brostein Archives - Page 2 of 4 - Sykkel

Prest, fest & vennskapstest

Omtalt som den ’største festen i sykkelsporten’ gjør ikoniske l’Alpe d’Huez comeback etter tre års fravær. Det kan være det bare er meg, men nå føles det lenge siden Geraint Thomas triumferte på toppen av Isére.

Vinterstid er dette regnet blant det ypperste av hva Europa har å tilby skituristene med sine 10 forskjellige gondoler, 24 stolheiser og hele 249 kilometer med preparerte løyper. Under OL i Grenoble i 1968, var det kjelkene som fikk kjørt seg nedover. Pussig nok har skistedet opparbeidet seg økenavnet l’Isle du Soleil – Soløya – fordi sjansene er gode for at du har sola i øynene mens du jobber deg nedover fjellsiden.

I juli måned er det Le Tour som framfor alt maner massene ut i serpentinersvingene over Bourg d’Oisans. Bebyggelsen er plassert 1869 meter over havnivået og inntas etter 13,8 kilometer fra lavlandet. 21 svinger og 8,1 prosents stigning i snitt. Førstemann til toppen!

Den mest ikoniske passasjen er sving nummer sju, som omdannes til et nederlandsk fuglefjell hver gang Tour de France-sirkuset passerer. I 28 år, fra 1964 til 1992, var Jaap Reuten øversteprest i Notre Dame des Neiges, kirken som ble reist på toppen for å hedre Jomfru Maria. Den nederlandske tilknytningen ble ytterligere forsterket ytterligere av hele åtte triumfer for oranje. Joop Zoetemelk, Hennie Kuper og Peter Winnen slo til to ganger hver, og sørget for at det nesten ble tradisjon med seks, nederlandske triumfer på åtte år mellom ’76 og ’83. Det har skapt en folkefest det rett og slett ikke er mulig å motstå for alle de tilreisende fra treskolandet. Det munner selvsagt også ut i internasjonale forbrødring over øl, pølser, freitjes, musikk og alt man tenkelig kan drapere i oransje den aktuelle juli-dagen.

I løpet av årenes løp har flere av de viktigste Tour de France-historiene blitt skrevet på toppen av Alpe d’Huez. I 2008 tok Carlos Sastre saken i egne hender da han angrep fra bunn av bakken, og samtidig gjorde Fränk og Andy Schleck til marionetter underveis.

Marco Pantani vant her to ganger, og står fortsatt med rekorden opp på 36 minutter og 50 sekunder. En bestetid kun Lance Armstrong har vært i nærheten av å klå. På temposykkelen i 2004 – vel å merke. Mannen fra Austin, Texas brukte de første delene av etappe 10 i 2001, til å overbevise feltet om at han hadde problemer med å henge på feltet over Col de la Madeleine og Col du Glandon. Da de siste 21 serpentinene gjensto avslørte US Postal-kapteinen sin egen bløff og ga seg ikke før avstanden bakover til Jan Ullrich faretruende nærmet seg to minutter.

En annen forbløffende seanse skriver seg fra 1986. La Vie Claire-duoen Bernhard Hinault og Greg LeMond. Tonen mellom dem var alt annet enn vennlig, men på toppen av Alpe d’Huez – på vei mot amerikanerens aller første triumf – munnet det ut i en slags våpenhvile mellom de to.

De to lagkameratene – og rivalene – ankom målområdet sammen. Over fem minutter før nærmeste utfordrer. Greg la en arm rundt lagkompisen, kostet på seg et smil og forærte ham etappeseieren. Illusjonen om en détente mellom de to, varte ikke lenge. På den 19. etappen angrep Hinault sin lagkamerat på nytt: Denne gangen i langesonen. Andrew Hampsten og Steve Bauer måtte hjelpe LeMond med å taue den ville grevlingen tilbake.

36 år senere følger Tour de France-feltet omtrent samme rute: Col du Galibier og Croix de Fer før Alpe d’Huez. At på til på Bastille-dagen, torsdag 14. juli. Se opp for fyrverkeri!

Den glemte giganten

Hjelperytteren Joël Pelier hadde en kort, intens og dramatisk karriere i Tour de France. På Col du Granon, giganten i Alpene, kollapset han og ble lagt i koma. I debuten havnet han i håndgemeng med rittlederen, selveste Bernard Hinault. Men i sin siste deltakelse brøt han naturens lover på veien mot en utrolig soloseier i Futuroscope.

Continue reading «Den glemte giganten»

Drømmen om Le Tour

Når årets Tour de France inntar Alpene, der Tobias Halland Johannessen for ett år siden vant ungdomstouren Tour de l’Avenir, klør det nok litt ekstra i sykkelbeina til den lovende Uno-X-rytteren. For stortalentet fra Drøbak har store planer for sykkelkarrieren.

Continue reading «Drømmen om Le Tour»

Mangler fremdeles etappeseieren i touren

Med start i København og to tøffe etapper i Sveits, har nok den Genève-fødte dansken Jakob Fuglsang litt ekstra varme følelser for årets Tour de France. Hva tenker den 37-årige veteranen om kapteinsrollen i Israel–Premier Tech, og det som kan bli hans siste forsøk i Touren?

Continue reading «Mangler fremdeles etappeseieren i touren»

– Det som ikke ødelegger meg, gjør meg sterkere

Som kaptein for et fransk lag i Tour de France bærer Guillaume Martin et enormt ansvar på sine skuldre. Men etter å ha fullført en mastergrad i filosofi og skrevet en bok om samme emne, har 28-åringen lært at man ikke bør ta alle ting i livet så seriøst.  

Continue reading «– Det som ikke ødelegger meg, gjør meg sterkere»

Dommen i Paris

Tour de France 1989 endte med tidenes jevneste sekundstrid i rittets historie. Laurent Fignon jaktet sin tredje gule trøye, Greg LeMond sin andre. Tre uker med intens, transatlantisk strid endte med en snuoperasjon som sendte sjokkbølger gjennom en hel sykkelverden.

Continue reading «Dommen i Paris»

Snuoperasjoner

I 2022 blir det sjette gang Tour de France inntar skisportstedet La-Planche-des-Belles-Filles. Det vesle fjellet i Vogesene er kanskje ingen Tour-klassiker, men like fullt en bratt stigning med avgjørende kraft.

Continue reading «Snuoperasjoner»

Drakk seg brisen på cognac og vant Tour de France-etappe

Pappa Jean-François Faber var fra Luxembourg, men sønnen François ble født i Aulnay-sur-Iton, Normandie. Han ble tildelt pass fra storhertugdømmet, men levde hele sitt liv på den andre siden av grensen og anså seg selv som fransk. Han hadde en halvbror ved navn Ernest Paul. Begge endte de opp som landeveissyklister.

Ernest stilte til start i Tour de France ved seks anledninger, og bokførte to etappeseirer. For Alycon-Dunlop syklet han som hjelperytter for Eugene Christophe under den ekstreme 1910-utgaven av Milano-Sanremo. Kun 63 av 256 rytterne endte opp med å legge ut på klassikeren etter at snøvarselet over Turchino slo inn. Paul var blant rytterne som søkte ly for været på toppen av passet, men ikke del av kvartetten (!) som fullførte – anført av vinneren Christophe.

Av de to halvbrødrene var det Faber som skviset ut mesteparten av talentet på stålrammen. 1909 vant han Tour de France sammenlagt, i et ritt Paul også satte sin bestenotering på 6.-plass.

Hele 19 etappeseirer ble det fordelt på ni opptredener i La Grand Boucle. Fem på fem dager det året han vant sammenlagt som første utlending noensinne.

Den dag i dag den lengste, uavbrutte seiersrekken i treukersrittet.

Snø, sludd, vind og gjørme

1909-touren var hjemsøkt av snø, sludd, vind og gjørme. Trolig naturens tilsvar til hetebølgen året i forveien. Jo verre forholdene ble – jo mer syntes François å vokse. Med 398 kilometer i øsende regnvær på dag to av rittet, angrep han fra en mindre gruppe og kjørte solo de siste 200 kilometerne inn til seier i Metz. 33 minutter foran nærmeste konkurrent.

Med 178 centimeter på strømpelesten og en matchvekt nær 90 kilo, var han en koloss. Kallenavnet ”Kjempen fra Colombes” ble ikke tatt ut av løse lufta. Colombes var området nordvest for Paris han og familien flyttet til da han var fire. Faren var også en ruvende skikkelse som livnærte seg ved å flytte møbler og tok i tillegg tunge tak i hovedstadens havneområde. Det var tilfeldigheter som bikket sønnens oppmerksomhet over mot sykkelsporten, i en periode der nyskapelsen Tour de France ble møtt med fascinasjon og entusiasme hvor enn det dukket opp.

I 1910 utkjempet han en intern lederstrid mot Octave Lapize i Alycon-mannskapet. Faber holdt seg lenge i ledelsen, men under etappe 7 i Pyreneene krasjet han inn i en hund som hadde forvillet seg inn i løypa. Han klarte å ta etappeseieren den dagen, i Nîmes, og beholdt ledelsen fram til Brest på den 13. dagen.

Her måtte han avgi ti minutter til Lapize, og duellen var i realiteten avgjort.

Den siste Tour de France-opptredenen

Denne sommeren gjør Tour de France-sirkuset retur til Grand Est og Longwy nær grensa til Luxembourg. En plass som av flere grunner har en spesiell link til godeste Faber. I 1914 – det som skulle bli hans 9. – og siste – Tour de France-opptreden, opplevde han sine to siste triumfer. Den første nettopp i Longwy, etter at Henri Pélissier, sammenlagtleder Philippe Thys og de andre sammenlagtrytterne lot ham få slippe unna i brudd på den 340 kilometer lange etappen fra Paris.

Da han ankom målområdet var han langt på vei dritings! For å motivere seg selv underveis i kamikaze-forsøket, hadde tatt små slurker av en flaske cognac. Heldigvis var det hviledag dagen etter … Det hindret likevel ikke Faber i å spurte inn til nok en seier i Dunkerque med Pélissier og Thys med i seierskampen.

I august samme år vervet luxembourgeren seg til den franske fremmedlegionen. Han ble skutt av tyske styrker mens han forsøkte å bære en fallen medsoldat på vei tilbake fra ’no-man’s land’. Regimentet hans led store tap, og mistet nærmere 2000 av sine opprinnelig 2900 menn i de brutale kampene.

Den dag i dag æres han av rittet GP François Faber som ble syklet første gang i 1918, og den første tiden var forbeholdt eliten. I dag er det et ritt på juniorkalenderen, og ble vunnet av Johannes Hodapp i slutten av mars.

Vinnere og tapere etter Roubaix-kaos

(Sykkelmagasinet): Jack Haig (Bahrain-Victorious) hadde ankommet Tour de France for å kjempe om en topp 10-plassering i sammendraget. I fjor veltet han stygt mot slutten av etappe 3 mot Pontivy.

Det gikk ikke så mye bedre denne gangen: Briten måtte nemlig stå av underveis på brosteinsetappen mot Arenberg – Port du Hainault.

Det bekrefter laget hans. Damiano Caruso holdt seg i gruppa med blant andre Jonas Vingegaard mot slutten av etappen. Der hadde han blant annet selskap av Matej Mohoric og Luis Leon Sanchez. Disse endte opp med å tape 13 sekunder til Tadej Pogacar i sammendraget.

Team Jumbo-Visma:

Det startet med at Wout van Aert gikk i bakken tidlig etter at ryttere i forkant ham bremset hardt ned i en sving. Den gule trøye kom seg heldigvis raskt opp igjen, og ble trygt hjulpet opp i feltet igjen av lagets følgebil og Steven Kruijswijk.

Verre var det da Jonas Vingegaard fikk trøbbel med kjedet med fem brosteinspartier igjen å sykle. Først byttet hans sykkel med Nathan Van Hooydonck. Den var altfor stor! Han så ut som et lite barn på en voksen manns sykkel.

Deretter byttet han til Kruijswijk sin, men omtrent samtidig dukket Jumbo-Visma-bilen opp og ga ham en sykkel som passet. Når hovedfeltet likevel kjører av gårde i 50-60 kilometer i timen, har man ikke tid til slike pit stops. Dermed ble det opp til Christophe Laporte, Kruijswijk og etter hvert Wout van Aert å taue ham opp i nærheten av Pogacar og hans gruppe.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KAN BRUKES TIL ALT: I går tok han etappeseier, i dag var han redningsmann for Jonas Vingegaard. Samtidig beholdt han den gule ledertrøya. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Kort tid etter krasjet Primoz Roglic med en løypesperring av halm. Sloveneren fikk skuldra av ledd, og fikk hjelp av Van Hooydonck, Sepp Kuss og Tiesj Benoot til å kjøre seg opp igjen. Han endte likevel opp med et tidstap på nesten to minutter til flere av sammenlagtfavorittene, deriblant Vingegaard, Aleksandr Vlasov, Geraint Thomas, Daniel Felipe Martinez og Adam Yates. Roglic falt 37 plasser i sammendraget – ned til en 44.-plass.

Jumbo-laget greide å begrense tidstapet opp til Pogacar, og berget samtidig den gule trøya. Stas for van Aert – men hadde det vært like greit å slippe ansvaret?

Ineos Grenadiers:

Både for Geraint Thomas, Adam Yates og Daniel Félipe Mártinez må føles som en meget god dag på jobben for Ineos-laget. Var sammen med BORA-hansgrohe blant lagene med tilsynelatende kontroll underveis.

Da Roglic gikk ned, var både Yates og Thomas involvert. Men uhellet endte ikke opp med å koste tapt tid i sammendraget.

Tom Pidcock la ned et solid dagsverk og satt med feltet inn. Dylan van Baarle – Paris-Roubaix-vinneren – var også aktiv tidlig, men var til slutt over ni minutter bak sammen med Luke Rowe.

BORA-hansgrohe:

Aleksandr Vlasov satt mye i front av feltet, og virket frisk underveis. Han klarte ikke å henge med Jasper Stuyven og Tadej Pogacar over de siste partiene, men det kan man da heller ikke forvente.

Vlasov ble solid støttet av Maximilian Schachmann, Patrick Konrad og Nils Politt hele veien inn.

BORA-laget vil være styrket i troen etter Roubaix-etappen. Det viste seg også at å bunkre opp litt ekstra med klassiker-skyts i stedet for å ta med Sam Bennett foran massespurtene ser ut som en god avgjørelse.

Andre lag:

Ag2r: Ben O’Connor pådro seg mekanisk trøbbel like før sektor 9 (altså den tredje på menyen). En del av lagkameratene hans slapp seg raskt tilbake for å hjelpe ham opp igjen, men toget hadde allerede kjørt. I mål hadde australieren tapt over fire minutter til det beste. Det betyr nok endret strategi for Vincent Lavenus mannskap i Alpene.

Israel Premier Tech hadde en veldig god dag med etappeseier til Steve Clarke, og fordi Jakob Fuglsang virket solid underveis. Jeg vet ikke helt hva danskens plan for rittet er, men status per nå er at han ligger på 21.-plass i sammendraget, ett minutt og 20 sekunder bak Van Aert.

Samtidig har Michael Woods rast nedover listen. Det betyr at Fuglsang kan fokusere på sammenlagtposisjonen sin, så lenge det varer – mens Woods nok er mest aktuell i kampen om etappeseier de neste dagene.

Alpecin-Fenix: Onsdagens andre DNF (did not finish) var Michael Gogl. Jasper Philipsen viste at formen er strålende. Andreplass tirsdag og han tok Fabio Jakobsen i spurten på dagens etappe. Mathieu van der Poel var no show foran i feltet i dag. Han pådro seg blant annet en punktering, men ble også regelrett kjørt ifra. Han drømte sikkert om gul trøye etter dagens etappe – og hadde en strålende mulighet da Wout van Aert gikk over i en hjelperytter-rolle. Alpecin-Fenix-kapteinen skal ikke tape 3 minutter og 48 sekunder på en slik etappe. Spørsmålet er hvor mye krefter Giro d’Italia har kostet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

DAGENS MANN: Sammenlagtrytterne la både etappeseier og trøyer i potten. Simon Clarke og Israel Premier Tech takket og bukket. Den australske veteranen tok en overraskende – men fortjent – seier ved munningen av Arenberg. FOTO: Pauline Ballet, ASO

Team DSM: Klarte å få Romain Bardet helskinnet gjennom etappen. Hvor tungt han satser på sammendraget får vi svar på underveis, men han har i hvert fall muligheten fremdeles. Andreas Leknessund må få godkjent for sin Tour de France-Roubaix-edition-debut, med 66.-plass.

TotalEnergies: Var laget på start med flest Paris-Roubaix-opptredener seg imellom. Underveis var det lite som fungerte. Peter Sagan veltet i en sving på vei inn mot første brosteinsparti. Anthony Turgis veltet på nytt og befestet sin posisjon som årets Lanterne Rouge. Det eneste håpet var Edvald Boasson-Hagen i bruddet. Det var tappert kjempet, men 3.-plass der og tredjeplass i sammendraget, lukter mest plaster på såret for 35-åringen.

Enric Mas satt med den store gruppe med sammenlagtfavoritt inn, så Movistar Team kan si seg fornøyd. Quick Step er nok litt skuffet kollektivt sett. 9.-plass til Fabio Jakobsen er ikke all verden å slå i bordet med.

EF Education-Easy Post var veldig aktive, men sitter verken igjen med gul trøye eller etappeseier. Det blir kanskje et par runder rundt taktikkbordet der i kveld, ettersom både Magnus Cort og Neilson Powless satt i bruddet – mens Alberto Bettiol trakk som en gal i feltet bak med Tadej Pogacar på bakhjulet.

UAE-Team Emirates, da? Pogacar trengte ikke et lag rundt seg i dag. Han gjorde all jobben selv. Kanskje litt surt at samarbeidet mellom Jasper Stuyven og ham fadet ut på slutten, og det munnet ut i kun 13 sekunder tjent i duellen mot Jonas Vingegaard. «Pogi» kan likevel finne trøst i at Primoz Roglic har havnet på bakfoten siden sist.

Edvald tapte spurt og misset gul trøye

(Sykkelmagasinet): Han skulle egentlig ikke ha syklet Tour de France, men TotalEnergies tok han med likevel da forhandlingene med Christian Rodriguez om ny kontrakt strandet.

Han hev seg med i TV-bruddet sammen med Magnus Cort og Taco van der Hoorn. Etter hvert kjørte også Simon Clarke, Neilson Powless og Alexis Gougeard seg opp.

11 brosteins-strekker ble unnagjort. Alexander Kristoff punkterte og veltet. Jonas Vingegaard pådro seg mekanisk trøbbel og måtte bytte sykler flere ganger. Primoz Roglic veltet. Peter Sagan veltet. Anthony Turgis veltet.

Det var manna fra himmelen og ragnarok samtidig. Og da Jasper Stuyven og Tadej Pogacar slet seg vekk fra gruppa med et fåtall sammenlagtfavoritter igjen, ja – da hadde man omtrent glemt de seks som satt igjen der framme.

Energien brukt opp for Cort

Eller, nå var de faktisk fire. Gougeard måtte slippe tidlig, og energien forsvant ut av Duracell-kaninen Magnus Cort over sektor 1 ved Pont Gilbus.

Samtidig svarte de på marsjfarten til Pogacar og Stuyven bak, noe som gjorde at etappevinneren befant seg i dagens første brudd.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

MER ENERGI IGJEN: Magnus Cort ville i brudd i dag og, men kreftene tok slutt. FOTO: Charly Lopez, ASO.

Neilson Powless angrep først – ved kilometermerket. Boasson-Hagen først på rulla. Ingen reaksjon. Han kikket seg bakover. Han kikket seg bakover. Og han kikket seg bakover.

Fortsatt ingen reaksjon!

– Heldigvis tok Edvald åtet

Deretter begynte han den lange, tunge jobben med å sveive inn amerikaneren. Fra front av gruppa hadde han ikke så mye annet valg enn å holde dampen gående da EF Easy Post-rytteren var kokt.

Bak ham lurte dessverre to rutinerte herremenn: van der Hoorn og Simon Clarke.

– Jeg forsøkte å gi Boasson-Hagen plass. Det er viktig å ikke være den første som får panikk, og heller få andre til å gjøre jobben. Heldigvis tok han åtet, og hoppet etter Powless. Da Taco van der Hoorn gikk forbi ham kikket jeg opp: 350 meter. Da skjønte jeg at jeg fremdeles hadde muligheten, uttalte Simon Clarke til Eurosport etterpå.

Etappeseieren tok han på de siste meterne foran nesa på van der Hoorn.

– Jeg føler meg dritt. Det var så nære å ta etappeseieren i verdens største sykkelritt. Det er skuffende, sa van der Hoorn.

Det kunne også ha ligget gul trøye i potten på dagens etappe, ettersom Wout van Aert var opptatt med å agere som hjelperytter for Jonas Vingegaard.

3.-plass sammenlagt

Heller ikke den muligheten materialiserte seg for Boasson-Hagen som tok fire bonussekunder med tredjeplassen. Han var fremdeles sekundet bak Powless. Da gruppa bak kom i mål viste det seg at van Aert fremdeles hadde 13 sekunder å gå på til amerikaneren.

Men: For en innsats Edvald Boasson-Hagen. For en deilig underholdning! Tredjeplass fra «Roubaix-etappen» i Tour de France er da også noe – selv om det nå aller mest smerter.

I tillegg tredjeplass sammenlagt. Etter fem etapper.

– Det er gøy å være med å kjempe. Det er det alltid i Tour de France, spesielt når jeg ikke egentlig skulle vært der, sier rudsbygdingen i intervju med TV 2 Sporten, og fortsetter:

– Jeg var en av de første som gikk. Vi samarbeidet godt og det var en fin reise. Det er helt klart surt. Det er alltid surt å tape, spesielt når det er lenge siden. Vi får bare prøve igjen.

PS: Alexander Kristoff veltet på et parti med nesten 50 kilometer igjen. Han kom til mål på 159.-plass – nesten 15 minutter bak teten. Øvrige nordmenn: 66. Andreas Leknessund (+2:59), 109. Amund Grøndahl Jansen (+5:32), 142. Sven Erik Bystrøm (+11:42), 144. Vegard Stake Laengen (+11:42)