Kristian Aasvold Archives - Sykkel

– Fryktet at jeg måtte legge opp

(Sykkelmagasinet): Etter å ha avsluttet Tour of Norway på hjemmebane i Stavanger, bar det rett videre til hospitering i russiske Gazprom-RusVelo for 22 år gamle Eirik Lunder.

Han gjorde sine saker såpass godt under debuten i Deutschland Tour og deretter i etapperitt både i Tsjekkia og Slovakia at det ikke tok altfor lang tid før en proffkontrakt lå på bordet.

Stavanger-mannen så seg ikke tilbake, og tok fatt på proffkarrieren i tyrkiske Tour of Antalya. Paradoksalt nok fikk også Renat Khamidulins mannskap en strålende start på året da Mathias Vacek vant den 6.-etappen av UAE Tour.

Dagen i forveien hadde dog verdensbildet endret seg diamentralt. Vladimir Putins styrker startet invasjonen av nabolandet Ukraina. Den internasjonale fordømmelsen var enorm. Med den russiske Gazprom som hovedsponsor bak satsingen var det uunngåelig at den ikke ville rammes av sanksjoner.

20 ryttere på bak bakke

Hvor ille det kom til å bli var det ikke enkelt å ta innover seg for de 20 rytterne i satsingen som blant annet inneholdt spanske José Manuel Diaz, tsjekkerne Vacek og Michael Kukrle, costaricaneren Kevin Rivera, syv italienske ryttere og resten russiske utøvere.

Fra 1. mars besluttet UCI å inndra profflisensen. I slutten av måneden ble det klart at alle rytterne ble løst fra kontrakten med det russiske laget.

Rytterne sto på bar bakke, og det var ikke bare enkelt å ta den nye virkeligheten innover seg.

– Det var mye usikkerhet, og vanskelig å finne motivasjonen for å legge ut på trening med tre grader, snø og regn mens alle andre var i full gang med egen oppkjøring eller allerede var aktive under ritt. Det ble nesten seks uker på egenhånd og da dukker det jo opp vurderinger om jeg skulle avslutte karrieren, sier Eirik Lunder til Sykkelmagasinet.

– Du vurderte rett og slett å legge sykkelen på hylla?

– Jeg fryktet lenge at det kom til å bli utfallet. Via agent Joona Laukka hadde vi snakket med en hel del lag, og de fortalte enten at de alt var fulle eller ikke hadde økonomien til å signere meg. Det var jo heller ikke så rart, i midten av mars måned.

– Det blir kanskje vanskelig for deg å vurdere som part i saken, men i hvilken grad har du forståelse for sanksjonene Gazprom-laget ble gitt?

– Personlig forstår jeg godt hvorfor fordømmelsen og boikotten kommer. Jeg forstår også godt at det blir feil at vi sykler videre med russisk sponsor i laget. Det har vært mye fram og tilbake i denne saken, og det er ikke alt jeg henger med på. Jeg skjønner at UCI valgte å ta affære, men så blir det litt dårlig kommunikasjon rundt mulige løsninger for rytterne. Det hadde vært bra om man kjempet litt slik at flere ryttere kunne ha forlenget karrieren, sier Lunder som vet om to ryttere som har kommet seg videre – i tillegg har italienerne i laget fått stille som landslag i rittene Gazprom-RusVelo egentlig hadde fått tildelt i Italia.

Takknemlig for Coop-mulighet

Lunder og Laukka tok først runden på det prokontinentale nivået, og begynte deretter med kontinentallagene.

Som en forholdsvis ung mann i starten av 20-årene, var det enklere for ham å ta steget ned igjen. Det på tross av at ny leilighet ble kjøpt på Storhaug utenfor Stavanger i januar.

– Til slutt var det Coop som greide å skaffe en plass til meg. Det er jeg veldig takknemlig for. Hva som står i den kontrakten, er en sak mellom meg og laget – men det viktigste for meg var å få muligheten til å sykle ritt og konkurrere igjen.

BLE TATT VARE PÅ: Sykkelmiljøet i Stavanger har tatt godt vare på Eirik Lunder etter at han ble løst fra kontrakten med russiske Gazprom-RusVelo.

Det Stavanger-baserte laget får ikke mest oppmerksomhet i toppen av norsk sykkelsport, men har like fullt åpnet sesongen forrykende.

André Drege vant International Rhodes Grand Prix, men Louis Bendixen sørget for to etappeseirer og hentet hjem sammenlagtseieren under Tour of Rhodes. I Frankrike vant Andreas Stokbro den 2.-etappen av Loir et Cher.

– Guttene i Coop har syklet forbilledlig så langt i år, så jeg frykter allerede at de kan forbedre kanonsesongen vi hadde i fjor, sier Lunder med et smil.

Får prøve seg mot Trek og Human Healthcare

Han har nå sluttet seg til Team Coop Sykkel foran 2.1-rittet International Tour of Hellas som starter onsdag og avsluttes søndag.

Her er Trek-Segafredo med blant andre Markus Hoelgaard med i oppstillingen på plass. Det er også fem prokontinentale mannskap, blant annet Human Powered Health med Kristian Aasvold og August Jensen med på laget.

Det norske kontinentallag ankommer også med ambisjoner og har Håkon Aalrust, André Drege, Louis Bendixen, Olav Hjemsæter, Embret Svestad-Bårdseng og Andreas Stokbro i lagoppstillingen – i tillegg til Lunder selv.

– Hvilke ambisjoner har dere for Tour of Hellas?

– Det er høyt nivå her med både lag fra WorldTour og ProConti, så jeg tror ikke vi skal gå høyt ut og si at vi skal dominere på noe vis. Solid deltakelse er egentlig bare bra. Det er slike ritt man vil kjøre. Jeg tror vi har en god blanding av ryttere på laget. Jeg, Louie, Andreas og Olav sitter med en del erfaring fra før, og så har vi med en veldig sulten Embret som jeg tror kan overraske mange. Vi har planer om å vise oss fram på en god måte og kjempe om resultater på flere etapper. Tradisjonelt er ikke Coop kjent for å være det beste laget i fjellene, men vi får se. Jeg tror vi kommer til å gjøre en god figur.

– Skal bli proff i 2023

Lunder forteller at han tidligere i sesongen var ganske langt nede. Ikke bare på grunn av usikkerheten rundt profflaget han syklet for, men også fordi han slet med både Covid 19 og influensa i løpet av februar måned.

På tross av at han mistet en del trening – og spesielt konkurranser – tror han ikke den generelle formen er altfor gal.

– Når jeg ser på treningsdata’en, er jeg akkurat der jeg skal være. Det jeg nok mangler er litt fartsfølelse fra ritt. Jeg har trent rundt 20-30 timer de siste seks ukene, så grunnlaget skal være bra. Jeg har fått god hjelp av både Morten Hegreberg og Stein Ørn i treningshverdagen, i tillegg har miljøet i Stavanger anført av Alexander Kristoff og Sven Erik Bystrøm tatt litt vare på meg både på og utenfor sykkelen. Jeg har opplevd at jeg har hatt veldig god støtte, sier han.

Etter comebacket for Team Coop og foran rittene som venter, er det ingen tvil om hvor ambisjonene til 22-åringen ligger:

– Akkurat nå har jeg det veldig fint. Jeg tenker bare at ”det som har skjedd, det har skjedd”. Målet mitt er å bli proff igjen, og det er bare én måte å gjøre det på: Gjennom å levere resultater. Det er det jeg fokuserer på – å kjøre mest mulig resultater. Målet mitt er å bli proff igjen i 2023. Jeg har fått noen smakebiter på nivået, og tror det er mulig å bli signert én gang til.

– Jeg er enda mer sulten nå enn jeg var tidligere på å komme meg opp dit igjen, varsler Lunder.

Mediesky belgier sentral del av Coops drømmesesong

(Sykkelmagasinet): Høsten 2014 så det ut til at Danny Schets var på vei inn som ny sportsdirektør for Team Øster Hus-Ridley. Mannen med bakgrunn fra utviklingslaget til Lotto Soudal endte likevel opp med å takke nei.

Via en belgisk mekaniker som alt var hyret inn av laget, ble navnet til Gilbert de Weerdt spilt inn i stedet.

En rutinert sportsdirektør som blant annet hadde jobbet i flere år for et australsk lag døpt Team Down Under, og som senere skulle bli kjent som Team Cyclingnews.com.

– Jeg kom dit blant annet etter å ha jobbet med Frank Vandenbroucke. Han syklet for meg i Cinelli-Down Under det siste året før han døde i Senegal. Det gjorde at jeg også vurderte å gi meg innenfor sykkelsporten, sier de Weerdt til Sykkelmagasinet.

Belgieren kom seg over sorgen, og endte i stedet opp med å begi seg ut på enda større eventyr. Han ble hyret inn av Marco Polo Cycling Team, som først var registrert i Hong Kong, og fokuserte på utviklingen av kinesiske og malaysiske ryttere. I 2012 ble laget så registrert i Etiopia, og da ble målet å integrere etiopiske ryttere på den europeiske sykkelscenen.

Har holdt seg i bakgrunnen

Etter at mannen som egentlig var utdannet fysioterapeut igjen hadde begynt å telle på knappene, kom forespørselen om å ta over kontrollen i et norsk lag.

– Jeg synes det var vanskelig å finne det rette prosjektet for meg. Jeg vurderte å gå ned på amatørnivået og nyte tilværelsen på mine eldre dager, men så kom dette forslaget fra Norge. Jeg kjente litt til Morten Hegreberg fra før av, og så tok jeg en prat med Jan Erik (Fjotland) om jobben. Det virket som strukturen rundt var både profesjonell og solid, så da takket jeg ja.

UT PÅ TUR: Gilbert de Weerdt estimerte at han hadde rundt 180 reisedøgn sammen med Team Coop Sykkel i fjor.

Årets sesong er altså den 8. sesongen han vil ha ansvaret for å styre Team Coop Sykkel på landeveien. Selv estimerte han at han hadde 180 reisedøgn i fjor. Likevel er dette omtrent første gang har lar seg intervju om hverdagen i det norske kontinentallaget.

– Hvordan har du trivdes i rollen som sportsdirektør i Coop-systemet?

– For meg har dette vært en veldig fin opplevelse. Jeg har vel prøvd å slutte de siste fem årene, men nå har jeg vel snart vært her i 8-9 år, ler han.

– Er du mediesky?

– Jeg liker å holde meg i bakgrunnen. Det er mitt valg at jeg ikke ønsker å få fokuset rettet mot meg. Jeg tror aldri jeg har gitt et intervju som har vart så langt som dette (ler igjen). Det har vært en veldig fin jobb, og jeg har møtte veldig mange fine mennesker. Når man reiser rundt med et lag sånn, er det veldig mange som kommer innom og sier hei. Sykkelsporten er som en stor familie, sier de Weerdt som fyller 68 år senere i år.

Sykkelsportens Old Boys

Continue reading «Mediesky belgier sentral del av Coops drømmesesong»

Formen visste jeg var god

I helgen som var startet Norgescupen med en kupert rundløype på 22 km i Skien. Dette var nok noe de fleste aktive syklister i Norge hadde sett frem til og gledet seg til gjennom vinterens tøffe treningsøkter på rulla.

Continue reading «Formen visste jeg var god»

Fra Sørlandet til Vestlandet

Ikke så langt i antall kilometer – men hvor stor er egentlig forskjellen på sykkellagene? Det er det jeg nå holder på å finne ut, da jeg har beveget meg fra midten av bibelbeltet på Sørlandet til spurtpesens hjemsted, Vestlandet.

TEKST: Kristian Aasvold (Team Coop)

Mitt navn er Kristian Aasvold – og jeg skal skrive litt for Sykkelmagasinet om min hverdag som syklist, samt alt annet som eventuelt måtte engasjere meg.

Som overskriften tilsier, har jeg nå beveget meg fra Sørlandet til Vestlandet, det vil si – fra kontinentallaget Team Sparebanken Sør til kontinentallaget Team Coop.

Som de fleste av dere allerede vet, så ble Team Sparebanken Sør lagt ned etter 2017-sesongen. Lagtempo-VM på hjemmebane i Bergen ble dermed et verdig punktum for laget, og for mine fire år i det sørlandsbaserte kontinentallaget.

Jeg hadde fire fine år på laget, og har lært mye av det jeg kan om sykkel nettopp i dette laget. Derfor var det naturligvis veldig kjedelig at det endte som det gjorde – men som med alt annet her i livet kommer man ingen vei med å tenke på fortiden og det som har vært. Derfor var det fremtiden som var i fokus med en gang jeg fikk beskjeden om at vi manglet hovedsponsor for 2018-sesongen.

Etter noen telefoner fra Trondheim til Stavanger, ble jeg enig med ledelsen i Team Coop om en avtale, og jeg føler meg sikker på at dette var et godt valg for meg og min sykkelkarriere videre.

Allerede i november hadde vi første samling i Stavanger, der jeg fikk møtt alle rundt laget samt mine nye lagkamerater. Jeg følte meg umiddelbart godt tatt imot og motivert for 2018-sesongen.

Flernasjonale Coop

I skrivende stund sitter jeg i Trondheim, og har akkurat kommet hjem fra første samling med Team Coop i Spania. En tolv dagers samling i Gandia, der hele laget var samlet. Jeg sitter med en god følelse etter samlingen og tror dette blir et bra år, både for meg og laget.

Mye er likt som det var i Sparebanken Sør, og noe er annerledes. Noen ting er nok ganske standard i alle kontinentallag med tanke på antall samlinger, oppbygning av støtteapparat og så videre, mens andre ting er ulike.

Noe av det som er ulikt er for eksempel at i Team Coop er det ryttere fra flere nasjoner, henholdsvis Norge, Sverige og Danmark – mens i Sparebanken var det kun norske ryttere. Dette ser jeg bare på som en fordel, da det er fint å kan lære litt om hvordan utenlandske syklister tenker i forhold til oss nordmenn.

Ett eksempel. Etter å ha delt rom med min danske lagkamerat Louis Bendixen i 12 dager, har jeg fått vite at han synes 200 kilometer i sidevind er et godt utgangspunkt for sykkelritt – noe det tar litt tid for en trøndersk klatrer og forstå.

Treningsfilosofi

En annen ting som er litt forskjellig i Team Coop kontra hvordan det var i Team Sparebanken Sør, er treningsfilosofien. Jeg har hatt min bror, Lorents Ola Aasvold, som trener helt siden jeg startet å sykle som 14-åring.

I Team Sparebanken Sør var han en av de som trente flest ryttere, og dermed kjørte vi mye av «vår» filosofi – utarbeidet av han, samt Atle Kvålsvoll.

Nå som jeg er i Team Coop kjører vi et litt annet opplegg. Jeg har fortsatt min bror som trener, men nå kjører vi en blanding av «Trønder-filosofien» og «Vestlands-filosofien». Kort fortalt fortsetter vi med det vi vet fungerer for meg, samt prøver en del av det de i Rogaland vet fungerer.

Det er litt for tidlig å konkludere hvordan dette fungerer for meg allerede nå i januar, men jeg føler kroppen responderer godt på trening. Noe av det jeg har gjort annerledes i år er mer styrketrening, kortere intervalldrag med høyere intensitet samt en del lengre langturer. Jeg gleder meg allerede til sesongen, da jeg endelig får svar på hvor godt det har funket.

Forandringen fryder

Jeg skal innrømme at de første dagene på samling i nytt lag var litt spesielt, og det var først da det virkelig gikk opp for meg at tiden i Sparebanken Sør var over. Av mine nå snart 9 år som syklist har jeg vært 8 år på rad på fastlandet i Spania for å trene i januar, og de siste 4 årene med Sparebanken Sør. Uansett er forandringer fint, og jeg følte det var på tide med en endring og nytt lag. Personlig synes jeg dette er en av de kuleste tingene med sykkelsporten også, man får blitt kjent med utrolig mange personer med samme mål og livsstil – og sammen jobber man for å ta steget opp til høyeste nivå.

Nå venter to uker hjemme i Trondheim før ny samling i Spania med Team Coop. Deretter går det slag i slag med sesongstart og fine sykkelritt, så det er bare å glede seg – for både ryttere og de som følger med!

Når hodet sier gi gass – men kroppen sier stopp

Av: Kristian Aasvold / Team Sparebanken Sør

Helt siden juli i fjor har årets Giro Valle d’Aosta vært mitt store sesongmål, etter at 2015-utgaven endte i katastrofe for min del.

Allerede på første etappe fikk jeg omgangssyke og måtte kaste inn håndkleet. Selv om det ikke var noen god følelse å stå av rittet allerede på etappe 1, var jeg blitt nærmest forelsket i dette brutale etapperittet i den italienske fjellheimen. Dette var et ritt for meg, og det skulle jeg bevise i 2016!

Først litt om rittet, ofte beskrevet som det tøffeste rittet for U23-klassen. Det arrangeres i Aosta-dalen i Italia, men grenser til Frankrike. Juli hvert år kjøres det etappeløp for U23-klassen i denne dalen, og hver etappe er av det brutale slaget med 2000 – 4000 høydemeter og stort sett målgang på toppen av et fjell.

Det er et prestisjefylt ritt, der de som klarer å kjøre inn til en topp 5-10-plass sammenlagt stort sett blir proffer. Et par ferske norske eksempel er Odd Christian Eiking og Sindre Lunke, som begge sikret seg proffkontrakt etter 2015-sesongen etter å ha kjørt bra blant annet i Aosta.

Så var det over til meg. Som sagt var jeg blitt forelsket i løpet allerede i 2015, og jeg var fast bestemt på at jeg skulle kjøre bra der i årets sesong. Jeg tenkte på løpet nesten hver eneste dag når jeg var ute og trente og hadde et klart mål om å kjempe om en topp 10-plassering sammenlagt. Noen vil nok kalle det vel ambisiøst, men jeg mente, og mener, det hadde vært realistisk om alt hadde gått etter planen – noe det slett ikke gjorde.

Sesongen startet tøft uten spesielt gode resultater, selv om det ikke bekymret meg voldsomt. Jeg har aldri vært typen som er i kanonform i mars og april, og det går heller ikke i favør Aasvold på 1,73 og 62 kilo når det skal dunkes sidevind syv dager i strekk i Nord-Frankrike. Jeg ble syk et par ganger for mye, men var ikke stressa. Det store målet var Aosta.

Jeg klarte å kvalifisere meg til Course de la Paix (Fredsløpet), noe som var viktig for å vise at jeg var i form nok til å fortjene en plass blant de fem som skulle til Italia.

På grunn av sykdom kom jeg inn i Fredsløpet med kun tre gode treningsuker. Jeg følte likevel at formen var OK og karret meg inn til en 17.plass på kongeetappen: I tillegg satt jeg i et langt brudd på sisteetappen. Det holdt til å bli tatt ut til Aosta.

Kristian har virkelig fått kjenne på noen nedturer, både med sykdom og overtrening. (Foto: TORE SÆTHER / TSS)
Kristian har virkelig fått kjenne på noen nedturer, både med sykdom og overtrening. (Foto: TORE SÆTHER / TSS)

Men så gikk det galt, fryktelig galt.

Jeg var mer motivert enn noen gang og overbevist om at jeg skulle kjempe i toppen i Aosta. Jeg trente bra inn mot NM og var i veldig god form der, selv om det ble mye hjelperytterjobb da løypene var relativt flate.

Da jeg kom hjem fra Bodø i slutten av juni, var det kun siste finpuss på formen som skulle gjøres før jeg skulle være «fit for fight».

I denne perioden ble jeg alt for ivrig, og kjørte hardere enn det jeg skulle og hadde fått beskjed om, og mye hardere enn det kroppen tålte.

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles, men de som har vært igjennom det samme, vet at det er vanskelig å kjenne når du står midt oppi det.

På dag 1 var det en 19 kilometer lang lagtempo – der vi hadde som mål om å kjøre topp-5 og ikke tape for mye tid til de beste med tanke på sammendraget. Norge stilte med et klatresterkt lag på papiret, og var langt fra favoritt på lagtempoen. Jeg følte meg veldig bra, men med en punktering på Tobias Foss og sykkelbytte, var vi sjanseløse til å kjempe i toppen. Heldigvis ble ikke avstanden opp til toppen for stor.

De neste dagene ble et stort mareritt, som jeg nå nesten har klart å fortrenge.

Kristian har fått landslagsdrakten, d´Aosta venter. Det ble ikke som Kristian hadde håpet... (Foto: PRIVAT)
Kristian har fått landslagsdrakten, d´Aosta venter. Det ble ikke som Kristian hadde håpet. (Foto: PRIVAT)

Kroppen føltes helt forferdelig, og i hvert fjell var det en kamp om å komme seg over. Ryttere jeg hadde syklet rett ifra en måned før i Fredsløpet satt og spiste energibar oppover fjellsiden, samtidig som jeg sklei lengre og lengre bakover og dannet gruppetto.

På femte og siste etappe datt jeg av hovedfeltet allerede etter noen kilometer; det var helstopp. Jeg havnet sammen med en lokal italiener og en rytter fra Team Wiggins, begge utrolig motiverte for å sykle til mål, ikke minst fordi dette var deres første år som U23.

Jeg derimot var møkk lei og satte meg i kostebilen. En 60-70 år gammel italiener skulle ta meg «trygt» til mål. Selv om han kjørte i 110 km/t gjennom hver eneste lille landsby og jeg var så skuffet at jeg var på gråten, klarte jeg å sovne i baksetet på den halv-shabby bilen hans.

Det var først da, én måned for sent; at jeg forsto det; jeg hadde kjørt meg selv i senk.

Nå er det gått to måneder. Jeg sitter her i Trondheim og blogger og er ferdig med de siste forberedelsene til årets siste etappeløp – East Bohemia Tour i Tsjekkia.

Jeg har lyttet vesentlig mer til kroppen den siste tiden og håper å avsluttet sesongen på en fin måte – før jeg starter forberedelsene til 2017. Forhåpentligvis får jeg en ny sjanse i Italia i juli…