Stikkord: Jørgen Nordhagen

(Sykkelmagasinet): En grytidlig lørdag i august. Unn Hege og Finn Vegard Nordhagen sto opp før de lengste nachspielene i Drammen rakk å fisle ut, og satte seg i stedet inn i bilen for å reise ut på sykkelritt. Etter avkjøring fra E6 ved Kløfta, hang tåka tett over åkerkammen. Men dette skulle utvikle seg til å bli en nydelig sensommerdag.

Dessuten skulle de gjøre det de trives med aller mest: Se sønnene Truls og Jørgen i aksjon for Lillehammer CK under norgescupen.

På parkeringsplassen utenfor Slobrua gjestegård på Skarnes var det den 17 år gamle lillebroren som først skulle i aksjon. Oppvarmingen gikk på ren rutine, mens Finn Vegard observerte og agerte som en ren servicemann for guttene.

I bakgrunnen sto Unn Hege og smilte.

– Hvordan fungerer Team Nordhagen i praksis?

– Vi er en familie som reiser rundt sammen og koser oss når vi er på tur. Vi synes det er veldig gøy, både vi voksne og guttene. Det har egentlig aldri føltes som noe slit. Begge vi to (voksne) har drevet med idrett selv og er vant til at foreldrene stiller opp, sier hun til Sykkelmagasinet.

Arbeidsoppgavene er fordelt litt stereotypisk, men det har også sin logiske forklaring. Mens Unn Hege er hovedansvarlig for logistikk som innebærer smøring av matpakker og vasking av treningstøy, har Finn Vegard ansvar for at sykler og utstyr fungerer som det skal. I tillegg er han en viktig sparringspartner i treningshverdagen.

Ettersom begge brødrene nå studerer ved NTG Lillehammer, flyttet de nylig inn på hybel sammen. Det gjør selvsagt underverker for selvstendigheten, men fremdeles dukker det opp situasjoner som best løses av Finn Vegard.

«Pappaaa, hjelp, nå funker det ikke», illustrerer Unn Hege.

Norgesmesteren

Pappa Finn Vegard var selv aktiv syklist på 80-tallet. I 1986 ble han juniornorgesmester i tempo. Tre år senere vant han NM-fellesstarten i eliteklassen. Stedet var Jessheim, der han også hadde vokst opp selv.

I spurt fra en mindre gruppe nedenfor den videregående skolen, henviste han Espen Brouwer og Pål Hisdal til sølv og bronse, i et ritt der førsteårssenioren Bjørn Stenersen egentlig var den store forhåndsfavoritten.

Under årets NM opplevde begge guttene hans å ta steget opp på podiet. De forteller at de er mest opptatt av forhistorien til faren, og spør eller søker opp hvordan han presterte i det og det rittet. Av og til har også NM-medaljen blitt plukket fram fra garasjen.

– Det er ikke så mye å skryte av, bedyrer Finn Vegard selv, opptatt av at han ikke skal ta fokus fra guttene.

Han syklet rundt på det man i dag hadde kalt kontinentallag i både Spania og Frankrike i noen år.

– Det var i gamle dager, hvor alt var i svarthvitt. Så det er noen år tilbake, sier han.

Nordhagen senior var aktiv ut 1993-sesongen. Deretter la han opp som toppsyklist i en alder av bare 25 år.

– 80- og 90-tallet var ikke akkurat kjent som antidopingarbeidets høytid i Sykkel-Europa, var det en side av idretten du ble eksponert for?

– Det var nok litt av grunnen til at jeg ga meg. Selv om det nok ble enda verre i perioden som fulgte. Jeg syklet VM i Oslo i ’93, og så trappet jeg ned. Da gikk jo allerede ryktene ganske hardt rundt hva som skjedde i feltet. Da ble det et valg for meg. Skal jeg få meg en utdannelse, eller skal jeg gå all in? Og da ble valget utdannelse, sier Finn Vegard som i dag er autorisert regnskapsfører.

På brødrene virker det som de setter pris på oppfølgingen hjemmefra.

– Det er hyggelig. Det viser at de bryr seg. De vil jo bare det beste for oss begge. Det setter jeg veldig stor pris på. At de tar seg tid til å være med, sier Truls Nordhagen.

– Hadde det vært stor forskjell tror du om faren din ikke hadde bakgrunn fra sykkelsporten selv?

– Jeg merker jo det i hverdagen. Jeg snakker jo mye med ham om trening og slike ting. Sånn sett er det veldig fint å ha ham å sparre med i og med at han kan såpass mye. Han kjenner meg jo veldig godt.

Gjennombrudd

2022 er i grunnen året det virkelig har løsnet for Nordhagen-brødrene. Jørgen har i sin første sesong som junior vært en dominerende faktor under både Fredsrittet og Grand Prix Rüebliland. Det relativt spinkle klatretalentet har også vist seg vanskelig å ha å gjøre med både under Norgescupen, NM (gull på tempo) og EM (sølv i fellesstarten).

Under eliteklassen av Birken benyttet han Elgåsen til sin fordel og åpnet ei luke de aldri klarte å tette igjen. Han var også selvskreven på landslaget som reiste til VM i Australia. Der ble han nummer ni på tempoen, og dominerte fellesstarten kraftig. Til slutt endte det opp med sisteplass i gruppa under spurten om bronsemedaljen, og en beskjeden 13.-plass.

Storebror Truls har kanskje ikke vært like øyenfallende, men også han har tatt store steg. Det ble åpenbart på den norske sykkelscenen under NM i Levanger. Først via en solid jobb rundt Johannes Staune- Mittet på U23-fellesstarten, og deretter da han sto på podiet med Tobias Foss og Søren Wærenskjold etter elitetempoen. En meget solid prestasjon av en gutt født sent på året i 2002. Den ble ikke mindre av at de to andre ble verdensmestere i samme disiplin noen måneder senere.

– Det var en stor opptur, ja. Og det har jo åpnet mange dører nå. Jeg har kjørt de tallene på trening, så jeg har visst at det lå der. Det å få det ut i konkurranse er kjempegøy. Spesielt under NM som alle i Sykkel-Norge følger med på, sier han.

Døråpningen han nevnte materialiserte seg i plass i utviklingsstallen til Uno-X neste år. I skrivende stund er det fortsatt uavklart hvor lillebroren starter sin U23-karriere. Alt før han tok steget inn i juniorklassen, begynte utenlandske agenter og talentspeidere å ta kontakt for å høre om framtidsutsiktene hans.

– Det har egentlig vært litt sånn i oppveksten og. At Jørgen har fått mye oppmerksomhet. Truls har vært god, men han har aldri vært den beste, sier Unn Hege.

Fysisk er det mange likheter mellom de to guttene. Storebror er naturlig nok den mest robuste av de to per nå, noe som også definerer dem litt som typer på sykkelsetet.

– Jørgen er vel hakket raskere, nesten. Jeg er vel (blir avbrutt).

– Enn så lenge så har nok jeg mer rødsone- kjøring. Under fem minutter, skyter Jørgen inn.

– Så du er hakket bedre under fem? Med en gang det går over fem, så jevner det seg mer ut. Og så blir jeg hakket bedre, sier Truls.

– Det har vært sånn. Hvis det er ordentlig bratt, så er det fordel meg. Det liker vi. På tempo har Truls egentlig alltid vært litt bedre. Kanskje også på grunn av alder, men mellom oss to nå, så har han meg der, medgir Jørgen.

Sommer som vinter

Som brødre flest, konkurrerer de om det meste. To allsidige gutter. Innfallsporten var egentlig terrengsykling om sommeren, og skiskyting vinterstid. Det ble mange turer opp til Finnemarka, og standplassen ved Eggevollen i Lier.

At lillebror kom trekkende etter med børse på ryggen, var ikke annet enn man kunne forvente. Fra Jørgen lærte å gå, brukte han beina til å fotfølge broren. Da han ble større begynte både standhaftighet og treningsiver å betale seg. Som 11-12 åring begynte han å prestere jevnbyrdig med den nesten tre år eldre broren.

– Vi har alltid konkurrert om ting hjemme. Det var mye «førstemann til bilen», «førstemann opp trappa», og slike ting, sier Truls.

– Han har alltid vært litt mer konkurransedrevet enn jeg. I hvert fall før. Det er en stor inspirasjon nå, når jeg ser hvor god Jørgen har blitt. Det er jo om å gjøre ikke å bli slått av lillebror. Det er jo litt gøy, sier han og titter over på broren.

På Tranby i Lier var det direktesendt idrett som hadde førsteprioritet i stua. Det dreide seg nesten alltid om sykling, men også vintersport når forholdene tilsa det.

– TV-sport har hatt førsteretten hjemme i stua. Det er ikke noe diskusjonstema, det. Jeg har ikke prøvd å diskutere det, heller, sier Unn Hege som selv har vokst opp med en far som var mer enn snittet interessert i å se sportssendingene på NRK.

– Jørgen har alltid vært den som har vært mest ivrig i å se på sykkel med faren sin. De sitter og diskuterer underveis, og han har nok lært mye om taktikk og hvordan man sykler, av det.

Dagen før vi møtte brødrene Nordhagen hadde de vært igjennom en etappe av Tour de l’Avenir, vueltaen og EM i München i løpet av ettermiddagen

– Hvis det er tre ritt på GCN (The Global Cycling Network), så får vi med oss dem, proklamerer Jørgen.

El Pistolero

Det kommer en spørsmål om det er noe de husker spesielt godt fra TV-skjermen i oppveksten, og Truls kommer på at Jørgen som liten, var helt gal etter Alberto Contador. – Det er kanskje det jeg husker aller best, at du var så sykt opptatt av Contador.

Jeg var ikke så interessert på den tida, men jeg husker at vi var ute og syklet i gata og trente i skogen. Og deg som lidenskapelig Contador-fan.

– Jeg var innmari glad i å se på Tour de France, istemmer Jørgen.

– Contador var det store forbildet da. Kanskje ikke like mye nå, når man har skjønt litt andre ting, men det var først og fremst på grunn av kjørestilen. Jeg husker noen av angrepene hans og måten han kjørte på som det virkelig store. Noen av de rykkene kan jeg fortsatt se for meg, og på den tida var jeg kanskje ikke mer enn fem år, sier han.

Den ene har altså praktisk talt blitt født inn i en idrettsverden med forkjærlighet for sykling, et velutviklet konkurranseinstinkt og et nærmest umettelig behov for trening. Den andre har holdt seg litt mer i bakgrunnen, latt seg inspirere av broren – men også han har i dag landet på at han trives best med mye aktivitet i hverdagen.

I 2016 stilte det seg litt annerledes. Det var året før eldstemann startet på NTG Lillehammer, og familien reiste på ferie til USA. Etterpå fikk mamma Unn Hege beskjed om at det var siste gang de dro på en slik tur. Uten sykler.

– Det var vel egentlig det siste året vi kunne ta oss tid til ikke å trene så mye. Det har ikke blitt så mye av den type ferier etter det. Det ble jo nesten én måned i USA, uten noe særlig trening for min del. Jørgen hadde jo derimot styrketrening og løp hver dag, mens jeg lå på senga og spiste godteri, sier Truls.

– Din treningsiver, er det noe som kom mer naturlig da du ble eldre?

– Jeg var ikke den første som sto i døra for å gå på ski. Jeg ble mer tvunget ut på trening. Men det har kommet seg veldig nå. Nå er det beste jeg vet å trene. Jeg har blitt dratt med av Jørgen en hel del. Da jeg var yngre, og så hvor god han var og hvor mye han sto på, så har det vært den store inspirasjonen når det gjelder trening.

Må holdes igjen

Lillebroren er nemlig satt sammen på en litt annen måte. Han er dedikert, strukturert og måtte i stedet holdes igjen, da han selv var mer enn klar nok for å øke treningsdosene.

Pappa Finn Vegard forteller at han oppdaget tidlig at yngstegutten hadde noe helt spesielt.

– Det var så tidlig som i 6-7 årsalderen. Jørgen hadde et ekstremt fokus i forhold til andre utøvere jeg har vært borti, sier han.

– På hvilken måte da?

– Det går på at han er ganske påskrudd når det gjelder å gjennomføre trening og fullføre konkurranser. Dette blir jo litt subjektiv fra meg som pappa, og det baserer seg på inntrykk jeg har fått av andre utøvere i den sammen alderen. Mitt inntrykk er at Jørgen alltid står i det. Han vil alltid fullføre og vil alltid gjøre litt mer. Han har en indre motivasjon som har kommet til syne fra han var en liten gutt. Og den indre motivasjonen er ganske sterk, sier han.

I stedet for å trigge treningsiveren eller å spore ham inn på én bestemt idrett, har han heller prøvd å holde litt igjen.

– Han har aldri fått lov til å trene så mye som han selv vil. For han vil jo bare mer, og mer og mer. Han vil bare videre. Barn er forskjellige og har forskjellig behov. Jørgen har en sterk drivkraft for å mestre. Resultatet er et mål for mestring. Men vinner du hver gang, blir det ikke like gøy. Vi prøver å lære guttene at de bør ha fokus på å bli bedre. Å vinne i seg selv bør ikke være drivkraften, men å utvikle deg selv og bli bedre. Jeg har egentlig aldri prøvd å gjøre Jørgen til en barnestjerne. Det er viktigere at han føler glede i det han gjør. Faren er jo at han skal gå lei fordi det blir for mye trening.

– Hvor høyt nivå tror du han vil ende opp på til slutt?

– Det vet jeg ikke. Jeg prøver å være litt realist. Hvis du ser på hvor god han er nå i forhold til verden, så setter noen verdi på en X, og det er framgangen videre. Hans utvikling videre vet vi ingenting om nå. Er han ferdig utviklet, eller ikke? Hvis han får et pubertetsløft i tillegg til treningsløft, så vil det kunne bli veldig bra. Men det kan også være et eller annet som gjør at det stopper, og da blir han så god som han er nå. Vi har bare sett en liten bit av livet til Jørgen ennå. Det han gjør nå er bra til å være 17, men det er ikke bra til å være 21 eller 23 år. Noen får ikke noe særlig løft etter fylte 18 år, mens andre er best fra de er 25. Det er fortsatt noen år å bygge på, så vi får se hvordan de går og om han får det løftet som mange kanskje tror da, ut ifra at han er litt etterspurt for tida.

Avventer valget

En ting som nok får bransjefolkene i sykkelverdenen til å klø seg litt i hodet, er at han fremdeles ikke har tatt et endelig valg på hvilken idrett han ønsker å holde på med.

I tillegg til å være en svært lovende syklist, er nemlig Jørgen Nordhagen også god i langrennssporet. I vinter vant han blant annet et løp i Norgescupen i Meråker. Han ble også andremann på 10 kilometer skøyting under junior-NM, kun slått av Lars Heggen med 12 sekunder. Heggen er for øvrig også han elev ved NTG Lillehammer, men da på linja for de spesialiserte langrennsløperne.

– Jeg føler egentlig at jeg er veldig heldig som kan drive med både langrenn og sykkel på NTG, sier Jørgen, og fortsetter:

– Lars og meg er kompiser og trener en del sammen om vinteren. Han er kanskje den aller beste junioren i 05-kullet. Det er høyt nivå i norsk langrenn. Det blir litt sånn at om man er best i Norge, så er man omtrent best i hele verden. Så det er jo litt annerledes, sier han og tenker på den mer globaliserte sykkelsporten.

– Er det riktig at du ikke har tatt det endelige valget ennå? Kan det fortsatt hende at du blir langrennsløper?

– Ja, det er 50-50 fremdeles, svarer han kontant.

– Det ender jo alltid med at etter Course (de la Paix, Fredsrittet vår anm.) og sånne ting, så er jeg mer syklist i hodet fordi det har gått bra. Men bare to måneder i forkant, skulle jeg egentlig bli langrennsløper fordi jeg manglet en NM-tittel. Og var veldig irritert over det. Da hadde jeg egentlig bare mest lyst til å gå på rulleski og satse på det for å bli best mulig.

I dialog med proffsatsinger på to hjul har han informert beilerne om at han kommer til å satse med ski på beina i to år til: Kommende vinter, og i innkjøringen til det som etter alle solemerker blir sykkelsesongen i 2024.

– Som senior skjønner jeg at man er nødt til å ta et valg. Det er ikke vits i å drive med begge idrettene, for da gir du ikke alt for å bli best i én av dem. Men enn så lenge er jeg junior og skal gå på ski i hvert fall to år til, så da tenker jeg at det er avgjørende at de (eventuelle profflag) har lyst til å være med på et slikt opplegg. Jeg tror ikke at hadde syklet noe fortere av ikke å gå på ski.

Sceneskifte

Dermed gjør han et brått skifte rett etter VM i Wollongong. Det gjelder naturligvis også for de andre medlemmene av støtteapparatet i Team Nordhagen.

– Så fort sykkelsesongen er ferdig, så begynner skisesongen, ja. Truls holdt jo også på med skiskyting tidligere, men i det siste har det bare vært sykling. Jørgen satser på langrenn, men valgte bort skiskyting fordi det ble litt i overkant å terpe skyting i tillegg. Han begynner med rulleski på høsten og så er det rett over på ski etter det, sier Unn Hege.

Heller ikke Finn Vegard later til å ha noen problemer med å bytte ut styretape med flytende glider.

– Det blir en livsstil etter hvert. Det vi gjør er en familiegreie. Vi er alle fire på tur, og det er jo det som er morsomt ved det. At vi gjør noe sammen. Det har vi gjort fra de var veldig små og vi hadde hytte i Eggedal. Vi dro dit for å gå på ski eller gå på tur i fjellet. Nå er det mer stoppeklokke-spurter og litt mer alvor i det. Fellesskapet har vært en greie hele tiden. Det blir mer til at jeg og kona følger etter med dem på tur, og de er litt mer for seg selv. De begynner å bli større og ønsker å være mer selvstendige. Det er helt greit.

– Er du god til å smøre ski?

– Jeg begynner å bli OK på glid. Jeg er drit dårlig på feste. Det har gått utover Jørgen mange ganger. Jeg tror jeg har under 50 prosent treff på feste, sier han.

– Hvor viktig vil du si langrennsbiten og vinteridretten er for dere?

– Jeg tror mangfoldet er veldig viktig. Blir det for intenst med én ting, kan du fort gå lei. Jeg tror det å bytte litt miljø er lurt, jeg. På vinteren er han på samling, treninger og går på rulleski for å klargjøre seg til konkurransene i Norgescupen. Han går i klasse med syklistene, men trener veldig mye langrenn. Det er en god balanse, mener han.

I vår ble Jørgen tatt ut til sitt første landslagsoppdrag som syklist under Fredsrittet. Noen måneder senere ble Truls tatt ut til etapperittet Tour de l’Avenir, men ble nødt til å melde forfall på grunn av etterdønningene av korona-viruset.

Det har vært en sesong der de to Lillehammer CK-rytterne har satt Nordhagennavnet ettertrykkelig på kartet i norsk sykkelsport.

– Truls bygger stein for stein. Det går sakte framover, men han har løftene hele tiden. Ganske gode løft i år, faktisk. Han fikk korona i etterkant av EM, men det har løsnet litt utover høsten, sier Finn Vegard.

Best i motbakkene

Jørgen tar jafsene i enda større tempo. Det tok ikke mange etappene av Fredsrittet før han hadde etablert seg som en av feltets aller hvasseste klatrere. Før han reiste ned dit hadde han så vidt hørt navnene Emil Herzog, António Morgado og Mathieu Kockelmann.

– Jeg kjørte med en innstilling om ikke å bry seg om hvem de var, mer å kjøre som om man var en av dem. Jeg visste de var gode, og jeg visste at måtte kjøre fra i bakkene fordi de var mye større enn meg. Jeg visste at jeg måtte dra til der jeg kan. Det var forholdet jeg hadde til dem. Jeg visste ikke hvordan de så ut, hvem de var eller noe.

På kongeetappen fra Teplice mot Olbernau fikk han i hvert fall vist seg fram fra sin beste side. Han gikk etter Herzog i bunnen av den siste bakken og sammen tok de inn 40 sekunder på bruddet der Morgado og Menno Huising hadde plassert seg. Herzog måtte slippe på vei oppover, men verken portugiseren eller nederlenderen var villige til å delta for å holde avstanden opp. Så da munnet det ut i spurt mellom de fire, og en nokså sur fjerdeplass for nordmannen.

– Hvordan er det egentlig med den spurten, din?

– Det er ikke så mye å skryte av, altså. (Truls flirer). Det er under 1000 watt, sier han.

– Det er veldig få jeg kan spurte mot. Det er kanskje broder’n (haha), men jeg tror ikke det funker heller.

På lang sikt bærer de to brødrene en drøm om en dag å konkurrere mot hverandre, eller aller helst sykle på samme lag under Tour de France. Rittet de så på TV hjemme om sommeren fra de var små.

Før vi kommer så langt, er det også et annet mål de har diskutert en del rundt hjemme i hybelen på Lillehammer.

– Det hadde vært innmari gøy å kjøre l’Avenir med Truls. Vi er akkurat i starten og enden av U23-kategorien. Så hvis jeg får kjøre førsteårs og han sisteårs, så får vi det akkurat til. Da er det for landslaget og i et klatreritt, så det er kanskje på kort sikt det største målet i hvert fall, sier han – før han skyter inn:

– Og at han skal være hjelperytter.

Han gløtter over bordet og får smilet han søkte etter:

– Det er det du liker å tro, ja, smeller det fra den andre siden.