du er årsaken til at dere kollektivt sett gjør det så bra?

– Laget har startet vanvittig bra i 2023. Jeg tror det er flere faktorer som spiller inn, men i mine øyne er det prioritert fokus på viktige faktorer som spiller inn. Jeg tenker på trening, laguttak, utstyr og andre valg som er nøye gjennomtenkt. Jeg følte ting var mer tilfeldig både i Katusha og UAE, lyder svaret.

Alle lagkompisene fikk tilbud – men ikke han som hadde ofret seg for dem

BRANDVAL (Sykkelmagasinet): Under 2021-sesongen var det Per Strand Hagenes, Stian Fredheim og Trym Brennsæter som stjal overskriftene for et dominant, norsk juniorlandslag, som blant annet stakk av med VM-tittelen i Leuven og hadde to mann på podiet under U23-utgaven av Paris-Roubaix.

Selv om Sebastian Kirkedam Larsen også gjorde seg bemerket, var det ikke den da 18 år gamle haldenseren som stakk av med overskriftene.

Ringerike SK-junioren inntok en rolle som roadcaptain i mange av rittene, og skulle dermed sette opp lagkameratene i posisjoner som gjorde at de var med og kjempet om seieren. I etterkant av året reiste Per Strand Hagenes til Jumbo-Visma Development Team, Trym Brænnsæter til EF Education Nippo, Stian Fredheim og Ola Sylling til Uno-X Dare Development Team.

Kirkedam Larsen var den eneste som sto igjen uten tilbud, men det kom likevel et slags frampek da han og Magnus Wæhre fikk bli med utviklingslaget til Uno-X på samling i desember ’21.

Det var likevel ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene. I samarbeid med blant annet Martin Tjøtta og Øyvind Brekke Fløtten, fikk Ringerike SK et fantastisk 2022 – der laget innkasserte 13 seirer.

Kirkedam Larsen tok blant annet bronse under U23-fellesstarten i gruppa bak Søren Wærenskjold og Johannes Staune-Mittet. Han vant også etapper under Circuit de Saone et Loire, Triptyque Ardennais, Ronde Ost-Vlaanderen og smalt inn to etappeseirer under U23-rittet Vuelta Hispania i slutten av september.

To forskjellige måter å sykle ritt på

Sykkelmagasinet gjorde dette intervjuet med Kirkedam Larsen i forbindelse med Norgescup-rittet ved Skarnes i regi av Glåmdal CK.

– Du ble på en måte rytteren som sto igjen på perrongen fra juniorlandslaget i 2021. Hvordan angrep du den situasjonen?

– Jeg tenkte på en måte, da resten av juniorlandslaget fikk kontrakt med kontinentallag, så visste jeg likevel at Sverre (Vik) og Ringerike SK hadde et såpass bra rittprogram. Selv om det er fint å være på et kontinentallag, så tror jeg rent utviklingsmessig at det har vært ideelt å være ett år på det laget her. Vi har fått kjøre ritt på et nivå der vi kan hevde oss. Jeg har fått trent på andre ting enn i fjor, der fokus kanskje var på å hjelpe Per (Strand Hagenes) og Stian (Fredheim), så har man satt seg selv i den samme situasjonen; å prøve og lære seg å vinne sykkelritt.

– Hvor mye har rollen å si?

– Jeg synes det var sinnssykt morsomt å hjelpe dem også, men jeg har sett to forskjellige måter å sykle ritt på. Jeg var mye mer road captain-rolle i fjor. Da hadde det sjelden noe å si hvilken plass jeg selv kom på, bare jeg hadde satt opp Per og dem til å kjempe om seieren. I år har det vært en helt annen situasjon hvor man plutselig har fått hjelp fra hele laget og lært seg å tørre og si at man vil prøve å vinne, men også å sykle som et lag. Det har vært veldig morsomt.

– Det har vært en god sesong av Ringerike generelt?

– Det har vært skikkelig gøy. Det gikk litt småtrådt helt i starten. Det var noen ritt i Spania og sånt, men det var ikke helt det høyeste nivået. Så kom vi til Belgia, og så løsnet det når vi var i Frankrike. (Martin) Tjøtta vant plutselig sammenlagt (Circuit de Saone et Loire, vår anm.).

– Ja, hva skjedde med ham?

– Han har skikkelig trøkk, da. Det fikk han skikkelig fram. Han havnet skikkelig i flytsonen. Han vant en etappe og sammenlagt i Arden Challenge, og så kjørte vi etapperittet Triptyque Ardennais. Vi har prøvd oss på et nivå som passer laget. Det har vært to-tre ryttere som har fått mest resultater, men vi kjørt godt som lag hele veien. Det er det som gjør det spesielt gøy.

– Det fysiske nivået må være der

– Er det noen oppskrift, modell eller hemmeligheter i Ringerike, eller går det mest på at dere har mange gode ryttere i stallen?

– Først og fremst tror jeg det fysiske nivået må være der. Så tror jeg også det løsner litt når vi har det gøy sammen. Det er «gutta på tur». Vi tar det seriøst når vi først konkurrerer, men jeg tror det er viktig at vi har lyst til å kjøre for hverandre. Det har vært gjensidig. Hver gang jeg har vunnet, har jeg sittet sammen med Martin Tjøtta i finalen. Og han har ofret seg for meg. I det rittene han har vunnet, har jeg og resten av laget prøvd å ofre oss for ham. Det er vanskelig å si hvorfor det har løsnet, men det løsnet plutselig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SYKKELSKILLE: Sebastian Kirkedam Larsen har skrevet kontrakt med Uno-X Dare Development Team de neste to sesongene. Han flytter hjem til Halden, men kommer til å tilbringe mye tid i Spania denne vinteren for å jobbe med sykkelskillet. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

– Når du begynte å kjøre inn noen resultater, kjente du da på lettelse eller var du i utgangspunktet trygg på at det her kom du til å fikse?

– I starten av sesongen var det viktig for meg å få frem at jeg hadde lyst til å kjøre inn resultater. Det er litt viktig å få laget til å tro på deg. Jeg vet jo at jeg trenger hjelp for å vinne sykkelritt. Når man er førsteårs, også … Det første rittet jeg vant i Frankrike, var nesten hele laget i bruddet. De kjørte helt eksepsjonelt for meg. De tettet alt av angrep, og jeg sa egentlig bare hvor jeg ønsket å sitte plassert i den siste bakken, og så gjorde vi bare det.

– Var det ikke der du meldte at du kom til å vinne hvis det ble kjørt for deg?

– Da hadde vi planlagt det, ja. Jeg så på løypeprofilen, og der var det en punchy bakke fem kilometer før mål. Det var ganske rullende terreng hele dagen, og så falt det meste på plass. Da var det egentlig mest lettelse når man kom i mål den dagen, for da hadde de jobba så sinnssykt hele dagen. Det hadde vært rimelig kjipt ikke å dra det i land, da. Etter det har ting egentlig gått litt mer automatisk.

Trives i korte, bratte kneiker

– Hva slags type rytter vil du beskrive deg selv som?

– Jeg er nok en puncheur. Jeg vil si bakker fra et par minutter til åtte-ni. Ardenner-rittene passer meg nok bra. Jeg tror jeg har en spurt som passer bra på dette nivået, men når du kommer opp et par nivåer til, så blir folk så spesialiserte at det blir vanskeligere å ha en like god spurt. Fra mindre grupper tror jeg den skal fungere bra.

– Hva tenker du blir fokus når du skal spesialisere deg?

– Jeg ønsker å øke kjørestyrken. Lengre bakker er nok det jeg sliter mest. Det må jeg jobbe mer med. Når man blir bedre der, kan man begynne å jobbe mer med det avgjørende rykket. I fjor så vi for eksempel at Per har et ettminutts-rykk. Slike ting er viktig for å avgjøre ritt på den måten. Samtidig er man nødt til å holde eksplosiviteten oppe.

– Det med rykket til Strand Hagenes var noe som bare plutselig falt på plass. Det var hans måte å vinne sykkelritt på?

– Ja, jeg var egentlig heldig som kjørte mye med ham og Stian i fjor, og også Trym Brennsæter, og fikk se hvordan de klarte å vinne ritt. Brennsæter gjorde det på en litt annen måte med gode tempoegenskaper. Det var også spennende å se hvordan hodet til Per fungerte, spesielt i VM hvor du ser at han har bestemt seg. Det er ett mål: Det er at han skal være først inn i den siste bakken, og der skal han kjøre. Det er noe med å være kald nok til å satse alt på ett støt, i stedet for å støte litt her og der. Jeg tror kanskje mange gjør det litt feil der. At de ikke tør å gå all in på et støt, og så ender det opp med litt småtteri her og der, som gjør at du ikke ender opp med noe. Det har vært kult å se hvordan Stian har stolt på spurten sin også. At han havner i en spurt og ender opp med å vinne den.

Frykter at ryttere vil falle fra

– Ser du noen faremomenter ved at Uno-X Pro Cycling ender opp som et superlag som dominerer norsk sykkelsport for kraftig? Tror du det for eksempel kan gjøre at yngre utøvere som ikke kommer inn der fra starten av vil falle fra?

** For ordens skyld; da dette spørsmålet ble stilt virket det sannsynlig at Team Coop ville legge ned satsingen

– Jeg tenker at det ikke er bra om dominansen blir altfor stor. Hadde ikke jeg hatt et tilbud som Ringerike SK, hadde det vært veldig vanskelig å vise seg fram for det er få ritt å gjøre det på. Man hører alltid om de rittene der det går bra, men det er mange etapper hvor man ikke føler seg bra og triller inn i feltet. For dem som ikke sykler for Ringerike. Det er veldig mange klubbryttere i Norge som holder et høyt nivå, men som kjører veldig få ritt sammenliknet med oss. Sverre (Vik) har søkt på veldig mange ritt. Jeg tror også det blir enklere med invitasjoner neste år ettersom vi har gjort det såpass bra i år. En periode var det syv kontinentallag i Norge, og det er ikke noe lavere nivå på klubbrytterne vi har i dag. Det er nok mange som holder like høyt nivå, men som ikke får vist seg fram i dag. Da tror jeg mange kommer til å legge opp tidlig, med et høyt nivå tidlig fordi de ikke får sjansen til å vise seg fram. Det er ikke noe bra.

– Hva tenker du om neste år?

– Jeg gleder meg veldig. Jeg fikk være med Uno-X Development Team på treningsleir i desember, 2021. Jeg skjønte jo at det var muligheter for meg i laget da jeg fikk lov til å bli med dit. Etter Gent-Wevelgem i mars fikk jeg beskjed om at de hadde lyst til å ha med meg på laget. «Bare fortsette med å gjøre jobben». Så det har ligget litt i kortene, bare jeg passet på å få kjørt inn de siste resultatene. Jeg tror det blir et veldig bra lag å kjøre for, og egentlig det perfekte steget å ta videre. Det er ikke for høyt nivå og så kan man kanskje ta et nytt steg i vinter og være med å hjelpe Dare, og kanskje kjøre inn noen resultater selv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOK SJANSEN: Han visste ikke selv om han var god nok til å vinne sykkelritt, men takker nå sportsdirektør, trener og lagkamerater i Ringerike SK for at de har bidratt til å hjelpe ham videre i karrieren. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

– Du var jo inne på det tidligere at det kan være et problem om ett lag blir altfor dominerende, men likevel: Hva tenker du om konseptet Uno-X Pro Cycling Team. Det begynner å bli ganske svære saker?

– Ja, jeg synes det er sinnssykt kult. Du ser hvordan de satser på alle arenaer med kvinnelaget, utviklingslaget og profflaget som bygger seg gradvis oppover. Det er ikke sikkert det blir WorldTour nå, men det kan kanskje være like greit å få bygget opp en enda større topp-bredde. Det er et skikkelig kult system. Det virker som det er tett kontakt med de forskjellige lagene. Andre steder er det kanskje slik at man har et devo-lag, men uten den samme tettet kontakten. Her ser du ofte at ryttere fra utviklingslaget kjører ritt med profflaget. Det virker som det er en veldig god organisering.

Takker ledelsen og lagkameratene

– Er det litt sånn at de har samarbeid med Ringerike. Er det litt sånn at talent fra Ringerike først skal tilbys Uno-X, eller går det er litt mer på automatikk?

– Jeg tror kanskje det har mer med NTG (i Bærum) og at det er det samme systemet. Du har Lars Holm som er trener på NTG, men også i Uno-X. Det er mange gode ryttere som kommer ut av NTG-systemet. Har man godt nok nivå, kommer man seg inn uansett hva slags miljø man har bakgrunnen sin fra.

– Endret du noe inn mot årets sesong fordi du visste at resultater ville bli viktig for deg?

– Jeg har egentlig trent ganske likt, og så har det vært sånn at ting kommer når det passer seg. I fjor nok var jeg ikke god nok å kjøre inn resultater selv internasjonalt. Da blir det litt sånn at man må skjønne hvilken plass man har i laget. Min måte å få kjøre jevnt med landslaget var å være hjelperytter. Det handlet mer om å ta et nytt steg i vinter og forhåpentligvis være god nok til å kjøre inn resultater. Jeg hadde ikke gjort det før, så jeg visste ikke om jeg ville få det til. Man hører treneren si: «Hvis du bare fortsetter å jobbe, så kommer det». Man må jo bare satse på at det skjer.

– Hvor viktig er det å ha en sykkelskalle oppå en godt trent kropp for å vinne sykkelritt?

– Det er veldig viktig for å vinne ritt. Det er en helt annen innstilling gjennom hele ritt. Det kan være et bra ritt eller et dårlig ritt, og det kan avgjøres på ett minutt mot slutten. Fram til det punktet sitter du kanskje og manner deg opp for den situasjonen. Man er kanskje litt mer nervøs og fokusert underveis. Det sitter mye i hodet. Har du beina er det kanskje lettere å gjøre de rette vurderingene. Det er små valg som skiller. I noen ritt treffer man på de valgene, og andre ikke.

– Hvem skal få ros fra Ringerike-miljøet for at det kommer opp så mange spennende ryttere?

– Fra Ringerike-systemet er det Sverre Vik som holder laget oppe. Uten ham, hadde det ikke gått. Han reiser rundt med oss på alle rittene. Han setter av masse tid til å drive med det. Han får sikkert litt betalt, men det er jo nesten dugnadsarbeid så mye han er på reise. Han er også ivrig med andre aldersbestemte lag. Han er utrolig viktig. Det er trenere på NTG Bærum som har vært viktig for meg. Jeg har blitt trent av Lars Holm siden jeg var 14. Jeg har kunnet holde på med samme type trening i mange år. Jeg tror generelt NTG-systemet fungerer veldig bra. Du kan forholde deg til én treningsfilosofi tidlig og holde deg til den. Jeg tror at det blir bra til slutt hvis man fortsetter med den samme filosofien. I tillegg vil jeg si at hele laget, og rytterne der har vært viktig. Egentlig kan du ikke forvente deg at ryttere skal ofre seg for hverandre på et klubblag, men det har vi virkelig fått til. Jeg tror det er litt av hemmeligheten, så jeg må takke de andre rytterne på laget, også.

NB! Siden dette intervjuet ble gjort, er det nå klart at Team Coop-Repsol fortsetter satsingen. De har også hentet inn Sverre Vik som ny sportsdirektør i laget. Sebastian Kirkedam Larsen syklet som stagiaire for Uno-X Dare Development Team høsten, 2022 – og har skrevet under en kontrakt med satsingen ut 2024. Lars Saugstad er for øvrig ny sportsdirektør til Ringerike SK.

– Tour de France er et litt vanskelig tema

(Sykkelmagasinet): I etterkant av VM i Wollongong, har også Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i podcasten Gruppo Compatto gått litt i vinterdvale.

Nå er imidlertid den Sykkelmagasinet-produserte podcasten tilbake, og det med storfint besøk underveis i sendingen.

I et samarbeid med det norske softwareselskapet Visma har vi nemlig mottatt opptak gjort med Tobias Foss, Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes i forbindelse med Jumbo-Vismas kickoff i s’Hertogenbosch i slutten av forrige måned.

Lytt til episode 15 av Gruppo Compatto her:

Naturlig nok fikk Foss stor oppmerksomhet der nede etter at han kuppet tempotronen under VM i midten av september.

– Det er ikke altfor mye annerledes. Tro det eller ei. Jeg så kanskje for meg at det skulle være litt mer trykk enn det har vært. Det som er forskjellen er at det er litt mer folk som vil ha tak i deg og mer PR-ting å stille opp på. Men utover det må jeg opp klokka 07:00 om morgenen jeg og, som alle andre. Utover det har ikke livet mitt endret seg nevneverdig, svarer Foss på spørsmål om endringene i hverdagen etter at han kjørte seg inn i den ikoniske regnbuetrøya.

Endrer strategi neste sesong

Vingrom-mannen hadde en sesong som ikke gikk etter planen, inntil han rullet ut av startrampa i Wollongong. Etter først å ha gått på en nesestyver i høyden under forberedelsene til Giro d’Italia, spilte kroppen heller ikke helt på lag da han forsøkte å kickstarte seg selv inn mot målene utover høsten.

– Det var en tøff, men også veldig lærerik periode, bekrefter han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BLIDE KARER: Per Strand Hagenes og Johannes Staune-Mittet dukker også opp i Gruppo Compattos nyeste episode. FOTO: Team Jumbo-Visma.

På spørsmål om lengre opphold i høyden og få konkurranser er oppskriften han også ønsker å følge neste sesong, svarer han avkreftende:

– Nei, jeg ønsker å gå en litt annen vei. Jeg har ikke fått et rittprogram slått i stein ennå, men jeg ønsker uansett hvilken Grand Tour det blir å kjøre litt mer løp på våren. Og så ser jeg jo at jeg begynner å få en ganske giftig tempo etter hvert, så jeg ønsker å kjøre mer av korte etapperitt med tempo underveis. Å prøve og vinne eller å få en hederlig plassering i de rittene er en veldig fin vei å gå, føler jeg. Å utnytte de områdene mer. Det vil også være etappeløp og spesielt Grand Tours vil alltid være hoved-drømmen.

– Touren er litt vanskelig

Jumbo-Visma skal også sjonglere Sepp Kuss, Steven Kruijswjik, Primoz Roglic, Wout van Aert og Jonas Vingegaard i Grand Tour-oppstillingene sine, i tillegg vender Wilco Kelderman ”hjem” foran neste sesong.

Gruppo Compatto spør derfor Foss om han fremdeles ser på Tour de France-døra som litt stengt foran 2023-sesongen:

– Det med touren er et litt vanskelig tema. Jeg har veldig lyst til å få kjøre touren en gang. Men jeg er tross alt med på et lag og laget er til syvende og sist viktigst. Hvis laget trenger meg i giroen eller vueltaen, så går det kanskje dessverre over mine egne ambisjoner. Jeg er ganske trygg på at om jeg hadde signalisert at jeg skal kjøre touren. Det er ikke dermed sagt at jeg da blir tatt ut. Men hvis jeg sier at jeg vil gå for å bli tatt ut til touren og viser at jeg er sterk nok, vil jeg tro at en Tobias på 100 prosent er mer enn sterk nok til å komme seg inn på det laget, sier han.

Fersk rapport fra Sjusjøen

I episode #15 av Gruppo Compatto «Én verdensmester og to stortalenter» får du også høre mer fra Per Strand Hagenes og Johannes Staune-Mittet fra U23-satsingen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SAMLING I NORGE: Jumbo-Vismas utviklingslag har hatt base på Sjusjøen i 12 dager i forbindelse med deres årlige langrennsleir. FOTO: Jarle Fredagsvik

I tillegg kommer rykende ferske rapporter fra lagets team camp på Sjusjøen den siste uka, der Fredagsvik har fulgt laget tett i bitende kulde.

Gruppo Compatto finnes for øvrig der du lytter til podcast. For eksempel hos Spotift, Apple Podcasts eller Google. Husk å abonnere på podcasten, slik at du ikke går glipp av nye episoder!

Reisetips: Bli med til Portugals sykkelparadis

Det er i midten av februar. Jeg sitter på en liten café i Lisboa og nipper forsiktig på en dampende americano. Hjemme i Oslo er det null grader, holkeføre og uhørte strømpriser. Det er nå vinteren er på sitt verste i Norge, men her i Portugals hovedstad får varmluften fra Atlanterhavet meg til å senke skuldrene. På radioen spilles «Bejo Bafatada» av Ferro Gaita, et band fra Kapp Verde, som i virvlende tempo synger om livet i den tidligere portugisiske kolonien. Med trekkspill og ferrinho, en metallstang som det skrapes over med skje eller kniv for å lage rytme, skaper de en stemning som får meg til å glemme vinterdepresjonen en stund. Om noen timer, tenker jeg, og tar en ny slurk kaffe, er jeg enda lenger sør i dette landet og skal fordype meg i en region og i et sykkelritt jeg alltid har hatt lyst til å lære mer om. Om noen timer er jeg midt i Portugals store etapperitt, Volta ao Algarve.

Sykling i syden

Neste formiddag ligger den lille bryggen i Albufeira fremdeles og halvsover, men barene og restaurantene i de fargespettete høyblokkene på havnepromenaden vitner om at det pleier å være mye liv her jo senere på dagen det blir. I løpet av natten har jeg kommet meg på plass på Algarve-kysten, den sørligste regionen i Portugal som strekker seg fra den spanske grensen i øst til Atlanterhavet i vest. ”All inclusive- turistene”, som pleier å befolke regionens gylne sandstrender på sommerstid, er ingen steds å finne nå i februar, men istedenfor åpenbarer Algarve seg som et lite sykkelparadis.

Det er tørt, solfylt og med 20 grader i luften er det varmt nok til å kunne sykle i kort-kort. Ikke rart at mange proffsyklister sesongåpner her år etter år. Å drive med sykling i Algarve er rett og slett fryktelig enkelt, tenker jeg, idet jeg ser lagbussene ankomme startområdet. Kort tid etter prater jeg med Tobias Foss fra Jumbo-Visma om hvordan han liker seg på Algarve-kysten og om hvorfor han velger å stille til start i «Algarvia», som portugiserne kjærlig kaller Algarve rundt, og ikke i ett av ørkenrittene i Midtøsten som går parallelt.

– Jeg føler det er litt «Granka»-feeling her nede, sier han og tenker på de spanske Kanariøyene.

– Algarve-kysten er på mange måter en skjult perle ikke mange nordmenn kjenner til. Ikke bare er det et veldig fint område, men det er også ganske varmt stort sett hele året. For min del handler det om å finne ut hvor nivået ligger etter sesongpausen. Løypa har noen bakker som er skreddersydd for meg og så finnes det også en lang tempo som bør passe meg bra, forteller Tobias før han ruller til startstreken.

LOMMEMAT: Drar du ut på langtur i Algarve-regionen, er viltvoksende klementiner en ypperlig erstatning for sofistikerte barer og gels. Det du heller bør pakke i lommene er en vindvest og et par løse ermer i tilfelle det blåser.

Velt på oppløpet

Noen timer senere skal den norske Jumbo- Visma-rytteren dog se sitt håp om en mulig sammenlagtseier i rittet forsvinne like fort som sollyset synker ned i Atlanterhavet denne kvelden når han går ned i en absurd velt på vei opp til mål. Med femti meter igjen til målstreken i Alto da Fóia, kolliderer han med Colombias Sergio Higuita og taper verdifull tid i sammendraget.

Men dette vet foreløpig verken Foss eller jeg noe om, når jeg, etter at feltet har lagt ut på etappen, selv hopper på sykkelen for å bli bedre kjent med Algarve-regionen. Jeg sykler nordover og følger i samme løype som rytterne har tatt før meg. Straks jeg er ute av byen begynner det å stige. Selv om jeg gjennom hele vinteren har holdt det gående på rulla og sånn sett er i god form, kjennes det å klatre de analoge bakkene i Algarve som om jeg kun har ligget på sofaen og sett på Netflix de siste månedene.

På snirklende veier og gjennom klementin- plantasjer kjemper jeg meg videre oppover og når etter hvert et platå, der det begynner å rulle lettere. Siden feltet syklet en liten østlig sløyfe ved Benafim og Salir, gjør også jeg det, men finner fort ut at det ekte Algarve skjuler seg på steder som i Alte. Den lille landsbyen med de hvitkalkede husene har pyntet gatene med både flagg og alle slags sykkeltrøyer og utstråler en uimotståelig sjarm.

Noen gamle, solbrune menn heier på meg fra en gatecafé som om jeg var del av feltet som passerte her for ikke lenge siden. Jeg vinker tilbake, roper noen «olá, olá», som jeg har lært meg betyr «hei, hei», og tråkker videre mot São Bartolomeu de Messines. Men istedenfor å vende nesen mot høylandet, som rytterne, tar jeg sørover mot kysten igjen. Omtrent samtidig med David Gaudu fra Groupama-FDJ, som vinner etappen opp Alto da Fóia, er også jeg tilbake i Albufeira. Tilfeldighetene vil ha det til at det franske WorldTour-laget og jeg er innlosjert på samme hotell, så at jeg denne kvelden blir vitne til en aldri så liten «fête de la victoire».

FOLKLORE: Overalt i Algarve finner vi pittoreske hus i blått og hvitt som dette. Bygningene formidler et godt inntrykk av det tradisjonelle Algarve, slik det en gang har vært lenge før turistene inntok regionen.

Appelsinhonning

Neste morgen har jeg forflyttet meg til Faro, Algarves hovedstad og trafikk-knutepunkt, siden det er her den største flyplassen i regionen ligger. Faros første bosetninger ble anlagt allerede av fønikerne og kartagenerne i det første århundre før Kristus og utvidet av romerne som kalte stedet for «Ossonoba». Byen så maurerne og korsfarerne innta dens gater, før Jarlen av Essex plyndret Faro i 1596, og brente det ned. Et jordskjelv i 1755 ødela byen på nytt og endret Faros utseende for alltid. Mange av husene i gamlebyen, som ble bygget etter jordskjelvet på 1800-tallet, er i dag fraflyttet grunnet dårlige konstruksjoner, men det minsker ikke byens sjarm.

På et lite lokalt bondemarked kjøper jeg jordbær- og appelsinhonning, før jeg skifter og gjør meg klar for en ny sykkeltur. Jeg legger av gårde nordover mot innlandet igjen og kommer etter hvert inn på samme løype som jeg allerede syklet i går, men denne gangen fortsetter jeg lenger øst. Beina mine har vent seg til det bølgete terrenget og det kjennes lettere å klatre de mange små stigningene som området byr på. Etter fem mil med spredte pinjer og eukalyptustrær, som sender ut en bitter og velgjørende lukt, begynner vegetasjonen å bli tettere. Den skjermer meg for vinden, som har tatt seg opp, men hindrer samtidig utsikten utover dalføret som jeg er i ferd med å klatre ut av.

OPPKVIKKER: Iúri Leitão fra Caja Rujal (t.v.) og Rui Oliveira fra UAE Team Emirates (t.h.) diskuterer siste nytt over en kopp espresso før
start av den andre etappen i Volta ao Algarve.

På toppen av Barranco do Velho, en stigning som er like lang som klatringen til Tryvann i Oslo, men noe slakere, stopper jeg opp og plukker noen viltvoksende klementiner. Én trenger ingen energibarer på sykkelturer på Algarve, når lommematen bokstavelig talt vokser langs veien. Med lagrene fulle av C-vitamin og frihetsfølelse tar jeg fatt på utforkjøringen ned mot lavlandet igjen og kommer etter hvert til et stort veikryss i São Brás de Alportel, der også feltet vil passere om noen timer. Det slår meg at det på den store veien inn til Faro kommer til å gå styggfort i feltet, hvis jeg allerede lett kan ligge i førti kilometer i timen.

Når det senere denne ettermiddagen attpåtil er tempohester som Geraint Thomas fra INEOS Grenadiers, som dunker i front og forhindrer ethvert siste angrep, er det nesten en selvfølge at den raskeste spurteren i feltet, Fabio Jakobsen, vinner etappen. Briten Thomas triller i mål et drøyt halvminutt bak nederlenderen, glad for at han i år ikke trenger å risikere alt som i 2015 og 2016 da han vant Volta ao Algarve. Hvem altså hvis ikke Thomas vet hvilke egenskaper en rytter trenger for å vinne rittet?

– Du må helt opplagt være en god temporytter og så må du være god til å klatre. Du trenger ikke nødvendigvis å være den beste klatreren i feltet, men du må være blant de beste for ikke å tape så mye tid i sammendraget. Jeg liker å sesongåpne i Algarve, fordi rittet byr på en miks av harde etapper og en lang tempo. Det er alltid smart å sykle så mange tempoer du kan på vårparten, slik at du finner flyten til tempoene i Grand Tours senere i sesongen, påpeker han.

HJERTEBANK: Faro er Algarves hovedstad og kan varte opp med en spennende gamleby som forteller om byens rikholdige historie. Rett i nærheten av Faros havn pleier det å være bondemarked, der du kan kjøpe grønnsaker og honning så vel som kunsthåndverk.

Like langt som Remco

Dagen derpå skal den tidligere britiske Tour de France-vinneren få rett i sin analyse, når vidunderbarnet Remco Evenepoel dundrer inn til en overlegen temposeier i kystbyen Tavira og med dette legger fundamentet for sammenlagtseieren i Volta ao Algarve 2022. Ikke bare klatrer belgieren på nivå med de beste fjellgeitene i feltet, men han bekrefter nok en gang at han også er én av verdens beste temporyttere.

Når jeg tidlig denne dagen velger bort å følge med på Evenepoel til fordel for å oppdage mer av Algarve, skjer dette nettopp med utgangspunkt i at jeg ikke er i tvil på at belgieren vil vinne tempoen. For meg frister det derfor mer å legge ut på en langtur som i store trekk ligner på den første etappen i Volta ao Algarve og som er på tjue mil. Pågangsmotet mitt om at jeg i dag skal tyne beina får seg dog en rask realitetsorientering, når jeg på de første kilometere sykler rett inn i en helsikes motvind. Hvis jeg i det hele tatt skal komme meg gjennom dagens etappe, og ikke fortape meg i at puls og fart i dag nekter enhver form for fredelig koeksistens, så må jeg finne på noe jeg kan rette fokus på.

Altså begynner jeg å telle antall storker som sitter på høyspentmastene langs veien og som ser ut til å ha funnet seg en grei plass å overvintre på. Etter snaue fem mil passerer jeg Silves, en gammel maurisk metropol som før i tiden var møteplass for filosofer og vitenskapsmenn fra hele verden, og som i dag er et senter for korkproduksjonen i Portugal. Jeg fyller på vannflaskene, vel vitende om at jeg i løpet av den neste timen skal klatre femten kilometer inn i fjellene sør for Monchique. Vinden opp stigningen er såpass lumsk at jeg i enkelte partier føler meg lett som en fjær, mens jeg rundt neste sving plutselig opplever å tråkke i usynlig leire. Etter hvert som jeg klatrer oppover i terrenget, kan jeg skimte kystlinjen og det azurblåe Atlanterhavet i vest, mens jeg i sør ser utallige små vulkanbrune koller som har formert seg til en sammenhengende åsrygg.

VENTETID: Publikum venter å ta imot feltet på den tredje etappen av Volta ao Algarve. På den tøffe bakkespurten var det til slutt Fabio Jakobsen fra Quick-Step som trakk det lengste strået.

Cola & bounty

Siden jeg tross alt bare har kommet halvveis på turen, triller jeg ned fra fjellet for å spare på kreftene. I Aljezur, en liten landsby med gammel maurisk festning og pittoreske blåhvite hus, endrer jeg retning og fortsetter sørover parallelt med kysten. På bare få kilometere har det karrige fjellandskapet blitt erstattet av frodig beitemark, der ivrige kyr har annet å gjøre enn å følge med på en syklist som haster forbi. Løypa dirigerer meg mer og mer mot kysten, og i Carrapateira er det ikke mer enn et par sanddyner som ligger imellom meg og det åpnet hav. Husene og vegetasjonen her er gravd inn i sanden, i et forsøk på å skjerme seg for vinden, men det kan ikke jeg. En nådeløs sidevind tar tak i sykkelen min og flytter den gjentatte ganger midt i veibanen, selv om jeg nærmest lener meg mot vindkanten.

Først når jeg etter fjorten mil vender østover igjen blir det bedre. Bare at beina mine har begynt å bli seige. Jeg sykler nå på en stor vei inn til Lagos som anses å være ett av de mer velhavende steder langs Algarve-kysten. Byens velstand økte drastisk da Lagos på 1400-tallet ble handelsplass for afrikansk elfenben, gull og ikke minst slaver. Som en slave tråkker også jeg i pedalene, fordi etter snaue sju timer i sadelen er jeg redd for ikke å rekke hjem før det blir mørkt. Om det tidligere i dag var storker jeg talte, har jeg nå gått over til å telle antall rundkjøringer som det visst nok finnes uendelig mange av på vei til Portimão. Det er såpass mange av dem at til og med GPS’en min mister retningssansen og prøver å sende meg dit jeg nettopp kommer fra. Jeg skjønner at jeg akkurat nå trenger en cola og en svær Bounty om jeg skal komme meg tilbake til hotellet.

Det er bittert å innse at jeg åpenbart har bommet fullstendig på turens lengde, når jeg etter tjue mil fremdeles har tre mil igjen. Det er faktisk like mange kilometere som Remco har tråkket seg gjennom i dag, sier jeg til meg selv når jeg sjekker telefonen for resultatene fra tempoen, men jeg innser samtidig at jeg neppe vil klare en snitthastighet på femti kilometer i timen, slik han har greid. Men en kombinasjon av sukker og stahet pusher meg fremover og får meg til å glemme smertene i beina. Idet sola går ned og fargelegger hele Algarve-kysten i rødoransje, dukker hotellet mitt opp i det fjerne. Følelsen av aldri mer å legge på en slik tur, er borte med en gang jeg trykker på stoppknappen på GPSen. Algarve, det kan hende at du tynte beina mine, men du bare forsterket min store lidenskap. Hit skal jeg komme tilbake!

PRAIA: Algarve-kystens gylne sandstrender, kalt praia, invaderes av titusener av soltilbedere hver sommer. Om vinteren derimot ligger strendene folketomt og inviterer til en avslappende hviledag imellom sykkeløktene.

Slik ble Team Coop reddet

(Sykkelmagasinet): I starten av august ble det slått alarm i Team Coop om at laget sårt trengte millioner av kroner til å opprettholde satsingen, hvis ikke ville Gylne Gutuer på Stange stå igjen som Coop-lagets aller siste opptreden.

André Drege endte opp med å vinne grusklassikeren, at på til foran lagkamerat Andreas Stokbro. Men fremdeles så det beksvart ut rundt lagets framtid.

Et par uker senere kunne TV 2 Sporten likevel melde at det fremdeles var håp. Da hadde Tour of Norway-spydspiss Roy Hegreberg tatt en ringerunde til sine sponsorer, og fått napp hos energiselskapet Repsol.

Tidligere i høst ble det søkt om lisens foran 2022-sesongen, og ryttere som har vært aktuelle for satsingen ble holdt varme. Det har likevel vært litt ’hysj-hysj’ rundt opplegget, men i dag ble endelig nyvinningen Team Coop-Repsol presentert.

– Vi har reddet laget, Team Coop-Repsol, sier en tydelig lettet Roy Hegreberg til Sykkelmagasinet.

Hegreberg: – Ekstremt viktig

Den tidligere syklisten har i årevis lett land og strand rundt i Norge etter sponsorer for Tour of Norway og (tidligere) Hammer Stavanger. Denne gangen måtte han trå til for å redde sykkellaget med røtter helt tilbake til 2004-sesongen da de gikk under navnet Team Sparebanken Vest.

Og mens norsk sykkelsport har fått en gallionsfigur i Uno-X som stadig vekk presser seg nærmere WorldTour-lisens og Tour de France, så visste Hegreberg samtidig at det var et veldig viktig tomrom bak der han kunne fylle.

– Jeg er veldig glad nå. Jeg mener dette er ekstremt viktig for norsk sykkelsport. Det er avgjørende for de ti rytterne som nå får sjansen. De hadde enten lagt opp eller måttet ta satsingen ned et nivå i klubbene. Noen av dem hadde sikkert også gått til utenlandske lag med den usikkerheten det medfører. Dette er også viktig for ungt talent som ser at det er flere muligheter enn å måtte ta steget direkte opp til Uno-X, sier Hegreberg.

Han mener utviklingstrappa for norske ryttere ser mye bedre ut nå.

– Steget opp til Uno-X (fra klubbnivå) er stort, og det blir enda større når du ser hvordan de spisser satsingen og tar nye steg. Det gjør det enda viktigere at det finnes et kontinentallag som kan hjelpe rytterne opp dit. Det er ikke alle ryttere som drar til utlandet som lykkes. Det er kanskje bare et fåtall som ender opp med å bli vesentlig bedre. Fra oss har Embret (Svestad-Bårdseng) og Louis (Bendixen) tatt steget i år, og tre andre gjorde de i fjor. Det viser i hvert fall at laget gjør noe rett, og det skal vi fortsette med. Jeg tror også det er motiverende for syklister i juniorklassen og de yngste innenfor seniorklassen, å se at det er flere veier som kan føre fram til målet.

– 10 millioner for å drifte

Han anslår at det må mer enn 10 millioner kroner til for å drive en fullverdig satsing på kontinentalnivået i dag. Det gjelder nemlig det samme for ildsjelene i sykkelsporten som for alle oss andre: Alt har blitt dyrere de siste åra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FOTO: Louis Bendixen er blant rytterne som har hatt fin progresjon innenfor Coop-systemet. Neste år sykler han for Uno-X Pro Cycling Team. Rune Helliesen, Team Coop

Så da hovedsponsor Team Coop kom med forslag til sponsorstøtte til kvinnelaget Team Coop-Hitec Products og Team Coop, var det bare den ene halvdelen som jublet. Det var rett og slett ikke nok midler til at herredelen av satsingen kunne innta 2023-sesongen.

– Driften av et slik konsept har blitt veldig mye dyrere de siste åra. Reiser er dyrere, drivstoffprisene har steget. En sykkel som tidligere hadde kostet 50 000 kroner, koster 100 000 kroner i dag. Jeg kan anslå at det koster rundt 10 millioner kroner å drive et kontinentallag i dag. Da jeg selv la opp i 2012-sesongen klarte vi oss med 1/3 av den summen, sier han – vel vitende om at både COVID-19 og krigen i Ukrainia har bidratt til gjøre ting vanskeligere.

– Hvor nære var det at Team Coop nå ble historie?

– Det var en realitet at det nærmet seg slutten. Hadde vi ikke fått inn Repsol, hadde det ikke blitt noe mer. Det var alt eller ingenting. Vi var avhengige av en tittelpartner til, sier han.

Henter DS fra Ringerike

Det er seks ryttere fra dagens stall som blir med videre. Louis Bendixen og Embret Svestad-Bårdseng har alt gått til nye lag, mens også Andreas Stokbro får ny arbeidsgiver neste sesong.

Uten at Hegreberg vil bekrefte noen navn, er det svært nærliggende å tro at Drege, Olav Hjemsæter, Karsten Feldmann og Eirik Lunder er blant rytterne som blir med videre. I tillegg er Martin Tjøtta ventet å ta steget over fra Ringerike SK.

Derfra dukker nemlig også lagets nye sportsdirektør opp.

– Sverre Dyngeland Vik blir med oss som sportsdirektør. Han har veldig god oversikt over rytterne og har fått veldig gode skussmål. I tillegg blir Gilbert De Weerdt og hans belgiske støtteapparat med videre. Sverre gleder seg til å samarbeide med ham, og Gilbert er viktig for oss med så mange kontakter etter mange år i internasjonal sykkelsport.

Planlegging av 2023-sesongen

Nå begynner jobben med å forlenge med seks av de nåværende rytterne og signere de fire nye. Deretter skal alt av utstyr, samlinger, ritt-invitasjoner og annen logistisk planlegging starte opp.

– Det er jo egentlig nå den virkelige jobben starter, sier Hegreberg som regner med at godkjenning av UCI-lisens bare er en formalitet.

– Har dere dårlig tid på å stable 2023-opplegget på beina nå?

– Det går nok greit. Vi skulle gjerne hatt det på plass for en måned siden eller to, men nå er vi i november. Da er rytterne i off season, og mye av denne jobben hadde vi gjort nå, uansett.

Treårige avtaler på plass

Årets sesong ble avblåst tidligere enn planlagt for Coop-rytterne med dobbeltseier i Gylne Gutuer. Neste år – og i årene som kommer – skal Hegreberg, Erik Johan Sæbø, Jan Erik Fjotland, Njål Østerhus og Stein Ørn sørge for at historien ikke gjentar seg.

– Hvis vi skal drive et lag, skal vi gjøre det med et fullskala rittprogram. Det blir dyrt med alt vi har av utstyr og kjøretøyer, men nå har vi skrevet avtaler med både Coop og Repsol de neste tre årene, så da bare gleder vi oss til å ta fatt på den jobben, sier Hegreberg.

Energiselskapet Repsol er alt inne som sponsor for Stavanger SK og er generalsponsor for Tour of Norway. Repsol Norge har sitt hovedkontor i Stavanger og har vært inne som sponsor i norsk sykkelsport siden 2016.

Nytt er det også at Tour des Fjords AS nå skal tettere inn i driften av sykkellaget. Selv om Hegrebergs hovedfokus fremdeles vil være å arrangere Tour of Norway på vårparten.

– Det blir litt lettere når vi deler lokaler inne på Sola Arena. Jeg tror det er positivt både for Tour of Norway og andre prosjekter vi holder på med, avslutter Hegreberg.

Tar selvkritikk for rittprogrammet

– EN AV DE BESTE lagvenninne du kan få, skrev Katrine Aalerud på Twitter da nyheten om at Anouska Koster hadde signert for Uno-X ble offentliggjort.

Den norske Movistar-profilen syklet sammen med nederlenderen i 2019.

– Vi ble ganske gode venner. Hun er god på sykkelen og profesjonell, men også god å ha i laget. En person som bryr seg om andre og skaper mye godt humør. I løp skaper hun trygghet og går 100 prosent inn for jobben sin, enten det er å kjøre for andre eller om hun er kaptein (de få gangene hun har fått muligheten). Hun går bokstavelig talt i kjelleren. Flere ganger om mulig. Det er veldig inspirerende, sier Vestby-jenta til Sykkelmagasinet.

29-åringen fra Zwaagwesteinde i Friesland nord i Nederland, kan fort bli en nøkkelsignering foran den kommende sesongen. Hun bringer med seg stor rutine, godt humør og kjørestyrke i monn.

Et flatt land med sterk sykkelkultur. Det var nok også grunnen til at Koster selv fant fram til idretten, selv om innfallsporten var ganske langt unna Amstel Gold Race og Ronde van Limburg.

– Jeg har vært syklist lenge, sier hun med et smil og mimrer tilbake som om hun skulle vært godt oppe i 30-åra.

Startpunktet var imidlertid ikke før hun hadde fylt 13:

– Jeg visste ingenting om konkurranseaspektet den gangen. Det var mer at min mor brukte sykkel for å komme seg rundt. Jeg følte et behov for å komme meg ut på sykkelen og jeg ville være sammen med henne. Det var slik det hele startet, forteller hun.

Det høres kanskje litt rart ut i dag, men for lille Anouska åpnet dette en ny verden. Hun fant ut at det var egne klubber der hun kunne sykle sammen med andre, og at de igjen konkurrerte mot andre lag.

– Jeg ble med på noen løp nord i landet, der jeg kommer fra. Så fant jeg ut at jeg likte å konkurrere, og vokste mer og mer inn i sykkelsporten derfra.

ALT FOR VOS: Hun har syklet på lag med Marianne Vos i seks sesonger. Men nå var det på tide med noen nytt, synes Anouska Koster (til venstre). FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

Tok stadig steg

I årene som fulgte falt hun pladask for sykkelsporten, og skled gjennom de neste utviklingstrinnene på ren automatikk. Som 18-åring ble hun sendt til Junior-VM i København, der Lucy van der Haar tok gullet for Storbritannia, belgiske Jessy Druyts tok sølvet og danske Christina Siggaard hentet hjem bronsen for vertsnasjonen.

– I etterkant av det fikk jeg muligheten på et profflag, sier hun og snakker at på til om legendariske Dolmans – Boels Cycling Team.

Hun har nå 11 sesonger på landeveien bak seg. For lag som Rabobank-Liv, WaowDeals, Team Virtu, Parkhotel Valkenburg og Team Jumbo-Visma. I seks sesonger har syklet med superstjernen Marianne Vos.

– Marianne er en av de aller største sykkelrytterne noen sinne. Det hun gjør er helt spesielt. Hun har fortsatt masse krefter og er veldig smart i valgene hun tar underveis. Det er veldig fint å jobbe for henne, fordi du vet at hun kan vinne til slutt, sier hun.

Med overgangen til Uno-X Pro Cycling i 2023 og 2024 gjør hun et markant skifte i egen karriere. Fra å være trofast brikke rundt Vos i klassikerne og etapperitt, vil hun kjøre rundt med langt større ansvar i den norskedanske satsingen.

I et ungt, nystartet lag vil rutinen hennes være uvurderlig.

– Hvis du ser på Anouska så er hun god i alle terreng og presterer jevnt på et høyt nivå. Hun har veldig mye erfaring og har vært med i mange år. Du ser kvaliteten hennes i Ardennerklassikerne. Generelt er hun en god og stabil rytter. En topprytter, lyder skussmålet fra Lars Ytting Bak.

Søker bredde

Sammen med sjefen for satsingen, Jens Haugland, sportsdirektør Alex Greenfield og trener Jelle de Jong, har dansken bidratt til å utvikle lagets strategi på overgangsmarkedet. Fremdeles er det slik at bredden ikke er stor nok på kvinnesiden av idretten, og da har man også funnet ut at et lag kun bestående av skandinaviske innslag ikke er bærekraftig nok. På den andre siden har det åpnet opp for å lete i flere nord-europeiske nasjoner. At man nå har begynt å plukke ryttere fra storlag som Jumbo-Visma og Trek-Segafredo er et statement i seg selv.

Foruten Koster er det klart at også den tidligere juniorverdensmesteren Amalie Dideriksen slutter seg til laget foran neste sesong.

Etter vueltaen ble Maria Giulia Confalieri, nummer tre i årets Gent-Wevelgem, og med en rekke andre topplasseringer denne sesongen, også bekreftet.

– Vi var alle enige om at vi trenger noen med erfaring som kan forsterke laget vårt. Vi har en bredde med unge ryttere og noen talenter, nå skulle vi ha inn noen som vi kan stole på og som har erfaringen som trengs. Det er viktig at de kan dele den videre med unge, sier Ytting Bak.

Uno-X er et fremadstormende, appellerende prosjekt. De er ikke kjent for å gjøre ting halvveis, men snarere være gjennomført, offensive og uredde. Du trenger likevel ikke være Albert Einstein for å se at den første sesongen ikke har levert helt etter forventningene. Susanne Andersen benyttet seg av klassikerne til å kjøre inn størsteparten av UCI-poengene i satsingen. Selv om man har vært innom store ritt som Women’s Tour, Giro Donne og Tour de France Femmes, har man ikke klart å sette dype avtrykk etter seg sportslig sett.

– Uhell, sykdom, COVID og skader, ramser Ytting Bak opp som delforklaringer.

Han medgir at laget tidvis har ”fått bank” denne sesongen og merket seg noen ting han vil endre på:

– Det har vært noen ritt som vi burde ha droppet, og så er det andre vi kanskje burde ha vurdert. Vi har kjørt nesten alle de største rittene, men kanskje hadde det vært lurt å kjøre noen av de mindre i stedet. I og med at vi er WorldTour-lag skal vi også sikte mot WorldTour-ritt. Blant herrene er det kanskje bare ti prosent av rittene du kan velge bort, mens vi kan velge oss ut hvem av dem vi ønsker å sykle. Vi skulle kanskje ha kjørt mindre ritt innimellom, og heller prioritert å få noen gode opplevelser inn i gruppa, sier han.

Det har nemlig vist seg at å ha 11 konkurransedyktige ryttere i et så tøft program, har vært for lite.

MELLOMFORNYØD: Uno-X Pro Cycling har brukt året på å etablere seg i WorldTour, og det har ikke bare vært enkelt. FOTO: Wordup Projects

Ovebevisende debut

Etter NM i Levanger ble Marthe Berg Edseth signert og ble deretter dyttet rett ut på dypt vann under Giro d’Italia. En utfordring hun for øvrig løste på mesterlig vis, innen også hun ble nødt til å melde avbud foran de siste etappene.

Underveis i sesongen har Mie Bjørndal Ottestad tatt store steg, og gjorde blant annet en god figur under Tour de France Femmes sammen med Anne Dorthe Ysland.

Foran neste sesong har managementet tatt beslutningen om å rekruttere ytterligere for å stå bredere rustet. Dermed vil antall ryttere økes til 16.

– Det er noe jeg personlig gleder meg veldig til, innleder Ytting Bak.

– Vi vil ha litt flere strenger å spille på med nye forsterkninger inn. I år har vi blitt bedre kjent etter å ha kjørt mange løp sammen. Vi har lært mye og sett mange forskjellige sider av rytterne. Vi vet nå mer foran den kommende sesongen hva rytterne er i stand til og ikke. Vi har sett hvor mange steg Mie (Bjørndal Ottestad) har tatt. Anne-Dorthe (Ysland) har også vist kjempepotensial. Det var synd at hun skadet seg dagen etter Het Nieuwsblad, der hun kjørte flott. Hun startet godt for oss, og gjorde det også bra i Tour de France. Det er veldig mye potensial hos flere av jentene som fremdeles er veldig unge. De trenger mer erfaring, og den jobben har startet alt i år. De har kjørt de største rittene i verden.

Ytting Bak kjenner naturligvis godt til Amalie Dideriksen som de siste årene har satset tungt på bane sammen med Juli Leth.

Uno-X-lederen håper de skal klare å kickstarte Dideriksens karriere på nytt. Under Tour of Scandinavia valgte Trek-Segafredo å legge strategien opp rundt henne under de første to massespurtene. Før hun, symptomatisk nok, hoppet av rittet for å igjen å skifte fokus inn mot banesykling under EM i München.

– Hun har alltid kjørt for store lag. Boels- Dolmans tidligere og nå for Trek-Segafredo. Hun har veldig mye erfaring og vet hva som skal til. Hun har en veldig god personlighet, og jeg liker henne godt.

Bringer energi

Sports managementet i Uno-X har kikket nøye på typer under prosessen med å hente inn de rette elementene til en stadig voksende ryttergruppe.

Ytting Bak forteller at han snakket daglig med Koster under Tour of Scandinavia, og at det gode inntrykket han hadde av henne bare ble forsterket:

– Hun sto der hver dag og smilte over hele femøringen. At hun bringer energi og positivitet inn i satsingen er noe vi setter pris på, sier han.

Koster forteller at hun også fikk en god magefølelse i samtalene med Uno-X, og da var det en grei avgjørelse å hoppe på et miljøskifte.

– Jeg likte meg veldig godt på et skandinavisk lag og hadde et fint år i Virtu, så det var synd at de bestemte seg for å legge ned satsingen. Nå får jeg en ny mulighet. Jeg tok den med begge armer. Jeg tenkte at dette var en stor utfordring for meg. Noe nytt. Jeg mener at man bør utfordre seg selv innimellom.

– Hvordan ser du og andre ryttere på Uno- X-prosjektet fra utsiden?

– Både inntrykket jeg hadde av dem sett utenifra og etter at jeg hadde den første samtalen med dem, virket veldig profesjonelt. De har en god struktur, og det er noe jeg trenger. Det er et prosjekt som er bra for kvinnesykling, men jeg mener det er et lag med god standing både for gutter og jenter. Kvinnelaget har bare holdt på i ett år, men de har allerede kommet langt. Du ser at det er en profesjonell struktur rundt det, og det er godt å se at det vokser såpass fort, sier Koster.

29-åringen har også gode minner fra Ladies Tour of Norway (nå Tour of Scandinavia) fra tidligere. Tilbake i 2016 opplevde hun både å vinne etappen mot Halden og ta steget opp på sammenlagtpodiet, sammen med lagvenninnene Lucinda Brand og Thalita De Jong for Rabobank-Liv Woman Cycling Team.

SPRER GLEDE: Anouska Koster er en dyktig syklist og gledesspreder ute på landeveien. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

I takt med at etapperittet har vokst seg større de siste årene, har hun framfor alt vært opptatt med å hjelpe Marianne Vos til nye etappeseirer. Vos har syklet rittet fem ganger, har tre sammenlagtseirer, én andreplass og totalt 12 etappeseirer.

– Og nå sa hun: Nei, Anouska ikke dra til Uno-X, bli her og hjelp meg i stedet?

– Hun har ikke sagt noe om det til meg, så det var nytt for min del. Vi snakker godt sammen, sier Koster og viser igjen fram det varme smilet.

Neste gang hun kommer tilbake vil det være for et norsk lag.

Derfor vraket han Uno-X til fordel for Jumbo-Visma

(Sykkelmagasinet): Mandag kom nyheten om at Jørgen Nordhagen sykler for Team Jumbo-Visma ut 2027-sesongen, men hovedpersonen selv var et stykke unna begivenhetenes sentrum både geografisk og rent fokusmessig.

17-åringen som til daglig studerer ved NTG Lillehammer, hadde nemlig reist på snøsamling til svenske Idre Fjäll med langrennsgjengen i klassen.

– I går gikk det en del tid på å komme seg hit, men vi fikk halvannen times skigåing. Det, kombinert med litt løping, blir gode forberedelser inn mot langrennssesongen. Jeg hadde en god sesong i fjor selv om det også var litt å gå på. Jeg har satt meg noen nye mål og er veldig klar for en ny sesong, sier Nordhagen til Sykkelmagasinet.

Gjennom hele prosessen med å finne sitt første profflag har han vært fast bestemt på å fortsette langrennssatsingen på vinterstid. Heller ikke overgangen til Jumbo-Visma fra 1. januar 2024 – endrer vesentlig på det:

– Planen nå er at jeg skal fullt på ski så lenge jeg vil denne sesongen, og egentlig den neste sesongen også. I den siste delen av sesongen er jeg inne på utviklingslaget til Jumbo-Visma. Der får jeg også gå på ski som jeg ønsker og satse på det. Det blir nok litt andre krav når jeg kommer opp på WorldTour-laget. Det vil fortsatt være mulig å trene og konkurrere på ski, men det er andre krav for å delta på treningssamlinger, klargjør han.

Så legger han til:

– De ønsker å legge til rett for at jeg skal holde på med begge idrettene lenge. Nå vet jeg at det er hos dem jeg kommer til å oppholde meg de neste fire-fem årene, og så får jeg heller ta en mer endelig valg når jeg kommer dit om hva jeg har lyst til å gjøre videre.

Ny sykkel får vente – nå er det ski

I hans hode er det nå et renn i Bardufoss som også vil fungere som VM-uttak for juniorene som har første prioritet, og deretter venter blant annet norgescup på Lillehammer i januar og ski-NM i Alta måneden etter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FOKUS MOT TO IDRETTER: Jørgen opplever også stor framgang i skisporet der han er blant eliten i junoirklassen. FOTO: Unn Hege Nordhagen

Før han reiste til Sverige, ble det dog tid til besøk hos det splitter nye service course-anlegget til Jumbo-Visma i s’Hertogenbosch, at på til med prøving av litt nytt utstyr, medisinsk test og sykkeltilpasning, i tillegg til møter med blant andre Robbert de Groot og Merijn Zeeman i Jumbo-Visma-systemet.

– Alt er ikke landet ennå, men sånn det ser ut nå bytter jeg det meste av utstyret. I hvert fall både landeveis- og temposykkel. Jeg er jo ikke offisielt del av laget ennå, men noe utstyr har jeg fått med meg allerede. Hva som skjer med sko, hjelm og hansker er ikke helt avklart. Det virker som jeg blir tilbudt det beste av det beste, så får jeg se hva jeg velger å ta ut etter hvert.

– Så nå sitter du iført langrennsdressen og tripper ikke i det hele tatt over tanken på at det er nye sykler rett rundt hjørnet som andre ryttere kan ta i bruk alt nå?

– Jeg har fått noe allerede via service course, blant annet noen hjelmer jeg skal teste. Det går jo an å prøve ut noe av det på rulla. Men det er ikke noe hastverk for min del. Nå handler det om å gå så fort som mulig på ski og gjøre det bra der, sier han.

VM-debuten kronet sterk sesong

Etter at han ble del av Kai Lexbergs uttak til Fredsrittet i mai, har det egentlig bare gått én vei for Nordhagen: Utviklingspila har stupt bratt oppover.

Da de fleste nordmenn lå og sov natt til 23. september, herjet 17-åringen med verdenseliten på vei oppover den småkuperte rundløypa med Mount Pleasant som den mest hissige kickeren.

Sluttresultatet etter at råsterke Antonio Morgado stakk av mot slutten og fikk kamp av Emil Herzog i kampen om gullet, var egentlig uinteressant da Nordhagen og franske Thibaut Gruel ble hentet inn i kampen om bronsen. En spurt i mindre gruppe er ikke akkurat styrken hans.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

Profflagene kniver om norsk supertalent

Underveis hadde han bidratt sterkt til å prege rittutviklingen, og viste – slik han også har gjort under flere Nations Cup-ritt, at han var den desidert sterkeste førsteårsjunioren. På det tidspunktet hadde også kampen om signaturen hans pågått en god stund. Flere av de aller største proffsatsingene i verden hadde alt slengt seg på, etter at han begynte å dokumentere evnene sine på den internasjonale scenen.

– Hvordan synes du prosessen rundt å finne din nye arbeidsgiver har vært denne sesongen?

– Det har egentlig vært veldig greit. Jeg har hatt mange gode folk rundt meg som har deltatt og latt meg lufte hva jeg tenker, så har også de kommet med innspill tilbake. Det har blant annet vært faren min (tidligere norgesmester på landeveien, Finn-Vegard Nordhagen, vår anm.), treneren min Even (Røed) og onkelen min som har hjulpet til å håndtere møter og samtaler med forskjellige lag og management. Etter hvert fant jeg ut at om jeg hadde kunne velge fritt hvilke lag jeg anså som de mest interessante, så hadde de fleste av dem alt kommet på banen med tilbud. Da følte jeg meg også klar for å ta et valg.

Sykkelmagasinet har tidligere skrevet at Team Jumbo-Visma og Uno-X Pro Cycling Team var to av alternativene som skilte seg ut fra mengden. Blant de interesserte lagene befant også Team DSM, UAE-Team Emirates, BORA-hansgrohe og Quick Step-Alpha Vinyl seg.

– Selvfølgelig har Uno-X vist interesse og det har også vært et veldig godt alternativ. Det er ikke lenge siden det endelige valget ble tatt, og da lå magefølelsen på Jumbo-Visma, forteller han.

– Er det rett å si at Jumbo-Visma og Uno-X var de to alternativene som sto igjen helt til slutt?

– Det var en prosess og det var flere alternativer å gå for før jeg bestemt meg. Jumbo-Visma og Uno-X var kanskje de to lagene som var mest aktuelle, og sånn sett ble de to siste, men jeg var innstilt på å høre hva alle lag som viste interesse hadde å tilby meg, svarer han.

Rådførte seg med Staune-Mittet

Da Sykkelmagasinet snakket med akademisjef Robbert de Groot i det nederlandske WorldTour-laget, bekreftet han at Nordhagen hadde vært innom lagets treningsleir på Sjusjøen for litt over et år siden, og at de hadde holdt kontakten siden.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ALT KLARE FOR TJV: Jørgen Nordhagen blir lagkamerat med Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes i utviklingslaget til Jumbo-Visma. FOTO: Sjur Martin Kleppan

Den norske klatreren har blant annet rådført seg med at norske Jumbo-Visma-rytterene i prosessen, og at Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes har tatt solide steg som del av utviklingslaget deres, har vært en faktor som har spilt inn i lagvalget.

– Det er kanskje Johannes, som er den jeg kjenner best fra før, og det han har fortalt meg om laget og utviklingen han har opplevd, som har fristet meg. Både Per og Tobias virker også veldig fornøyd. Det er et trygt miljø og det er jo opplagt at de gjør en hel del ting rett. De greier å ta vare på rytterne sine og utvikle dem på en god måte. Det gjenspeiler jo også resultatene på toppen i det som kanskje er verdens beste sykkellag, sier han.

Ronde l’Isard-vinner Staune-Mittet bekrefter at lovordene sitter løst hos ham når det dreier seg om hans nåværende arbeidsgiver.

– Personlig kunne nok ikke jeg ha gjort et bedre valg med tanke på egen utvikling, og derfor har jeg kun lovord å komme med. Utover dette, regner jeg egentlig med at lagets resultater og utvikling de siste årene, snakker for seg selv. Det er veldig få som kan matche dette, så det tyder jo på at det er store mengder kompetanse samlet på ett sted.

– Vil heie på Uno-X utover

Selv om Uno-X ikke nådde helt opp denne gangen, er Nordhagen imponert over hva det norske laget har bygget opp etter det som startet med en fusjon mellom Ringerike SK, Lillehammer CK og Team Ringeriks-Kraft foran 2017-sesongen.

Som Lillehammer CK-rytter har unggutten snakket med trener Arne Gunnar Ensrud om det norske proffkonseptet, samtidig som sykkelmiljøet har et samarbeid til Jumbo-Visma på grunn av bakgrunnen til både Staune-Mittet og Tobias Foss.

– Uno-X var absolutt veldig interessant. Jeg har opplevd god backing derfra gjennom AG som bor på Lillehammer. Jeg har vært med på noen økter og de har vist både interesse for meg og fulgt meg opp. Til slutt var det noen faktorer som gjorde at det føltes rett å gå til Jumbo-Visma. Det er kult at brodern (Truls Nordhagen, vår anm.) får en mulighet til å utvikle seg videre som syklist der (sykler for Uno-X Dare Development Team neste år, vår anm.) og for norsk sykkelsport som helhet at de har bygget et slikt prosjekt. Det er absolutt noe jeg vil heie på framover.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BLIR Å SE I UNO-X: Storebror Truls Nordhagen sykler for utviklingslaget til Uno-X neste sesong. FOTO: Jarle Fredagsvik

Nordhagen forteller at han ikke så på verken mangel på WorldTour-lisens eller avhengighet av invitasjoner til det største WT-rittene som noe stort problem for hans videre karriereutvikling, men avslører én ting til som gjorde at det nederlandske storlaget ble for fristende:

– Det ene er utviklingen og de gode mulighetene for rytterne innenfor satsingen, og så er det også den delen av konseptet som ligger på absolutt toppnivå i sykkelsporten. Min motivasjon for å trene sammen med de aller beste syklistene i verden, er en viktig del av det for meg. Derfor ga det mening å komme seg inn i systemet og kjenne litt på nivået som allerede er der. Om noen år ønsker jeg også å strekke meg mot de aller beste.

NM-gull står høyt på ønskelista

I avtalen med Jumbo-Visma er det lagt opp til at han skal ta steget opp til profflaget alt i 2025. Grensene mellom de forskjellige lagene er likevel litt flytende, noe han også ser på som en god ting.

– Det står 2025 i forslaget som kom fra Jumbo-Visma, og jeg er enig i den vurderingen. Det virker fornuftig. Det vil også være muligheter til å ta et steg opp eller ned underveis, og jeg tror det er viktig å kjøre en blanding av ritt på høyere og litt lavere nivå. Det samme gjelder litt med løyper. At man prøver seg fram med tøffe profiler, men også kjører en hel del flatt for utviklingslaget for å utvikle seg videre. De har lagt fram noen planer framover som virker veldig bra. Det virker veldig gjennomtenkt hvordan de har lyst til å matche meg utover.

Men først skal altså vinteren og langrennssesongen til pers, i tillegg skal han avslutte juniorkarrieren for Lillehammer CK. Selv om han vanligvis henger litt etter klassekameratene på NTG i langrennssporet i starten av sesongen, er det et par ting han håper å være i posisjon til den kommende vinteren.

– Da vi snakket samme sist gang, snakket du om en NM-tittel du var sulten på?

– Hehe, ja. Det er et stykke dit ennå, så jeg får se an hvordan nivået blir denne sesongen. Men det er riktig at jeg tryna i skøytedelen under NM. Jeg skal ikke si at seieren glapp akkurat der, men det ble i hvert fall sølv til slutt, svarer langrennsløperen Jørgen Nordhagen.

Ekspertens valg: Fem gadgets vi ønsker oss

(Sykkelmagasinet.no): Petter Theodorsen har lett litt rundt hos forhandlere på nett. Dette er tingene han ønsker seg foran neste sykkelsesong (men aller helst NÅ):

Garmin Edge 830

Sykkelcomputeren som gir deg alt det du ønsker og mer til. Garmin edge 830 kommer med 2,6 tommer fargeskjerm med touch og veier ikke mer enn 79 gram. Brukervennlig og praktisk treningsverktøy med dynamisk treningsveileder som logger treningsstatus for å hjelpe deg i bedre form.

www.garmin.com

Veil. pris 3.999 kr.

Specialized Angi Crash sensor

Sensor fra Specialized til montering på hjelmen. Denne potensielt livreddende dingsen oppdager om du skulle være uheldig og krasje ute på tur. Skulle uhellet være ute sender sensoren et nødsignal til selvvalgte nødkontakter med siste kjente GPS-posisjon. Du kan selv avbryte signalet via Specialized sin Ride app om det kun har vært et lite uhell og alt står bra til. Kan monteres på en rekke kompatible hjelmer, eventuelt med en adapter for å passe de aller fleste hjelmer på markedet.

www.specialized.com/us/en

Veil. pris 599 nok

Garmin Varia RCT716

Kamera, radar og baklys som monteres på setepinnen. Kameraet tar opp kontinuerlig mens du sykler og gir beskjed til Garmin-enheten din når det nærmer seg noen bakfra. Gir opptil fem timers batteritid med baklykt, opptak og radar. Ett ekstra sett med øyne bakover mens du selv har kontroll på veien fremover.

www.garmin.com

Veil. pris: 4.449 kr

Kidreel drakasett

En diskret drakasett montert på barnesykkelen gjøre det mulig å dra med de minste om kreftene skulle ta slutt. Trenger man litt ekstra hjelp på turen er det bare å dra ut snoren og holde i håndtaket mens barnet blir sittende på sykkelen sin. Fungerer like godt på veien til hverdagsaktivitet som til tilrettelagte sykkeltraseer rundt om i landet. Drakasetten festes enkelt på ramma med en medfølgende stropp og snora er på 1,9 meter. Krever dog at barnet har relativt god kontroll på egen sykkel og at man har et lite blikk bakover.

www.bikeshop.no

Veil. pris 549 kr.

Rapha Bar Bag

En bar bag har blitt et populært tilbehør på sykkelturer der man ønsker å ha med seg et ekstra plagg for usikkert vær eller utstyr for enkle reparasjoner underveis. Rapha har kommet med en bar bag på 2 liter som er laget i regntett materiale så du trygt kan legge telefon og andre eiendeler uten å være redd for vannskader. Bagen monteres enkelt med klips både på styret og styrerør og kan enkelt monteres under overrøret om det skulle være ønskelig. Kommer også med en ekstra stropp som gjør at du kan bruke den som en skulderbag.

www.rapha.cc/no

Veil. pris 700 kr

– I 2025 er vi nødt til å være klare

FLANDERN, 2022. Uno-X Pro Cycling hadde invitert til sykkelfest. Anledningen var profflagets debut i Flandern rundt, kronjuvelen i den belgiske klassikerpyramiden.

– Let’ get this show started. Supporters from Scandinavia – book your tickets, messet teamsjef Jens Haugland via egen blogg i forkant.

Selskapet hadde investert tungt i VIPområdet vis-a-vis selveste Kwaremont. Uno- X-bannere var heist langs løypa på den falske flaten Tadej Pogacar noen timer senere skulle benytte til å kjøre konkurrentene av bakhjulet. Det skummet i glassene og summet langs løypa. Folket var tilbake, og med den festen – etter to år med oppfordringer om å syklistene være i fred.

Ambisjonene var selvsagt høye, tross nybegynnerstempel og vissheten om at det 272,5 kilometer lange rittet er blant de mest brutale endagsrittene på moder jord. Kun vlaanderens moiiste overlever her. Sportslig sett ble det også en liten punktering.

Tobias Halland Johannessen ankom rittet rett fra sykesenga etter et ublidt møte med peloton flu under Volta a Catalunya. Rasmus Tiller var uvanlig kraftløs, og ga i stedet road captain Anders Skaarseth mandat til å kjøre for egen sjanse. Alexander Kristoff virket solid over Koppenberg for sitt Intermarché-lag, og syklet til slutt med selvfølge som feltet beste nordmann på 10.- plass. Skaarseth var det norske Pro Teamets beste på 28.

TETT PÅ: Innkvarteringen var bokstavelig talt kun et steinkast unna Koppenberg, da Uno-X Pro Cycling inntok Flandern.

Ned på bakken

Isolert sett var det ikke det helt store å juble for. I et større perspektiv var det dog et vitnesbyrd på hvor langt dette prosjektet egentlig har kommet.

Skuffelse over stang-ut i Flandern rundt. Tenk at vi i det hele tatt skulle få en satsing med røtter fra norsk jordsmonn inn i det aller mest celebre selskapet i sykkelsporten? I 2017 hadde Joker-Icopal svingt fanen for norsk sykkelsport, men forsøket ebbet egentlig ut med en enslig De Panne-deltakelse samme år.

I spiss for den konstellasjonen hadde belgieren Gino van Oudenhove fungert som strateg og brobygger. Vear-mannen har en know how som overgår de fleste i norsk sykkelsport. Etter VM i Bergen 2017, hadde han sågar fungert som sportsdirektør i vannfilmen rundt Doug Ryder og hans WorldTourmannskap, Dimension Data

Alt i fjor høst hadde Van Oudenhove reist ned til Belgia sammen med Jens Haugland og lagt fram planene for prosjektet for rittarrangøren Flanders Classics. Det hjalp tydeligvis, for den påfølgende vinteren trillet invitasjonene inn fra den kanten: Omloop Het Nieuwsblad, Gent- Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Flandern rundt og Scheldeprijs.

På utsiden ser det kanskje ut som Uno-X Pro Cycling vokser i rykk og napp, men det handler først og fremst om å holde seg i vekst i et tempo omgivelsene tillater:

– I år endret programmet seg inn mot åpningshelgen og klassikerne. Skal du være med der, skal du helst ha en del ritt i beina på høyere nivå enn vi har hatt tidligere. Den store endringen var at vi stilte til start i Etoile de Bessèges og Oman i februar, i en periode det ikke var noen løp for laget året i forveien. Da startet vi først med Kuurne. I år er det utvidet til både Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne og Le Samyn. I fjor var målet Nokere, Denain og Handzame, før det plutselig dukket opp en invitasjon til De Panne og Harelbeke. I år har vi fått alle, så det er en helt annen situasjon, sier Van Oudenhove til Sykkelmagasinet.

Fokus mot aso

Den neste oppgaven blir å holde på invitasjonene. Det gjøres selvsagt best ved å leve opp til forventningene når man først er sluppet inn i det gode selskap. 6.-plasser til Rasmus Tiller i Het Nieuwsblad og Nokere, 9.-plass i Le Samyn. 7.-plass til Søren Wærenskjold i Bredene Koksijde. Tobias Halland Johannesen ble nummer 7 sammenlagt i Volta a Cataluyna. Alle gode bidrag i resultatregnskapet.

En annen mektig rittarrangør som må blidgjøres, er franske ASO. Tidlig på året ble TotalEnergies og B&B Hotels foretrukket foran det norske laget under Paris-Nice. Et forvarsel om en historie som gjentok seg til sommeren da de samme lagene mottok invitasjon til Tour de France.

Jentefraksjonen fikk dog sin første smak av Le Grand Boucle. Organisasjonen, anført av Haugland i spissen, dro til på storeskiva. På fransk jord ble nye kontakter i ASO-systemet knyttet, og selv om det singlet i champagne-glass under feiringen var innslippet i Tour de France Femmes noen skritt i retning både for jentene og prosjektet som helhet.

På herresiden skulle da også invitasjoner til Flèche Wallonne, Liège-Bastogne-Liège og Critérium du Dauphiné falle deres vei. Med en viss realisme i vekstplanene og kanskje også med fasit i hånd, var det et ganske ideelt oppsett i utviklingen av en ung, uerfaren ryttergruppe.

Det er kanskje ikke alltid så lett å se seg selv utenfra, men lagets belgiske anker var ikke blant dem som satt med blikket stivt fokusert kun Tour de France.

– Når man først får sjansen til å vise seg fram under ritt som Tour of Catalunya og Critérium du Dauphiné, er det viktig å få fram at vi har ryttere som kan være med å prege løpet. Det er basisen for invitasjonene neste sesong som legges nå, påpeker han.

– Det virker ikke som at du på død og liv var så opptatt av at dere skulle få innpass i Tour de France denne sommeren?

– Å kjøre ukelange ritt i WorldTour passer veldig fint i utviklingsløpet vårt. Det hadde selvsagt vært stas å starte sommerens Tour de France. Det er ikke sånn at det hadde ødelagt for oss, men det er et nyt steg opp. Akkurat som Flandern rundt er et steg opp fra Nokere og Handzame. Kanskje også fra et ritt som Harelbeke. Både sportslig og som organisasjon er vi ikke helt klar for det, mener Van Oudenhove.

– Hva mener du mangler?

– Erfaringen og kjørestyrken. Det er også forskjell på å kjøre etappeløp over én og tre uker. Vi har mange i støtteapparatet og folk som har vært der selv, men det er nok godt for oss at vi tar det steg for steg. Det mest ideelle for oss hadde vært å kunne velge om vi skulle ha deltatt i en Grand Tour, og da hadde valget falt på La Vuelta.

– Hvorfor?

– Det hadde vært bedre for oss fordi vi da allerede hadde kjørt de andre store rittene. Plasseringen mot slutten av sesongen hadde også gitt oss en base inn mot neste år.

SYKLING I HORISONTEN: Hovedfeltet ligger strukket ut på én lang linje under innledningen av Dwars door Vlaanderen.

Voksesmerter

På lengre sikt vil behovene presse seg fram. Også for Uno-X Pro Cycling Team. På noen områder har konseptet har kanskje vokst mer enn det tålte selv de siste sesongene. Likevel, man skal ikke langt tilbake i tid for å finne norske og danske toppnavn som har forlatt satsingen. Tobias Foss flagget banebrytende ut til Jumbo-Visma, Andreas Leknessund skrev tidlig under for Team DSM. Jonas Iversby Hvideberg forsvant samme vei, Markus Hoelgaard til Trek- Segafredo. Danskene Julius Johannessen og Fredrik Rodenberg var også innom, men også for dem ble ledige plasser i WorldTour for fristende å kassere inn.

Høsten 2022 er det heller ingenting som tilsier at Uno-X skal slå kloa i 1 av de 18 WorldTour-lisensene som skal deles ut fram til 2026. Det er likevel et konsept som har kommet for å bli. Som skal fortsette å ta nye steg, pushe på og flytte våre tanker om hvilke begrensninger en skandinavisk bataljon kan møte ute i det store Sykkel-Europa.

Van Oudenhove er ikke den som stresser mest i søken etter å plassere laget på den øverste hylla internasjonalt. Det han imidlertid brenner for er å videreutvikle utøverne, og her vil også behov for enda større belastninger presse seg fram.

– Etter hvert vil vi komme til et punkt der vi trenger å kjøre Grand Tours. Vi vet det gjør rytterne sterkere. Hvis man tar Rasmus Tiller som et eksempel. Det kan være den lille biten han mangler og som Tiesj Benoot hadde, som gjorde at han ikke helt orket å følge de beste over Steenbekdries eller Kwaremont. Kanskje kunne det hullet ha blitt lukket om han hadde kjørt Paris-Nice eller Tirreno-Adriatico i forkant? Vi er ikke hundre prosent sikre, men det kan være en årsak. Det skal også sies at Rasmus har kjørt en Grand Tour tidligere i karrieren (La Vuelta i 2019, vår anm.) og det ser vi veldig godt på nivået hans.

NESTE RITT: Etter et skuffende ritt for hans del, er fokus alt flyttet to uker lengre fram i tid,
mot Paris-Roubaix, for Rasmus Tiller.

Hjemkomst

”En av de beste, norske syklistene gjennom tidende kommer hjem. En virkelig profesjonell rollemodell”, annonserte Uno-X selv via Twitter den 1. august. På selve åpningsdagen av det internasjonale overgangsvinduet.

– Heller ti for én enn én for ti, har vært et mantra teamsjef Haugland har brukt flittig om ressursbruken på overgangsmarkedet.

Van Oudenhove uttalte selv underveis i klassikerne at ”vi vil ha veldig stort fokus mot å utvikle våre egne ryttere, i stedet for å hente en rytter som kanskje koster 1,5 millioner euro, og som kanskje kan kjøre inn resultater for oss”.

Da det i løpet av vårparten likevel gikk fram av samtalene med 35-åringens agent at en overgang kunne materialisere seg, fantes det ikke mange innenfor satsingen som ikke tente på idéen.

Å få inn vinneren av ritt som Flandern rundt og Milano-Sanremo, en ener i treningsarbeidet og en champion som tross alderen leverte bedre for Intermarché- Wanty Gobert i innværende år, enn han hadde gjort på flere av hans foregående sesonger, var rett og slett en no-brainer. Økonomisk kostet det flesk, og det måtte nok både telefoner og møter med Reitangruppen for å få avtalen over målstreken.

Selv med Kristoffs navn som gallionsfigur på 2023-rosteren, endrer det for så vidt ikke framtidsvyene seg all verden:

– For meg er det litt todelt, men også noe som henger sammen. Vi vil helt klart at Alexander skal kjøre inn resultater for oss, samtidig som jeg har tro på at det kan ta mange av rytterne våre opp til det neste steget. Med den potensielle oppsiden, føler jeg at det er verdt det, sier Van Oudenhove.

STOLT BELGIER: Gino van Oudenhove legger sin personlige stolthet i Uno-X-prosjektet. Spesielt når det dreier seg om framgang i brosteinsklassikerne.

Nærhet til løypene

Belgieren er klassikermann av hele sitt hjerte. Da laget debuterte i Flandern rundt, holdt de base ved et koselig bed & breakfast hotell et steinkast unna den mektige Koppenberg.

På den måten ville rytterne være ute i det intrikate, flamske nettverket av små bakker og trange bondeveier, med en gang de klikket inn i pedalene på vei ut av gårdsrommet.

Der inne sto bilene og lastebilen, drapert i merkevarens gule og røde, linet opp ved siden av hverandre. Å få innpass i klassikerne er én ting. Å knekke de mange kodene som skal til for å være en dominerende faktor i dem, er en livsoppgave.

Det vet sykkelglade Gino bedre enn noen. Og ambisjonene er skyhøye:

– Vi må jobbe hardt med andre- og tredjeoppstillingen. Rytterne vi har der skal takle disse rittene godt og skal hjelpe kapteinene våre på best mulig måte. Der kommer #development (emneknaggen sykkellaget gjerne klistrer på sine meldinger på Twitter, vår anm.) inn. Det handler ikke bare om å utvikle ryttere, det handler om å utvikle oss som lag. Det er mange ting som skjer rundt oss og. Alt av logistikk, vi har flere folk og flere biler. Vi er i denne prosessen til den dagen kommer at vi kjører til Kemmelberg, og at det sitter tre mann fra oss foran i det dragracet som pågår ved siden av Ineos, Trek og Quick Step. Det er det vi må jobbe med, sier han.

Allerede har han latt seg imponere av kunnskapen rytterne har sugd til seg. Under taktikkmøtene foran rittene trenger man ikke alltid lenger å zoome seg inn via Google Street View for å vise den lille løypestubben som har blitt snudd grunnet veiarbeid, og som gjør at du inntar neste hellingen sørfra i stedet for nordfra, slik tilfellet var året i forveien.

– Jeg merker helt klart at de begynner å huske disse bakkene, og sånn er denne prosessen. Det er en bit av å komme til et fullverdig klassikerlag.

TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.

Kom i retur

Kristoffs inntreden er på mange måter en game changer. Det er kanskje litt for enkelt hele tiden å peke mot rytterne som valgte å bytte ut Uno-X mot et ’lykkeligere liv’ i WorldTour.

At Alexander Kristoff faktisk velger å gå motsatt vei, bør være et tydelig signal for samtlige norske sykkelproffer.

Blant den neste generasjonen som alt er innenfor satsingen finnes alt enn mann ved navn Søren Wærenskjold. I fjor våres ble han forsøkt hentet til Wanty-laget blant annet fordi han skulle lære av Stavanger-mannens forberedelser inn mot ritt. Mandalitten avslo tilbudet og viste prosjektet lojalitet. Ett år senere kan han som U23-verdensmester i tempo motta de samme rådene og fremdeles sykle for et norsk lag. Et viktig signal om at hjemlige ryttere ikke lenger må ut for enhver pris.

Van Oudenhove tror signeringen vil gi ryttergruppa et kollektivt løft:

– For min del er jeg overbevist om, og det har også historien vist tidligere, at et lag som kjører på vårt nivå og som utvikler ryttere som trenger det siste, lille løftet – vil få en positiv effekt av en slik signering. Du har på det ene siden den biten med erfaring og alt annet en slik ressurs tar med seg inn i satsingen. Så har du også momenter som respekt fra rytterne i laget, respekt fra rytterne i andre lag, respekt fra rittarrangører. Du må ikke misforstå meg, det er ikke slik at vi vil at våre egne ryttere skal skjerpe seg, men det handler om å få de siste prosentene når det gjelder selvtillit, det fysiske, det mentale og erfaring. Disse bitene kan vi begynne å utforske videre nå, ved å ha med en ressurs som Alex på laget.

TROFASTE FANS: Den flamske løven er heist og bobilen plassert tidlig for å få mest mulig ut av øyeblikket da rytterne passerer.

Veien videre

Avstanden fram til Grand Tours virker enda kortere med Norges mest meritterte syklist gjennom tidende på laget, men det trenger heller ikke å være en garanti for noe som helst.

I Frankrike har nemlig også Jérôme Pineau blitt nyrik med ny sponsorkontrakt med dagligvarekjeden Carrefour på kroken. Ikke lenge etter begynte rykter om at det var prominente proffsyklister på vei inn i satsingen å svirre.

For Uno-Xs del er nok fremdeles poengsporet den sikreste veien inn mot Grand Tours. Kristoff har på egenhånd omtrent hentet inn like mye poeng som Uno-X Pro Cycling har skrapet inn totalt sett. Med en enda bedre poengfangst neste år, kan man fort klatre et par plasser til på Europa Tour-rankingen som igjen kan utløse både invitasjoner til Grand Tours og de største klassikerne.

I Van Oudenhoves hode er stegene laget hans tar kollektivt sett det aller viktigste. Da vil andre goder komme som en direkte følge av det.

Å bli invitert til de største rittene er nemlig én ting. Noe helt annet er å faktisk prestere med fokus først er rettet mot deg:

– Jeg tror vi fort snakker neste år, og så enda et år til. Vi har fremdeles litt smårusk å rydde opp i, sier Van Oudenhove om når han ser for seg at de blir konkurransedyktige i ritt som Flandern rundt og Paris-Roubaix.

– I 2025 er vi nødt til være klare. Da er det noen av rytterne vi alt nå hadde med oss til Flandern som skal stå ved siden av Kristoff og Rasmus Tiller, sier han og tenker på William Blume, Wærenskjold, Stian Fredheim og Tord Gudmestad.

Neste år vil den norske klassikerkongen sykle i gul og rødt, med arveprinsen ved hans side. Tiller tok store steg i år ved å gå etter ryttere som Matej Mohoric, Wout van Aert, Christophe Laporte og Kasper Asgreen i de avgjørende partiene av Omloop Het Nieuwsblad og Gent-Wevelgem.

Det neste punktet blir å få plassert ham enda bedre inn i partiene, kanskje og med lagkamerater rundt ham i finalen og nok krefter igjen til å måle seg mot dem spurten.

– Det snakkes mye om hvem som skal bli den første, norske Tour de France-vinneren og slike ting. Jeg tror den neste som vinner en stor klassiker, blir Rasmus Tiller, sier van Oudenhove.