Norgescup Archives - Sykkel

Alle lagkompisene fikk tilbud – men ikke han som hadde ofret seg for dem

BRANDVAL (Sykkelmagasinet): Under 2021-sesongen var det Per Strand Hagenes, Stian Fredheim og Trym Brennsæter som stjal overskriftene for et dominant, norsk juniorlandslag, som blant annet stakk av med VM-tittelen i Leuven og hadde to mann på podiet under U23-utgaven av Paris-Roubaix.

Selv om Sebastian Kirkedam Larsen også gjorde seg bemerket, var det ikke den da 18 år gamle haldenseren som stakk av med overskriftene.

Ringerike SK-junioren inntok en rolle som roadcaptain i mange av rittene, og skulle dermed sette opp lagkameratene i posisjoner som gjorde at de var med og kjempet om seieren. I etterkant av året reiste Per Strand Hagenes til Jumbo-Visma Development Team, Trym Brænnsæter til EF Education Nippo, Stian Fredheim og Ola Sylling til Uno-X Dare Development Team.

Kirkedam Larsen var den eneste som sto igjen uten tilbud, men det kom likevel et slags frampek da han og Magnus Wæhre fikk bli med utviklingslaget til Uno-X på samling i desember ’21.

Det var likevel ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene. I samarbeid med blant annet Martin Tjøtta og Øyvind Brekke Fløtten, fikk Ringerike SK et fantastisk 2022 – der laget innkasserte 13 seirer.

Kirkedam Larsen tok blant annet bronse under U23-fellesstarten i gruppa bak Søren Wærenskjold og Johannes Staune-Mittet. Han vant også etapper under Circuit de Saone et Loire, Triptyque Ardennais, Ronde Ost-Vlaanderen og smalt inn to etappeseirer under U23-rittet Vuelta Hispania i slutten av september.

To forskjellige måter å sykle ritt på

Sykkelmagasinet gjorde dette intervjuet med Kirkedam Larsen i forbindelse med Norgescup-rittet ved Skarnes i regi av Glåmdal CK.

– Du ble på en måte rytteren som sto igjen på perrongen fra juniorlandslaget i 2021. Hvordan angrep du den situasjonen?

– Jeg tenkte på en måte, da resten av juniorlandslaget fikk kontrakt med kontinentallag, så visste jeg likevel at Sverre (Vik) og Ringerike SK hadde et såpass bra rittprogram. Selv om det er fint å være på et kontinentallag, så tror jeg rent utviklingsmessig at det har vært ideelt å være ett år på det laget her. Vi har fått kjøre ritt på et nivå der vi kan hevde oss. Jeg har fått trent på andre ting enn i fjor, der fokus kanskje var på å hjelpe Per (Strand Hagenes) og Stian (Fredheim), så har man satt seg selv i den samme situasjonen; å prøve og lære seg å vinne sykkelritt.

– Hvor mye har rollen å si?

– Jeg synes det var sinnssykt morsomt å hjelpe dem også, men jeg har sett to forskjellige måter å sykle ritt på. Jeg var mye mer road captain-rolle i fjor. Da hadde det sjelden noe å si hvilken plass jeg selv kom på, bare jeg hadde satt opp Per og dem til å kjempe om seieren. I år har det vært en helt annen situasjon hvor man plutselig har fått hjelp fra hele laget og lært seg å tørre og si at man vil prøve å vinne, men også å sykle som et lag. Det har vært veldig morsomt.

– Det har vært en god sesong av Ringerike generelt?

– Det har vært skikkelig gøy. Det gikk litt småtrådt helt i starten. Det var noen ritt i Spania og sånt, men det var ikke helt det høyeste nivået. Så kom vi til Belgia, og så løsnet det når vi var i Frankrike. (Martin) Tjøtta vant plutselig sammenlagt (Circuit de Saone et Loire, vår anm.).

– Ja, hva skjedde med ham?

– Han har skikkelig trøkk, da. Det fikk han skikkelig fram. Han havnet skikkelig i flytsonen. Han vant en etappe og sammenlagt i Arden Challenge, og så kjørte vi etapperittet Triptyque Ardennais. Vi har prøvd oss på et nivå som passer laget. Det har vært to-tre ryttere som har fått mest resultater, men vi kjørt godt som lag hele veien. Det er det som gjør det spesielt gøy.

– Det fysiske nivået må være der

– Er det noen oppskrift, modell eller hemmeligheter i Ringerike, eller går det mest på at dere har mange gode ryttere i stallen?

– Først og fremst tror jeg det fysiske nivået må være der. Så tror jeg også det løsner litt når vi har det gøy sammen. Det er «gutta på tur». Vi tar det seriøst når vi først konkurrerer, men jeg tror det er viktig at vi har lyst til å kjøre for hverandre. Det har vært gjensidig. Hver gang jeg har vunnet, har jeg sittet sammen med Martin Tjøtta i finalen. Og han har ofret seg for meg. I det rittene han har vunnet, har jeg og resten av laget prøvd å ofre oss for ham. Det er vanskelig å si hvorfor det har løsnet, men det løsnet plutselig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SYKKELSKILLE: Sebastian Kirkedam Larsen har skrevet kontrakt med Uno-X Dare Development Team de neste to sesongene. Han flytter hjem til Halden, men kommer til å tilbringe mye tid i Spania denne vinteren for å jobbe med sykkelskillet. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

– Når du begynte å kjøre inn noen resultater, kjente du da på lettelse eller var du i utgangspunktet trygg på at det her kom du til å fikse?

– I starten av sesongen var det viktig for meg å få frem at jeg hadde lyst til å kjøre inn resultater. Det er litt viktig å få laget til å tro på deg. Jeg vet jo at jeg trenger hjelp for å vinne sykkelritt. Når man er førsteårs, også … Det første rittet jeg vant i Frankrike, var nesten hele laget i bruddet. De kjørte helt eksepsjonelt for meg. De tettet alt av angrep, og jeg sa egentlig bare hvor jeg ønsket å sitte plassert i den siste bakken, og så gjorde vi bare det.

– Var det ikke der du meldte at du kom til å vinne hvis det ble kjørt for deg?

– Da hadde vi planlagt det, ja. Jeg så på løypeprofilen, og der var det en punchy bakke fem kilometer før mål. Det var ganske rullende terreng hele dagen, og så falt det meste på plass. Da var det egentlig mest lettelse når man kom i mål den dagen, for da hadde de jobba så sinnssykt hele dagen. Det hadde vært rimelig kjipt ikke å dra det i land, da. Etter det har ting egentlig gått litt mer automatisk.

Trives i korte, bratte kneiker

– Hva slags type rytter vil du beskrive deg selv som?

– Jeg er nok en puncheur. Jeg vil si bakker fra et par minutter til åtte-ni. Ardenner-rittene passer meg nok bra. Jeg tror jeg har en spurt som passer bra på dette nivået, men når du kommer opp et par nivåer til, så blir folk så spesialiserte at det blir vanskeligere å ha en like god spurt. Fra mindre grupper tror jeg den skal fungere bra.

– Hva tenker du blir fokus når du skal spesialisere deg?

– Jeg ønsker å øke kjørestyrken. Lengre bakker er nok det jeg sliter mest. Det må jeg jobbe mer med. Når man blir bedre der, kan man begynne å jobbe mer med det avgjørende rykket. I fjor så vi for eksempel at Per har et ettminutts-rykk. Slike ting er viktig for å avgjøre ritt på den måten. Samtidig er man nødt til å holde eksplosiviteten oppe.

– Det med rykket til Strand Hagenes var noe som bare plutselig falt på plass. Det var hans måte å vinne sykkelritt på?

– Ja, jeg var egentlig heldig som kjørte mye med ham og Stian i fjor, og også Trym Brennsæter, og fikk se hvordan de klarte å vinne ritt. Brennsæter gjorde det på en litt annen måte med gode tempoegenskaper. Det var også spennende å se hvordan hodet til Per fungerte, spesielt i VM hvor du ser at han har bestemt seg. Det er ett mål: Det er at han skal være først inn i den siste bakken, og der skal han kjøre. Det er noe med å være kald nok til å satse alt på ett støt, i stedet for å støte litt her og der. Jeg tror kanskje mange gjør det litt feil der. At de ikke tør å gå all in på et støt, og så ender det opp med litt småtteri her og der, som gjør at du ikke ender opp med noe. Det har vært kult å se hvordan Stian har stolt på spurten sin også. At han havner i en spurt og ender opp med å vinne den.

Frykter at ryttere vil falle fra

– Ser du noen faremomenter ved at Uno-X Pro Cycling ender opp som et superlag som dominerer norsk sykkelsport for kraftig? Tror du det for eksempel kan gjøre at yngre utøvere som ikke kommer inn der fra starten av vil falle fra?

** For ordens skyld; da dette spørsmålet ble stilt virket det sannsynlig at Team Coop ville legge ned satsingen

– Jeg tenker at det ikke er bra om dominansen blir altfor stor. Hadde ikke jeg hatt et tilbud som Ringerike SK, hadde det vært veldig vanskelig å vise seg fram for det er få ritt å gjøre det på. Man hører alltid om de rittene der det går bra, men det er mange etapper hvor man ikke føler seg bra og triller inn i feltet. For dem som ikke sykler for Ringerike. Det er veldig mange klubbryttere i Norge som holder et høyt nivå, men som kjører veldig få ritt sammenliknet med oss. Sverre (Vik) har søkt på veldig mange ritt. Jeg tror også det blir enklere med invitasjoner neste år ettersom vi har gjort det såpass bra i år. En periode var det syv kontinentallag i Norge, og det er ikke noe lavere nivå på klubbrytterne vi har i dag. Det er nok mange som holder like høyt nivå, men som ikke får vist seg fram i dag. Da tror jeg mange kommer til å legge opp tidlig, med et høyt nivå tidlig fordi de ikke får sjansen til å vise seg fram. Det er ikke noe bra.

– Hva tenker du om neste år?

– Jeg gleder meg veldig. Jeg fikk være med Uno-X Development Team på treningsleir i desember, 2021. Jeg skjønte jo at det var muligheter for meg i laget da jeg fikk lov til å bli med dit. Etter Gent-Wevelgem i mars fikk jeg beskjed om at de hadde lyst til å ha med meg på laget. «Bare fortsette med å gjøre jobben». Så det har ligget litt i kortene, bare jeg passet på å få kjørt inn de siste resultatene. Jeg tror det blir et veldig bra lag å kjøre for, og egentlig det perfekte steget å ta videre. Det er ikke for høyt nivå og så kan man kanskje ta et nytt steg i vinter og være med å hjelpe Dare, og kanskje kjøre inn noen resultater selv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TOK SJANSEN: Han visste ikke selv om han var god nok til å vinne sykkelritt, men takker nå sportsdirektør, trener og lagkamerater i Ringerike SK for at de har bidratt til å hjelpe ham videre i karrieren. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

– Du var jo inne på det tidligere at det kan være et problem om ett lag blir altfor dominerende, men likevel: Hva tenker du om konseptet Uno-X Pro Cycling Team. Det begynner å bli ganske svære saker?

– Ja, jeg synes det er sinnssykt kult. Du ser hvordan de satser på alle arenaer med kvinnelaget, utviklingslaget og profflaget som bygger seg gradvis oppover. Det er ikke sikkert det blir WorldTour nå, men det kan kanskje være like greit å få bygget opp en enda større topp-bredde. Det er et skikkelig kult system. Det virker som det er tett kontakt med de forskjellige lagene. Andre steder er det kanskje slik at man har et devo-lag, men uten den samme tettet kontakten. Her ser du ofte at ryttere fra utviklingslaget kjører ritt med profflaget. Det virker som det er en veldig god organisering.

Takker ledelsen og lagkameratene

– Er det litt sånn at de har samarbeid med Ringerike. Er det litt sånn at talent fra Ringerike først skal tilbys Uno-X, eller går det er litt mer på automatikk?

– Jeg tror kanskje det har mer med NTG (i Bærum) og at det er det samme systemet. Du har Lars Holm som er trener på NTG, men også i Uno-X. Det er mange gode ryttere som kommer ut av NTG-systemet. Har man godt nok nivå, kommer man seg inn uansett hva slags miljø man har bakgrunnen sin fra.

– Endret du noe inn mot årets sesong fordi du visste at resultater ville bli viktig for deg?

– Jeg har egentlig trent ganske likt, og så har det vært sånn at ting kommer når det passer seg. I fjor nok var jeg ikke god nok å kjøre inn resultater selv internasjonalt. Da blir det litt sånn at man må skjønne hvilken plass man har i laget. Min måte å få kjøre jevnt med landslaget var å være hjelperytter. Det handlet mer om å ta et nytt steg i vinter og forhåpentligvis være god nok til å kjøre inn resultater. Jeg hadde ikke gjort det før, så jeg visste ikke om jeg ville få det til. Man hører treneren si: «Hvis du bare fortsetter å jobbe, så kommer det». Man må jo bare satse på at det skjer.

– Hvor viktig er det å ha en sykkelskalle oppå en godt trent kropp for å vinne sykkelritt?

– Det er veldig viktig for å vinne ritt. Det er en helt annen innstilling gjennom hele ritt. Det kan være et bra ritt eller et dårlig ritt, og det kan avgjøres på ett minutt mot slutten. Fram til det punktet sitter du kanskje og manner deg opp for den situasjonen. Man er kanskje litt mer nervøs og fokusert underveis. Det sitter mye i hodet. Har du beina er det kanskje lettere å gjøre de rette vurderingene. Det er små valg som skiller. I noen ritt treffer man på de valgene, og andre ikke.

– Hvem skal få ros fra Ringerike-miljøet for at det kommer opp så mange spennende ryttere?

– Fra Ringerike-systemet er det Sverre Vik som holder laget oppe. Uten ham, hadde det ikke gått. Han reiser rundt med oss på alle rittene. Han setter av masse tid til å drive med det. Han får sikkert litt betalt, men det er jo nesten dugnadsarbeid så mye han er på reise. Han er også ivrig med andre aldersbestemte lag. Han er utrolig viktig. Det er trenere på NTG Bærum som har vært viktig for meg. Jeg har blitt trent av Lars Holm siden jeg var 14. Jeg har kunnet holde på med samme type trening i mange år. Jeg tror generelt NTG-systemet fungerer veldig bra. Du kan forholde deg til én treningsfilosofi tidlig og holde deg til den. Jeg tror at det blir bra til slutt hvis man fortsetter med den samme filosofien. I tillegg vil jeg si at hele laget, og rytterne der har vært viktig. Egentlig kan du ikke forvente deg at ryttere skal ofre seg for hverandre på et klubblag, men det har vi virkelig fått til. Jeg tror det er litt av hemmeligheten, så jeg må takke de andre rytterne på laget, også.

NB! Siden dette intervjuet ble gjort, er det nå klart at Team Coop-Repsol fortsetter satsingen. De har også hentet inn Sverre Vik som ny sportsdirektør i laget. Sebastian Kirkedam Larsen syklet som stagiaire for Uno-X Dare Development Team høsten, 2022 – og har skrevet under en kontrakt med satsingen ut 2024. Lars Saugstad er for øvrig ny sportsdirektør til Ringerike SK.

– Jørgen har vært den store inspirasjonen for meg

(Sykkelmagasinet): En grytidlig lørdag i august. Unn Hege og Finn Vegard Nordhagen sto opp før de lengste nachspielene i Drammen rakk å fisle ut, og satte seg i stedet inn i bilen for å reise ut på sykkelritt. Etter avkjøring fra E6 ved Kløfta, hang tåka tett over åkerkammen. Men dette skulle utvikle seg til å bli en nydelig sensommerdag.

Dessuten skulle de gjøre det de trives med aller mest: Se sønnene Truls og Jørgen i aksjon for Lillehammer CK under norgescupen.

På parkeringsplassen utenfor Slobrua gjestegård på Skarnes var det den 17 år gamle lillebroren som først skulle i aksjon. Oppvarmingen gikk på ren rutine, mens Finn Vegard observerte og agerte som en ren servicemann for guttene.

I bakgrunnen sto Unn Hege og smilte.

– Hvordan fungerer Team Nordhagen i praksis?

– Vi er en familie som reiser rundt sammen og koser oss når vi er på tur. Vi synes det er veldig gøy, både vi voksne og guttene. Det har egentlig aldri føltes som noe slit. Begge vi to (voksne) har drevet med idrett selv og er vant til at foreldrene stiller opp, sier hun til Sykkelmagasinet.

Arbeidsoppgavene er fordelt litt stereotypisk, men det har også sin logiske forklaring. Mens Unn Hege er hovedansvarlig for logistikk som innebærer smøring av matpakker og vasking av treningstøy, har Finn Vegard ansvar for at sykler og utstyr fungerer som det skal. I tillegg er han en viktig sparringspartner i treningshverdagen.

Ettersom begge brødrene nå studerer ved NTG Lillehammer, flyttet de nylig inn på hybel sammen. Det gjør selvsagt underverker for selvstendigheten, men fremdeles dukker det opp situasjoner som best løses av Finn Vegard.

«Pappaaa, hjelp, nå funker det ikke», illustrerer Unn Hege.

I SIN EGEN VERDEN: Det er bare én ting som står i hodet på Jørgen Nordhagen underveis på en tempo. Komme raskest mulig over målstreken.

Norgesmesteren

Pappa Finn Vegard var selv aktiv syklist på 80-tallet. I 1986 ble han juniornorgesmester i tempo. Tre år senere vant han NM-fellesstarten i eliteklassen. Stedet var Jessheim, der han også hadde vokst opp selv.

I spurt fra en mindre gruppe nedenfor den videregående skolen, henviste han Espen Brouwer og Pål Hisdal til sølv og bronse, i et ritt der førsteårssenioren Bjørn Stenersen egentlig var den store forhåndsfavoritten.

Under årets NM opplevde begge guttene hans å ta steget opp på podiet. De forteller at de er mest opptatt av forhistorien til faren, og spør eller søker opp hvordan han presterte i det og det rittet. Av og til har også NM-medaljen blitt plukket fram fra garasjen.

– Det er ikke så mye å skryte av, bedyrer Finn Vegard selv, opptatt av at han ikke skal ta fokus fra guttene.

Han syklet rundt på det man i dag hadde kalt kontinentallag i både Spania og Frankrike i noen år.

– Det var i gamle dager, hvor alt var i svarthvitt. Så det er noen år tilbake, sier han.

Nordhagen senior var aktiv ut 1993-sesongen. Deretter la han opp som toppsyklist i en alder av bare 25 år.

– 80- og 90-tallet var ikke akkurat kjent som antidopingarbeidets høytid i Sykkel-Europa, var det en side av idretten du ble eksponert for?

– Det var nok litt av grunnen til at jeg ga meg. Selv om det nok ble enda verre i perioden som fulgte. Jeg syklet VM i Oslo i ’93, og så trappet jeg ned. Da gikk jo allerede ryktene ganske hardt rundt hva som skjedde i feltet. Da ble det et valg for meg. Skal jeg få meg en utdannelse, eller skal jeg gå all in? Og da ble valget utdannelse, sier Finn Vegard som i dag er autorisert regnskapsfører.

På brødrene virker det som de setter pris på oppfølgingen hjemmefra.

– Det er hyggelig. Det viser at de bryr seg. De vil jo bare det beste for oss begge. Det setter jeg veldig stor pris på. At de tar seg tid til å være med, sier Truls Nordhagen.

– Hadde det vært stor forskjell tror du om faren din ikke hadde bakgrunn fra sykkelsporten selv?

– Jeg merker jo det i hverdagen. Jeg snakker jo mye med ham om trening og slike ting. Sånn sett er det veldig fint å ha ham å sparre med i og med at han kan såpass mye. Han kjenner meg jo veldig godt.

KONKURRERTE OM ALT: ”Førstemann til bilen” og ”førstemann opp trappa” var to favoritter i oppveksten. Nå konkurrerer de to brødrene på sykkelsetet.

Gjennombrudd

2022 er i grunnen året det virkelig har løsnet for Nordhagen-brødrene. Jørgen har i sin første sesong som junior vært en dominerende faktor under både Fredsrittet og Grand Prix Rüebliland. Det relativt spinkle klatretalentet har også vist seg vanskelig å ha å gjøre med både under Norgescupen, NM (gull på tempo) og EM (sølv i fellesstarten).

Under eliteklassen av Birken benyttet han Elgåsen til sin fordel og åpnet ei luke de aldri klarte å tette igjen. Han var også selvskreven på landslaget som reiste til VM i Australia. Der ble han nummer ni på tempoen, og dominerte fellesstarten kraftig. Til slutt endte det opp med sisteplass i gruppa under spurten om bronsemedaljen, og en beskjeden 13.-plass.

Storebror Truls har kanskje ikke vært like øyenfallende, men også han har tatt store steg. Det ble åpenbart på den norske sykkelscenen under NM i Levanger. Først via en solid jobb rundt Johannes Staune- Mittet på U23-fellesstarten, og deretter da han sto på podiet med Tobias Foss og Søren Wærenskjold etter elitetempoen. En meget solid prestasjon av en gutt født sent på året i 2002. Den ble ikke mindre av at de to andre ble verdensmestere i samme disiplin noen måneder senere.

– Det var en stor opptur, ja. Og det har jo åpnet mange dører nå. Jeg har kjørt de tallene på trening, så jeg har visst at det lå der. Det å få det ut i konkurranse er kjempegøy. Spesielt under NM som alle i Sykkel-Norge følger med på, sier han.

Døråpningen han nevnte materialiserte seg i plass i utviklingsstallen til Uno-X neste år. I skrivende stund er det fortsatt uavklart hvor lillebroren starter sin U23-karriere. Alt før han tok steget inn i juniorklassen, begynte utenlandske agenter og talentspeidere å ta kontakt for å høre om framtidsutsiktene hans.

– Det har egentlig vært litt sånn i oppveksten og. At Jørgen har fått mye oppmerksomhet. Truls har vært god, men han har aldri vært den beste, sier Unn Hege.

Fysisk er det mange likheter mellom de to guttene. Storebror er naturlig nok den mest robuste av de to per nå, noe som også definerer dem litt som typer på sykkelsetet.

– Jørgen er vel hakket raskere, nesten. Jeg er vel (blir avbrutt).

– Enn så lenge så har nok jeg mer rødsone- kjøring. Under fem minutter, skyter Jørgen inn.

– Så du er hakket bedre under fem? Med en gang det går over fem, så jevner det seg mer ut. Og så blir jeg hakket bedre, sier Truls.

– Det har vært sånn. Hvis det er ordentlig bratt, så er det fordel meg. Det liker vi. På tempo har Truls egentlig alltid vært litt bedre. Kanskje også på grunn av alder, men mellom oss to nå, så har han meg der, medgir Jørgen.

BLIR LAGT MERKE TIL: Jørgen Nordhagen har gode resultater på temposykkelen, men er aller best som klatrer. Her sammen med en lagkompis fra Lillehammer CK.

Sommer som vinter

Som brødre flest, konkurrerer de om det meste. To allsidige gutter. Innfallsporten var egentlig terrengsykling om sommeren, og skiskyting vinterstid. Det ble mange turer opp til Finnemarka, og standplassen ved Eggevollen i Lier.

At lillebror kom trekkende etter med børse på ryggen, var ikke annet enn man kunne forvente. Fra Jørgen lærte å gå, brukte han beina til å fotfølge broren. Da han ble større begynte både standhaftighet og treningsiver å betale seg. Som 11-12 åring begynte han å prestere jevnbyrdig med den nesten tre år eldre broren.

– Vi har alltid konkurrert om ting hjemme. Det var mye «førstemann til bilen», «førstemann opp trappa», og slike ting, sier Truls.

– Han har alltid vært litt mer konkurransedrevet enn jeg. I hvert fall før. Det er en stor inspirasjon nå, når jeg ser hvor god Jørgen har blitt. Det er jo om å gjøre ikke å bli slått av lillebror. Det er jo litt gøy, sier han og titter over på broren.

På Tranby i Lier var det direktesendt idrett som hadde førsteprioritet i stua. Det dreide seg nesten alltid om sykling, men også vintersport når forholdene tilsa det.

– TV-sport har hatt førsteretten hjemme i stua. Det er ikke noe diskusjonstema, det. Jeg har ikke prøvd å diskutere det, heller, sier Unn Hege som selv har vokst opp med en far som var mer enn snittet interessert i å se sportssendingene på NRK.

– Jørgen har alltid vært den som har vært mest ivrig i å se på sykkel med faren sin. De sitter og diskuterer underveis, og han har nok lært mye om taktikk og hvordan man sykler, av det.

Dagen før vi møtte brødrene Nordhagen hadde de vært igjennom en etappe av Tour de l’Avenir, vueltaen og EM i München i løpet av ettermiddagen

– Hvis det er tre ritt på GCN (The Global Cycling Network), så får vi med oss dem, proklamerer Jørgen.

STANDPLASS: Det var skiskyting som ble inngangen til vinteridretten
for Truls og Jørgen. Her fra skytetrening ved Eggevollen
i Lier. FOTO: Unn Hege Nordhagen

El Pistolero

Det kommer en spørsmål om det er noe de husker spesielt godt fra TV-skjermen i oppveksten, og Truls kommer på at Jørgen som liten, var helt gal etter Alberto Contador. – Det er kanskje det jeg husker aller best, at du var så sykt opptatt av Contador.

Jeg var ikke så interessert på den tida, men jeg husker at vi var ute og syklet i gata og trente i skogen. Og deg som lidenskapelig Contador-fan.

– Jeg var innmari glad i å se på Tour de France, istemmer Jørgen.

– Contador var det store forbildet da. Kanskje ikke like mye nå, når man har skjønt litt andre ting, men det var først og fremst på grunn av kjørestilen. Jeg husker noen av angrepene hans og måten han kjørte på som det virkelig store. Noen av de rykkene kan jeg fortsatt se for meg, og på den tida var jeg kanskje ikke mer enn fem år, sier han.

Den ene har altså praktisk talt blitt født inn i en idrettsverden med forkjærlighet for sykling, et velutviklet konkurranseinstinkt og et nærmest umettelig behov for trening. Den andre har holdt seg litt mer i bakgrunnen, latt seg inspirere av broren – men også han har i dag landet på at han trives best med mye aktivitet i hverdagen.

I 2016 stilte det seg litt annerledes. Det var året før eldstemann startet på NTG Lillehammer, og familien reiste på ferie til USA. Etterpå fikk mamma Unn Hege beskjed om at det var siste gang de dro på en slik tur. Uten sykler.

– Det var vel egentlig det siste året vi kunne ta oss tid til ikke å trene så mye. Det har ikke blitt så mye av den type ferier etter det. Det ble jo nesten én måned i USA, uten noe særlig trening for min del. Jørgen hadde jo derimot styrketrening og løp hver dag, mens jeg lå på senga og spiste godteri, sier Truls.

– Din treningsiver, er det noe som kom mer naturlig da du ble eldre?

– Jeg var ikke den første som sto i døra for å gå på ski. Jeg ble mer tvunget ut på trening. Men det har kommet seg veldig nå. Nå er det beste jeg vet å trene. Jeg har blitt dratt med av Jørgen en hel del. Da jeg var yngre, og så hvor god han var og hvor mye han sto på, så har det vært den store inspirasjonen når det gjelder trening.

BLANT DE BESTE: Jørgen opplever også stor framgang i skisporet der han er blant eliten i junoirklassen. FOTO: Unn Hege Nordhagen

Må holdes igjen

Lillebroren er nemlig satt sammen på en litt annen måte. Han er dedikert, strukturert og måtte i stedet holdes igjen, da han selv var mer enn klar nok for å øke treningsdosene.

Pappa Finn Vegard forteller at han oppdaget tidlig at yngstegutten hadde noe helt spesielt.

– Det var så tidlig som i 6-7 årsalderen. Jørgen hadde et ekstremt fokus i forhold til andre utøvere jeg har vært borti, sier han.

– På hvilken måte da?

– Det går på at han er ganske påskrudd når det gjelder å gjennomføre trening og fullføre konkurranser. Dette blir jo litt subjektiv fra meg som pappa, og det baserer seg på inntrykk jeg har fått av andre utøvere i den sammen alderen. Mitt inntrykk er at Jørgen alltid står i det. Han vil alltid fullføre og vil alltid gjøre litt mer. Han har en indre motivasjon som har kommet til syne fra han var en liten gutt. Og den indre motivasjonen er ganske sterk, sier han.

I stedet for å trigge treningsiveren eller å spore ham inn på én bestemt idrett, har han heller prøvd å holde litt igjen.

– Han har aldri fått lov til å trene så mye som han selv vil. For han vil jo bare mer, og mer og mer. Han vil bare videre. Barn er forskjellige og har forskjellig behov. Jørgen har en sterk drivkraft for å mestre. Resultatet er et mål for mestring. Men vinner du hver gang, blir det ikke like gøy. Vi prøver å lære guttene at de bør ha fokus på å bli bedre. Å vinne i seg selv bør ikke være drivkraften, men å utvikle deg selv og bli bedre. Jeg har egentlig aldri prøvd å gjøre Jørgen til en barnestjerne. Det er viktigere at han føler glede i det han gjør. Faren er jo at han skal gå lei fordi det blir for mye trening.

– Hvor høyt nivå tror du han vil ende opp på til slutt?

– Det vet jeg ikke. Jeg prøver å være litt realist. Hvis du ser på hvor god han er nå i forhold til verden, så setter noen verdi på en X, og det er framgangen videre. Hans utvikling videre vet vi ingenting om nå. Er han ferdig utviklet, eller ikke? Hvis han får et pubertetsløft i tillegg til treningsløft, så vil det kunne bli veldig bra. Men det kan også være et eller annet som gjør at det stopper, og da blir han så god som han er nå. Vi har bare sett en liten bit av livet til Jørgen ennå. Det han gjør nå er bra til å være 17, men det er ikke bra til å være 21 eller 23 år. Noen får ikke noe særlig løft etter fylte 18 år, mens andre er best fra de er 25. Det er fortsatt noen år å bygge på, så vi får se hvordan de går og om han får det løftet som mange kanskje tror da, ut ifra at han er litt etterspurt for tida.

FORSKJELLIG TEMPO: Truls og Jørgen Nordhagen har opplevd litt forskjellig utviklingskurve så langt i karrieren, men tar begge gode steg framover.

Avventer valget

En ting som nok får bransjefolkene i sykkelverdenen til å klø seg litt i hodet, er at han fremdeles ikke har tatt et endelig valg på hvilken idrett han ønsker å holde på med.

I tillegg til å være en svært lovende syklist, er nemlig Jørgen Nordhagen også god i langrennssporet. I vinter vant han blant annet et løp i Norgescupen i Meråker. Han ble også andremann på 10 kilometer skøyting under junior-NM, kun slått av Lars Heggen med 12 sekunder. Heggen er for øvrig også han elev ved NTG Lillehammer, men da på linja for de spesialiserte langrennsløperne.

– Jeg føler egentlig at jeg er veldig heldig som kan drive med både langrenn og sykkel på NTG, sier Jørgen, og fortsetter:

– Lars og meg er kompiser og trener en del sammen om vinteren. Han er kanskje den aller beste junioren i 05-kullet. Det er høyt nivå i norsk langrenn. Det blir litt sånn at om man er best i Norge, så er man omtrent best i hele verden. Så det er jo litt annerledes, sier han og tenker på den mer globaliserte sykkelsporten.

– Er det riktig at du ikke har tatt det endelige valget ennå? Kan det fortsatt hende at du blir langrennsløper?

– Ja, det er 50-50 fremdeles, svarer han kontant.

– Det ender jo alltid med at etter Course (de la Paix, Fredsrittet vår anm.) og sånne ting, så er jeg mer syklist i hodet fordi det har gått bra. Men bare to måneder i forkant, skulle jeg egentlig bli langrennsløper fordi jeg manglet en NM-tittel. Og var veldig irritert over det. Da hadde jeg egentlig bare mest lyst til å gå på rulleski og satse på det for å bli best mulig.

I dialog med proffsatsinger på to hjul har han informert beilerne om at han kommer til å satse med ski på beina i to år til: Kommende vinter, og i innkjøringen til det som etter alle solemerker blir sykkelsesongen i 2024.

– Som senior skjønner jeg at man er nødt til å ta et valg. Det er ikke vits i å drive med begge idrettene, for da gir du ikke alt for å bli best i én av dem. Men enn så lenge er jeg junior og skal gå på ski i hvert fall to år til, så da tenker jeg at det er avgjørende at de (eventuelle profflag) har lyst til å være med på et slikt opplegg. Jeg tror ikke at hadde syklet noe fortere av ikke å gå på ski.

STØTTER OPP: Pappa Finn Vegard og mamma Unn Hege er aldri langt unna når de to sønnene konkurrerer. Her sammen med Truls før start.

Sceneskifte

Dermed gjør han et brått skifte rett etter VM i Wollongong. Det gjelder naturligvis også for de andre medlemmene av støtteapparatet i Team Nordhagen.

– Så fort sykkelsesongen er ferdig, så begynner skisesongen, ja. Truls holdt jo også på med skiskyting tidligere, men i det siste har det bare vært sykling. Jørgen satser på langrenn, men valgte bort skiskyting fordi det ble litt i overkant å terpe skyting i tillegg. Han begynner med rulleski på høsten og så er det rett over på ski etter det, sier Unn Hege.

Heller ikke Finn Vegard later til å ha noen problemer med å bytte ut styretape med flytende glider.

– Det blir en livsstil etter hvert. Det vi gjør er en familiegreie. Vi er alle fire på tur, og det er jo det som er morsomt ved det. At vi gjør noe sammen. Det har vi gjort fra de var veldig små og vi hadde hytte i Eggedal. Vi dro dit for å gå på ski eller gå på tur i fjellet. Nå er det mer stoppeklokke-spurter og litt mer alvor i det. Fellesskapet har vært en greie hele tiden. Det blir mer til at jeg og kona følger etter med dem på tur, og de er litt mer for seg selv. De begynner å bli større og ønsker å være mer selvstendige. Det er helt greit.

– Er du god til å smøre ski?

– Jeg begynner å bli OK på glid. Jeg er drit dårlig på feste. Det har gått utover Jørgen mange ganger. Jeg tror jeg har under 50 prosent treff på feste, sier han.

– Hvor viktig vil du si langrennsbiten og vinteridretten er for dere?

– Jeg tror mangfoldet er veldig viktig. Blir det for intenst med én ting, kan du fort gå lei. Jeg tror det å bytte litt miljø er lurt, jeg. På vinteren er han på samling, treninger og går på rulleski for å klargjøre seg til konkurransene i Norgescupen. Han går i klasse med syklistene, men trener veldig mye langrenn. Det er en god balanse, mener han.

I vår ble Jørgen tatt ut til sitt første landslagsoppdrag som syklist under Fredsrittet. Noen måneder senere ble Truls tatt ut til etapperittet Tour de l’Avenir, men ble nødt til å melde forfall på grunn av etterdønningene av korona-viruset.

Det har vært en sesong der de to Lillehammer CK-rytterne har satt Nordhagennavnet ettertrykkelig på kartet i norsk sykkelsport.

– Truls bygger stein for stein. Det går sakte framover, men han har løftene hele tiden. Ganske gode løft i år, faktisk. Han fikk korona i etterkant av EM, men det har løsnet litt utover høsten, sier Finn Vegard.

FOKUS: Pappa Finn Vegard har merket seg en særskilt drive hos den sistefødte siden han var en liten gutt. Han søker hele veien utvikling og gode prestasjoner på sykkelen.

Best i motbakkene

Jørgen tar jafsene i enda større tempo. Det tok ikke mange etappene av Fredsrittet før han hadde etablert seg som en av feltets aller hvasseste klatrere. Før han reiste ned dit hadde han så vidt hørt navnene Emil Herzog, António Morgado og Mathieu Kockelmann.

– Jeg kjørte med en innstilling om ikke å bry seg om hvem de var, mer å kjøre som om man var en av dem. Jeg visste de var gode, og jeg visste at måtte kjøre fra i bakkene fordi de var mye større enn meg. Jeg visste at jeg måtte dra til der jeg kan. Det var forholdet jeg hadde til dem. Jeg visste ikke hvordan de så ut, hvem de var eller noe.

På kongeetappen fra Teplice mot Olbernau fikk han i hvert fall vist seg fram fra sin beste side. Han gikk etter Herzog i bunnen av den siste bakken og sammen tok de inn 40 sekunder på bruddet der Morgado og Menno Huising hadde plassert seg. Herzog måtte slippe på vei oppover, men verken portugiseren eller nederlenderen var villige til å delta for å holde avstanden opp. Så da munnet det ut i spurt mellom de fire, og en nokså sur fjerdeplass for nordmannen.

– Hvordan er det egentlig med den spurten, din?

– Det er ikke så mye å skryte av, altså. (Truls flirer). Det er under 1000 watt, sier han.

– Det er veldig få jeg kan spurte mot. Det er kanskje broder’n (haha), men jeg tror ikke det funker heller.

På lang sikt bærer de to brødrene en drøm om en dag å konkurrere mot hverandre, eller aller helst sykle på samme lag under Tour de France. Rittet de så på TV hjemme om sommeren fra de var små.

Før vi kommer så langt, er det også et annet mål de har diskutert en del rundt hjemme i hybelen på Lillehammer.

– Det hadde vært innmari gøy å kjøre l’Avenir med Truls. Vi er akkurat i starten og enden av U23-kategorien. Så hvis jeg får kjøre førsteårs og han sisteårs, så får vi det akkurat til. Da er det for landslaget og i et klatreritt, så det er kanskje på kort sikt det største målet i hvert fall, sier han – før han skyter inn:

– Og at han skal være hjelperytter.

Han gløtter over bordet og får smilet han søkte etter:

– Det er det du liker å tro, ja, smeller det fra den andre siden.

PEPTALK: Foreldrene i samtale med Truls retter etter konkurranse.

Offisielle resultater Norgescup: fellesstart og tempo

Norgescup sykling i Skatval søndag, 3. dag, fellesstart:

Menn (156 km):

1) Vegard Stokke, Glåmdal/Sunweb Dev. 3.37.24, 2) Fredrik Dversnes, Dalane/Coop samme tid, 3) Erik Nordsæter Resell, TVK/Uno-X 0.21 min. bak, 4) Erlend Blikra, Stavanger/Uno-X s.t., 5) Søren Wærenskjold, Ringerike/Joker s.t., 6) Iver Johan Knotten, Tønsberg/Coop s.t.

Kvinner (104 km):

1) Ingrid Lorvik, Gauldal/Hitec 2.49.01, 2) Amalie Lutro, Stavanger/Hitec samme tid, 3) Vibeke Lystad, TVK 0.24 min. bak, 4) Tiril Jørgensen, Ringerike 2.37, 5) Birgitte Ravndal, Asker s.t., 6) Martine Fon, Victoria 2.39.

Norgescup sykling i Skogn lørdag, 2. dag, 21,5 km tempo:

Menn:

1) Martin Toft Madsen, Danmark (Beton Bornholm) 25.55, 2) Søren Wærenskjold, Ringerike/Joker 0.37 min. bak, 3) Daniel Bigham, Storbritannia (Ribble) 0.39, 4) Iver Johan Knotten, Tønsberg/Coop 0.41, 5) Stein-Erik Eriksen, Bygdø/Coloquick 1.24, 6) Ådne Holter, Lillehammer/Joker 1.45.

Kvinner:

1) Joscelin Lowden, Storbritannia (Drops) 30.02, 2) Elise Marie Olsen, Halden/Drops 1.19 min. bak, 3) Amalie Lutro, Stavanger/Hitec 2.26, 4) Line Marie Gulliksen, Asker 2.28, 5) Emilie Moberg, Halden/Drops 2.32, 6) Monica Storhaug, Victoria 2.36.

Et lite stykke Toscana

Gylne Gutuer har blitt alt man kunne drømme om – og mer – på under ti år.

Continue reading «Et lite stykke Toscana»

Formen visste jeg var god

I helgen som var startet Norgescupen med en kupert rundløype på 22 km i Skien. Dette var nok noe de fleste aktive syklister i Norge hadde sett frem til og gledet seg til gjennom vinterens tøffe treningsøkter på rulla.

Continue reading «Formen visste jeg var god»

Disse vant under Norgescup-åpningen

Elise Marie Olsen, Erlend Litlere, Stine Borgli og Kristian Aasvold tok seieren i årets første landevei Norgescup i strålende solskinn melder Norges Cykleforbund.

Continue reading «Disse vant under Norgescup-åpningen»