Irkutsk. «Det er tiden i Moskva klokken viser.» I den store vestibylen på togstasjonen i Irkutsk er det trangt om plassen. Folk med store plastposer og enda større kofferter haster gjennom sikkerhetsslusen ved inngangsdøren til den historiske bygningen fra 1900-tallet.
Etter de siste års terrorangrep har de russiske myndighetene strammet inn på sikkerhetstiltakene for å forhindre nye attentat. Først når jeg ser nøye på metalldetektoren, oppdager jeg at strømpluggen ikke er påkoblet. Denne detektoren kommer aldri til å varsle om noen ting. Åpenbart er redselen for terror ikke fullt så stor allikevel.
Jeg trøster meg med tanken om at terrorister velger nok mer attraktive mål å plassere bombene sine enn på togstasjonen i Irkutsk, 4000 kilometer øst for Moskva, langt inn i Sibir. De fleste som oppholder seg i byen har uansett kun et mål. Å dra fortest mulig herfra og videre til Baikalsjøen, sju mil sør for Irkutsk. Storhetstiden til «Østens Paris», slik regionhovedstaden en gang ble kalt for, er for lengst over.
På 1800-tallet var det mange intellektuelle som bosatte seg her. Landsforviste, ledende personligheter innen vitenskap og kultur, med en drøm om et nytt og bedre liv. De bygget teater og sørget for elektrisk gatelys og telefontilkobling. Det var framgangstid. Også senere blomstret byen. I sovjettiden stod tungindustrien sentralt i Irkutsk, og var arbeidsgiver for flere tusen mennesker. Nå er rustne industriruiner alt som er igjen. Selv de originale trehusene i sentrum tas ikke hånd om og kollapser én etter én.
Av de rundt sekshundretusen innbyggere i Irkutsk er en sjettedel studenter. Byen er ung og kreativ, men uten perspektiver på økonomisk oppsving. Etter studiet søker de fleste unge seg til Moskva eller Beijing, som i russisk målestokk bare ligger et steinkast unna.
Jeg ser på klokken på perrongen. Den viser 01:03. Toget jeg skal ta, er klart til å kjøre. Forvirret kikker jeg på mobilen min. Her er det 08:03. Kan det hende at jeg har rotet med tiden på grunn av jetlagen? Det er ikke mer enn et døgn siden jeg landet på flyplassen til Irkutsk etter å ha reist 7000 kilometer fra Oslo via Berlin og Moskva og hit.
Nadezjda, konduktør og i midten av 50-årene, som nettopp har kontrollert både billetten og passet mitt, legger merke til ansiktsuttrykket mitt og smiler.
”Det er tiden i Moskva klokken viser. Det gjør det enklere å ferdes gjennom alle tidssoner,” forklarer hun.
Selv om det allerede er formiddag i Vladivostok ved Stillehavet og morgen her i Sibir, er det altså natt på alle Russlands togstasjoner, fordi det er natt i Moskva. Jeg begynner for første gang å ane i hva slags dimensjoner det tenkes i dette landet.
”Russland er et svært land og vanskelig å styre,” sier Nadezjda og blåser i signalfløyta.
Toget til Ulan-Ude setter seg sakte i gang.
Ulan-Ude. «I Russland er hele livet et eventyr!»
Etter en seks timers lang tur med den transsibirske jernbanen rundt sørspissen av Baikalsjøen, forbi Sljudjanka og Baikalsk med sin store cellulosefabrikk, ankommer toget stasjonen i Ulan-Ude. På perrongen venter Alexei Amagaeva for å plukke meg opp. Selv om jeg aldri har møtt han før, vet jeg umiddelbart at det er han jeg ser etter. Han har tynne legger og solskille på armene. Det er ingen tvil om at denne karen er syklist.
Alexei, eller «Ljosha» som vennene hans kaller ham, er 36 år gammel, født og oppvokst i Ulan-Ude og venn av mine foreldre. I 2017 flyttet han og kona til Tyskland på grunn av jobben. Karriereperspektivene i Europa var langt bedre enn her i Sibir.
”Kom til Ulan-Ude en gang. Så skal vi sykle sammen,” hadde han sagt til meg.
Tilbudet hadde vært alt for fristende til å avslå. Ikke bare kunne jeg på den måten utforske et for meg ukjent område og natur, men jeg ville også få mulighet til å bli kjent med en annen kultur og livet langt unna all vestlig sivilisasjon.
Vi slenger bagasjen min i den hvite kassebilen, som Ljosha for anledningen har fått låne fra en bekjent, og drar til sentrum. I hvert fall prøver vi det, fordi gatene er fulle av biler. Det er kø overalt. På samme måte som i Europa kjøres det på høyre side, men de fleste biler har også rattet på høyre side. Jeg stusser.
”Bruktbiler fra Sør-Korea. Noe annet har folk ikke råd til,” forklarer Ljosha.
Mens bybildet til Irkutsk bar tydelig europeisk preg, er Ulan-Ude ved Baikalsjøens østlige bredder sterkt asiatisk påvirket. Herfra er det kun 280 kilometer til Mongolia i sør. Ikke overraskende var det nettopp mongolene som for flere årtusener siden bosatte seg her først.
Fra bilen ser jeg eldre folk koste de støvete og sandete veiene med sopelime. Arbeid som dette gjøres fortsatt for hånd i Ulan-Ude.
Jeg drar ned vinduet og kjenner den syrlige og bitende lukten av eksos i luften, og som gjør det vanskelig å puste. Bruktbilene fra Sør-Korea har ikke bare rattet på feil side, men kommer også uten katalysatorer. Det hele minner meg om oppveksten min i DDR, der eksosen i hjembyen på enkelte dager var så tjukk at jeg trodde det var tåke.
Russland er et svært land og vanskelig å styre
”Ulan-Ude,” sier Ljosha, ”er hovedstaden i Burjatia, en av Russlands tjueto republikker med blant annet rett til eget språk.”
Ljosha er selv burjater. Forfedrene hans, fortsetter han å fortelle, var tradisjonelt et nomadefolk og i slekt med mongolene, som på 1200-tallet ble underkastet av erobreren Djengis Khan. 500 år senere ble regionen kolonisert av de første russerne og utviklet seg til et viktig handelssenter mellom Russland og Kina i øst og Mongolia i sør. «Udinskoje», slik byen het den gangen, var et sentralt knutepunkt og porten til Asia. Det ryktes om at det var her, russerne for første gang fikk smake på et oppkvikkende brygg med navn «te», og som etter hvert skulle bli Russlands nasjonaldrikk, langt mer populært enn kaffe.
I kjølvannet av den bolsjevistiske revolusjonen ble Burjatia 1923 erklært som en selvstendig sovjetisk sosialistrepublikk, mens hovedstaden noen år senere fikk navnet Ulan-Ude, som på burjatisk betyr «røde Uda», oppkalt etter elven Uda. Omtrent samtidig nådde også Josef Stalins lange arm til byen. Terroren hans stoppet ikke i Sibir. Under Stalin ble mange av regionens buddhistiske munker drept eller havnet i arbeidsleirer, såkalte «gulag». Deres templer ble systematisk brent ned og religiøse handlinger erklært forbudt. Kommunisme, som skulle avle frem det dannede og opplyste menneske, tillot ikke den slags «opium for folket», slik Karl Marx en gang hadde karakterisert religion som. Først etter at tusenvis av burjater hadde mistet livet i den store fedrelandskrigen mot Nazi-Tyskland, ble det med Stalins velsignelse i 1945 åpnet et buddhistisk kloster i Iwolginsk, to mil sørøst for Ulan-Ude. I dag er klosteret det største spirituelle senteret for buddhisme i Russland. Iwolginsk har en såpass viktig rolle at til og med Dalai Lamaen pleide å komme hit en gang i året for å be sammen med klosterets munker. Men dette var før Kina truet med å revurdere handelspolitikken med Russland. Siden ble det slutt på besøkene til Iwolginsk.
***
Ljosha parkerer bilen i en trafikkert hovedgate, med store boligblokker i sosialistisk stil.
”Jeg må skaffe et sykkelstativ til bilen, slik at vi kan ta med syklene til Baikal,” sier Ljosha.
Vi haster over veien og inn i en handlegate der det utelukkende finnes butikker som selger bilrekvisita. Dekk, motorolje, vindusviskere og eksosrør. Alt «made in Asia». Butikkeierne, noen gamle menn, sitter utenfor sjappene sine og spiller backgammon. Salget går dårlig. Det er ingen som har råd til nytt utstyr til bil. Gubbene rister på hodet. Sykkelstativ til bil? Hvorfor skal du ta med sykkel på bil, når du kan kjøre hele veien? Sykling, forstår jeg, er en luksus, som folk flest verken har tid eller råd til å holde på med her i Sibir.
”Hva nå?,” spør jeg, redd for å gå glipp av en unik mulighet til å sykle ved Baikalsjøen.
”Ingen fare. Jeg får organisere noe via kompisen min, Alexey. Det ordner seg,” sier Ljosha og smiler.
”Her er det ikke som i Vesten, der du kan kjøpe alt du trenger. I Russland er det et eventyr å få tak i noe, men heldigvis har du venner og bekjente.”
En telefonsamtale senere er sykkelfestet jammen i boks, men kompisen til Ljosha har blitt nysgjerrig på vennen fra Norge som har forvirret seg til Sibir og skal sykle ved Baikalsjøen.
”Ta han med, så møtes vi og gjengen på en liten sykkeltur,” foreslår Alexey.
Det jeg ennå ikke vet på dette tidspunktet, er at jeg snart skal bli kjent med den harde kjernen i Ulan-Udes lokale sykkelmiljø.
Klokken er seks på ettermiddagen, når Ljosha og jeg sykler fra revolusjonsplassen rett ved «Ulitsa Lenina», Leningata. Selv hundre år etter oktoberrevolusjonen er Lenin fortsatt allestedsnærværende i Ulan-Ude. Byen har ikke minst det største minnesmerket av den kommunistiske revolusjonæren i hele verden.
Egentlig hadde jeg sett for meg å sykle på en racer, men må ta til takke med den gamle terrengsykkelen til Ljosha. Den veier et tonn, men det er ikke det verste. Det verste er faktisk trafikken ut av byen. Gang på gang blir vi forbikjørt av svære trailere som passerer oss med så lite avstand, at jeg kan kjenne dragsuget deres. På bare to mil får jeg tre nær døden opplevelser. Det finnes helt enkelt ingen sykkelveier i Ulan-Ude, som i resten av Sibir. Her er veiene forbeholdt bilistene. Ferdig snakka.
Pulsen min nærmer seg maks, og det ikke bare fordi jeg er redd for å bli påkjørt, men også på grunn av den sure og bitende eksosluften.
”Velkommen til Ulan-Ude,” ler Ljosha.
Et stykke utenfor byen møter vi så på Ljoshas venn, Sergey Tsyrenov i fullt BMC-kit. Hadde jeg ikke visst at det sveitsiske laget var nedlagt, hadde jeg nok trodd at Tsyrenov var et fremadstormende talent fra Sibir som BMC hadde sikret seg. Sergey sykler på en Pinarello Dogma F8. Jeg nikker anerkjennende.
”Haha, niet, niet. Det er bare en kopi fra Kina,” opplyser han med et lurt smil.
”Ingen har råd til en ekte Pinarello her, må du vite.”
Fort sykler han likevel.
Det er varmt denne kvelden. Ljosha svinger av veien og stopper på en veikro for å fylle på vann. På rasteplassen utenfor står det to syklister og vinker når de ser oss komme. Alexey, eieren av sykkelstativet, og Denis.
”De to eier halvparten av alle KOMene på Strava i Ulan-Ude og omegn,” introduserer Ljosha.
Vi ler. «Strava» og «KOM» er syklistenes esperanto og trenger ingen oversettelse. Praten vår går på russisk, tysk og engelsk, men til tross for ulike morsmål finner vi tonen umiddelbart. Det slår meg at mine russiske venner overhodet ikke lever opp til klisjeen som gjerne formidles hjemme hos oss. Å sykle sammen og dele lidenskapen, tenker jeg, er den beste måten å avkle politisk indoktrinering og ideologisk splittelse, som i dag er på fremmarsj igjen.
Før jeg legger merke til det, har vi lagt ut på en runde på den sibirske steppen. Vi sykler oppover på en smal sti av sand og grus, og nærmer oss etter hvert et utsiktspunkt der det står to gylne rådyr. Herfra kan både vi og rådyrene se over høydedragene som omgir Ulan-Ude. Nede i dalen renner elven Selenga. Brunt, gjørmete og bedagelig slik den allerede gjorde det når forfedrene til Ljosha fremdeles stakk ut til hest og ikke på sykkel. Vannet til Selengaen og varmen er en dødelig kombinasjon. Det er mygg overalt, men det ser ut som om de bare er ute etter meg. Mens Ljosha, Alexey og Denis blir forskånet, blir huden min regelrett perforert. Jeg må fortsette mens det fortsatt er blod igjen i meg, tenker jeg, og sykler i forveien til de andre.
Vi ferdes nå i et gulgrønt gresslandsskap, som er mye mer frodig enn jeg hadde sett for meg. Som Djengis Khan for flere århundrer siden, rir vi inn i solnedgangen. De burjatiske slettene blir kledd i gull, mens en intens urtelukt av viltvoksende kryptimian fyller lungene våre og skaper velbehag.
”Nå sykler jeg i Sibir. Nå sykler jeg i Sibir,” sier jeg til meg selv.
Jeg må gjenta det flere ganger for virkelig å begripe at jeg gjør nettopp det. Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg en dag skulle sykle i denne delen av verdenen.
Mørket senker seg. Vi er tilbake ved vårt utgangspunkt for turen, men Denis og Alexey vil vise meg flere av sine treningsveier.
”Er det lurt?” spør jeg, og argumenterer med at det snart er mørkt.
Men Denis og Alexey er allerede på vei videre. Ljosha bare trekker på skuldrene og jager etter. Det er nå jeg skjønner hvorfor Djengis Khan ble den erobreren han ble. Han bare ikke brydde seg om klokkeslett, men fortsatte å utforske verdenen rundt seg.
Selv om grusveien vi sykler på nå ikke er spesielt teknisk, må jeg anstrenge meg for å holde følge med mine russiske venner. I skumringen klarer jeg så vidt å se bakhjulet til Denis foran meg, mens jeg langs veien ser svake konturer av noen store parabolantenner.
”Radar!” opplyser Alexey.
Jeg stusser. Flyplassen ligger jo et godt stykke unna. Hvorfor i all verden settes det opp radar midt i den burjatiske steppen? Svaret følger på stående fot.
”Æææ gutter, jeg tror vi har tatt feil vei,” sier Denis. ”Vi er midt i en militærsone. Om vi ikke snur nå, så blir vi skutt.”
Mine burjatiske venner storler. Det gjør ikke jeg. Fordi i det fjerne skimtes nemlig soldater med svære schæfere som patruljerer. Nervøsiteten sprer seg fra hodet og ned til beina. Jeg er innstilt på snart å høre russiske kommandoer og Kalasjnikov-salver.
”Hvordan er det mulig?” tenker jeg. Hvordan er det mulig at jeg på min første tur i Sibir klarer å rote meg bort i et sperret militærområde, som ikke er inntegnet på noe kart, og hvor det er bekmørkt? Alt jeg kan gjøre nå, er å be om bistand fra alle steppens sjamaner.
Først to timer senere er Ljosha og jeg tilbake i Ulan-Ude. Det sier seg selv at vi måtte pile av sted som om vi var rømlinger.
”I Russland er hele livet et eventyr!” sier Ljosha unnskyldende og ønsker god natt.
Baikalsjøen. «Baikalsjøen får deg til å reflektere over hvor du kommer fra og hvem du er.»
Det lille fyrtårnet i Turka, på østsiden av Baikalsjøen, er fremdeles under oppussing. Det har det vært siden Ljosha og kona flyttet fra Sibir.
”Korrupsjonen er kanskje det største problemet Russland har i dag, og alltid har hatt. Offentlige midler bare forsvinner i lommene til korrupte politikere, som beriker seg på bekostning av samfunnet. Her på Baikal er du overlatt til deg selv,” sier Ljosha.
Jeg vil svare noe for å viske bort melankolien hans, men kjenner at det blir feil uansett hva jeg sier. Hva vet vel jeg om levevilkårene i Russland?! Stum kikker jeg ut over Baikalsjøen, som ligger foran oss. Blått. Majestetisk. Hemmelighetsfullt. Vannflaten er blankt som et speil. Et speil for den russiske folkesjelen, som nettopp har tungsinn i seg, men også livsglede og stolthet. Med sine tretti millioner år er Baikal-sjøen et taust vitne til utallige generasjoners livshistorier fylt av håp om en lykkeligere tilværelse. Både burjater og russere har i alle århundre tilbedt innsjøen og gjør det den dag i dag. Deres ærefrykt er så stor, at de snakker om Baikalsjøen kun i tredjeperson. De kaller den for «det hellige hav», som slettes ikke er en overdrivelse. Med en lengde på 700 kilometer og en gjennomsnittlig bredde på 50 kilometer hører Baikalsjøen til verdens største innsjøer. Den er like stor som Belgia, ja, hele sykkellandet Belgia, men ikke like flat. På det dypeste er Baikalsjøen 1600 meter dyp. Innsjøens dimensjoner er så enorme, at alle verdens elver til sammen ville ha trengt omtrent ett år for å fylle den med vann. «Planetens brønn», slik Baikalsjøen også kalles for, rommer en femtedel av verdens ferskvannsreserver. Vannet er så rent at det kan drikkes rett fra innsjøen, noe som kanskje ikke er så rart heller når hver vanndråpe i Baikalsjøen filtreres og atter filtreres i opptil 225 år.
”Baikal,” forteller Ljosha, ”er ikke et russisk ord, men burjatisk og stammer fra baigal-nuur som helt enkelt betyr innsjø.”
”Mongolenes betegnelse Dalai-noor, hellig hav, og kinesernes bai chai, nordlig hav, har nok også inngått i dagens navn.”
”Baikalsjøen,” sier Ljosha, ”får deg til å reflektere over hvor du kommer fra og hvem du er.”
Vi går tilbake. Til den hvite kassebilen til Ljosha og fortsetter å kjøre nordover. Alltid langs Baikalsjøen. Ljosha har tilbakelagt strekningen fra Ulan-Ude til Baikal flere ganger både i bil og på sykkel. Sistnevnte i «Baikalmaraton», som går i juni hvert år, forteller han.
”Er det et landeveisritt?” lurer jeg på.
”Hva mener du?” spør Ljosha uforstående.
”Ja, er det et ritt for landeveissyklister? Det går jo på asfalt,” påpeker jeg.
”Det er et sykkelritt,” svarer Ljosha lakonisk.
”Her sykler alle deltakere på den sykkelen de har. Det kan være en racer, en temposykkel eller en terrengsykkel. Det er jo ikke så viktig. Bare så du sykler,” legger han til.
Jeg må beskjemmet innse at Ljosha har helt rett. Her i Sibir handler sykling fremdeles om sykling og ikke om rosa sokker i riktig lengde, hipster-skjegg eller coffee-rides. Sykler du i Sibir, gjør du det fordi du har en dyp lidenskap for sporten, ikke for å imponere andre.
”Rittet,” fortsetter Ljosha, ”har forskjellige distanser fra 5 og opp til 24 mil. På den lengste distansen starter du i Ulan-Ude og går i mål i Ust-Bargusin. Det er dit vi skal nå.”
***
Ust-Bargusin. «Vi lever i et paradis, men når du ikke kan reise herfra, er det bare Sibir.»
Marina og hennes 23 år gamle svigerdatter Vera står i den lille bungalowen i hagen deres og lager mat. «Soljanka»-suppe, tomater, agurker og «kotlety», russiske kjøttboller. Det vartes opp for turistenes skyld som er familiens hovedinntektskilde. Uten dem hadde livet vært enda tøffere her i Ust-Bargusin, der sivilisasjonen slutter.
Alt som finnes i den lille landsbyen er sand og et sagbruk. Barken og kapp, som er til overs fra treproduksjonen, gis bort til beboerne og ligger i store hauger foran hvert hus i landsbyen. Ingen tar seg bryet til å stable opp restene, registrerer tyskeren i meg. Her og der står det gamle «Lada» jekket opp og slaktet ut. Vitner om en bedre fortid. Eierløse bikkjer markerer deres revier imellom trehaugene og bilvrakene. Nå, midt på sommeren, er Ust-Bargusin tørt og støvete, men når regnet kommer på høsten vil hele landsbyen bare renne bort i gjørme, ser jeg for meg.
”Dere må jo se på selene på Usjkan-øyene når dere først er her,” reklamerer vår vertinne Marina. ”Det er de eneste ferskvannsseler i hele verden.”
Den lille øygruppen midt i Baikalsjøen, som Marina snakker om, kan kun nåes med båt, og etter at en har betalt noen rubler for å slippe inn i den «Transbaikalske Nasjonalparken». Forståelsen for å ta vare på naturen begynner å spre seg, også blant russerne.
Og Vera? Hva tenker hun?
”Vi lever i et paradis,” sier jenta med det lyse håret. ”Men når du ikke kan reise herfra, er det bare Sibir.”
Hun kaster et lengselsfullt blikk ut av vinduet i bungalowen. En gang vil hun reise dit turistene kommer fra. Til de store byene. Til de vestlige land. Om noen måneder venter hun sitt andre barn.
Noen få kilometer etter Ust-Bargusin slutter veien. Det vil si den asfalterte delen går over til å bli en trasé av sand og grus. Det er så mange slaghull i veien, at det å sykle i Arenberg-skogen ville kjennes som en spasertur i parken. Jeg lover at jeg aldri mer skal klage over den norske veistandarden når jeg kommer hjem igjen. Nå er jeg faktisk glad for å kunne sykle på den gamle terrengsykkelen til Ljosha, som i hvert fall demper de verste støt.
Vi tar av veien og sykler ned mot elven Bargusin og den lille landsbyen Makarinino. Til venstre står det en rekke små trehus med fargerike vinduer, som noen gamlinger kikker ut av. De ser på oss som om vi er vesener fra en fremmed planet, men hilser blid.
Et stykke lenger ned i veien står en liten gutt med sykkel. Sykkelen er minst dobbelt så stor som han og har et ødelagt sete og rustent kjede. «Navigator» står det på rammen, uten at jeg tror at sykkelen kan brukes til store oppdagelsesferd.
Like fullt er begeistringen i blikket til gutten over å treffe likesinnede til å gripe med begge hender og smitter over på oss. I dette øyeblikket spiller det ingen rolle at sykkelen hans for lengst burde blitt levert på søppelfyllingen. I dette øyeblikket er det denne veistubben som er Champs-Élysées i Paris. Gutten er kaptein på vårt lag og vi er hjelperytterne hans. Vive le Tour!
Vi snur. Fortsetter sørover langs Baikalsjøen. Mil etter mil med bare skog og vann. Her finnes det ingen sivilisasjon. Bare frihet. Grenseløs frihet. Ljosha peker på ulike steder langs veien og forteller om hans turopplevelser de ganger han har syklet Baikalmaraton. Om punkteringene underveis i rittet, og atmosfæren på matstasjonene.
”Jeg pleier å ta med en flaske honning i lomma. Den har like mye energi som sportsbarer, men er mye mer skånsomt for magen. Så er den mye billigere også. Et år syklet jeg de 24 milene mellom Ulan-Ude og Ust-Bargusin kun på en flaske honning. En gang må du bli med, Marcus,” sier han.
Jeg nikker både som en bekreftelse og anerkjennelse. Igjen er jeg forbløffet over at noe så profant som honning kan være en fullgod erstatning for de sofistikerte energiprodukter jeg pleier å putte i meg under trening og ritt. Det gjelder å skifte perspektiv.
”Ser du disse buskene der fremme?” spør Ljosha etter en liten stund. På breddene til Baikal står det små busker, som folk har knyttet tøyfiller i. Gule og grønne, men mest blå.
”Det er en gammel sjamansk tradisjon,” forklarer Ljosha. ”Ethvert klede bærer en bønn som vinden skal blåse utover Baikal og slik skal gå i oppfyllelse. Behandler du Baikalsjøen med respekt, vil han gjengjelde det,” legger han til.
På en liten veiskulder stopper vi opp og tar en skvis fra honningflaska.
Så kaster jeg et siste blikk på Baikalsjøen, det hellige hav, som folk kaller den for. Jeg har blitt glad i Baikal, på samme måte som jeg har blitt glad i menneskene som bor ved sjøen.
Jeg kommer ikke til å glemme dem.
