Mange tror fortsatt at brosteinsetapper i Tour de France tilhører særsjeldenhetene, men faktisk var de før midten på 80-tallet like iboende i rittet som Pyreneene. Området Hauts-de-France var, og er, et av fransk sykkelsports kjerneområder, og byer som Amiens og Lille puster og ånder for sporten. Noen ganger var etappene svært avgjørende for sammendraget, og alltid satte de frykten i favorittene. Dette er noen av de mest minnerike pavé-dagene i Tourens historie.
Stikkord: brostein
Spøkelse fra fortiden
Stille før stormen. Marcus Ervine-Andrews speider nervøst ut over kanalen. Gjennom morgendisen på den andre siden, ser han en umulig oppgave: Wehrmacht, en hel tysk divisjon. I sterk kontrast har den britiske kapteinen på sin side bare 200 utmattede menn. 1. juni 1940, soldatene hans på sine siste bein. Ervine-Andrews må likevel konstatere at tyskerne har satt inn et angrep langs hele linjen. De kommer i gummibåter og i hopetall. Kapteinens menn svarer med maskingevær, men fienden kan ikke stoppes.
Ervine-Andrews må tenke fort. Han klyver opp på en låve med stråtak. Her griper han et maskingevær og skyter så vilt rundt seg at fiendens stormende offensiv forpurres. Omsider leder han sine menn i sikkerhet.
Selv om slaget er tapt, er den første lille kampen, mot alle odds, vunnet. Wehrmacht er satt tilbake med nok et par livsviktige timer. Heltedåden sørger for at tusenvis av franske og britiske soldater blir evakuert og reddes fra den tyske krigsmaskinens ubarmhjertige vrede.
«Drap er alltid ulovlig, så lenge det ikke utføres i store antall og til fanfaren av trompeter». Men retorisk må man spørre; når alt kommer til alt, handler det likevel om enkeltskjebner? Slik som Ervine-Andrews’ og hans menn…
Med strendene i Dunkerque og utsikt mot den engelske kanal som bakteppe, må bare den fjerde etappe i Tour de France bli en påminnelse om at Europa nok en gang, er i krig. For det var her, for ca 80 år siden, at en stor styrke britiske og franske soldater ble evakuert med båt etter å ha blitt omringet av tyske styrker, en dramatisk og for lengst berømt evakueringen utført under kodenavnet operasjon Dynamo. I motsetning til Ervine-Andrews, som lå og ventet på fienden, våknet Europa opp til sjokkerende bilder av russiske tanks på vei inn i Ukraina på en tilsynelatende fredelig fredag i februar.
Samme dag vinner det russiske laget Gazprom-Rusvelo etappen i UAE Tour. Samme dag vinner også den ukrainske rytteren, Anatoliy Budyak, en etappe i Tour de Rwanda. To enkeltskjebner, og to ganske så prosaiske hendelser i den lille sykkelverdenen, men som i lys av Europas geopolitiske krise, plutselig fikk stor symbolsk betydning og oppmerksomhet. Hvordan skulle sykkelsporten reagere? Fordømme den ene, hylle den andre? Hvor går skillet mellom idrett og politikk? Kan disse to sfærene holdes adskilt?
«Jeg er ikke noen politisk person, og vanlige folk som meg, ble aldri spurt om vi ville ha krig,» annonserte russiske Aleksandr Vlasov etter sin seier i Tour de Romandie, hvorpå sosiale medier kokte over i reaksjoner mot utøvere fra Putins Russland.
«Jeg, som mange andre russere, vil bare ha fred!»
Et par måneder forut for Vlasovs seier hadde det internasjonale forbundet UCI inndratt lisensen til russiske lag, deriblant Gazprom-Rusvelo hvis eiere har bånd til Putin-regimet. Et utilsiktet offer i prosessen, ble norske Eirik Lunder. Gazprom-rytteren ble plutselig stående uten kontrakt.
«Det ble nesten seks uker på egenhånd og da dukker det jo opp vurderinger om jeg skulle avslutte karrieren,» sier Lunder. «Personlig forstår jeg godt hvorfor fordømmelsen og boikotten kommer. Jeg forstår også godt at det blir feil at vi sykler videre med russisk sponsor i laget.»
Likesom Lunder, gjorde flere russiske utøvere poeng ut av å distansere seg fra krigshandlingene. Ineos-rytter Pavel Sivakov gikk enda lenger da han byttet nasjonalitet, fra russisk til fransk.
«Jeg var redd for å bli sett på som en forræder, og fikk faktisk noen negative reaksjoner på sosiale medier. Men 95 prosent av folkene viste forståelse og støttet meg,» sa den tidligere russeren til L’Equipe.
Krigen i Ukraina er altså blitt en kamp på idrettsbanen også, og som regel er det utøverne som både lider og settes under press. Idrettstoppene slipper kanskje billigere unna.
«Idrettsledere har en tendens til å åle seg unna vanskelige problemstillinger når de blir konfrontert med det politiske innholdet i idretten. Det har vi senest erfart i Norge i forbindelse med fotball-VM i Qatar og vinter-OL i Beijing,» bemerker Andreas Selliaas, journalist med idrettspolitikk som spesialfelt. «Når kravene om boikott kommer forsvarer man deltagelse enten med at idretten kan være et verktøy for forsoning og at idretten er en fin arena for dialog, særlig når de politiske forbindelsene ikke er på topp. Og nesten i samme åndedrett forsvarer man seg med at siden norske og andre lands myndigheter driver handel og har forbindelser til stater som vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med, så da kan idretten gjøre det samme. Dette er en farlig balansegang og setter idretten i sjakk.»
1.mars gikk UCI altså inn for å bannlyse alle lag fra Russland og Hviterussland. At Lunders lag Gazprom-Rusvelo ble kastet ut, høstet imidlertid ikke applaus i hovedfeltet. Mange ryttere i Giro d’Italia, deriblant storfavoritten i rosa Richard Carapaz, syklet med blått armbånd til støtte for det russiske laget.
«Som alle oss andre, er alle de 21 rytterne (på Gazprom-laget) i mot krigen og har ingenting med konflikten å gjøre,» sa Gianni Bugno, leder for rytterorganisasjonen CPA.
Samtidig som Gazprom mistet retten til å konkurrere, står russere på andre lag fritt til å delta i ritt. Delta uten videre kan også Igor Makarov, den russiske representanten i UCIs styringskomité. Gazprom-Rusvelo ble av UCI definert som russisk, til tross for at laget er registrert i Sveits, hovedsponsoren er Gazprom Tyskland og bare ni av lagets ryttere er russiske.
«Det har vært mye fram og tilbake i denne saken,» sier Lunder «og det er ikke alt jeg henger med på. Jeg skjønner at UCI valgte å ta affære, men så blir det litt dårlig kommunikasjon rundt mulige løsninger for rytterne. Det hadde vært bra om man kjempet litt slik at flere ryttere kunne ha forlenget karrieren.»
Grunnet UCIs strenge krav om antall ryttere per lag, har de fleste slitt med å finne seg ny kontrakt.
«Til slutt var det Coop som greide å skaffe en plass til meg. Det er jeg veldig takknemlig for. Hva som står i den kontrakten, er en sak mellom meg og laget – men det viktigste for meg var å få muligheten til å sykle ritt og konkurrere igjen.»
Politisk og PR-messig har Ukraina-konflikten vært krevende for UCI. På en måte ønsker forbundet å være mest mulig apolitisk, samtidig som de ikke kan fremstå som handlingslammede.
«Det vil ta lang tid før internasjonal idrett kommer tilbake til en normalsituasjon igjen, hvis den noen gang gjør det,» understreker Selliaas «Vladimir Putins meningsløse krig i Ukraina kommer til å endre sikkerhetskartet i Europa og internasjonal politikk for all framtid.»
Petit guidet Kristoff gjennom ukjente Roubaix-partier
(Sykkelmagasinet): Tre ganger siden Thor Hushovd hevet armene over hodet ved munningen av Arenbergskogen i 2010, har brosteinsetapper gjort sitt inntog i Tour de France-sirkuset.
Verken i 2015 eller i 2018 klarte brosteinshinderet å skape det helt store oppstyret. I 2015 var det målgang på Mur de Húy dagen i forveien, før en 223,5 kilometer lang, klassikerliknende etappe gjennom Belgia og Nord-Frankrike, inneholdt syv brosteinsstrekker mot slutten. Tony Martin vant etappen foran en skokk klassikerstjerner, og kjørte seg samtidig inn i gul trøye.
I 2018 utgjorde det ikke den helt store forskjellen mellom sammenlagtrytterne, da John Degenkolb spurtet inn til seier og Greg Van Avermaet forsvarte gult med bravur.
Hvis målet var dramatikk og kaos, traff arrangøren langt bedre i 2014. Det var en våt og gjørmete affære mellom Ieper og Arenberg. En etappe flere av sammenlagtrytterne kviet seg for å legge ut på.
Chris Froome hadde skadet håndleddet i en velt dagen i forveien. Sky-kapteinen gikk i bakken på nytt etter tre mil, og sto av sykkelen alt før det første brosteinspartiet var inntatt. Ufyselig regnvær gjorde for øvrig at arrangøren la ruta utenom Mons-en-Pevele og Orchies, noe som reduserte antall brosteinskilometer til 13.
Det var Lars Boom som vant etappen, med Vincenzo Nibali helt opp på en tredjeplass. Etter en fantastisk kollektiv innsats fra Astana, forsvarte italieneren sin gule trøye.
Hushovds revansj
Som i 2014, ble også målgangen lagt til utkanten av Arenberg-skogen i 2010. Etter at brosteinsetapper figurerte i Tour de France på 70- og 80-tallet, ble dette det store comebacket på 2000-tallet.
I forkant hadde Peter Van Petegem agert som læremester for Alberto Contador for å vise spanjolen hvordan man best forserte brosteinen. Det var imidlertid lillebror Andy Schleck som imponerte mest, mens Fränk Schleck – kjent som en dårlig ’bike-handler’ endte sitt Tour de France i fosterstilling langs veikanten.
Thor Hushovd var adrenalinsint etter at han mistet sjansen for å angripe for etappeseier da Fabian Cancellara tok til fronten og nøytraliserte etappen dagen i forveien etter velt. Inn på oppløpet kunne ingen stagge ’Oksen fra Grimstad’ denne dagen, på tross av at Cancellara, Geraint Thomas, Cadel Evans, Ryder Hesjedal og Andy Schleck fulgte ham hele veien inn.
I Tour de France-sammenheng er brostein både elsket og hatet. Kanskje aller mest det siste, ettersom rene klatrere – som kanskje aldri før har dristet seg ut på dette underlaget i konkurranse, er nødt til konkurrere side om side med Marco Haller og Peter Sagan.
Det er også viktig å skille mellom de to tingene, først og fremst fordi brosteinsetapper i Grand Tours:
* Ikke er i nærheten av like lange som de største endagsrittene. 255,8 kilometer i årets Paris-Roubaix mot 155 kilometer på etappe 5 av årets Tour de France.
* Ikke på langt nær har like mye brostein: 54,8 kilometer i Paris-Roubaix mot 20 kilometer i touren. Dette har selvsagt også med totalbelastningen rytterne som deltar i en Grand Tour er nødt til å håndtere.
Ble guidet av Petit
Etappe 5 i årets Tour de France starter i Lille, nordvest for Roubaix. Det betyr at kjøreretningen er snudd i forhold til hva rytterne er vant til under Paris-Roubaix.
I 2014 var været en vesentlig faktor for at etappen ble såpass krevende. I tillegg er det en litt annen opplevelse å innta franske bondeveier i juli enn i starten av april.
– Jeg kjente meg ikke helt igjen på noen av de vanlige sektorene fordi det var vesentlig mer vegetasjon der nå, sier Alexander Kristoff til Sykkelmagasinet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
35-åringen tok turen innom sammen med blant andre Dmitri Claeys, Adrien Petit og Baptiste Planckaert i mai.
– Da syklet jeg Grand Prix de Morbihan og Tro-Bro Leon i forkant, så da passet det godt å ta turen innom. Adrien Petit kommer fra området, så han er jo godt kjent, sier Kristoff.
Svinger unna de verste partiene
At nordmannen ikke kjente seg igjen i første del av løypa, er ikke så rart. To av de første seks sektorene (Monchecourt og Emerchicourt) har nemlig ikke dukket opp verken i Tour de France eller Paris-Roubaix tidligere. Flere av dem blir derimot benyttet under «Firedagers i Dunkerque» som i år ble vunnet sammenlagt av Philippe Gilbert.
De første sektorene er alle mellom 1,3 til 1,6 kilometer og har fått gradering to eller tre stjerner av arrangøren.
Under Paris-Roubaix er det tre sektorer med fem stjerner hvert år: Arenberg, Mons-en-Pévèle og Carrefour de l’Arbre. Sistnevnte ble benyttet i 2014, men i år er ingen av de antatt hardeste sektorene med.
Totalt dreier det seg om 19,4 kilometer brostein fordelt på 17 kilometer. Fire av de siste fem sektoren var imidlertid med under årets Paris-Roubaix. Wandignies og Tilloy-les-Marchiennes á Sart-et-Rosières er henholdsvis 2,8 og 2,4 kilometer lange og er begge belønnet med fire stjerner.
Den siste sektoren heter d’Hasnon à Wallers i rittboka, men dreier seg om etter hvert legendariske Pont Gibus. Det var her Lars Boom satte inn det avgjørende støtet i 2014, er parti som den dag i dag hedrer Gilbert Duclos-Lasalle som vant Paris-Roubaix i 2013.
– Jeg kjente meg igjen ved den gamle togovergangen (Pont Gibus), men vi kjører motsatt retning enn vi pleier etter Arenberg, og tar en slags halvsirkel, slik at vi ender opp rett før inngangen til skogholtet, sier Kristoff.
– Hva slags inntrykk fikk du under gjennomkjøringen; er det hardt nok til å skape store utskillelser i Tour de France-feltet?
– Hvis det blir regn, kan det nok det. Brosteinsstrekkene er i hvert fall lange nok, men det er ikke så mange av dem som jeg er vant til under Paris-Roubaix. Det er nok en etappe som blir vanskelig å vinne, men muligheten er alltids der, sier Kristoff.
Oppkalt etter Petit
Den aller første sektoren, 1400 meter lange de Fressain à Villes-au-Tetre, ble tidligere i år kalt opp etter «Le Bison», Adrien Petit – som fungerer som opptrekker for nordmannen i Intermarché-Wanty Gobert.
30-åringen er fra Arras en snau times kjøring unna velodromen i Roubaix. Han er en dreven klassiker-rytter og har to ganger blitt topp 10 under klassiker-dronningen. Senest i år endte han på 6.-plass.
Som lokalkjent rytter har han blitt spurt om hva han tenker om denne brosteinsetappen av franske Vélo Magazine, et svar som kanskje kan berolige Alexander Kristoff:
– I realiteten er ikke dette en veldig hard løype. Arrangøren kunne ha økt vanskelighetsgraden i (Auchy-les-Orchies á) Berseé eller Mons-en-Pévèle. Jeg tror ikke denne dagen vil endre mye i sammendraget, selv om en eller to favoritter kan miste vinnermulighetene her. Jeg kan se for meg en større gruppe, på opp imot 50 ryttere, vil kjempe om seieren her.
PS: Brosteinsetappen i årets Tour de France dukker opp onsdag 6. juli.
Gul strategi
Grand Départ på dansk jord. Det skjer ikke ofte, noe Mads Pedersen er smertelig godt klar over. En nasjonal forløsning av sykkelsportens aller største fête, vil alltid sette hjemlige rytterne i alarmberedskap. Støtten vil være enorm, egne ambisjoner likeså. I tillegg er det en kjent sak at lokale arrangører benytter seg av kreativt løypedesign for å spille opp sine egne.
Det er selvsagt rytteren selv som skal gjøre jobben. Det har Pedersen tatt innover seg og lagt ned sine timer i vindtunnel for å finne fram til den mest aerodynamiske hjelmen, drakten og hjulsettene. Foran Tour de France-åpningen i Utrecht i 2015 var Alexander Kristoff inne på den samme tanken, med testing av utstyr i vindtunnelen hos Mercedes AMG Petronas-teamet i Manchester.
Den gangen – som nå – ventet en forholdsvis kort tempoåpningen på tourens første dag. I København dreier det seg om 13 kilometer forbi både ”Den lille havfrue” og Amalienborg Slott. I all hovedsak på brede, rette strekker. Det er en løype som passer for spesialistene, men som også gir håp for rytterne med raske muskelfibre – som evner å holde høy fart over relativt korte distanser.
De færreste tror Pedersen slår kloa i Le Maillot Jaune alt på Rådhusplassen i København. Derimot handler det om å holde seg på skuddhold av gult. Dagen etter deles det nemlig ut ti bonussekunder til etappevinneren, noe som kan tvinge fram trøyeskifte på toppen. Etappe to er enda mer spesiell for nettopp Pedersen fordi man tidlig på etappen passerer hjemstedet hans, Holbæk. Idet feltet inntar Sofiesminde allé mot Dragerupvej og Strandmøllevej til sentrum av Holbæk, kunne 26-åringen skimtet huset sitt, hvis ikke den trofaste hjemmefansen hadde sperret siktlinja hans. Det vil ikke være mer enn 150 meter opp til villaen han har kjøpt med kona Lisette, som faktisk er utstyrt med en egen karpedam. Kystveien ned til den innlagte spurten ved Kalundborg, litt over halvveis ut på etappen, kan han etter eget utsagn ”sykle i blinde”.
Skulle ikke den gule drømmen materialisere seg ved målområdet i Nyborg, venter en ny sjanse dagen etter. Denne er også lagt til kysten, men er mindre vindutsatt enn møtet med den mektige Storebæltsbroen dagen i forveien. I Sønderborg, hjembyen til blant andre tempoverdensmester Verner Blaudzun og LEGO-topp Niels Christiansen, er også danske toppsyklister godt kjent.
Under Post Danmark rundt munnet dag to ut i massespurt på etappen fra Ribe. Pedersen krummet nakken og kom ut på oppløpet med høyere fart enn Giacomo Nizzolo og Dylan Groenewegen. Han tok en klar seier, mens de to toppnavnene bak ham endte opp med å gå i klinsj med hverandre. Etappen ble avgjort via en rundløype ved Dybbøl Mølle og en finale som minner mye om det som venter på den siste Tour de France-muligheten på dansk jord. Rytterne kommer til å innta Borgermester Andersens vej i høyt tempo, før en markant retningsforandring inn på Augustenborg Landevej. 750 meter senere venter målstreken, noe som gjør posisjonering inn i den siste venstresvingen til et viktig moment.
«Det var fett å vinne på hjemlige veier,» uttalte Pedersen tilbake i august.
Tenk hvor stort det hadde vært å si det med gult på overkroppen i tillegg.
Pølsemakeren
Forbløffelsen lå som et slør over velodromen i Roma. Inne på den olympiske parketten ble Guds egne sykkelfanatikere vitne til en ukjent danske ved navn Ole Ritter sette ny verdensrekord på 100 kilometer. Året er 1965. Han var riktignok dobbelt dansk mester, men hvem hadde trodd at en tidligere pølsemakerlærling fra Slagelse kunne utmale slik harmoni mellom kolossal kraft og uforstyrret eleganse – runde etter runde, tråkk etter tråkk.
Guido Costa – den legendariske italienske landslagssjefen – var imidlertid ikke overrasket. Et par år tidligere utviklet han et vennskapelig repertoar med Ritter, da han hadde ansvar for de danske banerytterne. Han viste hvilket råskap som bodde i slakteren. Ideen om 100 kilometeren var Costas og et grep for å få Ritter ut i profflivet. Det funket.
Kombinasjonen av en sensasjonell verdensrekord og Costas tunge anbefaling førte Ritter på toget til Italia enda en gang. Desember 1966 pekte han nese mot Milano, denne gang med en proffkontrakt hos Germanvox-Wega i lomma.
Germanvox-Wega var på ingen måte et hardtslående storlag, og Ritter ble ikke betalt mye. Sponsoren lagde middels gode fjernsynsmøbler. Selv om polentagrøt og brylkrem var de største utgiftene, kunne ikke Ritter livnære seg på to millioner lire (eller 24.000 kroner) i året. Riktignok bodde han første natten på forværelse til Fausto Coppis enke i Novi Liguer (hvilket er et eiendommelig frampek om suksess og en unik historie i seg selv), men ellers var Ritter tvunget til en nomadisk tilværelse på gjesterommet hos forskjellige lagkamerater. I påvente av trange økonomiske kår i oppstarten av profflivet, tok han turen innom Den Danske Bank i København. Ettersom filialsjefen på Nørrebro var svoren fan av Ole Rittes mange eskapader som talentfull amatør, ble den Italia-klare syklisten innvilget kreditt på 50.000 kroner.
De pengene ble imidlertid aldri brukt. Etter hvert som Danmarks første profesjonelle rytter havnet på ”lønningslisten” til danske sportsjournalister – hos Politikken, Berlingske Tidene og Ekstrabladet – kunne Ritter betale banken tilbake. Supplementet fra avisene vokste dessuten parallelt med Ritters fortellerevne og kreativitet. Ofte fikk hver av journalistene sin helt egen, eksklusive historie.
Selv om Germanvox-Wega syklet i skyggen av storlagene Molteni og Salvarini, var dets deltakelse i Giro d’Italia naturgitt som et italiensk lag. På startstreken i 1967-utgaven var Felice Gimondi den store favoritten. Men stående skulder til skulder med proff-feltets ypperste elite hadde Ritter kun øyne for én bestemt rytter. Rytteren som var inspirasjonen bak hans egen 100 kilometers rekord. Rytteren som med sitt karakteristiske, silkemyke tråkk og ufeilbarlige sittestilling personifiserte den ideelle tilstanden – alt som Ritter selv ønsket å oppnå. 1967-utgaven av Giro d’Italia ble Jacques Anquetils aller siste Grand Tour. Ritter kom akkurat i tide til å tukte sitt forbilde.
For på den 16. etappen – 45 kilometer mellom Mantova og Verona, rittets eneste tempo – finner vi Anquetil i perlerekken av ryttere slått av den danske debutanten. Ritter vant med ett sekund foran Rudi Altig, to sekunder foran Ferdi Bracke og seks sekunder foran Anquetil. Gimondi måtte innrømme hele 38 sekunder. Anquetil var både kald og våt da han krysset mållinjen, men kunne ikke skjule sin beundring for Ritters formidable fart på 47.3 km/t. Ifølge selveste «Monsieur Chrono» var dette godt nok til å sette ny timesrekord, hvis arrangøren hadde målt tempoen nøyaktig. Anquetil slo den rekorden to ganger og visste godt hva han snakket om.
Men det var ikke bare laudabel aksept fra tempospesialisten Anquetil som vekket oppsikt om danskenes første etappeseier i Giro d’Italia. Noen dager tidligere hadde Ritter en oppstandelse à la Rasputin. En horribel velt som blottstilte Ritters sjeldne kaliber. På femte etappe krasjet han i en såpeglatt utforkjøring og dro med seg omtrent halve feltet. Totalt oppskrapet og kraftig forslått kom han til bevissthet liggende under en bil! Da han utrolig nok krysset målstreken var ansiktet så hovnet opp, at soigneuren måtte legge godviljen til for å kjenne han igjen. Væskeansamlinger rundt det ene øyet gjorde at synet var sterkt redusert. Vakthavende lege på det lokale sykehuset reagerte naturlig nok med sjokk og forargelse da Ritter insisterte på å fortsette dagen etter. Med ett fungerende øye.
«Jamen, jeg bør vinde den enkeltstart. Helt enkelt.»
Dagen etter var Ritters forslåtte ansikt blåst opp på lokalavisens førsteside, akkompagnert av den passelige tittelen «Il danese insano» (Den gale dansken). En intens behandling med blodigler gjennom natten hadde imidlertid fjernet væskeansamlingene i ansiktet. På startstreken kunne Ritter derfor se nok rundt seg til å møte beundrende blikk fra konkurrentene. Ti etapper senere vant han tempoen.
Det påfølgende året var Ritter blitt såpass italiensk at han kunne snakke til seg en plass i Italias reisefølge til OL i Mexico City. I den tynne morgenluften 2000 meter over havet 10.oktober klokken 10:27 ruller han i gang. Da uret passerte nøyaktig én time hadde han tilbakelagt 48.653 kilometer – 560 meter lenger enn det Ferdi Bracke klarte i Roma. Rekorden skulle stå frem til 25.oktober 1972, da Eddy Merckx inntok Mexico City og kjørte nesten én kilometer lenger – 49.431.
To år senere returnerte Ritter til den meksikanske hovedstaden, med en ultra-lett, spesialbygget Benotto-sykkel på 5.46 kilo. Men til tross for tre forsøk klarte han ikke å flytte på Merckx’ rekord.
«Merckx hadde ideelle forutsetninger. Han forberedte seg i flere måneder og fikk trykkflasker med meksikansk luft fløyet inn til Belgia. Dag ut og dag inn trente han i sitt spesialbyggede trykkammer (i garasjen),» sa en skuffet Ritter etter tre mislykkede forsøk.
Først syklet han 48.739 kilometer. Men tidtakeren kom for sent og spolerte oppvarmingen til Ritter. På det andre forsøket stoppet han etter 20 kilometer da vinden begynte å ta seg opp. Selv med lett bris var det umulig å slå Merckx. Tredje og siste gang kjørte han 48.879 kilometer. Dermed hadde han forbedret sin rekord fra ’68 to ganger.
I 1975 skulle han endelig slå Merckx. Tour de France-tempoen til Châtel var 40 km i humpete alpeterreng. Lucien Van Impe vant suverent. Ritter ble nummer to, 56 sekunder bak. Ett sekund etter der igjen kom Merckx.
Ikke dårlig for en pølsemaker å være.
– Alex og meg. Jeg vil si at vi er perfekte kolleger
WAREGEM (Sykkelmagasinet): På vei inn mot 2022-sesongen hadde Intermarché-Wanty Gobert fulgt en klar strategi på overgangsmarkedet. I stedet for å binde opp mye midler rundt ryttere som kunne kjøre inn topp 10-plasseringer sammenlagt i Grand Tours, hadde man heller besluttet å satse på spurtopptrekk.
Flere spurtopptrekk.
Rundt Alexander Kristoff, Biniam Girmay og Gerben Thjissen ble ryttere som Adrien Petit, Barnebás Peák og Julius Johansen hentet inn. Andrea Pasqualon og Boy van Poppel var alt del av stallen. Alt under sesongåpningen på Mallorca indikerte det belgiske klassikermannskapet at de hadde brukt sesongoppkjøringen fornuftig. Biniam Girmay, sølvmedaljøren fra U23-VM i Leuven høsten i forveien, åpnet seierskontoen sin da han spurtet fra blant annet Ryan Gibbons, Pascal Ackermann, Michael Matthews og Giacomo Nizzolo ved havnebyen Alcúdia.
Utover våren skulle Girmay fortsette å skinne, tett fulgt av Alexander Kristoff som gjenfant gamle kunstner under blant annet Clásica de Almérica og GP Scheldeprijs. Eritreeren Girmay overgikk alle forhåndsspådommer ved å vinne Gent-Wevelgem i første forsøk, og deretter ta sin aller første etappeseier i Giro d’Italia. En scenevarm prosecco skulle bli hans bane i La Corsa Rosa, men for all tid er den tidligere Delko-rytterens navn innskrevet med gullskrift i historiebøkene.
Etter å ha kjøpt WorldTour-lisensen til polske CCC foran 2021-sesongen, har Wanty-laget tatt store steg. Fram til mai i fjor sto laget kun bokført med soloseieren til Taco Van der Hoorn fra Giro d’Italia. På samme tid denne sesongen hadde laget alt innkassert 11 seirer og 36 plasseringer i topp-3 – mot 5 i fjor.
Trekker opp med et smil. Fra begynnelsen av året var laget – ledet an av prestasjonssjef Aike Visbeek – en offensiv, ambisiøs enhet. Det virket ganske sømløst da franske Adrien Petit og italienske Andrea Pasqualon naturlig skled inn i plassene rundt Alexander Kristoff.
«Alexander og meg, du vet,» smiler Pasqualon, «jeg vil si at vi er perfekte kolleger. Vi trenger hverandre i alle ritt vi kjører. Han trenger meg, og jeg trenger i hvert fall ham,» sier italieneren og ler.
«Han er veldig talentfull og en stor mester fordi han har vunnet så mye og i tillegg vunnet mange av de største rittene. Det gir også meg motivasjon. Jeg er glad for å sykle sammen med ham i klassikerne og i Tour de France,» utdyper Pasqualon til Sykkelmagasinet.
Med en bakgrunn fra den italienske amatørscenen ble han plukket opp av et sveitsisk kontinentallag før han tok steget over til Wanty i 2017. Pasqualon, med sine lett gjenkjennelige mørke lokker, har en mengde topp 10-resultater på CV’en sin. Samtidig har han hatt problemer med å klatre helt til topps, på tross av gode klatrebein og en habil avslutning. Seier fra Coppa Sabatini, sammenlagt i Tour de Luxembourg og GP Plumelec, i tillegg til topplasseringer i Eschborn Frankfurt, De Brabantse Pijl og Omloop Het Nieuwsblad, forteller mye om karakteristikkene hans på sykkelsetet. I mai vant han dessuten Circuit de Wallonie, dog i nordmannens fravær.
Er det vanskelig kun å agere som hjelperytter?
«Jeg har også mine muligheter. Noen ganger når det er etapper med hard avslutning, kan han hjelpe meg. På flate etapper der han føler seg bra, så sykler jeg med et smil om munnen for hans del,» sier 34-åringen fra Bassano del Grappa i Vicenza.
Støtte og team spirit. Kristoff har selv dratt sammenlikninger tilbake i tid, og pekt mot støtten han opplevde i Katusha-laget, med typer som Rudiger Selig, Alexander Porsev, Marco Haller, Jacopo Guarnieri og Michael Mørkøv for å sette ord på støtten han føler innenfor Wanty-systemet.
Det er den ene siden av det. Den andre er at laget ser ut til å få til nær sagt alt de prøver på. I den delen av laget som ikke handler om klassikerne og spurt, har Jan Hirt og Domenico Pozzovio også levert strålende. Pozzovivo ble hentet ut av lediggang i midten av februar, og kvitterte ut 8.-plass i Giro d’Italia i slutten av mai.
Bak etappeseieren til Girmay i Jesi lå oppfordrende jobbing fra Hirt, Pozzovivo og Lorenzo Rota bak dypt inne i finalen. I forkant hadde resten av rytterne tatt ansvar og jobbet hardt i feltet. Også under Gent-Wevelgem bemerket Wanty-laget seg ved å ha hele fire rytteren på rett side av splitten. Det endte med Girmay-seier fra bruddet, men i gruppa bak befant Kristoff seg – sammen med sine to foretrukne spurtopptrekkere.
«Greit, vi er ikke det største laget, men jeg synes vi sykler på samme måte som dem. Ser du på det vi har gjort i løpet av klassikerperioden, er det mange som har lagt merke til oss. Vi har ikke budsjettene som matcher Quick Step eller Ineos, men vi er et veldig bra lag. De andre lagene følger med på oss. Nå tror jeg de ser på oss som et storlag,» sier Pasqualon.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
«Hvorfor blåser det en så gunstig vind gjennom dette konseptet akkurat nå?»
«Det er mange ting som spiller inn. Laget har tatt noen store steg de siste årene. Vi har egen ernæringsfysiolog, vi har nytt management. Alt er profesjonelt. Det er grunnen til at vi har blitt bedre som lag.»
Et at annet moment er personlige trenere. For tre år siden var kun 10 ryttere knyttet til lagets egne coacher. I dag er antallet 24.
Hentet ettertraktet opptrekker. Profesjonaliseringen av laget og den nye måten å gjøre ting på, fristet òg Alexander Kristoff, da det tidlig på vårparten i fjor ble klart at han meldte overgang fra UAE-Team Emirates. I en beskyttet rolle ble også Sven Erik Bystrøm signert, men laget hadde også følere ute hos Markus Hoelgaard og Søren Wærenskjold.
For å sikre Stavanger-mannen best mulig arbeidsforhold i massespurtene, ble det bestemt å grave dypt i lommene for å hente inn en solid opptrekker.
Adrien Petit hadde mange år bak seg fra Cofidis og Direct Energie. 31-åringen har også gode resultater å vise til selv. Han vant grusklassikeren Tro-Bro Leon så langt tilbake som i 2014, og ble nummer fem på en Tour de France-etappe tre år senere. Petit har også kjørt inn topplasseringer i Paris-Roubaix og Gent-Wevelgem.
Ettersom trioen også følger hverandre tett gjennom klassikerne, oppnår man lagfølelse og kontinuitet i arbeidsoppgavene fram mot Tour de France i juli måned.
«Det var veldig viktig for meg å bytte lag,» sier Petit til Sykkelmagasinet. «Jeg hadde det fint i det gamle laget mitt, men jeg ønsket å oppleve et nytt miljø og et nytt lag. Det er bra for meg å jobbe med en stor spurter. Jeg liker Belgia. Da jeg fikk muligheten til å kjøre for et belgisk WorldTour-lag, var jeg ikke i tvil.»
Som rytter med habil avslutning selv, hvordan er det med hans egne ambisjoner?
«Jeg er her bare som hjelperytter. Ambisjonene mine er ikke hva det var. Jeg skal gjøre så best mulig jobb for Alex i opptrekket som mulig. Det er det viktigste. Hvis jeg skulle få en mulighet i et ritt som Paris-Roubaix, så skal jeg prøve på noe. Men det er ikke hovedmålet mitt.»
«Han motiverer oss alle.» På rekordtid hanket Wanty-laget inn en homogen gruppe og fikk dem til å dra lasset i samme retning. Her kommer også de personlige egenskapene til Alexander Kristoff til sin rett. Ofte misforstått i offentligheten fordi han gir ærlige, direkte svar på spørsmålene han blir stilt. Samtidig en svært populær utøver blant rytterne på laget han har syklet på. Blant annet på grunn av lederegenskapene, god humor og en litt særegen musikksmak.
«Han er en veldig fin type. Han motiverer oss alle. Han snakker alltid med meg og Adrien, og de andre. Vi har laget en fin gruppe, og vi har det gøy sammen. Alt i alt er det bra å være på dette laget, og jeg synes Alex en god leder,» sier Pasqualon.
«Jeg liker veldig godt å jobbe med Alex. Han er veldig fokusert. Når vi flytter laget fra, er han alltid der. Det er veldig bra. Det er litt vanskeligere å få det til under flamske klassikerne, enn det er i massespurtene. Men vi skal gjøre så godt vi kan,» sier Petit.
En ting som ikke endrer seg, er presset. Det kommer enten du sykler som leder for UAE-Team Emirates eller Intermarché-Wanty Goubert.
Når Tour de France inntar København den 1. juli, vil presset være på den norske spurtkongen til å levere. Etter tempoetappen vil det komme to gode muligheter for samlet spurt, der spesielt den første av dem vil være utsatt for sidevind.
Etappe 4 er småkupert og har start i Dunkirk og målgang i Calais, begge deler ute ved den engelske kanal. Etappe 5 er brosteinsetappen mot Wallers og har dermed Paris-Roubaix skrevet over seg, mens etappe 6 starter i Binche – som er hovedsetet for lagsponsor Wanty. Det betyr en hektisk åpningsuke for det belgiske laget, med potensielt 3-5 muligheter for Kristoff.
Så er spørsmålet om han – og laget – fremdeles har det som kreves for å vinne en etappe i Tour de France?
«Hvorfor ikke?,» svarer Petit. «For to år siden vant han i Nice, da er det ingen grunn til at han ikke skal klare det i år. I massespurtene kan mye skje, er han i en god posisjon de siste 200 meterne er det mulig for ham å gjøre en veldig god spurt.»
Den siste brikken. Da Kristoff tok årets tredje seier under den etter hvert velkjente Tour of Norway-avslutningen i Stavanger, med flere turer over Grisabakken og målgang ved havnebassenget i Vågen, hadde han Petit ved sin side underveis.
Den siste testen blir Tour de Suisse, deretter starter duellene mot Fabio Jakobsen, Wout van Aert, Sam Bennett, Caleb Ewan, Dylan Groenewegen og de andre toppspurterne. Første del av årets sesong har vist oss at Intermarché-Wanty Gobert kan takle det aller meste. Også det som skjer på den aller største scenen. Hva er mulig for Kristoff med Wanty i Tour de France?
«Jeg har kjørt Tour de France i mange år,» sier Kristoff til Sykkelmagasinet «og så er det vel bare i tre av utgavene at jeg vunnet etapper. Sånn sett gjør jeg ikke regning med at jeg vinner. Jeg håper og tror det er mulig med disse to med på laget. Sjansen bør være større enn i 2020, og da tok jeg en etappe. Sånn sett har jeg bedre lag rundt meg nå, enn den gangen. Det var et sterkt lag i UAE-Team Emirates, men det var ikke bygd for spurting, men for å vinne Touren sammenlagt. Det klarte vi jo også. Da jeg vant den første etappen det året, skjedde det helt på egenhånd.»
«Hvis du skal beskrive Petit og Pasqualon som typer, hvordan vil du gjøre det?»
«Det er livlige typer. De er glad i en liten fest, tror jeg. De har ikke så høye skuldre og tar seg ikke så høytidelig, sånn sett. De er flinke. Gode på posisjonering og å kjempe seg til best mulig posisjon. Gode til å spurte. Fine folk å ha med i krigen, når man kjemper om posisjoner i klassikerne.»
Med krystallklare førstevalg i de siste to leddene av opptrekket, knytter det seg nå størst spenning til hvem som blir fartsholderen inn til kilometersmerket i det belgiske laget. Det kan bli Sven Erik Bystrøm, men egentlig er han signert med tanke på å utrette noe på egenhånd på enkeltetapper.
«Sven skal vel til touren,» sier Kristoff «og han er fin å ha med – selv om han har vært litt ute av det i det siste. Vi mangler noen som gjør den jobben han pleier å gjøre: Ta laget med fram i feltet uten at vi trenger å ta vind. Det dreier seg om siste to-tre kilometer og fram til kilometersmerket. Jeg vet ikke helt hvordan det blir ennå, men planen er at han kan bli med som fjerdemann i det opptrekket.»
PS: Denne artikkelen står også i Sykkelmagasinets Tour de France-utgave og ble skrevet før de endelige laguttakene til touren ble offentliggjort.
Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene
Kort ned ventetiden til Le Tour med profiler, historier og portrettintervju fra arkivet.
Continue reading «Anbefalt lesestoff: Tour de France-profilene»
Uno-X-talentet mister sesongens hovedmål
(Sykkelmagasinet): For tredje år på rad måtte arrangør Vélo Club de Roubaix Lille Métropole krype til korset og avlyse U23-utgaven av Paris-Roubaix.
Årsaken er veiarbeid som har blitt iverksatt tett opp mot selve rittet, i tillegg til at de har slitt med å få inn nok løypevakter. Avlysningen den 15. mai var en svært kjedelig nyhet for blant andre Stian Fredheim, som i fjor opplevde å vinne juniorutgaven av samme ritt.
– Det var sesongens store mål for min del. Paris-Roubaix er rittet jeg både har gledet og gruet meg til fordi jeg har så stor respekt for det, og synes det er så fett. Jeg har fokusert mye de siste ukene både på og utenom trening, kun for akkurat denne ene dagen. Men sånn får det være. Nå får jeg heller fokusere på andre ritt, og se framover, sier Fredheim til Sykkelmagasinet.
Kristiansanderen skal i aksjon under søndagens Ringerike Grand Prix for Uno-X Development Team.
Tidligere i våres har 19-åringen imponert med en rekke topplasseringer fra Olympia’s Tour i Nederland og Le Triptyque des Monts et Châteaux. Det har ført til at han er blitt signert av profflaget Uno-X Pro Cycling ut 2025.
– Personlig har jeg vært ganske fornøyd med sesongstarten. Jeg har fått med meg lærerik og god erfaring som seniorrytter. Jeg synes laget har gitt meg gode løp og god matching, der jeg har kunnet hevde meg og bygget selvtillit, samtidig som jeg får med meg god erfaring. Nå retter jeg blikket videre mot ritt jeg skal hjelpe lagkameratene mine, hvor det er hard for min del. Det er også en vitkig del av å pushe med selv foran neste år da jeg skal ta steget opp med proffene, sier Fredheim.
PS: De tre avlysningene betyr at det stadig vekk er Tom Pidcock som står oppført som regjerende U23-mester i Paris-Roubaix. Samme år ble for øvrig Jonas Iversby Hvideberg nummer 1o og Torjus Sleen 13.
Rasch om ny Ineos-generasjon: – Har overrasket meg
(Sykkelmagasinet): – Den har vært helt knall. Kjempebra! sier Gabriel Rasch om perioden med de ettertraktede vårklassikerne på programmet.
The Ineos Grenadiers har tidligere gått all in for suksess i Grand Tours, men har denne sesongen overgått alt av forventninger i klassikerne.
Podcast: Hvilke ryttere har imponert Gruppo Compatto så langt denne sesongen?
I spissen for utviklingen har det også vært gledelig å se at blant andre Ben Turner (22) og Magnus Sheffield (20) har blomstret rundt fenomenet Tom Pidcock (22).
– På en måte har laget dratt nytte av at Pidcock selv ikke har prestert helt på topp. Brosteinsklassikerne er blitt mer åpne. Det handler mer om å sitte igjen med ryttere i finalen og skape overtall, sier Gabriel Rasch til Sykkelmagasinet.
Unggutter har levert
Pidcock pådro seg magetrøbbel under Strade Bianche, og klarte ikke å utløse formtoppen i etterkant av det. Yorkshire-gutten ble likevel verdensmester i cyclocross i starten av året og tok OL-gull i terrenget i fjor sommer.
Det som uansett har vært gledelig, er at andre ryttere har stått fram og tatt ansvar i hans, i hvert fall formmessige, fravær.
– Jeg må si at jeg er positivt overrasket over den yngre gjengen. Ben Turner har kanskje stått i spissen, i tillegg har både Magnus Sheffield og Kim Hejduk bidratt til å gi oss et løft. Det er artig å få inn ryttere som er uredde. Det kan også bidra til ’sette ræva mer i gir’ på noen av de mer rutinerte rytterne, påpeker Rasch.
Nevnte Turner ble hentet fra lille Trinity Racing som styres av sykkelagent Andrew McQuaid. Rasch forteller at det var tips fra tidligere toppsyklist Ian Stannard som ga den temposterke rytteren med kallenavnet ”The Clock” muligheten på øverste nivå.
– Han anbefalte oss å signere Turner selv om han ikke hadde det store resultatene som U23-rytter. Han fortalte oss at han kom til å gjøre det bra som proff. Det er en litt annen kjørestil i proffeltet, med hardkjør over lengre tid. Det er morsomt å følge en rytter som tar nivået på måten han har gjort.
Vekket sterke følelser hos Knaven
Den norske sportsdirektøren vil denne sommeren gjøre unna Tour de France i tospann med Steve Cummings. Som et ledd i disse forberedelsene hadde han blant annet ansvar for laget i Baskerland rundt, før han i forrige uke styrte Ineos-troppene gjennom La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège.
Holeværingen er derfor rask til å skyve fokus over på Servais Knaven, når det gjelder delen av klassikerne som kumulerte med triumfer under De Brabantse Pijl, Amstel Gold Race og selveste Paris-Roubaix.
– Det var emosjonelt å se det på TV hjemme også, men du så kanskje den videoen fra Ineos-bilen underveis. Da får du et godt bilde av hva dette betyr. Servais har vel hatt ansvar for vårklassikerne i snart ti år nå, påpeker ’Gabba’.
Knaven vant selv Paris-Roubaix i 2001, men måtte legge fra seg internkommunikasjonen underveis fordi følelsene tok overhånd. Da var 29 år gamle Dylan van Baarle godt i gang med i kopiere triumfen hans 21 år tilbake i tid.
Nødt til å henge på konkurrentene
Det er framfor alt kollektiv at det britiske storlaget sto fram i andre halvdel av vårklassikerne. De begynte med at Wout van Aert pådro seg COVID-19 i forkant av Flandern rundt, og det hjalp også at Quick Step-Alpha Vinyl ikke var like sterke som de pleier.
For Ineos er det uansett en fjær i hatten at de oppnådde slike resultater med en oppstilling som fremdeles er relativt ung.
Rasch avslører at laget nå har begynt med en litt annen strategi på overgangsmarkedet, etter at flere av de største talentene har forsvunnet videre til Quick Step, Jumbo-Visma og UAE-Team Emirates.
– Vi har nok hevet oss et par hakk når det gjelder scouting av talentene. De andre lagene er så sinnssykt tidlig på. Det ser du for eksempel på et talent som Per Strand Hagenes. Han er nå signert av Jumbo-Visma ut 2026-sesongen. Det gir ham forutsigbarhet, men samtidig blir han satt inn i alvoret veldig tidlig, påpeker Rasch.
Fra Grand Tours til klassikerne
Ineos gjorde et liknende trekk med Magnus Sheffield. Han mistrivdes innenfor rekkene hos Rally Cycling (nå United Healthcare) og sa opp kontrakten i august i fjor. I stedet skrev han under en treårskontrakt for britene.
– Jeg tror Magnus satt med en hel del muligheter, men han valgte å skrive under med oss.
– Går det an å peke på noen årsaker til at så mange ryttere hos dere har vist solid form så langt denne sesongen?
– Det har klaffet både når det gjelder treningsopplegg og løpsprogram, i tillegg har de yngste signeringene vært veldig bra. Jeg føler også vi har hatt en litt mer åpen innstilling til rittene vi sykler. Vi har vært mer aggressive når vi trenger det, og vi ser etter muligheter til å vinne flere steder og ikke bare gå etter sammendraget.
PS: Under Baskerland rundt syklet Carlos Rodriguez (21) inn til seier på den 5.-etappen. I framtida knytter deg seg også forventninger til 20 år gamle Ben Tulett som ble andremann sammenlagt i Settimana Coppi e Bartali, og som blant annet kommer til sin rett i Ardennene. I mai er han aktuell for debut under Giro d’Italia.
Podcast: Hvem får skryt for vårsesongen?
(Sykkelmagasinet): Vår sykkelkyndige duo i Gruppo Compatto er tilbake med episode #09 – Våre vårfavoritter. Hvem av rytterne i WorldTour har tatt nye steg, gått litt under radaren eller rett og slett hatt en liten vårforløsning så langt i 2022-sesongen?
Denne gangen tenker vi faktisk ikke på Mathieu van der Poel, Tadej Pogacar og Wout van Aert som har hatt lift off for lengst – og bare fortsetter å bygge på et allerede skyhøyt nivå.
Vil du abonnere på Sykkelmagasinet? Les her!
Team Jumbo-Visma startet klassikerperioden som en sort og gul virvelvind. Da monumentene tiltok i styrke, våknet Mathieu van der Poel fra dvalen – mens Team Ineos vokste fram som det kanskje aller sterkeste kollektivet, og blåste konkurrentene av banen fra De Brabantse Pijl, via Amstel Gold Race og ut i selveste Paris-Roubaix:
– Jeg synes at etter Flandern rundt, er det Ineos-dominansen som har vært det store, påpeker Jarle Fredagsvik i podcasten.
– Under Paris-Roubaix tok de det før de kom til brosteinen. Det tok det i sidevinden. De tok de under de få kilometerne hvor van Aert og van der Poel faktisk tar det piano, og hvor selvtilliten nesten bikker over i naivitet. Du har det kollektivet. Og det som er så imponerende der er at de går rundt med alle mann. Det er ikke én kaptein som trekkes fram. De går inn og så kjører de hele laget fram og går på rulle med hele laget i to-tre mil før de begynner å spare noen litt, istemmer Jonas Lindstrøm.
Du finner hele episoden her:
Så da blir vel egentlig spørsmålet: Hvor mange Ineos-ryttere er det egentlig plass på lista over vårfavorittene?
Har det blitt plass til noen nordmenn, eller har Uno-X kollektivt vist fram litt for lite under det som er selve krona på verket av hektisk sesong med brosteinsklassikerne?
Lytt til Gruppo Compatto – og følg gjerne podcasten vår via Twitter – og du vil få svar.
PS: Vi hadde også en konkurranse gående i forbindelse med episode #09. Her var det Tor-Øyvind Teigen som stakk av med trøya Per Strand Hagenes brukte under fotoshoot med Sykkelmagasinet.
