Tidenes VM: «Jeg var den eneste som satt med Hinault»

Vi kom for å høre historien om tidenes hardeste VM, men reiste hjem med lærdommer om livet.

Continue reading «Tidenes VM: «Jeg var den eneste som satt med Hinault»»

Anbefalt lesestoff: Tourens helter og skurker

6 artikler om triumf, doping og venner som ble fiender. Les anbefalt lesestoff fra den rike Tour de France-historien.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tourens helter og skurker»

5 Tour de France-profiler

Jostein Wilmann var en av de første, Thor Hushovd kanskje den største, og Kurt Asle Arvesen den mest hardtarbeidende. Edvald Boasson Hagen muligens den som begeistret mest per ord sagt, og Johan Kaggestad definitivt den som snakker mest. Alle er de uløselig forbundet med den mest interessante sykkeltiden av året.

En karriere av triumfer i en sport av skandaler.
Thor Hushovds 15 år som profesjonell syklist utspilte seg i spenningsfeltet mellom hans egen utrettelige jakt på suksess og de utallige dopingskandalene som ga yrket hans et dårlig rykte. En stor dose talent, viljestyrke og mental standhaftighet ble hans vei gjennom stormen.
Johan Kaggestad
Om livet som «arbeidsnarkoman», tilværelsen i Frankrike og den tøffe debuten som TV-kommentator. Les del 1 av det store intervjuet her.
Jostein Wilmann
Andre har kanskje hatt mer talent, men få har hatt like mye tæl som Jostein Wilmann.
Eddy på Tour
Sammen med Edvald Boasson Hagen kaster vi et tilbakeblikk på rudsbygdingens oppturer og nedturer i Tour de France.
Arvesen
 Idet Touren returnerer til Foix på årets 15.etappe, minnes vi den dramatiske, norske jubeldagen.

Fra Henie til Hushovd: 8 øyeblikk fra norsk VM-historie

1894: Wilhelm Henie – Antwerpen (Belgia)

I Antwerpen i 1884 syklet Wilhelm Henie inn til gull på 100 kilometer banesykling. Dette var tidenes andre VM. Med tiden 2.35.53 ble han Norges første verdensmester, 13 runder foran nestemann. Ikke før 1973 og Knut Knudsens triumf på banen i San Sebastian fikk vi en ny.

Da Norge søkte sykkel-VM var det med ønske om å markere 100-årsjubileet for Henies bragd i 1994. Ingen trodde den perifere sykkelnasjonen Norge skulle overrumple mektige Italia i kampen om et VM i jubileumsåret 1993. Men underdog’en seiret, og Oslo og Hamar fikk æren av å arrangere jubileumsmesterskapet. 

Da Henie tok sin gullmedalje var sykkelsporten ennå i sin barndom. Det ble konkurrert på både høye og lave sykler, og på trehjuling. Tohjulingene ble ansett som vinglete og ganske uvørne. 

Det første mesterskapet gikk i Chicago i 1883, og der var det en av sykkelsportens første legender som stjal showet. Arhtur «Zimmy» Zimmermann vant både den engelsk milen og 10 kilometeren. Etter VM-seieren ble han proff og deltok ikke da Henie tok sin gullmedalje.

I Antwerpen tok engelskmannen Green sølv, foran van Oolen fra Belgia. Henie fulgte opp med bronse i Köln i 1895, og tok sølv bak franskmannen Bastien i Paris i 1900. Danmark var ledende innen nordisk sykkelsport i starten, og i de gamle offisielle resultatlistene er Henie registrert som dansk, fordi han syklet på lisens fra det danske forbundet. Først i 1910 ble Norges Cykleforbund stiftet.

Hinault, fulgt av Baronchelli, Pollentier og Van de Velde. Wilmann lengre bak. Foto Pressesports

1980: Jostein Wilmann – Sallanches (Frankrike)

Det var tidenes tøffeste VM-løype, og for første gang stilte Norge med mer enn én rytter til proffenes fellesstartritt. Knut Knudsen fikk imidlertid nok av Bernard Hinaults drepende tempo alt etter 8 av 20 runder. Den drevne Bianchi-proffen syklet strake veien til hotellet og gikk rett til sengs. 

– Den løypa er så hard at det er urimelig å forlange at det skal være en VM-løype. Om traseen hadde vært litt normal så ville Hinault vunnet uansett, sa trønderen misfornøyd med franskmennenes tilrettelegging for hjemmefavoritten. 

Klatreren Jostein Wilmann gikk bedre i den kuperte rundløypen over Côte de Domancy (2.7 km à 8.5 %, maks 17 %). Norges andre trønder til start ble 14.mann i Tour de France-debuten og skulle gjøre seg bemerket i sitt første proff-VM også. Wilmann ladet opp Sallanches ved å sykle de snaut 700 kilometer fra bostedet Frankfurt over tre dager. Puch Sem-proffen var i god form og optimistisk før start, men innledet det 268 km lange rittet med mekaniske problemer.

– Fronthjulet mitt så ut som et åttetall på første runden. 

Trass i flere punkteringer i tillegg, hadde han krefter nok til å bli nummer 13 over målstreken, 13 min 52 sek bak Hinault. Av de 107 startende var det bare 15 ryttere som fullførte. 

1979: Knut Knudsen – Valkenburg (Nederland)

1979 var året Knut Knudsen veltet fra det helt store på landeveien. Ikke bare i Giro d’Italia, der han ble kjørt ned av følgebilen til Magniflex-laget og falt fra en fremskutt plassering sammenlagt (kanskje tilmed rosa trøye). Men også i VM senere på året var Knudsen uheldig.

Trønderen var eneste nordmann til start Valkenburg. Derfor hadde han ikke samme luksus som hjemmefavoritten Jan Raas, som i hver forseringer av Cauberg-bakken ble dyttet opp av sine nederlandske lagkamerater. 

Knudsen gjorde imidlertid avtale med sin gamle lagkamerat fra Jollj Ceramica, Giovanni Battaglin. Ved å angripe i Cauberg på sisterunden, skulle italieneren tvinge Jaas og Dietrich Therau til å jobbe med Knudsen klistret på hjul. Tettet de luken til Battaglin var nordmannen bare en langspurt unna gullmedaljen.

Men før planen ble satt i verk, inntreffer det fatale i den 8-mannsterke frontgruppen. Et par kilometer før mål mister Raas balansen idet han ser seg bakover og drar ned tre ryttere – deriblant Knudsen. Nederlenderen holder seg imidlertid på hjulene og spurter inn til gull. En slukøret Knudsen triller inn på 7.plass og registrerer med sinne at Raas har vunnet.

Som et sviende salt i såret registrerer han også at kragebeinet er brukket og at de lukrative kriteriumsrittene – i likhet med gullmedaljen – ryker. 

1993: Lance Armstrong – Oslo (Norge)

Det var med god grunn at mange ikke likte løypa i Oslo. Ny asfalt, veimaling og et uavlatelig regnvær fremprovoserte et av de mest dramatiske og krasjbefengte VM i morderne tid. Noe er skikkelig galt når rutinerte proffer faller overende i oppoverbakke.

Mer enn ett celebert navn ble skylt av veien tidlig. Noen utmattet av de to stigningene, andre forferdet med det isende regnværet. Gianni Bugno kan plasseres i begge kategorier. Dag Otto Lauritzen derimot, animerte rittet fra front, sammen med forhåndsfavoritter som Maurizio Fondriest og Claudio Chiappucci. 

Med disse i en liten ledergruppe på nestsiste runde satt også en ung texaner som latet til å nyte de vanskelige forholdene. Og idet siste runde kom så Lance Armstrong sitt snitt til å distansere Lauritzen i den lengste bakken, da eimen av bedrøvelse oste opp fra nordmannens ansikt.  

En sped tilskuerskare jublet mens han syklet forsiktig nedover Ekeberg-bakken, der mange av dagens velt hadde inntruffet. Bare den dumdristige Chiapucchi hadde hjerte til å forsøke en fånyttes jakt. For i det flate partiet inn mot mål var Armstrongs ledelse blitt 20 sekunder.

Den muskuløse og eplekjekke amerikaneren hevdet senere sin uvitenhet til at rittets siste runde var kommet. Bare da han sjekket computeren, forsto han at målgang sto for tur. Likevel startet han feiringen da hele 600 meter gjensto. Førsteårsproffen heiste armene over sitt værbitte ansiktet som nå smilte i gullrus og vantro.

21-åringen som hadde norske oldeforeldre var nå den nest yngste verdensmesteren gjennom tidene. Den aller yngste etter krigen. Sett fra dagens virkelig, nesten 25 år senere, kan man si at denne våte augustdagen i Oslo ble et betydningsfullt frempek. Rytteren som skulle kaste lange skygger over sykkelsportens kommende tiår, hadde nå annonsert seg for fullt. Amatørrittet dagen før ble vunnet av Armstrongs kommende rival, Jan Ullrich. Dette mens andre takket av og andre revurderte pensjonisttilværelsen.

– Det var arrangert stor avskjedsfest og et avslutningsritt i Grimstad etter VM. For jeg hadde sagt at jeg skulle legge opp. Da var det jo litt flaut å innrømme at jeg tok et år til, smilte Lauritzen – som syklet 12 profesjonelle VM for Norge. En rekord. 

Kongen gratulerer Armstrong etter gullet i Oslo.

1990: Dag Otto Lauritzen – Utsonomina (Japan)

«Noen skrev at han veltet med vilje, men det nekter jeg å tro. Enkelte husket tilbake til VM to år tidligere, da lagkameraten min Steve Bauer ødela for (belgieren) Claude Criquielions gull-sjanser ved å tvinge ham i asfalten. Men ingen velter med vilje i et VM. Dirk De Wolf var ikke noen uvenn av meg. Jeg var egentlig ikke uvenner med noen i feltet. Han hadde ligget i brudd lenge og var ganske sliten. Mens jeg hadde hentet bruddet senere og var en del freshere. Så vi to lå foran i tet i en bratt bakke, cirka 20 kilometer igjen, og var på vei gjennom noen serpentinersvinger. De Wolf så nedover bakken og fikk øye på Rudy Dhaenens, cirka ett minutt bak oss. Han ser Dhaenens jobbe i gruppen bak, snur seg bakover og knytter neven mot ham. Og så mister han balansen og velter inni meg. En banal, teit krasj. Jeg lå på hjul og gikk ned. Han kunne reise seg opp igjen og jeg ga han et svingslag. Det bildet gikk verden rundt. L’Equipe hadde faktisk en hel side med det bilde og de skrev at jeg var den moralske vinneren. Jeg bommet på svingslaget heldigvis. 

«Mens De Wolf syklet videre, ble jeg stående fordi sykkelen min var ødelagt. Følgebilen kom altfor sent. Derfor satt jeg og gråt for meg selv. Jeg trodde jeg skulle vinne gull, men endte opp med ingenting (39.plass). I målområdet kom Eddy Merckx bort til meg og klappet meg på skulderen. Han var lagleder for Belgia, som fikk gull og sølv med Dhaenens og De Wolf. Det var kanskje det mørkeste øyeblikket i min karriere».

Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.

1994: Monica Valen – Capo d’Orlando (Italia)

Hun bommet på girvalget i spurten under Barcelona-OL, og veltet fra medalje da det skulle avgjøres i VM på hjemmebane. Men mens kreditorene fortsatt ventet på millionene etter sykkel-VM i Oslo, reddet Monica Valen (tidligere gift Valvik) mye av sykkel-Norges ære med sitt historiske gull på Sicilia. 

For denne gang var det den italienske favoritten som gikk ned. 23-åringen Valen holdt seg unna massevelten like før innspurten, posisjonerte seg perfekt på oppløpet og dundret forbi alle ved hjelp av «en heftig tolver» på kransen og en voldsom medvind. Denne gang var det ingen tvil om hvem som var først. 

Norges første VM-gull på landeveien kom etter at Valen hadde vært sesongens mestvinnende syklist. Karrieren hennes var likevel en av skarpe kontraster. Humørsyke Valen la i utgangspunktet opp i en alder av 17. Comebacket skjedde bare tre år før hun ble verdensmester i Italia. Hun vant prøve-OL i Barcelona, men feilet med girskiftet da det virkelig gjaldt. I Oslo-VM satt hun i tetgruppen over Ekeberg-stigningen og kjente eimen av laurbærkransen, før en italieneren syklet henne ned bakfra. 

I 1996 knuste hun kneskålen og hånden i en alvorlig bilulykke. Hun fikk 42 sting i pannen og beskjed om at karrieren var over. Men Valen lot seg ikke affisere og kom tilbake. OL i Sydney i 2000 endte dog også i tårer, da sykkeldronningen punkterte 3 km før mål. Det var også bare 3 km igjen da hun veltet under VM i 2002 – hvilket ble hennes siste år som profesjonell. To år senere kom store søster Anita Valen og spurtet inn til bronse på fellesstarten i Verona. Overraskende og sterkt gjort av Valen, som hadde vært i asfalten tre runder før mål.

2016: EBH & Alex – Doha (Qatar)

Likesom i enhver god thriller, er vi alle upålitelige vitner til våre egne liv. Hva som har skjedd, vet vi egentlig ikke før alle involverte parter har fortalt sin historie. Og kanskje heller ikke da. Ta den japanske filmen Rashomon for eksempel. En samurai blir funnet drept og fire personer forsøker å fortelle hva som har skjedd. Alle historiene er forskjellige og naturlig nok preget av fortellerens egeninteresse. 

Sett med norske øyne, var det en liknende Rashomon-effekt som også preget det turbulente etterspillet i Doha-VM. Var finalen vi bivånte med oppsperrede øyne et forsøk på opptrekk fra Edvald Boasson Hagens side? Eller prøvde han å kapitalisere på egne sjanser på bekostning av Alexander Kristoff? I likhet med identiteten på samuraiens morder, får vi nok aldri vite svaret på akkurat det. 

Nasjonal lojalitet regnes ofte som irrelevante og gammeldagse idealer i sykkelsportens realpolitik, der kommersielle lag og personlig gevinst råder. 

– Jeg sykler med norsk landslagstrøye i VM, men jeg sykler for arbeidsgiveren min. Sykling er en idrett, men også et yrke. Jeg tjener mer penger på at en av mine lagkamerater i 7-Eleven vinner VM enn at en annen nordmann vinner. Det kan høres rått ut, men slik er det, sa Dag Otto Lauritzen foran VM i Chambéry. 

– Sportslig vil det være best å sykle for PDM, sa Atle Pedersen, som punget ut med 7.500 kroner på en Aeroflot-billett for å delta i Japan-VM i 1990.

– I VM tenker jeg først og fremst på meg selv, men i en krisesituasjon vil jeg hjelpe Greg LeMond, sa Z-rytter Atle Kvålsvoll. 

– Jeg trodde jeg skulle bli verdensmester da jeg satt på hjulet til Edvald med 400 meter igjen, men når jeg aldri ble kjørt frem, forsto jeg fort at det ikke kom til å bli sånn, sa Kristoff – som hadde lovet pengepremie til de som hjalp han til et eventuelt VM-gull i Doha.

– (Edvald) trenger sikkert ikke de pengene uansett, siden han har en god kontrakt (hos Dimension Data), sier Kristoff – som mottok 50,000 av Thor Hushovd etter det norske gullet i Geelong. Boasson Hagen fikk imidlertid ingen bonus.

– Meningen var å gi Edvald penger også, men jeg syntes det ble feil. Han brukte sin egen sjanse, gikk i brudd og kjørte sitt løp. Jeg sa det til dem før VM at dersom de hjalp meg, og jeg vant, skulle de få 50,000 kroner hver. Det var et lokkemiddel. Hvorfor skulle de ellers hjelpe meg? Ikke fikk vi dagpenger av landslaget. Ikke hadde vi kaptein som vi skulle kjøre for, mimrer Hushovd selv.

Oppgitt Kristoff etter VM-fadesen i Doha. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

2010: Thor Hushovd – Geelong (Australia)

Thor Hushovd snakket som regel mer taktikk med trener Atle Kvålsvoll enn han gjorde med landslagssjefen og de øvrige på det norske laget. Slik var det også før VM i Geelong der Norge stilte med bare tre ryttere.

Trass i et kragebeinsbrudd i mai var Hushovd i god form, og lovet derfor Edvald Boasson Hagen og debutant Alexander Kristoff 50,000 hver hvis de hjalp han ta gull.

– Klart jeg på dette taktikkmøtet kunne ha forlangt at Edvald skulle sitte på mitt hjul hele tiden. Jeg kunne vært tydelig på at jeg ønsket at han skulle hjelpe meg. Men jeg gadd ikke, for jeg visste at Edvald ikke ville gjort det, husker Hushovd.

– Edvald er beinhard selv. Han tror han skal vinne. Og det er greit. Det er det rare med landslag. Vi er lagkamerater, men samtidig konkurrenter. Da er det helt annerledes med klubblag. Som kaptein kan du forlange at lagkameratene skal hjelpe deg. Du kan skjelle og smelle. Men ikke på landslaget. Her har alle sine egne interesser. Alle kjører for seg selv. Hva betyr det for Edvald at jeg vinner? Ingenting. Han vil vinne selv. Det forstår jeg.

Taktikken ble derfor å se til Spania. Óscar Freire var i kanonform, hadde vunnet Milano-Sanremo og var omringet av en sterk spansk armada. Ved å følge bevegelsene til den rutinerte, tredoble verdensmesteren Freire, kunne Hushovd være rimelig sikker på havne i en vinnerposisjon.

Etter seks av de elleve rundene går imidlertid et farlig brudd. Philippe Gilbert, Filippo Pozzato, Cadel Evans og Boasson Hagen går med. Hushovd fryktet toget var gått. Bekymringen ble bare forsterket da Frank Schleck trillet opp langs siden for å slå fast at rittet var over for hovedfeltets del.

Men så ser Hushovd sin frelser. Freire sitter i samme gruppe. Og Spania begynner å kjøre. Hardt. Med litt hjelp fra Russland så var luken tettet, og plutselig har Hushovd et reelt håp om å bli verdensmester igjen. Men først måtte han utholde et smertehelvete framprovosert i bakkene: Kramper. 32-åringen proppet i seg magnesium- og kalsiumtabletter, like mye som mat og væske.

– Jeg var livredd. I andre løp har jeg ikke klart å tråkke rundt når krampene har tatt meg. Da har jeg vært ferdig, husker Hushovd – som nesten måtte bryte et Tour de France på grunn av samme problem noen år tidligere.

Men ikke den gang.

– I den siste bakken støtet Gilbert igjen. Alene. Han bare forsvant. Det var ikke i tankene mine engang å forsøke å følge ham. Det var umulig. Ikke la denne muligheten gå fra deg, tenkte jeg med meg selv. Jeg snakket kontinuerlig med meg selv.

– En stund tenkte jeg at jeg var fornøyd med å ha gjennomført et bra mesterskap. Jeg hadde klart å være med. Da Philippe var foran, tenkte jeg at nå kan jeg ta VM-medalje. Sølv eller bronse. Men da vi tok ham igjen to kilometer før mål, skjønte jeg at dette kunne ende med gull!

Jostein Wilmann og blodsporet over Tourmalet

Andre har kanskje hatt mer talent, men få har hatt like mye tæl som Jostein Wilmann.

Continue reading «Jostein Wilmann og blodsporet over Tourmalet»