Stille før stormen. Marcus Ervine-Andrews speider nervøst ut over kanalen. Gjennom morgendisen på den andre siden, ser han en umulig oppgave: Wehrmacht, en hel tysk divisjon. I sterk kontrast har den britiske kapteinen på sin side bare 200 utmattede menn. 1. juni 1940, soldatene hans på sine siste bein. Ervine-Andrews må likevel konstatere at tyskerne har satt inn et angrep langs hele linjen. De kommer i gummibåter og i hopetall. Kapteinens menn svarer med maskingevær, men fienden kan ikke stoppes.
Ervine-Andrews må tenke fort. Han klyver opp på en låve med stråtak. Her griper han et maskingevær og skyter så vilt rundt seg at fiendens stormende offensiv forpurres. Omsider leder han sine menn i sikkerhet.
Selv om slaget er tapt, er den første lille kampen, mot alle odds, vunnet. Wehrmacht er satt tilbake med nok et par livsviktige timer. Heltedåden sørger for at tusenvis av franske og britiske soldater blir evakuert og reddes fra den tyske krigsmaskinens ubarmhjertige vrede.
«Drap er alltid ulovlig, så lenge det ikke utføres i store antall og til fanfaren av trompeter». Men retorisk må man spørre; når alt kommer til alt, handler det likevel om enkeltskjebner? Slik som Ervine-Andrews’ og hans menn…
Med strendene i Dunkerque og utsikt mot den engelske kanal som bakteppe, må bare den fjerde etappe i Tour de France bli en påminnelse om at Europa nok en gang, er i krig. For det var her, for ca 80 år siden, at en stor styrke britiske og franske soldater ble evakuert med båt etter å ha blitt omringet av tyske styrker, en dramatisk og for lengst berømt evakueringen utført under kodenavnet operasjon Dynamo. I motsetning til Ervine-Andrews, som lå og ventet på fienden, våknet Europa opp til sjokkerende bilder av russiske tanks på vei inn i Ukraina på en tilsynelatende fredelig fredag i februar.
Samme dag vinner det russiske laget Gazprom-Rusvelo etappen i UAE Tour. Samme dag vinner også den ukrainske rytteren, Anatoliy Budyak, en etappe i Tour de Rwanda. To enkeltskjebner, og to ganske så prosaiske hendelser i den lille sykkelverdenen, men som i lys av Europas geopolitiske krise, plutselig fikk stor symbolsk betydning og oppmerksomhet. Hvordan skulle sykkelsporten reagere? Fordømme den ene, hylle den andre? Hvor går skillet mellom idrett og politikk? Kan disse to sfærene holdes adskilt?
«Jeg er ikke noen politisk person, og vanlige folk som meg, ble aldri spurt om vi ville ha krig,» annonserte russiske Aleksandr Vlasov etter sin seier i Tour de Romandie, hvorpå sosiale medier kokte over i reaksjoner mot utøvere fra Putins Russland.
«Jeg, som mange andre russere, vil bare ha fred!»
Et par måneder forut for Vlasovs seier hadde det internasjonale forbundet UCI inndratt lisensen til russiske lag, deriblant Gazprom-Rusvelo hvis eiere har bånd til Putin-regimet. Et utilsiktet offer i prosessen, ble norske Eirik Lunder. Gazprom-rytteren ble plutselig stående uten kontrakt.
«Det ble nesten seks uker på egenhånd og da dukker det jo opp vurderinger om jeg skulle avslutte karrieren,» sier Lunder. «Personlig forstår jeg godt hvorfor fordømmelsen og boikotten kommer. Jeg forstår også godt at det blir feil at vi sykler videre med russisk sponsor i laget.»
Likesom Lunder, gjorde flere russiske utøvere poeng ut av å distansere seg fra krigshandlingene. Ineos-rytter Pavel Sivakov gikk enda lenger da han byttet nasjonalitet, fra russisk til fransk.
«Jeg var redd for å bli sett på som en forræder, og fikk faktisk noen negative reaksjoner på sosiale medier. Men 95 prosent av folkene viste forståelse og støttet meg,» sa den tidligere russeren til L’Equipe.
Krigen i Ukraina er altså blitt en kamp på idrettsbanen også, og som regel er det utøverne som både lider og settes under press. Idrettstoppene slipper kanskje billigere unna.
«Idrettsledere har en tendens til å åle seg unna vanskelige problemstillinger når de blir konfrontert med det politiske innholdet i idretten. Det har vi senest erfart i Norge i forbindelse med fotball-VM i Qatar og vinter-OL i Beijing,» bemerker Andreas Selliaas, journalist med idrettspolitikk som spesialfelt. «Når kravene om boikott kommer forsvarer man deltagelse enten med at idretten kan være et verktøy for forsoning og at idretten er en fin arena for dialog, særlig når de politiske forbindelsene ikke er på topp. Og nesten i samme åndedrett forsvarer man seg med at siden norske og andre lands myndigheter driver handel og har forbindelser til stater som vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med, så da kan idretten gjøre det samme. Dette er en farlig balansegang og setter idretten i sjakk.»
1.mars gikk UCI altså inn for å bannlyse alle lag fra Russland og Hviterussland. At Lunders lag Gazprom-Rusvelo ble kastet ut, høstet imidlertid ikke applaus i hovedfeltet. Mange ryttere i Giro d’Italia, deriblant storfavoritten i rosa Richard Carapaz, syklet med blått armbånd til støtte for det russiske laget.
«Som alle oss andre, er alle de 21 rytterne (på Gazprom-laget) i mot krigen og har ingenting med konflikten å gjøre,» sa Gianni Bugno, leder for rytterorganisasjonen CPA.
Samtidig som Gazprom mistet retten til å konkurrere, står russere på andre lag fritt til å delta i ritt. Delta uten videre kan også Igor Makarov, den russiske representanten i UCIs styringskomité. Gazprom-Rusvelo ble av UCI definert som russisk, til tross for at laget er registrert i Sveits, hovedsponsoren er Gazprom Tyskland og bare ni av lagets ryttere er russiske.
«Det har vært mye fram og tilbake i denne saken,» sier Lunder «og det er ikke alt jeg henger med på. Jeg skjønner at UCI valgte å ta affære, men så blir det litt dårlig kommunikasjon rundt mulige løsninger for rytterne. Det hadde vært bra om man kjempet litt slik at flere ryttere kunne ha forlenget karrieren.»
Grunnet UCIs strenge krav om antall ryttere per lag, har de fleste slitt med å finne seg ny kontrakt.
«Til slutt var det Coop som greide å skaffe en plass til meg. Det er jeg veldig takknemlig for. Hva som står i den kontrakten, er en sak mellom meg og laget – men det viktigste for meg var å få muligheten til å sykle ritt og konkurrere igjen.»
Politisk og PR-messig har Ukraina-konflikten vært krevende for UCI. På en måte ønsker forbundet å være mest mulig apolitisk, samtidig som de ikke kan fremstå som handlingslammede.
«Det vil ta lang tid før internasjonal idrett kommer tilbake til en normalsituasjon igjen, hvis den noen gang gjør det,» understreker Selliaas «Vladimir Putins meningsløse krig i Ukraina kommer til å endre sikkerhetskartet i Europa og internasjonal politikk for all framtid.»
