Stikkord: Paris-Roubaix
«Så mye kunne gå galt»
I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.
Dette er del 2 av intervjuet med Jørgen Leth.
- “En forårsdag i helvede” – Tidenes beste sportsdokumentar. Les mer HER
- Del 1: Lévitan var høflig, men ren mafia. Les del 1 HER
— REKOGNOSERINGEN —
«Senere på året møter vi med Albert Bouvet, som var teknisk direktør for rittet og ansvarlig for ruten. Han var gammel sykkelrytter og en fantastisk type. Vi møttes om vinteren og fulgte med ham rundt i løypen. Det var helt fullstendig vidunderlig for meg å se veiene utenfor sesongen. Skiltene var der allerede. Jeg var vill av begeistring.»
«Bouvet elsket å si at alt var forferdelig. ‘C’est terrible!’ kommenterte han ekstatisk på pavé etter pavé. Han kunne rett og slett ikke få det horribelt nok. ‘Se på disse steinene, det er forferdelig!’ Det var den største ros han kunne gi sin egen rute. Alt var forferdelig. Tillatt ondskap fra han side.»
«Han var en selv en dyktig sykkelrytter og var en stor forteller. Vi fikk en saftig frokost på en kafé ute i terrenget. Det er et praktfullt området. Det er så bondsk og totalt langt ute. Skjønt. Bouvet var en populær mann i området, og vi følte oss veldig god kjent etter møte med ham. Det var en riktig god introduksjon.»
«Dermed begynte jeg å samle laget, og produksjonen ble bare dyrere og dyrere. Først foreslo jeg 12-14 kamera. Jeg ville gjerne ha en bestemt fotograf, som hadde filmet på en film om Eddy Merckx. La Course en Tête. Dan Holmberg hadde godkjent ham, han var dritdyktig. Jacques Loiseleux er navnet hans. På forhånd hadde jeg også hyret fotografen Paul Constantini. Han møtte jeg i Mexico under opptakene av Den Umulige Time. Deretter forsøker vi å få oversikt over de mulige situasjonene som kunne oppstå i rittet. Det var jo vilt. Vi hadde som mål å gjøre filmopptak med spillefilmskarakter i løpet av kun én enkelt dag, imens det hele beveget seg geografisk i høy fart. Det er en meget vanskelig oppgave og mye kan gå galt.»
— EN SIGØYNER PÅ MOTORSYKKEL —
«Lévitan hadde tidlig sagt at vi ikke kunne få tillatelse til for mange fotografer på motorsykler. Vi ble enige om fire og gjorde det klart fra starten av at vi skulle bruke den ene motorsyklisten til å transportere filmruller frem og tilbake. Han kunne ikke filme, men utelukkende transportere filmruller til de andre motorsykkelfotografene. Vi valgte tidlig ut hvem som skulle filme fra de øvrige motorsyklene. Dan Holmberg, først og fremst.»
«Og Paul Constantini, den franske fotograf. Jeg var gal etter ham. Han var en sigøyner på motorsykkelen, full av artige sprell. Men han var også vanvittig dyktig. En ekvilibrist. Men han snøt meg også, og var på alle måter djevelsk. Da vi ankom Paris-Roubaix, insisterte han på å jobbe med et lite kamera med korte ruller og manuelt opptrekk. Det passet ikke meg godt, og kunne skape store vanskeligheter, men det var ikke noe jeg kunne gjøre. Det var sånn han ville ha det.»
«Han filmet ikke mye, han hadde frie hender til å lage det han ville, og det han lagde var avsindig godt. Alt han filmet kom med i den endelige utgaven. Alt. Han lagde meget tette bilder. Han gjorde kun opptak når han syntes det var gøy. Det var genialt stoff han lagde. Jeg er meget glad for at han var med, men var den gang også veldig sur for at han lagde så lite.»
«Den tredje motorsykkelen gikk til Jacques Loiseleux. Han var dyktig og samvittighetsfull, og den eneste vi kunne forutse, på grunn av filmen om Eddy Merckx. Men han hadde et uhell på motorsykkelen allerede før rittet startet. Jeg har den dag i dag mistanke om at Constantini hadde ordnet en dårlig motorsykkel til Loiseleux. Han var sjalu for at to franske fotografer kunne gjøre det samme. Han var litt gangster, og det er en fryktelig mistanke som jeg på ingen måte kan bevise. Det var temmelig demoraliserende at en av totalt tre motorsykkelfotografer var ute av rittet fra starten av. Og Constantini, som lagde nesten ingen ting.»
Sjokkene i Paris-Roubaix
Med jevne mellomrom dukker det opp en sjokkerende vinner i syklingens hardeste endagsritt. Mot alle odds trosser de brosteinens ubarmhjertige seleksjon og rykker ut av sin naturgitte anonymitet. På vår rekognosering av løypa til Paris-Roubaix dro vi tilbake i tid for å gjenoppleve historiens umulige vinnere.
«Lévitan var høflig, men ren mafia»
I et dyptgående intervju med Sykkelmagasinet fra sitt hjem i Danmark, forteller regissørlegenden Jørgen Leth om hvorfor dokumentaren «En forårsdag i helvede» fremdeles regnes som en av de beste filmene laget om sykkelsport – over 40 år etter den premierte i 1976.
Med kjærlighet til Paris-Roubaix
«Paris-Roubaix er syklingens siste vanvidd,» bemerket rittarrangør og journalist, Jacques Goddet. Hans kollega, Noël Couëdel, supplerte med at «mellom Compiègne og Roubaix, finnes så mange heltedåder som vi aldri får sett eller lest om i rittrapporten.»
Og begge har rett. Aldri får vi nok vite alt om galskapen som finner sted i Paris-Roubaix. Men lenge har man prøvd. Allerede i 1910 var de første filmskaperne på plass for å forsøke å udødeliggjørende denne fremtidige klassikernes dronning. Senere kom fjernsyn, direktesendt TV og transatlantiske overføringer til amerikanske seere. Sonderende kamerateam i stort antall fanget opp det store spetakkelet, med skjærende grimaser malt i sørpe, støv og smerte.
Likevel, mer enn et århundre etter sin fødsel, holder rittet fast ved sin mystikk.
«En vårdag i helvete»
Hvis brosteinsklassikerne skulle summeres opp med bare ett ritt, så måtte det være Paris-Roubaix. Da arrangøren gjorde besiktigelse av løypa like etter den første verdenskrig, var landskapet mellom den franske hovedstaden og den belgiske grensen så ødelagt av fire år med kamper, at 1919-utgaven fikk tilnavnet «Helvete i Nord».
Betegnelsen sto ved. Både på grunn av de mange apokalyptiske rittene vi har sett siden, men også takket være Jørgen Leths ikoniske film, «En forårsdag i helvede».
Dokumentaren om Paris-Roubaix som kom ut i 1976 er et tidløst mesterverk. I et stort intervju i denne utgaven, forteller Leth den fascinerende historien om hvordan filmen ble til. Verken før eller siden har noen evnet å formidle rittets kvintessens med samme følsomhet og øye for detaljer som den danske filmskaperen gjorde for 40 år siden.
Jeg har sett filmen et utall ganger, og etter hver visning sitter jeg igjen med samme kriblende følelse: «Nå må jeg ut å sykle».
De umulige vinnerne
Med jevne mellomrom dukker det opp en sjokkerende vinner i syklingens hardeste endagsritt. Mot alle odds trosser de brosteinens ubarmhjertige seleksjon og rykker ut av sin naturgitte anonymitet. På vår rekognosering av løypa til Paris-Roubaix dro vi tilbake i tid for å gjenoppleve historiens umulige vinnere.
Milano-Sanremo 2013
Passo del Turchino leder rytterne i Milano-Sanremo ned mot den vakre italienske riviera, en svært langtrukken og potensielt farefull reise som symboliserer vårens ankomst i det profesjonelle sykkelfeltet. I 2013 var stigningen kledd i en stor, hvit dyne – og ga således assosiasjoner til sin mektige storebror, Passo dello Stelvio. Bli med bak i kulissene til en av de tøffeste utgavene av «La Primavera».
Flandern, brostein og øl
I ølbrikker finner man mye sannhet på disse trakter. I nasjonen der ordtak og poesi diktes innenfor bryggeriets staute vegger. Spesielt de ølbrikker med litt revne kanter, utslitt av tørste flamlendere som vet hvor viktig det er å holde seg godt hydrert under sykkelritt.
«Rundt oss er verden i stor endring, men hos Duvel tar vi oss fortsatt tid til å brygge», leses på en liten pappbrikke fra det velkjente bryggeriet utenfor Antwerpen. Lite, om noe som helst, bør eller skal endre seg. Her i Flandern «hvor Gud har knust klokken og glemt oss, står tiden helt stille», skrev den flamske poeten Willie Verhegge. En påstand vi på reise rundt områdets labyrintiske veinett, nå skal undersøke nærmere. Dette er vår berusede reise Flandern rundt.
Sykkeltvillingene
Vi er i Drøbak, på besøk hos brødrene Anders og Tobias Johannessen, to av de mest spennende syklistene i Norge om dagen. De har allerede lagt bak seg én sesong på seniornivå, og har flere gode resultater å vise til. Tvillingbrødrene Anders og Tobias Johannessen briljerer i flere sykkelgrener. Et tett og nært søskenforhold tror de er nøkkelen til suksess.
En episk dag på slagmarken
Etappe fem fra Iper til Arenberg i 2014 ble en av de mest minnerike, spektakulære og groteske dagene i Tour de Frances historie. Continue reading «En episk dag på slagmarken»
Røffe forhold venter seks startende nordmenn i Paris-Roubaix
TEKST: Endre Myhrene FOTO: ASO
Continue reading «Røffe forhold venter seks startende nordmenn i Paris-Roubaix»
Postkort fra Carrefour de l’Arbre
Carrefour de l’Arbre er skittent, vulgært og dunster øl, men det er også utemmet glede og idrett i sin sanneste form. Eller for å sitere vår egen Henrik Ibsen: ”Hun har noen ekstravagante former, ikke ganske stemmende med skjønnhetens normer, men hva er vel skjønnhet?”
Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix
En brutal brosteinsvei skjærer igjennom folkehavet. Som et bitende spøkelse svever konjakk-brunt støv i luften mellom nakne, overhengende trær, mens et godstog av ryttere stormer over den sylskarpe granittsteinen i halsbrekkende hastighet. Sporene etterlatt av bondens traktor minner om fotavtrykk fra pre-historiske monster, hvorpå rytterne blir som flytende fossiler. Dette er Arenberg, den moderne sykkelsportens siste ekstravaganza.
På en tørr dag blir Arenberg en støvete tunnel, hvor rytterne forsvinner inn som blinde kavalerisoldater. Øyne røde som blodhunder. I regnet blir underlaget såpeglatt og rytterne må danse mellom himmel og helvete. Uansett forhold følges motorsykkelens lanternelys med oppsiktsvekkende tillit, i håp om å komme ut like hel på den andre siden.
Med sine 2.4 km er Arenberg-skogen hjertet til Paris-Roubaix, vårens største endagsklassiker. De om lag 30.000 tilskuerne som valfarter hit hver gang, står som et urokkelig vitnesbyrd til brosteinssektorens betydning for rittet som ble arrangert for første gang i 1896. Arenberg-skogen ble imidlertid ikke penslet inn på løypekartet før i 1968.
Innføringen markerer et vendepunktet i rittets historie, og en frelsende reaksjon på moderniseringen som var i ferd med å blåse bort essensen ved klassikernes dronning. I etterkrigsårene var flertallet av ordførerne i Nord-Frankrike opptatt av fornye sine småbyer. Med solid støtte fra amerikanernes Marshall-hjelp gikk Frankrike inn i Les Trente Glorieuses (Det glamorøse tretti: 1945-1975), en periode hvor landet opplevde markant økonomisk fremgang. Den raske veksten gikk parallelt med økende urbanisering, mens Det europeiske økonomiske fellesskapet krevde effektivisering av jordbruket.
Gammel, upraktisk brostein ble erstattet med ny og effektiv asfalt. Moderne og forbedret infrastruktur ble symbolet på den gamle industriregionens avansement. Dette var imidlertid dårlig nytt for Paris-Roubaix, som baserte sin identitet på det tradisjonelle veidekket. Det såkalte Helvete i Nord var i ferd med å miste sin brodd og brutalitet – og derfor også sin attraktivitet.
I perioden 1943 til 1967 endte 16 utgaver i en spurt fra en større gruppe. Bare 9 utgaver ble vunnet solo. I 1945 besto rittet av 60 km brostein. 17 år senere var antallet nede i 22 km. Rik van Steenbergen satte ny fartsrekord i 1948. Det samme gjorde Peter Post fra Nederland, da han i 1964 vant med 45.1 km/t. En rekord som fortsatt står ved lag og som mest sannsynlig aldri kommer til å bli slått.
I kjølvannet av 1967-utgaven, vunnet av Jan Janssen, foran Rudi Altig og Rik Van Looy, inntraff vendepunktet. Dagen etter rittet, på organisasjonens hovedkvarter ved Faubourg Montmatre i Paris, innkalles teknisk ansvarlig, Albert Bouvet, til møte hos rittdirektør Jacques Goddet. Beskjeden fra sjefen er like subtil som en brostein.
– Paris-Roubaix est foutu! (Paris-Roubaix er rævkjørt!)
Flere brosteinspartier måtte avdekkes før Paris-Roubaix ble hetende Paris-Valenciennes. Bouvet visste heldigvis råd og kontaktet Jean Stablinski, den tidligere verdensmesteren og en av Anquetils mest betrodde. Stablinski fant sektorene ved Famars og St-Saulve, men fremfor alt viste han frem til Fôret d’Arenberg. «Stab» hadde en sykkelbutikk i Valenciennes. Der jobbet også Pelforth-rytteren Édouard Delberghe, som kom med anbefalingen om å legge ruten østover og nærmere den belgiske grensen.
Stablinski var sønn av polske immigranter som hadde slått seg ned i Nord-Frankrike. Som guttunge jobbet han med sin far i gruvene rundt Wallers, like ved Arenberg-skogen. Skogen var områdets grønne lunge. Hit kom arbeiderne en sjelden gang de hadde fri fra ryggknelende gruvearbeid – for å fiske, jakte og, viktigst av alt, for å være fri.
Veien gjennom skogen kobler sammen landsbyene Wallers, Hanson og St-Amand-les-Eaux. Den falt ut av bruk da andre veier ble skikkelig asfaltert. Enkelte amatørritt hadde gjort nytte av veien, men stort sett lå den ubrukt. Av god grunn.
I 1968 – etter Stablinskis anbefaling og Goddets bifall – ble Arenberg-sektoren tatt i bruk for første gang i Paris-Roubaix. De lokale gruvearbeiderne stod ved inngangen til skogen ikledd arbeidsuniform og hjelm. De hadde sympati for blodslitet rytterne hadde foran seg. Stablinski var ingen spesialist på dette ubarmhjertige underlaget, likevel var han tredjemann i rekken som kom ut på andre siden. Etter rittet stod han på utsiden av dusjlokalet, avventende og redd for å møte reaksjonen til de andre rytterne i feltet. Frykten var også berettiget. Kollegaene var langt ifra nådig med Arenberg-skogens oppdager.
- Les også: Postkort fra Carrefour de l’Arbe
– Paris-Roubaix vinnes ikke i Arenberg, men her dannes gruppen med vinneren, fortalte Stablinski senere. En svært presis beskrivelse fra den eneste som har arbeidet både under og opp de grusomme steinene.
Allerede i de første utgavene satte det 2.4 km lange brosteinspartiet sitt preg på rittet. I 1968, 1969 og 1970 endte lederen ved Arenberg opp som vinner i velodromen. Etter 1967 og frem til 2013 har bare 19 utgaver endt med spurt fra en gruppe. Hele 27 ganger har vinneren kommet til mål alene.
I moderne tid er Arenberg sjeldent rittets avgjørende punkt. I motsatt rekkefølge av totalt 26 sektorer, er Arenberg nummer 15 fra mål. Med andre ord, den kommer lenge før sektorene ved Orchies, som med sine profetiske navn – Chemin des Prières (Bønnens bane) og Chemin des Abattoris (Slakterhusets vei) – tradisjonelt åpner opp rittet inn mot finalen.
Likevel inntar store folkemengder denne grå og ufasjonable skogen hvert år, som en påminnelse om Arenberg-sektorens historiske betydning. Omsvøpt i sin opprinnelige kappe, ble Paris-Roubaix født på nytt da Arenberg og andre sektorer på den nyervervede, østlige ruten ble tatt i bruk.
Vegard Stake Laengen er sist i rekken av mange norske profesjonelle som har forsert gjennom grøften ved Wallers. Den høyreiste Asker-syklisten fikk Paris-Roubaix-debuten for sitt Bretagne-Séché Environnement i 2013. Og 24-åringen var faktisk mer rystet over den høye farten inn mot skogen, enn selve brosteinsopplevelsen.
– Jeg har kun syklet sektoren to ganger. En gang på gjennomkjøring og en gang under løpet. Jeg har hørt mye om Arenberg, men ble egentlig positivt overrasket. Jeg trodde brosteinen skulle være verre enn det den var. Det er likevel et vanskelig parti på grunn av at det er smalt og høy fart i forkant. Når noen velter eller får problemer blir det fort full stopp. Jeg hektet av kjedet der i fjor, og måtte stoppe opp. Det ble grupetto etterpå, sier Stake Laengen – som har bedt sin franske lagledelse om å få slippe Roubaix i 2014.
På slutten av 1980-tallet, lenge før regionale myndigheter brukte millioner av kroner på å restaurere brosteinen, dundret en annen nordmann gjennom Arenberg. Også han på oppdrag fra en fransk arbeidsgiver. I sitt første år som profesjonell for Peugeot-laget kjørte Atle Kvålsvoll Paris-Roubaix i 1988. Roubaix-spesialisten fra Pyreneene, Gilbert Duclos Lassalle, var kaptein på laget og krevde nordmannens fulle oppmerksomhet. «Duclos» dediserte nærmest hele sin karriere til dette ene rittet, og i en alder av 37 og 38 (i sin 14. og 15. deltakelse) lykkes han ved å vinne både i 1992 og 1993. Franskmannen stilte til start hele 17 ganger (fullførte 15), ofte som trofast hjelperytter.
1988 var året en sjumannsgruppe ingen fryktet kom frem til Arenberg med fire minutters ledelse. Dirk Demol ble tatt inn på ADR-laget i tolvte time og stakk i brudd for å minske presset på lagets kaptein, Eddy Planckaert. Men Demols improviserte utflukt gikk helt inn i himmelen, da hans siste bruddkamerat, Thomas Wegmuller, fikk en plastikkpose opp i hjulet, og Demol kunne kjøre inn på velodromen alene.
Kvålsvoll kom dessverre aldri så langt. Førsteinntrykket trønderen fikk av grøften ble brutalt, og debuten endte like etter, i langesonen. Året etter kom han heller ikke til mål. Da startet han Roubaix tre uker etter et kragebeinsbrudd.
– Jeg har kjørt Paris-Roubaix to ganger, men aldri kommet til mål. Første gangen var i 1988, da var jeg med første hovedfelt inn i Arenberg. Jeg husker det var en vill kamp før brosteinen startet og min jobb var å få fram Gilbert Duclos Lassalle. Omtrent midt på sektoren stivnet jeg fullstendig i armene og klarte nesten ikke å holde i styret på slutten. Det var publikum tett på oss. Noen så tett på at vi måtte svinge unna. Det var om å holde seg midt på veien fordi publikum stengte for stiene på siden av brosteinen som vi hadde syklet på da vi trente i løypa. Jeg havnet i tredje eller fjerde gruppe og løpet var kjørt når jeg kom til langesonen noen kilometer senere, sier Kvålsvoll.
Drøye 15 år etter kom Mads Kaggestad, også han for et fransk lag, også han under Roger Legeays ledelse. I tjeneste for Thor Hushovd og Crédit Agricole ble andreårs-proff Kaggestad kastet inn i Arenberg-stormen. 18 grader, solrikt og tørt. Hastigheten var morderisk. På veien inn skrudde Lotto på alle sylindre for å posisjonere fjorårsvinner Peter Van Petegem. Inne på brosteinen strøs rytterne ut som soldater i et av Napoleons felttog. Kaggestads første møte med Arenberg er spekket med kollisjoner og kanonader. Gjennomsyret av forvirring og frykt.
– Fullstendig galskap! Jeg entret skogen med sjokk og det eneste jeg kunne tenke var at dette er ikke mulig. Det ristet så hardt at jeg hadde problemer med å puste. En skulle tro at steinene var sluppet ned fra et fly, uten noen mer innsats for å jevne det ut, sier Kaggestad – som fikk sin ene deltakelse året da brosteinsspesialist par excellence, Johan Museeuw, takket av i 2004.
Den belgiske mesteren Museeuw har et ambivalent forhold til grøften ved Wallers. Hans tre triumfer i Paris-Roubaix gav han en helt spesiell plass i hjertene til den flamske fansen. Men etter en spektakulær og grotesk ulykke i 1998, en uke etter triumfen i Ronde Van Vlaanderen, hadde ingen klanderet ham hvis Mapei-kapteinen aldri returnerte til Helvete i Nord.
Museeuw dundret i bakken like etter inngangen. Kneet traff siden til en av de kvasse steinene og kneskålen ble delt i to. En smadret kneskål peker rett ut idet Løven fra Flandern brøler ut i smerte. Vondt ble til verre da en infeksjon satte seg i skadeområdet og legene ble tvunget til å vurdere amputasjon. Det ble også rapportert at livet til Museeuw sto i fare. Heldigvis beholdt han både beinet og livet. Ti måneder senere var han tilbake på veien og i 2000 heiset han kneet over styret idet han krysset målstreken først inne på velodromen i Roubaix.
De to påfølgende utgavene etter Museeuws grusomme ulykke ble Arenberg-skogen forsert fra motsatt side, i et forsøk på å unngå den frenetiske farten inn mot brosteinen. Arenberg-opplevelsen var derfor en ekstra raritet da Thor Hushovd fikk sin ilddåp i 2000 og fullførte som 63. mann, nesten 20 minutter bak vinneren. I år står Oksen fra Grimstad overfor sitt ellevte forsøk på å kapre det prestisjetunge brosteinstrofeet, som til tross for fullstendig hengivenhet og endeløs dedikasjon, har unnsluppet nordmannen i en ellers seiersspekket karriere. Hushovd har alltid vært en autentisk spesialist som gir seg hen til rittets strabasiøse prøvelser. Ofte har han sett seg tvunget til å akseptere at underlaget er sterkere enn rytteren. 36-åringen må se tilbake på uflaks, feilgrep og flere hjerteskjærende nesten-opplevelser i rittet som har blitt hans Moby Dick.
– Arenberg er helt spesielt. Det er den hardeste og røffeste sektorene som finnes. Vi holder kanskje 65 km/t når vi kjører inn, og du føler at mannen foran deg kan bremse når som helst. Noen hundre meter senere er farten nedi 40 på grunn av motstanden. Partiet som stiger oppover mot andre enden er kanskje det verste jeg vet om. Man føler seg sjeldent god nok til å vinne der. Og at dekkene overlever på de elendige steinene er nesten utrolig. Ikke en eneste meter er enkel eller komfortabel, skildrer Hushovd – som ennå har til gode å bryte en utgave av Paris-Roubaix.
Hvis Hushovd er en aldrende konge, fremstår Alexander Kristoff som den utvalgte kronprinsen. I 2013 var han vårsesongens norske fenomen, med 8. plass i Milano-Sanremo, 4. plass i Flandern Rundt og 9. plass i Paris-Roubaix. I likhet med Hushovd har også 26-åringen fra Stavanger vunnet hjertene til den flamske fansen.
Kristoff har fått egen fanklubb i Wervik, en mellomstor by i Vest-Flandern helt på grensen til Frankrike, bare noen kilometer unna Roubaix. For dem er nordmannen en vassekte Flandrien. En fransk betegnelse adoptert i det flamske ordforrådet for å uttrykke beundring for de robuste krigerne, som hvert år kjemper seg gjennom klassikerne. Kristoff har bare startet Roubaix fire ganger (fullført halvparten), men har allerede funnet en mental tilnærming for å takle den fryktinngytende Arenberg-skogen.
– Først og fremst tenker jeg kun på å komme meg gjennom den dritt-skogen. Det er vill kamp inn mot skogen og jeg prøver bare å holde hjulet foran. Hvis jeg har fått en god posisjon, er det egentlig en lettelse når man kommer seg inn i skogen, sier Kristoff – som i fremtiden må bære norske forventninger på sine skulder post-Hushovd.
Men Katjusja-rytteren virker å leve godt med et større forventningspress, idet han finner seg til rette med den feberaktige kjørestilen i brosteinsklassikerne. Gjennom Arenberg er fronten av feltet et Dantes inferno, en eksklusiv affære reservert kun for de sterkeste. Det er på dette barbariske og usentimentale underlaget – som en gang ble forsøkt erodert bort under moderniseringens fane, men som nå er blitt verneverdig kulturarv i det nordlige rural-Frankrike – at Kristoff skal kreve sin posisjon blant eliten.
Continue reading «Arenberg, grøften som reddet Paris-Roubaix»
