Flandern rundt Archives - Page 2 of 4 - Sykkel

Beskjeden etter Tirreno snudde alt

(Sykkelmagasinet): Samme dag som han hadde gjennomført Tirreno-Adriatico, fikk Sven Erik Bystrøm beskjeden som snudde livet på hodet.

Hjemme i Haugesund hadde nemlig pappa Leif Erik Bystrøm brått og uventet blitt revet bort.

– Det var på kvelden etter siste etappe av Tirreno jeg fikk en kjedelig telefon hjemmefra. Min far hadde gått bort. Det var selvfølgelig en tøff tid. Den opprinnelige planen var at jeg skulle sykle Milano-Torino, men jeg kom meg heller med et fly hjemover, slik at jeg fikk være sammen med familien, forteller Sven Erik Bystrøm til Sykkelmagasinet.

Pappa Leif Erik pådro seg et hjerteinfarkt og ble ikke mer enn 64 år gammel. Han var godt oppdatert på sykling og en god støttespiller i haugesunderens karriere.

Sorg og sykdom

I forbindelse med begravelsen fikk Intermarché-Wanty-rytteren et lengre opphold hjemme enn først planlagt. Midt i sorgen har han også blitt satt tilbake av sykdom.

Faktisk har han ikke kunnet trene skikkelig siden han avsluttet det italienske etapperittet for snart to uker siden.

– Det har vært ganske mye forskjellig den siste tiden. Jeg kjente meg litt pjusk mot slutten av Tirreno, men sykdommen holdt seg i kroppen i 10-12 dager etterpå. Jeg tror kanskje det hele ble litt ekstra forsterket av en vanskelig periode generelt sett. Det slapp aldri helt taket, og da jeg forsøkte å trene hadde jeg ingen krefter. I løpet av helga har vi hatt omgangssyke i huset, så det har vært rimelig ’heavy’ for å si det sånn. Det har blitt lite trening.

– Tar Flandern som trening

Etter Biniam Girmays flotte seier under Gent-Wevelgem søndag, tok haugesunderen en prat med laget for å stake ut kursen videre.

Alt før sesongstart ble det diskutert å hoppe bukk over Paris-Roubaix, og heller vende fokus mot Amstel Gold Race, De Brabantse Pijl og Liège-Bastogne-Liège. Den planen har de nå bestemt seg for å følge.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ikke del av Kristoffs spurt-entourage

Laget ønsker i tillegg Bystrøm til start under søndagens Flandern rundt, men med fokus på den første delen av monumentet.

– Planen er å dra ned til Belgia på onsdag for å være der med laget. Det er litt mannefall foran Flandern, så de har spurt meg om å stille. Jeg har i utgangspunktet en hjelperytter-rolle de første 15-16 milene, eller i hvert fall så lenge jeg klarer. Deretter blir jeg igjen i Ardennene og trener i områdene rundt Amstel-løypa, forteller han.

– Hva tenker du om en slik rolle i Flandern?

– For å være ærlig hadde jeg egentlig sett for meg at jeg ikke skulle kjøre der. At jeg heller skulle trene meg opp her hjemme. Laget sa det kunne være bra for meg å komme ned til Belgia, være sammen med dem og få god oppfølging av støtteapparatet. Det blir mer å ta det som trening. Når det ikke forventes noe mer av meg, er det OK. I utgangspunktet liker jeg ikke å start et sånt ritt uten å være helt forberedt, sier han.

Bystrøms reserve vant

Nevnte Girmay har allerede reddet klassikersesongen for det belgiske laget, men har alt begynt hjemreisen til Eritrea. 21-åringen blir altså ikke å se på startstreken søndag.

– Han var egentlig reserve for meg, humrer Bystrøm og sikter til seieren i Wevelgem.

– Planen var egentlig at han skulle være med til og med De Panne, og så reise hjem til Eritrea. Han har vært i Europa i en lengre periode nå. Han kommer fra høyden der nede, så det blir en kombinasjon med familietid og høydetrening inn mot Giro d’Italia for ham.

– Hvilke egenskaper er det han besitter som gjør at han kan vinne Gent-Wevelgem som debutant?

– Det er ganske unikt det han gjør. Vi har visst at han er helt rå i posisjoneringskampen og den biten der. Det beviste han også i de første rittene og på Mallorca – der han vant. Det er jo egentlig det det handler om: Posisjon. Og så hjelper det jo med den spurten han har.

– Er det andre fysiske egenskaper som hjelper ham?

– Jeg har ikke tenkt så mye over det, egentlig – men hvis du sammenlikner den fysiske delen med løping, så kommer det veldig mange gode løpere fra Eritrea og Kenya. Mange av dem kommer fra høyden. Det viser seg gang på gang at de har en fysiologisk fordel. Det er jo litt det samme med ryttere fra for eksempel Colombia. Høyden har defintivt en effekt. Når det gjelder Girmay så er han såpass rå på den tekniske biten i tillegg, og det er imponerende. Han har ikke den samme bakgrunnen som oss. Jeg syklet jo for eksempel ritt i Belgia fra jeg var 16 for å lære meg dette, og fikk det inn tidlig. Sånn sett er det ganske imponerende, selv om han har vært innom Delko og laget i regi av UCI (World Cycling Centre i Aigle, vår anm.) tidligere, avslutter Bystrøm.

Gjennom slagmarkene i Flandern

Det er tidlig morgen i Ieper.

Første, spede solstråler faller flatt over taket til de gotiske lakenhallene på torget og kaster mørke skygger på den brosteinsbelagte plassen. Fra Belfried, bygningens mektige klokketårn, slår det tunge, metalliske slag.

Snart vil stillheten i sentrum av den lille byen i Vest-Flandern brytes av gateselgernes hektiske røre, av turistenes lave mumling, av fuglekvitter og motorstøy. Byen vil våkne til liv akkurat som andre belgiske byer vil gjøre det, bare at det ikke er en selvfølge.

Ieper er byen som ikke burde eksistert i dag.

Det gotiske praktverket på Grote Markt i sentrum av Ieper.

«Under Første verdenskrig ble byen fullstendig ødelagt,» forteller Dries Verclyte til Sykkelmagasinet. «Den senere britiske premierministeren Winston Churchill foreslo å bevare ruinene som et minnesmerke for etterfølgende generasjoner, men byens innbyggere ville gjenreise Ieper. Alt ble derfor gjenoppbygd til hvert minste detalj slik det var før krigen,» sier han.

Dries har smale skuldre, mørke øyer og et gråmelert skjegg. Lycra-trøya sitter som en uniform på 40-åringen som jobber for «Cycling In Flanders», en organisasjon som har satt seg som mål å få flest mulig syklister til å oppleve sykkelsportens mekka, Flandern. Til vanlig guider Dries sykkelgrupper i traséen til «Ronde van Vlaanderen», et av Belgias sykkelmonumenter og store varemerke på vårparten. Men turen vi skal legge ut på denne gangen blir ikke av det euforiske slag, der godfølelsen kommer til å stå sentralt. Vi skal følge i fotsporene til soldater fra Første Verdenskrig som delte samme lidenskap som oss, som elsket å sykle, men som falt på Flanderns slagmarker mellom 1914-1918.

«Er du klar?,» spør Dries idet vi triller ut av byen i østlig retning, gjennom Menenpoort og langs Kasteelgracht-kanalen.

Jeg kjenner lukten av forråtnelse strømme over fra vannet. Det er kjølig denne morgenen. Et grøss går nedover ryggen min når jeg tenker på hva som ligger foran oss.

«Kan man i det hele tatt være klar for en slik tur?,» spør jeg tilbake.

Vi tier.

Vanvidd og meningsløsheter Continue reading «Gjennom slagmarkene i Flandern»

Flandern: Den første runden

Mot et politisk bakteppe i høyspenning, der sykling og nasjonal identitet kom sammen i skjønn forening, så Flandern Rundt dagens lys.

«Lukten av en nysprettet ølflaske, det er lukten av mitt land». Dette sa den store, belgiske forfatteren Georges Simenon, sikkert etter flaske nummer fire eller frem. Men hvis lukten av Belgia er duggfrisk klostermjød, så må nok nasjonallyden være sykkelhjulets roterende ramling på våte veier, vindens sus gjennom spilene, eller metalliske hogg fra stålrammens kontakt med brostein.

De fleste nasjoner bruker idretten til å vise frem sine beste, karakteristiske trekk. Og Flandern, den store nasjonen i det lille landet Belgia, er intet unntak. Sykkel er kanskje den ypperste utholdenhetsprøvelsen som finnes. Det handler først og fremst om smerte, tortur og iver. I likhet med jordbruket, som i århundrer var Flanderns økonomiske grunnmur, er syklingen formet av landskapet, offer for værgudenes lunefulle humør. Fånyttes er det å klage over piskende regn, isende vind eller jordens våte sug. Brosteinen er uavlatelig, leddene dine hovner opp og nesen blør – frelse finnes her ei.

Det flamske folket verdsetter tøffhet, råskap og bravur. De største rittene deres, Omloop Het Nieuwsblad, E3, Gent-Wevelgem, Dwars door Vlaanderen, Ronde van Vlaanderen, avholdes alle i perioden februar-april. Man kunne jo tenkes at sensommeren, etter de store tourene, når været er godt, veiene tørre og brosteinen nesten godartet, var et bedre tidspunkt. Ingen gjørme, ingen søle og ingen haglbyger. Men hva er vel gleden i noe sånt?

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Patrioten

Karel Van Wijnendaele var født Carlous Steyaert i 1882. Landsbyen lå mellom Torhout og Lichtervelde i Vest-Flandern, og het Bakvoorde. Stedsnavnet kunne nesten vært et bilde på de frankofiles syn på flamlenderne. Carlous var nummer fem i en søskenflokk på 15, men kjente aldri sin egentlige far, en linfabrikkarbeider som døde da Carlous var bare 18 måneder gammel. Moren giftet seg på ny etter kort tid, med en lokal bonde ved navn Richard Defreyne. Med sine fem barn flyttet hun til Torhout. Like ved sto det flotte Wijnendaele-slottet, som senere skulle virke som inspirasjon til Carlous sitt navnebytte.

Van Wijnendaele var ferdig på skolen 14 år gammel, to år senere enn de fleste andre flamske barn. Han jobbet som løpegutt for en apoteker, gårdsgutt, baker, oppvaskgutt, avisselger og sekretær hos et advokatfirma. Det var først etter et besøk på sykkelbanen i Ostend, at livet hans endret seg for evig og alltid. Der så han nemlig en verdensmester. Robert Protin kom var det sørlige, fransktalende Vallonia og var litt av et syn på sykkelen. Van Wijnendaele var nå fast bestemt: Han skulle bli profesjonell syklist.

Han kjøpte seg sykkel, skiftet navn til Marc Bolle og tilbrakte tre år bak styret med vekslende hell i amatørrittene. Marc Bolle innså etter hvert, om han ikke kunne delta i de profesjonelle rittene, så kunne han i det minste skrive om dem. Han hadde etter hvert spedd på inntekten ved å ta oppdrag fra ymse flamske aviser. Hans journalistiske navn skulle bli Karel Van Wijnendaele.

Ikke langt fra målbyen Oudenaarde, ligger en av rittets mest fryktede bakker, Koppenberg.

Le Tour

På denne tiden var sykling på mange måter en perifer sport i Flandern, fotball var langt mer populært. Men med etableringen av Tour de France i 1903, skulle maktforholdet etter hvert endre seg dramatisk. To flamske ryttere fullførte den første Tour-utgaven, Julien Lootens fra Wevelgem, og Marcel Kerff fra Voeren. Den mest etablerte, belgiske rytteren på denne tiden var derimot en fransktalende herre, Alois Catteau. Han var fra en liten landsby like nord for Roubaix. I 1909 gikk første etappe av Touren fra Paris til nettopp Roubaix, men Catteau ble satt på plass av de flamske rytterne som angrep hele dagen lang.

Etappeseieren gikk til Cyrille Van Hauwaert, fra Moorslede i Vest-Flandern. Han hadde allerede vunnet Paris-Bordeaux, Milano-Sanremo og Paris-Roubaix. I 1910 ble han fjerdemann i Tour de France. Flamske ryttere hadde virkelig noe å fare med i denne sporten.

I 1912 kom Odiel Defraeye og slo virkelig gnist i flamlendernes kjærlighet for sykling. Defraeye kom fra Rumbeke på utkanten av Roeselare. Han hadde jobbet som sykkelbud for flere fabrikker. Noen dager syklet han hele 200 kilometer. Som amatør sopte han inn et drøss av triumfer og utmerkelser, på et dominerende vis som senere skulle betegnes som Merckx-aktig.

Oude Kwaremont forseres som regel tre ganger, og er en av de avgjørende stedene i rittet.

Defraeye ble fort hentet av Alcyon. Det franske storlaget med de kongeblå draktene var en drivende kraft i den unge sporten. Som de fleste fra Flandern, kunne ikke Defraeye et kløyva ord fransk. Sykkelfabrikanten Alcyon verdsatte heller ikke Flandern som et viktig marked, og så derfor ikke nødvendigheten av å ta ut Defraeye til de store rittene. Han var dessuten ikke en mønsterprofesjonell. Etter seieren i Milano-Sanremo for eksempel, dro Defraeye ut i nattelivet i casinobyen og spilte borte alle sine premiepenger. En ting var imidlertid sikkert, Defraeye visste godt hvordan man håndterte seg på en sykkel.

Flamlenderne dominerte Touren i 1912. Været var stort sett motbydelig, og i Alpene var veiene mer som elver å regne. Defraeye, tatt ut til rittet av Alcyon i tolvte time, stortrivdes i forholdene og satte rekordtider ved hver en anledning. I øsende regnvær syklet han inn til Paris, med god margin til sin nærmeste konkurrent, Eugène Christophe. Hundrevis av belgiere tok i mot sin nye helt. To andre flamske ryttere, Marcel Buysse og Philippe Thys, var dessuten blant de ti beste sammenlagt.

I Roeselare ble Defraeye tatt i mot som en helt. 10,000 av byens 35,000 innbyggere sto klare for å hylle sin store mester. For første gang i historien hadde en flamlender tatt rotta på en franskmann i en betydningsfull sammenheng. Premiepengene brukte Defraeye denne gang mer fornuftig. Han bygde seg hus, en kafé og en sykkelbane. Det tidligere sykkelbudet var bare 20 år gammel. Sykkelen ble et nasjonalt symbol for det flamske folk, et tegn på sosial mobilitet, at drømmer kunne bli virkelighet, og et opprør mot de franske herskerne.

Sportwereld

For Karel Van Wijnendaele, aspirerende sykkeljournalist og flamsk patriot, kunne ikke Defraeyes triumf kommet på et bedre tidspunkt. Sykkelsporten eksploderte i Belgia. Antall lisenser økte fra et par hundre til femtusen. Sykkelbaner ble bygget over hele landet.

En opportunistisk forlegger fra Brussel, August De Maeght, hadde et godt øye for utviklingen, og så sitt snitt til å starte en ren sportsavis for den nederlandsktalende flamske befolkningen. Utgivelsen fikk navnet Sportwereld og Karel Van Wijnendaele ble en av dens faste skribenter.

Avisen ble en umiddelbart suksess. I løpet av kort tid gikk Sportwereld fra å være en ukentlig utgivelsen, til å bli en daglig. Like fremgangsrik var Van Wijnendaele, som i løpet av bare fire måneder ble ansatt som redaktør. For Van Wijnendaele handlet dette om mer enn bare sport. Han ville at utgivelsen skulle være tankevekkende, en viktig aktør i det flamske samfunnsliv. Språket var derfor mer kollokvialistisk og folkelig enn andre aviser, reportasjene mindre pompøse enn datidens normal, og spaltene pepret med vestflamsk dialekt.

I datidens Belgia foregikk all formell kommunikasjon, skriftlig som muntlig, på fransk. Være det seg offentlige institusjoner eller forretningsliv. Det samme gjaldt for det belgiske sykkelforbundet. Dette ville Sportwereld gjøre noe med.

Kampen var hard og lang. Men etter ti år med lobbyvirksomhet, gikk endelig myndighetene i Brussel med på å la sykkelforbundet være tospråklig. Van Wijnendaele og Sportwereld var imidlertid ikke fornøyd, og dro i gang en kampanje for flamskspråklig undervisning ved Universitetet i Gent, som også måtte fremme flamsk litteratur og poesi i større grad enn de gjorde. Fra å skrive om girutvekslinger og kneskader, ryddet Sportwereld også plass til nyromantiske vers og diktere.

For Van Wijnendaele var sport ikke bare et spill. Det var også et middel for politisk endring hvor språket var sentralt.

Ikke før 1831, etter et opprør mot nederlenderne i Brussel, støttet av det franske kongehuset, ble Belgia et selvstendig monarki. Selv om de deler språk har forholdet mellom Flandern og Nederland var anspent. Der Flandern er katolsk og konservativt, har Nederland fortonet seg liberalt og protestantisk, til og med agnostisk. Etter Napoleonskrigene avså nederlenderne noe motvillig både Flandern og Vallonia. Før dette hadde franskmennene annektert dem fra østerrikerne, som tidligere hadde tatt over for spanjolene.

Paterberg ble ikke brosteinsbelagt før sent på 80-tallet, men er i dag siste og avgjørende bakke.

I første omgang nektet flamlenderne å følge ordre fra Brussel, men stilt opp mot den franske militærmakten hadde de ikke noe valg. Det nye landet besto hovedsakelig av to lingvistiske grupper: flamlenderne og vallonerne (samt en liten tysktalende gruppering, som for øvrig hadde liten interesse for sykling). Vanligvis sier man at sistnevnte gruppe snakket fransk, men faktisk snakket 70 prosent av vallonerne sitt eget språk, vallonsk, som var tuftet på det latinske lingua romana fra Romerriket.

De belgiske sentralmyndighetene sto således overfor en vanskelig utfordring hvor to av landets største demografiske bestanddeler ikke skjønte et ord av hverandre. Den belgiske kongen, som for øvrig var tysk, besluttet derfor at alle skulle snakke et tredje språk, nemlig fransk. Fransk hadde på den tiden høy status, som kulturens språk, de opplystes språk. Blant de høyt utdannede i Belgia var fransk allerede godt utbredt. Politikere, byråkrater, militære og akademikere, alle kunne fransk.

Den industrielle sentra i Belgia var Vallonia. Hundretusener av arbeidsmigranter strømmet til fra Italia, Portugal og sentrale deler av Europa. Alle kom for å jobbe i gruvene, stålproduksjon og fabrikker. Med et mangfold av tilstrømmende kulturer, og de frankofiles aktive nedkjemping, skulle det vallonske språket med tiden så å si forsvinne fra Vallonia. I dag er det kun rundt trehundretusen som snakker språket daglig, flere av dem er bosatt i Wisconsin.

En ensom mosjonist kriger med Koppenberg.

Det nederlandske språket i Flandern, Vlaams, skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere å bryte ned. I Flandern ble fransk middelklassens språk. Store flamske forfattere skrev sine mesterverk på fransk. Vlaams ble sett på som bakstreversk og ufint, bonden og arbeiderens ukultiverte tale. Den belgiske nasjonalstaten var mer enn 50 år gammel før flamsk tale ble hørt i nasjonalforsamlingen i Brussel. Ordre i militæret ble selvsagt bjeffet på fransk. I 1873 ble to flamske borgere dømt til døden, begge uskyldige skulle det vise seg, i en berømt drapssak der ingen av de tiltalte forsto hva som foregikk. Først etter denne tragiske saken ble flamsk gjort tilgjengelig i justis og straffe-systemet. Et tiår senere kom språket inn i skolesystemet, men det var ikke før i 1930 at det første flamskspråkelige universitetet kom, og fransk ble beholdt som landets eneste offisielle språk helt frem til 1967.

Den første Runden

Sportwerelds første utgave kom 13. september 1912, dagen før det flamske sykkelmesterskapet. 17. februar 1913 annonserte avisen at Flandern Rundt skulle finne sted senere den våren, 25. mai. Van Wijnendaele hadde blant andre med seg Leo Van den Haute, som var med å starte Sportwereld. Selv om han tok seg av alt fra å hente inn sponsorer til å merke opp løypa, skulle det dog ta over hundre år før Van den Haute fikk rosen han fortjente for å ha stablet på plass den første utgaven av rittet.

Inspirert av den voksende, flamske bevegelsen ønsket både Van Wijnendaele og Van den Haute et ritt som tok for seg hele Flandern, både øst og vest. Rittet skulle starte i Gent, ta østover mot Sint-Niklaas, dra sørover mot Aalst, Zottegem og Oudenaarde, deretter mot Kortrijk og Iper, for så å ta nordover mot kysten og Ostend, sør til Roeselare, og tilbake igjen nord til Brugge, og endelig fire runder rundt et vann i Mariakerke, en drabant utenfor Gent. Intet mindre enn 324 kilometer på for det meste brosteinsbelagte veier.

Valget av Gent som start og mål var langt i fra tilfeldig, og sannsynligvis med provokative hensikter. Den fransktalende eliten hadde et ikke ubetydelig eierskap til denne universitetsbyen. Med et stort flamsk arrangement midt på sentraltorget, Korenmarkt, håpte Sportwereld å ta litt av eierskapet tilbake.

Ruten gikk deretter gjennom alle de større, flamske byer. ”Alle flamske byer måtte bidra i frigjøringen av Flandern”, skrev Van Wijnendaele på lederplass.

Sportwereld promoterte rittet stort. Likevel var det bare 37 ryttere til start i Gent morgenen 25. mai 1913. Klokken 06:15 lot Van den Haute startflagget falle, mens Van Wijnendaele ropte ”Mine herrer, dere kan dra av sted!”.

Tolv timer og tre minutter gikk. Så kom sju ryttere inn på finalestrekket i Mariakerke. Flere av dem krasjet, og én havnet i vannet, hevdet rapportene fra rittet. Paul Deman vant spurten i femmannsgruppa som gjensto. Snittiden var 27 km/t. Premiepengene var 500 belgiske francs, eller seks måneders lønn for en lærer på den tiden.

I år, som i fjor, blir det begrenset med folk rundt den ikoniske Paterberg-stigningen.

På flere måter var den første utgaven en suksess. Van den Haute og Van Wijnendaele fikk rittet stablet på beina og vist frem flere av de mest talentfulle flamske rytterne. Deman skulle senere vinne både Paris-Roubaix og Bordeaux-Paris. Antallet tilskuere som møtte frem, var også akseptabelt.

Men den franske herskerklassen kastet også sin skygge over arrangementet. Alcyon og La Française, sykkelsportens største fabrikanter, nektet sine belgiske stjerner å delta i rittet, deriblant Tour-mesteren Defraeye. En seier i et obskurt, flamsk ritt ga ikke noe publisitet av betydning, mente franskmannen.

Året etter hadde Deman signert en lukrativ avtale med Alcyon og ble følgelig nektet av sin franske arbeidsgiver å forsvare sin Flandern-tittel. Med Sportwereld, Flandern rundt og Van Wijnendaele gikk den flamske frigjøringsbevegelsen langt på kort tid. Men egentlig hadde den bare nettopp begynt.

Ny utgave: Sondre Holst Engers nye liv

Våren har alltid stor symbolverdi for syklister. Åpningsrittene etter en lang treningsvinter er ofte første mulighet til å slå tilbake etter fjorårets nedturer. Første mulighet til å rette opp inntrykket, reise kjerringa, kjempe om en ny kontakt, realisere barndomsdrømmer. Våren er derfor nytt håp, nye sjanser, en ny spire som kan være gull verdt.

For Sondre Holst Enger har våren derimot vært kald og ubarmhjertig. For det svært så lovende talentet fra Horten – som under formynderskapet til Thor Hushovds suksesstrener Atle Kvålsvoll ble spådd som Norges neste store stjerne – har snøen smeltet et fnugg om gangen. Skader, sykdom og stang ut. I den store sammenheng ble Holst Enger frøet som aldri blomstret helt.

Jobben som toppidrettsutøver er få forunt. Et privilegert liv hvor enkelte kan høste stor rikdom og berømmelse. Historiene til Marcel Kittel, Tom Dumoulin og Andy Schleck viser imidlertid baksiden av medaljen også, i form av press, forventninger og strenge forpliktelser. Det kan være lite frihet, uten rom for hverdagens prosaiske, små gleder. Mye må forsakes. Noen ganger er kanskje den profesjonelle sykkelsporten som Michel de Montaignes fuglebur; ”de som er utenfor, prøver fortvilet å komme seg inn, mens de som er inne, prøver fortvilet å komme seg ut.”

Sondre Holst Enger har bestemt seg for å bryte ut. Han legger opp kun 27 år gammel. ”Nå har jeg endelig fått helgefølelsen alle andre har snakket om,” sier han til Sykkelmagasinet, endelig på utsiden av buret. I det normale liv kan han kanskje endelig slå ut i full blomst.

Sykkelmagasinet 2021-1

•Sondre Holst Enger
•Leksikon om legender og lidelse
•Paris-Roubaix 1920: journalistens fortelling
•Flandern Rundt: den første runden
•Syklingens Black Lives Matter
•Retro: Liège-Bastogne-Liège 1980
•Gravel: Syklingens ”next big thing?”

 

Flandern rundt-arrangørens smittegrep: Holder ruten hemmelig

Arrangøren av brosteinsklassikeren Flandern rundt holder årets rute hemmelig for å unngå at tilskuere skal samle seg langs veien.

Kommende søndag er det klart for 2020-utgaven av det tradisjonsrike sykkelrittet i Belgia, og fem nordmenn stiller på startstreken, blant dem vinneren fra 2015, Alexander Kristoff.

Nytt av året er det at det ikke er kjent hvor i Flandern-landskapet rytterne skal sykle. Arrangøren har fra før bedt eventuelle skuelystne holde seg hjemme på grunn av koronapandemien, og det tas også ekstra grep for å sørge for at det ikke blir mennesker langs landeveien.

«Ronde van Vlaanderen står på programmet søndag 18. oktober. På grunn av den nåværende helsesituasjonen i Belgia, ber vi som organisasjon om at man følger konkurransen hjemmefra. Derfor er det besluttet ikke å gi ut noen informasjon om ruten», skriver  arrangøren.

Det opplyses også at den offisielle deltakerlisten vil komme på et senere tidspunkt. Av norske ryttere er det så langt meldt fem navn: Kristoff (UAE), Edvald Boasson Hagen (NTT), Amund Grøndahl Jansen (Jumbo-Visma), Sven Erik Bystrøm (UAE) og Rasmus Fossum Tiller (NTT).

Ronde van Vlaanderen, populært kalt Flandern rundt, er en av de to store brosteinsklassikerne i sykkelsporten. Den andre, Paris-Roubaix, ble nylig avlyst på grunn av virussituasjonen.

Også éndagsklassikeren Amstel Gold Race i Nederland er avlyst. I Belgia planlegger man altså å kjøre Flandern rundt, men noen normal utgave blir det ikke uten alle de entusiastiske tilskuerne rundt løypa.

Mannen som endret sykkelsporten for alltid

I år ville Fiorenzo Magni fylt 100 år. Vi utforsker livet og ettermælet til det enorme sykkelikonet fra Toscana som endret sykkelsporten for alltid, på mer enn én måte.

Han hadde visst vært fascist, Fiorenzo Magni. Patriotisme og fascisme var nemlig to sider av samme sak, hevdet de. Han ble lurt, som millioner av andre sultne italienere. Han ble lurt av Mussolinis retorikk, og som millioner av andre italienere ble han medlem av partiet. Etter krigen sto han tiltalt for å ha deltatt i en massakre av motstandsfolk i Toscana. Han ble funnet uskyldig, men evig eies et dårlig rykte og den visa der… Etterkrigstidens Italia var nemlig en nasjon av løgnere, hyklere og revisjonister.

Foruten sykkelrytteren Fiorenzo Magni, var det ingen som ville innrømme at de hadde vært fascister.

Magni hadde handlet og tenkt på sviktende grunnlag, men han var på ingen måte noen løgner.  Det var også en del av problemet. For alle andre ble Magni en påminnelse om deres dobbeltmoral, og uansett hva de sa eller gjorde kunne de ikke distansere seg fra det. De som avskydde Il Duce, hatet den lojale følgeren Magni. De som helt enkelt latet til å ha en anti-fascistisk holdning, hatet ham enda mer. Å late som om man ikke hadde danset til Mussolinis pipe, ble bekvemt og praktisk, men så definitivt umoralsk, og Magni ble påminningen om hvem de egentlig var. En nasjon med selvbetjenende hyklere, revet i stykker av sitt eget hubris…

Dessuten, Italias stjernehimmel var allerede tettpakket. Gino Bartali og Fausto Coppi hadde vært folkehelter siden før krigen, i langt lykkeligere tider. Bartali var bondelandets apostel og katolsk, den alminnelige toskaneren gjenkjennelige for alle. Han vant Tour de France under nesen på franskmennene, og Coppi var så vidt ferdig med tenårene da han vant sin første maglia rosa i 1940. I krig for sitt hjemland ble han tatt til fange av britene, mens Magni kjempet for en annen ideologi. At de alle lurte seg selv, var noe helt annet.

Men ingenting av dette var av stor betydning så lenge Magni ikke preget toppen av resultatlistene. Men så begynte han å vinne. Giroen i 1948 skulle være en ren kamp mellom Coppi og Bartali, mellom Bianchi og Legnano. Men i løpet av vinteren hadde Magni gått ned syv kilo. Han hadde funnet sine klatrebein og spolerte duellen alle hadde gledet seg til. ’Mottakelsen’ i Milano var alt annet enn vennlig, og Magni måtte avbryte æresrunden på velodromen. Italia hadde en Giro-vinner oppløst i tårer. Gud bevare oss alle.

Giro furore

Magni hadde blitt dyttet opp til Passo Pordoi, og Coppis Bianchi-lag levert en formell klage. De straffet Magni med to minutter, men Bianchi reiste likevel hjem fra rittet i protest. Magni innrømmet av fri vilje at han ble dyttet, men det ble jo alle andre også. Så hvorfor ble han gjort eksempel av, om det ikke var fordi han ødela duopolet til Coppi og Bartali?

Fiorenzo Magni under Tour de France 1951.

Senere på sommeren vant Bartali enda et Tour de France, før han og Coppi kranglet så busta føk i Tre Valli Varesine. Coppi vant, men etter hvert som den italienske delegasjonen ankom Valkenburg i Nederland før VM, tålte de ikke trynet på hverandre i det hele tatt. Alle kommunikasjon var brutt. Coppi bodde hos en venn i forkant av mesterskapet; alt for å unngå den skinnhellige Gino.

Valkenburg-rittet gikk på nokså flate veier, ideelt for en hurtig passista som Fiorenzo Magni. Alle så det klart og tydelig, og Bartali sørget for at Magni, den italienere flest ønsket skulle vinne, ble sittende å vente. Da rittet startet satt Coppi og Bartali og markerte hverandre ut av gullkampen, og sto av idet belgierne, franskmennene og regnbuetrøya forduftet bortover veien. Bedre for Legnano og Bianchi å tape enn å risikere at han der andre vant, og bedre at Magnis Wilier-lag, deres felles fiende, ble holdt på armlengdes avstand. For selv om Coppi og Bartali var alt annet enn perlevenner, forsto de begge at sykling var business. Ja, det var underholdning, men først og fremst var det business, og enda et innrykk fra Magnis side kunne jo overbevise publikum om at han ikke var djevelen likevel. Coppi og Bartali var ikke enige om mye, men for hvert ritt som gikk skjønte de godt at denne Magni kom til å koste dem heder, ære og, fremfor alt, penger.

Flyktet til Flandern

Fiorenzo Magni var likevel i en vanskelig situasjon. Han fryktet fansens fordømmelse dersom han slo deres helter, Coppi og Bartali, og kunne vente seg en proffkarriere i middelmådighetens mørklagte dal, og følgelig fattige kår, dersom han ikke gjorde det. Så han måtte finne ut en måte å slå dem på, men han turte ikke å slå dem skikkelig.

«Han motet og intelligensen til å bryte ned det tilsynelatende uangripelige duopolet Coppi-Bartali.»

Da det italienske forbundet publiserte sin kalender for 1949, merket Magni seg en ikke ubetydelig omstokking. Et hull hadde oppstått etter den tradisjonsrike trioen Milano-Torino/Milano-Sanremo/Giro Piemonte. Ingen ritt etter andre helgen av april, betydde ingen inntekt. Coppi skulle fylle vakuumet med å sykle på bane, mens Bartali håvet inn på startbonuser ellers. ’Gino den Fromme’ melket sin makeløse popularitet, mens det store flertallet ellers, allmuen i italiensk sykling, måtte klare seg med det lille de hadde. Men nå fikk Fiorenzo Magni en idé.

Magni vinner Flandern rundt.

Av de 32 utgavene av Flandern Rundt som hadde vært, hadde flamske ryttere vunnet 31. Italienerne kunne ikke en gang vise til en topp ti plassering, hovedsakelig fordi ingen fornuftige italienere våget å delta. Med horribelt vær og grusomme bakker, var dette et flamsk ritt forbeholdt flamske ryttere.  Det var viden kjent at de syklet som galninger, og konvensjonell visdom hadde det til at det var ingenting å hente ved å reise opp dit bare for å bli ydmyket. Reisen var dessuten kostnadsfull og tidkrevende – kort oppsummert: meningsløs. De korttenkte nok til å forsøke seg på reisen, kom som regel hjem uten resultater og, enda verre, uten penger.  

For å skaffe seg midler til turen la Fiorenzo Magni inn forespørsel hos Wilier. Ikke uventet, fikk han blankt avslag. Man han lot seg ikke stoppe og dro rett til togstasjonen i Monza, for å booke retur-billett til Gent til seg selv og sin gregario Tino Ausenda. Sammen tok de fatt på en rekke 350 km lange treningsturer.

Den plutselige omstillingen i rittplanen var ikke noe problem for Fiorenzo. Fiorenzo var av et helt spesielt kaliber. Han dro til Flandern og slo de flamske hardhausene; Impanis, Schotte og Caput. Han slo 250 andre ryttere også, og vant Flandern Rundt uten lag, uten mekanisk støtte, uten noe som helst.

Tilbake i Italia uttalte han at å vinne gjorde han til «selve definisjonen av en idrettsutøver», hvilket var en absolutt, kategorisk og utvetydig sannhet. Flandern-seieren plasserte han på alle forsider i italiensk presse. Han hadde tross alt klart det alle trodde ikke var mulig. Magni sto intet mindre for et betydelig paradigmeskifte i sykkelverdenen.

Året etter reiste han igjen og forsvarte tittelen. Magni var en mester, enten de likte det eller ei. Sakte men sikkert begynte han å vinne over italienske hjerter, og således spalteplass i avisene og gamle fordommer. I Tour de France vant han etappen til Niort, og kunne ikle seg den gule trøyen etter første etappe i Pyreneene. Samme kveld hevdet Bartali – på uriktig grunnlag – at han ble angrepet av en rabiat, fransk tilskuer på toppen av Aspin. Gino hadde vunnet etappen den dagen, men han forsto at en sammenlagtseier var godt utenfor rekkevidde for hans del. Yngre og langt råere klatrere var på plass i rittet. Nå krevde han at den italienske delegasjonen dro hjem. Den italienske landslagssjefen, Alfredo Binda, var maktesløs overfor Bartali, likeledes var rittets maillot jaune, Fiorenzo Magni. Bartali var en italiensk institusjon, og hans ord var lov. Det siste han ønsket seg var en gulkledd Magni i Paris, så dett var dett.

VM-skandalen

Tapet av den gule trøyen frembrakte sympati blant italienere flest. Mye fordi Magni var klok nok til ikke å ta til motmæle. Magefølelsen var at Bartali hadde ivaretatt sine egne interesser, men Magni artikulerte aldri sine mistanker i det offentlige. Han holdt munn og hodet kaldt, og inntok Giroen i 1951 i sitt livs form.

Magni sammen med Coppi under Tour de France 1951.

Året før ble rittet for første gang vunnet av en utlending. Sveitseren Hugo Koblet stakk av med tittelen, noe italienerne så på som kjetteri. Coppi, den store Campionissimo, manglet denne gangen både oppkjøringsritt og form. I Milano-Torino brakk han kragebeinet og ingen forventet at han skulle hevde seg i toppen. Bartali, på sin side, hadde fylt 36; Vito Ortelli slet med et vondt kne; mens en rekke talentfulle stranieri truet med å ødelegge den italienske festen for andre året på rad. Koblet var tilbake, nå sammen med Sveits’ andre store stjerne, Ferdi Kübler. Kübler var han som overtok den gule trøya fra Magni i Pyreneene og forsvart den helt til Paris. Den unge franskmannen Louison Bobet viste konturene av en stor Grand Tour-rytter, og den belgiske klassikerkongen Rik Van Steenbergen hadde slanket seg inn i favorittsjiktet. Et slik blendende sett av stjerner hadde Giroen aldri sett, mens hjemmenasjonen hadde nokså lite å stille opp med, foruten Magni.

På vei inn i den siste, store etappen i Dolomittene, ledet Van Steenbergen Giroen med 90 sekunder på en Magni med hele Italia i ryggen. Med de store fjellpassene Pordoi og Falzarego avlyst grunnet snø, virket det sikkert at belgieren skulle forsvare trøya. Men så risikerte Magni liv og lemmer i utforkjøringen fra Costalunga. Van Steenbergen måtte følge, men fikk plutselig skrekken og lå mer og mer på bremsene. Magni tok dermed en dramatisk sammenlagtseier, in extremis. Riktignok hadde han ikke vunnet noen etapper underveis, men selv de største Magni-skeptikerne måtte nå innrømme at han var en verdig vinner – og den beste, smarteste og, fremfor alt, den modigeste i rittet.

Fremme ved 1955 hadde den nye «Flandern-løven» vunnet tre italienske mesterskap. Bartali hadde lagt opp, og Magni – den såkalte tredje mannen i italiensk sykkelsport, var dermed nummer to. Etter hans eget syn var han ikke like talentfull som Coppi, men har var mer robust, raskere og uendelig mer slu. Magni var den fullkomne proffsyklisten, drevet av grenseløs ambisjon, bunnløst mot, og et forrykende konkurranseintellekt. Aldri var en treningsøkt verken for lang eller for hard, enhver stein ble snudd i jakten på bedre prestasjoner. Alt dette beviste han til gangs på det som trolig var hans største dag, i den 38. utgaven av Giro d’Italia.

En spøkefull Magni lytter på Gino Bartalis lunger.

Før den nest siste etappen lå han 1.29 bak den unge maglia rosa, Gastone Nencini, med Raphaël Géminiani presset imellom dem. Det hele virket fortapt, siden all logikk tydet på at de 210 km fra Trento til San Pellegrino Terme skulle foregå uten store hendelser. En paddeflat percorso duket for bruddspesialister, ikke sammenlagtfavoritter, og det hele skulle gå rolig for seg. Magni sa seg imidlertid ikke enig i disse antagelsene. Ei heller hadde han til hensikt å ta nederlaget for gitt før det hele virkelig var over. Veiene vest for Trento var han nemlig godt kjent med, etter mange timer med trening i området. Med god lokalkunnskap var han smertelig klar over at et 35 km lang grusparti kunne skape et hav av punkteringer. Klok av skade instruerte han derfor mekanikeren sin til å utruste han med ekstra solide dekk, de han hadde for vane å bruke i Flandern Rundt. Magni tipset Coppi om å bruke det samme. Ifølge folkloren innkalte han også sine gregari til hotellrommet. Her ble de fortalt at det var 86 ryttere igjen i Giroen, og at av disse syklet 81 ikke på Nencinis lag. I teorien betydde dette at de var åpne for tilbud. Alt de trengte å gjøre var å slippe hjulet foran og lage luker tidlig på etappen. Samtidig som de sørget for at Nencinis menn ikke var i posisjon til å tette lukene og at de selv ikke bidro til å tette dem.

For luker ble det, og ingen virket ivrige til å tette dem. Dermed satt stakkars Nencini isolert i front, sammen med en frekk, velvitende Magni og mesternes mester, Coppi. I troen på at feltet skulle kjøre seg opp igjen, hang Nencini seg på de to. Men de bak kom selvsagt ikke opp – selvsagt ville de ikke det. Magni og Coppi hadde mannen i rosa akkurat der de ville ha ham. Nencini hadde selvsagt ikke hatt framsyn nok til ta i bruk ekstra robuste dekk, og da han punkterte som forventet fløy Magni og Coppi av gårde. På en av sykkelhistoriens virkelig store dager, kjørte de par-tempo inn til San Pellegrino, mens millioner av italienske fans sto langs veien vitne til at gullæra gikk mot slutten med et voldsomt brak. Coppi vant sin siste Giro-etappe, Magni sin tredje og siste Giro. Sykling, så vel som mange andre sporter, har selvsagt en hang mot overdrivelser og sensasjonalisme, men dette var så definitivt århundrets utbrudd. Et fullkommen legendarisk dag. 

Magni på offensiven under Gioren i 1956.

Nye tider

Drevet frem av Marshall-hjelpen og amerikanske lån var det nå full fart i den italienske økonomien. Den vokste med åtte prosent hvert år, hvilket var ekstremt dårlig nytt for sykkelindustrien. Folk kjøpte nemlig mopeder i stedet for sykler, ganske enkelt fordi de var enklere, raskere og mer fasjonable. Med Bartali pensjonert og Coppi på vei inn i solnedgangen, var det mer og mer tydelig at overflodsæraen gikk mot slutten. Litt etter litt var det fotball som preget avisenes forsider. Summen av alt dette ble som den perfekte storm. Mellomstore sykkelprodusenter hadde ikke lenger de økonomiske musklene til å sponse lag, et faktum som fratok dem livsgrunnlaget. De høye herrer i italiensk sykling og UCI hadde forbud mot sponsorer fra utsiden av sykkelsporten, hvilket presset flere lag utenfor stupet. Mange ryttere mistet jobben.

Laget til Magni, Ganna, var et av flere til å legges ned. Han gikk derfor i dialog med entreprenøren Paolo Zimmermann og hans far, Willy. De produserte styreteip og plugger. Varemerket Gaslo ble brukt av så å si hele det italienske feltet. Nylig hadde de dog begynt å importere et nytt produkt. Italias boom economico ga uant rikdom og helt nye levestandarder i befolkningen, noe som åpnet dørene for andre måter å bruke penger på. Zimmermann signerte en avtale med NIVEA. De lagde fuktighetskremer og måtte finne en god måte å promotere sine produkter. De så også at sykling var en kostnadseffektiv metode for å eksponere sine varer, og at tredobbelt Giro-vinner Magni hadde nyhetsverdi.

Magni gikk direkte til Adriano Rodoni. Presidenten i det italienske sykkelforbundet måtte overbevises om at regel som forbød sykkel-eksterne sponsorer ville ta livet av sykkelsporten. Noen liberalisering av regelverket kom imidlertid ikke på tale fra det franske sykkelforbundets side, og dermed fulgte en ordkrig uten sidestykke i internasjonal sykkelsport. Fiorenzo Magni hadde dog ikke for vane å tape. Han fikk med seg selveste Coppi på laget, og verdens mest kjente syklist kunne opplyse det franske forbundet om at han ville boikotte alle rittene deres om de sto i veien for Magni. Ikke uventet ga de etter, laget NIVEA-Fuchs så dagens lys, og andre sykkel-eksterne sponsorer fant veien inn i sykkelsporten. Fiorenzo Magni hadde stått for enda et paradigmeskifte.

Magni og Charly Gaul under Giroen i 1956.

Hans siste Giro kom i 1956, da han på celebert vis brakk kragebeinet og skulderbladet. Bildet av Magni under bakketempoen, på vei opp San Luca-bakken i Bologna, er et av sykkelsportens mest ikoniske. Kraftig smertepåvirket, og ikke i stand til å styre skikkelig, festet han styret til munnen ved hjelp av teip. Han dro og sleit med tennene gjennom hele tempoen, bare for å overleve og kjempe videre dagen etterpå i rittet over alle ritt. Bildet er verdt sin vekt i gull; det forteller alt om hvilken rytter og mann han var. Han hadde en unik kapasitet til å holde ut, noen han beviste til gangs ved å overleve snøstormen på Monte Bondone og dermed bli nummer to i sammendraget.

«Magni var den fullkomne proffsyklisten, drevet av grenseløs ambisjon, bunnløst mot, og et forrykende konkurranseintellekt.»

Året etter tok han over styringen i laget til Nencini. I Giroen dro det seg til med en veritabel krig mellom Bobet og den fremragende klatreren Charly Gaul. Mens de to tråkket mot syklingens svar på ’garantert gjensidig ødeleggelse’, klekket Magni ut en smart plan for Nencini. Den typen feller han selv unngikk på veien til San Pellegrino år tidligere, geleidet han Nencini unna med stødig hånd, slik at han vant Giroen med 19 sekunder. Mange av de som rangerer 1957-utgaven som den beste etter krigen, mener også at Nencini aldri hadde vunnet uten Magni.

Mer enn bare en rytter…

Magni skulle senere bli sjef for det italienske landslaget. Han ble også sykkelprodusent, en meget holden bilselger og entreprenør. Den siste, store bragden i sykkellivet hans – kanskje det mest ekstraordinære av alle sykkelliv – var planleggingen, finansieringen og realiseringen av sykkelmuseet på Madonna di Ghisallo. Museet står over Comosjøen, som et monument til hans karakter, hans intellekt og, ikke minst, hans ukuelige kjærlighet til sykkelsporten.

Magni på hjulet til Raphael Geminiani.

Fiorenzo Magni døde i oktober 2012, seks uker før sin 92. bursdag. Ennå lever forestillingen om Magni som en uheldig syklist. I likhet med alle i sin sykkelgenerasjon ble karrieren hans undergravd av krigen og de sterke reaksjonene i den italienske befolkningen da han kom tilbake. Han så seg nødt til å konkurrere mot de to fuoriclasse, Coppi og Bartali. De hadde både mer talent og ressurser, et faktum han alltid var klar over. Ikke bare var de utstyrt med et gudbenådet talent, men også formidable industrielle krefter i from av storhetene Bianchi og Legnano. Det er ingen overdrivelse å si at de nøt beundring fra titalls millioner italienere i en tid der sykling var den aller største sporten.

Det var i denne konteksten at Magni måtte slite. Dette var bakteppe for hans uendelig kamp for å komme frem i lyset og ut av de lange skyggene til de to store aktørene. Bartalis manglende vilje til å inngå kompromiss kostet nok Magni både Tour de France-tittelen i 1950 og regnbuetrøya i 1948. En seier i Giro di Lombardia i 1953 ville også vært hans, hadde det ikke vært for at han ble sendt feil vei på de siste kilometerne. Det finnes uttalelige slike eksempler på hestehandler, intriger og regelrett juks. Og likevel, på uransakelig vis, klarte han å vinne tre Giri, tre maglie tricolore, tre Flandern Rundt og dusinvis andre ritt. Han – og han alene – hadde drivkraften, motet og intelligensen til å bryte ned det tilsynelatende uangripelige duopolet Coppi-Bartali.

Selv var jeg heldig nok til å tilbringe tid med ham før han døde. I hjemmet hans ved Monza, spurte jeg om han følte seg som et offer for vanskelige omstendigheter. Han svarte ikke direkte på spørsmålet, men pekte mot et bilde på veggen. I huset var dette bilde den eneste klare referansen til sykkelkarrieren hans, og det viste sju syklister på en stigning i Dolomittene i 1951-Giroen. På det ser vi Magni, med Coppi og Bartali, med Van Steenbergen og Bobet, og med den sveitsiske duoen Koblet og Kübler. Her henger bildet fremfor alle som representerer sykkelsporten i sin absolutte høytid, der alle sju motiver i rammen er ekte ikoner. Fiorenzo Magni sa det ikke rett ut, at han er den mest heldige mannen i live – for både han og jeg visste at det trengte han ikke.

Sykkelsport er en gammel sport. Det har vært mange storheter gjennom tidene. Coppi, Bartali, Koblet og Bobet var alle store syklister, men likevel bare syklister.

Fiorenzo Magni var en stor syklist også, men likevel så mye mer. Magni var en stor mann innenfor sykling – og når man tenker seg som, er det noe helt annet.

Anbefalt lesestoff: Vi ❤️ Flandern

Med klassikerne avlyst, deler vi noen av våre beste historier fra brosteinsyklingens hjemland, Flandern.

Kwaremont, Koppenberg og Duvel

I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter, i nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.

Continue reading «Kwaremont, Koppenberg og Duvel»

Hyller Kristoffs samarbeid med «rivalen»

Alexander Kristoff har uttrykt frustrasjon over å måtte spille andrefiolin bak lagkamerat Fernando Gaviria. Kurt Asle Arvesen mener de to var «match fra første tråkk».

Continue reading «Hyller Kristoffs samarbeid med «rivalen»»

Rosa Merckx, den belgiske øl-mesteren

Hele 60 år før damenes Flandern rundt så dagens lys, tok Rosa Merckx sine første steg mot å bli Belgias første kvinnelige øl-mester i en totalt mannsdominert verden.

Continue reading «Rosa Merckx, den belgiske øl-mesteren»