tobias foss Archives - Sykkel

– Tour de France er et litt vanskelig tema

(Sykkelmagasinet): I etterkant av VM i Wollongong, har også Jonas Lindstrøm og Jarle Fredagsvik i podcasten Gruppo Compatto gått litt i vinterdvale.

Nå er imidlertid den Sykkelmagasinet-produserte podcasten tilbake, og det med storfint besøk underveis i sendingen.

I et samarbeid med det norske softwareselskapet Visma har vi nemlig mottatt opptak gjort med Tobias Foss, Johannes Staune-Mittet og Per Strand Hagenes i forbindelse med Jumbo-Vismas kickoff i s’Hertogenbosch i slutten av forrige måned.

Lytt til episode 15 av Gruppo Compatto her:

Naturlig nok fikk Foss stor oppmerksomhet der nede etter at han kuppet tempotronen under VM i midten av september.

– Det er ikke altfor mye annerledes. Tro det eller ei. Jeg så kanskje for meg at det skulle være litt mer trykk enn det har vært. Det som er forskjellen er at det er litt mer folk som vil ha tak i deg og mer PR-ting å stille opp på. Men utover det må jeg opp klokka 07:00 om morgenen jeg og, som alle andre. Utover det har ikke livet mitt endret seg nevneverdig, svarer Foss på spørsmål om endringene i hverdagen etter at han kjørte seg inn i den ikoniske regnbuetrøya.

Endrer strategi neste sesong

Vingrom-mannen hadde en sesong som ikke gikk etter planen, inntil han rullet ut av startrampa i Wollongong. Etter først å ha gått på en nesestyver i høyden under forberedelsene til Giro d’Italia, spilte kroppen heller ikke helt på lag da han forsøkte å kickstarte seg selv inn mot målene utover høsten.

– Det var en tøff, men også veldig lærerik periode, bekrefter han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BLIDE KARER: Per Strand Hagenes og Johannes Staune-Mittet dukker også opp i Gruppo Compattos nyeste episode. FOTO: Team Jumbo-Visma.

På spørsmål om lengre opphold i høyden og få konkurranser er oppskriften han også ønsker å følge neste sesong, svarer han avkreftende:

– Nei, jeg ønsker å gå en litt annen vei. Jeg har ikke fått et rittprogram slått i stein ennå, men jeg ønsker uansett hvilken Grand Tour det blir å kjøre litt mer løp på våren. Og så ser jeg jo at jeg begynner å få en ganske giftig tempo etter hvert, så jeg ønsker å kjøre mer av korte etapperitt med tempo underveis. Å prøve og vinne eller å få en hederlig plassering i de rittene er en veldig fin vei å gå, føler jeg. Å utnytte de områdene mer. Det vil også være etappeløp og spesielt Grand Tours vil alltid være hoved-drømmen.

– Touren er litt vanskelig

Jumbo-Visma skal også sjonglere Sepp Kuss, Steven Kruijswjik, Primoz Roglic, Wout van Aert og Jonas Vingegaard i Grand Tour-oppstillingene sine, i tillegg vender Wilco Kelderman ”hjem” foran neste sesong.

Gruppo Compatto spør derfor Foss om han fremdeles ser på Tour de France-døra som litt stengt foran 2023-sesongen:

– Det med touren er et litt vanskelig tema. Jeg har veldig lyst til å få kjøre touren en gang. Men jeg er tross alt med på et lag og laget er til syvende og sist viktigst. Hvis laget trenger meg i giroen eller vueltaen, så går det kanskje dessverre over mine egne ambisjoner. Jeg er ganske trygg på at om jeg hadde signalisert at jeg skal kjøre touren. Det er ikke dermed sagt at jeg da blir tatt ut. Men hvis jeg sier at jeg vil gå for å bli tatt ut til touren og viser at jeg er sterk nok, vil jeg tro at en Tobias på 100 prosent er mer enn sterk nok til å komme seg inn på det laget, sier han.

Fersk rapport fra Sjusjøen

I episode #15 av Gruppo Compatto «Én verdensmester og to stortalenter» får du også høre mer fra Per Strand Hagenes og Johannes Staune-Mittet fra U23-satsingen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SAMLING I NORGE: Jumbo-Vismas utviklingslag har hatt base på Sjusjøen i 12 dager i forbindelse med deres årlige langrennsleir. FOTO: Jarle Fredagsvik

I tillegg kommer rykende ferske rapporter fra lagets team camp på Sjusjøen den siste uka, der Fredagsvik har fulgt laget tett i bitende kulde.

Gruppo Compatto finnes for øvrig der du lytter til podcast. For eksempel hos Spotift, Apple Podcasts eller Google. Husk å abonnere på podcasten, slik at du ikke går glipp av nye episoder!

Reisetips: Bli med til Portugals sykkelparadis

Det er i midten av februar. Jeg sitter på en liten café i Lisboa og nipper forsiktig på en dampende americano. Hjemme i Oslo er det null grader, holkeføre og uhørte strømpriser. Det er nå vinteren er på sitt verste i Norge, men her i Portugals hovedstad får varmluften fra Atlanterhavet meg til å senke skuldrene. På radioen spilles «Bejo Bafatada» av Ferro Gaita, et band fra Kapp Verde, som i virvlende tempo synger om livet i den tidligere portugisiske kolonien. Med trekkspill og ferrinho, en metallstang som det skrapes over med skje eller kniv for å lage rytme, skaper de en stemning som får meg til å glemme vinterdepresjonen en stund. Om noen timer, tenker jeg, og tar en ny slurk kaffe, er jeg enda lenger sør i dette landet og skal fordype meg i en region og i et sykkelritt jeg alltid har hatt lyst til å lære mer om. Om noen timer er jeg midt i Portugals store etapperitt, Volta ao Algarve.

Sykling i syden

Neste formiddag ligger den lille bryggen i Albufeira fremdeles og halvsover, men barene og restaurantene i de fargespettete høyblokkene på havnepromenaden vitner om at det pleier å være mye liv her jo senere på dagen det blir. I løpet av natten har jeg kommet meg på plass på Algarve-kysten, den sørligste regionen i Portugal som strekker seg fra den spanske grensen i øst til Atlanterhavet i vest. ”All inclusive- turistene”, som pleier å befolke regionens gylne sandstrender på sommerstid, er ingen steds å finne nå i februar, men istedenfor åpenbarer Algarve seg som et lite sykkelparadis.

Det er tørt, solfylt og med 20 grader i luften er det varmt nok til å kunne sykle i kort-kort. Ikke rart at mange proffsyklister sesongåpner her år etter år. Å drive med sykling i Algarve er rett og slett fryktelig enkelt, tenker jeg, idet jeg ser lagbussene ankomme startområdet. Kort tid etter prater jeg med Tobias Foss fra Jumbo-Visma om hvordan han liker seg på Algarve-kysten og om hvorfor han velger å stille til start i «Algarvia», som portugiserne kjærlig kaller Algarve rundt, og ikke i ett av ørkenrittene i Midtøsten som går parallelt.

– Jeg føler det er litt «Granka»-feeling her nede, sier han og tenker på de spanske Kanariøyene.

– Algarve-kysten er på mange måter en skjult perle ikke mange nordmenn kjenner til. Ikke bare er det et veldig fint område, men det er også ganske varmt stort sett hele året. For min del handler det om å finne ut hvor nivået ligger etter sesongpausen. Løypa har noen bakker som er skreddersydd for meg og så finnes det også en lang tempo som bør passe meg bra, forteller Tobias før han ruller til startstreken.

LOMMEMAT: Drar du ut på langtur i Algarve-regionen, er viltvoksende klementiner en ypperlig erstatning for sofistikerte barer og gels. Det du heller bør pakke i lommene er en vindvest og et par løse ermer i tilfelle det blåser.

Velt på oppløpet

Noen timer senere skal den norske Jumbo- Visma-rytteren dog se sitt håp om en mulig sammenlagtseier i rittet forsvinne like fort som sollyset synker ned i Atlanterhavet denne kvelden når han går ned i en absurd velt på vei opp til mål. Med femti meter igjen til målstreken i Alto da Fóia, kolliderer han med Colombias Sergio Higuita og taper verdifull tid i sammendraget.

Men dette vet foreløpig verken Foss eller jeg noe om, når jeg, etter at feltet har lagt ut på etappen, selv hopper på sykkelen for å bli bedre kjent med Algarve-regionen. Jeg sykler nordover og følger i samme løype som rytterne har tatt før meg. Straks jeg er ute av byen begynner det å stige. Selv om jeg gjennom hele vinteren har holdt det gående på rulla og sånn sett er i god form, kjennes det å klatre de analoge bakkene i Algarve som om jeg kun har ligget på sofaen og sett på Netflix de siste månedene.

På snirklende veier og gjennom klementin- plantasjer kjemper jeg meg videre oppover og når etter hvert et platå, der det begynner å rulle lettere. Siden feltet syklet en liten østlig sløyfe ved Benafim og Salir, gjør også jeg det, men finner fort ut at det ekte Algarve skjuler seg på steder som i Alte. Den lille landsbyen med de hvitkalkede husene har pyntet gatene med både flagg og alle slags sykkeltrøyer og utstråler en uimotståelig sjarm.

Noen gamle, solbrune menn heier på meg fra en gatecafé som om jeg var del av feltet som passerte her for ikke lenge siden. Jeg vinker tilbake, roper noen «olá, olá», som jeg har lært meg betyr «hei, hei», og tråkker videre mot São Bartolomeu de Messines. Men istedenfor å vende nesen mot høylandet, som rytterne, tar jeg sørover mot kysten igjen. Omtrent samtidig med David Gaudu fra Groupama-FDJ, som vinner etappen opp Alto da Fóia, er også jeg tilbake i Albufeira. Tilfeldighetene vil ha det til at det franske WorldTour-laget og jeg er innlosjert på samme hotell, så at jeg denne kvelden blir vitne til en aldri så liten «fête de la victoire».

FOLKLORE: Overalt i Algarve finner vi pittoreske hus i blått og hvitt som dette. Bygningene formidler et godt inntrykk av det tradisjonelle Algarve, slik det en gang har vært lenge før turistene inntok regionen.

Appelsinhonning

Neste morgen har jeg forflyttet meg til Faro, Algarves hovedstad og trafikk-knutepunkt, siden det er her den største flyplassen i regionen ligger. Faros første bosetninger ble anlagt allerede av fønikerne og kartagenerne i det første århundre før Kristus og utvidet av romerne som kalte stedet for «Ossonoba». Byen så maurerne og korsfarerne innta dens gater, før Jarlen av Essex plyndret Faro i 1596, og brente det ned. Et jordskjelv i 1755 ødela byen på nytt og endret Faros utseende for alltid. Mange av husene i gamlebyen, som ble bygget etter jordskjelvet på 1800-tallet, er i dag fraflyttet grunnet dårlige konstruksjoner, men det minsker ikke byens sjarm.

På et lite lokalt bondemarked kjøper jeg jordbær- og appelsinhonning, før jeg skifter og gjør meg klar for en ny sykkeltur. Jeg legger av gårde nordover mot innlandet igjen og kommer etter hvert inn på samme løype som jeg allerede syklet i går, men denne gangen fortsetter jeg lenger øst. Beina mine har vent seg til det bølgete terrenget og det kjennes lettere å klatre de mange små stigningene som området byr på. Etter fem mil med spredte pinjer og eukalyptustrær, som sender ut en bitter og velgjørende lukt, begynner vegetasjonen å bli tettere. Den skjermer meg for vinden, som har tatt seg opp, men hindrer samtidig utsikten utover dalføret som jeg er i ferd med å klatre ut av.

OPPKVIKKER: Iúri Leitão fra Caja Rujal (t.v.) og Rui Oliveira fra UAE Team Emirates (t.h.) diskuterer siste nytt over en kopp espresso før
start av den andre etappen i Volta ao Algarve.

På toppen av Barranco do Velho, en stigning som er like lang som klatringen til Tryvann i Oslo, men noe slakere, stopper jeg opp og plukker noen viltvoksende klementiner. Én trenger ingen energibarer på sykkelturer på Algarve, når lommematen bokstavelig talt vokser langs veien. Med lagrene fulle av C-vitamin og frihetsfølelse tar jeg fatt på utforkjøringen ned mot lavlandet igjen og kommer etter hvert til et stort veikryss i São Brás de Alportel, der også feltet vil passere om noen timer. Det slår meg at det på den store veien inn til Faro kommer til å gå styggfort i feltet, hvis jeg allerede lett kan ligge i førti kilometer i timen.

Når det senere denne ettermiddagen attpåtil er tempohester som Geraint Thomas fra INEOS Grenadiers, som dunker i front og forhindrer ethvert siste angrep, er det nesten en selvfølge at den raskeste spurteren i feltet, Fabio Jakobsen, vinner etappen. Briten Thomas triller i mål et drøyt halvminutt bak nederlenderen, glad for at han i år ikke trenger å risikere alt som i 2015 og 2016 da han vant Volta ao Algarve. Hvem altså hvis ikke Thomas vet hvilke egenskaper en rytter trenger for å vinne rittet?

– Du må helt opplagt være en god temporytter og så må du være god til å klatre. Du trenger ikke nødvendigvis å være den beste klatreren i feltet, men du må være blant de beste for ikke å tape så mye tid i sammendraget. Jeg liker å sesongåpne i Algarve, fordi rittet byr på en miks av harde etapper og en lang tempo. Det er alltid smart å sykle så mange tempoer du kan på vårparten, slik at du finner flyten til tempoene i Grand Tours senere i sesongen, påpeker han.

HJERTEBANK: Faro er Algarves hovedstad og kan varte opp med en spennende gamleby som forteller om byens rikholdige historie. Rett i nærheten av Faros havn pleier det å være bondemarked, der du kan kjøpe grønnsaker og honning så vel som kunsthåndverk.

Like langt som Remco

Dagen derpå skal den tidligere britiske Tour de France-vinneren få rett i sin analyse, når vidunderbarnet Remco Evenepoel dundrer inn til en overlegen temposeier i kystbyen Tavira og med dette legger fundamentet for sammenlagtseieren i Volta ao Algarve 2022. Ikke bare klatrer belgieren på nivå med de beste fjellgeitene i feltet, men han bekrefter nok en gang at han også er én av verdens beste temporyttere.

Når jeg tidlig denne dagen velger bort å følge med på Evenepoel til fordel for å oppdage mer av Algarve, skjer dette nettopp med utgangspunkt i at jeg ikke er i tvil på at belgieren vil vinne tempoen. For meg frister det derfor mer å legge ut på en langtur som i store trekk ligner på den første etappen i Volta ao Algarve og som er på tjue mil. Pågangsmotet mitt om at jeg i dag skal tyne beina får seg dog en rask realitetsorientering, når jeg på de første kilometere sykler rett inn i en helsikes motvind. Hvis jeg i det hele tatt skal komme meg gjennom dagens etappe, og ikke fortape meg i at puls og fart i dag nekter enhver form for fredelig koeksistens, så må jeg finne på noe jeg kan rette fokus på.

Altså begynner jeg å telle antall storker som sitter på høyspentmastene langs veien og som ser ut til å ha funnet seg en grei plass å overvintre på. Etter snaue fem mil passerer jeg Silves, en gammel maurisk metropol som før i tiden var møteplass for filosofer og vitenskapsmenn fra hele verden, og som i dag er et senter for korkproduksjonen i Portugal. Jeg fyller på vannflaskene, vel vitende om at jeg i løpet av den neste timen skal klatre femten kilometer inn i fjellene sør for Monchique. Vinden opp stigningen er såpass lumsk at jeg i enkelte partier føler meg lett som en fjær, mens jeg rundt neste sving plutselig opplever å tråkke i usynlig leire. Etter hvert som jeg klatrer oppover i terrenget, kan jeg skimte kystlinjen og det azurblåe Atlanterhavet i vest, mens jeg i sør ser utallige små vulkanbrune koller som har formert seg til en sammenhengende åsrygg.

VENTETID: Publikum venter å ta imot feltet på den tredje etappen av Volta ao Algarve. På den tøffe bakkespurten var det til slutt Fabio Jakobsen fra Quick-Step som trakk det lengste strået.

Cola & bounty

Siden jeg tross alt bare har kommet halvveis på turen, triller jeg ned fra fjellet for å spare på kreftene. I Aljezur, en liten landsby med gammel maurisk festning og pittoreske blåhvite hus, endrer jeg retning og fortsetter sørover parallelt med kysten. På bare få kilometere har det karrige fjellandskapet blitt erstattet av frodig beitemark, der ivrige kyr har annet å gjøre enn å følge med på en syklist som haster forbi. Løypa dirigerer meg mer og mer mot kysten, og i Carrapateira er det ikke mer enn et par sanddyner som ligger imellom meg og det åpnet hav. Husene og vegetasjonen her er gravd inn i sanden, i et forsøk på å skjerme seg for vinden, men det kan ikke jeg. En nådeløs sidevind tar tak i sykkelen min og flytter den gjentatte ganger midt i veibanen, selv om jeg nærmest lener meg mot vindkanten.

Først når jeg etter fjorten mil vender østover igjen blir det bedre. Bare at beina mine har begynt å bli seige. Jeg sykler nå på en stor vei inn til Lagos som anses å være ett av de mer velhavende steder langs Algarve-kysten. Byens velstand økte drastisk da Lagos på 1400-tallet ble handelsplass for afrikansk elfenben, gull og ikke minst slaver. Som en slave tråkker også jeg i pedalene, fordi etter snaue sju timer i sadelen er jeg redd for ikke å rekke hjem før det blir mørkt. Om det tidligere i dag var storker jeg talte, har jeg nå gått over til å telle antall rundkjøringer som det visst nok finnes uendelig mange av på vei til Portimão. Det er såpass mange av dem at til og med GPS’en min mister retningssansen og prøver å sende meg dit jeg nettopp kommer fra. Jeg skjønner at jeg akkurat nå trenger en cola og en svær Bounty om jeg skal komme meg tilbake til hotellet.

Det er bittert å innse at jeg åpenbart har bommet fullstendig på turens lengde, når jeg etter tjue mil fremdeles har tre mil igjen. Det er faktisk like mange kilometere som Remco har tråkket seg gjennom i dag, sier jeg til meg selv når jeg sjekker telefonen for resultatene fra tempoen, men jeg innser samtidig at jeg neppe vil klare en snitthastighet på femti kilometer i timen, slik han har greid. Men en kombinasjon av sukker og stahet pusher meg fremover og får meg til å glemme smertene i beina. Idet sola går ned og fargelegger hele Algarve-kysten i rødoransje, dukker hotellet mitt opp i det fjerne. Følelsen av aldri mer å legge på en slik tur, er borte med en gang jeg trykker på stoppknappen på GPSen. Algarve, det kan hende at du tynte beina mine, men du bare forsterket min store lidenskap. Hit skal jeg komme tilbake!

PRAIA: Algarve-kystens gylne sandstrender, kalt praia, invaderes av titusener av soltilbedere hver sommer. Om vinteren derimot ligger strendene folketomt og inviterer til en avslappende hviledag imellom sykkeløktene.

Kristoff: – Minner om Amstel-løypa

(Sykkelmagasinet): Alexander Kristoff har inntatt VM-byen Wollongong og har alt fått med seg én langkjøring (seks timer onsdag) og én intervalløkt med Anders Skaarseth, Rasmus Tiller og Sven Erik Bystrøm.

– Vi skulle egentlig vært på langtur i dag, men vi byttet om på dagene fordi det var nedbør på vei inn. Det var greie tall på dragene, så jeg føler egentlig at formen blir bedre og bedre, varsler den 35 år gamle, norske VM-kapteinen overfor Sykkelmagasinet.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+):

Profflagene kniver om norsk supertalent

I løpet av langturen onsdag rakk han innom rundløypa i Wollongong og sløyfa som utfordrer rytterne oppover Mount Keíra. Førsteinntrykket er positivt for mannen som blant annet har fått med seg VM-sølv fra Bergen i 2017 og fjerdeplass fra Richmond to år tidligere.

– Jeg regnet med at bakkene inne på runden skulle ta rundt tre minutter. Det var litt i underkant av det, kanskje. Men den var omtrent slik det var beskrevet i forkant. Jeg er verken positivt eller negativt overrasket, sier han.

– Vegg på 18 prosent

Den første utfordringen er Dumfries Avenue (Mount Ousley) som også var del av tempotraséen der både Tobias Foss og Søren Wærenskjold opplevde å bli verdensmester. Den neste utfordringen er Ramah Avenue/Brokers Road, kalt Mount Pleasant, som egentlig er delt i to – men Kristoff regner det likevel for én og samme bakke.

– Den første av dem (Mount Ousley) er en kneik, men det regner jeg egentlig med å gli godt opp med feltet. Det er ett minutt der man står og trår litt. Så er det en kort utfor før man svinger til venstre (ut på Ramah Avenue) og der møter du veggen på 18 prosent og halvannet minutt. Deretter er det helt flatt i 4-500 meter, før du får den siste knekkeren, beskriver han.

VM-sjef Scott Sunderland benyttet seg av Berendries-bakken fra Flandern rundt, da han skulle beskrive den tøffeste delen opp Ramah Avenue.

– Minner om løypene i Amstel

I løpet av de siste dagene har forventningene om hvem som kommer til å gjøre det bra under fellesstarten natt til søndag norsk tid, vippet over på rytterne som gjør det godt under vårklassikerne Liège-Bastogne-Liège.

VM-sjefen peker ut Kristoff blant favorittene

Kristoff mener dog at løypeprofilen ikke er like tøff, selv om det selvsagt kan bli utskillelser med hardkjør tidlig.

– Jeg føler det er litt bakker slik man kjenner det fra Amstel Gold Race, egentlig. Bare at det skjer på brede veier, så da blir det vel egentlig litt lettere enn Amstel, og omtrent den samme lengden.

– Ikke like hardt som Liège med andre ord?

– Nå har ikke jeg kjørt Liège, da. Men jeg fikk kjøre Amstel Gold Race som førsteårsproff i BMC Racing. Det gikk ikke så veldig bra. Jeg ble satt inn på laget fordi det var noen andre ryttere som var ”askefast”, husker han.

Stusser over Pedersens valg

Mens Fabio Jakobsen, Jasper Philipsen, Caleb Ewan, Dylan Groenewegen og Arnaud De Lie er blant rytterne som ikke er til stede i Wollongong, synes Kristoff det merkeligste er at danske Mads Pedersen valgte å kaste inn håndkleet.

Pedersen har 79 rittdager i – mot Kristoffs 82. Og orket ikke tanken på å forlenge La Vuelta-bolken med to nye uker i Australia:

– Jeg kjenner ikke helt til grunnen til at han valgte opplegget han gjorde, men løypene her hadde passet ham godt. Kanskje det er fordi han har blitt verdensmester før og ikke bryr seg om det? undrer Kristoff.

– Er du overrasket over avgjørelsen?

– Med tanke på hvor godt han har kjørt i vueltaen, tror jeg han kunne gjort det bra her. Løypa er hard og han er god i harde løyper, sier han.

– Er det en frykt for at du selv ikke kommer til å overleve i denne traséen?

– Det er vel andre ryttere det er større sannsynlighet for at kommer til å bli verdensmester. Jeg hadde nok ikke satt penger på meg selv da denne løypa fort kan bli i hardeste laget. Men jeg synes ofte løypene blir lettere enn man hadde sett for seg i forkant. Det ble meldt at det var over 4000 høydemeter i Ponferrada, men jeg ble likevel nummer åtte der. Så jeg tror det er mulig å få til et godt resultat, selv om det er noe annet å vinne. I Ponferrada var det også folk som kom seg av gårde i forkant av feltet. Wout van Aert, Mathieu van der Poel og Tadej Pogacar er ryttere som kan stikke av på sisterunden, så de er nok favorittene i mine øyne, sier han.

– Worst case for meg

Det betyr 266,9 kilometer med overlevelse for nordmannen. I disiplin han for øvrig behersker svært godt.

Han frykter dog at noen lag vil starte hardkjøret alt under Mount Keíra-runden, som dukker opp rundt 35 kilometer inn i det rundt sju timer lange rittet.

– Det er vel litt worst case for meg, egentlig. At det blir hardt fra den lange bakken i starten og hele veien inn. Det var vel omtrent det som skjedde under VM i fjor, at de kjørte ifra tidlig og at det aldri samlet seg helt igjen.

På start vil det norske seksmannslaget i utgangspunktet kjøre for Stavanger-mannens sjanser.

– Planen vår er ganske åpenbar. Det er Alexander Kristoff som er plan A. Han har vist gang på gang i lange løp at han fortjener støtte rundt seg. Men Alexander har også vært tydelig på at han ikke trenger at fem mann sitter og venter på ham. Derfor har vi andre ryttere som kan prøve lykken i litt tidligere grupper, sier Kurt Asle Arvesen til Sykkelmagasinet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

OPTIMIST TROSS ALT: Alexander Kristoff mener det er mulig for ham å sikre Norge et toppresultat i Australia. – Men vi har også andre muligheter, legger han til. FOTO: Jarle Fredagsvik, Sykkelmagasinet

Slik vurderes de norske mulighetene

Mens Anders Skarseth trolig vil være opptatt med posisjonering av lagkapteinen, kan Tobias Foss, Andreas Leknessund eller Rasmus Tiller få mer handlingsrom mot slutten av rittet.

Kristoff innser at han i stor grad må stole på seg selv, eventuelt surfe på hjelpere fra andre lag mot slutten.

– Jeg tror vi er nødt til å kjøre med litt åpne kort. Det blir for dumt bare å satse på meg så gode ryttere på laget. Det koster ikke mye å ha folk ute i tidlige brudd, og da kan også vi bak senke skulderne. Det er ikke sånn at alle skal i brudd, men det vil være positivt for oss å ha ryttere som er med i løpet. Norge skal kjøre inn best mulig resultat, og det trenger ikke være meg som skal gjøre det. Jeg kan klare meg med én mann hvis det skulle samle seg mot slutten, og det vil heller ikke være opp til oss å samle det når det sprekker opp på sisterunden, sier Kristoff.

Les mer innhold med Sykkelmagasinet (+)

Dødsruten i Pyreneene

– Hvordan vurderer du muligheten for det norske laget i en slik løype?

– Vi har et veldig godt og balansert lag. Det er det ingen tvil om. Vi har muligheter i forskjellige scenarioer underveis. Andreas Leknessund viste under Arctic Race hvor god han er når han kommer seg av gårde. Får vi han foran der vet vi hva han kan prestere. Tobias Foss er i bra form og klatrer godt. Han kan klare å henge seg på de beste når de angriper. Det kan kanskje Sven (Erik Bystrøm). Anders (Skaarseth) og meg er vel dårligst til å klatre, så han for nok hovedjobben rundt meg. Rasmus Tiller er jævlig sterk i en mindre gruppe mot mål. Både han og Andreas kan være fine folk å slippe litt tidlig. Så vi har flere muligheter enn meg for å si det sånn.

– Og dine egne sjanser?

– For meg handler det mest om å bite seg med. Det dreier seg om tre minutter med bakker, og da får vi se hvor mye det er mulig å tape også. Hvis man ikke står helt stille, bør det ikke bli så mye mer enn 20 sekunder. Hvis det blir litt strekk på det og mange henger i stroppen rundt meg, kan det være mulig å samle det mot slutten. Jeg har ikke mistet troen på at jeg kan kjempe om medalje og kanskje seier hvis det samler seg litt i min retning. Det var noe liknende i Bergen, og der klarte jeg akkurat å henge med over. Det var noen som sakk av der og, før de begynte å se på hverandre og det samlet seg på nytt. Det er litt den type ritt jeg håper på, avslutter han.

PS: Kristoff har slitt med sykdom fra GP Fourmies den 11. september og fram til nå. Det dreier seg om en litt langvarig forkjølelse, men i følge hovedpersonen selv er han på bedringens vei.

– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg

Som 12-åring hadde Tobias Foss et svært beist av en terrengsykkel. Han tok Diamant-sykkelen ut på en liten prøverunde, og forsvant. Foreldrene trodde egentlig han hadde syklet ned til løkka for å spille fotball, men det var ingen som hadde sett noe til ham.

Noen timer senere kom han tilbake, svett i luggen. Hvor han hadde vært?

Jo, han ville finne ut av hvordan det føltes å sykle 100 kilometer på sykkelen.

«Han la rett og slett i vei i retning Brummunddal, over Mjøsbrua, syklet 50 kilometer den ene veien, snudde og syklet hjem igjen,» forteller pappa Alf Magne Foss til Sykkelmagasinet. «Det er ikke mange 12-åringer som gjør det alene, så jeg tenkte jo det var noe som bodde i ham.»

Tour de Vingrom

Continue reading «– Større sjanse for at Tom kan kjøre inn et podium, enn jeg»

Foss mister Strade Bianche

(Sykkelmagasinet): Lørdag sykles vakre Strade Bianche for 16. gang siden oppstarten i 2007, men med kun én nordmann på startstreken.

Sammen med franske Julian Alaphilippe er Tadej Pogacar den største forhåndsfavoritten. Sloveneren har trofaste Vegard Stake Laengen med på et UAE Team Emirates-mannskap som har åpnet sesongen forrykende. Også Alessandro Covi – Ruta del Sol-vinneren – vil være å se på startstreken i Siena.

I utgangspunktet var det planlagt at både Odd Christian Eiking og Tobias Foss skulle starte det spektakulære grusrittet. Begge to har dessverre blitt hindret av Covid-19-viruset.

Eiking ble tvunget til å utsette sesongstarten sin helt fram til Gran Camiño i slutten av februar. Askøy-mannen har nå reist til høyden på Tenerife, der han klargjør seg til Katalonia rundt med oppstart 21. mars.

Tar ingen sjanser

Foss ble rammet av Covid-19-viruset i etterkant av Volta ao Algarve. Også Tom Dumoulin har slitt med sykdom og fikk nylig påvist korona-viruset.

– Jeg testet positivt etter Portugal. Jeg er tilbake i trening denne uka, men laget og jeg tok ingen sjanser og bruker heller litt ekstra tid på å komme tilbake til normalen, sier Foss til Sykkelmagasinet.

– Kjedelig å miste nettopp Strade Bianche?

– Det er det fineste rittet i året, så det er kjett (kjedelig) å sitte hjemme, svarer Fosser’n.

Stjernenavn mangler

For Jumbo-Visma har også Wout van Aert blitt innvilget hvile foran høyere mål senere i klassikerne. Van Aert vant rittet i 2020.

I tillegg uteblir Mathieu van der Poel, Egan Bernal og Tom Pidcock av forskjellige årsaker fra årets utgave av grusklassikeren.

Det kan åpne opp for andre ryttertyper. I fjor klarte østerrikeren Michael Gogl og henge med favorittgruppa lenge. Den nåværende Alpecin-Fenix-rytteren ble nummer seks.

Quinn Simmons (Trek-Segafredo) var en annen rytter som taklet grusen meget godt, inntil han punkterte ut av favorittgruppa og til slutt kjørte inn til en anonym plassering. Covi er allerede nevnt – i tillegg var det en rytter som forbauset mange under Omloop Het Nieuwsblad, nemlig Tiesj Benoot.

– Jeg tror det er gode muligheter for ham på lørdag, sier Foss som i utgangspunktet ikke kjente til det store mannefallet på startlistene.

Kvinnenes Strade Bianche Donne skal i aksjon tidligere lørdag. Her er det god norske deltakelse med Stine Borgli hos FDJ, Katrine Aalerud hos Movistar Team og Amalie Lutro og Mie Ottestad for Uno-X Pro Cycling. Lutro har for øvrig gjort sine saker meget godt som hjelperytter for Susanne Andersen under Le Samyn og Omloop van Het Hageland nylig.

PS: Neste ritt for Tobias Foss blir Settimana Internazionale Coppi e Bartali i slutten av mars.

Inspirert av lagkameratens prestasjon

(Sykkelmagasinet): Hjemme i Andorra ligger snøen på bakken og det er minusgrader om nettene. Tobias Foss tok i starten av turen til Gran Canaria for å finne bedre forhold, og reiste derfra videre til Alicante for kick off med resten av lagkameratene.

Fra Spania gikk det ut bud om delt kapteinsansvar mellom Tom Dumoulin og ham foran årets Giro d’Italia. For nordmannens del ble valgt tatt alt på sensommeren i fjor.

– Jeg hadde en prat ganske tidlig med Merijn (Zeeman) i løpet av sensommeren i fjor. Vi er vel for så vidt enige om at bakkene i touren passer meg aller best. De er litt lengre og litt slakere. Jeg har fremdeles noen svakheter jeg må forbedre, og vi ser vel egentlig at mulighetene for å utvikle seg videre er større om jeg sykler Giro d’Italia. Jeg ønsker å ta nye steg som sammenlagtrytter, og jeg synes det er kult å sykle giroen. Sånn sett gjør det ikke meg noe å vente ett år til før jeg eventuelt prøver meg i Tour de France, sier han til Sykkelmagasinet.

Når giroen etter planen skal få sitt etterlengtede da capo i Budapest den 6. mai, får vi det endelige svaret på hvordan rollefordelingen mellom Foss og Dumoulin blir. I fjor ble det ganske tidlig klart at George Bennett ikke var i sin aller beste form.

Forventer at Dumoulin går for podiet

Dumoulin er imidlertid en langt større fisk i det nederlandske laget. Han vant Giro d’Italia tilbake i 2017, og Foss mener det er naturlig at han sikter mot sammenlagtpodiet igjen.

– Hvordan ser du for deg din egen rolle og arbeidsfordelingen mellom dere to?

– Jeg vil igjen ha en litt friere rolle. For oss som lag er det gunstig å ha flere som er med og kjemper i sammendraget. Jeg er også innstilt på å hjelpe til, men jeg regner med at jeg slipper å gjøre mye av forarbeidet inn mot den avgjørende stigningen. Da er det egentlig ikke så mye man trenger å bidra med. Da handler det egentlig mer å holde det gående opp til mål.

Foss imponerte mange da han som del av gruppa med sammenlagtkandidatene forsvarte 9.-plass under fjorårets La Corsa Rosa.

Nødt til å bruke tid

Fra junioralder har han vært klar på at målet hans er å vinne en Grand Tour, og aller helst Tour de France. Samtidig er han nøktern på egne vegne. Han vet det er konkrete ting han er nødt til å jobbe med over tid for å henge med de aller beste.

Les også: Bystrøm sa ifra seg Roubaix-plassen

– I fjor fikk jeg svar på at det gikk greit å hevde seg høyt oppe i sammendraget i en Grand Tour. Samtidig så var jeg nok blant de desidert tyngste rytterne der framme. Jeg velger å se på det slik, at har jeg fremdeles muligheten til å gå ned en del. Jeg har jo ikke helt de samme forutsetningene som de som er født med en kroppsvekt lavt på 60-tallet. Jeg har også en fordel med å ha den motoren jeg har. Nå dreier det seg om å fintune den over lengre tid. Balansen er å ha trøkk til å gjøre gode tempoprestasjoner, mens man også skal ned til en konkurransedyktig vekt for å holde følge i fjellene.

– Hva annet sitter du igjen med etter 9.-plassen i fjor?

– Jeg synes jeg kjørte stabilt. Det var ingen dager som var veldig dårlig, og kanskje heller ikke veldig bra. Målet blir nå å heve nivået over tre uker. Jeg så selv at jeg har potensialet inne, laget så det og jeg føler selv at det er her (i Grand Tours, vår anm.) jeg hører hjemme. Det var godt for selvtilliten å få det bekreftet. Det er fremdeles drømmen min å vinne en Grand Tour, og nå klarte jeg å plassere meg blant de ti beste. Jeg føler fremdeles jeg har en del prosent å hente ut, sier han.

Hopper bukk over Tirreno

24-åringen på Vingrom starter sesongen i Algarve. Deretter sykler han de småkuperte Faun-Ardèche Classic og Drome Classic i Frankrike. I starten av mars bærer det videre til en italiensk bolk bestående av Strade Bianche, Settimana Internazionale Coppi e Bartali og Giro d’Italia. Det blir i tillegg et høydeopphold i Andorra i starten av sesongen og en tur til Teide før giroen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

PÅ EUROPAS TAK: Høydetrening har blitt et viktig moment for Grand Tour-jagende Tobias Foss. Her er han avbildet på Tenerife underveis i 2021-sesongen. Det blir nytt gjensyn etter årets Coppi e Bartali. FOTO: Charly Lopez, Jumbo-Visma

– Det er ikke mange ritt du sykler i oppkjøringen din?

– Jeg er egentlig helt trygg på at jeg har fått kjørt nok når sesongen er over, men jeg regnet kanskje med spørsmål rundt at jeg ikke drar til for eksempel Tirreno-Adriatico. Jeg kommer til å få min sjanse i Coppi e Bartali, der jeg reiser ned som kaptein. Giro d’Italia er hovedmålet mitt denne sesongen, og så har jeg noen fine ritt å se fram til utover høsten også.

Tross strålende innsats under fjorårets Giro d’Italia, opplevde nordmannen at han fadet litt ut etter en flott NM-dobbel på sørlandet i midten av juni.

– Egentlig er jeg godt fornøyd med totalen. Det var min første, hele Grand Tour, og det var full gass hver eneste dag. Jeg tror nok det kostet mer mentalt sett enn jeg hadde forestilt meg. Jeg følte jeg stanget litt etter det, og fikk kanskje ikke nok hvile i etterkant inn mot blant annet OL. Jeg skal være enige i at det var en litt trå avslutning på sesongen. Det ble en sesong jeg lærte ekstremt mye av når det gjelder hvordan kropp og hodet fungerer. I tillegg gikk jeg på et par bommerter. Ser du bort ifra 2020-sesongen, så var dette egentlig min første sesong i WorldTour. Det er viktig å lære av det, og unngå de samme feilene. Jeg er fornøyd med våren, og så ble det en del «gjørmestamping» utpå høstparten. Det er slike erfaringer man bare får ta med seg videre, sier Foss.

Danske drømmer

Under fjorårets Coppi e Bartali syklet for øvrig årets andremann i Tour de France, danske Jonas Vingegaard som kaptein, støttet opp av ryttere fra Jumbo-Visma Development. Dansken sto igjen som sammenlagtvinner etter de fem etappene.

Det hadde selvsagt vært stas om Foss kunne ha fått til noe liknende i år, men enn så lenge nøyer han med å la seg inspirere av det den nye, danske klatresensasjonen får til.

– Det var gøy å se på det. Det er inspirerende å se folk som er rundt samme alder og som har like mål som meg, viser at det faktisk er mulig. Det gir meg masse motivasjon og trygghet om at drømmene jeg selv har er fullt oppnåelige. Man er bare nødt til å fokusere og legge ned den nødvendige innsatsen, mener Foss.

Stor oversikt: Disse sykler OL for Norge

Allerede i morgen lørdag er de første norske OL-deltakerne i aksjon.

LANDEVEI

Norge har fire herrer med på fellestarten, som alle er debutanter i OL-sammenheng.

Tobias Foss er 24 år og fra Vingrom i Innlandet. Foss kjører for Lillehammer CK og WordlTour-laget Team Jumbo-Visma.

Proffen har hatt en strålende sesong så langt med 9. plass sammenlagt i Giro d’Italia. Han ble også Norgesmester både på tempo og fellesstart i juni. Han vil være kapteinen på laget og den det skal kjøres for. Foss skal også stille på tempoen onsdag 28. juli.

Andreas Leknessund er 22 år og bor i Oslo. Han er opprinnelig fra Tromsø og har aner fra Stokmarknes, og kjører nå for Ringerike SK og profflaget Team DMC. Nordlendingen har utpreget seg spesielt på tempo, og ble både Norgesmester og Europamester i denne øvelsen sesongen 2020.

Markus Hoelgaard er 26 år og fra Ålgård i Rogaland. Han kjører for Sandnes SK og er tidligere lagkamerat med Leknessund på Uno-X laget. Han har hatt mange gode resultater de siste årene og har gode klatreben.

Tobias H. Johannessen er yngstemann på laget med sine 21 år, og kom inn for Sven Erik Bystrøm som ble skadet.

Johannessen er fra Drøbak og kjører for Drøbak-Frogn IL Sykkel og er på utviklingslaget til Uno-X (Uno-X Dare Development) i år, men går over til profflaget fra neste sesong. Han ble andremann i U23-utgaven av Giro d’Italia i år og viser at han er i form denne sesongen, etter at fjoråret ble ødelagt av kyssesyke og kneproblemer.

Våre to damer skal i ilden søndag 25. juli, og heller ikke disse har deltatt i OL tidligere. De skal sykle 137 km og slipper de tyngste stigningene som er i herrenes ritt.

Katrine Aalerud er 26 år og fra Vestby. Hun kjører for Vestby SK og Movistar Team Women. Hun har stor fysisk kapasitet og får hun ut dette i Tokyo, kan det bli et spennende ritt. Hun skal også kjøre tempoen.

Stine Borgli er 31 år og fra Sandnes. Hun sykler for Sandnes SK og FDJ Nouvelle Acquitaine Fururoscope. Borgli fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 2019 i Vuelta a Burgos hvor hun vant sammenlagt for landslaget. Hun har vært med en stund, men hadde en pause fra syklingen mellom 2011 og 2015 for å jobbe i Nordsjøen.

TERRENG

Vi har en utøver i terreng rundbane mandag 26. juli. Det er 24 år gamle Erik Hægstad fra Lillehammer.

Hægstad har i likhet med landeveisrytterne forberedt seg godt med tanke på OL, og benyttet klimarom for å bedre kunne takle den høye varmen og luftfuktigheten i Tokyo.

Lillehammer-gutten har ikke fått kjørt mye de siste sesongene pga. pandemien, men er vår klart beste terrengsyklist og har prestert rimelig godt så langt i år. Det er over 20 år siden vi hadde en utøver på herresiden i OL på terreng, da med Rune Høydahl og Tom Larsen.

BMX

Tore Navrestad er 25 år og kjører for Sviland BMX i Rogaland. Han er den eneste av de norske syklistene i Tokyo, som også var med i OL i Rio 2016. Han skal i ilden fredag 30. juli.

BANE

Anita Yvonne Stenberg er 29 år og kommer fra Drammen. Hun kjører for Osloklubben IK Hero. Anita har bodd i Danmark de siste 8 årene for å kunne satse på banesykling. Som kjent har vi ikke hatt noen velodrom i Norge, men nå står velodromen på Sola klar, og velodromen i Asker følger etter i 2022/23. Anita har forberedt seg på Mallorca de 10 siste månedene. Hun tok bronse i VM i poengløp i 2020. Det er første gang på 25 år at vi har en banesyklist i OL, sist gang i 1996 med May Britt Våland. Anita kjører sine løp (Omnium) på OL’s siste dag 8. august.

PARALYMPICS

Norges har med Suzanna Tangen til Paralympics i Tokyo. Hun er 32 år og bor i Canada, men kjører for Grenland SK. Tangen har kjørt gode ritt denne sesongen og er klar for OL med håndsykkel i klasse WH4. Hun kjører tempo tirsdag 31. august og fellesstart 1. september.

SENDESKJEMA (TV Norge og Eurosport)

Lørdag 24. juli kl. 04.00 – Landevei fellesstart menn
Søndag 25. juli kl. 06.00 – Landevei fellesstart kvinner
Mandag 26. juli kl. 09.00 – Terrengsykling
Onsdag 28. juli kl. 05.30 – Landevei Tempo kvinner
Onsdag 28. juli kl. 07.00 – Landevei Tempo menn
Fredag 30. juli kl. 03.00 – BMX Racing
Søndag 8. august kl. 03.00 – Bane Omnium
Tirsdag 31. august – Paralympics, parasykling tempo
Onsdag 1. september – Paralympics, parasykling fellesstart

Norsk supertalent klar for Jumbo-Visma

Et av det råeste tilskuddene på den norske talenthimmelen er utvilsomt Per Strand Hagenes. For noen år tilbake hadde 17-åringen fra Sandnes SK vært et naturlig framtidsprospekt for Team Coop hjemme i Stavanger – men i 2021 ser ikke verden lenger slik ut.

Det siste året har nemlig talentbrikkene Team DSM og Jumbo-Visma Development fulgt ungguttens bevegelser nøye. Alt mens Uno-X Pro Cycling meldte ut at de ville søke WorldTour-lisens fra 2023-sesongen.

Alt på vei ut av juniorklassen, oppsto det et aldri så lite basketak om 17-åringens underskrift. Ifølge Sykkelmagasinets kilder vil Strand Hagenes om kort tid bli presentert som nytt medlem av utviklingslaget til Jumbo-Visma.

Staune-Mittet (her Lillehammer, nå Jumbo Visma Devo) i midten (vinner) – og Strand Hagenes til venstre for ham (nr 2) – Sandnes SK.

Klar for andre samling med Jumbo-Visma

Continue reading «Norsk supertalent klar for Jumbo-Visma»

Foss og Heine tok NM-gull

Tobias Foss var sterkest og vant søndagens NM-fellesstart i sykling i Kristiansand. Dermed tok han sitt andre gull på fire dager.

Jumbo-Visma-proffen Foss vant også temporittet i NM tidligere denne uken.

I det ufyselige regnværet i Kristiansand dannet Andreas Leknessund, Tobias Foss, Kristian Aasvold og Anders Skaarseth en tetkvartett da rittet gikk inn i den avgjørende fasen.

Med litt under sju kilometer igjen stakk Foss fra de tre andre og fikk en liten luke. Den klarte ingen i trioen bak å tette. Dermed kunne Vingrom-gutten feire NM-gull i ensom majestet.

Det var hans første NM-medalje på fellesstart.

– For å være helt ærlig var jeg ganske utladet etter tempoen. Jeg la lista lavt, men hadde gode bein i dag også. Jeg følte vi gjorde et bra løp, og jeg fikk god hjelp. Jeg prøvde å ta de mulighetene jeg fikk, og det var godt å kunne ta ut det man var god for, sa Foss til TV 2 etter seieren.

– Vi prøvde å ta de mulighetene vi fikk. Det løste vi på en veldig fin måte, tilføyde han.

Skaarseth tok sølvet, mens Aasvold ble tredjemann. Leknessund endte dermed på den sure fjerdeplassen.

Alexander Kristoff måtte bryte søndagens landeveisritt tidlig. Kristoff var på startstreken med konkurrentene i 12.30-tiden søndag, men veltet på den første av totalt seks runder på 35 kilometer.

– Det var noen som klarte å miste en flaske. Den sklir jo selvfølgelig inn i mitt forhjul. Jeg smeller ankelen rett inn i betongen. Jeg tror ikke den er brukket, men jeg klarte ikke å tråkke, sa Kristoff til mediene i Kristiansand.

– Det var en sving i en nedoverbakke der noen klarte å miste en flaske. Jeg vet ikke helt hvorfor, men den skled inn i mitt fremhjul. Da forsvant framhjulet, det var isglatt. Jeg skled og fikk foten i betongkanten, fortsatte han.

Nr 4

Vita Heine (36) stakk fra gruppen på 13 syklister like før mål og trillet inn til sitt fjerde NM-gull på fellesstarten i Kristiansand søndag.

Med to kilometer igjen rykket Fana-syklisten fra gruppen i tet. Hun så seg aldri tilbake.

Emilie Moberg og Ingvild Gåskjenn ble nummer to og tre.

– Veldig gøy. Jeg hadde ikke trodd det fordi løypa var så lett, sa Heine til TV 2.

Det var trolig veteranens eneste mulighet ettersom hun satt i en sterk gruppe med gode spurtere.

– Får jeg en luke, er det ingen som kan ta meg, la hun til.

Det 100 kilometer lange rittet startet med et brudd med tre ryttere: Mari Mole Mohr, Åshild Tovsrud og Camilla Horneman. Det ble hentet inn igjen omkring 10 kilometer før mål.

Regjerende norgesmester Mie Bjørndal Ottestad prøvde seg på egen hånd, men ble hentet inn. Derfra tok Heine ansvar og sikret seg gullet.

– Vita Heine var ikke en av storfavorittene. Hun fikk sin sjanse og tok den, og gjorde et veldig godt taktisk ritt, sa sportssjef Hans Falk i Norges Cykleforbund.

Heine tok sølv på temporittet tidligere i NM-uken i Kristiansand.

Foss før avgjørende Giro-uke: – Formen er bra

Onsdag starter den avgjørende uka der Jumbo-Visma-rytteren Tobias Foss kan sikre topp ti-plassering i sin første skikkelige Grand Tour. Selv kaller han det en bonus.

– Det kommer en tempo der jeg kan ta igjen fort et minutt til noen av klatrerne. Formen er bra, og vi prøver å gjøre det så bra som mulig hver dag, sier Foss til NTB.

Foss ligger på 9.-plass i sammendraget i Giro d’Italia, 8.20 minutter bak ledende Egan Bernal. Han har hele 4.15 minutter ned til 11.-plassen i sammendraget, så topp ti-plasseringen er godt innenfor rekkevidde.

Den vil i så fall komme i Vingrom-guttens første virkelige treukersritt. Han startet Giro d’Italia også i fjor, men den gang valgte laget hans, nederlandske Jumbo-Visma, å trekke seg etter den første hviledagen da lagkamerat Steven Kruijswijk avga en positiv virustest.

Til tross for at han nå går inn i ukjent farvann, har Foss tro på en plassering i toppen.

– Jeg synes det er gøy, jeg føler det er dette jeg er laget for, dag ut og dag inn med å prestere. Det er mentalt også, man blir testet. Det er gøy å få bekreftelse på at man har noe her å gjøre, og så vet jeg at det er mye potensial, sier han.

– Jeg har null forventninger til den siste uken. Men jeg får ha det gøy med å ha det vondt, gjennomføre så godt jeg kan hver dag, og sørge for å få mat og varme, sier 23-åringen.

Tøffe etapper

Det er heller ingen enkel siste uke som venter Foss og resten av Giro-feltet. Allerede onsdag venter en fjelletappe som avsluttes med en 11,5 kilometer lang og 9,6 prosent bratt stigning til Sega di Ala.

Deretter venter en roligere etappe, før to nye tøffe fjelletapper står for tur. Rittet avsluttes med 30 kilometer tempo i Milano søndag.

– Psykisk føler jeg at det er fire etapper igjen fordi tempoen er så kort. Vi tar en dag om gangen, og gjør vårt beste hver dag, sier Foss.

Hvordan føler du støtten fra laget er?

– Nå er vi ikke så mange igjen i laget, men det er forskjell på å kjempe topp ti og topp tre. Du trenger ikke så mange folk, men jeg har gode folk rundt meg, sier han.

– Bonus

Blir han topp ti til slutt, er han kun den andre nordmannen som klarer bragden i det italienske storrittet. Dag Erik Pedersen ble nummer ti i Giroen i 1984.

– Året her er for læring. Det er et lagmål å komme topp ti, men for min del er det en bonus, sier Foss.

Han har dessuten 1.03 opp til Daniel Martínez’ 8.-plass. Tar han den plassen, tangerer han Carl Fredrik Hagens 8.-plass fra Vuelta a Espana i 2019, som er den beste plasseringen til en nordmann i en Grand Tour.

Men selv er ikke Foss så veldig opptatt av å slå rekorder.

– Jeg unner Carl Fredrik den. Jeg synes ikke rekorder er så spesielt. En gang i framtiden tror jeg vi vil være langt foran uansett, sier han.

Tror på framtiden

Det at Norge nå ser ut til å få fram en rekke gode klatrere og sammenlagtryttere, er han ikke så overrasket over.

– Jeg har vært i systemet og miljøet, så jeg er ikke sjokkert. Jeg har trent mye med ungguttene i Uno-X. Det er mange der som holder likt nivå med det jeg gjorde på den alderen. Framtidsutsiktene er gode.

– Jeg har skjønt, og jeg tror andre rytter har skjønt, at man ikke trenger å være 60 kilo for å være god i bakkene. Med en god motor, som mange nordmenn har, kan du gjøre det bra. Du trenger ikke være en colombianer på 60 kilo, mener Foss.

Det store intervjuet: Dag Erik Pedersen

Rosa trøbbel