knut knudsen Archives - Sykkel

Her er det du må vite om sykkelfesten i nord

(Sykkelmagasinet): I 2013 var det mange som ristet med hodet over ASOs vanvittige planer om å arrangere et sykkelritt nord for polarsirkelen. Å se spinkle sykkelstjerner fryse på Finnmarksvidda kunne neppe bli en suksess. Ni år senere har oppfatningen imidlertid blitt en fullstendig annen. Arctic Race of Norway har etablert seg som en fast størrelse i rittkalenderen, der noen av verdens beste syklister hvert år kjemper om sammenlagtseieren på spektakulære etapper og i svimlende nordnorsk natur.

I årets utgave av rittet føler arrangøren seg derfor trygg på å ta et steg ut av Nord-Norge og geografisk utvide Arctic Race. Ikke bare vil alle etapper av årets utgave foregå sør for polarsirkelen, men sykkelrittet vil i år også for første gang besøke Trøndelag. På samme måte som Arctic Race i de siste årene har gitt Nord-Norge et løft, vil rittet tilrettelegge for vekst også i Trøndelag, er daglig leder av Arctic Race, Knut-Eirik Dybdal overbevist om.

– Arctic Race of Norway er verdens nordligste etapperitt på sykkel, men vi har ambisjoner om å være mer enn et sykkelritt. Ved å samle noen av internasjonal sykkelsports beste lag og stjerner, skaper vi også gylne muligheter ut over det sportslige. Vi blir en samarbeidsplattform hvor alle som brenner for å skape en positiv utvikling i sin region kan samles, sier han.

Etappene

Årets utgave av Arctic Race of Norway er på snaue 680 km, starter 11. august i Mo i Rana og går i mål i Trondheim tre dager senere.

11. august 2022 – Mo i Rana – Mo i Rana – 186,8 km

Starten av rittet går på Mo i Rana, Nord-Norges fjerde største by, som allerede fikk en opptreden i Arctic Race i 2016. Rytterne skal først sørover langs Ranfjorden og over Korgfjellet, før de etter snaue sju mil vender nordover igjen. Etter klatringen opp Elsfjord, venter nok en gang Korgfjellet på 547 meter over havet, men denne gangen skal rytterne opp fjellets vestside. Klatringen på 5,6 km med en gjennomsnittlig stigning på 6 prosent kommer langt nok fra mål, slik at også spurterne bør henge godt med. Tilbake på Mo skal feltet legge ut på to lokale runder á 10,6 km. Målstreken er lagt i Nordlandsveien som stiger jevnt de siste 900 meter og som bør passe kraftspurterne i feltet.

Løypeprofil til 1. etappe av Arctic Race of Norway 2022. Illustrasjon: Arctic Race of Norway

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TILBAKE: Edvald Boasson-Hagen skal vise seg fram for Total Energies i årets utgave. FOTO: Thomas Maheux, ASO

12. august 2022 – Mosjøen – Brønnøysund – 154,3 km

På rittets andre dag skal rytterne fra Mosjøen til Brønnøysund og mye tyder på at det vil bli en fartsfylt etappe. Stigningene opp Laksforsen, Tosen og Lande er alle i underkant av 2 km lange og er sjeldent brattere enn 5-6 prosent. På de siste tre mil fra mål kommer to innlagte spurter i henholdsvis Hommelstø og Torghatten, men det er spurten i Brønnøysund etter vel 15 mil som betyr mest å vinne. Det er ventet at kampen om etappeseieren vil stå mellom de rendyrkede spurterne i feltet.

Løypeprofil til 2. etappe av Arctic Race of Norway 2022. Illustrasjon: Arctic Race of Norway

13. august 2022 – Namsos – Skallstuggu (Levanger) – 177,7 km

Rytterne har forflyttet seg til Namsos i Trøndelag og skal ta fatt på etappen som vil skille klinten fra hveten i sammendraget. Løypa går sørover via Steinkjer og Stiklestad til Levanger sentrum for å hedre Knut Knudsen, før rytterne skal opp Skallstuggu drøye to mil sørøst fra hjembyen til Norges olympiske mester på bane fra 1972. Finalebakken er på 3,8 km og har en gjennomsnittlig stigning på 6,5 prosent, noe som bør passe de eksplosive og klatresterke rytterne i feltet. Siden bakken dog verken er lang eller bratt nok til å skape store tidsavstander, vil bonussekundene til de tre første rytterne i mål få stor betydning for sammendraget.

Løypeprofil til 3. etappe av Arctic Race of Norway 2022. Illustrasjon: Arctic Race of Norway

14. august 2022 – Trondheim – Trondheim – 159,1 km

Arctic Race of Norway 2022 avsluttes i Trondheim og med en etappe som er dedikert til nok en norsk storsyklist. Atle Kvålsvoll, født og oppvokst i Trondheim, skal hedres med denne fjerde og siste etappen, som han selv har vært med på å planlegge. Etter en runde rundt Byneset og en innlagt spurt i Spongdal, fortsetter rytterne via Børsa, Melhus og Klæbu, før de skal tilbake til Trondheim sentrum. På veien skal feltet over to kategoriserte stigninger på henholdsvis Løvset og Ståggån, men det er den stupbratte bakken opp Tyholttårnet, som rytterne skal klatre fire ganger på de avsluttende rundene i Trondheim, som vil sette sitt preg på rittutviklingen. Runden på 8,1 km i Trondheim sentrum byr på brostein og er svært teknisk. En velt eller en punktering på feil tidspunkt kan være skjebnesvanger. Med aktiv kjøring i front, kan det igjen bli tidsavstander mellom rytterne og endringer i sammendraget.

Løypeprofil til 4. etappe av Arctic Race of Norway 2022. Illustrasjon: Arctic Race of Norway

Lag & deltakere

Det er 19 lag som stiller til start i årets Arctic Race of Norway, derav seks fra WorldTouren. Med Uno-X Pro Cycling Team og Team Coop står i tillegg to norske sykkellag på startstreken til det 2.Pro-kategoriserte rittet. Tre etappevinnere i årets Tour de France (Dylan Groenewegen, Simon Clarke og Hugo Houle) har meldt sin ankomst til Arctic Race, så vel som fjorårets tredjemann i sammendraget, Victor Lafay. Ved siden av sine to Tour-helter, Clarke og Houle, varter Israel – Premier Tech opp med blant andre Krists Neilands, i et forsøk på ikke bare å forsvare sammenlagttittelen fra 2021, men også for å kjøre inn verdifulle poeng i WorldTour-rankingen som gir lisens til neste år.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

UNO-X: Har er sterkt lag på startstreken også under årets Arctic Race. FOTO: Thomas Maheux, ASO

På hjemmebanen vil oppmerksomheten dog selvfølgelig også været rettet mot de norske rytterne som alle holder høyt nivå. I Sven Erik Bystrøm (Intermarché – Wanty – Gobert Matériaux, Carl Fredrik Hagen (Israel – Premier Tech), Amund Grøndahl Jansen (Team BikeExchange – Jayco) og Andreas Leknessund (Team DSM) har fire WorldTour-lag norske ryttere i sine rekker. Vel så konkurransedyktige er dog også Pro-lagene Total Energies (Edvald Boasson Hagen), Uno-X Pro Cycling Team (Tobias Halland Johannessen) og Human Powered Health (August Jensen og Kristian Aasvold). I sistnevnte lag er det spesielt Bodøværingen August Jensen som har gode minner fra Arctic Race. I 2017 vant han etappen til Finnvikdalen i Tromsø og ble til slutt andre mann i sammendraget.

Favorittene

Løypeprofilen til årets Arctic Race tillater ikke umiddelbart en konklusjon på hvem som kommer til å vinne rittet til slutt. Etappene gir muligheter både for klatresterke spurtere og puncheurer, altså eksplosive ryttere. Rittet favoriserer i utgangspunktet lag som kan tilpasse seg ulike scenarier og som har bredden til å kunne spille på flere ryttere samtidig istedenfor kun å måtte kjøre for en forhåndsbestemt kaptein.

Etter en sterk opptreden i Tour de France tidligere i sommer hviler det store forventinger på Tromsøværingen Andreas Leknessund. 23-åringen fra Team DSM, som vant sin første proffseier i Sveits rundt i juni, er en sterk klatrer som attpåtil har mye kjørestyrke, noe som to norgesmester titler på individuell tempo understreker.

En annen rytter som har favorittstempelet på seg, er Tobias Halland Johannessen fra Uno-X Pro Cycling Team. 22-åringen, som i 2021 vant Tour de l’Avenir, og siden har jaktet det ene toppresultatet etter det andre, er som skapt for etappen til Skallstuggu. På en tilsvarende avslutning i Voss under Tour of Norway i mai måtte Johannessen kun se seg slått av vidunderbarnet Remco Evenepoel. Gitt at han unggutten fra Drøbak er frisk igjen etter en matforgiftning han pådro seg i Polen rundt tidligere i august, blir han vanskelig å hamle opp med i rittet.

Dersom nøkkelen til sammenlagtseieren i Arctic Race ligger i lagstyrken, så må også flere av Israel – Premier Tech sine ryttere ansees å være storfavoritter. Klatresterke Krists Neilands fra Latvia er en taktisk smart rytter og kan ikke minst bite godt fra seg i de kuperte avslutningene, noe som en tredje plass fra Arctic Race i 2019 understreker. Også allrounderen Simon Clarke, som vant den meget tøffe brosteinsetappen i Tour de France, kan på en god dag være en mann for sammendraget, gitt at han kommer seg med i en utbrytergruppe som holder hele veien inn til mål. Heller ikke norske Carl Fredrik Hagen bør glemmes i favorittsjiktet. 30-åringen, som i juli var på høydesamling i Andorra, og som nylig kjørte inn til overbevisende resultater i spanske endagsritt som Clásica San Sebastián, nærmer seg toppform og skal teste beina før Vuelta a España senere denne måneden.

Carl Fredrik Hagen under Tour of Norway 2022. Foto: Marcus Liebold.

PS: Arctic Race of Norway sendes fra 11.-14. august på TV 2, Eurosport, Discovery+ og GCN+.

Giro d’Italia: Profilene

6 profiler i verdens vakreste ritt, Giro d’Italia.

Continue reading «Giro d’Italia: Profilene»

VM: En fest i sluhet og bedrag

Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Er man først over målstreken, venter det i alle fall stor rikdom på den som vinner VM og kan sykle rundt i regnbuens farger.

Denne uken er syklingen på hjemmebane. Sjeldent er stemningen så elektrisk som den er i sykkelfrelste Belgia, trolig det eneste landet i verden hvor sykling er sport nummer en. Større enn fotball faktisk!

Regbuen ja… Kanskje det fremste fredssymbolet vi har. Men alle som kjenner VM-historien, vet at dette rittet dreier seg om alt annet enn fred. La oss for eksempel spole noen få år tilbake…

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er oktober 2016, i ørkenbyen Doha. I 40 graders hete legger 199 av verdens beste syklister ut fra start i samlet felt. Seks timer og 257 kilometer seinere er det bare tolv ryttere igjen i front.

En av dem er den norske lagkapteinen, Alexander Kristoff. Han føler seg pigg, og han har et ess i ermet: Landsmannen Edvald Boasson-Hagen sitter også i tetgruppa, og skal hjelpe Kristoff på oppløpet.

500 meter fra mål gjør Kristoff seg klar for spurt. Han aner gullet. Han aner regnbuetrøya. Han aner tittelen ”verdensmester”. Han aner samme legendestatus som Thor Hushovd.

400 meter fra mål ser han innspurten spille seg ut akkurat slik det norske laget har planlagt på forhånd: Edvald skal fungere som «pilot» for Kristoff, sykle foran og lede ham til en perfekt posisjon for den siste spurten mot mål. Ingen andre i tetgruppa har en opptrekker av samme kaliber som ham. Og få han samme monsterspurt som ham etter 26 mil. Det er nå eller aldri.

Tiden er inne for å iverksette gullplanen. Kristoff roper til Edvald. Ingen reaksjon. Kristoff roper igjen. Ingenting. 350 meter til mål. Edvald venter ennå. Kristoff komparative fortrinn er den seige langspurten, nå må ting skje! 300 meter. 250 meter. Og der trår Boasson-Hagen til, reiser seg fra setet og legger alt han har av krefter i hvert pedaltråkk. Overkroppen er over styret, han når maksimal fart.

Men ingenting er lenger som planlagt. Og det er nå det går opp for Alexander Kristoff: Boasson-Hagen hjelper ham ikke. Hagen går for å vinne selv.

VM i landevei handler tilsynelatende om å komme først fra A til B. Men svik, dobbeltspill og forræderi har preget det prestisjefylte verdensmesterskapets snart hundreårige historie. For luftmotstand og tyngdekraft gjør at det ikke er så enkelt som at den sterkeste vinner. For å overvinne naturkreftene trenger man hjelp, det vil si lagkamerater som er villige til å ofre seg, skjerme kapteinen mot vind, hente mat og drikke til ham, innhente konkurrenter, holde farten oppe i feltet.

Den belgiske lagkapteinen Rik Van Looy er en av mange eksempler på storfavoritter som et eller annet sted underveis i rittet plutselig har blitt stående uten sin hjelper. Under VM i belgiske Ronse i 1963 fikk riktignok hjemmepublikummet en belgisk verdensmester, men ikke han de forventet. Først meldte landsmannen Benoni Beheyt at han hadde kramper og ikke kunne hjelpe Van Looy på rittets siste runde. Dernest ble Van Looy holdt i trøya av Beheyt, som vant. Seieren fikk seinere navnet «Forræderiet i Ronse».

Selv om Beheyt ble verdensmester, ødela det karrieren hans. Van Looy og resten av det belgiske laget bannlyste 23-åringen, som la opp fem år seinere.

Til fellesstarten for herrer under VM i Flandern denne helga, stiller sportens største vinnerskaller i tettsittende lycra. Seierherren får bære den stripete regnbuetrøya under alle ritt det kommende året. I tillegg innkasseres lukrative sponsoravtaler og en evig plass i historiebøkene.

Chambery 1989: En utrolig finale der Greg Lemond vinner foran Dimitri Konychev og Sean Kelly.

– VM er kanskje det største man kan vinne.

Tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen, nå ekspertkommentator og programleder på TV2, hadde i 1990 sjansen til å bli verdensmester. Noen hevder gullet glapp som fordi han hadde feil lagkamerat.

Det hele startet allerede under VM to år tidligere. 100 meter før mål, kolliderte belgieren Claude Criquielion og kanadieren Steve Bauer. Criquielion stupte over sykkelen og inn i et gjerde, mens Bauer mistet balanse og fart. Uten motstand trillet dermed italieneren Maurizio Fondriest noe overrasket i mål som verdensmester.

Etterpå ble Bauer disket for å ha forårsaket kollisjonen, og fratatt sølvmedaljen.

Men det stoppet ikke der: Criquielions advokater hevdet Bauers sykling kom inn under den juridiske definisjon av «overfall», og krevde et millionbeløp av Bauer for tapte inntekter som følge av gullet som glapp.

Det skulle gå åtte år og tre rettsinstanser før dommen falt i Bauers favør.

Men, tilbake til Dag Otto Lauritzen, som bodde i samme gate, var nær venn, fast treningspartner og syklet på samme profflag som Bauer. Som en skjebnens ironi satt Lauritzen i tet under VM i Japan i 1990 – sammen med en av Criquielions nære venner – Dirk De Wolf. Med bare 20 kilometer igjen av rittet, mistet belgieren på mystisk vis balansen og veltet nordmannen over ende. Lauritzens gullhåp endte i grøfta.

Mange trakk umiddelbart parallellen til krasjen som fratok Criquielion seieren, og mente dette var en kjedereaksjon – en ren hevn.

– Noen sa De Wolf veltet med vilje – at det var en takk for sist. Men det nekter jeg å tro. Men å miste den sjansen til å vinne et VM var blytungt, sier Lauritzen.

Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.

Hva er det ved VM som provoserer fram illojalitet og forræderi mellom topputøvere på to hjul?

Hele året sykler rytterne for private profflag, med lagkamerater fra ulike land, med sponsorer som betaler lønningene deres. Lojaliteten ligger hos laget – kameratene man trener, bor og konkurrerer med de fleste av alle årets dager.

Også kommer den ene dagen i året da dette fellesskapet opphører. I VM er det landskamp, det er nasjon mot nasjon og plutselig er man på samme lag med ryttere man til vanlig anser som bitre rivaler. Kameratene fra profflaget blir konkurrenter, og de som skal sykle for landet sitt er ikke vant til å samarbeide og gjøre hverandre gode.

VM har selvfølgelig fellestrekk med andre idretter: Norske fotballspillere grisetakler hverandre i kamp for klubblag, men jubler sammen når de spiller med flagget på brystet. Forskjellen er at fotballspillere har så mange døgn sammen på oppdrag for landslaget at det ofte oppstår et reelt fellesskap.

Knudsens kalamiteter

Continue reading «VM: En fest i sluhet og bedrag»

Anbefalt lesestoff: Tourens helter og skurker

6 artikler om triumf, doping og venner som ble fiender. Les anbefalt lesestoff fra den rike Tour de France-historien.

Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tourens helter og skurker»

Rosa trøbbel

«Det var første etappe i min andre Giro. I Romandiet hadde jeg vunnet min første spurt som proff og jeg var egentlig i veldig god form. Føttene gikk godt rundt, kan du si.

«Planen for etappen hadde Marino Fontana, sportsdirektøren, skrevet i stein på forhånd. Vår beste sjanse var i en spurt, og min rolle var å trekke opp Pierino Gavazzi. Med én kilometer igjen ser jeg bakover. Jeg ser en lang rekke syklister og på bakhjulet mitt ligger Gavazzi. En veldig liten kar. Han lå jo nesten oppi lomma mi.»

«Jeg ser også Marino Basso, De Vlaeminck og Sercu. Van Linden lå i femteposisjon. Mens jeg drar for fullt hører jeg Gavazzi brøle et eller annet. Med 500 meter dundrer jeg ut en ny føring. Med 200 meter igjen snur jeg meg en gang til. Nå er det ingen på hjulet mitt.

«Jeg hadde kjørt i fra alle! Og Gavazzi hadde mistet hjulet mitt! Da tenkte jeg: ’Hva faen gjør jeg nå? Vinner jeg blir dette et helvete!’

«Da jeg kom ned til bussen etter podiet, var det ingen av lagkameratene som sa et ord. Helt stille. Martin van den Bossche vinker meg til bakerst i bussen. Så sier han: ’Knut, utrolig bra! Dette blir et helvete, men det har skjedd før og dette takler vi.’

«Så går vi opp på rommet og venter på at Fontana skal kommet etter. Han kommer inn på rommet og erklærer at jeg ’har et gigantisk forklaringsproblem’.

«Verken laget eller media var interessert i at en nordmann skulle vinne. Det var ikke førstesidestoff. ’Jeg kan ikke bremse med 50 meter igjen, svarte jeg oppgitt. ’Herr Knudsen, hvorfor tror du man har bremser på sykkelen?’ repliserte Fontana og stormet ut.»

 

Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia #2

Giroen er lidenskap. Giroen er dramatikk. Giroen er feinschmeckernes egen Grand Tour. Her er våre anbefalte artikler om magiske Corsa Rosa.

1. Masi

I sine ærverdige lokaler i den historiske Vigorelli velodromen i Milano, restaurerer Alberto Masi sykler fra en svunnen storhetstid. Omringet av relikvier fra Coppi, Anquetil og Merckx, drømmer den bejublede rammemakeren om renessanse for sykkelsporten i Italia.

Masi, den geniale skredderen

2. Bartali

Kirken på Ghisallo er en av stigningene i høstklassikeren Giro di Lombardia, og hver gang rytterne krysser toppen ringer klokkene som et nostalgisk nikk til den historiske koblingen mellom sykling og religion som Italia har.

Evangeliet etter Bartali

3. Pantani

En morgen på Madonna di Campiglio ble Marco Pantanis verden omvandlet fra himmel til helvete. Dette er «Piratens» siste dager.

Pantani: Guddommelig og mafioso

4. Knudsen

Knut Knudsen var ikke bare den første norske sykkelproffen. Arbeidersønnen fra Trøndelag aspirerte også til en lederrolle på det godt kjente Bianchi-laget. I løpet av sin lysende karriere vant han seks etapper i Giro d’Italia og kjørte tre dager i den prestisjefylte rosa ledertrøyen. Men veien fra lojal hjelperytter til respektert kaptein var fullt med blodslit, ærefrykt og lumsk dobbeltspill.

Fra vannbærer til Maestro

5. Coppi

Da et desillusjonert Italia lå i ruiner og trengte en samlende helt mer enn noen gang, syklet Fausto Coppi opp fra askene og trollbandt ikke bare en hel nasjon, men også en hel sykkelverden.

Coppi, bomber og storpolitikk

Ny utgave: Historien om et norsk Giro-gjennombrudd

Giro d’Italia 1984 hadde det aller meste. Store italienske stjerner, en forbanna Tour de France-mester, omdiskuterte ruter og påfølgende rytterstreik, melodramatiske feider mellom favorittene, og ikke minst; en blond, wannabe popstjerne fra Norge som gjorde sitt store, internasjonale gjennombrudd. Mot slutten av denne 67. utgaven skrev rittets historiske arrangøravis, La Gazzetta dello Sport, at Dag Erik Pedersen var blitt et av sykkelsportens mest attraktive navn.

Det store intervjuet i Sykkelmagasinet 2021-2 er Dag Erik Pedersen som i 1984 vant to etapper, kriget seg til 10-plass sammenlagt og viste sine skeptikere feil.

«Giroen var rittet alle sin sesong blir målt på. Det var uvant for meg å se at det som var bra nok i april, ikke var bra nok 17. mai i Giroen. Det var som et VM hver eneste dag. Alle var nervøse, alle ville vise seg frem, Gazzetta var fullt av sykkelstoff, landsbyer fulle av folk, helikopter overalt, bare bråk og støy. Det tok tid før jeg kjørte meg inn i mesterskapsform, opp mot en uke».

Sykkelmagasinet 2021-2

  • Dag Erik Pedersen
  • Legendariske Giro-dager
  • Maglia Rosa 90 år
  • Major Taylor
  • Van der Poel versus Van Aert
  • Carlo Carla
  • Grus, svette og opplevelser

Les utgaven digitalt eller abonner her!

Anbefalt lesestoff: Giro d’Italia

Giroen er lidenskap. Giroen er dramatikk. Giroen er feinschmeckernes egen Grand Tour. Her er våre anbefalte artikler om magiske Corsa Rosa.

Giro d’Italia 2017 ble en historisk utgave. Tom Dumoulin vant den 100. utgaven av corsa rosa og ble rittets første nederlandske sammenlagtvinner. Men det var også en historisk utgave for Norge. Sindre Skjøstad Lunke – født i Stokmarknes, oppvokst i Trondheim – var en av Dumoulins hjelpere på Team Sunweb. Trønderen ble dermed den tredje nordmannen med en rosa trøye på samvittigheten.

Norges fjerde maglia rosa

2. Giroens førstedame

Alfonsina Strada trosset sine foreldre og samfunnets normer da hun i 1924 fullførte det 3613 km lange Giro d’Italia på sykkelen hun fikk i bryllupgave.

Djevelen i kjole

3. Eroica

Gaiole, Chianti. En disig morgentåke ligger som et slør over området. Regnet som falt i natt har avtatt, og barometeret er raskt stigende mot 15 grader. Innlosjering vår ligger under Castello di Brolios majestetiske åsyn, slottet som i all sin ny-gotiske prakt ligger glødende i morgensolen. Glem karbon, watt og lycra. Iallfall for en helg. Med sin ull, stål og lær bringer L’Eroica deg tilbake til en romantisk og heroisk tid.

Eroica, der tiden står stille

4. Coppis siste hjelper

Pino Favero ble uteksaminert ved sykkelsportens aller første utviklingslag, og er i dag den siste gjenværende av Fausto Coppis bejublede gregari. Den siste, men på ingen måte den minste.

Coppis siste hjelper

5. Passo Gavia

3579 kilometer, 23 etapper, 30 kategoriserte fjell, ingen hviledager. Giro d’Italia 1988 var en brutal Grand Tour. Den apokalyptiske snøstormen som fulgte rytterne over Gavia, gjorde bare vondt verre.

– Jeg satt og gråt på sykkelen

Knut Knudsen: 8 sekunder fra historisk

I 1979 syklet Knut Knudsen sitt tredje Tour de France. På en tempo i Brussel kom trønderen åtte små sekunder for sent til å ta Norges første seier i det store rittet.

Continue reading «Knut Knudsen: 8 sekunder fra historisk»

Fra Henie til Hushovd: 8 øyeblikk fra norsk VM-historie

1894: Wilhelm Henie – Antwerpen (Belgia)

I Antwerpen i 1884 syklet Wilhelm Henie inn til gull på 100 kilometer banesykling. Dette var tidenes andre VM. Med tiden 2.35.53 ble han Norges første verdensmester, 13 runder foran nestemann. Ikke før 1973 og Knut Knudsens triumf på banen i San Sebastian fikk vi en ny.

Da Norge søkte sykkel-VM var det med ønske om å markere 100-årsjubileet for Henies bragd i 1994. Ingen trodde den perifere sykkelnasjonen Norge skulle overrumple mektige Italia i kampen om et VM i jubileumsåret 1993. Men underdog’en seiret, og Oslo og Hamar fikk æren av å arrangere jubileumsmesterskapet. 

Da Henie tok sin gullmedalje var sykkelsporten ennå i sin barndom. Det ble konkurrert på både høye og lave sykler, og på trehjuling. Tohjulingene ble ansett som vinglete og ganske uvørne. 

Det første mesterskapet gikk i Chicago i 1883, og der var det en av sykkelsportens første legender som stjal showet. Arhtur «Zimmy» Zimmermann vant både den engelsk milen og 10 kilometeren. Etter VM-seieren ble han proff og deltok ikke da Henie tok sin gullmedalje.

I Antwerpen tok engelskmannen Green sølv, foran van Oolen fra Belgia. Henie fulgte opp med bronse i Köln i 1895, og tok sølv bak franskmannen Bastien i Paris i 1900. Danmark var ledende innen nordisk sykkelsport i starten, og i de gamle offisielle resultatlistene er Henie registrert som dansk, fordi han syklet på lisens fra det danske forbundet. Først i 1910 ble Norges Cykleforbund stiftet.

Hinault, fulgt av Baronchelli, Pollentier og Van de Velde. Wilmann lengre bak. Foto Pressesports

1980: Jostein Wilmann – Sallanches (Frankrike)

Det var tidenes tøffeste VM-løype, og for første gang stilte Norge med mer enn én rytter til proffenes fellesstartritt. Knut Knudsen fikk imidlertid nok av Bernard Hinaults drepende tempo alt etter 8 av 20 runder. Den drevne Bianchi-proffen syklet strake veien til hotellet og gikk rett til sengs. 

– Den løypa er så hard at det er urimelig å forlange at det skal være en VM-løype. Om traseen hadde vært litt normal så ville Hinault vunnet uansett, sa trønderen misfornøyd med franskmennenes tilrettelegging for hjemmefavoritten. 

Klatreren Jostein Wilmann gikk bedre i den kuperte rundløypen over Côte de Domancy (2.7 km à 8.5 %, maks 17 %). Norges andre trønder til start ble 14.mann i Tour de France-debuten og skulle gjøre seg bemerket i sitt første proff-VM også. Wilmann ladet opp Sallanches ved å sykle de snaut 700 kilometer fra bostedet Frankfurt over tre dager. Puch Sem-proffen var i god form og optimistisk før start, men innledet det 268 km lange rittet med mekaniske problemer.

– Fronthjulet mitt så ut som et åttetall på første runden. 

Trass i flere punkteringer i tillegg, hadde han krefter nok til å bli nummer 13 over målstreken, 13 min 52 sek bak Hinault. Av de 107 startende var det bare 15 ryttere som fullførte. 

1979: Knut Knudsen – Valkenburg (Nederland)

1979 var året Knut Knudsen veltet fra det helt store på landeveien. Ikke bare i Giro d’Italia, der han ble kjørt ned av følgebilen til Magniflex-laget og falt fra en fremskutt plassering sammenlagt (kanskje tilmed rosa trøye). Men også i VM senere på året var Knudsen uheldig.

Trønderen var eneste nordmann til start Valkenburg. Derfor hadde han ikke samme luksus som hjemmefavoritten Jan Raas, som i hver forseringer av Cauberg-bakken ble dyttet opp av sine nederlandske lagkamerater. 

Knudsen gjorde imidlertid avtale med sin gamle lagkamerat fra Jollj Ceramica, Giovanni Battaglin. Ved å angripe i Cauberg på sisterunden, skulle italieneren tvinge Jaas og Dietrich Therau til å jobbe med Knudsen klistret på hjul. Tettet de luken til Battaglin var nordmannen bare en langspurt unna gullmedaljen.

Men før planen ble satt i verk, inntreffer det fatale i den 8-mannsterke frontgruppen. Et par kilometer før mål mister Raas balansen idet han ser seg bakover og drar ned tre ryttere – deriblant Knudsen. Nederlenderen holder seg imidlertid på hjulene og spurter inn til gull. En slukøret Knudsen triller inn på 7.plass og registrerer med sinne at Raas har vunnet.

Som et sviende salt i såret registrerer han også at kragebeinet er brukket og at de lukrative kriteriumsrittene – i likhet med gullmedaljen – ryker. 

1993: Lance Armstrong – Oslo (Norge)

Det var med god grunn at mange ikke likte løypa i Oslo. Ny asfalt, veimaling og et uavlatelig regnvær fremprovoserte et av de mest dramatiske og krasjbefengte VM i morderne tid. Noe er skikkelig galt når rutinerte proffer faller overende i oppoverbakke.

Mer enn ett celebert navn ble skylt av veien tidlig. Noen utmattet av de to stigningene, andre forferdet med det isende regnværet. Gianni Bugno kan plasseres i begge kategorier. Dag Otto Lauritzen derimot, animerte rittet fra front, sammen med forhåndsfavoritter som Maurizio Fondriest og Claudio Chiappucci. 

Med disse i en liten ledergruppe på nestsiste runde satt også en ung texaner som latet til å nyte de vanskelige forholdene. Og idet siste runde kom så Lance Armstrong sitt snitt til å distansere Lauritzen i den lengste bakken, da eimen av bedrøvelse oste opp fra nordmannens ansikt.  

En sped tilskuerskare jublet mens han syklet forsiktig nedover Ekeberg-bakken, der mange av dagens velt hadde inntruffet. Bare den dumdristige Chiapucchi hadde hjerte til å forsøke en fånyttes jakt. For i det flate partiet inn mot mål var Armstrongs ledelse blitt 20 sekunder.

Den muskuløse og eplekjekke amerikaneren hevdet senere sin uvitenhet til at rittets siste runde var kommet. Bare da han sjekket computeren, forsto han at målgang sto for tur. Likevel startet han feiringen da hele 600 meter gjensto. Førsteårsproffen heiste armene over sitt værbitte ansiktet som nå smilte i gullrus og vantro.

21-åringen som hadde norske oldeforeldre var nå den nest yngste verdensmesteren gjennom tidene. Den aller yngste etter krigen. Sett fra dagens virkelig, nesten 25 år senere, kan man si at denne våte augustdagen i Oslo ble et betydningsfullt frempek. Rytteren som skulle kaste lange skygger over sykkelsportens kommende tiår, hadde nå annonsert seg for fullt. Amatørrittet dagen før ble vunnet av Armstrongs kommende rival, Jan Ullrich. Dette mens andre takket av og andre revurderte pensjonisttilværelsen.

– Det var arrangert stor avskjedsfest og et avslutningsritt i Grimstad etter VM. For jeg hadde sagt at jeg skulle legge opp. Da var det jo litt flaut å innrømme at jeg tok et år til, smilte Lauritzen – som syklet 12 profesjonelle VM for Norge. En rekord. 

Kongen gratulerer Armstrong etter gullet i Oslo.

1990: Dag Otto Lauritzen – Utsonomina (Japan)

«Noen skrev at han veltet med vilje, men det nekter jeg å tro. Enkelte husket tilbake til VM to år tidligere, da lagkameraten min Steve Bauer ødela for (belgieren) Claude Criquielions gull-sjanser ved å tvinge ham i asfalten. Men ingen velter med vilje i et VM. Dirk De Wolf var ikke noen uvenn av meg. Jeg var egentlig ikke uvenner med noen i feltet. Han hadde ligget i brudd lenge og var ganske sliten. Mens jeg hadde hentet bruddet senere og var en del freshere. Så vi to lå foran i tet i en bratt bakke, cirka 20 kilometer igjen, og var på vei gjennom noen serpentinersvinger. De Wolf så nedover bakken og fikk øye på Rudy Dhaenens, cirka ett minutt bak oss. Han ser Dhaenens jobbe i gruppen bak, snur seg bakover og knytter neven mot ham. Og så mister han balansen og velter inni meg. En banal, teit krasj. Jeg lå på hjul og gikk ned. Han kunne reise seg opp igjen og jeg ga han et svingslag. Det bildet gikk verden rundt. L’Equipe hadde faktisk en hel side med det bilde og de skrev at jeg var den moralske vinneren. Jeg bommet på svingslaget heldigvis. 

«Mens De Wolf syklet videre, ble jeg stående fordi sykkelen min var ødelagt. Følgebilen kom altfor sent. Derfor satt jeg og gråt for meg selv. Jeg trodde jeg skulle vinne gull, men endte opp med ingenting (39.plass). I målområdet kom Eddy Merckx bort til meg og klappet meg på skulderen. Han var lagleder for Belgia, som fikk gull og sølv med Dhaenens og De Wolf. Det var kanskje det mørkeste øyeblikket i min karriere».

Lauritzen under VM i Oslo, tre år etter nedturen i Japan.

1994: Monica Valen – Capo d’Orlando (Italia)

Hun bommet på girvalget i spurten under Barcelona-OL, og veltet fra medalje da det skulle avgjøres i VM på hjemmebane. Men mens kreditorene fortsatt ventet på millionene etter sykkel-VM i Oslo, reddet Monica Valen (tidligere gift Valvik) mye av sykkel-Norges ære med sitt historiske gull på Sicilia. 

For denne gang var det den italienske favoritten som gikk ned. 23-åringen Valen holdt seg unna massevelten like før innspurten, posisjonerte seg perfekt på oppløpet og dundret forbi alle ved hjelp av «en heftig tolver» på kransen og en voldsom medvind. Denne gang var det ingen tvil om hvem som var først. 

Norges første VM-gull på landeveien kom etter at Valen hadde vært sesongens mestvinnende syklist. Karrieren hennes var likevel en av skarpe kontraster. Humørsyke Valen la i utgangspunktet opp i en alder av 17. Comebacket skjedde bare tre år før hun ble verdensmester i Italia. Hun vant prøve-OL i Barcelona, men feilet med girskiftet da det virkelig gjaldt. I Oslo-VM satt hun i tetgruppen over Ekeberg-stigningen og kjente eimen av laurbærkransen, før en italieneren syklet henne ned bakfra. 

I 1996 knuste hun kneskålen og hånden i en alvorlig bilulykke. Hun fikk 42 sting i pannen og beskjed om at karrieren var over. Men Valen lot seg ikke affisere og kom tilbake. OL i Sydney i 2000 endte dog også i tårer, da sykkeldronningen punkterte 3 km før mål. Det var også bare 3 km igjen da hun veltet under VM i 2002 – hvilket ble hennes siste år som profesjonell. To år senere kom store søster Anita Valen og spurtet inn til bronse på fellesstarten i Verona. Overraskende og sterkt gjort av Valen, som hadde vært i asfalten tre runder før mål.

2016: EBH & Alex – Doha (Qatar)

Likesom i enhver god thriller, er vi alle upålitelige vitner til våre egne liv. Hva som har skjedd, vet vi egentlig ikke før alle involverte parter har fortalt sin historie. Og kanskje heller ikke da. Ta den japanske filmen Rashomon for eksempel. En samurai blir funnet drept og fire personer forsøker å fortelle hva som har skjedd. Alle historiene er forskjellige og naturlig nok preget av fortellerens egeninteresse. 

Sett med norske øyne, var det en liknende Rashomon-effekt som også preget det turbulente etterspillet i Doha-VM. Var finalen vi bivånte med oppsperrede øyne et forsøk på opptrekk fra Edvald Boasson Hagens side? Eller prøvde han å kapitalisere på egne sjanser på bekostning av Alexander Kristoff? I likhet med identiteten på samuraiens morder, får vi nok aldri vite svaret på akkurat det. 

Nasjonal lojalitet regnes ofte som irrelevante og gammeldagse idealer i sykkelsportens realpolitik, der kommersielle lag og personlig gevinst råder. 

– Jeg sykler med norsk landslagstrøye i VM, men jeg sykler for arbeidsgiveren min. Sykling er en idrett, men også et yrke. Jeg tjener mer penger på at en av mine lagkamerater i 7-Eleven vinner VM enn at en annen nordmann vinner. Det kan høres rått ut, men slik er det, sa Dag Otto Lauritzen foran VM i Chambéry. 

– Sportslig vil det være best å sykle for PDM, sa Atle Pedersen, som punget ut med 7.500 kroner på en Aeroflot-billett for å delta i Japan-VM i 1990.

– I VM tenker jeg først og fremst på meg selv, men i en krisesituasjon vil jeg hjelpe Greg LeMond, sa Z-rytter Atle Kvålsvoll. 

– Jeg trodde jeg skulle bli verdensmester da jeg satt på hjulet til Edvald med 400 meter igjen, men når jeg aldri ble kjørt frem, forsto jeg fort at det ikke kom til å bli sånn, sa Kristoff – som hadde lovet pengepremie til de som hjalp han til et eventuelt VM-gull i Doha.

– (Edvald) trenger sikkert ikke de pengene uansett, siden han har en god kontrakt (hos Dimension Data), sier Kristoff – som mottok 50,000 av Thor Hushovd etter det norske gullet i Geelong. Boasson Hagen fikk imidlertid ingen bonus.

– Meningen var å gi Edvald penger også, men jeg syntes det ble feil. Han brukte sin egen sjanse, gikk i brudd og kjørte sitt løp. Jeg sa det til dem før VM at dersom de hjalp meg, og jeg vant, skulle de få 50,000 kroner hver. Det var et lokkemiddel. Hvorfor skulle de ellers hjelpe meg? Ikke fikk vi dagpenger av landslaget. Ikke hadde vi kaptein som vi skulle kjøre for, mimrer Hushovd selv.

Oppgitt Kristoff etter VM-fadesen i Doha. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

2010: Thor Hushovd – Geelong (Australia)

Thor Hushovd snakket som regel mer taktikk med trener Atle Kvålsvoll enn han gjorde med landslagssjefen og de øvrige på det norske laget. Slik var det også før VM i Geelong der Norge stilte med bare tre ryttere.

Trass i et kragebeinsbrudd i mai var Hushovd i god form, og lovet derfor Edvald Boasson Hagen og debutant Alexander Kristoff 50,000 hver hvis de hjalp han ta gull.

– Klart jeg på dette taktikkmøtet kunne ha forlangt at Edvald skulle sitte på mitt hjul hele tiden. Jeg kunne vært tydelig på at jeg ønsket at han skulle hjelpe meg. Men jeg gadd ikke, for jeg visste at Edvald ikke ville gjort det, husker Hushovd.

– Edvald er beinhard selv. Han tror han skal vinne. Og det er greit. Det er det rare med landslag. Vi er lagkamerater, men samtidig konkurrenter. Da er det helt annerledes med klubblag. Som kaptein kan du forlange at lagkameratene skal hjelpe deg. Du kan skjelle og smelle. Men ikke på landslaget. Her har alle sine egne interesser. Alle kjører for seg selv. Hva betyr det for Edvald at jeg vinner? Ingenting. Han vil vinne selv. Det forstår jeg.

Taktikken ble derfor å se til Spania. Óscar Freire var i kanonform, hadde vunnet Milano-Sanremo og var omringet av en sterk spansk armada. Ved å følge bevegelsene til den rutinerte, tredoble verdensmesteren Freire, kunne Hushovd være rimelig sikker på havne i en vinnerposisjon.

Etter seks av de elleve rundene går imidlertid et farlig brudd. Philippe Gilbert, Filippo Pozzato, Cadel Evans og Boasson Hagen går med. Hushovd fryktet toget var gått. Bekymringen ble bare forsterket da Frank Schleck trillet opp langs siden for å slå fast at rittet var over for hovedfeltets del.

Men så ser Hushovd sin frelser. Freire sitter i samme gruppe. Og Spania begynner å kjøre. Hardt. Med litt hjelp fra Russland så var luken tettet, og plutselig har Hushovd et reelt håp om å bli verdensmester igjen. Men først måtte han utholde et smertehelvete framprovosert i bakkene: Kramper. 32-åringen proppet i seg magnesium- og kalsiumtabletter, like mye som mat og væske.

– Jeg var livredd. I andre løp har jeg ikke klart å tråkke rundt når krampene har tatt meg. Da har jeg vært ferdig, husker Hushovd – som nesten måtte bryte et Tour de France på grunn av samme problem noen år tidligere.

Men ikke den gang.

– I den siste bakken støtet Gilbert igjen. Alene. Han bare forsvant. Det var ikke i tankene mine engang å forsøke å følge ham. Det var umulig. Ikke la denne muligheten gå fra deg, tenkte jeg med meg selv. Jeg snakket kontinuerlig med meg selv.

– En stund tenkte jeg at jeg var fornøyd med å ha gjennomført et bra mesterskap. Jeg hadde klart å være med. Da Philippe var foran, tenkte jeg at nå kan jeg ta VM-medalje. Sølv eller bronse. Men da vi tok ham igjen to kilometer før mål, skjønte jeg at dette kunne ende med gull!